Fredagen på Trondheim Jazzfestival ble en lang tredje dag fra formiddagens Jazz Summit til nattens Jam Session med Django Bates som vert.
TEKST: BJARNE SØLTOFT
Jazz Summit ble preget av mange kontradiksjoner. Her kan bare nevnes motsetningen mellom gruppen Pelbos suksessfulle promotion av sin hybride musikk til den berettiget kompromissløse jazzmusikerens (Petter Wettre) frustrasjon over nettmarkedets dominans og kommersialisering av musikken, der det populære i beste fall løper av med pengene.
Kompromissløst og helt autonomt satte Mari Kvien Brunvoll seg i dansende lotusstilling og ga en poetisk og dyster, dybdeborende konsert med sine rytmiske live-loops inn under sitt store register av varierte vokale uttrykk. Tidvise assosiasjoner til Enya og Kate Bush, men Kvien Brunvoll er en ekte improvisator som med leken kreativitet drar oss helt inn i sitt gripende univers.
Hvor Kvien Brunvoll betjener sine elektroniske apparater som en organisk, rytmisk bevegelse, kan det tidvis virke spekulativt og litt livsfjernt når musikerne i «Food» bøyer seg over knappene. Men alle fire musikere bidrar hver for seg med stimulerende lydbilder, og i blant smelter de fint sammen som et kollektiv. Aller mest spennende var den dialogiske improvisasjon mellom britiske Iain Ballamys tenorsax og indiske Prakash Sontakkes varme bass-stemme. Sontakke ble med sin indiske tonalitet – også på lapsteel gitar – livsnerven i musikken. «Food»-stammen, Ballamy og Thomas Strønen, har føyet en ny tone til sitt vesteuropeiske lydbilde.
Den reflekterende, introspektive musikk, som både Kvien Brunvoll og «Food» på sitt vis representerer, fikk sitt ultimative uttrykk i Vår Frue Kirke med Bugge Wesseltofts soloklaverkonsert. Standards fra den amerikanske sangskatt og fra jazzen ble utforsket med stor hengivenhet. I rubatospillet fengslet spesielt hans fine selektering i harmoniene, og i det rytmiske spillet kom det dynamisk-dramatiske til medrivende utfoldelse. Som et «hat trick» fikk vi en melankolsk bevegende «Moon River», en spennende strukturert «Israel» (Johnny Carisi) og en harmonisk dissikert «Giant Steps» (John Coltrane). I kvalitet tangerte Wesseltoft faktisk Keith Jarrett på dennes beste.
