Torsdagen på Trondheim Jazzfestival begynte med Jazz Summit – et seminar, som over to dager fokuserer på jazzens tilstand mht publicity, kultur, økonomi og utdannelse.
TEKST: BJARNE SØLTOFT
Det fører for vidt å referere her, men nevnes kan en rød tråd som kan oppsamles fra den britiske saksofonist Iain Ballamys sluttreplikk. Enten du vil bli jazzmusiker eller -publikummer, må du begynne med å lytte – listening and hearing. Dvs. ikke være konsument av lyd, men fordype deg i hva du hører.
Senere ble det anledning til å oppleve Petter Wettre demonstrere sin kombinasjon av melodisk-harmonisk-rytmisk analyse og utøvelse på sin tenorsax med «Milestones» (John Lewis’ melodi til Charlie Parkers kvintett) som eksempel. Spennende og instruktivt.
Kveldens første konsert, på Blæst – dette håpløst publikumsfiendtlige lokale med kun få sitteplasser, hvorfra man intet kan se – var med det merittsterke Trondheim Jazzorkester, som gjorde skam til nytte ved å bruke gulvet, ja, hele rommet, for sin «Sidewalk Comedy» og skapte et evig sirkulerende gatesirkus med stilreferanser til hele jazzen. En burlesk overflod av kreativitet, poesi og humor, en innett «joie de vivre» med orkesteret, som heretter kan bære navnet «Trondheim Bhuto-Dadaistiske Rokade Korps for Utilpassede».
Etter denne medrivende sceniske opplevelse ble vi sendt ut i ødelandet. Allan Holdsworth Trio leverte utdatert robot-rock. Den vanligvis utmerkede el-bassist, Jimmy Haslip, led under manglende volumkontroll, og trioen som helhet hevet seg ikke over triviell mekanistisk rutinefres med tynt innhold. Den elektriske larm drener instrumentene for klang og belaster hørselen. Er man kommet til Trondheim Jazzfest for å høre jazz, må man skåne ørene for meningsløst slit. Derfor var det bare å gå!
