Det slutta med Farmers Market på nattjam. Hæla i taket. Men torsdagens Maijazz begynte stille og fredelig.
TEKST: ARILD RØNSEN
FOTO: ALESSANDRO MARCHI/MAIJAZZ
Stacey Kent er prisbelønt så det holder, hvilket ikke står i veien for at hun fort vekk kan komme til å kjede sitt publikum. Du veit hva du får, for å si det litt forsiktig. Standardlåter i gammel innpakning. Hennes pianotrio er stødig, men har som oppgave å være så usynlig som mulig. Staceys ektemann, saksofonisten Jim Tomlinson, spiller flott – men også han har den forsiktige akkompagnatørens rolle.
Stacey Kent synger veldig pent – like vakkert som hun synger forutsigbart. Hun synger jo ikke jazz; hun steller med den popmusikken som regjerte i det forrige århundre, før Elvis og The Beatles snudde opp ned på det meste. Det er fint å høre henne synge «They Can’t Take That Away From Me», men jeg må innrømme at tankene flyr til versjonen med Ella og Louis. Det var andre saker!
Hun har forresten en force i sin væremåte på scenen. Naturlig, rett opp og ned, ingen store fakter – og veldig flink til å kommunisere med publikum mellom låtene.
Ordet sceneskifte blir nå alt for svakt. Vi skal nemlig til den koselige klubben Sting, som i kveld har besøk av saksofonisten Christophe de Bezenac og pianisten Matthew Bourne, begge fra Leeds. De driver med det stikk motsatte av Stacey Kent, om det går an å si det om musikk.
Musikk? Mange vil mene at disse herrene ikke driver med musikk – et synspunkt jeg er dypt uenig i, men som likevel er forståelig. Hovedsakelig bruker de nemlig ikke instrumentene sine slik de er ment å skulle brukes. Ut av saksofonen strømmer «lyder», ofte knatring som pistolskudd. Matthew Bourne befinner seg mer inni flygelet enn på pianokrakken – og de gangene han har satt seg ned, bruker han krakken som instrument; skyver seg sjøl fram og tilbake og fra side til side, i et voldsomt tempo som i sin tur utløser et voldsomt volum, en øvelse som umulig kan være velegna for parkettgulv.
Men det er gøy! Helt klart musikk, i mine øyne. Men musikk på en helt annen måte. Musikk som får Arne Nordheim til å låte som reinspikka Nitimen-muzak.
Så hva skjer med Farmers Market? De utvider stadig sitt repertoar (se anmeldelse bak i bladet), og tilnærminga til progrocken har gjort dem ubetinga godt. Og hvilket fantastisk konsertlokale de er plassert i! Hall Toll er som navnet sier en gammel tollstasjon, omgjort til den lekreste konsertplassen jeg kan huske å ha satt mine bein i. I hvert fall var den det i kveld, og konsertlokalet skal virkelig være i svært dårlig forfatning om det ikke skal kle farmerne.
Jeg blir som regel stående å gape når jeg ser dette bandet. Jeg slutter aldri å fundere på hvordan det er mulig. Så er de da også helt aleine på parketten. Den som kjenner et annet band som stiller til start i denne øvelsen, bes melde seg like godt først som sist. Jeg tror jeg skjønner hvordan solisten til enhver tid tenker; i lange baner – strengt tatt uten tanke på hvilken umulig taktart han nå har å forholde seg til. Men Finn Guttormsen på bass? Og Jarle Vespestad på trommer?
Jeg mener det nå må bli slutt på å kalle dette «balkanjazz». Farmers Market spiller Farmers Market-jazz. Punktum. Og det gjør de faen meg så bra at det er til å grine av!
Mot slutten sveipa de innom noe «Rhapsody in Blue»-lignende saker, før de landa i Patsy Clines akk-så-vakre «I Love You So Much And It Hurts Me So». Snufs. Men så var det rett over i indie-hawaii-country!
Før Stian Carstensen og Nils-Olav Johansen altså avslutta kvelden som scat-sangere på jammen. Energibuntene.
