Årets Trondheim Jazzfestival startet onsdag aften med to konserter, som stilmessig strakte nesten hele feltet ut om hva jazz kan være.
TEKST: BJARNE SØLTOFT
I Dokkhusets konsertlokale var det fasjonabel mainstream med Stacey Kent (bildet) og hennes kvartett, ledet av ektemann Jim Tomlinson, som også er komponist og kan sin Stan Getz i både spill og forfengelig atferd. Rytmegruppen er kompetent, men virker anonym. Stacey er fullt troverdig i sin rytmisk smidige teksttolkning og gjør seg også godt på fransk. Hun har god klang i det dype register, hvilket særlig trer frem i balladene. Et mesterstykke var således «I’ve grown accustomed to his face» – alene sammen med klaver og tenorsax. Men generelt var det smått med mothaker i musikken. Man ble snarere strøket med håret, slik at selv prishyllede Bjørn Alterhaugs stritthår begynte å legge seg.
Over broen til Blæst, hvor unge, svarte Ambrose Akinmusire levde opp til spillestedets navn med kraftig blås i trompeten. Ambrose viste dog i lengden mange klangnyanser i et spill, som «står på skuldrene av» Booker Little. Hans utforskning i instrumentets klanglige muligheter kom spesielt til sin rett i balladespillet. Han er en seriøst søkende og blendende dyktig trompetist med originale komposisjoner og verdens smukkeste trompetovertoner. Hele hans kvartett plasserer seg i jazzens innerste ildkule, som en videreføring av John Coltranes kvartett med groovy, modalt spill, og ikke minst pianisten Sam Harris viste seg som en spennende solist med et intelligent, selektivt spill med trekk fra Paul Bley og Craig Taborn. En engasjert og pasjonert kvartett, som overrasket positivt!
Vil mon de neste dager utfylle feltet mellom disse stilistiske poler, og/eller finnes det noe utenfor?
