Det er en kunst å åpne festivaler. Stian Carstensen befinner seg i elitedivisjonen, også i denne øvelsen.
TEKST: ARILD RØNSEN
Med trekkspillet over brystet, kunne han fortelle at Farmers Market fikk sin første festivaljobb nettopp her i Stavanger – på betingelse av at de også gjorde en jobb på gamlehjemmet! Det han minnes best fra den jobben, var svaret på hans spørsmål om det var noe mer de kunne gjøre for publikum? Hvorpå hun som satt nærmest var nådeløs: «Om dokker kunne slutta spela!»
Han sendte videre en varm tanke til alle sine trekkspillkolleger: «Vi har en tung dag alle sammen, etter at Høyre har vedtatt å forby trekkspillet!»
Da var det klart for Al di Meola og Gonzalo Rubalcaba (bildet) på Stavangeren. De gjør det enkelt. Akustisk gitar og flygel. De var innom Astor Piazolla, men heller enn tango spiller herrene tango-inspirert musikk. De akkompagnerer egentlig ikke hverandre i vanlig forstand. Her snakker vi om to solister i vakkert samspill. Ofte går det unna i rekordtempo, spesielt på gitarfronten – og vær trygg: Ingen av Al di Meolas akkorder fins i Lillebjørns gitarkompendium.
Mye teknikk og lite musikk? Nei, men jeg syns det blir litt kjedelig i lengden. Hun som spurte om jeg savna bass og trommer, fikk et klart «ja» til svar. Men for all del; musisering på svært høyt nivå, der det nedskrevne krevde hele flygelets lengde og to notestativ.
De opererte med notestativ på Tou Scene også, elevene til Per Zanussi. Arena-prosjekt hadde pågått i to uker, med 15 studenter fra åtte land. EU-finansiert. Litt spøkefullt kan man si at de låt like ustemt som talene i EU-parlamentet for tida, men det er ment i positiv forstand. Zanussi skriver ikke akkurat streit, og notearket består like mye av piler opp og ned som prikker av den typen som vanligvis plasseres etter g-nøkkelen.
Jeg lytta med skepsis det første kvarteret, og syns det låt i overkant kakafonisk. Skulle vi få smått sær samtidsmusikk på jazzfestivalens første kveld? Nei, for plutselig spilte de forrykende jazzrock! To pianister, en gitarist, trombone, en haug forskjellige saksofoner og fløyter, og helt bakerst, men i virkeligheten absolutt helt først: En fantastisk trommeslager, en brite ved navn Alan Taylor. Merk deg navnet – denne gutten kommer til å gjøre det stort. Han håndterer enhver umulig taktart like uanstrengt som han slår fire flate.
Tou Scene er forresten i seg sjøl grunn god nok til å legge veien om Stavanger. Det nedlagte bryggeriet er gjort om til konsertscene, uten annen oppussing enn at brakka er vaska fra gulv til tak. Sånn kan gammel industri gjøres om til moderne kultur. Genialt.
