Seglem om saksen, ordet og livet

TEKST OG FOTO: PÅL BUSET

– Når plukka du opp saksen?

– Det begynte i korps for min del det, med tenorsaks. Jeg spilte alle mulige obskure blåseinstrumenter allerede, i korpset, fra ventilhorn til althorn via tenorhorn og baryton. Jeg spilte vel lengst tenorhorn, tror jeg. Så skulle saksofonisten slutte, han skulle på folkehøgskole på Voss, i likhet med meg to år seinere. Og jeg hadde alltid hatt lyst til, eller jeg hadde sikla litt på tenorsaksen. Og jeg hadde vel begynt å høre litt på Pink Floyd allerede da. (Karl og broren fikk tidlig fatt i Dark Side of the Moon og særlig Karl tilbrakte mye tid med plata. (red.anm.))
– Dette var på tidlig syttitall. Jeg var vel ni – ti år gammal.

– Jeg ble kjempeglad da jeg fikk tilbud om å overta tenorsaksen. Jeg husker dirigenten kom bort til meg og spurte om jeg hadde lyst til å prøve meg på saks. Og det ville jeg, det var jeg glad for, så jeg sa ja, takk, og da fikk jeg tildelt en tsjekkisk tenorsaks av merke Pilot, rett i kassa med en liten blekke, en greptabell – vær så god – og så hjem for å øve. Det var ingen opplæring, ingen sakslærer, så jeg måtte rett og slett bare finne ut av det sjøl. Jeg husker jeg strevde veldig med dette her med flis. Det hadde jo gått i messinginstrument.
– Så det var opp på gutterommet og begi seg løs på dette rare instrumentet. Jeg fikk vel noen tips av han som hadde hatt den før meg, litt forskjellige grep og jeg husker han snakka om blokkfløyte: –Det er nesten som blokkfløyte, sa han. Omtrent de samme grepa. Og det hadde han jo rett i. Og så var det rett inn i korpset etter å ha øvd noen dager. Jeg hadde som sagt vært med i korpset en stund, så jeg kunne jo noter og alt det der.

– Jeg begynte også å spille i band på denne tida. Altså, faren til Beate Slettevoll Lech var musikklæreren vår på ungdomsskolen på Årdalstangen. Jeg tror Beate er født i Årdal, faktisk. Han var veldig viktig, dyktig.  Han satte sammen et band blant elevene på ungdomsskolen, der vi blant annet spilte Santana, Blood Sweat and Tears og liknende. Han arrangerte, delte opp og delte ut stemmer. Jeg husker én spilte skarptromme, én spilte basstromme og så videre. Og jeg spilte saks og sang. Og så starta jeg danseband, og da var tenorsaksen med, men jeg var vel mest vokalist – kan ikke huske at jeg spilte så veldig mye saks, men mer og mer. Og da jeg var ferdig på ungdomsskolen dro jeg jo til Voss, og det var første gang jeg fikk egentlig opplæring på saks. Da hadde jeg Olav Dale som sakslærer.

– Ja og sånn begynte det. Jeg fortsatte jo å spille i band i Årdal da jeg gikk på Voss. Men det var først med Voss, etter tiende klasse. For jeg gikk tiendeklasse og kasta bort et år der på drikking og tull – he he – før jeg bestemte meg for å reise til Voss og det er jeg veldig glad for. Da skjedde det en hel masse ting.

– Folkehøgskolen var viktig?

– Ja, den var viktig. Der traff jeg en hel masse folk, Per Indrehus var lærer der, og jeg fikk som sagt mine første timer i saksofon. Det var … flott. Jeg likte veldig godt Olav Dale som lærer. Han var flink til å sette meg i gang. Jeg begynte å spille i storband og reiste til Bergen første gang våren -79 og hørte Garbarek og Bobo Stenson og Jon Christensen. Jeg husker ikke så mye av musikken, men jeg husker opplevelsen – jeg skjønte antagelig ingen ting, men jeg husker at det var noe som tiltalte meg veldig der.

– Så der begynte jazzen å snike seg inn?

– Ja. Da hadde det begynt å snike seg inn i mye større grad enn da jeg vokste opp på Årdalstangen. Jeg hadde jo noen venner, jeg husker det var en litt eldre kompis som var veldig Zappa-fan, så jeg hørte mye på Zappa på den tida der, ellers var jeg, ja, nesten sjukelig opptatt av Pink Floyd.

– De åra på Voss var kort sagt svært viktige. Jeg traff Kenneth Sivertsen der, og vi begynte snart å spille i duo, gitar og saks og det var viktig for meg, det samarbeidet. Vi skulle jo bli kunstnere, vi skulle bli musikere. Det hadde vi bestemt oss for veldig tidlig. Det husker jeg, det var vi oppsatt på. Han (Kenneth) reiste jo til Bergen før meg, for han gikk andre året på Voss da jeg gikk første – for jeg gikk to år! Litt sært det – på folkehøyskole! Det var fordi jeg likte meg så godt der, og fikk nye oppgaver av Per Indrehus.
Jeg ble kordirigent og fortsatte undervisningen med Olav Dale istedenfor å begynne på Toneheim (folkehøgskole). Valgte det vekk. Det angrer jeg ikke på. Jeg lærte veldig mye der.

– Og etter det reiste jeg tilbake (til Årdalstangen) og var dirigent for korps, før jeg flytta til Bergen i -82 og kasta meg ut i det på en måte. Blant annet gjennom samarbeidet med Kenneth Sivertsen, og så traff jeg en jente, fikk en kjæreste den sommeren der, og hun skulle begynne å jobbe i barnehage i Bergen. Så da bare reiste jeg.

– Du hadde allerede fått forsøke deg som dirigent. Hadde du jobba med arrangering? Komposisjon?

– Jeg hadde begynt å skrive så vidt, jeg fikk jo litt sånne små oppgaver på folkehøgskolen. En av de låtene som er på NorskJazz.no (med Eple trio), den som heter Lull, det er en av de første låtene jeg skreiv. Det var på den tida der. Og den spilte jeg altså inn igjen i 2009.

– Og så var det mye storband. Knut Kristiansen ble jo litt viktig, for han var òg en mann som gav deg ansvar og oppgaver, og som sikkert så et eller annet potensial, at det var noe der. Jeg var med i lærerhøgskolebandet der i mange år. Og salsabandet. Han var jo så forut med salsa på tidlig åttitall. Gjennon hele tiåret dreiv Knut Kristiansen med diverse forskjellige salsaband i Bergen. Og vi var på turne rundt omkring i landet med timanns salsaband. Og etter hvert starta jeg egne grupper. Både Ictus og GROWL og Poems for Trio … jeg jobba intenst de åra i Bergen. Første Rikskonsert-turne i-85 med Kenneth Sivertsen. Vi klarte på en måte å klore oss fast og å tjene litt penger, men det var veldig stusselig økonomisk, det var ikke noe tull altså. Ha ha. Det var skikkelig knallhardt. Men vi klarte oss.

– Du visste hva du ville?

Jeg visste hva jeg ville. Jeg var veldig oppsatt på det, kanskje på godt og vondt. Jeg var nok forholdsvis innbitt på den tida, jeg jobba bevisst, og hadde kanskje, når jeg tenker meg om, litt sånn skylapper.

– Hvordan sneik folketonene seg inn?

Nei, det var ikke før en tid seinere, mot slutten av åttitallet. Jeg følte meg vel allerede ganske ukomfortabel med den der kopieringa av det amerikanske, og følte vel at jeg ikke helt fiksa en sånn copycat­-holdning, at jeg var en dårlig kopist, så da jeg begynte å jobbe med den første Sogn-a-Song–utgivelsen. Etter å ha debutert med Poems For Trio i 1988. Fra fylkesarkivet i Sogn og fjordane fikk jeg tilsendt en masse bånd og noter, som jeg begynte å lete i og spille fra. Og jeg følte meg med en gang mer hjemme i det.

Hvordan blei du involvert i det?

– Nei, det gjorde jeg vel bare … av meg sjøl, jeg måtte finne noen andre kilder, forsøke å lage noe som var mitt eget. Jeg fikk et bestillingsverk  – det var sånn jeg begynte å jobbe med Håkon Høgemo – i 1990, for Årdal kommune. Og kultursjefen der introduserte meg for Håkon, jeg hadde jo ikke møtt ham, selv om han hadde vokst opp tolv kilometer ifra meg, men jeg hadde ingen kontakt med ham før den våren i -90. Jeg fikk altså et bestillingsverk og jeg hørte ham (Håkon Høgemo) på en kassett, he he, med hardingfelemusikk, og syns jo at det var rart og underlig. Men det var én låt på teipen som tente meg, og da skrev jeg (et) tingingsverk rundt den slåtten som heter Huldretonar frå Sletterust, en lyarslått, som jeg fikk framført under kulturdagene i Årdal. – Sånn starta samarbeidet, og sånn starta egentlig òg trioen Utla, for da ville jeg gjerne ha han hardingfelemannen (Håkon) i studio. Han spilte en masse slåtter, men så begynte jeg å hyre inn diverse trommiser. Det var vel tre eller fire forskjellige trommiser som var med på den første Utla-plata. I tillegg til noen arrangement av meg som jeg gjorde før jeg møtte Håkon. Og sånn starta Utla, for Terje Isungset var en av de trommisene som var med der, og vi gjorde en del konserter og fortsatte å spille sammen, og ble Spellemann-nominert med Utla. Vi tok navnet fra den første plata.

– Hvordan jobba dere fram materialet?

­– Det var stort sett gjennom å spille. Håkon kom med slåtter som vi arrangerte gjennom å spille dem, mye mer enn gjennom å sette seg ned og bestemme på forhånd. Vi bare gjorde det. Det var en veldig fri tilnærming. Jeg hadde jo jobba med Terje i flere år allerede, med fri impro i Isglem, så vi hadde på en måte etablert vår lydverden som vi gikk inn for å koble med hardingfelemusikken. Det er det ingen andre som har gjort til dags dato – på den måten … det er jo virkelig to ytterpunkter. Nå hadde jo vi allerede våre separate stemmer, Terje og jeg, vi hadde jo begynt å forske på dette med tre og stein – de der klangene som vi kobla til hardingfelemusikken på en veldig genuin måte. Vi spilte det rett og slett fram. Gjennom å øve og utforske disse klangene, hvordan instrumentene fungerte sammen. Og gjennom å gjøre konserter, få muligheten til å prøve det ut på et publikum.

– Ytterpunktet var vel helt streite slåtter der hardingfela står helt aleine, og i kontrast gjorde vi (Terje og Karl) vårt beste for å bryte med den der enkle, store slåtten. He, he, eller vi gjorde i hvert fall det rommet mye større. Og det hører man jo på de platene, både Juv , Brodd, Dans, og Song.  På sistnevnte hadde vi med Berit Opheim som gjest. Men det var kanskje enda tydeligere live. Vi turnerte jo masse, særlig i Tyskland – helt fram til slutten av nittitallet. Jeg tror vi var med på å åpne mange dører for folkemusikken, for de som kom etter oss. Fikk god hjelp fra Jens Petter Müller, som var en nøkkelperson for å få norske band, særlig folkemusikk, ut til Tyskland.

– Og dette har du tatt med deg videre?

–  Ja absolutt. Jeg har nok utvikla dette, forholdet mellom saks og fele, helt sia jeg møtte Håkon, men det har nok blitt strammere enn det Utla var, og jeg liker det. Vi tydeliggjør i større grad hardingfela, det særegne med hardingfelemelodikken og rytmikken. Jeg tok et viktig steg da jeg tok el-bass inn i varmen. Og er veldig fornøyd med den utviklinga Femstein-, Urbs– og Ossicles-albumene har. Både låt-, arrangements- og spillemessig. Og den egne klangen mellom saks og hardingfele utvikler seg stadig. Det var for så vidt overraskende at det skulle klinge så fint sammen.

– Jeg så deg sammen med Garth Knox og Christian Wallumrød på Conexions (serie kuratert av Fiona Talkington bestående av britisk-norsk samarbeidsprosjekter, eksisterende eller initiert av Talkington) på Victoria, Nasjonal jazzscene. Da proklamerte du egne dikt til musikken …

– Ja, det stemmer. Det var faktisk første gangen jeg har gjort det på den måten – med musikere og høytlesning av egne tekster. Jeg har gjort noen sånne solojobber med bukkehorn der jeg har brukt noen dikt, men ikke på den måten. Det var rett og slett litt stort for meg, å være i det rommet der (Victoria). Jeg ble overraska over at jeg trivdes så godt med å gjøre det. Jeg grudde meg ikke – jeg var veldig åpen på at det skulle gjøres, og jeg blei veldig trygg, eller følte at det gikk veien da vi øvde. For vi øvde i to dager, og det var det fint at vi fikk tid til. Nei, det var en flott opplevelse – på mange plan.

– Jeg synes jeg hørte mye av tematikken i dikta dine i musikken selv før du begynte å lese. He, he. Hva tenker du om det? Det kan nok si noe om min måte å tenke musikk på – det faller meg naturlig å beskrive det jeg hører som, ja … en form for natur.

– Det er en utfordring det der. Jeg strever med paradokset ord vs. musikk. Ord som står på et papir …  i det de blir lest, betyr de noe, de gir mening, mens musikken jo er det mest abstrakte kunstspråk som finnes. En tone kan du ikke ta på, du kan ikke henge den opp på en vegg, eller sette den inn i en bok, eller … altså, musikk er jo borte i det den er spilt. Og dette er det veldig tiltalende å jobbe med. Jeg tror det er derfor jeg har skrevet så mye opp gjennom tida, jeg har alltid skrevet, i forsøk på å sette ord på, eller for å forstå musikken i meg bedre, men allikevel kommer du vel aldri dit at du forstår det, og det er jeg glad for. Ha, ha. At musikk ikke kan … settes ord på, da. Det er en av styrkene til musikk, så det er jo en balansegang der – mellom poesi som fort kan være meningsmetta, og musikk som er enormt abstrakt.

– Jeg tror vi særlig i Norge har en forventning om at poesi til musikk nødvendigvis er synonymt med Jan Erik Vold eller Torgeir Rebello Pedersen – ja, kort sagt låst i hele beat-greia, at det skal leses rytmisk, og det er tøft nok det, men jeg befinner meg i helt andre enden.

– Men så har vel du – ganske bevisst – tatt utgangspunkt i noe litt annet enn den tema – improvisasjon – tema-jazzen beat-folka lot seg inspirere av?

–Ja, absolutt. Det er virkelig det motsatte av det. Og det irriterer meg litt at med en gang du sier jazz og poesi i Norge så tenker en på nettopp Jan Erik Vold. Det er trist at det har blitt sånn, for det finnes andre poeter som også jobber med jazz og poesi! Jeg har jo blant annet gitt ut to plater med Jon Fosse. Jeg synes han leser utrolig flott på sin egenarta måte … Han leser bare teksten så reint som han kan og på sitt vis, den måten å gjøre det på, å koble min musikk med hans poesi åpna en dør inn til en ny verden. Vi følte vel det, at vi virkelig greide å utvide jazz og poesi-feltet, eller på et vis utvide aksepten for jazz og poesi.

– Det har ført fram til at jeg har arrangert fire kvelder, under navnet Jazz og poesi, på Litteraturhuset her i Oslo, sammen med poeten Ann Kavli. Der har vi invitert poeter og jazzmusikere – ingen ting er avtalt, ingen øvinger. Vi har lagd et slag rammeverk. Poetene har bestemt seg for hva de vil lese. Så har vi bare satt i gang. De får ikke lov til å lese mer enn syv minutter hver, og så er det musikk i mellom. De kveldene har vært helt fantastiske. De har virkelig vært et møte mellom poesi og jazz som har fascinert meg og gitt meg mye. Jeg tror det har vært en opptur for poetene som har vært involvert, å få lese på den måten. Siri Amalie Oftestad, Hennig Bergsvåg, Eple trio, Mats Eilertsen, Line Horneland, Synne Lea, Cornelius Jakhelln, Stein Versto, Guttorm Andreasen, Linda Kallerdahl, Tove Bakke med flere. Ja, en hel liten gjeng. Mange dyktige poeter og musikere, og vi har fått til et godt møte.

– Det synes jeg vi fikk til på Nasjonal Jazzscene òg, da jeg leste poesi, og vi samtidig spilte. Jeg hadde jo sagt til (Roald) Helgheim i et intervju i forbindelse med Norskjazz.no at du vil aldri høre meg lese dikta mine på en jazzkonsert. He, he. Så feil kan man ta, rett og slett. Jeg bryter den lovnaden, ja.

– Vi snakker om dine tekster, tekster jeg regner med at du har fikla ganske mye med – hvordan tror du din tolkning, eller ”fasit” innebærer for musikken, når du skal bruke dem i den, altså?

– Jeg tror tekstene, ved at de er så konsise, eller reinskårne, blir rikere. Jeg tror at de blir mer formidlende og kommunikative, billedlige, kanskje, enn når de står aleine på sida. Men hver og en kan – og skal få lov til å, skape sine bilder, og sine historier, sine klanger i møte med musikken.

– Og Vossa Jazz?

– Det betydde mye for meg – å få det tingingsverket i år, og jeg tror det var god timing, for meg, og, ja, for Voss òg. Jeg har jo ikke noe sterkt forhold til festivalen. Jeg har ikke spilt der sia tidlig på 2000 tallet – en barnekonsert med Isglem
– Jeg er veldig fornøyd med det jeg fikk til. Det er jo en fantastisk mulighet å få lov til å sette seg ned for å jobbe fram et slikt verk. Fra høsten i fjor til mars i år. Og å gjøre det på den måten, ved at jeg inkluderte musikerne tidlig i prosessen. Vi møttes flere ganger underveis og de var med på å forme verket. Jeg skreiv underveis, jobba med enkeltmusikere og utveksla ideer. Det var ikke sånn at jeg skreiv et verk og leverte det til musikerne i januar. Nå skal vi spille etter noter. Nei, det var slett ikke sånn. Det var ikke én note på scenen. Alle spilte etter hukommelse, fra blodet, nær sagt. Det skjer noe med musikken når den kommer inn i folk, slipper fri fra et noteark, blir forma både spontant og også på musikernes egne premisser, for vi jobba ganske mye på øret. Men det er klart jeg var nødt til å notere ned detaljer, noter, arrangement, og det benytta vi oss også av underveis. Men klarte å løsrive oss fra det. Skape noe som levde. Der og da.

– Var det på noe tidspunkt skrevet ut i sin helhet? I hvilken grad skapte du rom for improvisasjon?

Som sporhar en helt tydelig og gjennomtenkt form, men det var masse rom for improvisasjon, i de enkelte delene. Det var mange helt åpne parti. Kanskje flere, enn det mange oppfatta. Utrolig flott å få bruke to hardingfeler, noe jeg lenge har drømt om å få bruke live – det her som jeg var inne på i stad, med tenorsaks og hardingfele. Hvis du blåser normalt på en tenorsaks, vil du overdøve hardingfela med en gang, i hvert fall live, akustisk, i et rom – og da har hardingfela tapt, den kan ikke pushe det – så nå, under Vossa Jazz, å få dobla hardingfela, og dermed krafta, lyden fra den avdelinga, da fikk jeg på en måte et større register å spille på selv, uten å bryte de akustiske lovene.
– I tillegg: å få jobbe med synther på den måten – jeg har jo jobba mye med gitar, men hardingfela har liksom alltid vært akkordinstrumentet. Med to keyboard var jeg redd det skulle bli for tett, at det skulle bli for mye, for lettvint, for med en gang du legger i en synth pad, blir det jo helt … så er det gjort. Det er jo på en måte litt for enkelt. Litt stygt sagt, men…

det fyller opp i lydbildet?

– Ja, så vi jobba mye med å ta vekk og ta vekk og ta vekk, med å få folk til å spille mindre, spille bare når det var plass og ikke ellers. Men òg måten Andreas Ulvo løste det på. Han preparerte flygelet, så det var ingen streit flygellyd, mer bare preparerte klanger, mer som klanglig perkusjon. Det blei veldig vellykka, med Lars Jakob Rudjord på andre sida, blant annet på en Philips Philicorda som utfylte ham (Andreas) veldig godt. Philicordaen gir en litt sånn syrete, the Doors-aktig orgellyd som fungere overraskende godt med hardingfele og saks. Gav litt ekstra edge til lydbildet.

– Brukte du tekstene dine?

– Ja, de ble brukt på lerret. Jeg brukte vel bare ett fra Stilla er ein åker, men flere nye dikt. Blant annet et par som jeg brukte på Conexions på Victoria.

– Hvem stod for det som skjedde på lerretet?

Tord Knudsen. Han har jobba mye med Nils Petter (Molvær), og nå så jeg han skulle jobbe med Arve (Henriksen) i regi av Rikskonsertene. Og vi brukte foto av Oddleiv Apneseth som jeg har jobba en del med, han har blant annet tatt disse bukkehornbildene.

Men jeg veit ikke helt hvordan alt dette funka. Jeg kasta jo ut baller til dem, og var ikke veldig streng, men visste hvor og når jeg ville ha dikta, jeg gav dem beskjed om å ikke legge inn for mye, ikke bilder med tekst på, for eksempel. Oddleiv hadde vært i Japan og leverte masse forskjellige bilder … ja, nær sagt øst-asiatiske stemninger, i tillegg til litt andre bilder, litt sånne abstrakte, ja mer som bakgrunn, men jeg veit som sagt ikke hvordan det funka. Jeg har bare fått tilbakemelding på at det var veldig flott, men det var ikke sånn at jeg gikk inn og detaljstyrte produksjonen
– Det ble tatt opp med fem kamera, så jeg er veldig spent nå, på å se opptaket. Jeg håper vel at vi skal klare å lage en video, i hvert fall til eget bruk.

– Er det frustrerende? Å ha gjennomført et slikt verk, og vite at du umulig kan rekonstruere det?

– Det er det jo, men jeg kommer til å jobbe intenst for å få det satt opp flere ganger. Jeg håper jeg får satt det opp her i Oslo i november. Og jeg skal prøve å få det opp på noen andre festivaler, få til en turne med det til neste år. Jeg er veldig gira på det. Og på plate skal det. Det er det ingen tvil om. Om det blir gitt ut i sin helhet, eller om jeg vil bruke deler, er ikke godt å si. Jeg vil i hvert fall bruke noe av materialet i både kvartett og kvintett. I Tyskland, blant annet. Rundt på turné utover sommeren og høsten.

– Så det er planen videre. Turnere?

– Ja, det blir mye av det. En del festivaler. Blant annet Kongsberg, det er første gang jeg spiller der, så det blir stas. Da blir det NORSKjazz.no med Eple trio på torsdagen, og i Poesioasen på fredagen sammen med Synne Lea, Jonas H. Sjøvaag og Linda Kallerdahl, og der kommer jeg til å lese litt sjøl også.

– Så er det Rikskonsert-turné med Terje Isungset, vi holder jo på med skolekonserter. Med fri impro og deltakelse fra barna. Vi kommer, lager organisert kaos i trettifem minutter og drar igjen. Stakkars lærere.

– Det blir mange reisedøgn?

– Ja, jeg har regna litt på det. Det nærmer seg to tusen skolekonserter altså, sia 1985. I tillegg til alle de andre konsertene blir det jo noen reisedøgn de siste 25 åra! Men det er moro, og jeg liker å reise – du må like å reise, skal du ha en jobb som denne.

– Og det du har gjort med skolekonserter er lesten for barnejazz Victoria i høst?

Ja, hvis det går i boks skal vi jobbe fram et jazz for barn-konsept på Nasjonal jazzscene – med arbeidstittel Jazzkrabatene. Det blir ikke helt det samme. Hvis vi får det til, skal vi nok jobbe tettere med én gruppe unge musikere over tid, ikke bare en kort skoletime.  Isglem blir en slags kuratorer for et opplegg som skal gå litt over tid.  I samarbeid med Linda, daglig leder på Nasjonal jazzscene, jobber vi med å tenke nye strukturer og å finne andre modeller enn skolekonsertvarianten. En spennende utfordring. Jeg ser ikke konserter for barn som mindre utfordrende enn andre konserter. Målet er å nå ut. Kommunisere. Gi og få noe tilbake. Det er det musikk handler om for meg.