UKAS PLATETIPS: Chili Vanilla er en uvant triokonstellasjon med morsom debut.
TEKST: PÅL BUSET
Chili Vanilla, ikke helt ukjent i livesammenheng, er nå også å finne på plate. Med Audun Kleive bak spakene har trioens halveksentriske tuba-pop blitt foreviget – under samme navn (som bandet), Chili Vanilla.
I bunn: Steffen Granly på tuba. På topp (og litt i bunn): Siv Øyunn Kjennstad på perkusjon. I midten: Synne Sandnes stemme, der den puster og roper, klager og smigrer, sukker og skriker om krokodiller og menn og høyhelte jenter i skoger.
Chili Vanilla, både på skive og live, er nerve og kontrast. Sukkersøtt helt på grensen til noe mørkt, melankolsk trip-hopete – pop som også er noe mer, men også mindre, enklere, så herlig nedstrippa.
Offbeat vals. Rytmeendringer. Tubaen er bass er et orgel, og ikke minst seg selv, en myk, rund tuba. Kortere og lenger støt. Bytter på å støtte opp om og å kontrastere vokalen, underbygge og bryte med perkusjonen. Trommene avgrenser, strukturerer.
Det kritiske spørsmålet for en trio bestående av trommer, tuba og vokal er hvorvidt de greier å holde interessen hos lytteren, det vil i dette tilfellet bety meg, oppe også på plate. Live går det greit nok, da kan de – i tillegg til å være dyktige musikere – spille på sirkuseffekten. Vi setter pris på uvante konstellasjoner som lager noe vi kan kjenne oss igjen i. Det er liksom annerledes og ufarlig på en og samme gang. Litt som å dra på charterferie. Men Chili Vanillas Chili Vanilla skiller seg på mange måter fra en pakkereise til Tyrkia. For det første er skiva rimeligere, for det andre er den mer autentisk. Og ikke minst, den viser seg å gi desto større utbytte.
Her er Synnes utsøkt varierte og luftig, nestenhviskende, hese, men også skrikende, skarpe og klare vokal. Her er alle tubaens nyanser – alt fra lette melodilinjer til funky bompi-bomp via langtrukne frekvensmettende toner. Ved noen anledninger holder Steffen og Siv kjeft og Synne synger a cappella, før Siv igjen sniker seg inn på akustisk funkperk med kubjelle og trommekant, tett etterfulgt av en syngende, groovy tubalinje (slik som i sistelåta, I Would Like To Go With You). Til tross for at Chili Vanillas Chili Vanilla i følge presseskrivet ”kan beskrives som avantgardepop og er en god blanding av eksperimentell jazz, pop og rock” vil jeg mene at de mer eksperimentelle, frie og avantgardistiske trekkene er temmelig nedtona. Dette er en knakende god popplate – i litt uvant innpakning. Dette er slett ikke utilgjengelig, det er fullt på høyde med det meste av samtidig, norsk (jazz-)pop verdt å samle på. Nerven er der også på plate. Klangen er god og varm.
Låter som særlig setter seg etter et par omganger: åpningssporet og radiohitten (hvis det er en), Get Me, er ikke reint lite fengende med sin svingende tuba-hook og progga skifter. Andresporet òg (The Crocodile Story). Og ikke minst fjerdelåta, If I Could, som får meg til å tenke på god gammal Portishead (men så ikke). Melankolske My Man (spor åtte) og eh, ja, egentlig ganske mange av de andre låtene òg. Du får lytte og avgjøre for deg selv.
