KONSERTANMELDELSE: Tøysegutter i alt annet enn tullete trio.
TEKST OG FOTO: PÅL BUSET
Lord Kelvin (Eirik Hegdal – saksofon, Erik Johansen – trombone, Gard Nilssen – trommer) – Nasjonal jazzscene, Victoria 29. mars 2012.
Applaus.
– Tusen takk, sier Erik Johansen. – Vi ble nesten ferdig med settlista. Eller hvordan gikk det Gard?
Utover å gruble seg fram til en litt annerledes skala for temperatur, med sitt absolutte nullpunkt som du kanskje husker fra grunnskolen, er Lord Kelvin kjent som en norsk og temmelig hardtslående, ung jazztrio. Forskeren og Baronen anno seint attenhundretall består numera av Gard Nilssen på trommer, Erik Johansen på trombone og Eirik Hegdal på saksofon og klarinett.
Også er jo gutta fryktelig festlige. Noen skikkelige skøyere som spøker fra scenen.
– Vi skal begynne med en sang som heter Baron ”Kelvin av Largs”, sier Erik.
Bluesa, brass-groove. En hard, funky loop. Et tema som setter seg. Et tema som sitter dagen etter. Et tema som brått brytes til fordel for stillhet. Musikken dør helt ut. Ikke en lyd igjen, og så, like brått som den forsvant, inn igjen i samme groove. Like hard, like funky. Tutu-tut, tutu-tut fra trombone. Barytonsaks i lange støt i nestenharmoniske krasj. Trommer: hippie-folk-blues-breakbeat.
Nilssen holder det gående med visper. Maler og maler. Sirisser i en sørstatssump. Finner fram en klubbe. Metta cymbal og basstromme. Én visp fortsatt med. Beaten deles opp, spres ut, så brutt at den nesten, men bare nesten faller fra hverandre. Så opp i tempo og intensitet. En ny beat trer fram.
Mens alt dette skjer, sitter Hegdal og Johansen tilbakelent i hver sin dype, røde lenestol. De løfter instrumentene. Inn med sinnssjuke små støt i Gards perfekt sammenskrudde urbreakbeat. De reiser seg opp. Fyller lungene. Blåser som for å velte huset til de tre små grisene.
– Tusen takk, sier Erik.
– Som dere ser har Eirik funnet fram den nye plastsaksa si. Tre og et halvt tusen hvis du har en venn i England, eller hva Eirik?
Hegdal nikker bekreftende.
– Eh… bare søk på ’André Roligheten’ og ’star wars’ på … eh … Internett, YouTube, dere har hørt om det ikke sant? he he, så kan dere se Roligheten i sånn hvit Star Wars-dress. Ja, gjør det. Her får dere neste låt.
Neste låt viser seg å være riktig så fin. En slentrende, men utstudert beat med midtøstensk/østafrikansk-krøllete og –svingende barytonsaks. Johansen i opp og nedadgående spiralsakssolo.
– Det var ”The Analogue Tide Predictor” som den heter plate. Eller ”Moon Walk” som vi kaller den. Det er den av låtene våre som ligger nærmest ”Moon Walk”.
Hegdal over på klarinett. Syngende perkusjonsgnikking med klubbe og bønneklokkecymbal. Lavmelt og sakteflytende snirkleklarinett. Trombone så dyp som du får den. Didgeridoo i messing og et skifte i rytmen. En travende dump-dump dum, som en oppbrutt marsj.
– Eirik tror av en eller annen grunn alltid at låtene mine starter i g.
Erik har nesten kryssa scenen. Peker liksomanklagende på Eirik med trombonen.
– Det gjør de ikke. Denne for eksempel, starter i f.
Ambient blåser-dronejazz. Nilssen inn med ryggrad og struktur. Inn og ned og opp av sumpen. Trioen hjemsøkes av et storband. Alle jazzhelgener ramler inn. Dette er så varmt, så forbanna groovy, milevis unna Kelvins nullpunkt, i det New Orleans-elefanter dundrer over scenegulvet.
Så tar Eirik mic’en.
– Hvis du synes vi har spilt noen litt rare låter nå …
Eirik ser på Erik.
– så kommer det en enda rarere nå. Den er det selvfølgelig Erik som har skrevet.
Sånn småkrangler de fram og tilbake. Tullegutter, men riktig så flinke og med riktig så gode låter. Faktisk hører jeg på dem akkurat nå. Baronen har tydeligvis tatt bolig i skallen min.
