KONSERTANMELDELSE: Når et vell av musikalske tradisjoner og stilarter møtes og filtreres gjennom Goran og hans Arkestra, er det ingen ting som føles gammelmodig eller overflødig.
TEKST: PÅL BUSET
FOTO: PIO RASCH-HALVORSEN
Goran Kajfeš Subtropic Arkestra (Goran Kajfeš (tr), Jonas Kullhammar (sax), Per “Ruskträsk” Johansson (fl) Jesper Nordenström (sax, flu) orgel Johan Berthling (bass), Lars Skoglund (dr), Andreas Söderström (git)). Nasjonal jazzscene, Victoria, 15. mars 2012
Det er nå en gang sånn at vi mottar og bearbeider musikk innafor en fortolkningshorisont. I større og mindre grad vil denne overlappe med andre individers horisont. Det er noe av grunnen til at vi forholder oss i større grad til noen individer enn andre. Det er mer givende å omgås noen du deler referanser med. Dog bør du også innse at ett og annet brudd bør høre med. Har du en stor jazzbank i hodet, bør du ta en og annen tur ut i periferien. Hvor jazzens midtpunkt befinner seg, skal jeg ikke forsøke å si noe om. Periferien er der jazz møter andre sjangere. Vi må ikke glemme at det kan være sunt for jazzen å omgås andre sjangere, slik det er sunt for oss å omgå andre mennesker.
En av disse forholdsvis unge, skandinaviske jazzmusikerne som ikke er redd for å omgås musikerkollegaer fra andre felt, er svensk-kroatiske Goran Kajfes som nylig stakk av med prisen for beste album på Nordic Music Prize 2011. Goran har jobba med kremen av svensker, både fra pop- og jazzverdenen, blant annet Timbuktu på en cover av Sun Ras klassiske Nuclear War.
Men hvorfor trekke fram akkurat denne låta? Jo, selv om den, med Timbuktu og Chords nesten-cheezy vokal, nok er av det mer popa han har gjort, gir den et hint om hva Goran bringer med seg til Victoria, Nasjonal jazzscene. Med seg har Goran store doser Sun Ra, men tilørelatende også etojazz og elementer fra Guinea-buktas mer funky tradisjon så vel som innslag fra Balkan og Midtøsten.
Syklisk musikk, er et stikkord. Repetitivt, suggerende. I stadig utvikling ettersom groves og meloditema blir til og beveger seg, sendes fram og tilbake og transformeres omkring i sekstetten.
Gorans siste skive, X/Y, som kom ut i fjor sommer, ble mange steder omtalt som et ambisiøst prosjekt. Men også et vellykka et. Dobbeltskiva som kommer pakka inn som en slags liten kunstbok, er en opplevelse – både som musikk som kaffebordklenodium.
X er en utadvent og glad omgang med melodier fra Balkan, Midtøsten og ulike deler av Afrika, ikke ulik det vi opplever på Victoria denne kvelden. Hypnotisk, filmatisk, men også funky og upbeat. Y er en helt annen skive – her opererer Kajfes aleine med trompeten og David Österberg på elektronikk. Varm trompet og kald ambient.
Vi hører ikke så mye til Y i løpet av kvelden. Dette er Xs kveld. En kveld et sted mellom savannen og vidda, men også i ørkenlandskap og eksjugoslaviske fjell. Bass i tett dialog med trommer og mer eller mindre bearbeida og bewah-wahet rhodes. En eller to fløyter, barytonsaks, og selvfølgelig trompeten til Goran.
Her er trompetsoloppgang i americanaland som bassen og tangentene tar videre via østkysten til nesten-Afrika og Sun Ra-land. Ikke alltid, men noen ganger: rytme på rytme. Lag på lag. Fløyter som trollbinder i Mulatu Astatke’sk manner. Barytonsaks i hele sitt spekter: rautende hyl à la Fitz Gore, lyse snøft. Altsaks opp og ned. Innover i landet og skogen. Ut på savannen. Fløyter som småprater over åskammene og vi nærmer oss utkanten av afrojazzen, snart er vi i beduinland, fløytene – melodiene, de krøller seg til, blir arabiske.
Videre over i gladmelankolsk funk. Bass og barytonsaks groover avsted hånd i hånd. Rulletrumpet. En fastlåst blaxploitation-hook. En TV-serie som aldri kommer seg forbi rulleteksten og vignetten. En hypnotisk rhodes-vandring i de lavere frekvenser. Gitaren svarer med kvakkende wah-wah. Jeg kan vanskelig forestille meg en mer behagelig drøm.
Dette er musikere som koser seg. Musikere som møtes i et hav av referanser og musikkstiler. Der det virker retro er det også moderne: Selv om Goran ikke spiller fra Y, ligger elementene der i musikken. Elektronikk som vrir og vrenger på gitar og rhodes. Forvrengninger som gir låtene et drømmeaktig bakteppe.
Etter at blåserne og stikkene og gitarene og hendene er lagt ned er jeg lettere euforisk. En av de mest givende konsertene på en stund. Jeg finner en bekjent i baren og søker bekreftelse: ”Det der var jo helt sinnssykt kult”, sier jeg.
”Synes du det? Jeg synes det ble litt stillestående. Dette ble gjort bedre på seksti- syttitallet. Ingen vits i å gjøre det og igjen nå.”
Goran og hans Arkestra vandrer seg gjennom melodier fra ulike, men tilgrensende musikktradisjoner. Noen vil kanskje – i likhet med den bekjente i baren – argumentere for at dette ble gjort vel så godt for førti – femti år sida, at jazz på sitt beste er progressiv, tenker nytt. Ser jazzen tilbake (og det er det ingen tvil om at den gjør) må det være for å tilpasse den til vår tid.
Men kan ikke revival være progressivt og samtidig? Selvrefleksiv retro er samtidig. Slik kunstverk og arkitektur har ulike bruksområder – fungerer ulikt – til ulike tider, og dermed er både tidløs, foranderlig og samtidig.
En så gjennomført og velspilt miks av sjanger, epoke og tradisjon kan ikke skje annet enn akkurat her, akkurat nå, med akkurat disse gutta og Gorans melodier. Det er på ingen måte utdatert. Det er oppgradert, og helt nødvendig.
