KONSERTANMELDELSE: Lovende førsteoppvisning med jazzrocktrioen Asbest Trio på Mir torsdag.
TEKST OG FOTO: PÅL BUSET
Asbest Trio (Tore Flatjord (trommer), Håkon Oftung (gitar) og Thomas Engebretsen (bass)
Café Mir, Oslo, 8. mars 2012
Mir, Grünerløkka lufthavn, er Norges mest idealistisk drevne flyplass. Null utslipp, null klimakvoter, ingen flygelederstreik eller islagte rullebaner. Også serverer de konserter, og øl, og dj.
En gang må være den første, også for Asbest trio. Gutta som alle har tilknytning til Norges Musikkhøgskole har debutkonsert og Mir er sitt samme gamle. Et avlangt lokale med vinduer, flyseter langs veggen, og et helt streit PA-anlegg. Det er noe med formen og antagelig også vinduene som gjør at lyden blir slengt veggimellom på Mir. En eiendomsmegler ville kanskje kalt det særegen akustikk. Jeg kaller det grøtete lyd.
Noe av det fine med debutkonserter, er at det i det minste kommer folk. Alle vennene til Asbest er i lokalet. Vennene til Asbest slutter opp om dem, tar opp alle de gode plassene. De gode plassene slutter der baren begynner. Den dårligste plassen er i trappa bak baren. Selv har jeg funnet meg en barstol på enden av disken, rett før trappa. Der er lyden grøtete.
Heldigvis er jeg mobil. Ingen vits i å bli sittende på krakken når jeg uansett har et kamera hengende rundt halsen. Jeg har en unnskyldning til å tråkke på folk, til å sette meg på huk foran scenen, til å snuble i flyseter og bord. Sånn er det å anmelde. Da skal du liksom være litt uspiselig. Det er en del av jobben: Her kommer jeg. Jeg har kamera rundt halsen. Unna vei.
Lyden er naturlig nok bedre lenger framme i lokalet. Like mye av lyden rekker ikke å forsvinne inn i veggene og ut av vinduene. Den blir ikke like grumsete, og det er mulig å høre hva Asbest driver med. Skille lydbølgene fra hverandre. De spiller musikk. Jazz-rock kaller de det. Det skjer litt på denne fronten i norsk jazz om dagen. Gitarene har blitt henta opp fra fuktige rockekjellere, og entrer igjen jazzscenen. De fuzzer og feeder og bryter opp med myk, varm jazzgitar.
Asbest er altså det nye tilskuddet i skogen av gitardrevne jazzgrupper. Rocke- og bluesriff som blir til myke jazzakkorder. Spretten bass et sted mellom glad Motown og melankolsk deep funk. Mer eller mindre synkoperte trommer.
Også har låtene morsomme titler, slik norske gitarjazzgrupper gjerne har. Hvis bandnavnet er kreftfremkallende, er det ikke like interessant som låttitlene. Jeg liker trenden med halvnaive, norske titler. Kanskje et nikk til Reiersrud eller Rypdal, eller for den saks skyld Bushman’s Revenge. Også rimer de. ”Tømmer” rimer på ”Knuste drømmer”.
Asbest holder det gående i en knapp time. Bassisten tar ordet. Takker publikum.
– Dette er vår første konsert, hva passer vel bedre enn å avslutte med ”Knuste drømmer”.
Dere må ikke gi opp helt ennå, Thomas. Jeg synes det var ganske fint og kommer gjerne på konsert, eller tar en lytt hvis det blir skive.
I mellomtida ligger det noen små smaksprøver ute på det store nettet.
