Blå feirer 15 år

TEKST: PÅL BUSET
FOTO: PIO RASCH-HALVORSEN
Blå 15 år, jubileumsprogram med ÆÆ xl, Lord Kelvin, Cortex, Faux Pas og Astro SonicJ.

Jeg ringer daglig leder på Blå, Paal Mangerud. Jeg vil forsikre meg om at jeg står på gjesteliste. Det er femtenårsjubileum på Blå, og den en gang legendariske jazzklubben har … jazz på programmet. Jeg ser for meg et smekkfullt lokale. Alt som kan krype og gå i norsk jazzliv. Med andre ord kan det finne på å bli fullt. Skal det bli noen anmeldelse, må jeg være sikker på at jeg kommer meg inn.

Det ringer noen signaler før han tar telefonen.

Ja, det er Paal,

Hei, Pål Buset her, fra Jazzinorge. Eh, jeg sendte deg en mail angående akkreditering til kveldens konsert.

Ja, sorry. Jeg så den. Du skjønner, vi hadde en liten jubileumsfest i går.

Ok. Ville bare sjekke. Meg pluss én.
Ja, det er i orden.

Pluss én er Pio, han tar også bilder. Vi møtes utafor Blå klokka ni og kan konstatere at konsertene ikke er i gang. Ingen kø.

– Hei, jeg skal stå på lista. Pål Buset fra Jazzinorge.
Det er ti – femten navn på lista.
– Øh, ser deg ikke her ass.
– Eh, jeg snakka med Paal før i dag, skjønner dere feira litt i går. Han hadde fått mail og sa det var i orden.

Fyren flakker litt med blikket. Svetteperler i panna.
– Ok. Det er greit.
Vi får stempel, går inn.

Blå har i mange år figurert på mer eller mindre oppdaterte lister i jazzmagasiner med titler som ”The Top Hundred Hip Joints for Jazz”. Helt der oppe sammen med et knippe klubber spredt over hele verden. I Oslos jazzskoger fnyses det av denne plasseringa. Blå er knapt noen jazzklubb. Alt var annerledes – og nødvendigvis bedre – på seint nittitall og tidlig totusentall. Blå har blitt tilsmusset av pop og rock og hip hop og annet folkelig jammer.

Femten år har gått og Blå gir oss, i følge sine nettsider, den nye vinen i norsk jazz. Så er det jo også hyggelige navn på plakaten. Kanskje ingen ny, men i hvert fall god, vin.

– Det er sinnsykt mange av dem, sier Pio. Skjønner ikke hvordan de skal få tid til å spille alle sammen.

– Lurer på i hvilken rekkefølge de spiller.

Jeg spør fyren i døra.
– Veit du rekkefølgen på banda?
– Nei, sorry ass. Jeg veit faktisk ikke.
– Vil jo helst skrive om riktig band til riktig tid. Jeg blafrer med blokka.
– He, he. Skjønner det. Du kan jo prøve å høre med lydmannen.

Fyren i baren har også vært på jubileumsfest.
To øl, takk.
Han tar betalt. Han regner i hodet, min hundrelapp går rett til Pio, tohundrelappen hans ender i kassa. Jeg blir imponert, eller var han kanskje ikke på den lille jubileumsfesten? Men så kommer feilen:
– Ølen, sier Pio.

– Hæ?
– Du ha’kke gitt oss ølen vår.
– Å, nei. Sorry. Jeg sto på andre sida av disken i går.
– He, he.
Vi drikker ølen sakte mens vi venter. Noe beveger seg på scenen. Noen musikere løper opp og ned trappa til backstage. Noe som kan minne om musikk. Falsk alarm. Bare litt soundcheck. Tekniker opp på scenen. Kabler. Det løses opp i floker. Noen pedaler kobles om. Det ser ut til å funke. Jeg tar tak i teknikeren på vei ned.
– Veit du hvem som skal spille nå?
– Nei, sorry. Jeg veit faktisk ikke.
– Nei?
­– Ja.
– Er det virkelig ingen her som veit rekkefølgen på banda?

Tydeligvis ikke. Heldigvis veit banda selv hva de heter. Jeg griper tak i den første gjengen på veit opp til backstage.
– Hei, jeg skal skrive anmeldelse og vil gjerne skrive om riktig band. Hvem er dere?
Her forstår jeg kjapt at jeg har stilt et for vidt spørsmål
– Eh, du jeg veit ikke om jeg er den rette til å svare på det. Er liksom ikke mitt prosjekt.
Jeg bryter inn.
– Hva HETER dere?
– Å, ja. Faux Pas.
– Takk.

Milde Mathilde! Om ikke annet får Blå meg til å føle meg ovenpå denne onsdagskvelden, der alle andre arbeidende mennesker ser ut til å gå rundt i en tung og lav sky av bakfyll. Her har jeg alt under kontroll. Her er jeg på topp.

– Sorry, sier de. – Jeg har ikke helt kontroll i dag. I går sto jeg på den andre sida av disken. Vi hadde en liten jubileumsfest i går.
Jeg forstår det.

Mer bekymrende er det at PR-folka ser ut til å ha vært på fest en stund. Eventuelt var alle potensielle jazznisser selv på den lille jubileumsfesten i går, det kan godt være. Alt jeg veit er at de ikke er på Blå for å se den nye vinen.
Her er kun Pio og Pål og en skokk jazzmusikere i like deler på og foran scenen.

Dessverre viser dette seg å være en av disse kveldene du ikke vil gå glipp av, men som du høyst sannsynlig ikke får med deg.
Rart. Er Blå så skittent i jazzeliten? Musikerne er jo her. Ikke godt å si, men kanskje på tide å nevne musikken.

Faux Pas er altså først ut. Støy, kort og godt. To karer med datamaskiner. Og etter hvert besøk av en fyr med pad, noen pedaler og en gitar/bass.
En enorm fabrikkhall. Stempler & tannhjul. Samlebånda ruller. Og så feedback. Et dyrisk skrik blant maskiner. En leken basslinje. Maskiner som strekker seg etter liv.

– Det var ganske kult, sier Pio.
­– Jepp.

Så enkelt kan det sies.

Astro Sonic. er også morro. Skikkelig gøy. Rhodes og synth og bass og perk. Først kjapt og klumpete, kantete, rytmisk støy, noe tar form, noe annet: off-beat, en klar beat nå, melodi, en klar melodi nå: sveveorgel, tempoet øker, over på synth, djink, djink. djink-bass og supermario på syre. Organisk nestentekno.

Det er først når ”storbandutgaven” av ÆÆ, ÆÆ XL klamper inn på scenen, og mer eller mindre utklasser publikum i antall, det går opp for meg at ÆÆ XL i kveld er samlebetegnelsen, eller i det minste rammeverket, for Cortex, Lord Kelvin og ÆÆ.
Resten av kvelden er sammensetninga på scenen i stadig forandring. Et øyeblikk er det rein, skjær Lord Kelvin, dernest pureste Cortex, men det er alltid noen som sniker seg inn eller ut – en ekstra trommis eller to – en håndfull blåsere fra eller til.

Det er skikkelig stas med ÆÆ XL. I utgangspunktet tighte og erfarne band utfyller og utfordrer hverandre. Fra noe som kan minne om akustisk Massive Attack til New Orleans gjennom stadige utskiftninger og lommer av improvisasjon. Dette er musikere som kjenner hverandre godt.
Etter at runden har gått – ÆÆ, Lord Kelvin og Cortex har alle vist seg i sin reineste form – klatrer Anita Kaasbøll opp på til blåsergutta på scenen, og nok en stemme kommer til.

Det er mange stemmer å holde orden på, men de synger sammen, koordinert, de vet å ta et steg tilbake, gjøre plass til og fronte en melodi, improvisasjon. Det er utrolig hvor lite og kontrollert lyd så mange musikere kan lage. Dessuten har Erik Hegdal fått seg en hvit altsaks i plast.

– Synd det var så få der, sier Pio.
– Ja, det var jo sinnssykt bra. All ære til musikerne, men også en god booking fra Blås side. En verdig booking for et femtenårsjubileum.

– Ja, bare synd alle tok det så hardt ut på den lille jubileumsfesten i går.
– He, he.