Fra Kjærstad til Cape Town

TEKST: PÅL BUSET

Sverre Gjørvad har i overkant av tjue år på nakken som jazzmusiker. Han har bidratt på mange ulike produksjoner, turnert og gitt ut skiver med flere grupper, og jobba side om side med mange veletablerte og –renommerte musikere.

På sin andre, og så langt, siste soloplate, Patience for the Little Things som kom ut i 2011, gikk Gjørvad i studio med en gjeng norske og sørafrikanske musikere i Cape Town.

Den fordomsfulle skribenten er nysgjerrig på om landsdelsmusikeren bosatt i Hammerfest, søkte afrikanske rytmer i en form for midtlivskrise. Det skal vise seg å være en dristig påstand.

– Jeg ble interessert i slagverk gjennom korpset der jeg vokste opp, på Stathelle, sier Gjørvad på knitrete mobiltelefon fra Telemark. Han har fri noen dager, og har tatt turen fra Finnmark for et besøk hos sin mor.

– Vi er for så vidt en musikalsk familie, men det er ingen av de andre som lever av musikken. Jeg gikk på musikklinjen på gymnaset, men oppdaget vel ikke jazzen ordentlig før mot slutten av de årene. Det gikk mye i klassisk slagverk, men – jeg tror det var i andre gym – fikk jeg en skive av søsteren min, Pat Methenys Travels (1983), og da åpnet jazzen seg.
– Litt av en produksjon på den mannen! Alt fra soloinnspillingene, via Pat Metheny Group til trioformatet. Ganske så imponerende, og Ole Vik, du vet, Grenlands-keyboardisten. Han fikk faktisk Pat Metheny til Porsgrunnshallen da jeg gikk siste året på gymnaset, i 1985.

Det var en sjelsettende opplevelse?

– Ja, absolutt. Det står fortsatt som en av de virkelig store konsertopplevelsene. Det og Prince på Valle Hovin i ’88. Og så begynte jeg i Trondheim – jeg gikk der i to omganger, først fra 87’, og så på midten av nititallet. Der møtte og spilte jeg sammen med mange svært viktige musikere.

Gjørvad er nå ansatt som landsdelsmusiker i Finnmark gjennom Link. Tidligere har han virket som distriktsmusiker i Nord-Trøndelag, og som frilanser i Oslo fra 2000 til 2006.
I tillegg til turnering og utgivelser med grupper som Dingobats og Storytellers, har han to soloutgivelser på samvittigheten.
Da Patience for the Little Things kom ut i fjor, var det ti år siden sist soloutgivelse.

Hvorfor?

– Førsteplata var et bestillingsverk jeg gjorde til Soddjazz i Innherad, jeg var for så vidt med på å starte den festivalen, og den går jo riktig så bra om dagen, med Eirik Hegdal som kunstnerisk leder. Men det var altså et bestillingsverk, og egentlig litt tilfeldig at det endte på plate.

– I bestillingsverket, og på plata, Denne lille pytten er et hav (2001), brukte jeg tekst fra blant andre Jan Kjærstad. Jeg var veldig begeistra for Forføreren (1993), og også resten av trilogien (Erobreren (1996) og Oppdageren (1999)). Jeg brukte også materiale fra Peter Handke og Wim Wenders Himmelen over Berlin (1987), en helt fantastisk film.
Forresten vil jeg gjerne legge til at jeg synes Erobreren, NRK-serien, er begredelig TV.

– Andreplata er i større grad et overskuddsprosjekt. Jeg har hatt et repertoar av låter gående i mange ulike konstellasjoner. To av låtene på skiva, den første og den siste, ble spilt inn en ettermiddag i 2004 i Trondheim. Ståle Storløkken tok seg av både spaker og keyboard, og på den ene var Siri Gjære med på vokal. Noen veldig fine innspilinger, synes jeg, så når muligheten bød seg, var det naturlig å ta dem med.
Utover det er alt spilt inn i Mark Fransmans studio i Cape Town, men de er altså ikke komponert spesielt for plata. Det er snakk om låter som har vært med meg lenge.

– Siden jeg begynte å jobbe som landsdelsmusiker i Finnmark har jeg reist til Cape Town hver jul, og gjennom Gorm Helfjord, en nordmann som har bosatt seg der, han spiller gitar på skiva, har jeg blitt kjent med Mark og andre sørafrikanske musikere. Da ble det naturlig å ta med låtmaterialet til Cape Town når muligheten for album bød seg.

Så skiva er ikke nødvendigvis en søken etter afrikanske rytmer? Litt à la Ginger Bakers samarbeidsprosjekt med Fela Kuti på syttitallet?

– Nei, jeg er ikke så opptatt av det der, eller: jeg tror ikke på det der med at afrikanere nødvendigvis er mer rytmisk anlagt enn nordmenn. Vi er i bunn og grunn jazzmusikere, og med tanke på at jeg brakte med meg mitt eget etablerte låtmateriale, var det nok mer nytt, eller eksotisk, for de sørafrikanske musikerne.
Låtene ligger tett opp til en norsk, eller nordisk, tradisjon, de har jo blitt til her, i Norge, og over en årrekke. Slik som ”Goahtoenan” med tekst av den samiske poeten Paulus Utsi, og melodi av Lars Wilhelm Svonni, det er jo et dikt og en melodi som er svært viktig for samisk kultur.
Mark Fransman, som også er med på plata,  kommenterte at ”alle land har sin blues”, når vi spilte inn den låta.
Så det er nok ikke en søken mot noe afrikansk eller polyrytmisk. Hvor får du det fra? Hva er det du opplever som afrikansk ved plata?

Eh, det er vel mer et spørsmål om mine fordommer, eller kanskje forventninger. Jeg har lytta mye til ulik jazz fra ulike deler av det afrikanske kontinent selv, og, ja, i hvert fall i et par av låtene mener jeg å høre noe afrikansk, om ikke nødvendigvis polyrytmikk.

– Den ene låta, ”Ubuhlungu”, er faktisk en cover av en gammel sørafrikansk låt med gruppa The Four Yanks, en av mange grupper og musikere som vokste fram i blant annet Sophiatown, en forstad til Johannesburg på førti- og femtitallet. Kulturen blomstret i Sophiatown fram til området ble jevna med jorda under apartheid på midten av femtitallet. Som erstatning for multietniske Sophiatown bygde de mønsterbyen Triomf. Et tilsvarende område, som stod urørt inntil 60000 mennesker ble tvangsflytta på syttitallet, er det såkalte District Six i Cape Town, som på mange måter har hatt en tilsvarende betydning for sørafrikansk kultur.
– Det har vært svært inspirerende å få innblikk i disse historiene og stedene, særlig når jeg på en måte får oppleve det gjennom lokale øyne. Mark Fransman, han som eier studioet, og som sagt også bidrar musikalsk, og kona til Gorm, Melanie Scholtz, en kjent sangerinne i Sør-Afrika, er begge gode venner. Det er forresten Melanie som synger på ”Ubuhlungu” og Mark bidrar altså på både piano, saksofon og klarinett.

– Og for all del, det er svært inspirerende å få jobbe med musikere i Sør-Afrika, og dessuten er det faktisk mange som kjenner ganske godt til hva som beveger seg i norsk jazz. Det er jo utveksling på gang av musikkstudenter mellom Norge og Sør-Afrika. Mark blant annet, er svært begeistret for Mats Eilertsen. Kort sagt er vi heldige, vi har svært mange dyktige og interessante jazzmusikkere, også trommeslagere, i Norge. Gjennom Gorm (Helfjord) og Mark har jeg som sagt blitt introdusert til mange interessante musikere i Sør-Afrika. Nettopp det, å få møte og samarbeide med spennende musikere fra ulike steder og kulturer, er vel kanskje det aller viktigste for meg som musiker.