Håvard Wiik/Paal Nilssen-Love i bråkelyrisk samtale om instrumentenes ytterkanter hos Kampenjazz.
TEKST OG FOTO: PÅL BUSET
Første cymbalslag og jeg er minst én frekvens fattigere. Håvard Wiik og Paal Nilssen-Love er i gang. Ikke to musikere det er overraskende å se sammen, men første gang som duo.
Det som utspiller seg på den dunkle scenen på Caféteateret kan, i hvert fall innledningsvis, best beskrives med værmetaforer. Harde skurer som bryter opp en i utgangspunktet stillestående vannflate. De første ringene brer seg før uværet virkelig setter i.
Det blåser. Lydbølgene og lufttrykket får Kampenjazz-skiltet bakerst på scenen til å gi opp. Først faller det halvt ned, klamrer seg fast med ett hjørne, i én skrue. Noen flere skurer fra Paal og det faller helt ned.
Når de verste skybrudda har gitt seg bytter Håvard og Paal på et vis plass, men de sitter fortsatt ved sine respektive instrument. Flygel som perkusjon. Harde angrep mot klaviatur. Demper. Dunker. Perkusjon som melodibærende instrument. Trommestikke i sirkelbevegelser mot cymbal, på en cymbal forsterket av en tromme. Klagende sagliknende toner. Et klagende og brutalt rolleskifte utafor værmetaforenes rekkevidde.
Hvis Håvard og Paal var to gutter i tiårsalderen, ville de bygd veldig fine ting i lego. Mye ville oppstått tilfeldig, men mye ville også være et resultat av en noenlunde samstemt tankegang. Et slags kart ville oppstått. En byplan med veinett og mer eller mindre klart definerte områder, bygninger med mer eller mindre klart definerte funksjoner. På veien ville det også oppstått tilsynelatende tilfeldige, eller reint ut absurde konstellasjoner av legoklosser; vindu på vindu på en slags pidestall av én ganger én-klosser i ikke-matchende farger. En elefant på en brannbil, eller kanskje en brannelefant. Kort sagt en blanding av underbevist struktur – en idé (legoby) og det tilfeldige, spontane.
Som borgemestere i egen legoby balanserer Håvard og Paal mellom mer konservativ, langsiktig byplanlegging, og despotiske samtidsrykninger. Innimellom må gammelt vike for at nytt skal kunne komme til. Det finnes kun et gitt antall klosser, men enormt mange kombinasjonsmuligheter. Det er vakkert og interessant både når temaene får breie seg, utvikle seg – og når pianist eller trommis smeller til, velter om på det etablerte rammeverket og tvinger det over i noe annet.
Lego, eller ikke, det er morsomt å se disse gutta som duo. De leker virkelig godt sammen. Gemyttlig, men også småkranglete.
