Hvor har det blitt av nysgjerrigheten og åpenheten hos det norske jazzpublikum? spør Petter Petterson i dette innlegget.
I Arild Rønsens intervju i Jazznytt 1/2012 med Siggi Loch – sjef og gründer i plateselskapet ACT – kaller Loch nordmenn ignorante, med bakgrunn i at bare åtte betalende kom for å høre pianisten Michael Wollny og resten av den tyske trioen em på Nasjonal Jazzscene Victoria i fjor. Jeg var blant de tilstedeværende – og vi var flere enn åtte i salen, men det er sikkert riktig at bare åtte var betalende. Det ble en flott konsert, med et band som ikke bare behersker sitt håndverk, men som også var innovativt, utforskende, interaktivt og kommuniserende. Vi som var der klappet, hoia og skrek så trioen skulle skjønne at det ikke var svin de leverte perler til.
Hvorfor var vi så få? em er blant de mest omtalte europeiske pianotrioene det siste tiåret – sammen med E.S.T, Tord Gustavsen og kanskje et par til. Jeg har ikke noe fasitsvar, men langt, langt bak i hodet sniker en uhyggelig tanke seg inn: Er vi i ferd med å bli et land av sjølgode nasjonalister? Joda, vi har mange glitrende gode musikere i Norge, og flere gjør seg bemerket internasjonalt. Blant dem er ei røys pianister som ”konkurrerer” med em: Tord Gustavsen, Helge Lien, Håvard Wiik, Bugge Wesseltoft, som de kanskje mest meritterte, up-and-coming folk som Jørn Øien, Eyolf Dale med flere på internasjonalt nivå. Jeg vet ikke om alle fyller Victoria, men at de trekker betraktelig flere enn em gjorde, er jeg temmelig sikker på. Selv om de har spilt i Oslo før. Men em, som aldri har vært i Oslo, vil jazzpublikum altså ikke høre.
Det kan selvsagt være vanskelig å følge med. Jazz har beskjeden medieoppmerksomhet. Likevel: Utenom nasjonale helter – er det bare de mest etablerte amerikanske musikerne ”alle” kjenner som trekker fullt hus – Mike Stern, Joshua Redman og folk på det nivået? Noen måneder senere hørte jeg Django Bates trio samme sted. Han burde i alle fall være et plakatnavn, etter en lang karriere, en cd med Parkermusikk som har fått stor oppmerksomhet og strålende kritikker internasjonalt, og som dessuten har mange prosjekter i samarbeid med norske musikere. Det var mer folk enn på em, men likevel god plass til mange flere.
Når Loch sier at nordmenn er ignorante, i motsetning til publikum i andre land – som eksempel nevner han at Frøy Aagre trekker fullt hus på klubber i Tyskland – har han et poeng? Jeg hørte Frøy i London også – ganske fullt på en klubb i Soho – og jeg hørte Karl Seglem på Kings Place – fullt.
Hvorfor er det ikke slik i Norge? Hvor er det blitt av nysgjerrigheten? Hvor er åpenheten?
Er vi virkelig blitt en nasjon av sjølgode ignoranter som sitter i annerledeslandet vårt og gauler sammen med den gamle Prima Vera-plata vår: Det er Norge som er bra, det er Norge som er best?
Petter Pettersson
