Torsdag spilte Mostly Other People Do the Killing på Nasjonal jazzscene.
TEKST OG FOTO: PÅL BUSET
Mostly Other People Do the Killing er ikke en småby i Pennsylvania. Mostly Other People Do the Killing er en New York-basert kvartett som er noen skikkelige jævler på klipp og lim.
Trompet, saksofon, trommer og ståbass. MOPDtK kaller seg Terrorist Be-Bop Über-Jass Ensemble, og det virker som de veit hva de snakker om. Her er eksplosive elementer, om enn ikke med den fanatisme vi forbinder med hellig krigere. MOPDtK kjenner sin musikk-kanon, både jazz, klassisk og pop, men her er ingen toner hellige, det skal krysses og krenkes, det skal klippes og limes, tonene må ut av sin vante kontekst.
Å tenke nytt er for disse gutta å ta litt av alt og lage noe mer.
Det tar litt tid før jeg forstår hva de driver med. De lager lyd, det kan jeg høre. De slår og hyler. En slags vill ur-bop med trommer og bass i front. Blåserne sniker seg inn, utstøter stadig villere skrik. Saksen trekker seg ut. Trompet i en enkel men tiltakende du-du du-du du-du-du-dudududu, bestående av kun to toner. Inn igjen med saksen og hva i all verden? When the Saints Go Marching In? New York blir til New Orleans og feite mangroverøtter vokser fram. Her blueses og rockes det på bassen.
Det som ett øyeblikk framstår abstrakt, utilgjengelig, smetter unna når du tror du nesten har det, blir til noe helt annet. Überjazz-ensemblet hever seg over sjangeravgrensninger, de fire musikerne kan opptre i fire ulike verdener til én og samme tid.
Ehm. That was a tune named after a small town in Pennsylvania followed by yet another tune named after a small town in Pennsylvania. Peter Evans on the trumpet. Jon Irabagon on sax. On drums, Kevin Shea, and myself, Moppa Elliott, on bass.
Jeg lurer på om alle småsteder i Pennsylvania er like sammensatte som låtene til MOPDtK. Antagelig ikke. Noe av idéen bak bandets sinnssjuke klipp og lim-taktikk er nok uansett tufta på en, ja, litt utslitt amerikansk idé om sammensmelting. Amalgam, USA. Her er plass til alt, men ikke egentlig. Slik er det i musikken til MOPDtK. Hvis du suger essensen ut av ulike musikalske stilarter, sitter du igjen med et antall byggeklosser. Disse byggeklossene kan – så framt du er en forbanna dyktig musiker – kombineres fritt, til noe nytt og annerledes, til noe som framstår som fritt og fruktbart. Altså litt som USA, bare uten dobbeltmoralen.
MOPDtK er et sånt band som i øyeblikk får deg til å tvile på egne evner. Du kan banne på at du har hørt enkelte av melodiene. Er det ikke noe kjent med bassriffet? Hvor henter han disse akkordene? Har jeg ikke hørt den linja? Saksen og trompeten i munnen på hverandre, hva er det de spiller, nærmest ertende, om hverandre, etter hverandre. Jazzstandarder, og rockeriff og en tøtsj klassisk ikke-pop. Egne og andres noter om hverandre.
Ehm, well, I’ve been told to inform you that I’m actually from a small town in Pennsylvania, as if it matters. Yeah, and the next couple of tunes are also named after small towns in Pennsylvania.
Vandrebass, bass med bue, sjimpansebass og be-bop-rockebass. Saks og trompet som hyler & skriker, slentrer av sted. Disse nestensangene, som er hele, selvstendige låter oppkalt etter småbyer i Pennsylvania. Marsj glir over i off-beat. Synkopert blir rett fram. Mot slutten er vi i dypet av sumpen. Det går kjapt, et slags rekordforsøk i gladjazz. Jeg har hørt det før, men aldri på denne måten, ikke klippa slik.
Nasty! Nasty! ropehvisker Moppa fra scenen. Nasty er fint. Nasty er godt. Jeg er glad de spiller det slik. De må spille det akkurat sånn. Nasty, nasty!
Thanks, sier Moppa. De legger fra seg instrumentene. That last song was actually named after two small towns in Pennsylvania. De forsvinner ut bak scenen.
