Nyhet

Improbasen – unge jazzutøvere i sentrum

Hos Improbasen i Kråkstad bobler det enormt av unge talentfulle jazzutøvere. Gjennom et innovativt og særegent, pedagogisk prosjekt har primus-motor Odd André Elveland meislet ut en fascinerende jazzskole for barn, med enormt potensiale både i bredde og dybde.

TEKST: ØISTEIN LORANGE MEYER
FOTO: IMPROBASEN

Norsk jazzforum tok en lengre prat om alt fra rekruttering av unge jazzmusikere, pedagogikk, kjønnsdebatten i musikk-Norge til en liten armada av unge stolte traktører av klassikerne Confirmation & Giant Steps. Improbasen startet opp rundt 2008. Elveland tok rett og slett over et musikkorps med forutsetning om at han kunne drive på med improvisasjonsmusikk. Det har rett og slett eksplodert med jazz i lille Kråkstad!

Hvordan startet Improbasen?
– Jeg startet det selv, sammen med en foreldregruppe og har hatt en meget viktig støttespiller i Kjersti Frøysa, som er mødrene til ett av barna. Improbasen er organisert som en forening, og Kjersti har vært leder i styret siden vi fant på dette. Hun har vært helt enestående til å inspirere, følger alltid opp, og gir helt uvurderlige tilbakemeldinger når jeg kommer med nye idéer. Vi fikk et lokale til disposisjon fra kommunen, og her startet altså Improbasen.

Elveland, som selv er saksofonist, er utdannet fra Jazzlinja i Trondheim. Han har hatt egen kvartett med kjente musikere som Håvard Wiik, Mats Eilertsen og Jarle Vespestad samt trio med Ingebrigt Håker Flaten og Thomas Strønen. Ved siden av har han hele tiden drevet musikkundervisning, med alt fra storband og korps til enkeltelever, men gikk gradvis over til å fokusere mer på yngre elever og improvisasjon som pedagogisk grunnstein, noe han finner meget fascinerende.

 Teori vs. praksis

«…vi musiserer med engang teorien er lært.»

Hvordan foregår læringsprosessen? Starter dere rett på improvisasjon før alle båssettinger i tonal, harmonilære & besifring har satt seg?
– Elevene lærer alt praktisk rettet imot instrumentet.  De lærer en del om trinnanalyse, harmonilære og besifring, de lærer også å analysere temmelig mye, men vi komprimerer på en måte sannheten slik at den ikke blir så forferdelig komplisert. Og ja, det er for så vidt sant at vi starter rett på improvisasjon.

Og da med improvisasjons-«pauser» med jam i selve læreprosessen?
– Med harmonikken jobber jeg mye med hver enkelt elev. Fremgangsmåten er at de få sekunder etter at de har fått vite hva de kan spille på eksempelvis en Ab Maj7-akkord, er vi i gang med å improvisere rundt mulighetene. Alt er integrert i forhold til praktisk musisering, og jeg tror mye av suksessfaktoren er at vi har mange elever som først jobber hver for seg med de samme oppgavene, hvorpå de dagen etter får praktisert dette i en band-setting.  Dette fungerer strålende og er kjempemoro å jobbe med.


Er det noen forbilder fra utlandet du har fått ideene fra? Musikere eller filosofer for den saks skyld som har inspirert deg?

– Det har det nok vært, men jeg kan ikke peke på noen konkrete. Det har på en måte bare blitt sånn. Jeg gikk på Jazzlinja som jo har litt av de samme tingene, og fått mye fint ut av hva man gjorde der. Jeg har funnet ut at når det gjelder barn jobber jeg mer med å forklare dem ting, på jazzlinja skulle vi lytte oss frem til det. Og det er vel og bra i den alderen om man har de forutsetningene vi kanskje hadde da, men barn må vite hva de skal gjøre.

Liten forskjell der ja. Men, altså, du er ikke så streng at du ser på skala og noteterping som tvangstrøyer i forhold til musisering? Det virker som du på en måte kjører 50/50?
– Det blir vel det. Poenget er at begge deler blir integrert i og med at vi musiserer med en gang teorien er lært. Men jeg er forså vidt litt rigid i forhold til at når vi jobber med harmoniske strukturer ut ifra trinnanalyse og 3-6-2-5-1-4 korde-rekker, er jeg ganske nøye på at de i utgangspunktet skal forholde seg til det. For meg funker det å være litt nøye på det først. Og da, når de har fått håndverket innarbeidet, slipper de seg enda mer fri tonalt og rytmisk og kan da jobbe videre med fri-improvisasjon og så videre.

Improbasen har, på en måte, fulgt jazzhistorien fra 40- til 60-tallet og gått fra teknisk be-bop over i modaljazz for så å ende ut i friere improvisasjon. Elveland forteller at han lærte bort selve håndverket med strengere harmonisk tonaljazz i starten for så å gi elevene muligheten til å slippe seg fri innenfor de gitte rammene. «Jeg tror at barn har behov for noen holdepunkter og systemer de kan forstå», og kommer her innpå en debatt han har vært svært opptatt av: rekruttering av jenter i den ofte mannsdominerte jazzen.

– Jeg mener, ut fra de erfaringene vi har, at vårt opplegg fungerer spesielt godt for jenter. Jenter i den alderen liker å vite klart hva de skal og kan gjøre. Dette er muligens relatert til samfunnsmessige strukturer, men realiteten er at ofte kan det være vanskelig å få en jente til å bare slippe seg løs med improvisasjon uten rammer. Det er lettere om de får vite noen holdepunkter og systemer de kan forstå, før de kan «slippe seg løs».

Det er jo en meget interessant teori som man kan ta enda lengre, i at for eksempel gutter på den alderen ofte søker og kaster seg ut i kaos, mens jenter søker det motsatte..?
– Ja, ikke sant. Men jeg har ikke forsket på årsakene til at det faktisk er slik, her er det mange ulike innfallsvinkler. Jeg må forholde meg til jentene som spiller her, og den modellen vi bruker har fungert bra. Vi har flinke gutter også altså, men faktisk er det en klar tendens til at de sterkeste profilene her er jenter.

Ja, hun Christine Lindgrens karriere har jo for alvor begynt å ta av…?
– Ja, den har det. Og det er veldig morsomt!

Improbasen har nå 11 faste elever. Fokuset er på individuelle timer, og det er kun Elveland som underviser på fast basis. Elevene har 60 minutter alene med lærer hver uke, noe som er ganske raust i forhold til mange andre undervisningsinstitusjoner for barn. Elevene har også samspill, i prosjektperioder er alle sammen i et storband, men som oftest jobbes det med to små band, fra kvartett til sekstett. Målet er å få inn flere musikere som lærere, og med mer tildeling og støtte kan Elvelands drøm om å ekspandere bli reell.

Drømmen er å starte en stor skikkelig musikkskole tuftet på deres særegne pedagogiske prinsipper?
– Ja. Vi har hatt besøk av en del profesjonelle jazzmusikere som har jobbet på prosjektbasis og de har da særlig jobbet med elever som spiller instrumenter jeg ikke spiller selv. Både Thomas Strønen og Ole Morten Vågan har vært her, og begge disse er flinke med barn. Drømmen er først og fremst å få driftsmidler til å klare å ha flere musikere til å jobbe fast her enn bare meg. Men det er tungt bare å skaffe lønn til én person, så et delmål vil være å få dekket min stilling i hvert fall.

Føler du at du har stått og stampet litt i forhold til at du ikke har fått alle midlene du kunne ha tenkt deg?
– Nei, vi har fått mye positiv respons som jeg setter stor pris på. Vi har fått litt støtte fra Norsk kulturråd og Norsk jazzforum til å hente inn instruktører, men prosjektet faller litt mellom alle stoler. Vi hører ikke til i Kulturskole-systemet eller noe overordnet organ. Det er mange klapp på skuldra, men det er vanskelig å få økonomisk støtte.

Ny scene, store fremtidsplaner

«Det har virkelig eskalert og er kjempemoro å jobbe med.»

Improbasen har også startet en egen scene med en konsertserie fra elevene selv det siste året. Konsertene er myntet på et voksent publikum, hvor barna selv er stjernene.

– Det er veldig kult og samtidig fryktelig bra praksis for elevene. Både i form av å ha små delmål, men også å bli scenevant.

Ja, alt det psykologiske ved å stå på scene, ikke minst i foran et voksent publikum. Jeg tenkte litt på konseptet Blårollinger på Blå, men dette blir på en måte å ta det enda lengre i form at det er barna som er selve stjernene?
– Ja, det er det. Og det er noe vi har hatt som et kredo lenge nå; at det er barna, og deres utøvelse av jazz, som er i fokus. De skal ikke være noe backingband for garva musikere, selv om vi har gjort dette også. Vi har hatt to prosjekter med bandet Food her hvor barna var totalt integrert i musikken. Det var populært. Vi har også hatt Frode Nymo, Mats Eilertsen & hele SkyDive gjengen her, hvor de hadde en workshop med barna først etterfulgt av en konsert.

En stolt ung arme av jazzere

«… vi fokuserer på den aldersgruppen som er mellom 11 og 14 år og de driver nå å lærer temmelig avansert harmonikk.»

Det har blitt en sånn liten stolt enhet av jazzmusikere i Kråkstad?
– Ja, faktisk, og det er artig for i Kråkstad bor det bare 800 mennesker og her har vi 11 unger som spiller Confirmation ganske greit, og halvparten spiller Giant Steps.

Du presenterer mye jazzmusikk for dem?
– Jeg presenterer både gammel og ny jazzmusikk, og jeg spiller mye musikk. Vi har fått mye lokaler til disposisjon fra kommunen og har nå flere hundre kvadratmeter til disposisjon, der vi bare driver med dette prosjektet. Her har vi enkelte rom som er dedikert til diverse ting, rom til undervisning, samspillsrom, komponistverksted, studio og så kommer jeg til svaret på spørsmålet: bibliotek. Et eget bibliotek med bøker om jazz og en god del vinyl og cder, så der sitter vi og lytter. Og det synes jeg er viktig i alt dette. Å lytte til musikken.

Har dere store rom med god akustikk og innspillingsmuligheter?
– Det er høy kvalitet på studioutstyret, men vi har ikke et helt perfekt studio enda. Det er en drøm på sikt. Vi har to etasjer hvor det i den ene etasjen er store rom med slike muligheter. Vi har nå gått sammen med Ski kommune i et forprosjekt for å få fjernet mesteparten av veggene i den ene etasjen slik at vi kan få et stort samspillrom. På sikt håper vi å få hevet taket så vi kan gjøre en del akustiske tilpasninger. Lokalene er ikke moderne, det er et gammelt femtitalls samfunnshus, men lokalene våre er gull verdt.

Så du har noen bra støttespillere innad i kommunen som du spiller ball med?
– Ja, vi har god dialog med kultursjefen i kommunen i tillegg til Kulturskolen. Den nye rektoren er veldig interessert i prosjektet og ønsker at vi skal jobbe sammen fremover. Så det er bra.

Jenter & jazz

«…mange av de sterkeste profilene her er jenter.»

For å gå litt inn på dette med kjønnskvotering og jenter i jazzen. Jeg har en følelse av at det, og mot normalt i musikermiljøer, faktisk er overvekt av jenter hos dere?
– Det har svingt litt, men nå er det omtrent 50/50 gutter og jenter. Og det har vært mange flinke jenter her. Jeg interesserer meg for slike ting også i forskningssammenheng og synes det skulle vært gjort noen form for forskning på resultatene vi, samt Voss Jazzskule, har gjort i forhold til kjønn. I forhold til debatten rundt rekruttering av jenter til musikk, mener jeg Improbasen beviser at man får bedre resultater ved å jobbe med jentene i den alderen vi gjør. Altså noe tidligere enn musikkskoler og videregående generelt. Når barna blir eldre er det gjerne andre ting som opptar dem, gutter og jenter går igjennom enorme forandringer. Det vanligste er å bli eksponert for jazz i 16-17-årsalderen. I denne fasen føler jeg guttene er mer mottakelig enn jentene. Gjennom arbeidet i Improbasen har jeg derimot registrert at dersom jentene eksponeres for jazz i 11-12 års alderen, er de enormt mottakelige og lærer ting som holder livet ut. Dette synes jeg er interessant å ta tak i. Kanskje noen bør skrive en masteroppgave om temaet?

I saken du skrev på Ballade.no snakker du om at det er viktig å få med jentene, men at det ofte gjøres ved feil inngang og alder, at det kan handle om når man eksponerer dem for musikken?
– Det er ekstremt viktig. John Taylor, som driver Voss Jazzskule, har hatt akkurat samme erfaring. Ofte er jenter i 11-12-årsalderen positive, flinke og flittige, og det passer det opplegget vi driver med godt. Derfor faller jenter lett på plass og fascineres over opplegget ettersom de mestrer det så godt. Det har stor betydning.

Et eksempel på dette er 12 år gamle Christine Lindgren spiller trommer hos Improbasen. NRK Super laget en reportasje om henne fra Oslo Jazzfestival i fjor sommer, og saken har vekket stor begeistring. Elveland forteller at Christine er fan av jazz og virkelig liker å spille musikken.

«… jeg vet at eksponeres jentene for jazz i 11-12 års alderen, så er de enormt mottakelig og lærer ting som holder livet ut.»

Hvilke instrumenter er de mest populære hos dere?
– Jeg pleier faktisk å plukke ut det de skal spille. Men det er aldri noen som har klaget på det. Vi har funnet en fin måte å gjøre det på: vi jobber først med eleven i en gruppe der de får prøvd ulike instrumenter. Vi prøver å finne ut av hva slags egenskaper de har, og valgene faller deretter naturlig. Nå er det kun jazzinstrumenter med saksofoner og trompeter, piano, trommer, bass og gitar.

Artig. Det er vel ikke noen på kontra eller? De er vel litt for små for et slikt stort instrument?
– Vi har faktisk en på 14 år som spiller veldig bra. Og jeg har fått tak i en åttendels kontrabass som jeg tenkte å introdusere for en av jentene.

Hvordan foregår egentlig rekrutteringen? Går det «word of outh» blant ungene?
– Det har blitt gjort på litt ulike måter. Før pleide vi å ha en konsert på skolene der vi spilte og fortalte litt om hva vi gjør. Senere har vi også rekruttert igjennom musikkverksted hvor barn får oppleve hvordan Improbasen fungerer. Vi har et eget rom dedikert til å ha barnehage- og småskole-besøk, så der har vi grupper som spiller på zylofoner og blir interessert i hva vi holder på med.

Ekspanderende nybrottsarbeid

«…vi kan ha seminarer og sommerkurs og hva som helst her.»

Du merker at pågangen er større enn det du har kapasitet til?
– Ja, på grunn av at vi ikke har mer kapasitet enn de elevene vi har nå, har vi ikke gått ut og rekruttert så mye i det siste. De nyeste elevene er fra andre steder, en fra Oslo og en fra Ski. Dette kommer rett og slett av at de har jazzinteresserte foreldre som tok kontakt. Vi har  lyst til å være et ressurssenter for alle barn og unge som er interessert i jazz. Så vi har også helgeseminarer hvor vi inviterer barn fra andre steder. Vi har hatt seminar i Nord-Norge og andre steder, og jobber med å starte en slags avdeling i Midt-Norge.

Såpass, så dette er nybrottsarbeid som sprer seg over hele landet?
– Jeg tror vi skal få til det og vi har kapasitet, særlig om vi hadde fått inn flere folk som kunne reist rundt. Og vi har som sagt mye lokaler, så vi kan ha seminarer og sommerkurs og hva som helst her.

Det høres jo strengt tatt ut til at det eneste som mangler er å få Kulturrådet til å forstå potensialet i enda større grad og øke bevilgningen?
– Ja, eller noen myndigheter i hvert fall. Vi vet på en måte ikke helt hvor vi hører hjemme i form av søknader, men vi jobber med å finne den riktige kanalen så vi kunne fått ordentlige driftsmidler.

Det høres ut som om potensialet virkelig er enormt mye større..
– Ja, det er det. Jeg synes at noen myndigheter skulle ha satt av driftsmidler til det, tenk deg om vi kunne hatt en tre-fire jazzmusikere her fast. Det kunne økt rekrutteringen noe enormt. Vi har også tenkt på å ha en festival med workshops og konserter.

Dette er virkelig et strålende tiltak og du skal ha all honnør, Odd André!
– Takk for det.

Fra forsiden

Nyhet

Tre dager med Jazzfest i Skien

Jazzfest Skien åpner torsdag 18. oktober med Torun Eriksen. På festivalprogrammet står også Svante Henryson Quartet, Audun Kleive solo, Bugge Wesseltoft Organ Club og Goran Kajfes Subtropic Arkestra med flere.

Nyhet

Westerhus på veien med bestillingsverk

Stian Westerhus legger ut på på veien med bestillingsverket V. Turneen som åpner på Blå i Oslo tirsdag 16. oktober skal også innom Kongsberg, Bodø, Tromsø og Trondheim.

Meld deg på vårt nyhetsbrev