Joshua Redman Trio leverte en teknisk kraftpakke til stående ovasjoner på en komplett fullstappet Nasjonal jazzscene fredag kveld.
TEKST: ØISTEIN LORANGE MEYER
FOTO: PETTER SNEKKESTAD
Joshua Redman Trio, Nasjonal jazzscene, Victoria, 10.02.12
Sjelden har jeg sett Nasjonal Jazzscene så fylt til randen av sitrende jazzhuer. Komplett utsolgt og selv på utsiden stod et knippe håpefulle fans ventende på en mulig ståplass inne i sildetønna foran scenekanten; håpende på at noen ville ombestemme seg og dra, få et illebefinnende eller det som verre er. Det var det ikke. Alle niholdt på setene sine og stemningen var oppglødd og sitrende i alle klukkende samtaler før konsertstart. Lyset senkes og Joshua blir introdusert med den noe todelte gleden i betegnelsen «norgesvenn» og «verdensstjerne», og det er jo sant. Om det i det hele tatt er mulig å snakke om en verdensstjerne av kommersielt kaliber i nyere akustisk jazz, er Joshua Redman en soleklar kandidat. Sønn av legenden Dewey Redman og stjerne under eget navn siden begynnelsen av nittitallet, i revitaliseringen av den amerikanske tekniske boppen, til samspill med Trondheim Jazz Orchestra, leder for masterclasser i saksofon verden rundt, samt storselgende artist på connaisseur-etiketten Nonesuch Records.
Joshua starter i sedvanlig halsbrekkende skalaer mutters alene før Hutchinson og Rogers swinger i gang grooven med tett teppebombing under Redmans sax. Den uhørt tekniske briljansen han besitter er tatt til et slikt nivå at en hver gammel standardlåt eller lille gjenkjennelige tema som berøres, blir som nytt. Vi snakker kor som har vaska seg i en så uanstrengt, komplett kontroll over tenorsaksofonen. Det er kun Michael Brecker som har vært på lignende verdensstjerne-sfære på saksofonen de siste generasjoner. Forrige gang undertegnende så Redman, var på samme scene under Oslo Jazzfestival 2011 i en rett ut fantastisk konsert og maktdemonstrasjon jeg vil minnes i lang tid. Denne kvelden innfridde trioen på ny.
Ordet spilleglede får en ny betydning da Joshua vrenger og frisker opp fargepalletten i alt i fra en nydelig mash-up av Beatles Blackbird inn i Real Book-rysaren Bye, Bye Blackbird. Den gamle svarttrost-standarden brekkes opp og tilføres nye stemninger i solorittene. Trioen har traktert i telepatisk samspill i utallige år, leverer alltid skyhøyt nivå og er nå virkelig amerikansk, moderne jazz på sitt aller fineste. De leker med sjangere som tango, funk, salsa og selv hardere rock, da de får publikum til å gispe etter luft i en hårreisende sterk versjon av noe så oppsiktsvekkende som Led Zeppelins The Ocean fra albumet Houses of The Holy (1973).
En av denne skribentens sterkeste langspillere er dobbeltskiva Spirit Of The Moment: Live At The Village Vanguard, i samspill med trommegeniet Brian Blade. Denne trioens stikketraktør har ikke samme uanstrengte «swing-ifra-gamleskolen» bak settet, men lener seg mot en noe hardere funk-fargelegging, noe som kler Led Zeppelin-coveren og Redmans egen komposisjon Little Ditty godt. I denne dittien er vi på sportsgymnastikk på Usain Bolt-nivå i lange herlige kromatiske linjer fra Redman og Rodgers på kontraen. Vi får servert raffe Dizzy Gillespie-låter og hyllester av Joe Lovano. I ekstranummeret slår trioen gnister og fargepaletten er i arabiske, duse toner med en eim ifra Nordafrikansk folkemusikk. Storslagen konsert igjen, med andre ord.
