KONSERTANMELDELSE: Nå er Per Zanussis komposisjoner arrangert ut i hele tretten stemmer, og det er virkelig til å ta pusten ifra en.
TEKST: ØISTEIN LORANGE MEYER
FOTO: HEDDA HAFSKJOLD OKSTAD
Zanussi 13 på Nasjonal jazzscene, Victoria 27.01.12
Det er virkelig merksnodig at ikke Per Zanussi er blitt et enda større navn i Norges musikkfauna. Som komponist for Festspillene i Stavanger, el-bass-funker i Wibutee, verk til samtidsdans, komponist for Trondheim Jazz Orchestra, alt i alt kvalitetssikret låtarrangør & traktør i egen kvintett. Zanussi 5. En av Norges virkelig sterkeste leverandører av post-bop og piskende driv. Ikke ulikt, det enormt mere kjente, Atomic, har Zanussi 5 i en årrekke (10-års jubileum!) meislet ut sitt særegne fingeravtrykk på kartet. Et landskap preget av sein-seksti bop til større arrangører av film noir-musikk alla Bernard Herrmann & Miklós Rózsa samt drag av psykedeliske bands som Residents. Det bør være en fanesak for alle musikkelskere å få Zanussis navn til å ringe på alle lepper. Det er over min fatteevne at ikke denne fantastisk, telepatiske kvintetten har favnet vel så mange blodfans som eksempelvis Atomic, da de på mange måter er mere «fengende» i Zanussis lett gjenkjennelige låtskriverpenn og sitt enormt gode øre for diggbare «hooks».
Nå er Pers komposisjoner arrangert ut i hele tretten stemmer, og det er virkelig til å ta pusten ifra en..ensemblet lunter ut på Victorias scene i en besetning som teller to trommesett, en støyende el-gitar, kontra-maestro Zanussi selv og hele ni blåsere (trombone, klarinett og helt helt kobbel av sakser i alle størrelser). Det flotte gamle teatret er fylt opp av håpefulle tryner da Zanussiene messer igang en Glen Branca-aktig åpning i seige tjærelag av mørk materie. Sakte glir det over i hissige spasmer av rytmer i start/stopp artilleri så det slår & rykker i kroppen. Det er alltid verdt å finjustere øret mot o store Per Oddvar Johansens smakfullt intrikate stikker..han og Gards Nilssens to trommesett, i ekstremt sterk spill imot hverandres rytmer, oppsatt, også dem, imot hverandre ytterst på scenekanten. Fargelegging av ypperste klasse. Også vært å nevne Per Oddvars frekke nye look; nå sportende et skjegg, sveis og dress verdig en Terje Vigen eventuelt Brahms og Ibsen med manke.
Alle bør lytte til de fantastisk utenomjordiske komposisjonene til Miles Davis og Hermeto Pascoal i eksempelvis Little Church & Nem Um Talvez på albumet Live-Evil, og det kan virke som Zanussi har gjort det samme når dem nå flyter over i noe harmonisk lignende. Noe ifra bunnen av en urskog lenge før jorden var befolket av pustende organismer. I tredje «låt» (det skjer så mye i disse låtene harmonisk, rytmisk, tematisk; at strenge start/slutt på låter kan være diffuse å skille, og dette med et positivt fortegn) vrenges ut et messende saksfonkor på en New Orleans gravmarsj. Med innsiden vrengt ut i et enormt sinna trøkk. Fantastiske saks-soloer og Rolf-Erik Nystrøms sedvanlige «drita jøde traltende nedover Bygdøy allé»-solo sitter maksimalt i beinet. Kruttsterk mix. Ensemblet besitter en enorm frihet i det å kunne brekke ned trettenmanns-mafiaen i mindre enheter som trioer og kvintetter før øset kommer i full tyngde. Brekker opp i atonal freebag, løsner opp, før det igjen låses i den enormt tette rytmeseksjonen med øverste fyrste Zanussi som ifra et satanistisk rituale. Nærmeste ekvivalent på arrangør-siden undertegnede hører er o store Charles Mingus større band. I Amorous Parade ligger vi opp mot Goodbye Pork Pie Hat og Mingus Ah Um!-føling i fjæra. Det må også nevnes hvor godt håndplukket alle blåserene er med alle sine ulike stilarter og personlige fraseringer. Saksofonekstase i solo etter solo. Møster, Kullhammar, Innanen, Holm, Kuchen, Mathisen, Nystrøm, Hegdal & Øyvind Brekke på runkebinders. Alle kjente og garva øsere av messing.
Jeg kommer virkelig ikke på en eneste bassist som «swinger» mer bekymringsløst enn godeste Zanussi, navn som legendariske Oscar Pettiford, Ray Brown og Paul Chambers var muligens i nærheten av en gang. Over et kok av polyrytimske eskapader av slag ifra Gard og Per Oddvar, ligger Per der i bånn på kontraen, like stødig og swingende som alltid. Binder alt i hop. Nå brekkes det helt ned til Stian Westerhus alene, slyngende ut en lava av aggressiv dissonans. Spisse, ruvende fjellpartier i natten. Og Per driver igang en sinnsyk kontra som anker i skipet, trekkende selveste Titanic nedover mot bunnen av havet. Bassen synger som ei enorm sjelfull negerdame over frenetiske rytmer. Og det er noe slemt og mannevondt over drivet og måten bandet gruver på her. Dødsralling. En dommedagssymfoni. Westerhus jobber med trommene som en ekstra stortromme med sine effektbokser. Polyrytmisk effektmakeri slår som en rusten hakkende metaldør i takt og rundt stortrommene. Publikum er i ekstase.
Undertegnende hadde en drøy hang-up på den enormt underkjente Arborado-skiva ( Zanussi Five
CD 2006 -Moserobie/Bonnier Amigo)…sterkt anbefalt. Jeg pleide å blaste den svartmuskete funken i Balatron for fulle mugger i lang periode, en sang jeg savnet på fredagen & som hadde kledd dette større formatet godt. Vi nærmer oss slutten av giggen nå. I komplekse intrikate arrangement og rytmer. Snirklete, labyrintiske…Body and Zeuhl stiger og river i et enormt crescendo på kanten av dommedags-stupet. Ville soloer av sakser. I ekstranummeret pushes selve ur-funken til nye høyder..Per pisker videre med enormt stødig grep. På toppen; en tatersolo med slør av sultende sigøynere i rautehornet til Nystrøm satt opp mot Hegdals noe mykere Shorter-lignende skalapoesi. Og når jeg, etter endt seanse, får slått av en prat med en storfornøyd Per Kleiva er kvelden komplett.
Ny skive på Moserobie Records nå. Live & like rått. Pliktkjøp.
http://www.moserobie.com/
http://www.perzanussi.com/
