KONSERTANMELDELSE: Terje Rypdals nye Legacy-band sesongåpnet på Nasjonal jazzscene, Victoria. En fantastisk kveld med det råeste band fylt av så mange ut-av-dæ-sjæl-opplevelser at halve kunne vært nok.
Terje Rypdals Legacy
Sesongåpning på Nasjonal Jazzscene, Victoria 19.01.2012.
TEKST: ØISTEIN LORANGE MEYER
FOTO: NILS OLAV REFSDAL
Å sette ord på musikk er umulig.
Mantraslider Rypdal med sine furete pølsefingre inn i himmelen, åpner seg i fuzzekstase utover de klarsynte viddene med det skarpeste lyset hvor sjøbeins-Shaman Vinnacia hamrer vuggende der nede i selve ur-gruven, lukkede øyner stirrende på et punkt langt der inne ikke engang Siddhartha fant. Nå basser Nikolai seg nedover i en dyp metrisk sonde på bunnen av det største hav & Ståle i tantriske spasmer, slyngende ut putrende fargemønstre. Fanger inn alt…Ofte starter nok skriverier i møter med ECM-legender Garbarek & Rypdal, selve keiserne av norsk jazz og slik kunne dette spede forsøk på å sette ord på en konsert så hinsides beyond ord også ha startet. Det skal den ikke. Men nå ser det dog ut til at den har det allikevel.
Ofte luller anmeldere seg inn i snirklete krokete setninger som minner mest om narcissistisk onani og ordkløyveri, noe som gjør seg særlig gjeldene i beskrivelser av ECM-katalogen med sine såkaldte «poetisk følsomme vidde-jazz» legender. Gitargud Rypdal er en som har lidd samme skjebne i årenes løp. Stakkars mann. Strengevirituosen som har inspirert flere støyende svartmetallere og hårete progrockeree enn en hel Hare Krishna Festival tilsammen. Vreng-guruen, jeg sist så live som femtenåring i halsbrekkende samspill med TNTs puddel-onanist Ronni Le Tekrø, er da virkelig så langt i fra mediterende, økologisk darjeeling sippende zen-buddistisk tantra yoga man kommer. Spirituell musikk er det såvisst, men vi snakker her om et uttrykk og en klangverden uttalige Hendrix-melkeveier unna bønnesirkler, naturstein og kvalmende røkelse. Dette er virkelig så rock som man får det. God, beinhard progga rock, i ordet proggressivts rette forstand. Rett i trynet sementrock som river og drar i deg. Smeller i 200 kilometer i timen nedover Autostradaer med henda i været, tenna i tapeten og vennlige små nikk til Jimi, Plant og alle gitarguders pausestasjoner langs ruta. Vi snakker mannen som startet Vanguards i -61! I åra da kristne bedehus-salmer og Arne Bendiksens Blå Ballonger fylte hitlistene , årene da hegemonniversen-tåka lå tjukt over landet.Vanguards & The Dream, for beinhardt og rått for samtiden. Hardt som Cream med Clapton som i en år-rekke har blitt titulert skaperene av metal med Jimi Hendrix. Vi slo av en prat med Club 7-vankere og blodfans av Terje gjennom alle år etter giggen & Shadows ble nevnt som bandet da Norge gikk elektrisk. Og det er såvisst mye av Hank Marvins fyldige tone i Fendern til Terje den dag i dag. Tonen ifra dama hans..Fender Stratocaster. Overtonene & den runde fyldige tonen horder på gitar-nerder kjenner på millisekundet verden rundt.
Reportoaret denne sesongåpnings-konserten for Oslos fineste scene Victoria, på Nasjonal Jazzsenter, bestod av et knippe klassikere deriblant the Return of Per Ulv, men denne gang i en enda røffere tapning. Mye på grunn av nykommerne i Terjes Legacy band; Nikolai Eilertsen og Ståle Storløkken ifra soniske søkende orkestre som Supersilent og elephant9. Vi snakker episk storslagen dinosaur-riffing. Shuffle-piskende progreiser med Paolos sinnsvakt harde trommetraktering. Satans funky. Hardt swingende i sin kledelige «Just A Little Louder»-tshirt. Terjes soloer påkaller spastiske sjelvinger over hele kroppen hver bidige gang og er av en annen verden. Når Ståle vrenger ut putregryta av B3 og analoge tresynther over Eilertsen & Vinnacia i bånn banker det Medeski Martin & Wood i råskap og klamsvett funk. Midt i heksedansen drar Ståle på med Zawinuls In A Silent Way-tema så vi vet at vi bivåner et rituale, et fusion-paradis nærmere hva et sosialdemokrati noen gang kan skape. Med et får vi samples ifra Taxi Driver over PA-en og nå kaster Terje seg inn med de villeste temaene igjen. Og greie å gå ifra en så sart, rund tone til det skarpeste, argeste vrælet med en slik nyanse og dynamikk i løpet av en note er det bare å bøye seg i grusen for. Det krever lett de over femti åra Rypdal har traktert strengene. Gamle Victoria Teater var fylt til randen denne drusefine åpningskvelden, og ingen var mere passende en dette hardtslående bandet til å starte sesong 2012. Et program med så sterke navn at det bare er å flytte inn i sovepose her utover våren.
.
