– En sunn fremmedgjøring

Tekst: Pål Buset
Foto: Pio Rasch-Halvorse

For den som lytter, men ikke selv kan delta, må samtalen framstå som interessant. Mottakeren bør ha en viss forståelse for emnet som omtales. Dere bør dele språk. Han eller hun må forstå de språklige bildene. Kort sagt er dynamikk nødvendig for en god samtale.

All Ears er en festival for spesielt interesserte. Det er ikke nødvendigvis slik at du ikke lytter til popmusikk selv om du går på en festival for improvisert musikk. Det er heller ikke slik at alle som lytter til pop finner fram til åpningskvelden på All Ears denne torsdagskvelden på Vulkan i januar. Jeg tror de aller fleste P3-lyttere kunne trengt en dose av dette. En nødvendig fremmedgjøring.

Jeg noterer på programbladet i mangel av blokk. Det er mørkt i lokalet med unntak av kjøleskapa i baren og telysa på borda. Saka, en norsk, bassdrevet trio, er først ut. Jon Rune Strøm på bass, Kristoffer Alberts på saks og Dag Erik Knedal Andersen på trommer. Dette er nok kveldens mest rett fram frijazzagruppe. Saka kjører på. Her svettes det, Jon Rune er en musikalsk bavian i kjærlig, men voldelig omgang med kontrabassen – både med og uten bue. Saksa glir inn og ut, surkler, hyler, hviner & puster og trommene, hvordan trommisen og bassisten til tider er ett og samme menneske. Det er en dynamisk trio. De fører en interessant samtale. En prolog til resten av festivalen.

I pausen fører vi en samtale over bordet. Det er mange som har funnet veien til festivalåpninga. Samtlige plastseter er besatt. Små klynger bakerst i lokalet. – Det blir liksom best når jeg glemmer meg i musikken, glemmer at jeg lytter, sier Solveig. Vi andre lytter og nikker. Nå er det hennes solo. – Det er nærmest meditativt, hvordan de bygger det ned. Bare tar alt helt ned, og jeg liksom glemmer at jeg lytter, at jeg er her, og så – bam! – kjører de på, eller de gjør alt helt annerledes, og så husker du, hører det, at du er der, i musikken, du mister tråden, det blir snudd om. Jeg føler at det er noe av greia med spontan musikk.

Så er det kvartett fra Sverige og det skal gnikkes med buer på det aller meste. Det hveser i saksofonen. Gitaren er akustisk, men i elektromagneters vold. På et tidspunkt er tre ebows, eller elektriske buer, i bruk. Solveig er inne på noe. Kvartetten er fantastisk samspilt. Jeg glemmer nesten at jeg er der, på Fabrikken, i musikken, jeg forvirrer meg ut i tankerekker om improvisasjonens mulige avgrensninger. Ingen tvil om at musikerne kjenner hverandre. Ender de aldri med å spille det samme?, med å gjenta seg? Men så kommer bruddet, selvfølgelig kommer bruddet – akkurat så skeivt, akkurat så tilsynelatende umotivert at jeg lar meg overbevise. Dette er ikke innøvd. Det skjer akkurat nå. Trommisen smeller symbaler mot skarptrommer. Symbaler mot symbaler. Han har trommestikka i kjeften. Spiller alt helt feil til det blir riktig, vender tilbake til konvensjonene, til rammeverket – hvordan gitaren er helt der ute, et umulig instrument, kun bølger og frekvenser, rein, skjær fysikk, for å så plutselig vende tilbake til en myk akkord, til et uttrykk ikke langt fra konvensjonell musikk. En sunn fremmedgjøring – uten spor av rastløsheten jeg ofte opplever i møte med middelmådige konvensjonelle band.

Kvartetten fra Sverige er god. Jeg noterer blant annet følgende på programbladet i halvlyset: Sittende kvartett. Knirkesaks. Bue på cymbal. En grotte. Trommisen ser ut som en trivelig fyr. Befriende atonalt.
David Stakenes på gitar og assortert elektronikk, Raymond Strid på kontrabass, Christine Abdelnour på saks, og en skjeggete og godbamsete Patric Thorman på slagverk i sin videste forstand.

Activity Center er Burkhad Beins (perkusjon) og Michael Renkel (gitar og elektronikk), tyske pionerer innen elektroakustisk musikk. Først får vi knipsing og forsiktig slagverk. Klassisk gitar på forsterker. Assorterte bokser. Et stykke papp fungerer som en motsatt capo. Bue, selvfølgelig. Mm, så godt det flyter. Så gode lydene er. Også her glir det helt ut i musikkens periferi før gitaren og slagverket vender tilbake til mer kjente harmonier. Eller de lurer deg, velger en helt ny vei. Vender om på alt, slik som når pappen og papiret kommer fram. Jeg noterer: Vifter med noe som for alt jeg veit er programbladet.
– For en vakker og subtil lyd, sier fotografen, Pio.
– En så enkel og universell lyd.
Videre har jeg notert på programbladet: Ser jeg silkepapir? Dyttes papiret inn i en gitar? Mot strengene? Ja, det kan virke sånn. Ok, så slik er altså lyden av papp, av papir og plast mot strenger. Klokkespill. Sampler. Munnspill.

Så kommer det som for mange er kveldens høydepunkt. Rart at såpass mange forsvinner i pausen. Det begynner å bli seint, men det er nå han skjer – Attilla Csihar, ungarer og vokalkunstner, kjent for sine prestasjoner i band som Tormentor, Mayhem og Sunn O))). Her, solo med sampler.
Attila er ikledd en slags hedensk prestekappe. Attila bærer okkulte symboler på røde bånd. Attila tenner tretten telys og to lysestaker på hver sin side av bordet før han legger ned grunnvokalen. Bassen i stemmen til Attila er ganske imponerende.

Det vibrerer i lufta, i brystet. Glass og ølglass hagler fra borda – begir seg ut i vill dødsdans mot bordkanten, inspirert eller tvunget fram av Attilas okkulte vokalkollasj. Ikke bare grunnharmonier og –disharmonier, også messende nestenord, gloser på ikkespråk. Nestenengelsk og juksetysk.
Til tider hjemsøkes Attilas kropp av tretten gregorianske ikkemunker. Det føles virkelig godt, og i ettertid nesten nødvendig å ha forsvunnet inn og ut og i Void Ov Voices.
Én og annen frekvens ryker. Nye kommer til. Det er bokstavlig talt bevegende dypt, men også tinnitusvennlig lyst og skarpt.

– Han kunne spart seg den siste halvtimen, sier jeg etterpå – i januargata. Joda, Pio stemmer i.
– Blei i overkant monotont, litt få brudd, men sakralt og fint, og like fullt en sunn fremmedgjøring alt i alt.
Vi skilles på Alexander Kiellands Plass. Det er kaldt opp Iladalen. Attilla, og i tiltakende grad svenskene og tyskerne, resonerer i øregangene og bevisstheten. Jeg ser over notatene når jeg har kommet meg hjem: Attila the Hun. Til tider en dyp, hinsidig stønning på grensa til tysk. Denne sinnssyke og/eller geniale mannen. Good afternoon.  Ser ut som om han drikker mikrofonen. Attilas magiske medisin.  Alt i alt en over gjennomsnittet givende januarkveld.