av Øistein Lorange Meyer

Da vi nå omsider har krabbet seigt ut av den klamme ribbetåka er det på tide å ta fatt på et nytt år og hva er da bedre enn å trimme av den familiære fettfestivalen med en turne? Så gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler av jazzens edle storhet. Spre gospelet!

Jazz er tidenes norske eksportvare musikalsk. Det er nå på tide at dette også gjenspeiles i enda større grad i tildelinger og fond. Og såvisst: tidenes norske eksportvare kunstnerisk, da tungvekterne A-ha, Munch og Nerdrum utelukkes: er vitterlig jazz. Helvetes piskende svart metal og jazz. Nansen & Heyerdahl; eat your heart out! Tindrende «fjell-jazz» og ECM-relaterte varer over disk er nå en ting, men den virkelige eksporten ligger i turnering. Eller «gigging» som det heter i musiker-korridorer. På dette feltet er den norske jazzfaunaen i en særstilling og krysser sine spor på tvers og langs året igjennom på de merksnodigste tettsteder. Nevn meg andre norske artister som fyller saler i globens avkroker alla Yantai, Vilnius, Osaka, Ottawa, Edmonton, Cerkno og Mosjøen (dette etter ei kjapp titt på primus-anker Ingerbrigt Haaker Flaatens siste måneders «gigging»). Kurt Nilsen? Maria Mena? Sondre Lerche? Trur ikke det…

Norsk jazz har enormt lang fartstid på denne fronten og har siden o-store høvdingene Garbarek og Rypdals dager satt sin hvalkrok i territorier kommersiell populærmusikk bare kunne hallusinere om. Mye kan forklares i selve musikken; det sier seg selv at improvisasjons musikk blir til i det levende lokale. I en jam, på en gig, i en reise, på veien. En annen vesentlig markør er at jazzmusikere i dette landet må være sine egne managere, bookere og promotører. Dyktige er dem også! Helt i ytterkanten av Norsk Musikkbransje AS (hvor dinosaurselskaper hiver budsjettene ut vinduet med signeringssnitter & pressekonferanser på Noma), har jazz-mafiaen swingt & staket ut sin egen bresje i bransjen. Som eksempler på «alt-i-ett» kunstnere som tar alle saker i egne hender (altså alle deler av en ellers synkende musikkbransje AS) faller raskt navn som Ivar Grydeland, Paal Nilssen-Love, Per Zanussi og Håkon Kornstad inn på hjernebarken. Komplette 360° artister. Alle fire sterke premissleverandører av nybrotskunst og kompromissløs nytenkende improvisasjonsmusikk vi her på berget skal være enormt stolte av. Alle fire traktører, managere, booker og promotører for et enormt knippe ensembler. Sistemann Kornstad er attpåtil en designer og illustratør av rang. Hvordan får dem tid, kan man spørre seg, men for denne type kunstnere handler det nok ikke om et spørsmål. De må. Jamført Rainer Maria Rilkes visdomsord i: «et kunstverk er kun godt om det har vokst ut av nødvendighet». Disse gutta kan ikke noe for det. De må, og slike karrierer kan ikke berømmes nok.

Et aber i denne sammenheng er at disse karrierer, all reisingen (for å ikke snakke om bæring av Kornstads famøst uanstendige kontrabass sax og mere virkelighetsnære ordinære kontrabass) og den enorme arbeidsinnsatsen ikke blir tatt med i de vanlige musikalske kanaler. Det være seg mainstream musikkpresse eller årsbestelister til platepusher i store multinasjonale kjeder. Alt skjer i et noe mindre «lukket» rom, for spesielt interesserte jazzkatter…kun avlukkede «jazz-celler». Ser man på denne anomalien i forhold til resten av bransjen kan jazzverden sammenlignes med sjangere og undergrunnsfenomener som hardcore/straight-edge og black-metal. Små nettverk av ihuga pådrivere som slipper fanziner og produserer konserter for et knippe dedikerte disipler, så langt unna MTV-bling og Spellemanns-nachspiel på Grand som overhodet mulig. Ildsjeler i slike leiere er med å drive kulturen fremover og fortjener all ros overhodet mulig. Etter noe gransking på Wimp, Spotify og andre «seirende» aktører på nett etter den «digitale revolusjonens» seier over den fysiske CD`en, har også mange flere fått snust seg frem til kvalitetsjazz og nytenkende karrierebygging. Dette åpner opp for nye bekker små, nye stier inn i potensielle ører kloden rundt og som kjent: «Mange bekker små, gjør en stor å». Eller i dette tilfelle en eventuell digital åttespors autobahn mot nytt publikum.

Saken er den at fokuset og prioriteringene ofte er feil i form av hvem som satses på som kulturelle eksportvarer samt hvem som får spalteplass i større aviser. Feil artist, feil bedrift…formatert listemusikk. «Trygg» musikk som for all del ikke tråkker noen på tærne. Å gi krampekommersielle aktører som er så godt som rene plagiater av artister de utenlandske territoriene har hordevis av selv, faller på sin egen urimelighet. Det er nok av norske artister som har bitt seg fast i mindre undergrunnsmiljøer (det være seg svartmetalstorheter som Emperor og Mayhem, fontenesonisk drømmepop i Serena Maneesh, spacediskomisjonærer i Lindstrøm og Prins Thomas eller våre egne jazzgiganter i Atomic, Karl Seglem eller Supersilent etc.). Det er disse særegne artistene som får oppmerksomhet der ute i den store verden, de territoriene IKKE har ifra før. Søkende artister med smale inspirasjonskilder; være seg norsk folkemusikk i svartmetall, elektronika artister med hang til indonesisk gamelan-musikk eller jazz slektet på Bach og Bartok, skiller seg noe mere ut i hopen enn tyggegummi pop og glattstriglete karrierer hvor produktplassering og klesstil er viktigere enn selve musikken. Et annet eksempel er svartjazzerne i Shining med kaptein Jørgen Munkeby ifra Jaga Jazzist (som også har bitt seg godt fast på kontinentet). Her har vi altså et orkester, som ved å blande våre to største eksportvarer i svartmetall og jazz, skaper et totalt nytt uttrykk, vinner en million ifra eneste norske band på Billboard nummer 1 i A-ha og sliper knivene ved å vokse seg større og større internasjonalt. Det er slike artister som trenger støtten og fokuset. Eller som en debattant på Ballade.no skrev, i en smule kvassere ordelag: «Hvis musikkbransjen ikke tar flere SJANSER håper jeg den kveles sakte men sikkert av mangel på oksygen. Hvis de satser på utenlandseksport av Sissel Kyrkjebø, Kurt Nilsen og Stargate vil de på lengre sikt få smake gudenes vrede og sitte igjen med en lukt av spy, bæsj og urin de aldri vil bli kvitt uansett hvor mye kola og champagne de inntar.» Jazzartister som på fullstendig egne bein har bevist at det er et marked og et sultent publikum der ute (det være seg Ottawa eller Cerkno). Og ved nitidig turnering og mangefasetterte utgivelser nå kun trenger enda større økonomisk støtte for å ta neste skritt videre mot større salg, større konsertsaler, større reklame for Norge.

Måles suksess i enheter over disk, Skavlan-smalltalk og Slotts-opptreden på fanget til Mette Marit eller snarere i kunstnerisk, sensibel dybde i eksempelvis Clifford Brown og Max Roach telepatiske samspill, Sonny Rollins magnus opus Saxophone Colossus, Charles Mingus Ah Um eller Miles Davis sen-seksti kvintett med Wayne Shorter? (eksplisitt retorisk spørsmål..) Det har den siste uken boblet opp ei svulstig informativ musikkdiskusjon med hovedaktører i musikk-norge på nåtidens diskusjonsforum: Fjesboka. Frøet til debatten blomstret med bladfykende musikk-connunsieur og Vinduet redaktør Audun Vingers (sterk pådriver for oppmerksomhet rundt spesielt Atomic) stille ønske om mere revolusjon og anti-strømlinjeformet norsk musikk for 2012. Debatten har satt igang en strøm av uhorvelig lange samt uhorvelig fine innlegg fra storheter som blant annet Knut Schreiner, Thomas Seltzer, Inger Merete Hobbelstad, Morten «Sennepslegionen» Jørgensen, Einar Stokke Fadnes og Martin Hagfors. Men det er jo strengt tatt bare er å se litt under yten, så bobler det enormt med revolusjonerende innovativ musikk i dette lille knøttelandet. Problemet er snarere å gi disse oppmerksomhet, og her har pressen og redaktører et ansvar. Alt kan bli mainstream så lenge «hypen» bygges (se bare på grønnjævlige Die Antwoord og store prosentandeler av alle hitlister i den vestlige verden, når jeg tenker meg om..). Der ute, i det store utland, har norsk jazz nok av oppmerksomhet, og senest da 2011 skulle gjøres opp. I toneangivende magasiner og nettsteder som Downbeat og Allaboutjazz.com havnet en enormt stor andel norske artister opp på topp-plasseringer. Være seg topp liveshow eller årets beste langspillere (se linker)- Hva med mere presse her på berget også?

Så da gjenstår det kun å utrope en toast for at 2012 er året hvor denne raffeste og desidert mest levende av alle musikksjangrer når ut forbi de vante kanaler og treffer enorme mengder nye ører utover den ganske klode (hører forøvrig hvisking om dommedag til høsten, så tiden kan bli knappere enn 365 dager, kjappa på!). Søk fond, søk støtte, gjør dere hørt. Spre det gode gospel! Verdens flotteste liveband er forøvrig også ifra Norge (objektiv sannhet), og jeg sier som dem: Happy New Ears!

AllAboutJazz_Eyal Hareuveni’s Best Releases of 2011
Chicago Reader – music-best-top-favorite-albums-shows-2011
AllAboutJazz_John Kelman’s Best Live Shows of 2011_