Tettvevd og finmønstret trio

Jeg er svak for musikk som klarer å balansere improvisert og komponert, og framstå som leken og stram i en og samme omdreining. Noe annet jeg liker, er musikere som beveger seg på store flater og spiller på tvers av hva gamle forestillinger tillater. Jonas Cambien passer inn i en slik verden. Den belgiske pianisten som er bosatt i Oslo, debuterer som bandleder med albumet A Zoology of the Future. Jeg kjenner han fra bandet Karokh som driver med helt andre ting enn det som rører seg i zoologien. Jonas Cambien Trio stiller seg mellom det noterte og det umiddelbare og skaper musikk som er spennende av vesen, ikke bare fordi den forener to verdener, men fordi den formidler overskudd som er tuftet på gode idéer. André Roligheten spiller sopran- og tenorsaksofoner, samt bassklarinett. Andreas Wildhagen slår trommer. Instrumentene går særdeles tett på hverandre, ja de kan nærme seg hverandre i selve uttrykksmåten. Jonas Cambien har sans for det korthugde og pågående, men musikken brettes ut og svinger innom mange stemningsleier og væremåter. A Zoology of the Future er ikke et album som dyrker solisten, og han er heller ikke savnet. Det er idéen om kollektiv styrke som gjennomsyrer alle låter, og det er aldri sånn at ett instrument står i fokus over lang tid. Denne musikalske kameraføringen og de skiftende bevegelsene tilfører musikken livskraft. Det som først låter tilsynelatende enkelt, kan utvikle seg mot det kompliserte. De abstrakte kvalitetene og de maskinelle pianopartiene er såre enkle å like. Når Roligheten spiller sopran og tenor simultant, får det lille bandet et spirituelt løft. Jeg tror disse tre musikerne har kost seg under innspillingen. De formidler iallfall sann spilleglede, selv i de mer innadvendte partiene, gjerne med en lavmælthet som bærer. Når jeg hører meg gjennom stoffet, får jeg mange assosiasjoner til andre artister fra jazz- og samtidsfeltet, men jeg vil ikke peke på noen spesielle. Det er fordi Jonas Cambien Trio kommer med en egen vri og setter uventede nedslag. Det jeg derimot vil, er å klype meg selv i armen. Her har vi jo enda en råsterk utgivelse fra et norsk band, og jeg vil minne meg selv på at dette slett ikke er noen selvfølge. Vi er i inne i en gullalder som kan gjøre noen og enhver blaserte. De som kan høre seg gjennom «We the King» eller «Frosk» uten å nikke anerkjennende, må enten være ytterst kresne eller overlegent likegyldige. Etter hver nye runde med albumet, opplever jeg deler av musikken som direkte fengende. Den blir hengende ved meg, snuttvis og delt. Jonas Cambien Trio bidrar til at jazzen lever videre, ikke ved å fornye den, men gjennom forfriskning og vitalitet.

Arild R. Andersen