Overveldende pianotrio
Espen Berg Trios første album slår gnister og skaper store forventninger.
Etter de to glimrende solopianoalbumene «Noctilucent» og «Acres of Blue» har Espen Berg viet tredjerunden, «Mønster», til trioformatet. Færøyiske Bárđur Reinert Poulsen (kontrabass) og Simon Olderskog Albertsen (trommer) er hans gode musikalsk medsammensvorne, og allerede åpningslåta, «Lenticularis», varsler at noe ekstraordinært er på gang.
«Lenticularis» betegner såkalte «linseskyer»; spektakulære, flygende tallerken-liknende skyer som tross sin skulpturelle stilleståendehet oppstår under farlig turbulente omstendigheter. Denne fascinerende dobbeltheten kommer kjapt til uttrykk i musikken når Berg drar i gang den lett melankolske melodifortellingen med høyrehånden mens venstrehånden legger ut et metronomisk jagende driv. Etter hvert faller Poulsen og Albertsen behersket turbulerende inn under og rundt ham, Bergs venstrehand skifter i noen takter til et løsere, men fortsatt presist akkord-komp, og i det videre dynamiske samspillet skaper de tre en så skjør, spenningsfylt balanse at tankene uvilkårlig går til Brad Mehldau Trio på sitt fineste. Denne finstilte «interplay»-kommunikasjonen vedvarer gjennom det aller meste av de åtte Berg-komposisjonene, både der Poulsen/Albertsen inntar en mer tradisjonell, men lydhør og velspilt komp-rolle, og når trioen musiserer uten faste solist-og-komp-roller.
«Lenticularis» er for all sin avvæpnende melodiøsitet et av de sterkeste åpningssporene jeg kan huske å ha hørt. Når trioen så følger opp med den rapsodisk startende «Revenge of the Sixth», der Berg leverer den første av albumets uptempo-kor i «hakeslepp»-kategorien, blir det klart at en pianotrio i internasjonal toppklasse er i ferd med å tre fram. Som for å feie all tvil av veien kommer tredjesporet, «Trettifem – Live at Dokkhuset», som en overveldende dokumentering av at både individuelle og kollektive ferdigheter er på plass for at Espen Berg Trio skal kunne innta plass på øverste internasjonale hylle.
Alle de tre musikerne har bakgrunn fra Jazzlinja i Trondheim, der Berg også har undervist de siste 10 åra. Hadde det ikke vært for at opptil flere norske musikere lenge har sunget hans pris i overbevisende tonelag, og at han i tillegg til soloplatene har gjort bunnsolide sideman-jobber, (med bl a Marius Neset/Trondheim Jazzorkester og Mathias Eicks «Midwest»), ville jeg kalt «Mønster» for en veritabel sensasjon. Nå kommer plata snarere som en gledesbombe av en bekreftelse, og tikker ut med en leken bluesbagatell («Maple Noise») og den overdådige jazz/folkemusikkfantasien («FolkeJohnny») der Berg herjer med tangentene som en Chick Corea som har tatt bolig i selveste Eddie Grieg. Timing og dynamikk, klangbehandling og fortellerevne, anslagsspenst og hurtighet – moderne, melodiforankret og ekspressiv pianotriojazz blir ikke så mye bedre enn dette.
Terje Mosnes
