Mesterlig i ekkoet av Monk
Team Hegdal leverer tradisjon og samtid i skjønn og intens swingende forening.
Spørsmål 1: Hvordan kan, i året 2015, en norsk kvintett der eldstemann er 41 låte som et amerikansk storband anno ca 1947?
Spørsmål 2: Hvordan kan det ha seg at den jazzikoniske amerikaneren Thelonious Sphere Monk, eller i det minste hans ånd, gjør trønder av seg 98 år etter at den materialiserte seg på jorden og 43 år etter at den trakk seg tilbake?
Swingglede
Foranledningen til spørsmål 1 er «Swing», åpningslåta på «Vol 3», Team Hegdals nye album. Etter noen kjappe takter med leppelyder bryter saksofonistene Eirik Hegdal og André Roligheten, gjestepianist Oscar Grönberg, kontrabassist Ole Morten Vågan og trommeslager Gard Nilssen ut i ubeskjemmet uptempo swingglede og låter som et amerikansk storband på dansemoro i Chicago i åra rett etter Den annen verdenskrig. Og ikke bare det, det høres ut som om de spiller Monk, også; selv om komponistkrediten aldri så mye sier «Hegdal».
Halvannet minutt ut i det nesten ironisk stiliserte swingkjøret legger imidlertid «storbandet» av og kvintetten gjennomfører en langt mer individuell og nåtidsnær dekonstruksjon av låta. Den fri-sekvensen slutter når Grönberg drar Monk-kortet igjen, og dermed runder kvintetten av i en ny, heseblesende storbandrunde som om oppdraget var «bop ’til you drop».
Tilbake til spørsmål 1: Svaret er «Spør ikke meg.» Forbedret opptaksteknologi? Den assosierende fantasiens makt? Gudene vet, men feiende flott låter det iallfall!
Inspirert
Spørsmål 2: Monk og Trøndelag.
Saken er egentlig ikke merkelig når det kommer til stykket. Thelonious Monks særegne forvaltning av blues- og gospelarven i bop-modernismens blomstringstid har i all ettertid inspirert jazzmusikere i alle verdensdeler. Tradisjonalisten Monk og avantgardisten Monk levde & arbeidet i samme kropp og sinn, og det resulterte i ei opusliste som tilhører jazzens ypperste og melodisk/harmonisk mest originale. I Norge er det vel først og fremst pianisten Knut Kristiansen fra Bergen som har tatt tak i den, før nå Eirik Hegdal utforsker selve Monk-uttrykket med et album som i partier byr på noe av det heftigste som er prestert innenfor og utenfor «time» på noe norsk album.
Mester Hegdal, som år etter år tålmodig har lagt alen til sin musikalske vekst som både instrumentalist, arrangør, bandleder og ikke minst komponist, legger ikke skjul på at Monks musikk har vært et inspirerende drivhjul for dette albumprosjektet. Titler som «More Monk Measurements», «Monkholmen», «State of Monk» og den litt mer subtile «Around Noon» mer enn hinter om i hvilken retning han har vendt ørene, og komposisjonene hans er fulle av små nikk og hilsener til inspirasjonskilden. «Moldus», f. eks. adopterer stemningen fra Monks «Nutty» på nesten skremmende godt vis, men Hegdal & co er aldri i nærheten av å kopiere, enn si plagiere Monk. Snarere ferdes de etter eget kart og kompass i det musikalske landskapet Monk etablerte og etterlot seg ulåst til kommende generasjoner, og de gjør det på utsøkt vis.
Gjemsel
Hegdal og Rolighetens saksofoner og klarinetter leker frydefullt gjemsel med hverandre når de ikke danser tett og langsomt eller går hånd i hånd som et som et forelsket par; Grönbeck går inn i Monk-sfæren med nødvendig kvalifisert tangentanarkisme og Vågan/Nilssen småswinger, råswinger og detonerer med muskulær liv og lyst. Alle tar sine soli med vital utadvendthet, helhjertet støttet av medspillerne, og gjør sammen «Vol 3» – for å forbli i det trønderske (fritt etter N. A. Eggen) – til et strålende eksempel på «kollektiv samhandling der alle spiller hverandre gode.»
Så mye bedre enn dét, blir ikke jazzmusikk.
TERJE MOSNES
