Bokstavelig talt makeløst

Tenorsaksofonisten Håkon Kornstad (f. 1977) var for lengst etablert som moderne jazzmusiker på internasjonalt toppnivå da han i 2009, bråfascinert av operaens musikkteatralske magi, bestemte seg for å fatt på en utdannelse som operasanger. Resten er historie, i dag er sangeren Håkon Kornstad en flott tenor i stadig utvikling, og kombinasjonen har avfødt det unike konseptet «Tenor Battle». Etter noen måneders seiersgang på scener i inn- og utland, er tenorslaget nå endelig ute på plate.

Uttrykket «tenor battle» er i all sin slående plakatvennlighet strengt tatt misvisende for den musiseringen som Håkon Kornstad og hans Kornstad Ensemble holder på med. Uttrykket har rot i en form for kappspill mellom tenorsaksofonister på konserter og jamsessions, og var en ganske nådeløs konkurranseform der improvisasjonsevne, kreativitet og utholdenhet ble satt på prøve. «Tenorslagene» var spesielt populære før og rundt midten av forrige århundre, og «slagmarken» den gang var standardlåter. I Kornstads «tenor battle» er standardlåtene byttet ut med ei perlerekke av operaarier og klassiske sanger, og snarere enn å konkurrere, utfyller (tenor)saksofon og (tenor)stemme hverandre på formidabelt vis i formidlingen av dette vakre melodimaterialet.
Det er en frapperende kombinasjon, og den utspiller seg innenfor rammene av det som er den virkelige genistreken her: arrangementene.
Omslaget forteller at alle arrangementer er signert Kornstad Ensemble – Kornstad (tenorsax, fløyte, stemme, elektronikk), Sigbjørn Apeland (harmonium), Lars Henrik Johansen (cembalo og cimbalom), Per Zanussi (kontrabass, sag) og Øyvind Skarbø (perkusjon). Nøyaktig hvordan de fem har samarbeidet seg fram til det ferdige resultatet, vet vel bare de som har tatt del i prosessen, men den har iallfall gitt Kornstads sax og stemme omgivelser som i seg selv er et klanglig og harmonisk eventyr. Musikken blir aldri tvangsmelodisk «jazz møter opera», forsert «opera med jazzpynt», «Sirkus Kornstad» eller noe annet påfunn-aktig, men et fabelaktig resultat av respektfull og uhyre følsom, likevel bestemt og ujålete musikanttilnærming til et knippe flotte melodier som tåler både «operastemme» og subtil jazzpuls uten å skjære seg. På samme måte som Uri Caine Ensembles «Wagner e Venezia» brakte helt annerledes, men øyeblikkelig troverdige versjoner av kjente Wagner-melodier, leverer Kornstad Ensemble annerledes, men øyeblikkelig troverdige versjoner av Massenet-, Tosti-, Strauss-, Monteverdi-, Bizet-, Gluck-, og Rimskij-Korsakov-melodier, og det skyldes ikke bare nivået på Kornstads sax/stemme-kombinasjon. Den er antakelig unik i verdensmålestokk, men når «Tenor Battle» likevel er større enn summen av de to tenorer, er det fordi Kornstad og ensemblet har utviklet det som lett kunne blitt et «one-man-show med komp» til et helt og bokstavelig talt makeløst uttrykk. Utrolig mye må gå galt om ikke «Tenor Battle» blir eksportvare i enda langt større grad enn hva fenomenet allerede er.

Terje Mosnes

Fredag 16. oktober spiller Håkon Kornstad Tenor Battle på Nasjonal jazzscene, Victoria i Oslo.