Det går fint å kombinere håndverk på internasjonalt toppnivå med en søkende sårbarhet. Det er denne kombinasjonen som gjør Vigleik Storaas Trio til en av de mest fascinerende trioene i moderne norsk jazz!
AV: ARTHUR KAY PIENE
Jeg har aldri forstått folk som ikke setter pris på godt håndverk. Folk som ikke setter pris på en perfekt stekt biff eller et maleri der skyggene virker mer levende enn de er i virkeligheten. Mennesker som synes at kunst må være vindskeiv og litt dårlig utført for at det skal være interessant. Eller ”menneskelig” og ”organisk”, som de kaller det. Som om det å ha viet livet sitt til å perfeksjonere et eller annet skulle være et minus for et kunstnerisk utrykk.
Vel, det er faktisk menneskelig å være fantastisk dyktig til å gjøre et eller annet også. Historien er full av eksempler på det. Vigleik Storaas Trio er f. eks. fantastisk dyktige til å spille neddempet kammerjazz. Allerede i introen til deres siste plate ”Epistel nr 5”, en impresjonistisk pianokadens som svømmer seg inn i en lyrisk ballade, hører du kvalitetene deres. Jeg har hørt disse kvalitetene før, men aldri så tydelig som på denne plata. Det ufattelig harmoniske overskuddet som Storaas besitter. Presisjonen til Mats Eilertsen. De vanvittig kreative og nesten uhørlige vispeunderdelingene Per Oddvar Johansen får ut av skarptromme og ride-cymbal. Og ikke minst, den glassklare lyden til Rainbow Studio og Jan Erik Kongshaug.
Videre spenner låtene fra det nesten nasjonalromantiske til det helt impresjonistiske. Alt kan trygt kalles jazz. Musikken holder seg stort sett i det lavmelte hjørne, men et par steder får vi noen nødvendige utblåsninger, der vi får hørt at disse gutta svinger også. Musikken er stort sett signert Storaas, men mot slutten får vi også Beatrice, av Sam Rivers, og vakre I Will Wait for You av Michel Legrand. Ellers hører man godt de andre inspirasjonskildene. Ikke noe galt i det: Jan Johansons, Keith Jarretts og John Taylors musikk er ikke noe dårlig utgangspunkt for en slik trio. I hvert fall når det forblir et utgangspunkt, som på denne plata.
Jeg blir ikke bare imponert av dette, jeg blir også rørt. Rørt av at det går å spille så varm og åpen musikk på et så høyt nivå. Musikk der man ikke gjemmer seg bak håndverket, der det fortsatt tas sjanser og kreative avgjørelser. Det går an å være sårbar og dyktig samtidig. Det er de musikerne som virkelig engasjerer.
