Ensembleøving i midtgangen

TEKST OG FOTO: PÅL BUSET

(Dette er en fortsettelse på artikkelen ”Samspill i Skåne”  fra 02.08.12)

Tidligere deltaker og nåværende administrasjonssekretær Ragnhild tar myndig på seg rollen som guide og organisator på INFI-bussen. Klokka er sju en fredags morgen mot slutten av juli. Her skal bagetter og jus og vann distribueres, men først må alle instrumenter pakkes forsvarlig i bussens bagasjerom. Når alt er klart ruller vi sørøstover gjennom paddeflate Skåne mot Øresundsbroa og like flate Danmark. De som ikke sovner momentant leser eller glaner mer eller mindre fraværende ut over jorder og torp. Det er først et godt stykke inne på Sjælland det begynner å hviskes forsiktig om dansk geografi. Hvor er egentlig dette Århus?

Nina Kristine Linge, gitarist initiativtaker og INFI-lærer, har studert i Århus og burde dermed vite ett og annet om dansk geografi. Dessverre kjører hun sammen med Maren (Selvaag) og Frøy (Aagre), de har bilmøte mellom Svalöv og Århus.
Noen et sted framme i bussen har hørt rykter om at Danmark består av flere øyer. Andre begynner å stille spørsmål ved norsk og svensk geografiundervisning. Én ting er sveitsere, vi forventer ikke at de skal ha peiling på dansk geografi, men nordmenn? Vi som har slitt med danskene i århundrer?

Heldigvis er det en danske på bussen. – Det stemmer, hun kan bekrefte at Danmark består av flere øyer, hvorav én ganske stor halvøy som henger sammen med Tyskland. Nå er vi på Sjælland, snart skal vi krysse Fyn, deretter er vi over på omtalte halvøya, den heter Jylland og på den ligger Århus, og dermed også jazzfestival vi er på vei til.

Jeg sover litt. Med beina ut i midtgangen. Det er tidlig for skribenten, han har ikke fått kaffen sin og våkner hver gang noen skal forbi for å gå på do. Eller hente vann. Eller jus. Eller bagett. De går mye på do disse kvinnelige instrumentalistene.

Ut av instrumentskapene
Når jeg kommer til meg selv har en klynge instrumentalister samla seg i noen seter tvers over midtgangen. De nynner. Det går i en salig blanding av engelsk, svensk, dansk og norsk.
– Én gang til, sier de. – Én gang til fra du-dut.
De øver i midtgangen, tenker arrangement uten instrument. De ulike gruppene samles i klynger for å synge igjennom komposisjonene én gang til før kveldens konsert.
– Er det noen som husker hvilken låt vi spilte først i går?
– Var det ikke afrobeat-greia til Manou?

I følge Nina er dette et godt tegn. At jentene nynner og synger seg igjennom låtene. Det tyder på at de er blitt trygge på hverandre. De enser ikke lenger skjeggete Jazzinorge-skribenter med dinglende kamera.
– Det sitter veldig mange og ofte svært dyktige skapinstrumentalister rundt omkring på jenterom, sier Nina.
– Sånn var det da jeg vokste opp også. Det er kanskje en fordom, men det er ikke alltid like nærliggende å ha venninner som driver med rytmisk musikk. Det er det vi ønsker å gjøre med INFI-camp, gi dem litt av den nødvendige selvsikkerheten. Få dem ut av instrumentskapene og ut på scenen. For mange er det et første møte med improvisert musikk, med den måten å tenke melodi og oppbygning på.

På hi side av midtgangen tenkes det melodi og oppbygning, men også rytme. Hvordan funka dette igjen? De nynner seg gjennom en av Ninas låter. Hvor var det vriene skiftet, var det ikke etter du-du-di-dut? Akkurat der på di’en før det skifter over til dut, ikke sant?

Etter generalprøven i Musikkhuset i Fridhem folkhögskola var stemninga sånn helt midt på treet. Antagelig var utøverne litt mer fornøyd enn lærerne, eller i hvert fall letta over å være igjennom konsert nummer én. Uansett skulle alle stables ut på terrassen for bilder. Først alle på én gang, deretter hvert enkelt av de tre ensemblene. Generalprøven var uansett overraskende godt besøkt – alle Fridhems dilettanter var møtt opp.
– Vi må nok kutte ned en del på konserten i morgen, sier Maren. – En time og førti minutter er ganske så lenge. Det er ikke mange som gjør så lange konserter, i hvert fall ikke uten å være veletablert og ha mye materiale å ta av.

Noen timer med urolig søvn og vi er enda nærmere INFI-kulminasjon i Århus. Etter tre-fire timer på motorveier svinger vi av og befinner oss snart utafor Ridehuset der konserten skal være.
– Det er her vi skal spille konsert, utbasunerer guide og organisator Ragnhild. – Snart er det tid for soundcheck, men først må vi få alt utstyret inn og opp på scenen.

Finne en felles musikalsk plattform
– Det har vært skikkelig moro å være med som lærer, sier Frøy.  – Jeg ble kontaktet av Nina og Maren tidlig i vår. Jeg fikk beskjed om å ta med meg noen komposisjoner som kunne passe, utover det har jeg ikke vært i særlig grad involvert i forkant. Jeg bare satte meg i en bil og kjørte til Skåne. Der venta det ensembler og undervisning, og det har, som sagt, vært skikkelig moro.

– Det mest utfordrende er kanskje at nivået er svært varierende, fortsetter Frøy. – Men det er på ingen måte negativt. Det er faktisk veldig morsomt å skulle finne fram til et møtested i musikken på tvers av alle disse variablene – på tvers av nivå og alder og hvorvidt de har spilt improvisert musikk før. Musikken, det vil si låtutvalget, må fungere som en felles plattform. Det gjelder også slik som i dag når vi skal spille konsert: vi må finne en felles musikalsk plattform, et møtested mellom utøvere og publikum. Finne noe alle får utbytte av.

Alt i alt tror jeg også publikum, ikke bare utøvere, får utbytte av gratiskonserten klokka 14 i Ridehuset. De fleste oppmøtte er middelaldrende, eller helt enkelt aldrende, dansker – ikke helt ulike dilettantene på sommarkurs på Fridhem folkhögskola, men etter rødmussetheten å dømme mer i markedet for gammeldansk og øl tidlig en fredags ettermiddag.
Det svinger, og det er tydelig at musikalsk nettverk og selvtillit har oppstått gjennom en uke med intensiv ensembleøving. I storformat, så vel som i enkeltgruppene, lyder det tight og overbevisende. Igjen blir jeg slått av hvor moro det ser ut, uavhengig av kjønn, å få leke seg i et format og låtutvalg som dette. Og kanskje ser vi resultater i åra som kommer.

Mål om å få flere  til å ta skrittet ut av jenterommet
– Jeg skal vel ikke påstå at det kun er INFIcamp som er pådriver for kvinner innen rytmisk musikk, sier Nina. – Men vi er et aktivt rekrutteringstiltak som inspirerer og motiverer unge jenter sammen med de stadig flere kvinnelige instrumentalister som stikker snuten fram. Målet for INFIcamp er å få flere jenter til å ta skrittet ut av jenterommet, ved å skape musikktiltak spesielt tilrettelagt for denne målgruppen. Flere unge jenter har ikke et sterkt forhold til begreper og kategoriserer seg ikke i jazzsjangeren selv om den er nærliggende. De spiller musikk med masse nyanser, toner, rytmer og klanger, men vet ikke hvor de skal henvende seg, og får dermed en stålsettende aha-opplevelse på INFICamp som har rot i jazz, improvisasjon, og ”kreativ” musikk. Det er så mange fantastiske, unge kvinnelige instrumentalister som vil berike musikk og miljø med sin originale stemme, men som bare trenger en døråpner.

Groovy Havremoped
Igjen skal Havremoped, årets yngste ensemble, spille det lille settet de har terpa på i mer enn en uke. Cantaloupe Island sitter ganske godt nå. De kommer seg gjennom skjemaet – til topps – gang på gang og uten nevneverdige problemer. Så er det låta til Mira. Den som ikke har navn. Maren, som fungerer som konferansier, etablerer øyekontakt over flygelkanten.
Nå er det din tur, signaliserer hun. – Det er din låt, nå må du presentere den.

– Denne låta begynte egentlig som en pianolekse, sier Mira. – Men så var den så fin, så jeg har tatt den med meg videre.
Snart er Havremoped dypt inne i grooven. Låta til Mira har en skikkelig funky basslinje som setter seg fra første tone, og som egentlig trives riktig så godt i selskap med Herbies’ Cantaloupe Island.