Midt i fellesferien tok Jazzinorge.no turen til en folkehøgskole i Skåne. Her finnes INFIcamp, et norsk initiativ som på sjette året samler unge, kvinnelige instrumentalister for samspill og improvisasjon.
TEKST OG FOTO: PÅL BUSET
Jeg duver gjennom sommeråkre i pågatåget fra Malmö mot Teckomatorp og bussen videre til Svalöv og Fridhems folkhögskola några minuters gångväg från hållplatsen, ner til vänster i rondellen. Jeg leter etter konkrete tiltak for å få flere kvinnelige instrumentalister inn i improvisert musikk. De skal visstnok finnes her, i et norsk initiativ i Skånes flate hjerte.
INFIcamp har gått under flere ulike navn i sin seksårige eksistens, både på norsk og engelsk. Endelig har de landa på INFI som står for International Network for Female Instrumentalists. Tidligere lagt til Trøndertun, delvis sponsa over statsbudsjett, men like fullt et initiativ du ikke hører mye til eller om i debatten rundt kvinner i norsk musikkliv. I et politisk klima der kvotering og handlingsplan står på dagsorden, er det tydeligvis lett å glemme eller overse at grep allerede er tatt.
På INFIcamp på Fridhems folkhögskola, i den lille orten Svalöv, blir det brått stille i Musikhusets venstre fløy i det døra rives opp og tidligere kursdeltager og numera administrasjonssekretær Ragnhild utbasunerer – vi har fått besøk av en journalist.
Det er ikke rart det blir stille. Ikke bare er det direkte frekt og ganske kleint å trampe rett inn i en ensembleøving, ekstra ille er det når det er en mann som entrer et lokale reservert kvinner. Hvem er denne fyren som ruller rundt på gulvet med kamera og notisblokk? Det er en journalist fra jazz i Norge. Han skal ta en titt på hva vi driver med.
På Fridhem fungerer folkehøgskolen som kurssted i sommersesongen. De vanlige beboerne og studentene, normalt fordelt på linjer som tekst, musikk og foto, har vaska og pakka seg ut av internatene for å gjøre plass til overnattende og kursdeltagere. På plenen utafor mitt lille enkeltrom gjør en håndfull eldre kvinner usynkrone forsøk på tai chi, på bordene i hagen utafor matsalen er det fika. Her er et mekka for pensjonister og dilletanter. En livets andre folkehøgskole. Og altså stedet for forholdsvis unge, kvinnelige instrumentalister med et ønske om å bli kløppere på samspill og improvisasjon, på den slags dynamikk, men også instrumentalistisk selvsikkerhet, som skal til for å ta en låt og la den vandre.
Jeg tenkte du kunne henge litt med det yngste ensemblet, sier Ragnhild.
Det er de som befinner seg bak den tidligere omtalte døra: Der er Ida (SE) på trompet, Mira (NO) på piano, Sara (SE) på bass og Klara (SE) på gitar. Sammen utgjør de Havremoped (et ensemble-navn som ble til rundt et bord i Fridhems eplehage kvelden i forveien – i en av disse fnisete samtalene om rare og i varierende grad eksisterende ord på svensk og norsk, taljesvans, guleböj, rumpetroll, grodynge m.fl. På norsk er hest visstnok havremoped. Etter mopeden kom hesten. Den går på havre.) og jobber med å øve inn Herbie Hancocks ”Cantaloupe Island”.
Solo, solo, solo. Heldigvis er Havremopeds medlemmer blitt ganske trygge på hverandre i de foregående dagene. Jazzinorges tilstedeværelse ser ikke ut til å plage dem nevneverdig. De, og de to andre ensemblene på årets INFIcamp, jobber fram mot gratiskonsert under Århus jazzfestival, høydepunkt og avslutning for deres ukeslange opphold. Ved sida av at gruppene skal spille noen låter hver, skal samtlige instrumentalister delta i fellesnummer. Opp mot femten mennesker på et broket utvalg instrumenter: Her er det søkermassen som utgjør grunnlaget for banda. I år er det kun én trommis, hovedvekta ligger på trompet og bass. Det varierer fra år til år.
Det er siste ensembleøving før generalprøven. I kveld skal Fridhems glade kursdeltagere geleides inn i Musikhusets spegelsal for en halvannen times konsert.
Før den tid skal Cantaloup Island, og ikke minst pianist Miras egen navnløse komposisjon, finpusses, eller i det minste spilles nok til at ingen ting raser, eller ramler, til at det ikke snubles eller telling mistes. Kort sagt er det litt svett, eller trykkende, i Musikkhusets venstre fløy. Låtene sitter fortsatt ikke helt – arrangementet er fortsatt litt løst, det mangler variasjon.
Det er her lærerne kommer inn i bildet. Varierende nivå og alder eller ikke, her skal alle spille på øret, her skal alle spille solo.
Først skal pianist og INFI-lærer Maren Selvaag tegne og forklare og skryte.
– Det gikk jo dritbra sammenliknet med i går, sier Maren.
Selv var hun med som deltaker på den første campen, nå er hun en av de ansvarlige så vel som lærer.
– Det gikk jo bra hver gang. Å komme tilbake til toppen av skjemaet. Bravo! Vi prøver én gang til, ok?, fra BA-BAP, BA-BAP, tudi-tu-du BA-BAP. Etter soloen din, ikke sant. Maren gestikulerer mot Klara.
Det rykker i fantominstrumentet der jeg står omgitt av sammusiserende instrumentalister. Et instrument du ikke har oppfører seg som et amputert lem. Det klør i selve fraværet. Jeg vil spille. En litt for rask tanke: jeg må skifte kjønn, eller kanskje gå i drag. Slik vil også jeg kunne delta. Men nei, ikke denne gangen, ikke nå. Jeg trives for godt i denne kroppen, med dette kjønnet. Men så sinnssykt moro det virker. Jeg blir grønn av misunnelse. Jeg vil også være med i disse rullende rundene av Cantaloupe Island, også jeg vil ha mine rettmessige runder solo før det ruller videre til neste instrument, før skiftet kommer – BA-PA-BA-RAP, BA-PA-BA-RAP.
– Bravo, roper Manou – innhyrt lærer fra Belgia/Elfenbenskysten har steppa inn som reservetrommis. – C’est bien!
Maren tegner og forklarer.
– Når vi tenker melodi, ikke sant?, så jobber vi lineært, horisontalt. Når vi tenker skala, så jobber vi vertikalt, ikke sant? Når dere improviserer over ulike akkorder og tonearter og dermed ulike skalaer, må dere huske å også tenke lineært, ikke bare vertikalt. Tenke melodi. Dere må spille på øret og ikke henge dere opp i de avgrensa skalaene, finn heller noen toner som passer hele veien.
På tavla tegner Maren sirkler som representerer de ulike akkordene. De følger og overlapper hverandre på en tidslinje som representerer spennet i melodien.
Snart er det tid for lærerbytte. Maren skal haste videre til en av de andre gruppene, hun gløtter ned på en ikkeeksisterende klokke på håndleddet, spør retorisk:
– Frøy skal vel komme inn snart nå?
Og opp går døra og inn kommer Frøy Aagre.
– Vi sa akkurat navnet ditt, sier Maren.
Frøy er i stor grad enig med Maren etter en gjennomspilling.
– Dere virker mer avslappa nå. Det funker mye bedre enn i går. Men, sier Frøy, – er det noen som har et forslag til hvordan vi kan avslutte låta?
Tilsynelatende ikke, jentene ser i gulvet.
– Vi kan jo prøve å gå skikkelig dypt på de siste taktene, skikkelig mørkt og hardt, og så legge inn litt ekstra trøkk i siste runde? BADA BADA, BAM BAM?
De spiller igjennom en gang til, Frøy dobler Ida på melodien. Trøkket intensiveres i siste runde, og så BAM BAM!
– Kult! Men vi trenger litt mer dynamikk, vi må bygge det opp sammen, gradvis mot slutten. Ok, én gang til fra tudi-tudi.
Og en gang til. Og en gang til. Og så er jentene og Frøy mer eller mindre fornøyd med avslutningen. Snart må de over på Miras låt, det er ikke alt for lenge til neste punkt på timeplanen, til generalprøve, for ikke å snakke om selve konserten om et knapt døgn, men aller først:
– Jeg tenkte vi kunne lage noen riff under soloene, få til noen flere variasjoner så ikke kompet er det samme hele veien.
Mens jentene jobber videre, går jeg meg en tur i påvente av middag. En omgang sightseeing i Svalöv. Stor sett bare jeg og kråkene som er ute i halvregnet. Kjøper en kaffe på et forlatt bakeri. Passerer en jernbanestasjon, en ICA, tre pizzeriar, et Systembolag og en kinesisk restaurant. Jeg gleder meg til middag.
I følge initiativtaker og INFI-lærer Nina Kristine Linge ligger utgangspunktet for INFI-camp i et savn etter flere kvinner i miljøet. Det er for få kvinnelige instrumentalister. Ser du på tall internasjonalt, er de svinnende få, i Norge står det ikke like ille til, men, som Nina fikk erfare på jazzlinja i Trondheim, er det snakk om noen få prosent kvinnelige utøvere. En av de andre jentene som gikk i Trondheim var saksofonist Kristin Andresen, sammen fant de ut at de ville ta initiativ til en improcamp utelukkende for jenter for å skape et inkluderende miljø og nettverk for kvinnelige instrumentalister.
– Jeg vil gjerne hjelpe til å skape en trygghet og selvfølelse hos jenter som driver med musikk, inkludert meg selv. Det er verdifullt å møte andre jenter som spiller. Jeg mener det er viktig. Jeg kan selv huske at jeg ikke hadde noen venninner som spilte et instrument, sett bort ifra i korps og klassisk. Så en slik camp hadde vært midt i blinken da jeg startet å spille. Det kan være avgjørende for om man fortsetter å spille eller ikke.
– Er dere nervøse?, spør jeg over kyllingen som visstnok ikke er kylling, men en liten höna i følge de svenskkyndige.
– Nei, sier min del av bordet.
– Hvis det er nerver, kommer de nok rett i forkant, sier Sara, bassisten i Havremoped.
– Men det går nok kjapt over. Det er sånn det funker; så fort vi er i gang går det av seg selv. Dessuten er det generalprøve, vi føler nok større press i Århus i morgen.
Snart skal det altså testes for publikum, og fredag 20. juli, går bussen grytidlig til Århus jazzfestival. En by som for en mann med dårlig peiling på dansk geografi, viser seg å være overraskende langt fra Skånes flate hjerte. Men først: generalprøve og søvn.
Fortsettelse følger.
