Fjellvettregel nr. 11: Du må ikke på død og liv alltid løpe beina av deg for å se de største stjernene.
TEKST: ARILD RØNSEN
FOTO: MAIJAZZ
Lørdag formiddag får jeg en opprømt telefon fra min gode kollega Roald Helgheim i Dagsavisen. Han har vært på eldresenteret (!) og sett vokaltalentet Anh Vu med lokalt komp, og kunne beskrive en stor opplevelse. Sånn ble det også, da vi innfant oss på Sting utpå ettermiddagen. Jazzintro er en glimrende idé, og heldigvis ikke alt for konkurransebetont. To band spiller riktig nok «mot hverandre», men dette foregår virkelig i ånden til den opprinnelige olympiske idé.
Trioen Orter Eparg spiller fint, med en god del mystiske taktartkombinasjoner på sitt repertoar, i tillegg til en god porsjon scenesjarm. Men i likhet med juryen (Frøy Aagre, Espen Rud, Tore Flesjø), var jeg aldri i tvil om at det var Hanna Paulsberg Concept som skulle bli sendt til finalen i Molde. Wayne Shorter/John Coltrane-inspirert – jazz uten dikkedarer av noe slag. Godt å høre at ikke all ungdommen i den norske jazzen må finne opp det kruttet som stadig vekk holder seg like tørt.
Gitaristen Allan Holdsworth har fått med seg Jimmy Haslip (Yellow Jackets) i sin trio, hvilket gjør uttrykket om mulig enda mer ekstremt. Jeg skjønner faktisk ikke hvordan så flinke musikere kan makte å skape så lite musikk. Den datamaskinen er ikke oppfunnet, som greier å holde orden på hvor mange toner som blir spilt hvert sekund. I et endeløst og møkk kjedelig run av en konsert! Jeg snakka med en framtredende og svært fornøyd personlighet i Stavangers musikermiljø, som mente han betrakta dette som en estetisk opplevelse – «omtrent som å se Usain Bolt! Fantastisk»! La Usain Bolt holde på med sitt, mener nå jeg – så får musikere holde fortet på andre arenaer.
Kontrasten til det som skjedde på Stavangeren seinere på kvelden kunne knapt vært mer eksepsjonell. Mats Eilertsen og hans Sky Dive representerer noe av det aller fineste i norsk, og dermed internasjonal, jazz for tida. Velkomponert, velarrangert, lyttende til hverandre – med masse plass til solid, improvisatorisk kapasitet. Trygve Seim steppa inn som velutdanna vikar for Tore Brunborg på saksofoner, og den finske trommeslageren Olavi Liuhivouri rørte vel ikke stikkene sine mer enn én gang i løpet av halvannen time? Visper og klubber funker særdeles fint i denne sammenhengen, og det må jo være en drøm å slå trommer med en bassist som Eilertsen ved sin side.
