KONSERTANMELDELSE: Ekstatisk post-bop trio samla etter sju år. Urban Connection er tilbake på veien og scenen, og forventningståka ligger tykk i lokalet.
TEKST OG FOTOT: PÅL BUSET
Urban Connection (Frode Nymo – saksofon, Steinar Raknes – bass, Håkon Mjåset Johansen – trommer). Nasjonal jazzscene, Victoria, 25. mars 2012
Sju år har gått siden trioen sist var samla og det er topp stemning og temmelig stinn brakke på Victoria, Nasjonal jazzscene. Søndagsjammen har utgått til fordel for reunionskonsert. Urban Connection er tilbake på veien og scenen, og forventningståka ligger tykk i lokalet.
Selv så jeg aldri trioen i sine fordums glansdager, dog har jeg et forhold til platene og dermed en viss idé om hva jeg kan forvente meg. Saksofon, perkusjon og bass. Henholdsvis Frode Nymo, Håkon Mjåset Johansen og Steinar Raknes. Post-bop er et av klistremerkene som brukes, men her ligger også spor av New Orleans, blues og folk.
Steinar Raknes er opptatt av dodekafoni eller tolvtonemusikk. Arnold Schönberg, østerriksk komponist aktiv fram til slutten av førtitallet, er tolvtoneteknikkens far og en av de første til å ta atonal musikk inn i varmen.
Steinar Raknes forsøker å forklare det så enkelt som det lar seg gjøre fra scenen. Eller sagt med svensk wikipedia: Grunden för tolvtonstekniken är sekvensen eller tonraden, som är en serie av toner där alla den kromatiska skalans tolv toner ingår en gång.
Så bomper han i gang med bassen sin. Her er alle toner like mye verdt. Synkoperte visper. Saksa inn i små støt, så i munter utveksling av en melodi med bassen før Nymo trekker seg ut på sida av scenen for en pust i bakken. Mjåset Johansen og Raknes spiller tett i tett i tett. Trommeraptus og veldige, langfingra vandringer. Så taktskifte og inn igjen med snurresaks, fort og i hele registeret. Svinger, svinser seg av sted. 
Bop-brudd: Charles Mingus gjenoppstår og ikke før er han tilbake spiller han swing som ikke er swing, men fy farao som den svinger, denne magiske post-bopen som vandrer og groover og saksa sirkler inn melodien, sirkler og sirkler og slipper ut en vanvittig solo og setter over til trommene. Én stikke for grunnrytme, én for å dempe, synkopere – sabotere grunnrytmen. Her skal alt av trommer brukes, snart fram med klubbe og visper og vi forsvinner over i en ny basslinje. Små-shouting på scenen er alltid et godt tegn. Raknes synger med til basslinja i et universelt jazzspråk. Funky, funky!
Urban Connection er ikke bare opptatt av tolvtonemusikk, god gammal New York- og New Orleans-jazz og blues, men også mer eller mindre satiriske amerikanske tegnefilmer.
– Denne låta ble vel til for ca ti år siden, sier Raknes.
– Noen av dere kjenner kanskje den amerikanske sci-fi-tegnefilmserien Futurama.
Det ropes begeistra i baren.
– Der er det en litt spesiell romkaptein som heter Brannigan, og han har en egen lov som vi har kalt opp neste låt etter. Brannigan’s Law. Den innebærer at han alltid har rett. (I praksis alltid tar feil (journ.anm.))
Brannigan er i motsetning til i TV-serien kjapp, presis og flerstemt. En liten leken melodi som så kollapses og legges ned på et mer lavmelt, men også høyfrekvent nivå. Klubber snurres rundt og rundt mot trommeskinn. Bue gnikkes mot cymbal. Mjåset Johansen maner fram skingrende, lange toner. En blanding av bønneklokke og stryker, og på toppen legger Raknes seg med en slags akkorder og småmelankolske melodilinjer. Snart sniker også Nymo seg inn. Nå med mer luft, pustende, langtrukket før det igjen eksploderer i en virvlende, fanfareaktig saksofonsolo.
Urban Connection avslutter, men bare nesten – vi greier å klappe fram et lite ekstranummer – med ”Tales of Dr. Faustus” basert på Faust-myten, men særlig Thomas Manns roman Dr. Faustus fra 1947.
Som Raknes minner oss på fra scenen, er ikke Manns’ Faust bare opptatt av tolvtonemusikk: – Han solgte sjelen sin til djevelen. Ikke ulikt disse blues-gutta fra sørstatene, he he, sier Raknes og vi er i gang med kveldens kanskje mest bluesa låt, med klare referanser til New Orleans-jazz med glade melodilinjer og elefanttrommer.
Jeg forstår hvorfor forventningståka lå tykk i lokalet. Med tre album i bagasjen, så vel som en og annen uinnspilt låt, har trioen mer enn nok å velge i, og jeg kan umulig se for meg at de kan ha spilt det særlig mye tightere, eller med mer humør, humor og innlevelse enn nå. Urban Connection gir alt i alt et halvannen time langt sett jeg godt kunne venta sju år på. Håper ikke jeg må vent så lenge til neste gang.
