KONSERTANMELDELSE: Knox/Wallumrød/Seglem er ikke en trio du ser hver dag.
TEKST OG FOTO: PÅL BUSET
Conexions : Christian Wallumrød, Garth Knox og Karl Seglem.
Nasjonal jazzscene, Victoria, 22. mars 2012
BBCs Fiona Talkington er en av disse såkalte Norgesvennene. Hun skiller seg ut fra Smokey og John Fogerty ved å ikke dra hit av reint økonomiske årsaker. Det er ikke slik at Fiona fyller spektrum, eller Valle Hovin. Kort sagt bringer ikke Fiona musikk til Norge – hun bringer norsk musikk til England.
Gjennom lang tids virke som musikkjournalist og platepusher har Fiona ad omveier fått øra opp for norsk musikkliv – i det minste jazzmessig. Etter å ha tatt ganske mange turer over nordsjøen for å besøke venner og henge med på jazzscenen, har hun i år fått gleden av å kuratere serien Conexions (nei, det er ikke en typo) på Victoria, Nasjonal jazzscene. Her har hun fått frie tøyler til å hanke inn og stable sammen nye og eksisterende samarbeid mellom norske og britiske musikere.
Knox/Wallumrød/Seglem er ikke en trio du ser hver dag. Det er heller ikke helt dagligdags å overvære en høytlesning av Seglems dikt til viola d’amore og en pustende, prustende peisblåser av et harmonium.
Dette er en av de konsertene der det er ubehagelig å skulle fotografere artistene. Alt er så lavmælt og poetisk og skjørt. Jeg er redd jeg skal knuse noe, at jeg skal snuble i et bord, eller miste en penn og at noe i musikken skal gå i stykker. Ikke minst gruer jeg meg til å sette meg ned på kne foran scenekanten med kamera høyt heva, vri meg fram til ønska fokuseringspunkt, til ønska lukkertid og blenderåpning før jeg endelig trykker inn knappen, dytter den ned med fingeren og … KLIKK! … utløser mekanismen.
Jeg tar de nødvendige bildene og rømmer tilbake til notatblokka. Seglem leser til fiolin og pustetrekkspill. Seglem leser til flygel, synth og mer fiolin. Når Seglem ikke leser, spiller han fløyte, bukkehorn og saksofon. I likhet med tekstene Seglem leser, beskriver musikken naturen i jordtoner: Bli til. Forgå. Sove. Være våken. Her er mold og mørke og snø og lys. Jeg hører i hvert fall et landskap: en gryende vår, eller sein høst. Snø som smelter eller snart kommer. De sedvanlige småbekkene. Én og annen fjord med forrevne fjellvegger. Alt dette kan jeg høre alt før Seglem har lest et ord.
Kulde, leser Seglem. Halvt og heilt lys / kropper som våkner / siksakk mellom brøytestikker / snø kan vere øm / veðr, veðr, veðr, veðr…” messer han.
Så fram med saksofonen og lange, luftige toner. Seglem puster fram et svar til Knox og Wallumrød. De maler videre på landskapet: Alltid sakte, stillferdig – som om trioen er redd for å ta forhastede beslutninger: – Det er et landskap vi beskriver. Natur med alle sine prosesser. Dette er landet vi beskriver. Det ble ikke til over natta.
Og jeg hører det. Jeg kan se for meg det de beskriver. De skjøre tonene, tidvis lange, andre hardere, kortere, mer resolutte i sin krøllete ornamentering. Så tar vi skrittet helt ut i geologien. Dette handler om hvordan fjella og dalene slik vi kjenner dem blei til. Det gnikkes og gnis og blåses av all kraft. Tema blir til for å så erodere, slipes ned til noe annet. Fram med bukkehornet!
Dikta til Seglem gjør seg ganske godt i lydlandskapet. Enkle, små tekster om overgang og enkle men vanskelige spørsmål. Du veit, det der med at vi liksom er to ting: En forgjengelig beholder for genmateriale, eller natur om du vil, men også, innbilder vi oss med våre fancy ord og abstraksjonsnivå, noe mer enn et dyr, og dermed ikke natur. Det er i hvert fall hva jeg tolker ut av Seglems tekst ”Membran” når han messehvisker og småroper den fram til Knox og Wallumrøds bakteppe.
Her er en lyriker, i ordets rette forstand. Et forsøk på, som Seglem selv sier det, å ”fanga alvoret”.
Ein ny dag er no gammal/Ei ny natt er no ung/detta er alt eg veit.
Så er det tid for et solonummer ved kveldens brite. Knox er noe så sjelden som en utafor boksen-viola d’amorist. Klassisk utdanna og av musikalsk herkomst, men med noen litt andre veivalg. Slik som her: ”I’m gonna do a dance number,” sier Knox. ”A finger dance number, that is. I’m not sure if you’ll see my feet. At least you’ll hear ’em.”
Føttene og fingra går. Spiller hardt på fela. Slår som på en gitar, hardt, men også varsomt. Kjappe melodilinjer. Opp og ned i spekteret. Et sted mellom Mozart og disco. Barokk tekno. Og for en sinnssjukt god klang i fela. Dette er virkelig instrumentet sitt! Det ene øyeblikket lyst og nesten skjørt, i det neste: dype, saktegående bølger som fyller rommet, vibrerer i deg og din neste. Og teknikken: En gribbeklo som glår innover mot mannen selv. Flat hånd mot strengene. Fingerspiller og en form for barré. Og altså beina med scenegulvet. Vi hører dem. Vi ser dem. En spellemann verdig.
Over i en stille treklang fra Wallumrød på flygelet. Knox inn med en liten, lyrisk greie som harmonerer og krasjer med treklangen. Seglem sitter på en barkrakk med blikket slått ned. Han stirrer ned på skotuppene sine mens han gjør seg klar til å lese. Så løfter han boka. Åpner den. Åpner munnen. Legger seg på toppen av treklangen.
Kjenn botnane i lydbilete / litt er nok
Født, modna, høysta / mellom sand og vatten / og mellom mold og stein / i hav / i hav / i hav …
Et tema jobber seg fram og tilbake mellom Knox og Wallumrød. Seglem lukker munnen og boka. Finner fram bukkehornet. Med hornet kommer gjetergutten. Han blåser i det. Han kaller på en eller annen hinsidig bøling. Blåser og roper om hverandre. Han lokker på oss – bølingen – med nestenord, med lyder som minner mistenkelig om språk, men kanskje aldri har vært det.
Jeg synes Fiona har gitt oss en fin kveld og en interessant konstellasjon. Det er en av de konsertene, sett i lys av lyrikk- og lydlandskap, som får deg til å se, ikke godt å si hva, men helt klart noe. Det er typen konsert som får deg til å tenke noe halvveis konkret, halvveis abstrakt à la jøss hvor det drønner i myra i kveld! Du ser liksom for deg fjellene og dalene og skogen, tidlig høst eller sein vår, fjorden / med vind og regnet / opna fjell / la lyd strøyme / for det gamle / ny formasjon.
Håper vi får mulighet til å se denne formasjonen i en annen sammenheng.
Karl Seglem leste fra egne dikt og spilte dessuten saks, horn og fløyte. Garth Knox spilte viola d’amore og trampa med føttene. Christian Wallumrød på flygel, synth og det (journalisten tror må ha vært) harmonium.
Det bør legges til at poesien, som gjengitt i denne teksten, ikke nødvendigvis er helt i samsvar med Seglems originaltekster. Orda ble nedtegna fortløpende ettersom de kom ut av Seglems munn.
