Ode til eiendomsskatten
Våren 1988. Jeg har – som vanlig – tatt en altfor tidlig pause fra studiene på HiNT og tuslet de to-trehundre meterne, noe sånt, ned til Sørlie Musikk i Kongensgata på Steinkjer. Bunkene med vinyl lokker mer enn bøkene om programmering i Turbo Pascal og Smalltalk og hva de nå heter alle sammen. Dessuten er klokka så vidt ett og det er fortsatt en halvannen time før bussen til Inderøy går fra togstasjonen. Velkommen tid, du skal slås i hjel.
Av en eller annen grunn har jeg rota meg borti platekassen «Jazz – Nordisk», og jeg står der og blar så uinspirert bare en 20-åring kan tillate seg gjennom bunken som er sortert fra E til H.
En lokal kvalmsekk, sikkert fra Nordsia, står og veiver med CD-holderne på veggen, simulerer å ha både peil og penger, men avslører seg når han blir stående litt for lenge og studere coveret av Belinda Carlisle. Kan hende «Heaven is a place on earth», kompis, men ikke i dag.
Jeg kommer til bokstaven G. Tar opp coveret. En mann i lyseblå t-skjorte sitter med øynene lukket og et barytonsaxmunnstykke trykt unormalt langt inn i kjeften. Absurd brei lærreim på venstre hånd – det viser seg å være klokkereima – og med ei enda breiere saksofonreim bak nakken og over brystkassen. Jeg tenker på kaldblodstraverne Rutti og Tutta på Hall gård. Bukgjord.
Jeg blar ikke videre. Denne plata må jeg ha. Det er ikke logoen Odeon som er klint oppi venstre hjørne som gjør det. Heller ikke at det står EMI Studios, Stockholm. Eller at opptaksåret er 1974. Du vet da kula Gerd «der Bomber» Müller slo eleganten Johan Cruijff 2-1 i VM-finalen. For et drittår.
Men hvem ER denne fyren med halvfet sideskill og antydning til kinnskjegg? Og er ikke albumtittelen «Bluesport» bare genial?
Jovisst. 69 kroner fattigere setter jeg kursen mot togstasjonen. Jeg holder Lars Gullin i hånda, og lite vet jeg da om at jeg nøyaktig 30 år senere skal skrive om dette platekjøpet som intro til en konsertomtale av John Pål Inderberg Trio.
Men sånn er jazzen. Du starter med en plan, så lar du kreativiteten ta over, og til slutt samler du trådene igjen.
Det er med andre ord en slags logikk her, og i dette tilfellet samler vi trådene slik: Lars Gullin åpnet dørene inn i barytonsaxens verden for meg. Korpsets beist ble plutselig kult. Det gjorde at jeg senere kunne oppdage en Gerry Mulligan. En Cecil Payne. Og etter hvert en stram kar fra Steinkjer som kalte seg John Pål Inderberg.
Dessuten henger Lars Gullins Bluesport-plate ganske så godt sammen med det John Pål Inderberg Trio holder på med for tida. Der Gullin trakk den svenske folkemusikktradisjonen inn i den amerikanske jazzen (søk opp «Mazurka» og «Motorcykeln» på Spotify!), og motsatt, drar John Pål Inderberg, Håkon Mjåset Johansen (trommer) og Trygve Waldemar Fiske (bass) noe av det samme trikset, men da selvfølgelig med utgangspunkt i den norske tradisjonen.
Resultatet blir uforutsigbart og grådig heftig.
Litt som med eiendomsskatten, kan du si.
Så folkens, la oss prise utsikten, møt opp på Øyna søndag, og la John Pål og kompani få kjenne at vi oppriktig synes at Soddjazz uten John Pål Inderberg er som Inderøysodd uten skjenning; det blir uansett veldig bra, men du merker at det er noe som mangler.
John Pål Inderberg – saxofon
Trygve Fiske – bass
Håkon Mjåset Johansen – trommer
