Ellen Andrea Wang Trio

Klangpoet med vakre sanger.
Norske jazzartister synes å være en sterk og internasjonal konvertibel valuta. Dave Morecroft i The Guardian (Storbritannias svar på Avisa Nordland) hadde i fjor utkåret Ellen Andrea Wang som en av de 5 mest interessante kvinnelige jazzmusikere (on the face of the planet, som hans amerikanske kollega trolig ville formulert seg). Han beskrev hennes «dominerende tilstedeværelse i alle ensembler hun spiller i», og at «hennes myke tone og vokale presisjon balanseres alltid av den tunge og bastante grooven fra hennes kontrabass, som føyer seg sammen med både trommeslagere, jazz, pop og groove» – ja altså på engelsk altså. Den musikkhistoriske og etymologiske gjennomgangen av ordet groove går ut av plasshensyn – men du vet alle når det skjer, når det groover. Mange har poengtert at i de rette hender er bassen likeverdig med slagverket som rytmisk senter i musikken. Det er denne kvaliteten ved Ellens basspill som har vakt trommevirtuosers oppmerksomhet.
Men Wang har mange kvaliteter. Med albumet «Diving» (2014) stupte Wang uti det som sanger og låtskriver, og hun høstet mange lovord for det.
Selveste Matthias Wegner (som du aldri har hørt om) beskrev henne som en «Klangpoetin mit schönen Songs». Klangpoetin – vårt karrige språk mangler dette feminine ordet. Men til gjengjeld har vi altså vår egen Ellen Andrea Wang, noe som gjør tapet til å bære.
Når hun ikke turnerer sammen med Sting (som du har hørt om) eller trommelegendene Marilyn Mazur eller Manu Katché (usikker), så gjester hun blant annet oss her i Bodø. Forrige gang det skjedde var i 2015, i regi av vår egen eminente Roger Johansen Group. Nå er hun her igjen, denne gang med sin egen «Diving»-trio som ved siden av klangpoeten på bass og vokal består av Andreas Ulvo (kjent fra samarbeid med Mathias Eick) på flygel o.a. tangentinstrumenter og Erland Dahlen (kjent fra samarbeid med Nils Petter Molvær) på trommer, klokkespill etc.
Kanskje du spør i angst, udekket åpen: Alt dette er jo utmerket, men hva slags musikk spiller de? Hva skal man si, jazzartister er ikke så lette å holde orden på. Ellens egne sanger beveger seg mellom melodiøse og catchy melodilinjer, R&B og jeg vet ikke hva. Det er særlig i jegvetikkehva-delen at grooven og musikernes jazzbakgrunn stikker umiskjennelig fram og tilfører det hele en dimensjon utenfor pop og singer-songwriter-tradisjonen. Wangs melodier er vakre, ofte nynnbare, til å kjenne igjen. Og så kommer plutselig en uventet, fiffig akkordprogresjon eller en solo som bryter litt opp i det søte eller forutsigbare. Og hos alle tre musikerne er det en aksentuering av det rytmiske, framført med en virtuositet som en forbinder med live-jazz på sitt mest intense og minneverdige.