The post Coincidences sikret seg finaleplass i Jazzintro appeared first on Jazz i Norge.
]]>– Coincidences besitter en lydbank som tidvis er uhørt, de beveger seg i flytende tonaliteter og veksler mellom ulike rytmiske landskap. De er uredde for å blande ulike sjangre og er svært lyttende til hverandre, uttaler juryen.
Bandet spiller komposisjoner av trompetist Kristina Fransson og består ellers av Leah Engevold (keys og vokal), Georgia Wartel Collins (kontrabass) og Jomar Jeppsson Søvik (trommer og elektronikk). Denne kvelden på Dokkhuset stilte Øystein Skjelstad Østensen som vikar for bassist Wartel Collins.
Dette var den tredje av fire innledende runder av Jazzintro 2024. I finalen under Moldejazz i juli skal Coincidences møte Lightning Trio og Schemes, samt et fjerde band som kvalifiserer seg i den siste runden på Nasjonal jazzscene i Oslo 3. april. Under finalen på Moldejazz i juli vil juryen kåre ett av bandene til Årets unge jazzmusikere 2024.
En rekke av landets fremste jazzmusikere har tidlig i sine karrierer deltatt i Jazzintro. Lanseringsprogrammet som startet opp i 1998, har vært viktig for å løfte fram og synligjøre talentene i norsk jazz. Jazzintro har etablert seg som en prestisjetung visning- og introduksjonsarena for unge, profesjonelle musikere. I 2024 består juryen av bassist Ellen Brekken, pianist Dag Arnesen, vokalist Eldbjørg Raknes og slagverker Jakop Janssønn, i tillegg til fagansvarlig i Norsk jazzforum, Roy Jahrn Holtan, som jurysekretær.
Lanseringspakke med festivalturné og mentorprogram
Drøyt tjuefem år etter det hele startet, er Jazzintro lansert i en noe endret utgave. Flere samarbeidspartnere har kommet inn, de innledende rundene er lagt til nye arenaer, og lanseringspakke og -turné har fått nye rammer. Fem av landets største jazzfestivaler har vært samarbeidspartnere siden starten. Nå er festivalsamarbeidet utvidet ytterligere med flere av de store festivalene, der Årets unge jazzmusikere vil være på plakaten under festivalsesongen 2025.
Som tidligere vil Norsk jazzforum legge opp en mentorordning for Årets unge jazzmusikere. Denne lages i samarbeid med musikerne selv etter ønsker og behov, og kan inneholde blant annet møter med bransjeaktører for en introduksjon til livet som profesjonell musiker, tilrettelegging av møteplasser og nettverksbygging samt opplegg for kunstnerisk utvikling.
Spilleliste Jazzintro 2024:
Bergen jazzforum, 22. februar: ASQ // Amund Stenøien Quartet og Schemes
Stavanger Jazzforum, 29. februar: Lightning Trio og tuvahalseband
Dokkhuset, Trondheim, 17. mars: SUPERSPREDER og Coincidences
Nasjonal jazzscene, Oslo, 3. april: Bliss Quintet og Philip Granly Trio
Moldejazz, 17. juli: FINALE
Samarbeidspartnere Jazzintro 2024:
Bergen Jazzforum, Nasjonal jazzscene, Stavanger Jazzforum, Dokkhuset Scene, Moldejazz, Nordlysfestivalen, Bodø Jazz Open, Vossa Jazz, Maijazz, Nattjazz, Kongsberg Jazzfestival, Oslo Jazzfestival og Sildajazz. Jazzintro er støttet av Sparebankstiftelsen DNB.
The post Coincidences sikret seg finaleplass i Jazzintro appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post NTT: Country & Vosstern appeared first on Jazz i Norge.
]]>Noen vil kanskje legge merke til at det er et endelig-jazz-på-NRK–formet hull i NTT denne uka – Jazzeventyret ble jo sluppet i krinkens kanaler på tirsdag. Det har enkelt å greit å gjøre med at jeg, altså Filip, jobbet i redaksjonen som lagde dokumentaren. Men vi håper naturligvis den både blir sett og diskutert – i Salt Peanuts har Johan Hauknes for eksempel en lesverdig anmeldelse. Det går også an å sende inn innlegg om serien, for eksempel til Jazz i Norge.
Før vi går løs på ukas remse, tar vi en kort titt på noen av konsertene som kommer denne uka:
1. Saksofonist Ivan Mazuze spiller på Melahuset i kveld med et svært band som kretser rundt bestillingsverket «Penuka». Vi hører Per Mathisen på bass, Raciel Torres på trommer, Jai Shankar på tablas, Mariama Ndure på vokal og Olav Torget på gitar og ngoni i tillegg til gjestene Reshail Mansoor på vokal, Laaouam Khalid på guembri og vokal og Othmane Hmimar på qaraqueb og vokal. Det høres svært lovende ut!
2. Bushman’s Revenge på Last Train i kveld, jo! Visstnok mulig å rekke etter Per Texas på Victoria, noen minutter unna. Jazz på Last Train må heies fram, så her er det bare å fylle stedet til taket.
3. Vinterjazzfestivalen i Fredrikstad skjer fremdeles – der rekker man for eksempel Gigglemug rett før John Scofield Quartet i kveld, og det er fremdeles godbiter igjen.
4. Bergen Jazzforum har stadig et årvåkent blikk utover landets grenser og i kveld byr de på Emma Rawicz Kvartett. Rawicz er en britisk saksofonist som gir ut musikk på det store europeiske selskapet ACT, hun har med seg et etter alle solemerker ganske friskt band også. En smakebit her:
5. Det er vanskelig å ikke anbefale Herr Nilsen-konsertserien Folk Under Tredve Spiller Standardlåter nok en gang. I morgen er det trioen We Take Requests som spiller. Steinar Heide Bø på trommer, Eskild Okkenhaug på bass og Eirik Tveten på piano. De henter navnet sitt fra en nydelig skive med Oscar Peterson Trio, og da veit kanskje mange hva det går i – det er fare for et visst swingkok.
6. Susanna, Baudelaire, Oslo Sinfonietta – det høres ut som god bruk av Munchmuseets konsertsal. Lørdag skjer det.
7. Bliss Quintet er et nydelig band – lyrisk og lekent, vakkert og virtuost, god utstråling og med fem fremdeles unge profiler på sine instrumenter. Det er alltid vanskelig å spå med jazzband, for de kan jo fordufte eller mutere like fort som de oppstår. Men Bliss er et sånn band jeg ser for meg kan vare i mange år, og bli et av bandene man ender opp med å knytte perioden vi er inne i nå til – når vi en vakker dag skjønner hva den dreier seg om. Uansett, de spiller på Dokkhuset på tirsdag!
8. Saksofonist Bodil Niska er i sving for tiden – hun spilte en konsert i forrige uke med bandet sitt, og på onsdag er hun i Asker med bandet sitt – Stig Hvalryg på bass, Marcus Lewin på trummor og Magne Arnesen på piano.
9. Dunk er et trivelig og fremdeles nokså nytt sted i Oslo – verdt et besøk om du ikke har vært innom. Omegnen lever godt der – både i betydningen pop og folkemusikk med bindestreker og alt som er gøy her i livet. På onsdag kan man høre Julie Kleive og Emilie Storaas med sine band. Bra double bill!
10. Molde! Brett ut øra, facts kommer: Marius Neset Quintet kommer innom Storyville på torsdag. Neset er jo nominert til harpe som en av årets internasjonale suksesser, noe som er vel fortjent, bandet hans er cooking og det bør bli en god kveld.
Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.
Her er noen minutter med saksofonvidunderet Joel Frahm som slipper seg løs på en blues, fletter inn Rhapsody in Blue og «Epistrophy» og greier. Det er en egen youtube-stardom for tiden som jeg simpelthen vil kalle «transkripsjonsstjerner» – og Frahm er åpenbart blant dem. Han kommer til Norge og spiller med blant andre Staffan William-Olsson også om en stund – det kommer vi tilbake til. I mellomtiden kan dere kose dere med dette:
Hanna Paulsberg. Foto: Johannes Espedal, Vossa Jazz
Om en uke er det atter en gang duket for Vossa Jazz, og vi tenkte vi allerede nå skulle kikke litt frem mot hva det er som skjer denne gangen. Det er mye fint på programmet i år, storheter som David Murray og William Parker kommer innom festivalen med sine trioer (Murray har Flaten/Nissen-Live Nilssen-Love i kompet), Marilyn Mazur besøker med sitt band Shamania, Emmeluths Amoeba spiller og deres trommeslager Ole Mofjell er jamvert, man får høre senkveldkonsert med partyjazzerne Horse Orchestra, Ole Morten Vågans Europeiske Kvartett aka Mirror Image er der og det er I.P.A også… i tillegg til Sigbjørn Apeland, Tell Us, DJs og ungjazzere og i det hele tatt. Både Johan Hauknes og blogghalvdel Vinger holder salonger – det er ikke måte på!
Én ting har vi fremdeles ikke nevnt: Tingingsverket, Norges aller mest legendariske sådan, som i år blir skrevet av Hanna Paulsberg. Hanna P har skrevet for store band før i Gurls-samarbeidet med Trondheim Jazzorkester, men denne gang har hun valgt å gå for en kvartett og et ganske interessant konsept. Hør bare her: «I årets Tingingsverk “Do you want my job?” vil Hanna Paulsberg mana fram ein fiktiv cowboy, og spela fram musikken som følger han. Verket er inspirert av Paulsberg sitt fyrste musikalske “kick”. Det var då far hennar sette på musikk av Little Village, eit band som spelar “Roots rock” – rockemusikk inspirert av folkemusikk, blues og country – at det heile fall på plass for seks år gamle Hanna.»
OK, dette er litt mer spesifikt enn en god del prosjektbeskrivelsehelgarderinger vi har hørt før, som befinner seg i skjæringspunktet mellom det skrevne og det diffuse. Så vi fikk lyst til å høre litt mer.
Ideen om å lage musikken som følger en fiktiv cowboy er en av de mer spesifikke bestillingsverkideene jeg har hørt på en stund. Hvordan dukket den opp?
– Ja, den er kanskje det. Men det er ikke noe man trenger å ta så fryktelig bokstavelig, det handlet egentlig mest om å lage et slags narrativ for meg selv når jeg skulle lage og sette sammen musikken. Og at jeg liker stemningen som jeg selv forbinder med western og cowboy-mytologien. Og at soundet jeg var ute etter i musikken kunne passe inn i den stemningen.
I Gurls er inspirasjonen ofte selvbiografisk, virkelighetslitteratur-aktig – mens vi her beveger oss et godt stykke inn i fiksjonen (antar jeg, da!). Hva gjør det med utgangspunktet ditt når du skriver musikk?
– Jeg har egentlig alltid tenkt på Gurls som fiksjon selv om mye hentes fra egne opplevelser og tanker, som en tegneserie på en måte, og det gjør jeg litt her og, med cowboyen, hehe. Tenk Lucky Luke som rider inn i solnedgangen, det er faktisk et bilde jeg har sett for meg som passer stemningen til hele verket. For meg gir det kanskje en avstand til det som kan være god å ha, eller en slags tydelighet.
Har du vært tiltrukket av westerns og cowboy-mytologien sånn ellers?
– Absolutt. Det er jo noe veldig spennende med den litt mytiske figuren som lever et røft og hardt og ensomt liv og som kanskje er på vandring eller reise, på hesteryggen.
Little Village ble ditt første musikalske kick. Hva tror du det var som fanget deg ved den plata?
– Det var nok det rytmiske! Det kompet er jo bare helt fantastisk bra. Og låtene er jo også veldig bra, synes jeg. Altså, hele bandet er bra. John Hiatt er en vanvittig bra frontfigur og sanger. Det er jo et skikkelig superband! Med mange sterke personligheter, så det er kanskje derfor det ikke ble så mye mer enn denne plata og en til.
Husker du øyeblikket du hørte den? Hva assosierer du den med?
– Jeg husker det godt, fordi det var som en eksplosjon i magen. Det var første låta på plata, som heter «Solar Sex Panel». Når den kom på, var det bare å løpe ut på stua og danse og kanskje late som jeg spilte gitar.
Hører du ulike ting når du drar fram Little Village plata i dag enn da du hørte den da du var liten?
– Jeg tror jeg setter enda mer pris på måten de groover sammen på nå. Det var jo det jeg digga når jeg var liten og, men nå skjønner jeg hvor vanskelig det er å spille mange av de groovene som de gjør på denne plata. Det er egentlig utrolig raffinert opplegg, og kan bare gjøres av folk som virkelig skjønner greia.
Plata låter jo herlig, med en litt voksent lydbilde som kanskje var i ferd med å bli satt i skyggen av andre ting da den kom ut i 1992. Har du mange slike roots-favoritter fra den tiden?
– Jeg hørte faktisk veldig mye på Hellbillies den tida og, og var stor fan. Men ikke noe mer enn det og denne plata.
Du holder deg med en kvartett denne gangen – noe som er forbilledlig behersket når vi snakker om tingingsverk! Men det passer kanskje når inspirasjonskilden også er et superband på fire stykker? Fortell litt om folka du har med.
– Ja, jeg hadde nok litt det bandet fra plata i tankene. Men så ville jeg også at det skulle handle mye om låtene og uttrykket, og at det skulle være rent og tydelig, ikke for mye greier. Jeg får mer og mer kick på låter, og hvordan spille en låt bra. Viktor Wilhelmsen har jo akkurat det uttrykket en er på leting etter hvis en vil spille sånn her musikk. Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre noe med han, så jeg er veldig glad for at han er med. Det samme med Dan Peter Sundland på bass, som gikk i samme klasse som meg og Viktor på jazzlinja. Vi spilte mye sammen da, men har ikke spilt sammen siden. Han bor i Berlin og er cutting edge bassist der som driver med absolutt alt mulig. Erik Nylander har jeg spilt en del med de siste åra, og er en trommis man kan stole på at både groover, og har et eget uttrykk som vil gi ting en fin farge. Det er en utrolig fin gjeng!
Jeg tror selv folk som aldri kommer seg på Vossa Jazz blir glad av å se festivalen komme – den varsler lysere tider og festivalsesong. Hva har festivalen endt opp med å bety for deg?
– For meg har Vossajazz alltid vært en festival som har klart å skille seg ut blant de norske jazzfestivalene som noe eget, med artistene de booker, og feelingen på hele festivalen. De har også hatt mye fokus på norske artister, noe som også er veldig fint. Jeg har ikke spilt der fryktelig mange ganger, men det har alltid vært en veldig positiv opplevelse, og bare det å sette seg på toget fra Oslo til Vossajazz er liksom en helt egen greie og stemning.
Bestillingsverk kan bli så mangt, overtenkning og ambisjoner i taket, en løst sammensatt mengde enkeltlåter, eller helt perfekte konserter der summen er større enn enkeltdelene. Jeg syntes H. Paulsbergs tingingsverk for Vossa Jazz virka litt rart, men så skjønte jeg hva «Do You Want My Job» spilte på – av alle ting en låt på det ganske glemte albumet fra 1992 av superbandet Little Village (!)
Dette albumet husker jeg godt, det kom på tampen av noe jeg i ettertid har klart å avgrense som noe av en gullalder for major label roots rock, med et karakteristisk trommesound, som var spesielt dominerende i årene mellom 1987 og 1992. Trommisguru Jim Keltner er nok en fellesnevner her, han var med i Little Village sammen med Ry Cooder, Nick Lowe og John Hiatt. Denne gjengen møttes først på norgesvennen Hiatts gjennombruddsplate Bring The Family fra 1987, som jeg husker jeg leste om i en utgave av den norske musikkavisen BEAT, da jeg sikkert fortsatt var ment å henge igjen i barne og ungdomsavdelingen på Brandbu bibliotek. Men jeg drømte allerede så smått om å henge inne i Oslo på Cruise Café med Bjørn Kulseth og gutta.
Oppfølgeren Slow Turning fra året etter var enda mer kjøttfull, med andre musikere, men i en liknende groove. Hiatt er i tillegg en virkelig stor tekstforfatter, hør f.eks «Icy Blue Heart» fra det albumet, ren perfeksjon. Korthugd amerikansk novellekunst a la Raymond Carver med litt mer countryballade og road movie-stemning over seg.
Men det er sounden som tiltrekker mest. Det er en varm swing over det, med innslag av tjukk soul, skittenpoetisk og romantisk country og spicy cajun, og med en slags big league, småhorny selvtillit over de fengende låtene.
Hva som er så spesielt med Keltners groove, og andre trommiser som var inne på samme temperatur? Jeg tror jeg har beskrevet det som litt fleskete, som følelsen av en alkoholsterk amerikansk pinot noir i munnen. Laidback men frekt – sleivete og glad skarptromme, luft i pedalene. Man blir mjuk inni seg når man hører på det. Her er fem sammenfallende favorittlåter fra perioden hvor man finner denne viben:
John Hiatt: «Memphis in the Meantime»
Sure I like country music/ I like mandolins / But right now I need a telecaster / Through a vibro-lux turned up to ten
Bonnie Raitt: «Thing Called Love»
Varm cover av en perfekt Hiatt-låt fra Bring The Family
Ry Cooder: «Get Rhythm»
Å ha med Harry Dean Stanton i videoen blir som et instrument i seg selv.
Iggy Pop: «Something Wild»
En av mine absolutte favorittplater med Iggy. Kenny Aronoff keltner det til i en låt skrevet for Iggy av John Hiatt.
Lou Reed: «Dirty Blvd»
Akkurat «varm» er vel ikke noe Lou Reed ble kalt så ofte, men på dette klassiske albumet nailer Fred Maher flesket fra 87 – 92.
***
Ingrid Steinkopf foran noen tiår med norsk jazzfestivalplakathistorie. Foto: Vossa Jazz
Neste uke blåses det i luren igjen, og det som banna bein er vårens vakreste eventyr starter: Vossa Jazz. Programmet er fristende, med vekt på avansert jazz og folkemusikk, presentert på en hyggelig måte. Les gjerne den ferske boken om den festivalens femti første år, spennende lesning og en vakkert designet sak om kontinuitet og magisk tenkning. Men alt er ikke helt som før der borte. Det er ny festivalledelse i Trude Storheims permisjon eller hva det er – det var jo nesten to årtier med hun der. Det har satt spor. Årets festivalsjef heter Laila Melkevoll, i tett samarbeid med produsent og altmuligkvinne Ingrid Steinkopf. Blogghalvdel Vinger gjorde et lengre intervju med sistnevnte under pandemien, da om hennes rike musikalske liv, men vi rakk en kjapp passiar om neste ukes eventyr før helga tok oss.
Jeg kjenner deg mest som god pianist og komponist – men du er altså også festivalprodusent. Vet du hva du holder på med?
– Veit nokon eigentleg kva dei held på med? I kultur- og jazz-Noreg har eg inntrykk av at vegen blir litt til undervegs. Ein lærer av å gjere ting, og ein må jo berre starte ein stad. Å planlegge ein heil jazzfestival i løpet av eit år har eg ikkje gjort før, men eg har arrangert storbandfestival, vore med i produksjonen av kammermusikkfestivalen i Trondheim i fleire år, samt drive fleire store ensemble. Det har nok gitt meg eit godt grunnlag for det arbeidet eg gjer no. I tillegg har eg vore mange år på Vossa Jazz, både i kulissane og på scena, så eg kjenner festivalen og festivalkulturen godt fra før.
Det tviler jeg ikke på! Hva er det morsomste og mest stressende ved å arrangere festival?
– Det mest stressande er vel å skulle ha kontroll på alt saman til kvar tid. Det er jo så godt som umogeleg, men me gjer jo vårt beste sjølvsagt. Det kjekkaste er nok når det står på, når musikarane kjem til bygda, når musikken svingar frå scene til scene, og me er midt i det heile!
De faste besøkende elsker Voss Jazz sin særegne vibe. Blir mye annerledes i år, siden det er en ny gjeng «på toppen»?
— Nei, det vil det nok ikkje bli. Det meste skal vere godt kjent for den gjengse Vossa Jazzar.
Da vår vi håpe at det stemmer. Hva er den kuleste konserten du selv husker fra Vossa Jazz?
— Her må eg kanskje trekke fram Marius Neset med Trondheim Jazzorkester i Gamlekinoen i 2014. Eg hugsar det var litt av eit stjernelag som var med der, mellom anna Hanna Paulsberg, som er årets tingingsverkkomponist! Det var ein heilt forrykande konsert! Men det er mange gode Vossa Jazz-minner oppigjennom.
Steinkopf og Laila Melkevoll styrer Vossa Jazz i år. Foto: Vossa Jazz
En annen jazzfestival fikk mange sure kommentarer da de booket Carola i år. Kanskje ikke så rart – selv om jeg har lært meg å leve med den slags, det er jo bare å ikke møte opp og holde seg til svart løype. Vossa Jazz har aldri gått i den der kommersielle retningen, men det har riktignok vært noen innslag av i hvert fall én crossover-headliner der på kvelden. Det virker som det ikke er tilfelle på samme måte i år – en litt mer puristisk programprofil?
— Du kan kanskje seie det, ja. Det kan hende det er noko tilfeldig at det har blitt slik, men me har hatt med oss eit fagleg sterkt programråd i år. Denne gjengen, som er ny av året, har mykje av æra for korleis programmet ser ut på Vossa Jazz i år.
Liker «folk flest» på Voss jazz året rundt, eller bare i den palmehelga?
– Både ja og nei. Det fins nokre vante travarar som går på konsertar på Voss Jazzklubb året gjennom. Desse dukker nok sjølvsagt opp på Vossa Jazz i palmehelga. Og folk flest på Voss likar å kome seg ut i ny og ne, men palmehelga er nok litt spesiell der. For mange av dei besøkande på Vossa Jazz er festivalen ei av få jazzopplevinga i løpet av året. Men me ynskjer alle og ein kvar hjarteleg velkommen til Vossa Jazz, om ein er ein vant travar, eller ein mindre vant travar.
Er det fortsatt lett å få med frivillige fra lokalbefolkningen? Noe sier meg at den norske spiriten der ikke kommer til å vare evig, dessverre.
— Frivillige er det mange av! Sjølvsagt er nokre trege til å melde seg, og det manglar endå nokre frivillige til årets festival, men i veldig stor grad har me med oss gode, kjekke frivillige kvart år.
Remsa snakker med Hanna Paulsberg om hennes Tingingsverk – men det er kanskje flere spesielle konserter der i år også som du vil nevne til slutt?
— Det er absolutt fleire konsertar ein burde sjekke ut! Eg er spesielt glad i store ensemble, og i år er det opp til fleire slike som dukker opp på festivalen! Du har jazzlinja i Trondheim TELL US med sine 16 stykk. Så har du Ole Bull Akademiet med Strengjarhaugen Spelemannslag. Ein god gjeng på 14 der. Vidare, Shamania med sitt store ensemble på 10 stykk, OJKOS med sine 14 stykk, Bergen Big Band med sine mange musikarar og gjest Shannon Mowday. Men i tillegg til alle dei store ensembla ein kan dra og sjå, så kan ein og sjå solokonsertar med både vokal, orgel og fele, og alt imellom.
Vi ses på alt imellom! Gleder meg til togturen, håper det er blå himmel over Ustaoset!
I anledning söta bror Per Texas Johanssons konsert nede på Victoria East i hovedstaden i dag fredag, kan det være på sin plass å låne øre til hans TO aktuelle og glimrende albumutgivelser, og også koste på seg noen skrevne ord om dem.
Sverige har vært en del av den store samtalen av mange gufne grunner det siste året. Det står liksom ikke så bra til der. Uten å avfeie de reelle problemene mange opplever, er det om ikke annet en fattig trøst at det er svært mye god jazz-relatert musikk derfra man kan glede seg over. Kanskje nettopp derfor. Av høydepunktene i bunken de siste månedene, som vi håper å komme tilbake til senere, kan jeg fremheve Rui Hallvares Andrade Paes’ prosjekt Ramtre, og Mattias Risbergs ambisiøse album Magnitude The World.
En av pianistens medspillere på sistnevnte album er den ekstreme kulthelten, saksofonisten/klarinettisten og den instrumentelle mångsyslaren Per Texas Johansson. Det har han også vært i Norge siden jazz-Blå-dagene på begynnelsen av årtusenet. Med flotte album som Alla mina kompiser (1998 – nettopp nyutgitt på fantastisk fin dobbelt-LP) ble han en sentral skikkelse i den svenske ungjazzen, og fortsatte med det i flere år, før han tok en lengre pause for å være sykepleier. Et svært viktig livskall, det, men det har vært en svir å ha ham tilbake de siste årene, også i flere norske prosjekter. Sist sett og hørt med Gard Nilssens Supersonic Orchestra.
Når er hans tredje album etter «comebacket» ute på kremlabelet Moserobie, drevet av kompis Jonas Kullhammar hvis tidlige album Plays Loud For The People (2003) nylig også ble utgitt på LP for første gang. Skaff den der gode plater selges – i likhet med resten av katalogen ligger ikke denne fantastiske musikken og råtner på Daniel Eks kulturdestruktive server.
Moserobie henvender seg da også til et kresent og oppmerksomt publikum. Det er tydelige blitt et betydelig sofistikasjonsnivå på Per «Texas» Johanssons musikk med årene. Den sämsta lösningen av alla var en høstens mest magiske utgivelser, der hans medspillere som Petter Eldh (bass), Konrad Agnas (trommer) Johan Lindstrøm (pedal steel), Mattias Ståhl (vibrafon), Josefin Runsteen (fiolin og bratsj) og Johan Graden (piano) bidrar til å skape en foruroligende men vakker atmosfære for Texas’ hypnotiske komposisjoner. Låter som også har noe underlig humørfylt ved seg under alt det sublimt røykfulle.
Lyden av hovedpersonens blåseinstrumenter får en alltid til å havne direkte i sonen som lytter, her har han toppet laget, ikke bare med tenorsax, klarinett, bassklarinett og kontrabassklarinett. Han trekker frem instrumenter som forholdsvis sjelden er å høre i en jazzkontekst, som fagott, engelsk horn og obo. Man får helt dånedimpen av å høre sistnevnte instrument i åpningskuttet «Mardrömmar», wow for en stemning man blir hensatt i. Men det samme opplever man også med en helt vanlig tenorsaksofon i den skjønne avslutningen «Somnambul». Som man ser av titlene er dette musikk for drømmere.
Albumet ble innspilt i ærverdige Atlantis parallelt med det andre og mer avanserte albumet Orkester Omitotal med et virkelig stort antall musikere, inkludert flesteparten som er med på det andre, og selvfølgelig fire trombonister. Orkesteret ble startet for få år siden, med en idé om å samle frilansmusikere fra forskjellige felt, klassisk som impro, for å undersøke musikk som komponister som Stravinskij og Bartok skrev med jazzutøvere i tankene. Denne ideen har de nå tatt videre på denne innspillingen, der de har skrevet ny musikk i den ånden. Texas bidrar selv med «Orosmoln», bassisten Viktor Skokic har skrevet «Klarinet», og norgesvennen Johan Lindström, sist hørt på André Rolighetens flotte album, tar for seg «Livet i tre delar». I sistnevnte komposisjon skinner Fredrik Ljungkvist, en av verdens største nålevende saksofonister, i en gnistrende solo. Og det er heldigvis rikelig med plass for kløktige solopartier som løser opp i den tidvis strenge musikken. Men virkelig streng er den heller ikke, ofte minner også musikken om sprelsk filmmusikk til en skikkelig gammel tegnefilm. Det er usedvanlig givende, utfordrende og behagelig å befinne seg i det texanske lydunivers, enten det er på plate eller fra konsertscenen. På med ørene.
Av Filip Roshauw og Audun Vinger
The post NTT: Country & Vosstern appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Utlysning Jazz Out of Norway 11th Set appeared first on Jazz i Norge.
]]>Jazz Out of Norway 11th Set er en videreføring av jazzCD.no, en samleutgivelse som formidler norsk jazz ut i verden. Formidlingsprosjektet er støttet av UD, og etter 10 CD-utgivelser går vi nå over til digital distribusjon. Booklet med liner notes, credits og anekdoter fra artistene trykkes som tidligere og benyttes som promomateriell på internasjonale møteplasser.
Samleutgivelsen skal inneholde musikk utgitt i 2023 og 2024, med mulighet for å inkludere kommende utgivelser.
Frist for å sende forslag til innspillinger er 10. april 2024, og gjøres på følgende vis:
1. Registrer først din utgivelse i utgivelsekalenderen på Jazzinorge.no. Legg gjerne inn tekst på både norsk og engelsk. Om du ikke har benyttet utgivelsekalenderen tidligere, registrer deg som ny bruker. NB. Ønsker du å søke med en utgivelse som allerede er publisert i utgivelsekalenderen, gå direkte til neste punkt.
2. Send deretter lenken til din registrerte utgivelse på epost til jazzoutofnorway@jazzforum.no.
I samme epost legger du i tillegg med følgende informasjon: Låtvalg og kort tekst med internasjonale aktiviteter, planer og mål. Eventuelle lenker til musikk som ennå ikke er offentliggjort, legges med i eposten. NB! Du har selv ansvaret for at innsendt musikk er klarert til bruk.
Jazzoutofnorway.no etableres som en engelskspråklig underside på Jazzinorge.no. Der vil det også publiseres noe redaksjonelt innhold. I tillegg vil hele utgivelsekalenderen ligge der, og dermed synliggjøre alle album som registreres, ikke kun de som plukkes ut til samleutgivelsen.
Til forrige utgave mottok vi 180 innsendte album, så det er dessverre ikke plass til alle som søker. Vi kontakter de som kommer med på Jazz Out of Norway 11th Set i juni 2024.
Har du spørsmål, ta kontakt med Roy Jahrn Holtan i Norsk jazzforum.
The post Utlysning Jazz Out of Norway 11th Set appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Jazzintro-duell i Trondheim appeared first on Jazz i Norge.
]]>– Det er fantastisk gøy å få vise fram hva som spirer og gror i norsk jazz. De første to rundene av årets Jazzintro har bekreftet at dagens unge musikere holder et imponerende høyt nivå, og vi ser fram til nok en knallrunde når Coincidences og Superspreder spiller på Dokkhuset søndag, sier prosjektleder Aleksander Haugen.
En rekke av landets fremste jazzmusikere har tidlig i sine karrierer deltatt i Jazzintro. Lanseringsprogrammet har blitt en prestisjetung visning- og introduksjonsarena for unge, profesjonelle musikere. Bandet som til slutt blir kåret til Årets unge jazzmusikere 2024 vil i tillegg til tittel få en festivalturné og et tilrettelagt mentorprogram.
Innledende klubbkonserter
Jazzintro har fire innledende runder på klubber rundt om i landet, hvor to og to band spiller om finaleplass på Moldejazz i juli. Den første runden av Jazzintro ble arrangert på Bergen Jazzforum 22. februar, der Schemes trakk det lengste strået. På Stavanger Jazzforum 29. februar var det Lightning Trio som sikret seg finaleplass. SUPERSPREDER og Coincidences spiller i den tredje runden på Dokkhuset i Trondheim 17. mars, og siste innledende runde blir med Bliss Quintet og Philip Granly Trio på Nasjonal jazzscene i Oslo 3. april. Juryen, som består av profilerte norske jazzmusikere, sender ett band fra hver av rundene videre til finalen under Moldejazz. I 2024 består juryen av Ellen Brekken, Dag Arnesen, Eldbjørg Raknes og Jakop Janssønn, i tillegg til fagansvarlig i Norsk jazzforum, Roy Jahrn Holtan, som jurysekretær.
Lanseringspakke med festivalturné og mentorprogram
Drøyt tjuefem år etter det hele startet, er Jazzintro lansert i en noe endret utgave. Flere samarbeidspartnere har kommet inn, de innledende rundene er lagt til nye arenaer, og lanseringspakke og -turné har fått nye rammer. Fem av landets største jazzfestivaler har vært samarbeidspartnere siden starten. Nå er festivalsamarbeidet utvidet ytterligere med flere av de store festivalene, der Årets unge jazzmusikere vil være på plakaten under festivalsesongen 2025.
Som tidligere vil Norsk jazzforum legge opp en mentorordning for Årets unge jazzmusikere. Denne lages i samarbeid med musikerne selv etter ønsker og behov, og kan inneholde blant annet møter med bransjeaktører for en introduksjon til livet som profesjonell musiker, tilrettelegging av møteplasser og nettverksbygging samt opplegg for kunstnerisk utvikling.
Coincidences
Leah Engevold (Gjøvik) – keys og vokal, Georgia Wartel Collins (Sverige) – kontrabass, Jomar Jeppsson Søvik (Åros, Asker) – trommer og elektronikk, Kristina Fransson (Førde) – trompet, elektronikk og vokal
I det Oslo-baserte bandet Coincidences hylles tilfeldighetene. Hvert møte, sammentreff og bomtreff – det som gjør livet litt ekstra spesielt. For en nysgjerrig, men ubesluttsom sjel sitter ofte igjen med en følelse av at tilfeldighetene tar valg som bevisstheten aldri ville hatt mulighet til å ta. Bandet er satt sammen av musikere med ganske ulik musikalsk bakgrunn, og sammen utforsker de kontrastene mellom akustisk og elektronisk, naturlig og syntetisk. Her møtes jazzverden, improvisasjon, elektronikk og pop i komposisjoner av trompetist Kristina Fransson. Alt er tilfeldig, men ingenting er tilfeldig.
SUPERSPREDER
Miriam Namtero Kibakaya (Trondheim) – vokal, Mona Krogstad (Trondheim) – tenorsax, Amalie Dahl (Danmark) – alt- og barytonsax, Guro Kvåle (Skedsmokorset) – trombone, Oliver Skou-Due (Danmark) – keys, Oda Steinkopf (Stanghelle) – bass, August Glännestrand (Sverige) – trommer
SUPERSPREDER beskrives som en uimotståelig og smittsom kraft som får hele kroppen til å røre seg. Musikken er et energikraftverk med store temperaturskifter og høyt temperament, med innslag av punk, hiphop, frijazz, electronica og pop. På scenen lager musikerne en sonisk og fargerik hage, med forskjellige kompositoriske organismer, der tekstene har flere undertoner av blant annet samfunnskritikk og ungdommelig angst, innpakket i humor og en liten dose galskap. Musikerne i bandet er fra Norge, Sverige og Danmark og alle har bakgrunn fra NTNU jazzlinja i Trondheim.
Samarbeidspartnere Jazzintro 2024:
Bergen Jazzforum, Nasjonal jazzscene, Stavanger Jazzforum, Dokkhuset Scene, Moldejazz, Nordlysfestivalen, Bodø Jazz Open, Vossa Jazz, Maijazz, Nattjazz, Kongsberg Jazzfestival, Oslo Jazzfestival og Sildajazz. Jazzintro er støttet av Sparebankstiftelsen DNB.
The post Jazzintro-duell i Trondheim appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post – Mangfold beriker kunnskap appeared first on Jazz i Norge.
]]>DAK har sesongbaserte prosjekter, og i 2021 og 2022 har valget stått fritt mellom komposisjon, låtskriving og arrangering. I år presenterer DAK musikk utelukkende av kvinnelige komponister fra den amerikanske jazztradisjonen, som blant annet Carla Bley, Esperanza Spalding, Mary Lou Williams, Alice Coltrane, og på Spor 5 onsdag 13. mars får vi høre de unge musikerne i DAK tolke både kjente og ukjente låter. Vi har spurt initiativtagerne og prosjektlederne av DAK, Maren Resell Sørheim og Papole Khaki, om hvorfor valget falt på den amerikanske jazztradisjonen i dette prosjektet.
– Flertallet som spiller i Det Annet Kjønn – Kollektiv (DAK) studerer på jazzlinja i Stavanger. Som på mange andre utdanningsinstitusjoner innen jazz, er arbeidet med standardlåter en stor del av utdanningen vår. Ytterst få av standardlåtene i “The Real Book” er skrevet av kvinner. Her er det i all hovedsak låter skrevet av menn, som ikke gir et fullstendig innblikk i den mangfoldige jazzmusikken, og rett og slett utelukker noen innflytelser.
Vi hadde et ønske om å lete frem jazzmusikk skrevet av kvinnelige jazzkomponister opp gjennom historien, for den måtte jo finnes et sted. Dette prosjektet startet da vi etter et forslag fra et tidligere medlem, ble introdusert til boken “New Standards: 101 Lead Sheets By Women Composers” av Terri Lynn Carrington, gitt ut på Berkley Press (så sent som) i 2022. Valget falt naturlig på å spille låter fra denne boka, med fokus på å hente frem kvinnelige komponister fra den amerikanske jazztradisjonen, en tradisjon vi allerede lærer så mye fra. Mangfold beriker kunnskap, og med en katalog bestående av jazzlåter utelukkende skrevet av kvinner fra 1922 til 2021, finner man mye musikk man ikke visste man hadde gått glipp av. Boka er et supplement til “The Real Book» utgitt av Berklee Press på 80-tallet, og inneholder mye ukjent musikk. Da vi skulle samle alle låtene i en spilleliste for å kunne lytte gjennom repertoaret var det flere låter vi ikke fant noen offentlig utgivelse av – hverken på Spotify eller YouTube.
Av forbilder og stilskapere i jazzen er det stort sett mannlige forbilder som trekkes frem, foruten vokalister. Men det var ikke slik at damene “bare” sang. Hadde Thelonius Monk spilt som Thelonius Monk uten Mary Lou Williams som pianolærer? Mary Lou Williams var en kjent mentor og pioner i jazzverdenen på den tiden, men ble lite kreditert for arbeidet sitt. Samme for Lil Hardin Armstrong som spilte i King Oliver’s Band før Louis Armstrong, og spilte piano på de første “Hot Five” innspillingene fra 1925.
Kollektivet er et fantastisk fint prosjekt for rekruttering av mangfold til jazzen. Hvordan opplever dere responsen hos musikklivet i regionen?
– Tusen takk! Responsen vi har fått av musikklivet i regionen har i all hovedsak vært positiv. Vi opplever at folk er nysgjerrige på å høre hva vi driver med – og synes vi jobber for en god sak. Ansatte ved jazzlinja på UiS har vært veldig støttende, og oppfordret oss til å snakke på konferanser hvor vi får spredd ordet om prosjektet til resten av fagmiljøet. Vi holdt et kort foredrag på CEMPE sin avsluttende konferanse på NMH i november, om “Det Annet Kjønn – Kollektiv” sitt arbeid så langt og veien videre.
Nylig har vi blant annet knyttet kontakt med AKKS Stavanger, som jobber for mye av det samme angående synliggjøring av kvinner i musikk, og det er stas å ha fått til noe samarbeid så langt. Samtidig har Stavanger Jazzforum booket oss på programmet sitt for første gang i år, noe vi er veldig takknemlige for!
Jeg så blant annet at dere hadde et arrangement 8. mars. Hva annet holder kollektivet på med om dagen?
– Ja! Vi ble invitert av Universitetsbiblioteket i Stavanger til å gjøre et samarbeid på kvinnedagen, som besto av en liten konsert i biblioteket med framføring av et knippe låter fra årets prosjekt New Standards 101: “Få koll på dina Jazzkvinnor”. Etterpå hadde vi en liten samtale om likestilling, kvinner i musikk og bakgrunnen for Det Annet Kjønn – Kollektiv.
Forrige uke holdt vi også en minikonsert og var vertskap på musikkbingo i regi av AKKS Stavanger, som var veldig gøy!
I vinter har vi ellers øvd mye fram til konserten vår som finner sted 13. mars kl 19:30 på Spor 5 i Stavanger. Vi driver sesongbaserte prosjekter som strekker seg fra høst til vår. Strukturering og logistikk er jo et kapittel for seg selv, så vi ser allerede frem mot hvordan vi skal løse neste sesong, og hva den skal inneholde. Vi har et mål om å holde minst en workshop med et kvinnelig forbilde knyttet til sesongens arbeid, i høst hadde vi Anja Lauvdal og Shannon Mowday på besøk, hvor vi jobbet med ulike metoder knyttet til arrangering. Midt oppi det, slapp vi vårt første album i februar 2024, med live-innspillinger fra konserten vi hadde 10. mars i fjor.
Kollektivet/Line up:
Torbjørn Säll – Piano
Mari Kjøsnes Singstad – Piano
Aleksander Bøhler – Gitar
Adriana Døsvik – Kontrabass
Frida Björnsdotter – Trommer
Jeppe Hauberg – Trommer/vib
Agnes Viksten – Sopran- og Alt-saksofon
Maja Persson – Altsaksofon
Silje Askheim Eriksen – Fløyte
Aino Sofia Ojala – Fløyte
Aurora Brusevold – Trompet
Magne Nyberg – Trompet
Papole Khaki – Trombone
Emma Bahus Heimtoft – Trombone
Tiril-Marie Fotland – Faggott
Hedda Holstad Dyrnes – Cello
Maren Resell Sørheim – Vokal
Adele Sortvik – Vokal
Marie Kvale Vikingstad – Vokal
Cecilia Erixon – Vokal
Stella Brachel – Vokal
Erlend Johannesen – Arrangør
Edvard Fremstad – Arrangør
Solveig Lindroos – Dirigent
The post – Mangfold beriker kunnskap appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Jazzens år i Krinken appeared first on Jazz i Norge.
]]>Mandag kveld inviterte Nasjonal jazzscene og Norsk jazzforum til førpremiere av første episode i jazzens storstue, Victoria. Kvelden ble innledet med musikk fra Jon Balke og Ellen Andrea Wang, før samtaleklubben Jazznytt18 med redaktør Audun Vinger inntok scenen. – Det er jazzens år på NRK, proklamerte regissør Håvard Bråthen i samtale med Vinger.
Regissør Håvard Bråthen og Jazznytt-redaktør Audun Vinger. Foto: Camilla Slaattun
Bråthen fortalte videre at NRK i år løfter fram jazzen på flere vis. Mye annet jazzstoff skal hentes fram fra arkivet, det vil bli jazzmaraton på NRK P2 og NRK Scenen skal portrettere flere jazzmusikere som blant annet Veslemøy Narvesen. I april skal Kringkastingsorkesteret (KORK) spille to konserter med Jaga Jazzist i anledning bandets 30-årsmarkering. I tillegg legges opptakene av KORKs samarbeider med Susanna, Eyolf Dale trio og Hans Mathisen ut i NRK-spilleren. Tilhengere av lineær TV vil også få sitt. Jazzeventyret kan følges på NRK1 i beste sendetid på lørdager fra 13. april.
Historien om den moderne norske jazzen
Jazzeventyret er ikke laget for å treffe jazzmenigheten spesielt, men for at et nytt og større publikum skal få bli kjent med den norske suksesshistorien. Regissør Håvard Bråthen, som tidligere har laget den kritikerroste serien Helvete om norsk black metal, forteller i siste nummer av Jazznytt at å velge ut og komprimere, har forårsaket mye hodebry og vært den største utfordringen. – Men utgangspunktet var heldigvis ikke å lage en fasit eller et oppslagsverk. Vi ville fortelle historien om den moderne norske jazzen, om hvordan norske musikere på sekstitallet begynte å søke etter en særegen musikalsk identitet og hvor viktige ringvirkninger dette har skapt helt fram til i dag. Det er en historie som overraskende mange musikkinteresserte mennesker ikke vet så mye om, og jeg håper serien kan stimulere til mer nysgjerrighet og interesse for musikken, sier Bråthen, som forteller at han selv har lært mye nytt i arbeidet med serien: – Hele tiden! Men det som virkelig aldri slutter å overraske meg er hvor mye interessant norsk jazz-relatert musikk som har blitt laget opp gjennom åra, og hvor mye bra som skjer nå i dag. At man ukentlig kan gå ut og oppleve mye av dette på konsert, er rett og slett en gave. Ekstra kudos til min lokale jazzklubb på Nesodden, sier Bråthen.
Alle fire episoder av Jazzeventyret ligger nå ute i NRK-spilleren her.
GENERASJONSMØTE: Jon Balke og Ellen Andrea Wang er begge intervjuet i Jazzeventyret. Mandag kveld spilte de under førpremieren. Foto: Camilla Slaattun
The post Jazzens år i Krinken appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post NTT: Lykken er bar asfalt appeared first on Jazz i Norge.
]]>1. Det er 8. mars i dag – en dag for kamp, både i gatene og på konsertscenene. Fra NTTs omegn anbefaler vi konsertkvelden på Blitz, hvor Veps, Maria Orieta Band og VAF spiller. Blitz er mellom mye annet en sabla bra scene med sosiale priser og kjemper for tiden en kamp for husets overlevelse – så her er det bare å kjenne sin besøkelsestid, også for kulturinteresserte som i utgangspunktet kanskje føler seg litt vel borgerlige. Kveldens arrangement koster 100 kroner, kontant i døra (de driver ikke med Vipps).
2. Som i forrige uke minner vi om Vinterjazzfestivalen i Fredrikstad – i kveld er det dobbelkonsert med Karin Okkenhaug & Silje Nergaard pluss en tribute til Tom Waits med Hilde Louise Asbjørnsen og Guro von Germeten. I morra spiller blant andre Østfold Ungdomsjazzorkester og Marius Neset.
3. Benjamin Gisli Trio og duoen Johanna Reine-Nilsen / Petter Dalane spiller i Ålesund i kveld og på søndag gjør de det samme i Trondheim. Det høres ut som en god helaftens jazzmeny spør du oss!
4. Apropos duoer – Jonas Cambien og Andreas Røysum slår sine kloke hoder sammen og besøker Kampenjazz på søndag. Det blir vel god søndagsfrijazz av det, skulle man tro? Eller kanskje de spiller låter. Den som møter opp får vite!
5. Rogalands største musikerkollektiv heter “Det Annet Kjønn – Kollektiv”. På onsdag presenterer de New Standards 101 – Få koll på dina Jazzkvinnor på Spor 5 i Stavanger. Carla Bley, Alice Coltrane, Mary Lou Williams og Esperanza Spalding er naturligvis svært sentrale jazzskikkelser i dag uansett kjønn – men de har også en sentral plass i bevisstgjøringsarbeidet rundt at kvinnelige jazzmusikere og –komposisjoner har en historie som er bortimot like gammel som musikken. New Standards-begrepet har nylig blitt brukt av den amerikanske trommeslageren Terri Lyne Carrington på plater (og i bøker) hvor hun presenterer denne kanonen, og det er sabla fint at det inspirerer til konserter også her til lands. Ikke “bare” på grunn av det historiske korrektivet, men også fordi disse nykanoniserte låtene forteller noe essensielt om hva denne musikken er nå. Historien blir aldri ferdigskrevet – det er gudskjelov fremdeles ting å oppdage. For eksempel på Spor 5 på onsdag.
6. Endelig jazz på TV. Om ikke lenge er det premiere på NRKs dokumentarserie Jazzeventyret. Hva, kan vi ikke kose oss med å klage på Krinken lenger? Blogghalvdel Vinger sceneintervjuer serieskaperen Håvard Bråthen og musikerne Ellen Andrea Wang og Jon Balke, som har minikonsert. Og til slutt er det visning på storskjerm av første episode. Er det noe tess? Snurr film! Stedet er tross alt gammal kino.
Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.
Her er “Brown Gal” med Lil Hardin Armstrong og hennes jazzorkester fra 1936.
Denne uka arrangeres Human International Documentary Film Festival på Vega Scene og Cinemateket i Oslo. Festivalen har svært mye interessant på programmet – også for musikkinteresserte cineaster, for eksempel den animerte dokumentarfilmen “They Shot the Piano Player”, som blogghalvdel Filip (og Jazznytt) er med på å presentere lørdag klokka 20.00 på Vega Scene.
Denne vidunderlige saken handler om pianist Francisco Tenório Júnior, en glimrende musiker som preget miljøet rundt Beco das Garrafas, et av stedene der bossa novaen oppsto på sekstitallet. Han forsvant sporløst i Buenos Aires i 1976, og filmen forsøker å nøste opp i trådene og finne ut mer om hva som egentlig skjedde.
Det er ikke den første dokumentaren i skjæringspunktet true crime og musikkhistorie – Kasper Collins They Called him Morgan var noe av en hit for et par år siden. Men dette er en litt annen skapning, og på sett og vis kan man få følelsen av at filmskaperne, regissør Fernando Trueba og illustratør Javier Mariscal, er fullstendig klar over at dette er en litt mytebegjærlig trope som de leker seg med for å fortelle en historie om musikalske og politiske revolusjoner. Jeff Goldblum spiller den fiktive journalisten Jeff Harris, som i utgangspunktet skriver en bok om den brasilianske musikkrevolusjonen på starten av 1960-tallet, og som etter hvert blir mer og mer oppslukt av fortellingen om Tenório Jr. Underveis snakker han med svært mange store musikere – folk som Gilberto Gil og Caetano Veloso dukker opp i intervjuopptak hentet fra andre steder – og resultatet er en film som klarer å fortelle noe helt sentralt om et musikalsk jordskjelv som inspirerte ny musikk over hele verden, før bølgen på mange måter ble slukt av totalitære regimer. Historien om Tenorio Jr. er også historien om hvor skjør og sterk kunsten er, på samme tid. Den tankevekkende og visuelt filmen vises både lørdag og søndag på Vega og anbefales varmt.
Det er mange vidunderlige vokalkunstnere i landet her. Vi lover å komme sterkt tilbake til Maja S.K. Ratkjes enorme produksjon i det siste – komponisten og utøveren er inne i enda en gullalder. En haug skiver og forestillinger. I kveld er det premiere på hennes «Symphony of Broken Anthems», med Det norske blåseensemble og Christian Eggen. Dette foregår i Brygga Kultursal i Halden.
I kveld er det også lanseringskonsert for vokalkunstner, komponist og høgskolelektor Ruth Wilhelmine Meyers nye verk og LP, med den strålende tittelen One Voices (Simax Classics). Nesten like god tittel som hennes fascinerende album Klangbiotoper fra et par år siden.
Det fremføres i konserthuset i Vika i kveld, da med Nordic Voices med på laget. Den flotte LP-en er tilgjengelig for alle som kan finne denne typen plater fra og med i dag, eller via den hersens strømmingen. Sykt bra musikk i hvert fall, en collage av hennes umanipulerte stemmespor som til sammen danner en livets vev – eller fem lydskulpturer om du vil. There are no loops on this recording, bare pust, flarn og melodier – og ett og annet grynt.
Meyer er, muligens, overhode i en meget sterk musikerfamilie, i alle fall om man skal dømme etter den poetiske autoriteten som er fanget på bånd i denne innspillingen. Menneskets uforfalskede evne til å på egenhånd skape egne verdener med lyd er noe hun absolutt er i besittelse av. I vår stadig mer bedritne KI-verden er det viktig å hegne om den menneskelige forestillingsevnen. Prøv Meyers album og skap dine egne indre skulpturer.
Turneen til andreklassen på Jazzlinja er et viktig vårtegn som samler mange konsertvenner på små og store steder over det langstrakte land. Årets forestilling, som bærer navnet Tell Us, startet turneen sin på Nasjonal Jazzscene på onsdag denne uka – blogghalvdel Vinger var der, og han virker i grunnen svært fornøyd. De neste ukene fyker de hit og dit før bøtteballetten ender opp med to konserter på Vossa Jazz i palmehelga. Og om ikke det mentale skylaget sprekker opp av tanken på at den festivalen bare er noen uker unna, så kan jeg faktisk ikke hjelpe dere. Vi ringte like gjerne Tell Us-medlem Hannah Furberg mens hun satt i bilen med resten av gjengen for å høre litt mer.
Hvor er dere nå?
– Nå har vi nettopp kjørt fra Vinstra, og så skal vi til Oslo før vi kjører videre til Kristiansand i morgen. Det blir en halvveis hviledag.
Hvordan var det å spille i Vinstra i går?
– Det var veldig gøy og hyggelig – Sondre (Moshagen, journ.anm) som spiller keys er derfra, og det var fint å få se hvor han kommer fra. Vi overnattet også hjemme hos ham – mora og faren hans varta oss opp skikkelig, vi fikk taco og vin og frokost.
Det er viktig og riktig! Disse konsertene har det med å velge seg et navn som antyder et slags konsept. I år er det Tell Us – hva ligger i det?
– Vi kom på navnet en stund før jul, og så snakket vi om hva det skal innebære. Det er blitt til seksten ulike svar. Noen har gått for “Tell us”, som i historier og fortellinger. Så er det andre som tenker på “Tellus” som i planeten vår. Da har du både det kosmiske og det historiefortellende. Siden ble det et tydelig estetisk konsept rundt det, vi var og rota i gamle klesskap og fant mye oransje og grønt. Vi hentet inspirasjon fra “Hair” og det ser ut som at vi har kledd oss opp i klærne til besteforeldrene våre. Vi ble fornøyde med bildene, det er Sigrid Erdal som har tatt dem!
Har det vært viktig å tenke på den store sammenhengen her, med tanke på kostymer og en felles konsertfortelling?
– Ja det syns jeg absolutt. Det er en rød tråd gjennom konserten, hele syttitallsviben er en del av det og det preger slutten av konserten, hvor det virkelig blir helt musikal. Disse fortellingene går igjennom – det handler mye om folk, følelser, jorda og naturen. Så har det blitt tydeligere og tydeligere etter hvert som vi har jobba med det. Og det viste seg til slutt da vi sto på scenen og hadde på oss alle klærne, og fremførte alt sammen. Det var virkelig en gjengfølelse. Victoria var et megakick.
Ja, det var det? Det er jo ikke noen hemmelighet at mange – særlig unge – musikere føler at den scenekanten der er ganske høy.
– Nei, jeg tror alle tenkte sånn… shit, er det der vi skal starte turneen?. Det føles litt skummelt å ha premiere med det som like gjerne kunne vært en finale. Der er det så mange man kjenner der, hele NMH–miljøet, noen av oss er fra Oslo og har gått på skole der tidligere. Det var ekstra mange kjente… og det er klart man vil gjøre sitt ypperste når man er på noe som faktisk heter “Nasjonal jazzscene”, haha! Men det var skikkelig gøy.
Jeg har en oppfordring fra Audun, som var på konserten: “Si at jeg totalt digga den låten «Say It» – fortell mer om den.”
– Det er min låt, faktisk! Den handler om åssen det føles når man bor på to helt forskjellige steder. Om kjæresten min, som bor i Oslo, og jeg som bor i Trondheim. Også tenkte jeg fra “Tell us” til “Say it”. Og så kommer dette med generasjoner, unge følelser, det er ting som har vært en gjenganger i hele prosessen.
Ja, da er det naturlig å være omtrent hundre år gammel og rett og slett spørre – hva er dere opptatt av?
– Musikalske fellestrekk tror jeg vi hadde litt vanskeligheter med å finne. Det er jo et veldig sprikende band med tanke på sjanger og lyder. Men det er jo de følelsene – å lengte etter noe eller noen. Ting unge går rundt med stadig vekk. Men også veldig mye glede – det er mange av låtene som er skikkelig søte, danselåter. Vi har prøvd å ikke gå helt nedi emokjelleren.
Var det noen som kommenterte noe i bakgrunnen nå?
– Det var bare Tarald som lo litt!
Riktig, riktig. Hva går praten i bilen om egentlig?
– Det siste døgnet har vi vært opptatt av anmeldelsen på Jazzinorge – der var det mye spenstig, vi har begynt å gi hverandre kallenavn basert på den – Mr. Fingers, Slap Happy… det har begynt å prege gruppechaten. Men ellers går det i alt mulig rart, til og med noen dype samtaler. Også er man ofte sliten – det er spennende å være ute, og veldig, veldig hyggelig. Å spise sammen, sove sammen – man blir ikke ensom. Nå har vi fullført to konserter og det er elleve igjen. Så skal vi ha en workshop på Hemsedal med noen av ungdommene som bor der. (noen sier noe i bakgrunnen) Oj, to hundre???? Vi skal møte to hundre barn på Hemsedal.
Da hjelper det kanskje at det er en hel bøling av dere.
– Ja! Eldbjørg Raknes er læreren vår i formidlingsfag, der vi får opplæring i både det ene det andre. Der har vi fått høre at vi er Jazzlinjas største turné, altså. Det er litt gøy, og naturligvis mye logistikk også når man er 16 personer som er ute på tur. Mange senger og bilseter. Men der har logistikkansvarlig Åsne vært veldig, veldig flink.
Ja, er det en naturlig arbeidsfordeling her eller loddtrekning eller hvordan funker det?
– Vi har delt oss opp i grupper, vi forhørte oss om hva folk var interesserte i. Booking, PR, praktisk, økonomiansvarlig og prosjektleder. Jo, og søknadsgruppa.
Det er tross alt norsk jazz, dette!
– Ja, det må med.
Men det er jo trivelig, jeg får skolerevy-vibber av å høre om det.
– Ja, absolutt, det er skikkelig hyggelig. Vi har hatt mange møter hvor vi har diskutert alt fra soveplasser til farger på banneret. Vi har lært veldig, veldig mye. Og vi fortsetter å lære on the go.
Har det vært noen nestenkatastrofer?
– Nei, det har gått ganske greit. Folk har vært flinke til å komme seg opp om morgenen, rigge opp og ned. Bank i bordet! Men vi er bare på dag 3 – det er fortsatt to gode uker igjen, vi får se.
Det er jo viktig med noe som nesten går helt til helvete også, for mytologiens del.
– Helt klart.
Jeg så en facebookvenn oppdage konsertvideoen fra fjorårets turné her om dagen, og han spurte om den kanskje kom til å bli spilt inn. Hva tenker dere om deres forestilling – kan det bli til noe mer etter turneen? Eller er poenget liksom at det bare er disse to ukene, og så går man videre med andre ting?
– Vi skal filme på Dokkhuset og prøve å få det miksa. Det var det de gjorde i fjor også, og det er planen vår også, vi har lagt opp til det. Det er jo et prosjekt vi ønsker å kunne ta med oss videre og titte tilbake på.
Apropos Dokkhuset – hvordan er konsertvåren i Trondheim?
– Jeg kan høre her (…) Mirror Image, sies det fra siden her. Men da er vi på turné. Peter Evans’ Being & Becoming kommer etter hvert… det skjer masse på Dokk, det er konserter hele tiden. Og vi gleder oss i hvert fall til å spille der selv.
Hvilke andre steder utenom Dokkhuset kretser konserthverdagen seg rundt?
– Det er vel Dokk, Antikvariatet og Lokalet. Og Knaus, det er også veldig gøy! Og Ila Brannstasjon. Det er nok go to-stedene.
Hva hører dere på i bilen på vei rundt i Norge?
– Jeg tror vi har laget regelen om at det er sjåføren som har lov til å velge. Jørgen Fiske er veldig gira på Ravi, som kom på Victoria-konserten. Låta til Jørgen var jo en liten hyllest, de er fra Tønsberg begge to. Ellers er det en god miks, alt fra fest til jazz.
Som livet selv! Lykke til de neste ukene.
Som nevnt utallige ganger her i remsa, ofte i sammenheng med Jazzlinja-studenter og sånn, er det viktig å se unge musikere og andre kunstnere – litt for å forsikre seg om at jazzen lever, at det kommer noe mer i fremtiden, pluss oppleve den unike energien som er så spesiell for utøvere i starten av eventyret. Det er også et element av angsten for samfunnets forfall, at disse konsertene kan bøte på noe av den verste kulturpessimismen en time. Dette med lesing av papirbøker, eller lesing av setninger i det hele tatt, er nok det man frykter mest at er en tapt sak for de oppvoksende slekter. Musikken forsvinner absolutt ikke med det første.
Blogghalvdel Vinger ga seg ikke med jazzlinja-gigen, og oppsøkte dagen etter skolerevyen på Blindern VGS i Oslo. Ingen utpreget litterær skole, sies det, mye soss og fokus på russetid og alt slikt. Men like fullt hjertevarmende å se at disse elevene setter så himla pris på å være med å jobbe med noe kreativt, skrive dialoger, finne på ideer basert på ting i livet som er lættis, irriterende eller foruroligende. Mange livlige «skuespillere», gutter som jenter, om enn 20% temmelig kleint sketsj-materiale. Men jeg er heller ikke målgruppa, da. Jeg syntes at bandet som var halvveis gjemt over scenen låt riktig bra og tidvis drev med noe jazz-shredding. Og sannelig min hatt, der var et par av guttene i rockebandet til Loverboy fra Undergrunn. Inkludert sønnen til en legendarisk Oslo-DJ på bass. Det var mye basismateriale som funker for alle der, men i et lite parti under omrigg var de i en medley innom noe Miles, og fadderullan også denne obskure brasilianske crate digger-perlen her – dette er livet!
På søndag kommer det mange storkarer til Cosmopolite, det skinnende slottet der oppe på Torshov-landet ved hovedstaden. Er det bare oss, eller er det enda mer energi der oppe enn det allerede har vært i årevis? Mye spennende på programmet i alskens stilarter. Modern Standard Supergroup er riktignok noe som er i mer klassisk Cosmojazz-ånd. Dette er virkelige høvdinger fra den muskuløse jazzens historiebøker: Niels Lan Doky på piano, Ernie Watts på sax, Darryl Jones på bass og ingen ringere enn Harvey Mason på trommer. Noen vil bli begeistret, andre rynke på nesen av hva de legger i begrepet modern standards: låter av Nirvana, Seal, Patti Smith og Soundgarden, i tillegg til eget materiale og en og annen Miles-perle. Men sikkert interessant å høre hva denne gjengen får ut av det.
De har sin beviselige store jazzkompetanse, men uansett gøy å høre bassisten til Stones og trommisen til utallige soul og funk-giganter legge grunnlaget i rytmeseksjonen. Blogghalvdel Vinger har forøvrig ofte med seg den originale headhunter Harvey Masons soloskiver Funk in a Mason Jar, eller Groovin’ You når han skal skal leke soul & jazzfunk-dj.
Som en annen av skivene hans heter: M.V.P: Most Valuable Player.
I den nye utgaven av Jazznytt introduserer vi et par nye serier. Kunsthistoriker, forfatter, kurator, musikkfyr og medmenneske Lars Mørch Finborud, som jeg ikke nøler med å kalle et svært viktig menneske i norsk kulturliv de siste 15 -20 årene, har en som heter «Imaginære konserter for imaginære scener». Som man skjønner av tittelen er dette noveller eller kontrafaktisk litterær sakprosa om du vil – men i jazzen burde jo fantasien og forestillingsevnen uansett være stor. Denne gangen skriver han om et event som het Jazz mot KOLS.
Vi tenker også visuelt denne gangen. Thomas Flor, som i det daglige arbeider på Nasjonalmuseet som rådgiver for samlingen. Han er utdannet billedkunstner med bred erfaring fra kuratering av utstillinger og publikasjoner om design, grafisk design og billedkunst. Han er dessuten, har jeg lagt merke til, noe av en platesamler. Han dukker i alle fall hyppig opp i tråder jeg følger med på, med det rolige utropet «kjøper». Noen ganger kan han heldigvis også gjøre det i embets medfør. Særlig norsk jazz av en viss alder. Hans nye spalte «Utsidens innside» går altså i dybden på omslagskunst fra jazzens historie, denne gangen Karin Krogs By Myself. Dere må finne en papirutgave av Jazznytt for å finne disse seriene, gjør gjerne det.
Men det finnes altså veldig mange konserter som er høyst u-imaginære, og siden det er imperativt med flere skrivende stemmer om jazzhendelser, også her i denne remsa, ba vi Flor om å pelle seg bort til konkurrenten nede i Bjørvika for å sjekke ut månedens utgave av konsertserien Jazz på Munch, og rapportere via noen få digitale kråketær i retur:
Foto: Helge Brekke/Munchmuseet
Jazz på Munch sparket i gang vårsesongen med et etterlengtet gjenhør med Tord Gustavsen Trio. Kanskje ikke helt overraskende valgte Tord Gustavsen, Jarle Vespestad og Steinar Raknes å fremføre låter med hovedvekt på Opening som er deres siste felles album, og det femte i rekken for ECM i trioformat. Faktisk åpnet de konserten med å fremføre sporene fra plata i omvendt rekkefølge, med «Vær sterk min sjel», som sømløst gikk over i «Fløytelåt/The Flute» av tonedikteren Geirr Tveitt (1908-1981). Denne instrumentelle gjendiktningen avsluttet likt som på plata, med et svalt plystremotiv som utover koblingen til norske folketoner alltid gir meg assosiasjoner til et Ennio Morricone-aktig lydspor. Dette skyldes Gustavsens forsiktige bruk av elektronikk, som denne siste plata bebudet starten på. Et modig valg siden akustiske instrumenter, tross skiftende bassister, alltid har utgjort ryggraden i dette trioformatet. For på mange måter introduseres et fjerde medlem som befinner seg etsteds i utkanten av det intime kammerspillet som trioen har vært kjent for siden starten. På plata balanseres bruken av elektronikk fint, mens det etter min smak i et par sekvenser på konserten ble litt vel lydmalende.
Foto: Helge Brekke/Munchmuseet
Tord Gustavsen Trio er i sluttfasen med en ny plate som kommer i år, og publikum fikk også en smakebit fra denne i form av en rolig, og jeg antar salme-basert, komposisjon med tittelen «The Old Church». Om denne er en henvisning til CBS´ legendariske studio med samme kallenavn der Miles Davis spilte inn Kind of Blue, eller Tanum kirke der Gustavsen til daglig er kantor, vites ikke. Men vakkert var det i hvert fall. Via en Johann Sebastian Bach blues-medley fikk også de av publikummerne som hadde tatt veien til Munch for å få et gjenhør med gjennombruddsplata sitt i form av en nærmest bossa nova-aktig versjon av VG-listehiten «Graceful Touch». Utover denne klassikeren fikk man høre et par meditative improvisasjoner fra Beeing there og den nest siste plata The other side, for øvrig trioens første plate utgitt i LP-format med dertil hørende coverkunst i beste ECM-tradisjon. Samspillet var som alltid tight, noe som både vises og høres live hvor de også nådde «sonen» et par ganger. Høydepunktet for min del kom i form av en suggererende versjon av «Ritual» hvor den virtuose bassisten Steinar Raknes viste til fulle sin spesielle input til trioen. Man kunne kanskje ønsket seg en litt lengre konsert, selv om de rutinert kom tilbake to ganger for å fremføre de to siste låtene. Deriblant «Helensburgh Tango» fra Opening, som ifølge Gustavsen ble laget i en skotsk by helt uten tango. Utover dette er det bare å ta av seg hatten for Norges kanskje viktigste og mest innflytelsesrike trio de siste tjue årene, selv om bassisten beholdt sin hatt på under hele seansen.
Thomas Flor
Av Filip Roshauw og Audun Vinger
The post NTT: Lykken er bar asfalt appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post OJKOS spelar Sol Léna–Schroll appeared first on Jazz i Norge.
]]>Av Torkjell Hovland
Sol Léna–Schroll har gjort det til sitt prosjekt og kople det franske og det norske, og har mellom anna gjennom Den Andre Festivalen sidan 2019 laga ein musikalsk møtestad mellom franske og norske musikarar.
Men i musikken hans for OJKOS blir også det franske og det norske sveisa i hop musikalsk.
Kva er forskjellen på den norske og franske jazzmusikken?
– Musikken frå Noreg er jo veldig djupt planta i folkemusikken – om du høyrer på uttrykk frå Hubro for eksempel, medan i Frankrike står den lange klassiske tradisjonen sterkt – Ravel, Debussy, Messiaen… den mest avant garde og framoverlente franske jazzen er nok mest inspirert av det – både rytmisk og harmonisk.
Dette høyrer du også i hans musikk, og med seg til OJKOS har han med trioen sin Baum med belgiske Samuel Ber og franske Benoit Quentin og konserten blir på mange måtar ei XL-utgåve av Baum. (som du forøvrig kan høyre i trioformat 18. mars på Cappelens Forslag!)
Sol har ein mastergrad i frå Norges musikkhøgskole, og noko av det han fikk med seg derfrå blir å høyre i musikken med OJKOS:
– Eg tok gamelan-klasser på Musikkhøgskolen med Rob Waring, mellom anna, og har latt meg inspirere av balisisk gamelan-musikk – særleg det at det er langsomme former.
Sol synest det er inspirerande å instrumentere ut musikken for OJKOS:
– Det blir jo 18(!) musikarar denne gongen – med cello og stryk, euphonium, to trompetar og to tromboner, to trommisar, tuba og kontrabass… Då må ein tenke annleis. Kvar musikar har sin eigen plass i OJKOS, og nettopp i det ligg det mange muligheiter.
Han er vanlegvis glad i å vere verkeleg nøye førebudd, men no når det er berre to øvingar, så må det nødvendigvis vere mykje rom for improvisasjon:
– Som oftast har eg det mesta av musikken faktisk nedskrive. Og så vil eg at materialet skal bli så integrert at improvisasjonen heller kjem ut av det. Difor har eg med lita øvingstid gjort ein del ting litt mindre komplisert denne gongen.
Kva har inspirert deg?
– Av norske er det for eksempel Christian Wallumrød og Kim Myhr. Av franske – Benoît Delbecq!Og amerikanske Anna webber. Henry Threadgil, Steve Coleman.
Ja, dette vekker interessen for ein kvar nysgjerrig lyttar!
Sol er aktiv i ei rekke prosjekt både i Noreg og Frankrike – Det nye norske storband, kvintetten Bêl med mellom andre med-OJKOSist Sigrid Aftret, Baum Trio og Duo Cycles, med pianist Clément Merienne som også er lokalisert i Oslo.
Og om du vart nysgjerrig på dette fransk-norske samarbeidet, så skjer Den andre Festivalen to gongar i året – ein oslo og ein Frankrike sidan 2019. Årets utgåve er i august på Kruttverket. Og vanlegvis har den franske utgåva vore i Burgund, men denne gongen kan det faktisk bli Paris i september eller oktober.
Til slutt – kva betyr det å vere med på OJKOS?
– Det er som nyutdanna veldig spennande å vere saman med andre unge musikarar – som også er komponistar. I Noreg har eg sakna kjensla av community – det kollektive som vi har i Frankrike. Noko av det handlar om finansieringa i Frankrike – der kan du ikkje som enkeltmusikar søke støtte, men du må søke som eit kollektiv. Her i Noreg er det meir individuelle prosjekt på eit vis. Men i OJKOS får ein jo eit slikt kollektiv.
– Og så er det enormt spennande musikk frå desse musikarane!
Konsert: OJKOS spiller: Sol Lena–Schroll
tirsdag 19. mars kl 20, dørene åpner 19
Victoria Nasjonal jazzscene, bill: 220 / 170 / 120
Sol Léna–Schroll – saksofon
Samuel Ber – trommer
Benoit Quentin – bass
Andrea Silvia Giordano – vokal/elektronikk
Tuva Halse – fiolin
Andrine Dyblie Erdal – cello
Henriette Eilertsen – fløyte
Maria Dybbroe – saksofon
Øyvind Mathisen – trompet
Richard Köster – trompet
Martin Lee Thompson – euphonium
Jørgen Bjelkerud – trombone
Johannes Fosse Solvang – trombone
Liv Andrea Hauge – piano
Åsmund Perssønn Ødegaard – gitar
Magnus Breivik Løvseth – tuba
Trym Saugstad Karlsen – trommer
Komposisjonen og konserten er støtta av Norsk kulturfond og Norsk jazzforum.
The post OJKOS spelar Sol Léna–Schroll appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Jazzlinja ut på norgesturné appeared first on Jazz i Norge.
]]>– Vi gleder oss enormt til å reise gjennom Norge sammen og endelig spille musikken vår for folk, sier Hanna Furberg, én av fire vokalister i ensemblet. Studentene har selv booket turneen som skal innom hele tretten forskjellig steder. Premieren skjer 6. mars på Nasjonal jazzscene i Oslo og turnéen avsluttes på Vossa Jazz den 23. mars.
Musikerne kommer fra Norge, Sverige og Estland og er mellom 21 og 26 år: Ida Malmedal Hauge (vokal), Alicia Panambi Cubas Tapia (vokal), Hannah Furberg (vokal), Amelia Gómez Snerte (vokal), Åsne Fossmark (saksofon), Mikkel Dahl Amundsen (trompet), Børge Brustad (fiolin), Isak Hungnes (piano), Sondre Moshagen (piano), Skage Larsen (vibrafon), Selma Edwards Granly (cello), Johannes Lykkås (bass), Kertu Aer (bass), Tarald Kongshaug (bass), Jørgen Fiske (slagverk), Elias Baadsvik (slagverk).
Turnéruta ser du her:Design: Ida Malmedal Hauge. Foto: Signe Erdal
The post Jazzlinja ut på norgesturné appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post NTT: Odd Iverson appeared first on Jazz i Norge.
]]>1. Men Licket Lever – i kveld spiller gitaristene Staffan William-Olsson og Jojje Wadenius i Moss sammen med kompet Andreas Bye og Jens Fossum. Vi så denne kvartetten en herlig kveld i fjor sommer på Herr Nilsen og det var sabla gøy – anbefales. Apropos Herr Nilsen – to trioer spiller der i dag, ledet av gitaristene Jacob Young og Frode Kjekstad.
2. Det beste du kan gjøre i Oslo på en søndag er fremdeles Kampenjazz – denne uka er det de gode vennene André Roligheten og Eyolf Dale som står for musikken.
3. Kickstart på uka: På mandag spiller Ville Lähteenmäki Trio & Gisle Røen Johansen konsert på Becco i Oslo med påfølgende jam. Det blir sikkert stor stemning.
4. A Tonic for the Troops, Ellen Brekkens glimrende kvartett, besøker Jazz Evidence på Energimølla i Kongsberg denne onsdagen. Et bra sted å ta Carola-til-Kongsbergjazz-diskusjonen skulle vi tro!
5. Vinterjazzfestivalen i Fredrikstad drar i gang denne uka og fortsetter utover i neste. Slettes ikke verst det programmet deres – John Scofield, Jesus Molina, Theo Katzman fra Vulfpeck, Stian Carstensen, Wadenius/William Olsson-bandet, Silje Nergaard, Marius Neset og mye mer. Sjekk ut!
6. SPELL JAZZ FOR FAEN! Det er navnet på den nye konsertserien til Jazid-gründer André Clark-Utvik. Og det ser ut som sabla bra greier. Konsertene foregår på Grusomhetens Teater, og neste uke er Håvard Wiik og Håkon Kornstad-duokonserten 8. mars utsolgt allerede, men nå er også Ingebrigt Håker Flaten og Bugge Wesseltoft bekrefta til en duokonsert på torsdag! Send mail til jazid@me.com for billetter – det koster 295 kroner per snute, og førstemann til mølla
7. Vi nevner allerede nå at Jazznytt neste lørdag introduserer «They Shot the Piano Player», en dokumentar om brasiliansk musikk, under HUMAN International Film Festival på Vega Scene. Fin dokumentar – kom innom, da vel – og sjekk ut resten av programmet på festivalen!
Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. Jo, og så er det nytt nummer av Jazznytt – ute nå!
Her er «The Great Pretender» med Lester Bowie, Fontella Bass og David Peaston – plukk opp det siste Jazznytt for mer stoff om Bowie (og Peaston).
Ethan Iverson Trio med Thomas Morgan og Kush Abbadey på Victoria. Foto: Ulla Stina Wiland
Ethan Iverson er en interessant skikkelse på nåtidens amerikanske jazzscene. Pianisten slo igjennom med et brak som den ene tredjedelen av The Bad Plus, hvor han endevendte alt fra Vårofferet til tidstypiske tolkninger av «Smells like Teen Spirit» sammen med bassist Reid Anderson og trommeslager Dave King. Siden sluttet han i bandet, som nå er blitt en kvartett, og staket ut en litt annen kurs som leder av ulike pianotrioer, sideman med en rekke store jazzmusikere og, ikke minst, som skribent. Hans gamle nettside Do the Math er full av interessante musikerintervjuer og essays hvor han både går analytisk og argumenterende til verks. Siden har han, som svært mange andre skribenter, migrert til Substack hvor han driver bloggen Transitional Technology. Det er mange små og store dypdykk i jazzens rike historie her, preget av stor nysgjerrighet for tradisjonen – og en litt kontrær og lesverdig hang til å forsvare tradisjonalistene som dannet en steil front i den store amerikanske jazzkonflikten på 80- og 90-tallet. Han skriver også for flere andre magasiner og aviser – nylig sto han for eksempel for en nokså omdiskutert nylytt på George Gershwins «Rhapsody in Blue» i The New York Times. Denne uka var Iverson i Norge sammen med bassist Thomas Morgan og trommeslager Kush Abadey, og vi satte oss ned med ham for å høre litt om den nyeste plata hans – og å prate litt om skribentgjerningen.
Vi kan starte med tittelen på det nyeste albumet ditt, Technically Acceptable. Du har sagt et sted at det er et sitat fra en bok du er glad i, men betyr tittelen mer enn det?
– Det er ikke en veldig seriøs tittel, jeg håper folk smiler av å lese den! Jeg vet at noen så bildet og tittelen på coveret og trodde det var seriøst ment, men det er ikke det – jeg klarer ikke å ta meg selv så seriøst. Men om jeg kan være pretensiøs et øyeblikk, så strekker plata seg fra trio-samspillet til sonaten på slutten. Jeg innser at jeg har endt opp med en ganske stor verktøyskasse, og det er den jeg kommer til å romstere i fra nå av. Å på den ene siden ta komponeringen av musikk seriøst, og på den andre siden spille triomusikk som er åpen for ulike innfall. Jeg føler jeg har oppnådd et nivå som er teknisk akseptabelt i begge leire – denne plata er ikke noe mesterverk, men jeg er på vei et sted.
Det å slippe begge disse universene løs på samme plate – føles det nytt for deg?
– Ja, jeg tror i grunnen det. Eller, jeg mener – ingenting er nytt. Det finnes alltid en presedens. Men så vidt jeg vet har ikke noen stor pianist, noen av mine personlige helter puttet en sonate på en plate som også er en jazzplate. Det finnes åpenbart jazzsonater der ute, men… du har ikke hørt det på en Blue Note-plate før, om du skjønner hva jeg mener. Og sånn sett er det noe ferskt med det.
Når jeg så tittelen tenkte jeg også på noe du har nevnt et sted om en tekst du skrev om Billie Holiday, en kritikk av den tragiske romantiseringen av henne, og hvor du egentlig hadde lyst til å kalle stykket “Billie Holiday: Technician”. Og det virker som at det går som en rød tråd gjennom ting du skriver om jazz – at det er musikk som kan forstås og beskrives fra et teknisk ståsted.
– Helt klart.
Stykket som bærer tittelen er også en låt som kan virke enkel på overflaten. Hvorfor valgte du akkurat den tittelen på det stykket?
– Ja, ofte kan ting være enkelt på overflaten, men om du graver dypere oppdager du kompleksiteten. Mye berømt jazz deler den egenskapen. Folk tror de skjønner det – at de har kommet til bunns i det som gjør Billie Holiday bra, men egentlig har de ikke det. Eller ta Miles Davis, hva som egentlig gjør Kind of Blue til et veldig sofistikert stykke musikk. Mye jazzkritikk har manglet terminologien som må til for å beskrive det. Og som skribent og kritiker prøver jeg vel å føre den diskusjonen litt videre. Det handler om å adressere det som rett og slett er blindsoner i diskursen. “Technically Acceptable” er en mediumtempo låt med rhythm changes, og som du sier virker det ikke veldig vanskelig. Men jeg snakket med en glimrende bassist og nevnte at jeg spilte den på konserter nå for tiden. Og han sa at ingenting er vanskeligere enn akkurat dét. Det er kanskje sant.
La oss snakke om ideen bak pianosonaten. Du har åpenbart komponert musikk tidligere, men hva var ideen bak dette stykket?
– Jeg begynte å komponere lengre stykker for et tiår siden. Det var gjennom et samarbeid med koreografen Mark Morris og Mark Morris Dance Group. Han spurte meg om å arrangere Beatles-låter i forbindelse med femtiårsjubileumet til Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band. Men Apple Music ville bare gi oss rettighetene til et visst antall låter, det var kanskje seks eller noe, og vi trengte en time med musikk. Jeg endte opp med å skrive originale stykker som på en eller annen måte var relatert til The Beatles, eller ideen om swinging 60’s. Paul McCartney likte åpenbart klassisk musikk, på et stykke som “Penny Lane” spurte han George Martin om å få til en piccolotrompetsolo a la Bachs Brandenburg-konserter. Det er åpenbart en hel masse referanser til europeisk klassisk musikk i The Beatles. Men uansett – jeg tenkte, ok, jeg kan skrive en sonate. Det gikk veldig kjapt, og jeg likte det godt. Men ok, betydde det at jeg plutselig var en sonate-komponist? Under pandemien skrev jeg seks til for diverse instrumenter og piano. Eller, jeg skrev en til som ikke ble så bra, så jeg trakk den tilbake. Den jeg har skrevet til plata blir den åttende, og det var den første solosonaten. Men på dette tidspunktet hadde jeg jobbet så mye med formen at jeg likte hvordan det låt, og følte det låt som meg. Det låter ikke så ulikt når jeg spiller jazz og når jeg spiller sonaten. Formen er annerledes, men akkordene og melodiene er på mange måter de samme. Når jeg har vist musikken til andre, har de sagt, jaja, dette er det du gjør. Så det føles ikke søkt, jeg trenger ikke tenke annerledes selv om musikken har en annen, striktere form. Den er bare tilfeldigvis notert. For meg gjør det til et mer gyldig påfunn enn det ellers hadde vært.
Det er vanskelig å ikke tenke på teksten du nylig skrev i The New York Times om Rhapsody in Blue, The Worst Masterpiece – som i bunn og grunn handler om at Gershwins stykke ble slutten, heller enn starten på en sammensmelting mellom klassisk og jazz.
– Helt klart, jeg prøvde å si at det finnes en vei vi kan følge videre. Det er det tjueførste århundret, og vi burde kjenne til alle disse idiomene.
Det har jo vært mye diskusjon om dekolonisering av forståelse av hva klassisk musikk er de siste årene, og der har du hatt et ganske tydelig, og litt annerledes ståsted om hvordan jazzmusikken fortjener å bli definert og analysert på sine egne premisser i klassiske kretser.
– En av mine store mentorer, Billy Hart, sier at jazz er Amerikas klassiske musikk. Og det er noe han fikk fra John Coltrane, som sa at hver kultur har sin klassiske musikk. Jeg skjønner hva han mener – når vi snakker om klassisk musikk, snakker vi egentlig om den europeiske tradisjonen, som jeg elsker. Jeg er pianist – og alle pianister elsker den europeiske tradisjonen, det er ikke noe unikt med mitt perspektiv på det i det hele tatt. Men om du snakker om akademiske musikkretser i USA, blir en person som John Coltrane definitivt ikke tatt like seriøst som George Gershwin eller Aaron Copland. Men ærlig talt, Coltrane var større enn Gershwin og Copland. Jeg liker Copland, jeg liker Gershwin, jeg har ingenting imot dem. Men Coltrane representerer et absolutt estetisk toppunkt. Og jeg skulle ønske at klassiske musikere, særlig i USA, var litt mer ydmyke og tok Coltrane ordentlig seriøst. At de tok Duke Ellington seriøst, at de tok Count Basie, Thelonious Monk og Billie Holiday seriøst. Og at de brukte den innsikten de fikk i musikken sin. Og vi som er jazzmusikere burde bruke den klassiske musikken, akkurat som vi allerede ofte gjør. Men spesifikke egenskaper som swing er fremdeles ikke ordentlig forstått i klassiske kretser og det var hønen jeg hadde å plukke med “Rhapsody in Blue” også – jeg føler den har tåkelagt de rytmiske spørsmålene, og hvor vanskelig rytmen egentlig er. “Rhapsody in Blue” er et flashy, virtuost nummer med svære låter, og ingen trenger egentlig å swinge eller en gang spille i time når de fremfører det. Det har en slags bluesiness vi kjenner fra musikkteateret. Og om man tar stykket for det det er, er det fint nok, men nå er det hundre år senere, og jeg tenker vi er klare for at klassiske musikere virkelig bretter opp ermene, at de setter seg mer inn i hva swing er, at de virkelig prøver å spille noe som er bluesbasert. Det er på tide.
Føler du det er noe fremskritt på den fronten?
– Det er noe bevegelse, men det kunne vært mye mer. Jeg mener, mange folk ble oppriktig forbanna på grunn av det jeg skrev. Og jeg tenker vel at det viser at det måtte skrives. At folk er så inni sin egen greie at de ikke ser brikkene som helt åpenbart mangler i måten feltet er skrudd sammen på.
Det er overraskende at folk ble så forbanna. Jeg mener, ok, det var en provokativ tittel, men det var vanskelig å lese selve teksten som en diss av Gershwin – og det føltes jo representativt for hvordan mange har opplevd “Rhapsody in Blue”, fra Leonard Bernstein og fremover.
– Ja, det er åpenbart ikke ment så veldig slemt. Den beskrivelsen, the worst masterpiece, var rett og slett noe jeg tenkte en gang jeg skulle fremføre det på en konsert. Og da jeg lærte meg stykket, tenkte jeg, God, this is the worst masterpiece. Så tenkte jeg at det kunne brukes i en tittel. Og “Rhapsody in Blue” fortjener det – for det er fremdeles et mesterverk! Og det er fryktelig vanskelig å være et mesterverk. Det finnes ikke så mange av dem – men et av dem må jo være det verste.
Over til et annet stykke – jeg tror ikke jeg har hørt en theremin låte så nærme en menneskelig stemme som det Rob Schwimmer gjør på versjonen av “Round Midnight” her. Og apropos Gershwin, det minnet meg om gamle opptak av Porgy and Bess, hvor Anne Brown sang “Summertime”.
– Ah. Jeg tenkte faktisk ikke på en opera-sopran, men det var kanskje bare fordi jeg kjente Rob så godt og bare hadde lyst til å ha ham med. Men mange har sagt at det låter som det, og det er jo vakkert. Ideen om en litt mer avantgardistisk tilnærming til “Round Midnight” har et opphav. George Russell spilte den inn med Eric Dolphy, og jeg har alltid elsket hans versjon – det er en abstrakt dekonstruksjon av stykket. Jeg spilte det inn for flere år siden i en mer tradisjonell tapning med en trio, og nå hadde jeg lyst til å lage noe som pekte mer mot tradisjonen Russell og Dolphy sto i. Jeg har inntrykk av at folk enten elsker eller hater den versjonen, forhåpentligvis har den et slags kultpotensiale.
En annen tittel her er “Victory is Assured”, som var måten jazzkritiker Stanley Crouch pleide å avslutte korrespondansen sin på – og som ganske nylig ble navnet på en posthum essaysamling av ham. Hva var ideen om å snike inn en liten hyllest til ham her?
– Jeg skrev stykket og vi spilte det uten den tittelen. Først het det “Alla Breve”, og joda, det passer, men det er jo ikke noen god tittel. Men så tenkte jeg plutselig på Stanley, og jeg så for meg at han kanskje ville likt dette stykket. Og så kom jeg på, aha, jeg kan kalle det “Victory is Assured”. Jeg søkte på nettet for å se om noen andre hadde gjort en jazzinnspilling som het det ennå. Om Wynton Marsalis eller Marcus Roberts eller en annen av musikervennene hans hadde gjort noe som het det, tror jeg ikke jeg ville gjort det. Men ok, siden den var ledig, tenkte jeg at jeg kunne gjøre det.
Stanley mente jo at man i denne musikken var nødt til å komme tilbake til den svarte estetikken – blues og swing. Og det må jeg si meg enig i, selv om mye musikk jeg lager også drar veksler på andre ting. I The Bad Plus hadde vi indie-rock, minimalisme og mange andre referanser. Men allikevel tenker jeg alltid på mesterne innenfor jazz og blues når jeg spiller. Og jo eldre du blir, jo viktigere blir det kanskje å respektere de verdiene. Bassist Thomas Morgan, som jeg spiller med, bruker ordet integritet. At du kan gjøre alt mulig, så lenge du gjør det med integritet. Jeg tror det går an å være turist i denne musikken, du kan ha et lemfeldig forhold til å spille blues og swing. Der Stanley og jeg skilles, kanskje, er at jeg virkelig tror at avant garde-musikk også trenger å være en del av diskusjonen konstant. Coltrane viste oss det.
Jeg hørte nylig en episode av podcasten Manifesto, hvor du er invitert til å snakke om den berømte Wynton Marsalis-teksten “What Jazz is and isn’t”. Der sier du at mye av skrivingen din har vært som en sorts apologet for Marsalis og Crouch. Har det vært en motivasjon siden du begynte å skrive, eller var det noe som kom til underveis?
– Det er et godt spørsmål. Jeg startet definitivt å skrive uten å være bevisst på det, men jeg hadde også lest både Stanley Crouch og Albert Murray – og jeg likte Wynton da jeg vokste opp. Rundt 2003 ble The Bad Plus the bad boys of jazz, vi spilte låter av Nirvana, vi var hvite karer fra midtvesten. Og jeg tror jeg likte spenningen i å bringe det Stanley og Wynton hadde å fortelle til mine lesere. Poenget mitt var bare at folk burde lytte til dem.
Jeg føler at mange på min alder og fra min bakgrunn alltid har hatet dem, og det syns jeg er et feilgrep – for både Crouch, Murray og Marsalis har noe å lære oss. Det er folk som har sagt til meg, jeg kan ikke fatte at du snakker med Stanley, at du liker Wynton… og for meg er det galskap. Da har de ikke satt seg inn i hva det de har å komme med egentlig er. At bare fordi de misliker dét eller dét, er de håpløst konservative. Men det stemmer jo ikke, det er mange nyanser i det de sier. Og de reagerte på måten visse hvite troper og perspektiver dominerte jazzdiskursen – noe som ikke var så hipt. Det handler om jazz-utdanning og måten den ble dominert av en Gary Burton/Berklee-tankegang. Eller den voldsomme posisjonen visse avant garde-musikere, som John Zorn, fikk. Zorn har noen helt strålende kvaliteter, men det har ikke noe med det Stanley og Wynton mente burde være denne musikkens sentrum. Så om jeg blir tvunget til å velge side i en sånn debatt, har jeg ikke lyst til å være på samme lag som Berklee eller Zorn. Da har jeg mer til felles med Wynton og Stanley.
Jeg støtte på Crouch gjennom boka Considering Genius, før jeg visste så mye om “jazzkrigen” i USA på 80- og 90-tallet. Og mange av de tekstene er jo simpelthen fryktelig gode. Det som slår meg, er at det i 2024 burde være mulig å lære noe av det, snarere enn å kun henge seg opp i de drøyeste tingene han har skrevet.
– Vet du, etter at jeg fikk en del ganske fortørnede reaksjoner på “Rhapsody in Blue”-teksten, tenkte jeg at det sikkert var en liten smakebit på det Wynton og Stanley opplevde etter at de sa noen ting som tross alt var ganske åpenbare for 20-30 år siden. Folk reagerte virkelig som skoldede katter, de ville ikke lytte til noe av det, og det hadde en rasekomponent også. For det de sa var jo sett deg inn i en svart tradisjon. Og det er ikke noe som er spesielt populært å si i USA, det går tilbake til landets arvesynd, slaveriet. Jeg skal på ingen måte sette noe likhetstegn mellom meg og Wynton og Stanley, jeg føler jeg tar langt mindre risiko. Men det slo meg, det er ikke alltid folk liker å høre helt åpenbare ting.
Men tror du det endrer seg? Det er jo tross alt mye i kritikken til Crouch som man skulle tro traff tidsånden nå for tiden ganske bra. Perspektivene hans på jazz som den svarte arbeiderklassen og middelklassens musikk forklarer jo for eksempel langt på vei hvorfor han var frustrert over opphausingen av avant garde-musikken som han i utgangspunktet hadde vært en forkjemper for selv.
– Ja, det er noen ganske åpenbare poenger der. Men jeg tror Stanley og Wynton opererer fra et sorts sentrum i debatten som på mange måter risikerer å bli foraktet både fra ytre venstre og høyre. Det er vanskelig å si definitivt om noe endrer seg – jeg gjør nå bare det jeg gjør, og jeg vet at jeg har fått noen lesere til å ta en titt på alt dette på nytt. Folk har fortalt at de etter å ha lest meg har revurdert Stanley og Wynton. Jeg skal ikke ta for mye av æren for det, men jeg er stolt over å ha deltatt i det ordskiftet.
Det virker jo også som at noe har endret seg. Du nevnte John Zorn, og diskusjonen rundt ham på nittitallet var jo eksempel på en ekstrem fraksjonering – at unge musikere enten tilhørte den eller den leiren. Men i dag virker det som at tradisjon og… en oppvekst som inneholder moderne musikk, for eksempel, er en selvfølge. Det ser du på unge musikere, men også folk i din generasjon. Jason Moran er et nærliggende eksempel, der har du en levende historisk interesse, men det blir filtrert gjennom alle paradoksene man støter på som et menneske i vår samtid.
– Jason er en av mine store favoritter. Han er vel kanskje den musikeren jeg ser aller mest opp til. Hans balanse mellom fremtiden i musikken, tradisjonen og nåtidsøyeblikket føles perfekt.
Både du og ham deler en fascinasjon for “andre moderniteter” i musikken, for eksempel representert gjennom stride piano. Er det i ferd med å bli mer relevant enn da du slo igjennom rundt årtusenskiftet?
– Jeg vet ikke. Der må jeg uansett kreditere Marcus Roberts. Han tror jeg var den første mange på min alder så som gjorde noe av det. Og det var interessant. Men dette er jo også uttrykk som aldri har forsvunnet totalt. Det er kanskje mer synlig nå, men et av mine store idoler er Jaki Byard – som også var Jasons lærer. Og Jaki brukte hele språket da han spille, fra oldtiden til fremtiden. Det gjorde også Stanley Cowell. Det er to pianister som er veldig nære for Jason og meg også, de betyr mye. Don Pullen er en annen pianist som også hadde det i spillet sitt. Og selv Keith Jarrett har også hatt en forbindelse til stride og boogie-woogie i spillet sitt, på sin egen måte. Selv Kenny Barron, som er en perfekt straight-ahead-pianist, en av de største, vil trekke inn noe stride når han spiller alene. Det har aldri forsvunnet, men det er sant at når vi vokste opp, var Bill Evans, Keith Jarrett, Herbie Hancock, Chick Corea, Jarrett og McCoy Tyner sentrumet i jazzpianokulturen. Så når Marcus Robert gjorde noe litt annet, fremsto det som et veldig tydelig alternativ. Det var sånn, oj, vent nå litt, det der er en god idé – la oss dra tilbake dit, og kanske enda lengre tilbake. Det er mye som fremdeles er ugjort om du leter langt nok tilbake.
Det er jo fremdeles tid for sånne perspektivskifter. Nå er vi inne i et tiår hvor mange viktige innspillinger – både av folk som Louis Armstrong og Duke Ellington – blir 100 år. Det kan jo hende at det provoserer frem nye perspektiver, også på hvor moderne de tingene der var.
– Det er jo nettopp det Albert Murray og Stanley Crouch ville sagt om jazz – at den alltid var modernistisk, at det ikke var noe den trengte å få tilført via annen kunstmusikk. Det er jo deres store oppheng, og det er noe jeg er helt enig i. Den musikken har alltid vært radikal.
Den krigerske Crouch er jo kanskje på sitt beste når han hamler opp med den type klisjeer – at innlån av Schönberg blir sett på som moderne mens blues og swing blir sett på som noe gammelmodig – selv om datostemplingen på disse tingene sier noe annet.
– Ja, og det var åpenbart gode poenger.
Men tror du at jazzen allikevel trenger “nyskapningens romantikk”? Er det en drivkraft bak musikken eller fascinasjonen for den?
– Helt klart. All høykultur trenger innovasjon. Kanskje musikk praktisert på mer lokalt nivå ikke trenger det, men om du stikker på et galleri eller ser noe i et konserthus, er innovasjon antageligvis en del av pakka. Og naturligvis liker jazzkritikere å oppdage the next big thing. Sånn er det vel med all slags kunst – sikkert mer i bildekunst enn musikk, når jeg tenker over det.
Jeg har inntrykk av at kritikken kanskje betyr mer der også.
– Uten tvil. Jeg vet ikke om noen tilfeller i jazz hvor kritikere virkelig har breaka en musiker på betydelig vis. Kanskje det har skjedd, jeg er ikke sikker.
Men hvor er det nye som begeistrer deg?
– Det er noen utrolige pianister i generasjonen under meg, jeg kjenner et par av dem. David Virelles er litt yngre enn meg, og han har et kubansk element i spillet sitt som er utrolig, det er veldig dypt. Aaron Diehl er en stride-mester, men han har en esoterisk side som kommer frem når han for eksempel spiller med Tyshawn Sorey, det er utrolig. Sullivan Fortner er den store virtuosen, han kan spille hva som helst på instrumentet. Og bare om man ser på de tre, har jeg nok å bekymre meg over!
Du nevnte at pianister har et fortrolig forhold til den europeiske klassiske tradisjonen. Er det en forskjell der, sammenlignet med bakgrunnen til folk som spiller andre instrumenter?
– De sier at Coleman Hawkins oppfant tenorsaksofonen. Og jeg tenker at det er mye sant i det, for om du spiller tenorsaksofon har du ikke nødvendigvis så mye med den europeiske musikken å gjøre. Det er i miksen, men det er en fotnote.
Saksofonen er jo fascinerende sånn sett, oppfunnet på 1800-tallet og uten den lange historien som for eksempel messinginstrumentene har.
– Ja, i messingfamilien er det utrolig krevende å spille, å lage de helt basale lydene, å spille en skala. Da forholder du deg til den europeiske tradisjonen også, tror jeg, det er uunngåelig. Men jeg tror på en måte at du kan gi en unge en tenorsaksofon, og vedkommende vil finne ut av det på et eller annet hjemmelagd vis. Trommesettet er på sin side et amerikansk instrument – det ble oppfunnet her. Trommer i seg selv har en lengre historie, men det er for eksempel ikke rettferdig å sammenligne symfonisk perkusjon med jazztrommer. Jazztrommene er så utrolig mye mer utviklet, på alle tenkelige måter. Så har du kontrabassen, som plasserer seg et sted i midten – de spiller ikke pizzicato så mye i europeisk musikk, og måten de gjør det på er veldig annerledes. Det virker som at du trenger åtte symfonibassister for å plukke ut en note som høres like tydelig som Ron Carter når han spiller, de trenger buen. Mens buen i jazzen er jo mer en spesialeffekt. Så det er forskjeller i hvor mye man forholder seg til den europeiske praksisen, men jeg tror nesten alle jazzmusikere jeg har møtt og samarbeidet med har vært glade i klassisk musikk. Når det gjelder saksofon, er det på en måte ingen store profiler i klassisk musikk på tenorsaksofon. Det er skrevet mye mer repertoar for altsaksofon. Og det er pussig, for i jazz har det alltid vært mange flere tenorsaksofonister enn altsaksofonister.
Jeg leste på Twitter i dag at du rett og slett skrev “jeg liker tenorsaksofon”, haha!
– Ja, og når vi snakker om det nå, tror jeg deler av grunnen er at det ikke er noe stort europeisk slektskap der. Det føles virkelig som et afro-amerikansk instrument. Av de konvensjonelle jazzinstrumentene er det nok det som er mest rotfestet i bluesen. Mine favoritter på instrumentet var alle en slags vitenskapsmenn som opererte i saksofonens laboratorium. Ja, det var oppfunnet av en europeer, men det var så nytt, og hva enn de gjorde med det skapte utrolig personlige uttrykk.
Hvordan startet din jazzinteresse?
– Foreldrene mine var ikke musikere, det var ikke så mye musikk i huset. Så for meg kom det gjennom TV. Jeg så James Bond-filmene og lurte på hva musikken til John Barry egentlig var. Pink Panther-serien… hva var den musikken til Henry Mancini? Det var dit jeg ville. Vince Guaraldis Charlie Brown-juleplate, ting på Sesame Street og Mr. Rogers Neighbourhood. Det var noen aspekter av det som tiltrakk meg. Og så startet jeg min egen reise da jeg var ti år gammel eller noe, hvor jeg startet å kjøpe jazzplater.
Kan du huske hva det var du likte – altså, var det akkordene, rytmene, eller de ulike instrumentlydene?
– Jeg antar at det var alt sammen, det er vanskelig å si. Men det jeg tror jazzen har, er at den er like avhengig av harmoni og rytme. Grovt sett tror jeg vi kan si at pop setter rytmen først. Hip hop også. Mens europeisk klassisk musikk setter harmonien først. Jazz befinner seg et sted i midten, og det tror jeg både forklarer tiltrekningen jeg kjente på i begynnelsen og hvorfor jeg fremdeles er fascinert nå.
Tror du den posisjonen nærmere midten er årsaken til at musikken har en slags kontinuerlig identitetskrise også? Det er jo det samme med begreper som “kunstmusikk”, “folkemusikk” og “popmusikk” – vi snakker om en musikktradisjon som har bevegd seg innimellom alle disse, og hva den er avhenger litt av hvem du spør.
– Det er et godt spørsmål. Jeg har ikke egentlig lyst til å si dette er ikke jazz om det noen gode musikere gjør. Wynton og Stanley argumenterte for en presis definisjon, og det fornærmet mange mennesker. Jeg skjønner hva de mener, for uten en definisjon blir den vanskeligere å lære seg, den blir mindre tilgjengelig. Jeg syns det er et ganske godt poeng. Det finnes en del jazzutdannelse i Europa som etter mitt syn forsømmer de helt basale egenskapene i musikken. At du kan gjøre nær sagt hva som helst og si her er min jazz. OK, hvis du er helt genial har jeg jo lyst til å høre på det, men det virker som at du ignorerer noe grunnleggende. Samtidig er det mye musikk jeg elsker som Wynton og Stanley mislikte. Og i en del tilfeller føler jeg at den eneste grunnen til at de ikke likte det, var at det ikke passet med deres definisjon. Jeg trenger noe som er litt bredere.
Men hvordan forener du da eventuelt de to tingene – altså, behovet for en tydelig definisjon med denne svære musikalske mosaikken…
– Jeg er ikke redd for ordet “postmoderne”. Nå som vi kan gjøre alt mulig, vil det jo alltid være en mikstur av ulike ting. Det vi egentlig snakker om er hvor dypt du vil borre i det som musiker. Jeg har noen styrker, jeg kan en god del om streit jazz, og en god del om den europeiske pianotradisjonen, og det er et par andre ting jeg har litt kunnskaper om. Når jeg kobler disse tingene, har jeg en viss selvsikkerhet – jeg vet hva slags språk det er jeg approprierer. Da blir jeg ikke stressa. Men det har jeg jo blitt tidligere, det har vært en drakamp. Da jeg var i tyveårene kunne jeg ikke på langt nær nok om noe av det, og da tenker jeg at jeg er nødt til å bare fortsette å gjøre det jeg gjør til jeg er…. vel, ikke nødvendigvis god nok, men i det minste technically acceptable.
Jeg tror vi kan slutte der.
– Ja, det var jo et bra sted å sette punktum.
***
Det er et tidlig vårtegn på linje med stygge snøløse fortauer som åpenbarer hundebæsj, nedtråkkede Foodora-poser og overdreven strøing av pukk: andre klasse på jazzlinja ved NTNU skal ut på langtur! Første stopp er i Oslo nede på Vic East nå onsdag. Vi antar at vi kan forvente oss en miks av alt mulig – forvent det uventede er jo utgangsposisjonen, men det er som regel overraskende høy kvalitet på greiene som presenteres. 16 vidt forskjellige musikere som har sine egne greier gående, samtidig som de blir tett sammensveiset og kanskje oppnår samme kunstsyn – i alle fall mens de går der. TELL US er navnet på årets band og verk – flott navn det. Minner meg om det fine indiebandet Tellusalie, rapperen Soulja Boy Te’llem, garasjerockbandet Tell-Tale Hearts – og ikke minst om jazzmusikeres ønske om å fortelle, om å lytte til hverandre og om å lytte til sitt publikum. Hannah Furberg er talskvinne, og forteller at bandet byr på fortellinger om det dystopiske og det håpefulle, om usikkerhet og kjærlighet. Historier om mennesker, planter, dyr – kloden Tellus.
Men siden disse er ferske musikkstudenter – åssen kommer det til å låte? De fleste har jo bare et bilde å ta utgangspunkt i. De ser jo absolutt som de har grodd sammen med en eneste gang der oppe. Alle har brunlig rødt hår, de har gått amok i sin venstrekulturelle bestemors tekstilkunst-rester fra tidlig på 70-tallet, og ser ut som noe elektrisk mose på et urørt tre ute i skogen. En viss trollaktig inspirasjon fra tidligere studenter som Hans Hulbækmo og Heida Mobeck er merkbar, men det kan jo hende at de går i mer høyredreining i klesveien og tankegodset på fritiden, slik vi leser at all ungdom er på vei nå. Det eneste vi kan gjøre er å møte opp og finne ut av det.
Her kommer Winther’n
Han er ikke blant dem som roper høyest, men i flere år nå har Andreas Winther vært til stede der mye av vår favorittmusikk er blitt skapt. I sine jord- og rustfargede button down-skjorter og en lett og elegant om enn litt underlig swing bak settet har han vært en viktig del av band som Aila Trio, Morgonrode og trioer med Johan Lindvall og Kjetil Mulelid – for å nevne et lite utvalg. Til tross for denne manglende ropingen er mannen fra Ålesund (etter hvert Oslo) nå ute med et solo-album, dust is the daughter of things. Noen få musikalske venner er involvert – men det er et helt typisk soloalbum ja, eller EP heter det vel. Det er ikke like corny som det herlige Tilfeldig næpe av hans kollega H. Hulbækmo, men har en liknende småabsurd, organisk-kunstnerisk innfallsvinkel. Men det har sjel og personlighet og en pop-nerve som jeg egentlig ikke hadde ventet, så dette er en av vinterens oppturer så langt. Dust is the daughter of all things er jo en flott albumtittel, I følge Winther hentet fra en kort roman av den vidunderlige ukrainsk-brasilianske forfatteren Clarice Lispector (stadig flere titler er igjen tilgjengelige på norsk) – og da jeg støvsugde i morges, kun kort tid etter forrige gang, kunne jeg observere flere slike døtre i kjølvannet av alle papirproduktene mine som har en tendens til å opptre som to tårn.
Men over til plata: Det eventyrlige åpningskuttet «Velkommen» høres ut som noe som ligger langt ut på disk 3 på Smile-bokssettet med knudrete Brian Wilson– demoer til det lenge ufullførte mesterverket under merkenavnet Beach Boys. Psykedelisk pop, sukkerspinn dyppet i en bolle merket Sandoz.
Vi er i mer rytmisk farvann i «Dr Bongo», en eksotisk, småskummel sak der man lett kan se for seg en amerikansk soldat på usikkert oppdrag langt inn i mørkets hjerte, med forkledningssminke i ansiktet og en kniv i munnen, svømmende i skjul gjennom floden – før han kommer på bedre tanker og spiser en spennende plante i stedet og legger seg ned på land og slapper av – mye mer behagelig.
«Jeg spenner ikke bua mi» kan være en naturlig oppfølger, oppvåkningen dagen etter, på tide å utforske den nye eksistensen. Det åpner med friske fuglelyder og glir over i noe medrivende banjo/mandolin-aktig groove langt der bak, og Winthers sublime finesser og groove viser seg i trommespillet. Denne kan passe godt inn i et vågalt DJ-sett for astrale dansere – deilig. Litt sånn Steve Reich med Pat Metheny på Jørn Hilme-stemnet over denne her, for å bruke en gammeldags musikkanmelderisme. Hvor ble det av dem, egentlig, spurte Preben Jordal på kritikerseminar nylig – uten at det latet til at han savnet dem.
«Lillebyveien naturell» er, som tittelen antyder, tromme-orientert, det er så deilig bare å høre vispene daske hardt på skarp og tam, som i et syndig rituale – svært narrativ drevet musikk. Pussig at man bare trenger litt trommeslageri for å fremskape disse tankene, men så kom jeg på at det jo antakelig var den første formen for språk vi hadde på kloden her.
Tittelkuttet starter med lyden av et menneske som går gjennom gangen og ut av døren med sko på – hvor hen, herre – hvor hen? Samles det inn utstyr, kveiles det kabler, klargjøres det til en ny dag i musikkens tjeneste? Neida, en akustisk gitar plukkes opp og klimpres lett, mens lyden av skoene fortsetter i bakgrunnen. Er dette tittelkuttet fordi det gjenspeiler virkeligheten? Lett risling fra et cymbal og noe elektronisk plingende støv viser at vi fortsatt kan drømme.
Det hele avsluttes med «Jordnær klubb» med undertittelen «Lov å danse», en intrikat og minimalistisk folkemusikk-trall med knapt hørbare lydkilder slik landets innbyggere muligens tror at folkemusikk låter nå etter at Jørgen Sissyfus er blitt den store autoriteten på området.
Winther har skapt interessant musikalsk kortprosa – det må han gjerne fortsette med.
***
Det kommer svært mange norske og utenlandske album året gjennom. Vi prøver hardt så langt krefter, ressurser og tid rekker å dekke så mye som mulig av det her i remsa og i fire utgaver av Jazznytt. Slik det er organisert nå er det utvalgte titler, pluss mer konkret orienterte spalter om nye, lettere skjulte utgivelser fra USA, Finnland, Europa, noe som kan virke som det ytre rom, og så videre. Men mye glipper også unna, og det er veldig leit. Vi prøver stadig nye varianter, og innleder nå serien Månedens album, der vi velger ut noe vi anser som en ekstra sentral utgivelse, og lar noen skrive litt mer utfyllende. Dette publiseres også enkeltstående på jazzens nettsider – og til slutt her. Første ut er signert den stille og soignerte skribenten Arild Roar Andersen, som virkelig har gitt sine gode bokstaver til jazzens sak opp gjennom årene. Her er han om John Surmans seneste album.
Det må ha vært Morning Glory som var min inngang til John Surmans univers. Det er en plate som ble utgitt i 1973, på selveste Island Records. Det er et bra sted å være. På Morning Glory spiller Terje Rypdal, John Marshall, Chris Laurence, Malcolm Griffiths, John Taylor og Surman. Det er en 70-tallsgjeng med åpne holdninger og sans for mer enn én type musikk. John Surman hadde for lengst markert seg på jazzscenen gjennom å starte The Trio i 1969. Da var Surman 25 år. Før dette hadde han spilt med Mike Westbrook Band, såvel som Alexis Korner. Da er vi midt inne i den britiske storveven. I The Trio het de andre musikerne Barre Phillips og Stu Martin. Conflagration (1971) er et The Trio-album som har stått seg. Med gjestemusikere som Chick Corea, Dave Holland og Kenny Wheeler. Jeg la albumet på platespilleren vinteren 2024. Det er en vakker og levende dokumentasjon på hvor vår mann kunne befinne seg på starten av 70-tallet.
John Surman har gjort mye forskjellig. Som mange vil vite, har han gitt sine bidrag til ECM-katalogen. De er mange, og jeg har noen favoritter. Jeg syns forøvrig at saksofonisten, klarinettisten og komponisten hadde kledd en enda mer framskutt plass enn han har. Surman er jo en av de største europeerne og fortjener stor plass på kartet. Hvem er det som hører på Proverbs and Songs i dag? Albumet som forelå i 1997, er en perle. Med John Taylor på orgel og Salisbury Festival Chorus dirigert av Howard Moody. Eller soloalbumet fra 1990, Road to Saint Ives? På sistnevnte er vi inne i britisk legendestoff. Den som har vært i Cornwall uten å besøke St. Ives, har ikke vært i Cornwall. John Surman er en av disse utøverne som ikke er opptatt av å vise seg fram. Hos Surman går det i innhold og vekt. Da jeg anmeldte konserten hans på Oslo Jazzfestival i fjor, beskrev jeg han som en moden tungvekter med følsomt håndlag. Det burde ha stått en mester på høyde med det fineste i seg.
John Surman med Rob Waring, Thomas Strønen og Rob Luft på Oslo Jazzfestival. Foto: Matija Puzar
På festivalen hadde han med seg vibrafonist Rob Waring, trommeslager Thomas Strønen og gitarist Rob Luft. Tre menn like myke som tøfler, med hvert sitt inngangsparti til Surmans stoff. Jeg likte det saksofonisten fortalte om hvorfor han valgte tittelen Words Unspoken. Musikk kan utsi noe som språket kommer til kort overfor. Ja, det er bare poesien som kan matche musikken, og poesi er noe Surman vet hvordan man spiller. La oss gå rett til spor to på det nye albumet. Det er tittellåta «Words Unspoken», og det er mannen selv som tenner gnisten der, får saksofonen til å gløde, hetere enn min tanke kan forklare. Musikken duver og svulmer lett. Vibrafon og gitar legger seg i underteksten som dunlette kommentarer og varm nattfløyel. Det er mildt sagt krevende å få myk musikalsk ro til å trenge inn med betydning. Men det er nettopp det disse fire klarer, med den aldrende saksofonisten i front, med en tonevisdom og fortelling som kommer langveisfra. John Surman slipper ikke en tone som ikke virker sentral og akkompagnementet er skyfritt og nesten vindstille.
«Words Unspoken» kommer etter «Pebble Dance» som har forførende puls og rytmiske lekkerbiskener. Thomas Strønen får småstein til å danse, mens Surman tar til vingene og leker fugl med de lekre temaene. Så er det ikke bare sjefen som får lov til å stå i front. På »Graviola» får Rob Luft noen runder til disposisjon. Den unge briten er i ferd med å frigjøre seg fra de søylene som har skapt gitartradisjonen han står i. Uten bass i bandet får både Luft og Waring anledning til å henge, la tonene legge alt for dagen. Det er kanskje fraværet av hast og hektisk væremåte som gir bunnfarge til albumet. Det har iallfall noe vakkert og avventende ved seg. Så fins det naturlig nok stoff på Words Unspoken som på sitt vis bryter med disse beskrivelsene. «Bitter Aloe» har snev av pågåenhet, hvis man velger å dra det litt langt. Det er likevel den balanserte søtsmaken som blir hengende ved.
Bonus: Tre ganger Surman
John Surman/Karin Krog/Terje Rypdal/Vigleik Storaas
ECM (1995)
Fire sterke musikere møtes og legger igjen hvert sitt særpreg. Rypdal trekker i rocken, mens de andre tre holder i flere av jazzens mange tråder. Det gir mange verdifulle strekk og overraskende partier.
John Surman
Cuneiform Records (2005)
Et halvt år etter at han var med på innspillingen av John McLaughlins klassiske Extrapolation i 1969, gikk Surman i studio med et knippe småstjerner. Way Back When er et fint tidsbilde og en gladreise gjennom tidlig britisk jazzrock.
John Surman/John Warren
ECM (1993)
The Brass Project gjorde sin første opptreden i 1981. Albumet fra 1993 byr på mange stemningsleier. Det rommer svingende tilstander, ballade med Surman på piano og stilfulle arrangementer. Åtte blåsere, bass, trommer og dirigent.
Tekst: Arild R. Andersen
***
Om du er av den kresne typen som fortsatt setter pris på eller nettopp har oppdaget snasne, kulturelle papirpublikasjoner, kan det meget godt hende at du vil få vellystige svetteperler håndflatene av å komme i kontakt med fotobøkene som utgis av det britiske forlaget Café Royal Books. Skjønt bok og bok, fotobøker pleier være store og kostbare greier laget for salongbord i fine stuer og dyre leiligheter og atelierer, bøkene Café Royal gir ut er derimot i smått men fortsatt ganske påkostet fanzineformat, faktisk ikke langt unna hvordan Jazznytt så ut i riktig gamle dager.
Det er fotokunst av den dokumentariske typen, laget med kjærlighet av innehaver Craig Atkinson i den lille byen Southport, basert på samarbeid med og benyttelse av mange forskjellige gamle arkiver. Det er hovedsaklig andre halvdel av forrige århundre det går i – tematisk kuratert med emner som Northern soul 1993, sound system culture, fashion 80s, fish mongers in Blackpool 1979 – 1984, Preston Bus Station, East End protest og så videre i alle retninger som kan appellere til mange sære lyster.
Første tittel kom i 2005, men nå er det virkelig vind i seilene, og volumet er blitt høyt: det kommer en utgave i uka! Om man abonnerer kan man altså oppnå små ukentlige eksplosjoner av lykke når nøkkelen vris i postkassa. Ja, jeg vet det er en stadig sjeldnere følelse med tanke på regningbunken og magasindøden, men et bedre liv er fortsatt mulig!
I det siste har det kommet noen ekstra fristende små blekker. London Jazz 1986 er laget i samarbeid med Paul Bradshaw som var redaktør i det svært toneangivende jazzmagasinet Straight No Chaser. På den delen av 80-tallet kom han i kontakt med fotografen Chris Bierlein, som vandret gatelangs i London i denne perioden, oppsøkte tidens små men viktige klubber og fanget den særegne vibe’n i byen i herlig sort/hvitt. Vi møter byens utsøkte jazz dancers i fullt firsprang, unge løver som Courtney Pine og eldre eminenser i byens jazzmiljøer. Dette var i tiden da nye ideer fra elektronisk musikk og nye måter å spille gamle plater på skapte grunnlaget for nu jazz og acid jazz-eksplosjonen. Og sentralt den gang — som nå i våre dager — finner vi DJen, nærradioverten, klubbarrangøren og etterhvert plateselskapsjefen Gilles Peterson. Det er flere nydelige blinkskudd av en av jazzens aller viktigste profiler de siste 35 årene i studio og bak DJ-pulten, med taperiktig hodeplagg og fortsatt med barnlige kinn. En svært inspirerende tidsreise som føles underlig nært våre dager med renessanse for denne stilen og musikken, og mye ny britisk musikk med jazz som sentrum.
Den britiske fotografen og forfatteren Val Wilmer er en stor helt på grunn av den dype jazzboken As Serious As Your Life, utgitt i 1977 og i stadig nye opplag. En bok som var viktig dokumentasjon om jazz på gølvet i USA i en periode da jazzen var på vei mange steder – og som har blitt en oase av inspirasjon for nyankomne frijazzfans.
Wilmer startet Format Photographers i 1983, det første byrået der borte med utelukkende kvinnelige fotografer. Hun har også mange andre viktige utgivelser på markedet (det vil si antikvariatet) og er fortsatt en kunstner og formidler som betyr noe – og det var flere utstillinger i fjor.
Nylig gjenfunnede fotografier av bluesartister og deres fascinerende nærmiljøer er samlet i utgivelsen Deep Blues 1960 – 1988. Her er bilder av pittoresk falleferdige jazzklubber ute på en åker ved Mississippi, folk som spiller gitar i avsatte hullete lenestoler på gata i Chicago og annen verdig elendighet, men også blinkskudd av velkledde superstjerner som Muddy Waters og Brownie McGee som spiller kort i en konsertpause på englandsturné i Croydon i 1964.
Sjekk ut det overveldende utvalget utgivelser på caferoyalbooks.com – finn noen enkelttitler du liker, eller bli abonnent. Det er et ypperlig supplement til det abonnementet du i rettferdighetens navn også skal tegne på Jazznytt – støtt deg selv og oss i remsa.
***
Av Audun Vinger og Filip Roshauw
The post NTT: Odd Iverson appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Lightning Trio spilte seg videre til Jazzintro-finale appeared first on Jazz i Norge.
]]>– Banda imponerte fra første stund, med sterke komposisjoner og smittende overskudd. Lightning trio tok seg videre, i rytmisk drivende og henimot telepatisk samspill, uttaler juryen.
I finalen under Moldejazz i juli skal Lightning Trio spille om tittelen Årets unge jazzmusikere 2024 samt en lanseringspakke fra Norsk jazzforum med festivalturné og mentorprogram
Bandet, som består av Sondre Moshagen (piano), Kertu Aer (kontrabass) og Steinar Heide Bø (trommer), beskrives som en energisk pianotrio, med lyriske melodier, vakre harmonier og rytmisk driv.
Dette var den andre av fire innledende runder av Jazzintro 2024. I finalen under Moldejazz i juli skal Lightning Trio møte Schemes, som kvalifiserte seg i forrige uke, og ytterligere to band som avgjøres i de to siste rundene på Dokkhuset scene i Trondheim og Nasjonal jazzscene i Oslo. På Moldejazz vil juryen kåre ett av bandene til Årets unge jazzmusikere 2024. Dette bandet vil motta en lanseringspakke fra Norsk jazzforum som inkluderer en festivalturné og et tilrettelagt mentorprogram.
En rekke av landets fremste jazzmusikere har tidlig i sine karrierer deltatt i Jazzintro. Lanseringsprogrammet som startet opp i 1998, har vært viktig for å løfte fram og synligjøre talentene i norsk jazz. Jazzintro har etablert seg som en prestisjetung visning- og introduksjonsarena for unge, profesjonelle musikere. I 2024 består juryen av bassist Ellen Brekken, pianist Dag Arnesen, vokalist Eldbjørg Raknes og slagverker Jakop Janssønn.
The post Lightning Trio spilte seg videre til Jazzintro-finale appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Nominasjoner til Spellemann offentliggjort appeared first on Jazz i Norge.
]]>I kategorien jazz er Malstrøm «Ytre tegn på indre bevegelse», Bendik Giske «Bendik Giske», Anja Lauvdal «Farewell to Faraway Friends (Wurlitzer Improvisations 2021-23)» og Harald Lassen «Balans» nominerte. En rekke andre musikere i jazz og omegn er nominerte i andre kategorier: Marius Neset som Årets internasjonale suksess, Lemur og Maja S.K. Ratkje & Nordic Effect i Samtid, Stian Westerhus til TONOs komponistpris, Sidiki Camara, Tord Gustavsen og Arve Henriksen i Tradisjonsmusikk, Gouldian Finch i Årets musikkvideo samt Erland Dahlen, Lilja og Nils Økland/Sigbjørn Apeland i Åpen klasse.
Spellemann-showet vil i år strømmes direkte i Nettavisens og Amedias kanaler. Programledere vil være Tuva Syvertsen og «ett av medlemmene fra Ballinciaga».
The post Nominasjoner til Spellemann offentliggjort appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Tilbake til Kongsberg etter 50 år appeared first on Jazz i Norge.
]]>– Nå kan vi ønske han hjertelig velkommen tilbake når han tar med seg prosjektet Time Machine, som er musikk nettopp fra denne epoken. Det er bare å glede seg til en stor musikkopplevelse, denne gangen på EnergiMølla, uttaler festivalen i en pressemelding.
Jazz-fusiontrommisen Billy Cobham etablerte det velkjente jazz-rockbandet Dream med brødrene Brecker og John Abercrombie i 1969. Suksessen med dette bandet førte ham raskt til sentrale musikalske konstellasjoner i tida omkring 1970: Miles Davis med platene Live-Evil, A Tribute to Jack Johnson og Bitches Brew, og Mahavishnu Orchestra med The Inner Mounting Flame og Birds of Fire. Cobhams egne utgivelse Spectrum som kom i 1973, og ble et gjennombrudd for jazz-fusionmusikken hos et større publikum, og det var med dette bandet Billy Cobham spilte konsert under Kongsberg Jazzfestival i 1974. Over femti år etter Dream og Spectrum ønsker Cobham med sitt nåværende band, Billy Cobham’s Time Machine, å vende tilbake til denne musikken. På Energimølla fredag 5. juli skal Cobham vise publikum at han fremdeles kan drive et band med snert og kraft og groovy rytmer.
Red. anm.: Det ble opprinnelig skrevet i saken at Cobham spilte på Kongsberg Jazzfestival for første gang i 1974, men vi har blitt gjort oppmerksom på at det er feil. Som medlem av Jimmy Owens Quartet spilte han på festivalen i 1972. Saken ble endret 1. mars kl. 09.50.
The post Tilbake til Kongsberg etter 50 år appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Tre nyheter fra Oslo Jazzfestival appeared first on Jazz i Norge.
]]>Den amerikanske kvintetten Irreversible Entanglements har markert seg på jazz- og omegn-kartet med en rekke album, deriblant fjorårets Protect Your Light utgitt på Impulse! Records. Musikken tar utgangspunkt i frijazztradisjonen, ispedd en frisk dose av punk/DIY-mentalitet og med en tydelig politisk brodd. De spiller på Blå 14. august. På Cosmopolite 16. august blir det latinske rytmer med Alexander Abreu & Havana D’Primera, et kubansk salsaorkester som beskrives som særdeles dansbart, med overraskende rytmer som rumba og referanser til urban musikk og det aller beste av kubansk dansemusikk.
Billetter legges ut for salg torsdag 29. februar. Mer om program og billettkjøp her.
The post Tre nyheter fra Oslo Jazzfestival appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Sju nyheter fra Jazzfest appeared first on Jazz i Norge.
]]>Mette Rasmussen, Veslemøy Narvesen og Ingebrigt Håker Flaten utgjør Mette Rasmussen Trio North, som oppstod som en bestillingskonsert på Nasjonal jazzscene for to år siden. Siden har trioen turnert i både inn- og utland til stor begeistring. Alle de tre musikerne har tilknytning til Trondheim, så i mai skal de begeistre hjemmepublikummet med sin moderne, frie og nyskapende tilnærming til jazzen.
Gitarist Knut Reiersrud er også Jazzfest-aktuell, med et knippe nye låter der han har forsøkt å gestalte personligheten til ulike dyr gjennom instrumentalmusikk. Den italienske pianisten og vokalisten Francesca Tandoi skal by på varm jazzvokal og forrykende swing-linjer á la Oscar Peterson, og Jovan Pavlovic inntar scenen helt alene med sitt akkordeon, klar for å strekke, leke og tøye grenser på sitt instrument, skriver festivalen i en pressemelding. Trondheim-vokalist Anja Skybakmoen skal feire ny plate i møtepunktet mellom iransk musikktradisjon og Norden, og rett fra Europas jazzscene kommer energiske Obradovic-Tixier Duo.
Mer om Jazzfest-programmet her.
The post Sju nyheter fra Jazzfest appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Jazzintro-duell på Stavanger Jazzforum appeared first on Jazz i Norge.
]]>– Første runde imponerte juryen med musikere på skyhøyt nivå, og nå gleder vi oss til en ny runde med to spennende band. Publikum får høre den energiske pianotrioen Lightning trio samt et band med fiolinist Tuva Halse i spissen, forteller prosjektleder Aleksander Haugen.
En rekke av landets fremste jazzmusikere har tidlig i sine karrierer deltatt i Jazzintro. Lanseringsprogrammet har blitt en prestisjetung visning- og introduksjonsarena for unge, profesjonelle musikere. Bandet som til slutt blir kåret til Årets unge jazzmusikere 2024 vil i tillegg til tittel få en festivalturné og et tilrettelagt mentorprogram.
Innledende klubbkonserter
Jazzintro har fire innledende runder på klubber rundt om i landet, hvor to og to band spiller om finaleplass på Moldejazz i juli. Den første runden av Jazzintro ble arrangert på Bergen Jazzforum 22. februar, og der var det Schemes som trakk det lengste strået. På Stavanger Jazzforum 29. februar møtes Lightning Trio og tuvahalseband, deretter vil SUPERSPREDER og Coincidences spiller på Dokkhuset i Trondheim 17. mars, og siste innledende runde blir med Bliss Quintet og Philip Granly Trio på Nasjonal jazzscene i Oslo 3. april. Juryen, som består av profilerte norske jazzmusikere, sender ett band fra hver av rundene videre til finalen under Moldejazz. I 2024 består juryen av Ellen Brekken, Dag Arnesen, Eldbjørg Raknes og Jakop Janssønn.
Lanseringspakke med festivalturné og mentorprogram
Drøyt tjuefem år etter det hele startet, er Jazzintro lansert i en noe endret utgave. Flere samarbeidspartnere har kommet inn, de innledende rundene er lagt til nye arenaer, og lanseringspakke og -turné har fått nye rammer. Fem av landets største jazzfestivaler har vært samarbeidspartnere siden starten. Nå er festivalsamarbeidet utvidet ytterligere med flere av de store festivalene, der Årets unge jazzmusikere vil være på plakaten under festivalsesongen 2025.
Som tidligere vil Norsk jazzforum legge opp en mentorordning for Årets unge jazzmusikere. Denne lages i samarbeid med musikerne selv etter ønsker og behov, og kan inneholde blant annet møter med bransjeaktører for en introduksjon til livet som profesjonell musiker, tilrettelegging av møteplasser og nettverksbygging samt opplegg for kunstnerisk utvikling.
Lightning Trio
Sondre Moshagen (Vinstra) – piano, Kertu Aer (Estland) – kontrabass, Steinar Heide Bø (Trondheim)- trommer
Lightning Trio er en energisk pianotrio, som med lyriske melodier, vakre harmonier og rytmisk driv utfordrer lytterne. Trioen utforsker et spekter av stiler og uttrykk gjennom egne komposisjoner, fra 80-tallets popmusikk og intens modaljazz, til 1900-tallets klassiske kunstmusikk. Samspillet preges av spilleglede og nysgjerrighet, som gir rom for uventede og kreative løsninger som oppstår i øyeblikket. Musikerne møttes ved jazzlinja i Trondheim høsten 2022, og er kjent fra band som PESH, ASQ og When I Return.
tuvahalseband
Tuva Halse (Molde) – fiolin, synth og vokal, Sara Fjeldvær (Hitra/Trondheim) – vokal, Emil Storløkken Åse (Trondheim) – gitar, Oda Steinkopf (Stanghelle) – bass, Øyvind Leite (Trondheim) – trommer
Tuvahalseband er et kollektiv unge musikere med base i Trondheim og Oslo, som spiller komposisjonene og tekstene til fiolinist Tuva Halse. Med en raffinert blanding av nordisk jazz, pop og klassisk kunstmusikk, presenterer de låter som bringer assosiasjoner vel så mye til Kvernberg som til Bach. Ensemblet befinner seg i en lydverden hvor det elektroniske møter det akustiske, og hvor det og kalde og introverte møter det ekspressive og energiske. Tekst og improvisasjon er sentrale elementer i komposisjonene, som strekker seg fra det melankolske til det lekende – fra det melodiske til det åpne. Bandet møttes på Jazzlinja i Trondheim i 2020 og slipper til høsten sitt debutalbum «nemesis/cruel».
Samarbeidspartnere Jazzintro 2024:
Bergen Jazzforum, Nasjonal jazzscene, Stavanger Jazzforum, Dokkhuset Scene, Moldejazz, Nordlysfestivalen, Bodø Jazz Open, Vossa Jazz, Maijazz, Nattjazz, Kongsberg Jazzfestival, Oslo Jazzfestival og Sildajazz. Jazzintro er støttet av Sparebankstiftelsen DNB.
The post Jazzintro-duell på Stavanger Jazzforum appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post NTT: Driftige distraksjoner appeared first on Jazz i Norge.
]]>1. Peders Hode, som er det svært innholdsrike musikalske roterommet til Peder Overvik Stuberg, ga i fjor ut debutalbumet The Things I Ate på Sonic Transmissions. På tirsdag spiller de på konsertserien PØKK i Trondheim, og samme kveld er det også årets første prøvespilljam. Det høres ut som en kveld.
2. Ethan Iverson er en sentral personlighet i jazzen nå for tiden. Ved siden av å være pianist, særlig kjent fra trioen The Bad Plus, er han også en svært interessant skribent – sjekk ut hjemmesiden hans her, og Substack-bloggen Transitional Technology her. Intervjuer, analyser, småkorn, plategjennomganger – han er en seriøs student av jazzhistorien med en ganske skarp klo inn i samtidens tendenser. Litt kontrær, som regel uten det dølle og oppblåste som kan høre med den slags. For tiden er han plateaktuell med Technically Acceptable på Blue Note, en plate som graver seg sidelengs fra dype jazzrøtter til den klassiske kanon. En skikkelig hummer-og-kanari-utgivelse som jeg er spent på å høre i liveformat når trioen hans besøker Oslo og Victoria på onsdag.
3. La film være film, lørdag ettermiddag i Oslo står initialene MGM for Majken, Georg og Morten – en trio bestående av vokalist Majken Christiansen, klarinettist Georg Reiss og pianist Morten Gunnar Larsen, som vi intervjuet i siste Jazznytts store sak om norske tradmusikeres reiser til New Orleans. Det finnes en del fint ekstramateriale fra den praten som dere kommer til å få lese i remsa i løpet av de nærmeste ukene, men i morgen kan dere altså stikke på Glasshuset i Oslo Konserthus og høre disse tre musikerne leke seg gjennom jazzhistorie av edelt merke, klokka 13.30.
4. Jeg forsøker å finne på en god duo å sammenligne Susanna og Harald Lassen med, der de reiser rundt og tolker Gunvor Hofmo, basert på Susannas flotte plate Jeg vil hjem til menneskene. De deler både humor og vemod, blir sjelden klissete – og de har kjemi. Torsdag neste uke spiller de i Arendal… Gro og Kåre? Nei, det blir faktisk for dumt – arbeidet fortsetter. Konserten anbefales.
5. Harbhajan Singh Bansal kom til Norge i 1974, og siden da har han vært en kilde til uvurderlig kunnskap om ragatradisjonen her til lands. Nå er det blitt 50 år – og det fortjener en feiring – nærmere bestemt på Riksscenen i morgen. Hans datter, Harpreet Bansal, har etter hvert blitt et kjent navn for mange musikklyttere, både i og utenfor ragaens (og jazzens) grendestrøk i Norge. Hun har invitert med seg et knippe helt nydelige musikere som spiller på Riksscenen i morgen: Steinar Ofsdal på fløyte, Reshail Mansoor på vokal, Andreas Bratlie på tabla, Javid Afsari Rad på santur, Vojtech Prochazka på piano/ harmonium, Adrian Fiskum Myhr på bass, Unni Løvlid på vokal, Sidiki Camara på djembe/kalebass, Ibou Cissokho på kora, Per Jørgensen på trompet og Rolf-Erik Nystrøm på saksofon. Konferansier for kvelden er journalist og skribent Yohan Shanmugaratnam, og jeg vil tippe at han kommer til å sy sammen denne kvelden på mer sinnrikt og meningsfullt vis enn å bare si neste artist ut. Dette kan bli veldig fint, enten om du kjenner til ham godt fra før eller bruker denne kvelden til å stifte et første bekjentskap. For litt mer inspirasjon og refleksjon kan du lese Auduns intervju med konsertmester Harpreet borte hos Tidens Ånd.
Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.
Her er Count Basies orkester med “Lil’ Darlin’”. Kan hende du trenger den.
Saksofonist og komponist Mette Henriette Martedatter Rølvåg, som kun benytter seg av fornavnet sitt når hun gir ut musikk, har en sjelden kurve på virket sitt. Det er tross alt ikke så mange jazzmusikere som slår gjennom med debutplata si – men det var akkurat det hun gjorde, med den selvtitulerte, svært ambisiøst anlagte (og 35 spor store) dobbeltskiva Mette Henriette på ECM i 2015. Noen år senere, under pandemien, begynte hun å skrive musikk for orkester da Oslo-Filharmonien og dirigent Klaus Mäkelä bestilte tre verker av henne. I 2023 kom Drifting – en finstemt trioplate med saksofon, piano og cello som beveger seg gjennom ulike dirrende tablåer med en særegen fornemmelse for når noe er ferdigutforsket, og det er på tide å flytte seg videre. En plate som kler tittelen sin – og/eller omvendt. Den flyten kjenner man også på når hun fremfører materialet live, men sant å si er det ikke alt for mange anledninger til det her til lands i løpet av et år. Så når hun nå på søndag spiller på Scene 2 i Den Norske Opera og Ballett klokken 18.00, føles det virkelig som en anledning – og ikke minst et glimrende påskudd til å ta vår første fyldige prat med Mette Henriette i denne remsa.
Du skal spille konsert på scene 2 i operaen, og plata Drifting ble spilt inn i det store konsertrommet på nye Munchmuseet. Hva tenker du sånne rom tilfører musikken din?
– Det er litt forskjellige typer rom du nevner og forskjellige svar avhengig av hvilket man snakker om. Jeg tenker at konteksten musikk framføres i både påvirker musiseringen og opplevelsen for publikum. Det er uavhengig av om det er operaen, et museum, en utendørskonsert eller en klubb. Det som er spesielt med operaen er at det er et veldig spennende rom, det er så mange muligheter scenisk. For meg som er veldig interessert i de mulighetene, gir det et helt annet spillerom for fantasien, på et vis.
Jobber du mye med å formgi en konsert som dette?
– En god del – alt er relativt, haha! Men de tok kontakt for et år siden, så jeg har visst om konserten siden da og prosessen startet på det tidspunktet for meg. Siden har jeg jobbet med teknikerne på huset, hatt møter… det har vært en prosess. Men jeg er vant med det, jeg er for eksempel glad i å jobbe med lysdesignere når jeg turnerer, jeg er i veldig tett dialog med dem.
Hvordan ble du opptatt av mulighetene i lysdesign?
– Jeg er ikke sikker på hvor det kommer fra. Det har alltid vært der. Lys for meg er en sånn… utrolig interessant tilstedeværelse. Det både er der og det er der ikke på én gang, litt som med musikk, på en måte. Så kan man jobbe med teksturer, lag og dybde, lys og mørke – som i musikken. Det går an å lage audiovisuelle rom hvor lyd og lys forholder seg til hverandre på interessante måter. De to elementene kan gi hverandre ganske mye, syns jeg. Det er vel det jeg oppdaget – jeg hadde en interesse for det veldig tidlig.
Musikk og lys har vel ofte blitt sammenlignet gjennom historien – to “ikke-fysiske” ting (for å bruke en lei og fysikkfaglig totalt meningsløs formulering, journ.anm) som er veldig til stede og er i stand til å berøre oss. Er lysmetaforer også noe som går igjen når du lager musikk?
– Jeg vet ikke om jeg har så mye tanker i meg om det når jeg skriver. Det er mer sånn at musikken bare blir det den blir, også oppstår nok tankene og forståelsene av hva den er når den er der. Det er interessant at du sier “ikke-fysisk”, for begge de to kan skape veldig sterke kroppslige opplevelser. Det er interessant at det finnes ting i verden man ikke kan ta på, men som har så direkte effekt på kroppen.
Er det fremdeles musikken på Drifting som er utgangspunktet for konserten?
– Ja, det musikalske er Drifting som er satt sammen i en dramaturgi. Det er gjort mange små justeringer der. Så er musikken satt sammen med lys. Det ender opp med en litt annen type fortelling enn på skiva.
Jeg husker da jeg hørte Drifting på konsert – måten trioen besøker ulike tydelige steder, gransker dem og så flytter seg videre til et nytt tydelig sted, sendte faktisk assosiasjoner til lysbilder.
– Det er fint å høre. Dramaturgisk er det viktig å skape en indre logikk. Jeg har liksom både blikk på mikronivå og makronivå samtidig. Det er spennende å se hva som skje med en historie når man forteller den på nye måter, fra et nytt perspektiv. Egentlig er det å bearbeide stoffet en ganske intuitiv prosess. Noen ting kan være ah, der var det. Andre ting faller ikke helt på plass, så tar det tid, og så kommer jeg for eksempel på en bro mellom delene. Og da er plutselig resten av formen løst, alt gir mening. Så oppstår det nye problemstillinger og utfordringer når man ser det på nye måter. Det handler om å la materialet fortsette å leve, utvikle seg, at det kan vokse og stille spørsmål. Det er spennende. I operaen spiller jeg med Ayumi Tanaka og Judith Hamann. Innimellom er det nye musikere som kommer inn, og da tilfører de noen ting som kanskje gir meg en impuls for å raffinere eller tilpasse noe på en måte som gjør at… ja, som gjør at den musikerens kvaliteter kommer fram. Det er en symbiotisk prosess mellom meg, musikerne, scenen, muligheten vi har i rommet og tiden vi har tilgjengelig.
Du snakker om å sy musikken sammen til ulike fortellinger. Og fortellinger finnes jo i mange former, fra kunsten til det dagligdagse. Tenker du mye på hvordan ting relaterer til musikk når du for eksempel ser film eller teaterstykker eller leser bøker og så videre?
– Det er et godt spørsmål. Det er fortellinger i livet over alt, og man blir jo formet av historiene man eksponeres for. Men for min del er det ikke veldig én til én – at jeg liksom ser et teaterstykke og skriver en låt, haha! Det har ikke skjedd. Men det er veldig spennende og givende å se masse ulike kunstuttrykk. Og jeg tror det er sunt, for i ulike felt er det litt andre typer tradisjoner og måter å jobbe på. Det kan handle om arbeidsprosessen, men også om hvordan man utvikler et forløp. Jeg har ikke noen mal på det. Det er alltid noe som refererer innover i meg selv og i materialet når jeg skriver. Jeg prøver å forstå den innebygde autonomien, altså hvor ideene vil hen.
Ideene skal etter hvert møte et ensemble, som for eksempel trioen som spiller i operaen. Hvordan spiller det inn – skjer mye på øvingslokalet, eller er ting nokså ferdigkomponert?
– Det kommer litt an på hvem det er snakk om. Det er en god del forberedelser, og ideene kommer jo når som helst. Jeg må fange dem opp og kanalisere dem, på et vis. Alt materialet jeg har for trioen nå er ting som er utvikla over tid. Når jeg har forstått hva det er, tar jeg det med til trioen. Men så er det også ting som utvikles i det rommet. Og kanskje man starter en prosess med musikerne og fortsetter den skapende prosessen videre derfra, det er en kombinasjon av de tingene. Jeg jobber jo med musikere som er litt spredt på verdenskartet, så det er ikke sånn at jeg kan ringe dem og høre med dem om å møtes i morra. Sånn var det – men det er ikke sånn nå, haha!
De siste årene har du ikke bare jobbet med egne band, men også komponert stykker for orkestre. Hvordan skjedde det?
– Det kom bare inn i livet mitt, egentlig. I januar 2020 tok Oslo-Filharmonien kontakt fordi de ville bestille et verk av meg, og samarbeidet utviklet seg til å omfatte 3 verker som jeg komponerte i løpet av året. Et av dem ble urfremført på deres årlige sommerkonsert som ble sendt på NRKs Hovedscenen. Før dette hadde jeg komponert musikk for andre, men dette var første gangen for fullt symfoniorkester så det var et modig spørsmål for dem å stille. Jeg er veldig takknemlig fordi jeg oppdaget gjennom den prosessen at jeg har en enorm kjærlighet for orkester. Jeg ble også kjent med en helt ny side ved mitt eget håndverk. Å jobbe med orkestermusikere er en ganske annen prosess enn å jobbe med improviserende musikere. Jeg elsker begge deler og de to kan ikke settes opp mot hverandre, men for meg var det kjempeinteressant å oppdage ressursene som bor i en klassisk skolert musiker. De har en stor kapasitet til å tolke et materiale, så selv om jeg må gi en annen type instrukser til dem for at det skal være tydelig for dem hvor musikken skal så opplever jeg at de er veldig åpne og fleksible så lenge man kommuniserer godt. Det elsker jeg. For meg er det inspirerende å balansere det å jobbe med klassiske og improviserende musikere, både som komponist og utøver. Når jeg tenker meg om så gjorde jeg jo også det på den første skiva, hvor strykekvartetten Cikada er med.
Hva kan du ta med deg inn i det improviserte igjen fra den verdenen?
– Det er mange ting, egentlig. På én måte er det jo ikke så forskjellig. Men jeg tror at ved å ha begge to verdenene i livet, åpner det seg et mye større rom. Det føles bare som å ha en mye større palett foran seg, egentlig.
Har arbeidet med musikere fra den verdenen endret synet ditt på din egen spilling?
– Hmmm, det vet jeg ikke om det har. Jeg tror ikke det er så mye som er fundamentalt endra. Det er kanskje mer det at jeg både er blitt enda mer glad i å spille saksofon og er blitt mer glad i å komponere. At jeg har kommet tettere på mitt eget håndverk, egentlig.
Går det i faser for en musiker?
– Jeg vet ikke.
Hvordan ser året ut?
– Det er som vanlig en kombinasjon av ulike ting. I vår skal jeg skrive ny musikk og dykke inn i noen nye samarbeid før det blir mer turnering igjen om noen måneder. Jeg arbeider også på en interaktiv lydinstallasjon til et forskningsskip. Ellers framførte Arktisk Filharmoni nettopp et bestillingsverk for strykeorkester under åpninga av Bodø2024. Over de siste årene har jeg medvirket i noen filmer som turnerer nå for tiden og i helga hadde en av dem premiere på Berlinalen, så jeg håper å få sett dem i en kinosal.
Fortell om filmen på Berlinalen!
– Det er en dokumentar, Exergue – on documenta 14. Det står i presseskrivet at det er verdens nest lengste film. Den følger Adam Szymczyk, kunstnerisk leder for Documenta 14 i 2017. Det var litt kontroverser rundt den utstillingen, et ambisiøst prosjekt. Jeg ble spurt av Adam om å være med etter at han hadde sett meg gjøre en soloopptreden for Sametinget. Han ville bestille en performance til Athen og jeg fikk frie tøyler. Jeg reiste ned til Athen, kikka på forskjellige lokaler og landa til slutt i foajeen til Athen konserthus – et massivt, overdådig rom, med marmor over alt, balkonger og angulære lysekroner, en svær glassvegg. Jeg syns det var et utfordrende rom men mange selvmotsigelser, fordi til tross for overdådigheten så var det jo bare et rom man gikk forbi på vei til noe viktigere. Jeg tenkte det var en mulighet til å prøve å kroppsliggjøre følelsen av tilhørighet i det å være i bevegelse, at det kan føles hjemme, mer enn destinasjonen. På den tiden hadde jeg ingen base og slik følte jeg meg enda mer hjemme i hvert øyeblikk, enn om jeg hadde et fysisk hjem et annet sted enn der jeg var. Det fikk meg til å trekke linjer tilbake til min egen samiske kulturarv. Vi har jo et ordtak, eller sitat, av Nils-Aslak Valkeapää som snakker om at hjemme er der hjertet er. Så jeg ville utforske dette kunstnerisk. Jeg jobbet med Hege Haagenrud, en fantastisk koreograf, Tobias Hagström-Ståhl på lys og Lina Sande og lagde et stykke hvor jeg langsomt passerte publikum i dette rommet hvor alle elementene smeltet sammen med ferden på et vis. Fra øyeblikket jeg kom ned en trapp, gikk gjennom subtile lysrefleksjoner fra en spot inn i vinklede speil, opp i en lysekrone og sneiet ansiktet før den traff gulvet. Det var veldig veldig… nært, kan man kanskje si. En taktil performance… hvordan havna jeg her? Jo, filmen på Berlinalen! Uansett, jeg er med i den dokumentaren på grunn av at jeg gjorde det der. Så for den som vil sitte og se på film i 12 timer finnes den, hehe.
Det kan jo hende, det! Hvor er hodet ditt som kunstmenneske for tiden, er det noe spesielt du får kick av?
– Det ganske omni, som vanlig. Jeg dras for tiden mot musikk med bass, perk, trommer og fritt resonerende strenger. Har hørt på noen eldre innspillinger av opera. Og massiv lyd, kroppslige lydbilder. Men det er bedre live enn på anlegg.
Da ses vi på konsert!
De fleste som har hørt eller vært borti John-Pål Inderberg glemmer det vel neppe – et herlig menneske og en vidunderlig musiker og ideolog. Den påvirkningen han har hatt på norske jazzstudenter opp gjennom tiårene er latterlig stor. For autodidakte og vanlige konsertgjestslubberter også. Det er spesielt noe med tonen på barytonsaxen – og hans snakkestemme – som minner om en litt småkåt humle som har surret over et glass med whisky en stund og kommet på en snurr.
Kanskje ikke så rart at kontrabassist Andreas Dreier er meget fornøyd over å ikke bare utgi en hommage till ham i albumformat, men å ha ham med i bandet også.
One For John! kom nå nettopp på viktige Losen records, og er en utvidet oppfølger til Dreiers to gitartrio-album. Alt ganske inspirerer av pianotrioen Ahmad Jamal hadde med bassist Israel Cosby og trommis Verne Fournier på slutten av femtitallet. På de to første var det standarder, men med unntak i selvforklarende «Ahmad’s Waltz» er det selskrevet materiale denne gangen. I beste forstand meget behagelig, svingende og billedskapende låter, med ekstra futt i serken fra trommis Frederik Villmow og guitar hero Bjørn Vidar Solli. Et band som funker sammen, rett og slett. På «Morning Path» og «Papa Blues» dukker også vår mann Kristoffer Kompen opp med sin magiske binders – da blir det et slags trombone-år i 2024 også.
Lanseringskonsert på Nasjonal jazzscene lørdag – men dette er et band som med hell kan spille mange steder i landet
Blogghalvdelene Vinger/Roshauw er på og skriver om mange jazzkonserter her i remsa. Mange. Derfor kan det være sunt og fint å få andre perspektiver. Da skribent Jon Hagene, som er fast filmanmelder i Klassekampen og Tidens Ånd og i tillegg har en fin spalte i Jazznytt om jazz på film, ytret ønske om å komme seg på Needlepoint-gig på Herr Nilsen denne uken, ba vi ham om en rapport. Den følger her. For den som ikke nøyer seg med å lese, og lese er det jo stadig færre som gjør for tiden om vi skal stole på skumle nyheter, vil vi også anbefale bandets nye livealbum. Som bassist Nikolai Hængsle skriver om plata: «Olaf og jeg har, inspirert av Teo Maceros arbeid med Miles og gode mixteiper, klippet og editert sammen to LP-sider fra fem konserter gjort i østlandsområdet høsten ’22. Soundmessig har vi siktet oss inn mot den usofistikerte energien man hører på gamle radio broadcasts/bootlegs.»
Men over til ukas konsert:
Vi skriver tirsdag 20. februar, 2024 – eller andre dag av Oslo-skolens vinterferie, om du vil. Klokken nærmer seg halv ni på kvelden og NTTs utskremte gjestearbeider befinner seg på Herr Nilsen, det eminente (jazz)musikketablissementet på C.J. Hambros plass, hvor prog-rock-jazzerne i Needlepoint snart skal entre scenen.
Førti minutter før konsertstart er lokalet fylt av munter mumling og koselig småprat. Vi har fått plass «på hylla», med god utsikt til scenen og relativt kort vei til do og drikkevarer. Ganske perfekt, altså.
Halvtimen før start er volumet blitt høyere; så også graden av animasjon – på beste vis.
Stedet er dessuten enda litt fullere, med stadig mer ivrig leting efter sitteplasser, eventuelt gunstige ståplasser. Musikken på anlegget – ikke milevis unna det vi snart skal få servert – begynner også å ta seg opp, både i intensitet og volum. Det kjennes godt å være der. (Som en svært sjarmerende bonus svinser vokalist og gitarist Bjørn Klakegg rundt omkring i lokalet. Han hilser på kjente, smiler og (gjetter jeg på) stresser litt før det virkelig drar seg til.) Kvarteret før start er det blitt enda trangere og varmere. Ganske mye varmere, faktisk.
Musikken på anlegget veksler mellom smygende, småsexy saker, og mer rett-på-sak rock (som tidvis er nokså sydstatskirkelig i form og eksalteringsbyggende kraft).
10 minutter på ni er det så varmt at jeg ser meg nødt til å kaste skjorten. En shabby t-trøye får duge. (At Bjørn K føk rundt i sin signaturgenser (rustikk hjemmestrikk i ånkli ull) fremstår nå som smått uvirkelig.)
Dagens miksepultmagiker fikler litt på sceneoppsettet, han ved siden av meg lurer på om vi får plass til en venn av ham (hvilket vi gjør), og vips så er det (nesten) fullpakket. I hvert fall helt utsolgt.
Siden jeg lenge har vært fan av slagverker Olaf Olsen, var jeg spent på Needlepoints nye batterist, Ola Øverby fra Fieh og mange forskjellige jazzprosjekter. Uansett tar det ikke stort mer enn 20 sekunder før jeg både ser og hører – og kjenner – at Øverby er rett mann bak dagens trommesett.
Passende nok for et band som i startfasen var nokså instrumentalt, er ikke «strikke-Bjørn» å se idet Needlepoints øvrige åpner ballet. Men selvsagt er han der. Han sitter bare litt lavt, gjemt bak de publikummerne som nå står foran meg. Snart slår hans umiskjennelige gitarspill følge med trommer, bass og tangenter. Og når han begynner å synge skjønner jeg umiddelbart at min idé om at han kanskje var stresset før scenegangen, ikke holder vann.
Tirsdagens Needlepoint var en kvartett som visste så inderlig vel hva de skulle, hva de ville og hva de kunne. Bassist Nikolai Hængsle og keyboardist Erlend Slettevoll utgjorde sammen med Klakegg og Øverby en harmonisk, leken, trygg og imponerende frisk firerbande. Samtlige fire var så jævlig «på» (uten å være stressende) og samspillet var så fenomenalt «tight» (uten å være ‘flinkis’) at stemningen i lokalet var preget av en herlig høy vellystfaktor.
På Øverbys stortromme var det i utgangspunktet påklebet en sort tape-logo som leste ‘ASBA’. Efter ett kvarter begynte S-en å blafre; efter tre kvarter var den borte. Øverlis skjorte forduftet også (dog med overlegg), og med det helvetes drivet han bød på var det nesten rart at ikke også trøyen forsvant. Klakegg (hele veien iført ull) sang med en stemme som fikk meg til å minnes Al Stewart anno «Year of the Cat», mens Hængsles bassganger og svale harmonier kunne drive tempo både opp og ned. Slettevolls bidrag stod ikke tilbake for noe eller noen, og totalen var som indikert vidunderlig deilig.
Det eneste minuset jeg har å trekke frem, er vissheten om at jeg umulig kan klare å formidle hvor fint det var å være til stede. Som trøst parafraserer jeg Bjørn Ks avsluttende, lille hilsen til publikum:
«Det er veldig fint å være her. Vi koser oss!»
Tekst: Jon Hagene
Rob Luft og Elina Duni. Foto: Blerta Kambo
I anledning aktuelle norgeskonserter med den nydelige duoen Elina Duni og Rob Luft, og førstnevntes vakre utgivelse A Time To Remember som kom på ECM i fjor, publiserer vi her vår Jazznytt-skribentkollega Anne Yvens sak om og intervju med nettopp Duni.
Den sveitsisk-albanske sangeren Elina Duni ble født inn i en kunstnerisk familie i Tirana i 1981. Hun er datter av romanforfatteren, journalisten og poeten Bessa Myftiu, og barnebarnet til den antifascistiske motstandsmannen og forfatteren Mehmet Myftiu. Duni forlot Albania i en alder av 10 år for å flytte til Genève sammen med moren. Hun glemte dog aldri sine røtter, også etter at hun begynte å opptre. Hennes første album med egen kvartett ble utgitt i 2008. Der kombinerte hun folkemusikk fra Balkan med den jazzen hun studerte ved musikkakademiet i Bern. På mer enn 10 album i løpet av 15 år har musikken hennes blandet forskjellige verdener – ikke på en binær måte, men på en mer kompleks måte. Å møte henne avslører at Duni også fant forbilder i USA og i… Skandinavia.
I år ga hun ut sitt femte album på ECM med A Time To Remember. Den meget varme mottakelsen markerte en overraskende endring i oppfatningen av arbeidet hennes. Fra å være uklar og mystisk til å i dag være lysende. Hvorfor det? Stemmen hennes har ikke endret seg, men bandet hennes har kanskje det. Musikken hennes er siden 2017 vært forankret i et sterkt låtskriversamarbeid med den britiske gitaristen Rob Luft. Samme Luft som har spilt med Django Bates, Arve Henriksen og Ellen Andrea Wang. Og det er ingen tvil: Now’s the time for å introdusere Elina Duni for et norsk publikum.
Elina Duni. Foto: Pedro Velasco
Dette albumet er en tydelig samling av sanger, innrømmer Duni: «Hver sang er ment å være sterk på sin egen måte, uavhengig, som i en sangbok»
Jeg minner henne om at hun en gang sa at hun ikke følte noen forpliktelse til å spille en sang på samme måte to ganger, og spør hvordan hun takler improvisert musikk på den ene siden og konkrete sanger på den andre.
«Jeg ser ingen motsetninger her. For det første er et album et slags fryst øyeblikk. Mens når du er på turné endres gjerne sangene hver kveld. Jeg vil respektere et album for hva det er: et produkt som fanger en tidsperiode. Men i prosessen med å fremføre sangene, må du bare la dem fare og gi dem sitt eget liv. For det er sant, et jazzpublikum ønsker ikke å høre den samme sangen om igjen! De er på reise med oss, de vil høre mer enn det som opprinnelig ble gitt på en plate.»
Å kjenne sitt publikum er virkelig en verdifullt for forstå hvor musikken og karrieren egentlig befinner seg. Tror hun at hun har et jazzpublikum?
«Ja. For det er alltid improvisasjon på konsertene mine. Og jeg spilte på jazzfestivaler og jazzscener før jeg ble signert til ECM.»
Noe som er ganske lenge, siden hun har vært på det tyske merket i 11 år.
«Nå, for å være mer presis, er publikumet mitt jazz og albansk. Når jeg spiller i Kosovo eller Albania og synger på morsmålet mitt, da lytter publikum på en måte de ikke gjør i andre deler av Europa. Jeg har bare det beste publikumet; de er så åpne!»
Jeg lurer på hvordan dette nye albumet objektivt sett kan være et nytt statement for henne som sanger.
«Det som betyr mest er historien og hvordan du deler den. Jeg bruker forskjellige språk, forskjellige stiler. Du kan fortelle en og samme historie på så mange måter, det som betyr noe er at du tror på historien du valgte og at personen som hører på deg tror på den på samme måte. Det er dette syngingen min handler om.»
Handler det om å forsøke å snakke med forskjellige kulturer parallelt? Jeg kommer fra Frankrike, hvor «La Chanson Française» nesten er som en uangripelig katedral. Duni som snakker fransk og kjenner kulturen forstår det godt. Duni gjorde tolkninger av Jacques Brel, Charles Aznavour, Léo Ferré, samt jazzstandarder – sanger fra The Great American Songbook. Dette albumet har noen gode eksempler på den typen. Likevel har ikke hennes valg av tekster blitt så mye understreket av andre. Noe av et paradoks, siden hun kommer fra en familie av forfattere. Jeg bemerker at stemmen hennes ofte ble hyllet for sin mystiske karakter …
«Ja, jeg kan forklare det. Først av svært prosaisk grunn: fordi jeg for det meste sang på albansk! Nå tillater jeg meg selv å gi mine egne versjoner av amerikanske klassikere.»
Jeg lurer på hvorfor tok det så mye tid å gå tilbake til jazzens amerikanske røtter?
«Jeg begynte å studere disse sangene for veldig lenge siden. «First Song» på dette albumet er en spesiell låt for meg. Fordi det er Charlie Haden, et av mine ikoner. Albumet med trioen Haden, Paul Motian og Keith Jarrett, Life Between The Exit Signs, er favorittalbumet mitt med Jarrett. Mitt første favoritt jazzalbum var The Ballad of the Fallen av Haden med Carla Bley. Jeg vokste opp med hans oppfatning av jazz. Hvordan blande ting fra forskjellige bakgrunner. «First Song» blander elementer av gospel, Bach og klassisk musikk, og har denne vakre, kromatiske basslinjen. Det er det samme med «I’ll Be Seing You» på dette albumet. Jeg elsker Rickie Lee Jones’ versjon av den. Hun samarbeidet da også med Haden på Pop-pop-albumet.
«Jeg studerte jo jazz, men da jeg ble uteksaminert, følte jeg at jeg ikke helt var klar til å være ute der og synge standards. Jeg og stemmen min trengte å utforske flere områder. Jeg måtte tilbake til folkemusikken fra Balkan, tilbake til røttene mine, for så å kunne returnere til det engelske språk og å synge standarder. Det tar tid å finne noe autentisk å si. Jeg selv er det mest kritiske publikumet som finnes for musikken min. Det går tilbake til det med å tro på egen historie. Det tar tid å finne det motet. Men det handler jo ikke bare om meg. Vi er et band og musikerne rundt meg hjalp meg også mye.»
Rob Luft og Duni er selve kjernen i dette prosjektet. De skrev sangene og arrangementene sammen, men den generelle sammenhengen i albumet er, insisterer hun, også frembrakt av Fred Thomas, som spiller piano og trommer (han har tidligere jobbet med Brian Eno, Yo-Yo Ma, Jarvis Cocker og Kit Downes) og Matthieu Michel, en mye etterspurt sveitsisk flugelhornspiller. To musikere som Duni kaller «skikkelige kunstmalere». Hvordan har hun lært å utvikle stemmen sin uten å oppnå en overdramatisk effekt? Jeg antar at det å komme fra en litterær familie hjelper å vurdere tekstene.
«Jeg legger merke til dette, egentlig Jeg vil ikke at stemmen min skal være oppriktig. Når jeg synger, vil jeg ikke høre meg selv synge. En god venn av meg som er skuespiller, sa: ‘Du trenger ikke gråte når replikken din er Jeg gråter!’ Med andre ord, ikke pålegg publikum hvordan de skal føle seg. La dem få finne sin egen tolkning av teksten. Hold avstand. Kunsten ligger akkurat her, i denne avstanden. Hvor du gir plass til et publikum til å plassere sine egne projeksjoner. Jo mer jeg synger, jo mer skjønner jeg nettopp det. Enkelhet gir frihet.»
Er det andre stemmer og personer som viste henne en måte å kunne være sanger på?
«Sidsel Endresen var en rollemodell, ja. Jeg har hørt så mye på duoen hennes med Bugge Wesseltoft. Albumene deres var på en måte soundtracket til mitt liv. Hun er en slags sjaman. Hun kan gripe fatt i deg og gi deg en historie som ingen andre klarer. Vi møttes under en masterclass en gang. Jeg fortalte henne at hun måtte fortsette å synge med tekster og ord, siden det er så få sangere som forteller historier som henne. Vi trenger deg, Sidsel!»
Out here, in there. Elina Duni tegner med stemmen sin opp et nytt kart over europeisk jazz, med nye grenser og et originalt musikalsk veiskille mellom Sørøst-Europa og Norge, USA og Sveits. Et område hvor hun helt klart er veiviser vi vil sette pris på i lang tid fremover.
Tekst: Anne Yven
Forrige fredag: 50 ord for snø er imponerende nok, men om du hadde samlet en gjeng med beboere av en by som Oslo akkurat nå og gitt dem en times tid, tror jeg de lett kunne ha kommet opp med cirka 100 skjellsord for holke, slaps og snerk. For dette holder faktisk ikke. Jeg er klar over at dette er hyggelig for skifolket, det er jeg også glad for, og jeg er med på at det er helt normal norsk vinter at det snør i midten av februar (husk for eksempel så kaldt det var under Lillehammer-OL, å ja, da var det kaldt), men vet vi virkelig at våre forfedre ikke klaget over vinteren de óg? Jeg får i grunnen den samme reaksjonen på denne formen for sytemoralisme som jeg får når noen litt overbærende opplyser om at folk klaget på ungdommen tilbake da Platon og/eller Sokrates levde. Javel – det eneste jeg får ut av den opplysningen er at klagingen åpenbart ikke har hjulpet, for her sitter vi, nesten 2500 år senere. Om du for eksempel tar en trikk gjennom byen og kikker ut av vinduet, er det som å være vitne til en gigantisk, stum ministry of silly walks-sketsj. Forsiktige gamle damer som går arm i arm (bakken prøver å drepe dem, halve året!), menn i frakk med høye kneløft, unger som har skotøyet i orden og ploger gjennom sølepytter som stolte små panservogner. Det er ikke bare det at det er glatt, å nei. Det er måten lagene med skitten is og snø har gjort alle byens fortau til topografier, dalfører av skidden is rundt elver av brunt vann, og hvor den eventyrlystne kan velge mellom å balansere oppå issvullene eller tråkke nedi suppa og se hvor dypt det er ned til bunn. Snø, det er noe vi hadde for noen måneder siden. Selv i byen er den luksuriøs når den er ny, nesten som en kåpe – det er besnærende hvordan det kan få de urbane omgivelsene til å komme i kontakt med eldre årganger av seg selv. Et nylig snødekt og rolig Karl Johan i 2023 kan ligne påfallende mye på Karl Johan på starten av 1900-tallet. Se også Frogner. Ja, en merkelig, frossen tidsportal, det der – men noen måneder senere er du ikke omgitt av snøens historiske sus lenger, men av snøens sørgelige historie, det er som om hele verden har hatt influensa i en måned og ikke orket å plukke opp tørkepapiret, lag på lag med skitt, søppel, grusen som åpenbarer seg lagvis når det atter smelter, forsteinet syltetøy i en giftig gammal bløtkake.
Men en fin ny utgave av Jazznytt er ferdig, vi har innvilget oss bloggpause og på kveldingen bærer det ned på konsertserien Dunk for å se duoen Center of the Universe og Kenneth Lien i tillegg til folkrock-bandet Reolô. Det skal vise seg å bli 2024s mest gledelige konsertopplevelse så langt (året starter seigt som alltid, men det har for all del vært noen andre fine ting – jeg må for eksempel huske på å nevne det spontane besøket på konsertserien Brenneriveien Jazzhus i Blås nye stueaktige sidelokale med Stian Carstensen og Ola Erlien / Gard Kronborg / Audun Rørmark, den var glimrende, billige billetter var det også, den serien anbefales). Det finnes fremdeles mange merksnodige små kroker i Reolô, slik det er så mange av på plata deres. Men det er merkbart hvor bredt det låter live, både den framfusende korsangen og soundet av trommer, gitar og to feler, som man nesten kan la seg lure til å tenke er en av rockens vanligste besetninger når de har et riktig godt riff i gang. Hans Kjorstad har et tøystykke rundt hodet, kanskje for å holde varmen, og han ser ut som en slags bøddel, kommer vi fram til. Bra look det, og i felespillet hans sniker også Velvet Underground seg inn i sammensuriumet av Sahara og norske dalstrøk. Og at Centern og Lien har funnet sammen er jo en udelt glede. Håper COU spiller med flere av disse folka på sikt, for den del. Jeg har faktisk aldri vært på konsert på Dunk før nå, selv om stedet har vært oppe en god stund og til og med rukket å skifte eier til det ble bygd. Det viser seg å være en veldig trivelig, intim scene med en liten tribune i tillegg til passelig med gulvplass. Den har et litt avskrekkende utelivsgenerator-navn, eller kanskje som et knæsjt studentsamskipnad-eid konsept fra 2000-tallet, men det som er på innsiden føles ikke sånn. Må tilbake denne våren. Eller, hvem vet når våren kommer – den kan vi ikke vente på.
Søndag: Er på Gimle kino, brodder går av og på hos det voksne publikummet og knitringen av den mot harde underlag får meg til å tenke på kastanjetter, og hvordan det for eksempel ville vært å lage en nordisk versjon av åpningen på Concierto de Aranjuez i Gil Evans og Miles Davis-tapningen, hvor 10-20 spreke kulturinteresserte mennesker i godt voksen alder blir lealause i knærne over scenegulvet mens for eksempel Arve Henriksen spiller de første tindrende frasene på en trompet skåret ut av det vulkanske landskapet i Bygdøy Allé (jeg mener å huske at Terje Isungset laget en istrompet en gang, dette er absolutt mulig). Filmen vi ser er Poor Things av Yorgos Lanthimos, med Emma Stone i hovedrollen. Det er en skuffelse, dessverre. Stone spiller bra, Willem Dafoe er fin og Mark Ruffalo ålreit (selv om han i grunnen burde blitt tuppet ut av filmen rundt halvveis). Men Poor Things står og gjør teite grimaser på terskelen av noe mye mer interessant, og det er frustrerende. Stone spiller en Frankensteins monster-skikkelse som, omtrentlig gjenfortalt, blir gjenopplivet i voksen alder og må oppdage kropp og sinn på nytt igjen. Filmen benytter seg av historien til å komme med en del nokså åpenbare, blunkende betraktninger om selvrealisering og empowerment ispedd en god del regelrett knulling. Vel og bra det, men det er flere tilfeller her hvor man sitter og ønsker at Poor Things skal deale mer med hvordan det er å oppdage at man er menneske, rett og slett. Det er så mange spørsmål en slik historie åpner for, eksistensielle, epistemologiske, burleske spørsmål som passer utmerket godt i det frodige 1800-tallet filmen er satt til i. Men i stedet er det som om den slår seg til ro med å gjøre seg smart på bekostning av denne tiden, som gjengitt på et litt prektig, men for all del lekkert stilisert Terry Gilliam/Tim Burton-aktig vis. Det er noe halvhjertet (og tross alt ganske mannlig) over at kroppsfikseringen over Emma Stones karakter nesten utelukkende havner på soverommet (og bordellet) og ikke for eksempel på toalettet, og en hel masse andre steder jeg ikke tør å tenke på en gang. Den er ikke ekkel nok, den burde vært mer Cronenbergsk nysgjerrig på hva det er som foregår. Her og der refererer den til en empirisk, vitenskapelig grunnholdning, men den blir kun pekt på, som om filmen sier vi vet at dette er viktig for historien, men historien tør ikke å gå den veien. Det er noe merkelig når noen skriver en såpass lunken og innsnevret nå vet vi bedre-parafrase over et fremdeles sprell levende verk skrevet for 200 år siden av en 20 år gammel kvinne.
Februar ble en unormalt travel filmmåned. Hvorfor dy seg i grunnen, her er like gjerne en kort oppsummering av de andre:
In the Court of the Crimson King: King Crimson at 50: Et av mine favorittband har fått en fin dokumentar. Den forsøker å si noe om hva det koster å være Robert Fripp – en kar som har øvd på gitar og sparket bandmedlemmer i 50 år nå. Han er klart lykkeligst i den nyeste konstellasjonen, sier han – den er befolket av musikere med gapende stor respekt for ham og livsverket. Men denne iterasjonen av Crimson er også, som tidligere medlem Adrian Belew sier, den eneste som ikke har laget noe ny musikk – selv om den har holdt på siden 2013. Spørsmålet blir stilt, men kanskje ikke besvart. Det er noe merkelig med noen av musikerne som er med nå, folk som har King Crimson som sin formative og store inspirasjonskilde og som nå spiller med drømmebandet sitt. På en måte er dette helt naturlig – som en fotballspiller som signerer for en engelsk storklubb og kan vise frem barnebilder av seg selv i klubbdrakta. På den andre måten vil det alltid være noe rart med slike andregenerasjonsrockere, noe nesten innavl-aktig. Og det kan på en måte ikke bli tydeligere enn i akkurat dette bandet, som tidligere har tolket ordet progressiv på en langt mer bokstavelig og kompromissløs måte enn de fleste andre. Dét sagt: den versjonen som er aktiv nå låter fullstendig atomkrig, og det er fortærende at jeg ikke fikk sett dem forrige gang de spilte i Oslo, en konsert dokumentaren også inneholder opptak av. Når de er innom byen gjør de også et intervju med nonnen Dana Benedicta Pawlowicz, som er kunstner, som spiller (og bygger?) ganske fete møbelbasser og er et stort progrock/fusion-hode. Tingene hun sier om konsertopplevelser, om hva det vil si i det ordentlig store bildet, er et av filmens mest interessante øyeblikk. Når det kommer til Fripp sjøl, har livsverket hans, i hvert fall frem til og med nittitallet, betydd enormt mye for meg. Men når filmen dveler ved det angstbiterske, frykten og forakten for den minste imperfeksjon, blir jeg i grunnen sittende og lure på om det faktisk er verdt det.
The Zone of Interest: Jeg vet ikke. Lyden og rytmen i filmen er særegen, en slags unheimlich, hypnotisk drone. Og jeg skjønner poenget, holocaust som en forbrytelse begått av nidkjære mellomledere med familier som drømmer om plass til å leve og cottagecore-idyll, rett ved dødsfabrikken. At den stiller, eller i det minste baserer seg på, spørsmål om å leve med, og av, lidelse som er verdt å stille, naturligvis også nå. Men det føles også som en film man ender opp med å legge mer i enn det som faktisk er der. Folk som liker filmen vil naturligvis si at dette tomrommet er selve poenget, og det godtar jeg, jeg vet bare ikke om jeg synes det er spesielt godt.
Past Lives: Føles som en type kjærlighetshistorie som både kan og skal fortelles mange ganger – en person, i dette tilfellet en fremdeles ung (men snart middelaldrende) kvinne dras mellom to steder og identiteter, og møter en person fra gamlelandet som hun pleide å kjenne. Migrantenes melankoli, men også oppdagelsen av at hun er kommet til en fase av livet hvor valgene hun ikke tok har minst like mye å si som de hun fremdeles kan ta. Det går an å mene at den til tider er litt skisse-aktig, at denne sørkoreanske mannen som drar til New York og har hatt oppheng på en dame han ikke har møtt på et helt liv fremstår som en ganske vag påstand. Det er sant, men jeg vet ikke om det betyr så mye når man tror på selve møtet. Morsomt at New York-kjæresten til hovedpersonen er en forfatter som har gitt ut en bok som FAKTISK heter Boner – og at filmen allikevel klarer det kunststykket det er å ikke få ham til å fremstå som en klassisk smågiftig litterat-douchebag.
Dream Scenario: Det beste med den er følelsen av at det er en slags burlesk fabel (Nicolas Cage spiller kort fortalt en akademiker som begynner å dukke opp i drømmene til folk over hele verden) – en historie som nær sagt kunne blitt fortalt i alle tider og vekket noen fascinerende, ubehagelige spørsmål. Med andre ord: At det ikke bare handler om kanselleringskultur, eller bare er en lur måte å kommentere Nicolas Cages eiendommelige karrierekurve fra høyt skattet skuespiller-unikum til internett-meme og tilbake igjen. Da føler jeg at den snakker med magisk-realistiske skjebnefortellinger som En ny dag truer, A Serious Man og filmene Charlie Kaufman har skrevet. Det jeg ikke liker er de stedene hvor den skjerper fokus og anstrenger seg for å være mer dagsaktuell, kommentere de tidsspesifikke mekanismene, akkurat her og nå. Jeg skjønner hvorfor den gjør det, og at det kanskje er der Kristoffer Borgli henter kicket sitt fra, men her syns jeg den går for langt i å (bort)forklare den sentrale gåten i filmen: Hva er det disse drømmene egentlig er? Men for all del, jeg likte den godt.
The Holdovers: Litt pussig å se en film med masse julemusikk i februar, men såvidt jeg husker var det da Love Actually også gikk på norske kinoer. Forøvrig uten sammenligning, bortsett fra at det betyr at denne også dermed til neste år kanskje kan snike seg inn i julekanonen, riktignok på diskret vis. The Holdovers utspiller seg i en liten college-by utenfor Boston rundt 1970, og mesker seg i mørk gulbrun og flaskegrønn interiørvibb av typen som virker så underlig tiltrekkende nå for tiden. Paul Giamatti er som kjent en dypt elsket skuespiller som elsker å spille skuespill og denne gangen får han lov til å trampe ordentlig hardt i klaveret. Han spytter ut jålete stønn, indignerte grynt og infame invektiver i rollen som en fiskestinkende, alkoholisert vriompeis, stuck som foreleser i antikkens historie for uinteresserte snørrunger. Det er noe Elias Rukla over ham. Da’Vine Joy Randolph og Dominic Sessa spiller de to andre hovedrollene, og de ble jeg veldig glad i, jeg har ikke sett dem i noe annet før. Det er en film som tar seg tid til å oppdage hvilken historie den egentlig vil fortelle underveis – og det er i grunnen denne, kort fortalt: Som om noen glupinger så på Duften av Kvinne og tenkte “OK, det var gøy. Men hva om dette her var bra også?”
Tirsdag: Sam Mendes skal lage fire Beatles-filmer som visstnok kommer allerede i 2027. Én for hvert av bandmedlemmene. Det måtte vel skje – og det er forsåvidt ikke første gang Beatles har dukket opp i spillefilm, i tillegg til bandets egne filmer finnes f.eks. Stu Sutcliffe-filmen Backbeat fra nittitallet i tillegg til versjonen som dukker opp i biopic-parodien Walk Hard – og som de fleste synes å være enige om er fasit når det kommer til fab four på det store lerretet. Så hva er det som føles annerledes? Jeg tror det har noe med dette å gjøre: i stort sett hele post-Beatles-æraen har de kun eksistert på sine egne skiver. De var aldri i reklamer eller samleplater, de dukket så godt som aldri opp i spillefilmer eller TV-serier. Om det var en bevisst strategi fra rettighetshavernes side eller om det simpelthen var at folk var uenige og at ting gikk jævlig treigt, har jeg ikke helt oversikt over – men det bidro til en følelse av eksklusivitet. Der Rolling Stones kunne få deg til å tenke på Scorsese og The Byrds kunne få deg til å tenke på Forrest Gump, var The Beatles den eneste konteksten for The Beatles. Men nå er vi i et kjør hvor det skal komme noe nytt fab four-snacks rundt juletider hvert eneste år. Det giret noe voldsomt opp etter mesterverket Get Back, og man burde vel skjønt at det var en utvikling som var umulig å bremse opp – nå er de Intellectual Property, og IP skal som kjent melkes for content, ingen popkulturelle fenomener er ferdig utnyttet av denne kverna før du rett og slett blir trist av å tenke på dem.
Onsdag: Snakker med en venn om Superbowl-showet til Usher, hvor Alicia Keys kom til å skli ut på en tone som ble rettet opp før klippet ble lastet opp på youtube. Så merkelig – alle som så sendingen hørte det skje, de færreste vil vel tenke at Keys er en dårlig vokalist av den grunn, hun synger jo låta glimrende. Vi ender naturligvis opp med å snakke om åpningsseremonien fra Lillehammer, hvordan den i dag føles upredikabel, uprodusert, som om noen bare hadde satt noen nyhetskameraer som fanget opp noen ville greier som faktisk skjedde i den hoppbakken. Han nevner at du ser den innstrammingen over alt, kanskje særlig de siste årene – bare fra den første sesongen av Hver gang vi møtes til det som vises på skjermen nå, er den hardhendte regien, blankpussingen av historier, forhåndsinnspilling av opptrednene, blitt stadig mer åpenbar. Dette i et program som ble solgt inn som et lavskuldret bak-fasaden-møte med noen av Norges mest erfarne artister – og som var en suksess i utgangspunktet. Stikkordet synes å være kontroll – det er ikke alltid godt å si hva den skal oppnå, den dyrkes som en verdi i seg selv. Folk på en prisutdeling som mener de burde få bestemme hva bildene pressefotografer tar av dem brukes til. Historiefortellende innhold som styrer blikket ditt med stadig sterkere hånd og med økende hastverk forteller akkurat hva du skal føle, når. Om man skal plukke ut ett eksempel fra de siste årene, blir det kanskje Person of the Year-intervjuet i Time med Taylor Swift fra i fjor. Det panegyriske intervjuet nevner kvalitetene hennes som låtskriver og artist, javel, men det virkelig beundringsverdige, er kontrollen hennes:
“She deploys the most efficient medium of the day—the pop song—to tell her story. Yet over time, she has harnessed the power of the media, both traditional and new, to create something wholly unique—a narrative world, in which her music is just one piece in an interactive, shape-shifting story. Swift is that story’s architect and hero, protagonist and narrator.”
Det er som om journalisten skriver om Trump i de siste to setningene. Jeg skulle ønske jeg forsto hva som foregikk her.
Torsdag: Tenker og lytter på Sissel Kyrkjebø etter at jeg, litt på overtid, leser NRKs finfine langlesning om “Se ilden lyse” – OL-låta som kunne ha blitt enda større enn den er. Om den bare hadde fått bli med i åpningsseremonien, hvor Sissel i stedet sang OL-hymnen, riktignok på ypperlig vis! Det er en besnærende tanke, men jeg sliter litt med å se for meg hvor i seremonien man skulle puttet den inn uten å bryte med den særegne, stringent trolske stemningen som ble manet fram av folkemusikk, utvalgte Arne Nordheim-verker og Reiersrud/Kleives “Nåde”… om de ikke hadde lagt den helt på slutten, som et ekstranummer, da. Det kunne de selvsagt gjort.
Men Sissel er stor uansett, det vet vi jo – og det visste vi i hvert fall da. To år tidligere hadde hun trillet inn på en isbjørn under avslutningsseremonien i Albertville og sunget en overstemme på “Molde Canticle”, i et opptrinn som får meg til å tenke at Bentein Baardson & co da det var dags for Lillehammerseremonien to år senere tenkte “OK, la oss tone dette litt ned.” Det er utrolig at det gikk, men sånn var det.
Det er en særegen romantikk rundt artister som liksom er «rett ved» verdensberømthet i løpet av karrieren. Som, trass i at de når langt, også klarer å forbli godt skjulte hemmeligheter. Det er et noe Tom Lund over Sissel Kyrkjebø. “Se ilden lyse” ble ikke noen verdenshit, men et sentralt stykke nasjonalromantisk kitsch, det lille ta-ta-taaa ta-ta-taaa-riffet bandet spiller når låta går fra versets tretakt til refrengets firtakt er som en fanfare Howard Shore kunne skrevet for Rohans ryttere i Ringenes Herre: Ledemotivet når verdens beste gutter og jenter som ble født på åttitallet står på livets åskam og skal ta fullstendig av på vors/utdrikningslag/bryllupsfest den dag i dag. SØK DEKNING!
Noen år senere bestemmer Titanic-komponisten James Horner seg i siste liten for at han ikke skal la hun som har sunget hele soundtracket synge rulletekstlåten – men i stedet gi den til en gammel venn som kunne trenge en break i karrieren på det tidspunktet. Slik ble det Celine Dion, og ikke Sissel, som synger “My Heart Will Go On”. Men stemmer det? Altså, jeg har ikke egentlig noen grunn til å tvile på historien slik den er blitt fortalt. Og hun hadde utvilsomt fått en gigantisk verdensomspennende hit om hun hadde fått tilslag på den. Derom hersker ingen tvil. Men på et mer filosofisk plan: Kunne det vært Sissel i stedet for Celine på den låta? Dette har jeg tenkt på i det siste. På starten av nittitallet gestaltet Kyrkjebø rollen som Ariel på norsk, svensk og dansk i Den Lille Havfruen, filmen som startet en renessanse for store musikal-tegnefilmer fra Disney. Der funker Sissel som bare pokker, og noe av grunnen til det er at hun spiller en rolle som synes skapt for henne. For i likhet med Sissel, føles Ariel som en åpen urmusikalsk sjel som bare kan synge, som en geysir – noe uhemmet og naturlig.
Samtidig er det en kjensgjerning at den egentlige stjernen i den filmen er Ursula, havheksen. Hun er en karakter som låtskriverparet Alan Menken og Howard Ashman blant annet baserte på dragstjernen Divine, kjent fra filmer som Hairspray og Pink Flamingoes. Lindsay Ellis har en god video der hun viser hvordan glansnummeret “Poor Unfortunate Souls” rett og slett er et dragnummer – og hvordan denne karakteren ble startskuddet på en lang rekke «queer-koda» – og høyt elskede – Disney-skurker (se også: Scar i Løvenes Konge, f.eks.)
Om Celine Dion skulle spilt i Den Lille Havfruen, er det umulig å se for seg henne som Ariel. Nei, hun måtte vært Ursula. Det forrykte, infame glimtet i øyet, måten hun mesker seg med det melodramatiske og glorete, spiser hver stavelse, får moduleringer til å føles som rakettoppskytinger, gjør duckwalk i høye hæler… Om man ser på konsertopptak av Sissel, er det teatralske instinktet vanskeligere å få øye på. Sissel er en unik sanger, men det er ikke åpenbart hva slags diva hun egentlig er – eller om hun overhode passer til den beskrivelsen. Kan du se henne for deg som en Las Vegas-entertainer? Egentlig burde hun gjort Norges Største Show der hun er nå i karrieren, Wallmanns i Spektrum, fem kvelder på rad – men hun føles vel i grunnen mer fanget i en merkelig middelkulturell julekonsertgreie, med liksom-smakfulle strykerarr, omgitt av designerpynt. På nittitallet tror jeg store deler av Norge syntes hennes daværende mann, den danske komikeren Eddie Skoller var en slags blanding av Per Inge Torkildsen og Yoko Ono, vi ga ham skylda for at karrieren hennes liksom forsvant litt. Vi var nok ikke alltid så rause på den tiden. Men det handlet nok også om en frustrasjon over at vi ikke helt skjønte hvem Sissel var eller riktig hvor hun ville. Og det lurer jeg kanskje på om James Horner gjorde. Og at det han skjønte var at hun var en overlegen musiker, perfekt til å synge de mange eteriske vocalisene underveis. Men når skuta skulle senkes, helt til bånns, helt til sist, da holdt det kanskje ikke med Ariel – nei, da tenkte han kanskje at han nok trengte en Ursula.
***
(Apropos alt dette vil jeg føye til én ting til som jeg har tenkt på under 30-årsjubileumet for Lillehammer-OL: Jens Weissflog hadde rett da han ga publikum fingern. Her hadde han altså hoppet seg inn i historien – ti år etter at han vant med gammal stil i Sarajevo (et OL Lillehammer-lekene speilet seg i), hadde han klart å tilpasse seg og vant med V-stil i stor bakke. Olympisk mester – både i trad og moderne! Det kan bare gjøres én gang. Og det var han som gjorde det, i et OL som på mange måter markerte den definitive overgangen fra dype tradisjoner til den nye tiden (se også: Alsgaards paradigmeskifte på tremila) Med andre ord: Et vaskekte olympisk ikon. Og hva er takken? Jo, etter at han er ørlite høy på pæra kanskje og gjør én liten tabbe, kommer med sleivete kommentar i hopptårnet til Japans sistehopper Masahiko Harada i lagkonkurransen, kommer Norges store håp Espen Bredesen, fremdeles bitter etter å ha mislyktes i andrehoppet i første konkurranse, og sladrer til læreren!!! Det går ikke an! Masahiko Harada var voksen og tok naturligvis ansvar for sitt uheldige, mislykkede siste hopp, det var ikke snakk om å skylde på Weissflog. Men Espen så annerledes på det. Og ikke bare det, vi, det norske folk, sluker survingen til kjære Espen med sluk og søkke, plastrer den på forsiden av VG – og under treningen til den siste konkurransen, når Weissflog hopper ned Lysgårdsbakken, uskyldsren og fager i den hviteste hoppdress du har sett, som en bebartet luftspeiling, et svalt vindpust fra Erzgebirge som har svevd helt til det norske innland – så står altså Verdens Beste Publikum, landet som atter en gang viste verden vinterveien, og buer? Det er simpelthen nedrig, det hjelper nesten ikke at man heiet på både Dan Jansen og Vladimir Smirnov og Pernilla Wiberg når man holder på sånn. For Espens del kastet det en skygge som nådde helt ned til K-punktet i normalbakken, vil jeg si, så flaks for både ham og oss at han landet på magiske 104 meter slik at 25. Februar 1994 med Karen Marie Ellefsens bevingede ord kunne bli den mest vidunderlige av alle vidunderlige dager under OL på Lillehammer.)
Av Filip Roshauw og Audun Vinger
The post NTT: Driftige distraksjoner appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Schemes spilte seg videre til Jazzintro-finale appeared first on Jazz i Norge.
]]>– Schemes og ASQ holder et skyhøyt nivå, hvor samtlige kunne vært årets unge jazzmusikere. Til slutt ble det dynamisk og formmessig spenn som avgjorde, uttaler juryen, som til slutt valgte å sende Schemes videre til finalen.
Kvartetten, med base i Trondheim, består av Brede Sørum (saksofon), Oliver Skou-Due (piano), Bendik Løland Lundsvoll (kontrabass) og Veslemøy Narvesen (trommer). Musikken beskrives som ukonvensjonell og kontrastfylt med intrikat og gjennomkomponert låtmateriale, bundet sammen av lengre improviserte partier.
Dette var den første av fire innledende runder av Jazzintro 2024. I finalen under Moldejazz i juli skal Schemes møte tre andre band som vil kvalifisere seg til finalespill gjennom innledende runder på Stavanger Jazzforum, Dokkhuset scene i Trondheim og Nasjonal jazzscene i Oslo. På Moldejazz vil juryen kåre ett av bandene til Årets unge jazzmusikere 2024. Dette bandet vil motta en lanseringspakke fra Norsk jazzforum som inkluderer en festivalturné og et tilrettelagt mentorprogram.
En rekke av landets fremste jazzmusikere har tidlig i sine karrierer deltatt i Jazzintro. Lanseringsprogrammet som startet opp i 1998, har vært viktig for å løfte fram og synligjøre talentene i norsk jazz. Jazzintro har etablert seg som en prestisjetung visning- og introduksjonsarena for unge, profesjonelle musikere. I 2024 består juryen av bassist Ellen Brekken, pianist Dag Arnesen, vokalist Eldbjørg Raknes og slagverker Jakop Janssønn.
Spilleliste Jazzintro 2024:
Bergen jazzforum, 22. februar: ASQ // Amund Stenøien Quartet og Schemes
Stavanger Jazzforum, 29. februar: Lightning Trio og tuvahalseband
Dokkhuset, Trondheim, 17. mars: SUPERSPREDER og Coincidences
Nasjonal jazzscene, Oslo, 3. april: Bliss Quintet og Philip Granly Trio
Moldejazz, 17. juli: FINALE
The post Schemes spilte seg videre til Jazzintro-finale appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Unikt tilbud for jazzinteresserte vgs-elever appeared first on Jazz i Norge.
]]>Jazzkoordinator ved skolen, Anita Gjørven, forteller at søkere ikke trenger spesielle forkunnskaper innen jazz, det viktigste er interessen og ønsket om å utvikle seg innen improvisasjon og samspill. På Landslinja for jazz kan elevene få utfolde seg musikalsk og får undervisning i blant annet gehørbasert metodikk, improvisasjon, samspill og jazzteori.
– Kombinasjonen av flere undervisningsarenaer gir et variert tilbud med høy kvalitet som elevene vokser veldig på. Det er unikt at så mange jazzinteresserte ungdommer er samlet på én videregående skole. De spiller mye sammen, også utenfor skolens regi, forteller Gjørven.
Elevkonsert under Moldejazz. Foto: Ole Bjørn Steinsvik/Moldejazz
Godt samarbeid med regionale jazzaktører
Skolen jobber tett med lokale og regionale aktører som blant annet Moldejazz og Storyville Jazz Club, som gir elevene mange spennende muligheter utenfor undervisning.
– Under Moldejazz arrangeres en egen workshop med elevene på landslinja, som avsluttes med konsert som en del av Moldejazz sitt offisielle program. Workshopen ledes av en eller flere profesjonelle musikere fra det norske jazzmiljøet, nye hvert år, sier Gjørven. Elevene får også mulighet til å spille konserter i Alexandraparken på dagtid under festivalen, og de får mulighet til å bli med i Jazzlogen, Moldejazz sin gateparade.
Byens helårsarrangør, Storyville Jazz Club, er også dyktig på å involvere elevene. Jazzklubben bidrar blant annet med workshops og mesterklasser til jazzlinja, med artister fra eget program. Elevene kan også få bidra inn i klubbens styre og være med på å utforme konsertprogrammet, og de får tilbud om å spille selv på klubbens jazzcafeer.
– Også de andre jazzklubbene i fylket er ivrige på å gi ungdommen en arena å spille på. Det motiverer til at elevene danner egne band/ensemble, og gir dem praktisk erfaring med å skaffe og organisere spillejobber, og å opptre for publikum, forteller Gjørven.
Foto: Molde videregående skole
Bred undervisningskompetanse
Molde kulturskole er landslinjas nærmeste samarbeidspartner, og den ukentlige undervisningen ivaretas av kulturskolelærere med høy kompetanse innen jazz.
– Utenfor Molde er NTNU vår aller største samarbeidspartner, og deres læringsmetodikk er grunnlaget for vårt undervisningstilbud. Fire ganger i året kommer lærere derfra hit og underviser, og to ganger i året drar elevene til Trondheim og besøker jazzlinja der. I tillegg til jazzundervisning får de da også blitt kjent med hvordan jazzlinja på NTNU fungerer og kommet i kontakt med studenter som går der, sier Gjørven. Erfaringene fra landslinjas første kull, viser at flere søker seg videre til jazzlinja på Sund folkehøyskole, og til høyere utdanning for jazz ved NTNU og NMH.
Undervisning under NTNU-besøk. Foto: Molde videregående skole
Tett oppfølging av tilreisende elever
Skolen er klar over at det kan virke både skummelt og utfordrende å flytte langt hjemmefra i så ung alder: – Vi har høy bevissthet omkring elevenes psykososiale situasjon når de flytter hit til Molde fra andre steder i Norge. Skolen har blant annet et miljøteam som passer på at hybelboere har det bra i hverdagen. De arrangerer sosiale fellesaktiviteter, og har god kontakt med hver elev. Vi har også faste avtaler med huseiere tilknyttet byens øvrige kulturliv, og som tilbyr hybler spesielt for landlinjeelevene. Elever som bor langt hjemmefra blir i tillegg normalt koblet til en voksen fadder/fadderfamilie, forteller Anita Gjørven.
– I tillegg er det sosiale miljøet på musikklinja veldig godt, og mange bruker store deler av fritiden sin sammen med medelever i blant annet korps, jazzensembler, egne band eller bare generelt samvær i kulturskolen sine lokaler, avslutter hun.
The post Unikt tilbud for jazzinteresserte vgs-elever appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Første Jazzintro-runde på Bergen Jazzforum appeared first on Jazz i Norge.
]]>– Det blir en spennende start på årets Jazzintro med to ganske ulike band som spenner fra det drømmende til det energiske. Det blir en heftig kveld på USF Verftet, sier prosjektleder Aleksander Haugen.
En rekke av landets fremste jazzmusikere har tidlig i sine karrierer deltatt i Jazzintro. Lanseringsprogrammet har blitt en prestisjetung visning- og introduksjonsarena for unge, profesjonelle musikere. Bandet som til slutt blir kåret til Årets unge jazzmusikere 2024 vil i tillegg til tittel få en festivalturné og et tilrettelagt mentorprogram.
Innledende klubbkonserter
Den første runden av Jazzintro arrangeres på Bergen Jazzforum 22. februar. Der spiller ASQ // Amund Stenøien Quartet og Schemes. På Stavanger Jazzforum 29. februar møtes Lightning Trio og tuvahalseband, deretter vil SUPERSPREDER og Coincidences spiller på Dokkhuset i Trondheim 17. mars, og siste innledende runde blir med Bliss Quintet og Philip Granly Trio på Nasjonal jazzscene i Oslo 3. april. Juryen, som består av profilerte norske jazzmusikere, sender ett band fra hver av rundene videre til finalen under Moldejazz. I 2024 består juryen av Ellen Brekken, Dag Arnesen, Eldbjørg Raknes og Jakop Janssønn.
Lanseringspakke med festivalturné og mentorprogram
Drøyt tjuefem år etter det hele startet, er Jazzintro lansert i en noe endret utgave. Flere samarbeidspartnere har kommet inn, de innledende rundene er lagt til nye arenaer, og lanseringspakke og -turné har fått nye rammer. Fem av landets største jazzfestivaler har vært samarbeidspartnere siden starten. Nå er festivalsamarbeidet utvidet ytterligere med flere av de store festivalene, der Årets unge jazzmusikere vil være på plakaten under festivalsesongen 2025.
Som tidligere vil Norsk jazzforum legge opp en mentorordning for Årets unge jazzmusikere. Denne lages i samarbeid med musikerne selv etter ønsker og behov, og kan inneholde blant annet møter med bransjeaktører for en introduksjon til livet som profesjonell musiker, tilrettelegging av møteplasser og nettverksbygging samt opplegg for kunstnerisk utvikling.
ASQ // AMUND STENØIEN QUARTET
Amund Stenøien (Trondheim) – vibrafon, komposisjoner, Steinar Heide Bø (Trondheim) – trommer, Gard Kronborg (Oslo) – akustisk bassgitar, Joakim Rainer Petersen (Bodø) – piano
I eksplosivt samspill og en drømmende, pop-aktig klang har Amund Stenøien funnet sitt eget sound. Fundamentert i moderne amerikansk swing og kontrapunkt, frigjør Stenøien potensialet som ligger i en stram form gjennom sterke, sangbare melodier i møte med intrikate harmoniske og rytmiske strukturer. Med voksende innslag av gospelprogresjoner og ostinater fra klubbmusikk, plasserer kvartetten seg innenfor den amerikanske jazztradisjonen i 2024. ASQ har spilt over et dusin konserter i inn- og utland de siste årene, blant annet på Oslo Jazzfestival, Edinburgh Jazz & Blues Festival og Jazzfest i Trondheim, både som kvartett og nylig med Lage Lund som gjest. Kvartetten slapp sitt debutalbum «Coming to Pass» i 2023 på Sonic Transmission Records.
Schemes
Brede Sørum (Ranheim/Trondheim) – saksofon, Oliver Skou-Due (Danmark) – piano, Bendik Løland Lundsvoll (Gjerdrum) – kontrabass, Veslemøy Narvesen (Kristiansand) – trommer
Schemes er en eksplosjon av energi, maskert som en jazzkvartett, med base i Trondheim. Musikken er ukonvensjonell og kontrastfylt med intrikat og gjennomkomponert låtmateriale, ofte bundet sammen av lengre improviserte partier. Kvartetten henter sin inspirasjon fra både amerikanske og europeiske strømninger, og har klare referanser til klassisk impresjonisme og dagens moderne jazz-scener. Med sterkt fokus på et intenst og lyttende samspill presenteres musikken med åpenhet for alt av impulser og musikalske referanser – helheten blir dermed fylt av ytterpunkter og byr på en uforutsigbar reise inn i Schemes’ univers.
Samarbeidspartnere Jazzintro 2024:
Bergen Jazzforum, Nasjonal jazzscene, Stavanger Jazzforum, Dokkhuset Scene, Moldejazz, Nordlysfestivalen, Bodø Jazz Open, Vossa Jazz, Maijazz, Nattjazz, Kongsberg Jazzfestival, Oslo Jazzfestival og Sildajazz. Jazzintro er støttet av Sparebankstiftelsen DNB.
The post Første Jazzintro-runde på Bergen Jazzforum appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Stort lørdagsslipp fra Kongsbergjazz appeared first on Jazz i Norge.
]]>Fersk jazzkvartett fra Zanussi
Per Zanussi fikk festivalens store musikerpris DNB-prisen i 2023, og kommer til Kongsberg i år med flere nye prosjekter, blant annet den splitter nye kvartetten Zanussi 4 som består av saksofonistene Fredrik Ljungkvist og Lotte Anker, i tillegg til trommeslager Hans Hulbækmo. Per Zanussi har tidligere samarbeidet med alle i andre sammenhenger, men nå forener de krefter for første gang som band under Kongsberg Jazzfestival.
– Per Zanussi har plukket musikere fra øverste hylle til dette bandet, og vi gleder oss til å høre det for første gang på sommerens festival, forteller Menes.
Zanussi 4 spiller på EnergiMølla lørdag 6. juli.
Ingrid Olava til poesioasen
Siden den kritikerroste debuten med Juliet’s Wishes har Ingrid Olava levert et imponerende antall konserter og en låtkatalog som har resultert i en mengde priser og nominasjoner gjennom en popkarriere på 15 år. I tillegg til sin egen sterke katalog med publikumsfavoritter som «Only just begun», «Back to love» og «Warrior song», har Ingrid Olava alltid omfavnet og tolket andre kunstnere. I konsertformatet har hun utviklet seg til å bli en eklektisk blanding av eget og andres materiale, og det får publikum høre i poesioasen på Christians Kjeller.
The post Stort lørdagsslipp fra Kongsbergjazz appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Ola Kvernberg til Oslojazz med symfoniorkester appeared first on Jazz i Norge.
]]>Steamdome III: Beyond The End hadde urfremføring for over 3000 entusiastiske mennesker i skumringstimene under Olavsfestdagene 2023, og i løpet av sommeren 2024 slippes «Steamdome III» som album. Når Ola Kvernbergs finkalibrerte maskineri inntar Sentrum Scene og Oslo Jazzfestival, blir det enormt på alle mulige måter.
– Dette var faktisk den første bookingen jeg hadde i tankene da jeg fikk jobben som festivalsjef, forteller Line Juul. – Ola Kvernberg er en fantastisk musiker med et unikt øre for melodier som berører publikum, og jeg ser frem til å høre foreningen av Steamdome-universet med Kristiansand Symfoniorkester på Sentrum Scene denne fredagen, avslutter Juul.
The post Ola Kvernberg til Oslojazz med symfoniorkester appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post NTT: Små glimt av lys appeared first on Jazz i Norge.
]]>1. Den finske saksofonisten Mikko Innanens kvartett Autonomus spilte en glimrende konsert på Nasjonal Jazzscene i går, og i kveld er de i Bergen, på Sardinen USF Verftet. I morgen spiller de på Spor 5 i Stavanger, og på søndag spiller de på Dokkhuset i Trondheim. Anbefales varmt, Audun skriver litt om gårsdagens konsert i bunnen av remsa.
2. Festivalen Kryssover Jazzfest i Moss kan skilte med Andreas Ulvo og Solveig Slettahjell i kveld, Hot Rod Double, Ella meets Django og Primavista Social Club i morgen. Moro hele helga!
3. Det argentinske kultbandet Reynols har eksistert siden 1993. De består av Roberto Conlazo, Anla Courtis og trommeslageren Miguel Tomasin, som har down syndrom og er bandets «spirituelle arkitekt». Trioen har vært innom all slags improvisert musikk fra frirock til droner og elektronisk musikk – og er blant annet utgitt av Lasse Marhaug. De har også vært en avgjørende inspirasjonskilde for det norske improensemblet DNA?AND?, som Reynols-medlem Courtis har jobbet med en rekke ganger. Nå er bandet gjenstand for en utstilling i Norge for aller første gang. Clorma Samle Monesia åpner torsdag på Galleri Schaeffers Gate 5, og står i 10 dager. Allerede på onsdag er det konsert med Anla Courtis og Lasse Marhaug på Cappelens Forslag. Neste lørdag spiller DNA?AND? sammen med Anla Courtis – og det er remiksing og mye annet på plakaten disse dagene (sjekk event for nærmere info).
Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.
Ah, pianoet. Sjelens tastatur, de livlige åttiåtte treslegger, det sortlakkerte forundringskammer, flyttefolkets svøpe, trillenes sarkofag. Kjært barn har som kjent mange navn. Og nå har dette fornemme instrument fått seg sin egen intime festival. PIANOHÆRVERK starter på mandag og lover fire dager med flygel på Kafé Hærverk i Oslo – tanken på at det i det hele tatt er plass til noe sånt der inne er forbløffende i seg selv, men det er det faktisk, vi har sett det før, for eksempel da Atomic spilte der en uke i januar 2020. Underveis i den uka sto vi og snakket med den daværende bartenderen og ambient-entusiasten Jon Ole Flø om noe vi kalte for “Art Tatum-dagene” – en sorts biennale hvor det ble spilt piano i alle slags fasonger, og hvor han DJ-et 78-plater med Tatum. For en lykke det hadde vært! Det vites ikke om Tatum vil bli spilt på anlegget når festivalen starter på mandag, men utover dét konstaterer vi at drømmer faktisk går i oppfyllelse.
Det er pianistene Christian Wallumrød, Guosté Tamulynaite og Jonas Cambien som arrangerer festivalen, i samarbeid med NyMusikk og Konsertforeninga – og flygel fra Aspheim. Wallumrød har tidligere tatt initiativ til et piano-forum vi snakket med ham om her, så det skjer mye på denne fagfronten i norsk musikk for tiden. Og disse dagene vil man kunne oppleve Tamulynaites stykke «A piece for a self-interviewing pianist» (2024), oppfinnsomme Jo David Meyer Lysnes «for renstemt klaver» (2024) på NyMusikk-mandagen, Magda Mayas og Inga Margrete Aas på en Blow Out!-tirsdag som også byr på den aldeles glimrende saksofon/bass/rommer-trioen Trevor Watts / John Edwards / Tollef Østvang, CD-release med Sanae Yoshida og Hammer og Stål med Christian Wallumrød og Ivar Grydeland på onsdag og til sist en Pianoforum-torsdag hvor vi hører solo-sett med Ingfrid Breie Nyhus og Nils Henrik Asheim før Jonas Cambien og Paal Nilssen-Love spiller en duo helt til sist. De slipper også en titommer med opptak fra forrige gangen de møttes, den gangen var det vel på Blow Out-festivalen for noen år siden.
Nydelige saker. Vi har snakket med Jonas Cambien om piano før, i forbindelse med Jazznytts store pianonummer for noen år siden – her kan du lese et langt og grundig intervju med ham. Men siden Cambien også er aktuell med debutplata til kvartetten Maca Conu, som vi skrev begeistret om for noen uker siden, tok vi en ny plat for å høre om planene.
Jonas! Hvordan fikk dere ideen til PIANOHÆRVERK?
– Det kom en kveld på Hærverk. Vi snakket med Hærverk-innehaver Vegard Heskestad om utfordringene med å leie flygel til et sånt sted. Så kom vi fram til ideen om å leie et instrument i flere dager, og å samle litt folk. Det sprang litt ut av en frustrasjon, kan man si, om at det ikke er så mange konsertlokaler i Oslo med flygel hvor man kan gjøre litt low key-ting. Former for impro, prosjekter som ikke får plass på de større scenene som har flygel stående. Om man ikke får gig på Victoria eller Kampenjazz på Grønland, er det ikke så mange mulighter. Og vi vet jo alle hvor viktig Hærverk er for den musikken – så det hadde vært fint å kunne jobbe med flygel der.
Vi har jo snakket før om pianisters forhold til instrumentet. At man ikke kan ha med sitt eget på konserter – og det er jo enda mer eksklusivt når det kommer til flygeler. Hvordan tenker du rundt det nå?
– Generelt har jeg et ganske åpent forhold til instrumentet, jeg bruker det jeg får. Jeg husker da jeg var klassisk pianist – da var det viktig med top notch-flygel for å spille Beethoven-sonater på best mulig vis og så videre. Men gjennom årene hvor jeg har drevet med impro, er jeg blitt vant med å spille på det jeg får. Og jeg er glad for det, jeg elsker å jobbe med de begrensningene. Det kan være kult å få et litt skittent instrument av og til og bare lete etter det vakre i det. Det kler på en måte min estetikk og musikken jeg har begynt å lage. Det har jeg for eksempel merket med Jonas Cambien Trio – der har vi spilt mange gigs med ganske falleferdige uprightpianoer. Så jobber man med det. Generelt har jeg den holdningen og ser på det som en utfordring, men av og til er det stas med et flygel og et skikkelig bra instrument. Det finnes ting som man ikke får gjort på hva som helst. Nå står det jo et veldig, veldig bra upright-piano permanent på Hærverk, som vi også kommer til å bruke på festivalen. Tanken om disse flygeldagene kom før det pianoet kom på plass, så det ble plutselig ikke like nødvendig å leie flygel. Men det er en del ting, som for eksempel urfremføringen av Jo David Meyer Lysnes nye verk og Magda Mayas, som spiller med Inga Margrete Aas, som ikke kan gjøres under flygel.
Det er Aspheim Flygel- og pianosenter som står for instrumentet denne helgen – og jeg har inntrykk av at de er ganske ivrige sparringspartnere for denne utforskningen.
– Absolutt. Jeg har vært innom Aspheim noen ganger og fått litt veiledning, vi hadde workshops med Kjetil Mulelid og Anja Lauvdal hvor vi satt på Aspheim sammen med Joakim Sigvaldsen. Da skrudde vi litt på flygelet og lærte oss hvordan det ser ut på innsiden. De folka er veldig opptatt av gode instrumenter, godt håndverk, samtidig som de er veldig med på ting. De er veldig hands on. Vi var inne på det da du gjorde den store pianosaken for noen år siden i Jazznytt – det kan være noe nesten sakralt over flygelet, det største og viktigste klassiske instrumentet eller noe. Og det er noe med å bryte med det. Aspheim sier ok, det fungerer sånn, men du kan også skru på det og få det som du vil – og hvis du ødelegger noe, fikser vi det bare. Vi var jo på et verksted, så om noe ble ødelagt gikk det an å fikse. Tittelen “PIANOHÆRVERK” er en referanse til kafeen, men det handler også om å bryte med tanken på at flygel og piano er så høytidelig.
Hvordan har dere tenkt rundt programmet? En pianofestival kan jo inneholde nær sagt hva som helst.
– Vi jobbet mye med det. Innenfor ganske begrensede rammer ville vi ha et bredt spekter av pianomusikk, selv om det meste kommer fra samtidsmusikken og den mer frie siden av jazzsjangeren. Pianomusikk er så vanvittig bredt, det er så mye. Jeg skal ikke påstå at vi har dekket hele spekteret – langt ifra. Det er et ganske smalt segment. Men det var noe av tanken her – vi valgte prosjekter som man ikke alltid hører andre steder, men som passer veldig bra på Hærverk, med det som skjer der ellers. Mange av de som skal spille her spiller også på de større scenene, men som oftest i litt andre kontekster.
Tenker du at det kan bli en årlig greie?
– Absolutt, jeg har et lite håp om det. Det kommer veldig an på hvordan det går i år, og det handler om støtte til videre utgaver. Vi har såvidt berørt overflaten av det som er mulig å gjøre. Og forsåvidt bare en liten del av det vi hadde lyst til å få til, det var ting vi måtte kutte ut på grunn av ressurser. Hvis det går bra, håper jeg absolutt at det kan skje igjen, og at det kan vokse.
Du ga ut en plate for noen uker siden som vi skrev om i NTT. En kvartett med Andreas Wildhagen på trommer, Signe Emmeluth på altsaksofon og Ingebrigt Håker Flaten på bass. Er Maca Conu ditt nye working band? Jeg følte i hvert fall at det var en slags fortsettelse av trioen.
– Jeg tenker på ingen måte at det er en erstatning av Jonas Cambien Trio eller at det er “den nye versjonen”. Selv om trioen ikke er så aktiv akkurat nå, håper jeg at vi kan spille mer – André Roligheten, Andreas og jeg har snakket om det. Men av ulike årsaker har vi ikke spilt så mye de siste årene og kvartetten er absolutt et working band jeg kan få gjort veldig mye med. Jeg tenker på det som noe annet. Om jeg skulle begynt med trioen igjen, kan dette fortsette parallelt. Men når det er sagt, er det selvfølgelig mye i kvartetten som er en fortsettelse av trioens musikk.
Ja, jeg føler at jeg både kjenner igjen låtsignaturen, i tillegg til ditt og Andreas Wildhagens spill åpenbart.
– Absolutt. Men føler også det er mye annet og nytt i Maca Conu som jeg ikke har gjort med trioen. Det er jo et annet band, et litt annet sound. Men selv om jeg prøver å lage noe annet, er jo mye også likt. Man jobber videre hele tiden og utvikler ting, tar med ideer fra et sted til et annet og utvikler dem. Samme type ideer, men i ny drakt.
Hva slags piano-opplevelser dro deg mot instrumentet?
– Det er et veldig stort spørsmål. Det at jeg begynte å spille piano var egentlig litt tilfeldig. Foreldrene mine ville at jeg skulle spille musikk, akkurat som mine søsken. Det første jeg ønsket var å spille trommer, men det var de ikke så gira på. Så sa jeg piano – det var kanskje fordi jeg ikke kjente til så mange andre instrumenter. Jeg sendt til pianotimer og likte det med én gang – da var jeg fem. Senere har det vært mange ting og musikkopplevelser.
Hva da for eksempel?
– Ganske tidlig hadde jeg stort kick på klassisk musikk – symfonier og operaer, ting foreldrene mine satte på hjemme i stua. Så hadde jeg en kompis på barneskolen som var opptatt av jazz og spilte saksofon. Den første jazz-skiva var Cannonball Adderley, Know What I Mean? Da var jeg 12 år og kicka på det. Like etter fikk jeg Blue Train av John Coltrane. Den fascinasjonen har vedvart. Så var det også pop og rock-ting på siden av dette – det høres ut som jeg bare har hørt på klassisk og jazz siden jeg var fem, men det var ikke sånn, haha!
Hva inspirerer deg nå for tiden?
– Vet du hva, jeg hører egentlig sjelden på pianomusikk. Noe jeg har hørt mye er Chris McGregors Brotherhood of Breath. Det hørte jeg mye på da jeg lagde musikken til Maca Conu. Men det er så mye pianomusikk som er bra.
Og om du savner pianoet i livet ditt vet jeg om en festival som er rett rundt hjørnet og som burde passe midt i blinken.
– Ja, ikke sant! Det er et vanskelig spørsmål. Jeg har jo mange favorittpianister… i Jazznytts pianosak kom det et stort sitat av meg, “piano er det kjedeligste jeg vet”… det ble kanskje tatt litt ut av kontekst, men det er morsomt også. Mange av de som spiller på festivalen er folk jeg har stor kjærlighet til. Christian Wallumrød hørte jeg for eksempel på før jeg flytta til Norge og jeg har fortsatt kick på det han lager.
Emmeluth’s Amoeba: Christian Balvig, Karl Bjorå, Signe Emmeluth og Ole Mofjell. Foto: presse
I dag lanseres den fabelaktige nye plata til Emmeluth’s Amoeba, med den talende tause tittelen Nonsense. Det er lanseringskonsert i Oslo i dag, via Improverk på Kafé Hærverk. Stikk innom! Plata er utgitt av Jonas Kullhammars kremlabel Moserobie, virkelig et av europas fremste selskap innen kategorien JAZZ. Klokelig er ikke hans utgivelser til spott og spe på Spotify – så let etter den på annet vis. Det er det verdt.
I sakens anledning publiserer vi her Torkjell Hovland sin forhåndsanmeldelse som står på trykk i Jazznytt-utgaven som kom i desember. Vi trenger flere lesere og støttespillere, så tegn gjerne et abonnement! Men først, les Torkjell.
Nonsense
Emmeluth’s Amoeba
Moserobie
Alt ein skal prøve å forstå, prøve å forklare eller finne meining i. Alt det rasjonelle, det smarte og fornuftige. Og då har eg ikkje ein gong byrja å snakke om alt det fæle eller vonde. Ho er til å bli gal av, denne verda.
Somme gongar er musikkopplevinga som eit hopp i ein iskald sjø. Musikken dominerer sansane dine totalt, og du blir fri frå alt dette mølet eksistensen av og til kan vere. Den ekspressive frijazzen står i ekstrem kontrast til den paradoksalt nok uforståelege og føreseielege verda.
Då kjenner du at ingenting gir meir meining enn Nonsense. På Emmeluths Amoeba sitt tredje album, går dei dit med ein gong – ut i isbadet. Gjennom spontanitet og skrikande frie assosiasjonar, musikalsk action painting har den danske saksofonisten Signe Emmeluth blitt eit kvalitetsstempel i seg sjølv. Ho har allereie over førti krediteringar som medmusikant på discogs, men pregar kvar enn ho går med eit tydeleg bumerke. Ho har vore ei av desse som har stilt seg open for alle slags prosjekt, men også opnar nye uttrykk i musikarane ho spelar med. Eit av mange eksempel var den levande utandørskonserten med Paal Nilssen Love Circus under Sildajazz i 2023. Eg la merke til korleis desse andre tydelege stemmene i ensemblet responderte på hennar spel. Ein har for vane å snakke om saksofonistar sin tone, men med Emmeluth, så har eg lyst å tenke at ho gir faen i den. Det vil seie — tonen er det den blir gjennom kva enn innfall ho får. Og det er denne ubeskytta faenskapen som smittar.
I Emmeluths Amoeba får vi alt Emmeluth på ein gong.
Nonsense startar in the moment med «Chic Blip», som går rett i kjernen på det som gjer dette bandet så spesielt interessant. Det er rett og slett tullete komposisjonar og rammer for improvisasjonar, noko som gjer at dei fire stemmene tek uventa retningar. Vi ser dei danse og le i høgtalarane.
Ganske tidleg er det pianist Christian Balvigs harmoniseringar av melodilinjene eg legg merke til – høgst merkverdig. Han går ofte innom tonespråk som kjem frå heilt andre kantar enn frijazztradisjonar, og han kan ofte halde seg til ein idé gjennom heile låta. Andre gongar er det fingerbrekkande soloparti i tradisjon etter Cecil Taylor. Trommeslagar Ole Mofjell leitar heile vegen etter det neste og med eit nærast desperat lyttande blikk finn han ein liten gong å leike med, eller eksploderer i massiv stormspel på heile settet.
Høgdepunkta er mange gjennom plata. I «Flickering» ligg akkordane i piano, og over flyt det små, rare lydar frå dei tre andre. På «Shaking Tail Feathers» er det riff og rytmiske motiv som byggjer grunnmuren. Etter ein lang gitarsolo landar dei saman, midt i kicket. Gitarist Karl Bjorå sine soloparti med slide er verdt ein storfilm.
Det er lydar her eg ikkje klarer å identifisere. Av og til så er det synthar, andre gongar gauling eller lokking, om vi vel å tru det er folkemusikkpåverknad her også. Men like ofte er det ein gitar, ein saksofon, eller eit piano som sveisar i hop til klangmonolittar. Noko vi finn i«Zelda», som skil seg ut i låtbunken.
Kvartetten er så fullt investert i musikken, at vi som lyttar sjølv er nøydde til å vere det på same måte. Men det vil ikkje seie at musikken treng å kallast tung. Desse komposisjonane er opne, men like fullt tydelege. Store delar av «Nonsense» er harmonisk tilgjengelege, altså spelar dei på lyttarens referansebibliotek som eit femte instrument. Ved å tørre å vere så tydeleg i ideane, så opnar det improvisasjonen friskt opp og løftar Nonsense særleg godt som album.
Med Hans Hulbækmo si soloplate friskt i minne, så kan ein tenke om dadaismen har ei ny bølge i dei friaste jazzavdelingane. Det kan i alle fall aldri kallast pretensiøst lenger. Best oppsummert er dette i «I hear Nonsense», der dei også har leika seg i etterarbeidet. Det er fristande å ønske seg meir etterarbeid vidare – når det først er på plate, meinar eg.
Med Nonsense har Emmeluths Amoeba teke form. Det har ikkje berre blitt endå meir av alt, men det har blitt klarare. Men først og fremst er det sjeldan noko har gitt så mykje meining som å lytte til Nonsense. Er det dette som er redninga?
Torkjell Hovland
Hans Wagner i vante omgivelser utafor BLÅ, der han spiller bass med Frank Znort Quartet hver bidige søndag. Foto: FZQ
Dr. Zouff presenterer: Mardi Gras på Franks
Det er tydelig at kulda ikke slipp på oss riktig ennå – hva skal man si, februar er februar, selv om det føles litt ekstra grimt denne lange, overivrige og grensesprengende irriterende vinteren. Hva skal man gjøre? Musikk og mat og mennesker må være løsningen. Den 13. februar i år er det Fetetirsdag – eller Mardi Gras. Dagen før fasteperioden er en festdag mange steder i verden, ikke minst i en aldri så liten by som heter New Orleans og som det har kommet en god del vanvittig god musikk ut av gjennom årene. Kjærligheten til den kulturen er det mange som deler også her til lands, ikke minst Hans Wagner, musikkmenneske og kontrabassist i Frank Znort Quartet, som med hans egne ord er “nesten groteskt besatt av Louisiana-mat, kultur og musikk, og ønsker å dele dette med resten av Oslos befolkning”.
I det daglige er Hans også medeier av den ferske Oslo-restauranten Franks, i Fredensborgveien. Nå på lørdag inviterer de til en forhåndsfeiring hvor det vil bli servert gumbo, hvor restauranten EFF EFF kommer og bidrar med østers i kjelleren og hvor det blir musikk fra musikere i band som Lady Hardanger og Frank Znort Quartet. I tillegg blir det DJ’s og overraskelser – vi ba Hans AKA Dr. Zouff om å anbefale noen låter sånn at vi kan få dette hersens vorspielet i gang.
“Do whatcha wanna pt 2” – Rebirth Brass Band
En eksplosjon av brass og glede, du kan føle flyten i paraden.
“When I die (you better second line)” – Kermit Ruffins
Kermit Ruffins er vel kjent mest som trompetist i Preservation Hall Jazz Band, men her er han solo på en plate som høres ut som den er spilt inn med kompisene på hans egen bar «The Mother in Law Lounge» i 7th ward i New Orleans. Denne skal spilles i min begravelse!
“Meet de boys on the battlefront” – Bo Dollis, The Wild Magnolias
Bo Dollis var Big Chief i The Wild Magnolias fra 64 ́ og startet en tradisjon i krewet som holder på til den dag i dag med å spille inn plater med trad secondline musikk og krigsrop.
“Tu Peux Cogner (Mais Tu Peux Pas Rentrer)” – Clifton Chenier
Hehe, Også kjent som «Hear you knockin, but you cant come in», men den er bedre på cajun fransk og med trekkspill.
“Turn up the zydeco” – Rockin Dopsie Jr. And the Zydeco twisters
«Turn up the Zydeco, or the Zydeco turn up on you!» Jeg synes denne låta definerer veldig vibe og attitude i musikksjangeren. Nå skal det også sies at dagens Zydeco er en mer eklektisk blanding av det tradisjonelle og med et sterkt hip hop element.
“La danse Du Mardi Gras” – Balfa Brothers
Man kan høre sumpen skinne gjennom, tenk å sitte på terrassen din en varm dag i Louisiana og drikke hjemmebrent å høre på denne. Definisjonen på Cajun Mardi Gras.
Mardi Gras-kvelden starter på Franks klokka 18.00 i morgen.
Marianna Sangita Røe. Foto: Marthe Amanda Vannebo/Jazznytt
Et samtaletema vi til stadighet kommer tilbake til i NTT-redaksjonen er halvnye plater. Vi hører jo mye på fersk musikk, og en god del på riktig gammel musikk, men er vi flinke nok til å plukke opp plater som kanskje er fire-fem eller ni-ti år gamle og se hvordan det går med dem? Dette perspektivet kan også være givende. Et fint sted å starte i så måte er EP’en TMI av duoen ON, som består av Marianna Sangita Angeletaki Røe og Efrén Lopéz Sánz, som vi også snakket med Marianna om da skiva kom, tilbake i det herrans år 2020. Da var den en av årets fine overraskelser, en utgivelse som så på verden fra en litt annen vinkel, med litt annen temperatur og et annet referanseunivers enn det meste annet vi hørte. Sånn føles den fremdeles.
Grunnen til at vi nevner det nå, er at NTT denne uken er åsted for premieren på videoen til låta “Et glimt/mørket” fra denne plata.
Hei, Marianna! Dette var et verdifullt gjenhør med en utgivelse som fortjener å plukkes frem på nytt. Men hva er årsaken til at det kommer en video av “Et glimt/mørket” nå?
– Denne videoen har egentlig eksistert i nesten to år nå, men de siste par årene har kalenderen min vært så full at jeg nesten ikke har hatt tid til å tenke. Og jeg er veldig god på å prokrastinere, så det er også det. MEN, det er egentlig også i anledning at jeg og Efrén López Sànz som er duoen ON skal spille vår første duokonsert noen gang på Riksscenen den 2. Mars. Så det passet bra som en slags oppvarming!
Låta føles som et øyeblikksbilde også, som handler om mørke og håp – ser du annerledes på teksten nå enn da du spilte den inn?
– Jeg ser på teksten som en representasjon av det jeg gikk igjennom akkurat da, som jeg tror kan være veldig gjenkjennelig for mange.. Følelsen av å være i et mørke men å vite at det finnes håp selv om det absolutt ikke kan føles sånn i det øyeblikket. Jeg har med meg mørket mitt hver dag, det er en del av meg, derfor er det fint å ha en slags huskelapp om at lyset finnes der. Selv om det er bare Et Glimt.
Hvordan kom samarbeidet med filmskaper Bjørn Ante Røe og danseren Alma Bø Getachew til?
– Bjørn Ante Røe er broren min men også en ekstremt kreativ sjel og filmfotograf. Han har studert og bodd i New York og jobbet i store produksjoner av film, reklame og musikkvideo. Han har enorm kunnskap om alt som finnes på et sett. Lys, kamera, rigg, alt! Og jeg ville lenge jobbe med han! Vi filmet videoen ila bare tre-fire timer på Scenehuset i Oslo, han var helt alene og gjorde alt selv, så uttrykket ble et slags visuelt dikt som han kaller det, med bilder og stemninger han så for seg når han hørte låta. Vi er veldig close og han kjenner meg veldig godt, det spiller også stor rolle. At han forsto teksten og budskapet.
Alma er en god venn som jeg har samarbeidet med en gang før, jeg digger henne som danser og kunstner og viløe lenge ha henne med på en video. Hun har en veldig kul og sterk presence og er også veldig god til å improvisere. Alt det vi gjør fysisk i videoen er improvisasjon. Hun speilet meg og jeg speilet henne. Vi ligner også litt på en måte, i høyden og på håret, spesielt da, så det var kult at vi på en måte var to sider av samme person.
ON er en duo med Efrén Lopéz Sánz, som senere også har vært en nøkkelspiller i Spiti/Hjem-prosjektet. Hvordan har det kunstneriske partnerskapet utvikla seg – og hva er planene fremover?
– Efrén er en enormt ressurssterk musiker med dyp kunnskap som jeg alltid blir inspirert av. Samarbeidene våre har så langt vært helt fantastisk og inspirerende. Han er grenseløs, og det er ekstremt motiverende. Han kommer til Norge nå i slutten av Februar og vi skal spille litt nedstrippa duokonserter, på Trykkeriet i Trondheim den 29. Februar og Riksscenen den 2. Mars. I tillegg skal han holde en workshop på gitarkonferansen på NMH den 1. Mars og vi skal holde en workshop sammen for elever der! Samarbeidet blomstrer og vi ser fremover!
Du er Husvarm på Riksscenen – fortell litt om planene!
– Det er en stor gave å ha fått muligheten til å lage kule konserter der! Veldig takknemlig til Riksscenen og Ane Carmen Roggen for det!
Den 2. mars skal vi ha filmvisning av Dokumentaren «Til Stede» av Johanna Seim, en veldig fin film som jeg er en del av! Så skal vi ha en samtale med Arne Berg fra Musikkreisen, som blir etterfulgt av konsert med Efrén! Den 5. April skal vi gjøre Marianna Sangitas Gjestehus, det blir en versjon av en lignende konsert jeg gjorde på «Mørkerommet» på Rosendal Café i Trondheim. Det vil være matservering (gresk mat laget av meg og venner) på bord og musikerne skal sitte rundt et bord midt i rommet, og jeg skal spille i duo og trioformat med forskjellige kule musikere ila kvelden. Det er et forsøk på å bringe litt av essensen av hvordan musikken er i Hellas, musikerne spiller i sosiale rom der folk spiser, drikker, synger med, danser. Det varer minimum i tre timer vanligvis da, men her blir en litt komprimert versjon
Musikerne er: Johanna Seim (hardingfele, vokal), Nawar Alnaddaf (oud, vocal), Mariam Kirollos (vokal), Suntharamoorty Kanedan (miruthangam), Tejaswinee Kelkar (harmonium&vokal), Oluf Dimitri Røe (fele, vokal), Bjørn Ante Røe (gitar,vokal)Den siste konserten jeg skal gjøre som Husvarm Artist blir verket mitt Spiti/Hjem med Trondheim Jazzorkester under Oslo World i oktober/november.
Harald Bergersen og Staffan William-Olsson under jubileumsjammen når Oslo Jazz Circle feiret 75 år denne uken. Foto: Francesco Saggio.
Det tar dessverre litt for lang tid mellom hver gang jeg klarer å dukke opp på Oslo Jazz Circle, som avholder sine møter – innsiktsfulle foredrag og samtaler, swingende konserter – på Nasjonal Jazzscene. Det er lærerikt, trivelig og alt dette her, dessuten er det gøy å være sammen med likesinnede, og lov å håpe at flere av den yngre garde også melder seg. Man kunne tydelig høre lyden av det voksne publikumets brodder mot jazzklubbgulv – en pregnant lyd. Men det er viktig å klare å holde seg på beina, så klart.
Denne uka var det markering av klubbens 75-årsjubileum, som også er gjenstand for en bokutgivelse redigert av Bjørn Stendahl, Sverre Lunde og Harald Opheim. Jazz i Sentrum er tittelen, utgitt av Norsk Musikkforlag.
Der føres det så nøyaktig som mulig oversikt over medlemmer og styrer og aktiviteter i årenes løp, og mange morsomme sitater fra protokoller og referater. Det har ofte vært dårlige tider, men ingen grunn til å gi seg av den grunn. Spesielt artig er det å lese om de første årene fra 1949 og fremover. Det medfølger også utdrag fra en av mine favorittforfattere Olav Angell – forøvrig tidligere redaktør av Jazznytt og Vinduet – nærmere bestemt fra en av bøkene i hans fantastiske Oslo-trilogi – Oslo i demring fra 2022. «Byens mest eksklusive klubb» var veldig viktig og karakterdannende for Olav, som aldri glemte den tiden der.
Dette ble som kjent den siste utgivelsen Stendahl fikk sendt fra seg. Det var en minnested for ham også, med taler fra blant andre Jazzforum-Gry og poesi-Jan Erik. Det var ekstra trist at medlemmet Jan Evensmo (84), som i årevis har bidratt med mye arbeid og positiv medvirkning, også gikk bort, bare noen dager før arrangementet.
Mer hyggelig var det å se min gamle bardun Sverre Lunde bli TV-intervjuet, av intet mindre enn Kveldsnytt på NRK. Når var det sist Krinken lagde reportasje fra noe jazz? Mer av det!
Da er vi direkte inne med Sverre Lunde fra OJC. Foto: Francesco Saggio
Helle Brunvoll og hennes kvartet underholdt med behagelig vokaljazz, men vi trengte også litt futt – og det kom med den veldig ålreite jammen til slutt, som det var umulig å stikke fra. Øyvind Brække, Staffan W-Olsson og Sebastian Haugen var blant dem, og Majken Christiansen spratt opp på scenen midtveis i en låt og utfordret Georg Reiss på klarinetten til en duell. Det var ekstra stas å se den veldig fine pianisten, den skjulte legenden Roy Hellvin (80) kose seg bak stedets flygel i et par låter. Men han måtte se seg slått i aldersdepartementet av den strøkne barytonsaksofonisten Harald Bergersen, for han er 86, han. Det var ikke spesielt merkbart gitt, der var det full fres, og han hoppet greit ned fra scenen og bar sin store instrumentkoffert som det var en totebag med én LP inni.
Rart å tenke på at da sørker’n først ble startet handlet det om fersk og aktuell musikk. Plater var vanskelig å få tak i her til lands, og informasjon og kunnskap var like sjelden. Man trengte å få vite om hva som skjedde! Mens det i dag gjerne handler om den samme tiden, bare sett i ettertid. Neste session har den fine og megetsigende tittel «Art Blakey’s beskjed», ledet av ungsauen Torstein Ellingsen tirsdag den 5 mars – dra dit og bli medlemmer!
Vi var på en helt glimrende og ganske godt besøkt gardin-gig på Victoria torsdag (beste konsertdagen?) med det finske bandet Mikko Innanen Autonomus. Det var første gang, men det blir uansett ikke siste – for det var herlig og egenartet, avansert og morsomt, alvorlig og sammensatt. Filmatisk til tider, seriøs samtidsmusikkjazz som før du visste ordet av det kunne ramle over i noe ølkrusskummende walking
Martin Myhre Olsen satt alene på første rad og fulgte nøye med, i det hele tatt var det et godt publikum, som til overmål klarte å få klappe inn steike bra ekstranummer, en stund etter siste låt selv om Innanen egentlig bare gikk ut på scenen for å samle inn notene sine (mer om dem om noen linjer).
Ved siden av Innanen på sopranino og altsax, fant vi Antti Lötjönen på kontrabass, danske Peter Bruun på trommer og «vår egen» Håvard Wiik på piano. Så herlig å høre sistnevnte, som alltid, men også forfriskende å høre hans vidunderligheter på klaveret i en ny setting. Skjønt ny, de har spilt 30 eller var det 50 konserter som denne besetningen om jeg ikke misforsto.
Heldigvis kan man med litt arbeid spore opp den herlige LPen fra i fjor som heter Hietsu, den fant vi på et bord med en liten iZettle liggende ved siden av, vi lever i et tilitssamfunn heldigvis. Eventuelt kan man få tak i den via Bandcamp her. Bandet er utvidet med tre strykere og en kontrabassgitar på denne plata.
Men en annen ting som gjorde dette til en minnerik aften, var å kunne studere Innanens sinnrike notesystem, satt i det man gjerne kan kalle narrative linjer, nesten spennende å følge med på som det er å lytte til musikken. Selvfølgelig falt vi for låta som var et tonesatt Holmenkollen, og vi hadde en kort diskusjon om hoppsportens fortid og fremtid med ham etter konserten.
Disse tegningene og notearkene ville gjort seg meget godt på galleriveggen, kanskje noe å tenke på til neste gang de kommer på besøk. Eventuelt en liten bok. Eivind Buene skrev en gang et essay for meg i litteraturtidsskriftet Vinduet om hvordan det var å skrive og lese musikk på arket. Med Innanens skriblerier ville han fått seg en artig kveld.
Av Filip Roshauw og Audun Vinger
The post NTT: Små glimt av lys appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Stort og smått fra Moldejazz appeared first on Jazz i Norge.
]]>Trommeslager Veslemøy Narvesen er invitert til å gjøre to konserter under årets Moldejazz. På Storyville spiller hun med sin egen sekstett som består av Nicolas Leirtrø (bass), Oliver Skou-Due (piano/vokal), Håvard Aufles (keys/elektronikk), Zakarias Meyer Øverli (saksofon) og Selma French (fiolin/vokal). I tillegg skal hun gjøre en konsert i et mindre format spesielt sammensatt for festivalen, der lokasjonen fortsatt er hemmelig.
Dagens programslipp inneholder også den armenske pianisten Tigran Hamasyan med sin trio, midnattskonsert med den amerikanske fusionjazzpop-gruppa KNOWER, Andreas Røysum Ensemble samt Dance With A Stranger i Alexandraparken.
Programendringer
Moldejazz opplyser også om at den tidligere annonserte konserten med Anthony Braxton er kansellert ettersom artisten har fått helseproblemer og ikke vil opptre live denne sommeren. Konserten med Larkin Poe blir også kansellert på grunn av endringer i artistens planer. Erstatningskonserter vil følge, men billettkjøpere til de avlyste konsertene vil bli kontaktet av festivalen og få refundert billettene.
Mer om Moldejazz-programmet her.
The post Stort og smått fra Moldejazz appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post OJKOS spelar Trym Saugstad Karlsen: – For meg er musikk energi appeared first on Jazz i Norge.
]]>Av Torkjell Hovland
– Eg må berre gratulere komiteen som har valgt ut musikarane – det er veldig forskjellige stemmer med ulik bakgrunn. Det blir ei skikkelig heksegryte!
Når vi møter han, har han akkurat landa i Bergen og vi får litt tid på hotellrommet før lydprøve. Rett ut av jazzlinja er han ein aktiv musikar med blant andre Petter Dalane og Det Nye Norske Storband. Konserten med OJKOS reflekterer denne overgongen – Transitions.
– Musikken ber preg av lange meditative strekk med improvisasjon. Og komposisjonane er ganske opne. Uttrykket er meir som ein frijazzkvintett som blir utvida til eit stort ensemble.
Er det nokre musikarar eller band som du er særleg inspirert av?
– Ja, først kan eg nemne sekstitals Pharao Sanders, Alice Coltrane, John Coltrane, Ornette Coleman og den gjengen der. Av nyare folk er Mats Gustafsson og hans Fire Orchestra, Paal Nilssen-Love og Large Unit. Det er meir den store ensemble-tradisjonen eg står i.
– Og eg trur det er fleire av oss nye i OJKOS no som vil røske opp og forme OJKOS litt på nytt.
Korleis påvirkar det at du er trommis korleis du skriv?
– Det har alt å seie – musikken min er mykje meir rytmisk basert enn tonal. Eg kjem frå modal, spirituell jazz som ikkje er så avansert harmonisk, men heller har eit fokus på rytmikken. Det er mykje suggererande riff som går, og som eg sjølv også synest er noko av det feitaste å spele over.
Også i hans nye prosjekt Marvel får dette utfalde seg. Grunnstammen i Marvel er Ville Lahtinmeiki Trio der han spelar saman med Nicholas Leirtrø, i tillegg til at Tor Haugerud også er med.
– Tenk eit PNL LARGE UNIT med færre folk og meir spirituell 60/70-tals jazz.
Eg vart litt nysgjerrig på ditt forhold til ordet «spirituell».
– For meg er musikken kjensler – det må vere energi. Eg får mest ut av å spele på ting som er suggererande, og anten eksploderer eller er minimalistisk og meditativt. Ein mistar tid og stad og rom.
Dette har han også funne i den marokkanske tradisjonsmusikken Gnawa:
– Den er veldig seremoniell, og dei spelar gjerne strekk over fleire dagar. Eg prøvar å få noko av det inn i dei tinga eg skriv. Ikkje at ein skal få tungetale og heile den greia der, men at ein på eit eller anna nivå skal kjenne på den energien. At det er meir enn berre notane.
Det er interessant med denne frie musikken, som samtidig står veldig sterkt i ein tradisjon. Det er rammer for fridomen.
– Ja, eg opererer veldig ut frå utsagnet «Limitations breeds creativity» – har du eit riff eller landskap som berre er der, så er det så lett å legge det tekniske til side, men heller berre spele det du høyrer eller føler.
Men han er også inspirert av andre retningar:
– Her har eg med ei swinglåt som berre er heilt forjævlig vanskeleg, og ei drum´n´bass-låt – så inspirasjonane kjem frå fleire kantar.
Med Gard Nilssen på Øya, Røysum på Øya i år, Large Unit… det er ein appell med desse store ensembla. På den eine sida er det jo catchy i seg sjølv med så mykje folk, men er folk meir opne for slike jazzuttrykk no?
– Eg trur det har veldig mykje å seie med den ibuande råskapen som er i alle dei ensembla du nemner der. Det tenner noko i publikum. Mitt problem med musikk for større ensemble er ofte dei fine intrikate arrangementa, ein må virkelig spenne øra for å høyre det. Men når du berre får den krafta der…
Kva betyr det for deg å vere med i OJKOS?
– Det er ei enorm moglegheit for å kunne ha tilgang til eit slikt stort orkester. Ein blir ein del av ei familie som kjenner kvarandre betre og betre, og då blir det enklare og enklare å skrive for folk. Eg har skrive for storband og slikt før, men dette er verkeleg noko heilt anna. I storband er det ikkje alle som treng å vere dritgod til å spele solo, men i OJKOS er kvar og ein så ekstremt bra og kan gjere så mykje med den musikken du skriv.
Om ikkje det blir seremoni over fleire dagar, så kan du iallefall oppdage eit nytt OJKOS med Trym Saugstad Karlsen på tysdag kveld!
Konsert: OJKOS spiller: Trym Saugstad Karlsen
tirsdag 13. februar kl 20, dørene åpner 19
Victoria Nasjonal jazzscene, bill: 220 / 170 / 120
Andrea Silvia Giordano – fløyte/vokal/elektronikk
Henriette Eilertsen – fløyte
Tuva Halse – fiolin
Andrine Dyblie Erdal – cello
Maria Dybbroe – saksofon
Sol Léna-Schroll – saksofon/klarinett
Aksel Rønning – saksofon/klarinett
Øyvind Mathisen – trompet
Richard Köster – trompet
Johannes Fosse Solvang – trombone
Andreas Rotevatn – trombone
Martin Lee Thompson – euphonium
Åsmund Perssønn Ødegaard – gitar
Liv Andrea Hauge – piano
Georgia Wartel Collins – kontrabass
Trym Saugstad Karlsen – trommer
Komposisjonen og konserten er støtta av Norsk kulturfond og Norsk jazzforum.
The post OJKOS spelar Trym Saugstad Karlsen: – For meg er musikk energi appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post En smak av Jazzeventyret appeared first on Jazz i Norge.
]]>Produsent Anne Christine Bratt forteller at det ikke er en portrettserie de har laget, men en serie som søker å besvare hvordan lille Norge har blitt et stort og viktig jazzland: – Håvard Bråthen og teamet har jobbet veldig grundig, og vi kunne ha laget 10 episoder og fortsatt ikke fått fortalt alt. Det er på en måte toppen av et isfjell som manifesterer seg på skjermen i disse fire episodene vi hadde til rådighet, forteller Bratt.
I arbeidet med Jazzeventyret har redaksjonen intervjuet nøkkelpersoner i norsk jazzliv, og flere av disse stiller til Jazznytt18-samtale i forkant av visningen på Nasjonal jazzscene 11. mars.
Førpremiere og Jazznytt18
Jazzeventyret har premiere på NRK TV 12. mars, men allerede kvelden før inviterer Norsk jazzforum og Nasjonal jazzscene til en liten sniktitt på første episode. Kvelden starter vakkert med generasjonsmøtet Ellen Andrea Wang og Jon Balke, to av musikerne som er intervjuet i serien, i duo. Deretter er det duket for samtaleklubben Jazznytt18 hvor redaktør Audun Vinger intervjuer regissør Håvard Bråthen, Ellen Andrea Wang og Jon Balke. Så avsluttes det hele med visning av første episode.
Arrangementet er gratis, men ønsker du å sikre deg en plass kan du hente ut billett her.
The post En smak av Jazzeventyret appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post 75 år i jazzens tjeneste appeared first on Jazz i Norge.
]]>Fra «studiesirkel» til norsk jazz’ storstue
Det som en gang i tiden ble oppfattet som en noe lukket studiesirkel for noen få utvalgte, er i dag en jazzklubb for et bredt publikum av jazzinteresserte. I boka Cool, kløver & dixie – jazz i Norge 1950 – 1960 beskrev Bjørn Stendahl OJCs første år som «en mindre «sørkel» for dyrking av jazzinteressen». Oslo Jazz Circle bestod ifølge boka av en gjeng individualister med sterke oppfatninger om jazz, medlemstallet var begrenset og kunnskapskravene store. De dager er definitivt forbi. Oslo Jazz Circle har som formål å være en levende kilde til ny kunnskap om jazzmusikere og -innspillinger, og dette deles med stor entusiasme og innsikt på klubben faste månedlige arrangementer i norsk jazz’ storstue, Nasjonal jazzscene. Oslo Jazz Circle er medlemsbasert, men arrangementene er åpne for alle.
The post 75 år i jazzens tjeneste appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post NTTs rolige søndagsnummer appeared first on Jazz i Norge.
]]>1. Det er vanskelig å vite hvor man skal starte om man skal forsøke å oppsummere hva Bugge Wesseltoft, som fylte 60 år denne uka, betyr og har betydd for musikklivet her til lands. “Høyt og lavt” føles som noe mer enn en velbrukt floskel i dette tilfellet – på den ene siden har du den lange rekken av oppsiktsvekkende suksesser han har vært med på, fra deltagelsen på albumklassikere som Sagn og I Took up the Runes, nujazz-eventyret New Conception of Jazz som også har fungert som et særegent talentutklekkeri, juleplateklassikeren It’s Snowing on my piano og helt frem til den svorske pianotrioen Rymden, som har etablert seg som en virkelig stor europeisk jazz-act de siste ti årene. Så har du plateselskapet Jazzland sammen med Sten Nilsen, et selskap som var med på å definere både elektronisk og akustisk norsk jazz på 90/00-tallet, og som vært med på å sette nye standarder – blant annet gjennom det viktige, musikalsk grenseløse labelet OK World i tillegg til Punkt Editions og en rekke store (jazz)artister som Maria Kannegaard, Harald Lassen, Knut Reiersrud og Lilja. Den listen kunne vært mange ganger så lang – vi lever i en tid hvor flere viktige selskaper, både her til lands og i det store utland, varsler nedtrapping av aktiviteten. I fjor kom for eksempel nyhetene om at både Rune Grammofon og Grappa (herunder medregnet Hubro +++) dro i bremsen. Jazzland er nok ikke inni en kommersiell gullalder de heller, men de fyller rollen som bredt norsk jazzselskap – med dyp katalog og produktive artister – med stil.
Men ok, dette er toppen av CV’en – minst like viktig er hvem Bugge er på bakkenivå. En utrolig lite hemmelig musikalsk storhet som hele veien har åpnet dører for musikere i alle aldre, med norsk og annen landbakgrunn. Særlig det siste har vært uvurderlig i et norsk musikkliv som stadig kan bli bedre på å la samspillet strekke seg over språkgrenser. Å se Bugge Wesseltoft plire mot medmusikerne sine bak et orgel, et flygel, et el-piano eller en synth, er å se en musiker som virkelig dyrker konsertøyeblikket, samme hva settingen er – fra jam-sessions med nye musikkvenner til legendesamarbeid i fullsatte konserthus. Og det er naturligvis slik det bør fungere, kanskje det er nettopp derfor musikken hans har nådd så langt ut som den har. En ujålete tro på arbeidet, på å spille atter nye konserter og turneer, samme hvor mange eller hvem man spiller for eller med. Det er en holdning som rett og slett gir håp og inspirasjon – det er bare å holde på, så kommer det nye suksesser, og nye ekstatiske konsertøyeblikk tidsnok. I kveld er det feiring på Cosmopolite når The Organ Club inntar scenen, med en rekke gode medmusikanter – Beady Belle, Ibou Cissokho, Sidiki Camara, Shannon Mowday, Oddrun Lilja, Knut Reiersrud, Anders Engen, Audun Erlien, Taro Cooper, Maria Lotus, Bafana Nhlapo, Charles Mena og David Wallumrød. Et mikrokosmos i seg selv, et godt tverrsnitt av norsk musikkliv – og av virket til en av de fineste musikerne vi har. Gratulerer med dagen!
2. Mette Rasmussens Trio North, med Ingebrigt Håker Flaten på bass og Veslemøy Narvesen på trommer, skal på sørlandsturné denne uken. I kveld spiller de i Flekkefjord, i morgen blir det scandal in Mandal, så står Arendal for tur på tirsdag, så spiller de i Kristiansand på onsdag, så er det Skien på torsdag og Bø på fredag, hvor de spiller sammen med Gurls og Trondheim Jazzorkester. Det koker noe voldsomt av Trio North når de er på sitt fyrrigste, skronkig frijazz med en viss rock–apell, det er også en og annen fin låt i miksen i tillegg til sterke groovy øyeblikk. Anbefales varmt.
3. Lillebjørn Nilsen er gått ut av tiden. Hot Club de Norvège spiller på Herr Nilsen på onsdag.
4. Kryssover Jazzfest Moss – flott navn på en ennå ung festival som denne gangen stiller med blant annet Gurls & TJO, Andreas Ulvo, Solveig Slettahjell og Prima Vista Social Club på programmet. Den starter på torsdag og varer i noen dager — en bra ting å støtte opp om for mossefolket mens dere venter på flere programslipp for årets Lyse Netter-festival!
5. Liv Andrea Hauge Trio har endelig sluppet sitt debutalbum på Hubro. De spiller slippfest på Kampenjazz om noen timer. Jeg gleder meg!
https://www.youtube.com/watch?v=dvY-unbub4s
Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.
Her er et stykke snart nitti år gammel musikalsk mystikk, Django Reinhardts “Bolero”.
OJKOS fotografert i et rolig øyeblikk av Jonathan Vivaas Kise
Jeg visste ikke helt hva det skulle bli til da Østnorsk Jazzsenter opprettet det store orkesteret OJKOS på slutten av forrige tiår. Et slags Trondheim Jazzorkester light for folk fra NMH? Et hjem og et eget samfunn som i oikos? Men dette er blitt et lite eventyr, ikke bare fordi det har latt unge musikere få utvikle seg sammen, men fordi alle har vært «nødt» til å bidra som komponister for orkesteret og derigjennom vokst ytterligere. Mye flott musikk er det blitt også, med en rekke utgivelser og flere på gang, selv om jeg ikke alltid er flink nok til å møte opp på onsdagskonsertene deres på Nasjonal. Atter et nyttårsforsett!
De et utskiftinger på gang i OJKOS, men det er lite å bekymre seg over med tanke på det jevnt høye nivået på norske jazzstudenter.
Det er gjerne store verk og konserter medlemmene skal komponere, men det funker da med en og annen låt også? Det virker logisk, og det er ekstra interessant å lytte til orkesteret, når de nå utgir seks singler på én gang fra forskjellige skrivere. Gøyalt å høre på sammen er det også. Camilla Hole, Magnus Murphy Joelson, Arne Martin Nybø, Alexander Hoholm, Sigrid Aftret og Lyder Øvreås Røed bidrar med sine egne verdier til fellesskapet, og man hører likheter og forskjeller på dem på en fascinerende måte. Begynn med to av dem: «Dalende Farger og Gjenklang» fra Aftret har dette fiffig arrangerte som får ut mye av de forskjellige medlemmene i et storband, mens Øvreås Røed skaper et mer intimt stemningsrom i den sjelfulle og sofistikerte poplåten «Get Back To Me» – med karakteristisk personlig tilstedeværelse fra gjestevokalist Sofie Tollefsbøl. Ojkos – et hjem for oss, et hjem for deg?
Det var gøy og hjertevarmende å se trombonist Kristoffer Kompens bestillingsverk Upstream på Victorias sesongåpning for noen uker siden – et verk som ham og bandet etter hvert også skal reise med. Litt anstrengt til tider, Kompen la ikke skjul på at dette var en annerledes oppgave enn hva han var vant med, han pleide skrive materiale når han hadde lyst og hadde ideer, ikke når han skulle og måtte. Så han gikk til oppgaven med skumle forventninger. «Tenk på å lage flere gode låta, ikke et vanskelig verk», hadde tidligere boss Jan Ole Otnæs sagt til ham på forhånd, sikkert klok av skade med mange høyreiste prosjekter de siste tiårene. Men Kompen prøvde likevel, han, et verk i fire deler som viste en komponist med store ambisjoner og et annet tonespråk enn hva enkelte er vant med fra ham (selv om spøkelset av «Caravan» kunne skjelnes på de underligste steder). Men poenget var at det var gøy å se mange musikerfjes i salen som ikke nødvendigvis løper ned dørene der ukentlig når det er Ingrid Laubrock eller Kris Davis-konserter der inne. Folk som Jens Fossum, Torstein Ellingsen og ikke minst, ivrig diggende og støttende på første rad: Morten Gunnar Larsen. Les forøvrig gjerne blogghalvdel Roshauws glimrende featuresak om de to sistnevntes ungdommelige turer til New Orleans i den nyeste utgaven av Jazznytt.
Dagen etter konserten plukket jeg også opp en morsom LP på en av mine svært mange blafreturer til bruktbutikker for bøker og plater, med et deilig, nesten dystert sort/hvittfoto av Domkirken i Molde på omslaget. Dette var et opptak av en legendarisk konsert der i 1981 med Lillian Boutté som gjest med nettopp Morten Gunnar Larsen og resten av Magnolia Jazzband. Hans liner notes på baksiden er inspirerende, det er også festivalgrunder Kikkan Sættems kommentar om ikke bare hvor bra den konserten var, men hvor viktig, kanskje det viktigste, i Moldejazz sin historie var at de fikk lov til å fremføre slik lystig og syndig musikk i kirken siden Ruth Reese og komp på kassett i 1972 – og hva det betød for festivalens anseelse blant de bedre borgerne i byen. Musikken på plata er utrolig bra og swingende, noen ganger underholdende men med stor mening og innlevelse – og en dose alvor også. Det er kamp i musikken, og selvfølgelig også Gud. Verdt å høre på om dere finner den (finnes også i strømming merkelig nok).
Men så for andre gang til poenget: min glede ble stor da jeg oppdaget bleknede signaturer fra hele bandet på baksiden. Bonsak Schieldrop hadde endog tegnet et lite trommesett! Men stor ble overraskelsen da jeg så den umiskjennelige signaturen og tegnede kontrabassen til min svigerfar Kristian Ystehede, som gikk bort i 2005. Illustratør og bokdesigner, og på siden av det bassist i diverse tradjazzband, for eksempel Aspheim Oldtimers. Men med Magnolia? Her har han rett og slett måttet være vikar på en konsert, og fått være med på signeringsrunden etterpå. Det var sikkert ikke veldig mange plater som ble signert, men den ene falt da også helt selvfølgelig ned i akkurat mine hender denne dagen. Musikk med inspirasjon og mening!
Mahlers niende med NMHs symfoniorkester og studenter fra Baratt Due Musikkinstitutt. Foto: Marianne Hahn Stenberg
Det er ikke bare jazz og omegn som har rike vekstvilkår i landet og i hovedstaden. Orkestermusikk og forskjellige former for det man kanskje egentlig ikke burde kalle klassisk musikk, er vel så rikt. Store konserter og mer intime tilstelninger, også her med et ønske om å utfordre den etablerte konsertsettingen – slik norske jazzere har gjort en stund nå.
Det var mitt eneste nyttårsforsett for 2024 å gå på adskillig flere konserter innenfor disse musikalske sensibilitetene (ok, i tillegg til å gjøre ferdig to tre viktige oppgaver som henger tungt over min eksistens).
Så langt i år har det kun vært to, i går så jeg Arktisk Filharmoni i Bødø. Sist søndag var jeg en tur i Filharmonien, det vil si mer korrekt: jeg var i Oslo Konserthus for å se Norges Musikkhøgskoles symfoniorkester og studenter fra Baratt Due Musikkinstitutt fremføre Gustav Mahlers niende symfoni.
På plass med flott program. Foto: Audun Vinger
Siden tidspunktet var fint (kl. 18) og jeg er under påvirkning av et betydelig Mahler-kick om dagen, var dette en no-brainer. Faste lesere av remsa vet at jeg blant mye annet er opptatt av unge musikere mens de fortsatt er i støpeskjeen, som det vel kalles. Egentlig også veldig tidlig i utdanningsløpet. Det er lite jeg setter mer pris på enn å se og høre Sund-elever, ungdomsstorband, rockeverksted og så videre. En av fjorårets virkelige kick var å se alle førsteklassinger på musikklinjene i de videregående skolene i Oslo fremføre Silk Sonics moderne funkmesterverk av et debutalbum i sin helhet, i den særdeles flotte storsalen i Filadelfia-kirken (håper på flere spennende gigs der fremover).
Men det er sannelig stort å se våre fremtidige orkestermusikere i en slik staselig setting i et av de fineste konsertstedene i byen. Før det egentlig er snakk om Mestermusikeren, Eneren, Utenlandssatsningen, Geniet og Innovasjonseksporten, Sponsorambassadøren og så videre. Bare pur unge mennesker som riktignok utvilsomt er usedvanlig dyktige, men også mer ivrige og selv-røpende enn de vil være når de er «ferdige» musikere. Ansiktene er så fascinerende, de ser ut som en blanding av vidunderbarn, nerds, ungdomspolitikere, og kunstmodeller. Eventuelt helt vanlige gutter og jenter.
De sitter ytterst på stolsetet der de spiller, energiske, nervøse, begeistrede. Hektisk, nesten litt forsinket blading i notene, rødme i kinnene over situasjonen, samspillet og kanskje også egne prestasjoner. En av de som bestyrer rytmeinstrumentene bakerst tar seg selv i å gjøre en diggende gest med hånda under et godt parti, mens han ikke spiller selv.
Det er gøy å studere ansiktene deres, prøve å ane hva slags karakterer de er og hvordan de kommer til å utvikle seg i fremtiden. Kommer hun gode cellisten der til å bryte med tradisjonen og gå for improvisasjonsmusikken, slik Tanja Orning gjorde? Er hun blitt heiet frem av overambisiøse og rike foreldre fra Billingstad, eller har hun foretatt en heroisk klassereise fra Hadeland? Har hun Tiktok-bruker? Leser hun skjønnlitteratur og er i kontakt med historiens kraftlinjer? Nysgjerrig på Industri og Næringspartiet?
Slike tanker er det gøy å leke med samtidig som man nyter den friske, delvis uferdige men fortsatt imponerende musiseringen.
Det er heller ikke til å komme unna at det er dypt rørende, som å se på sine egne barn nesten, i tillegg til at man får et, i alle fall akkurat nå, svimlende håp for fremtiden – kanskje menneskeheten kan overleve likevel? Å se dyktige musikkstudenter er for meg som å få livet i gave en stakket stund. Er ikke det ålreit da?
Å være i Konserthuset er alltid en glede, til og med herretoalettet er en opptur med sin snodige arkitektur og massive symfoni av stråler i sirkel når det er fullt der inne. Nordheims rislende ringling over anlegget i foajeen når det begynner å nærme seg konsert er lyden av forventning for meg.
Litt ekstra stemning i dag siden det er mange foreldre, familiemedlemmer, venner og medstudenter i salen – forventningsfulle smil, jubelen står i taket, det er dessuten litt mer støy under konserten enn vanlig, den karakteristiske lyden av iPhone som treffer bakken fra lommehøyde kommer hyppig. Noen av vennene og studentene ser til forveksling ganske lik ut som de mer bohemske, Lillehammer ’94 style-aktige jazzerne vi kjenner til. Noen av dem har med seg plastglass med øl inn også, det er godt å se. Kjente voksne fjes fra musikkens verden er også der, professorer, en og annen profilert jazzmusiker – og en herlig nutty professor-aktig fyr som enten liker musikken veldig godt eller er frustrert over tolkningen deres, det er vanskelig å avgjøre hva den intense mimikken hans betyr, men jeg liker den.
De fire satsene, en rolig, to raske og en rolig til slutt – som et perfekt oppbygd DJ-set egentlig, fremføres på imponerende vis av orkesteret, om enn litt vel pent og pyntelig, det er som om dødsbevisstheten og verdenssmerten ennå ikke har inntatt kroppene på scenen. Det store livsdramaet uteblir. Men det bitende skjønne ved musikken formidler de videre.
Det eneste dumme denne kvelden er en publikummer som av uklare grunner bestemmer seg for å reise seg og gå ut, slik at mange må reise seg langs radene, akkurat idet den rolige, dramatiske og dypt gripende siste den av fjerde sats tar til. Toner der vi kan fornemme Mahlers skapende vibrasjoner preget av tanker om den unge datterens død, om sin egen kommende død, og også musikk i endring, som et ekko fra fremtidens, den nye tidens musikk. Dette er også øyeblikket i konserten, det avgjørende, der vi også kan merke et ekstra alvor fra musikerne selv. Det handler ikke lenger om musikalsk dyktighet men om seriøs, eksistensbevisst tilstedeværelse i nuet. Det er rystende!
Foto: Marianne Hahn Stenberg
Lillebjørn Nilsen døde forrige lørdag. Han har betydd mye. Vi vil sikkert besøke både musikken og innflytelsen hans i fremtidige remser. Her og nå trykker vi et minneord blogghalvdel Filip skrev mandag denne uken, som er en slags remiks av dette essayet om Bysommer. Takk for musikken!
Det finnes vakre låter i Lillebjørns katalog som ikke nevner en eneste gateadresse. “Langt langt borte” fra “Hilsen Nilsen” kan være et hvilket som helst sted i verden med togforbindelse – den sørgmodige sangen handler om avstander som starter i det nære, over kjøkkenbordet, når du merker at blikket til en du er glad i plutselig har endret seg, før den strekker seg over større avstander, tiår, landegrenser, til dere forsvinner fra synsranden til hverandre og plutselig er et helt annet sted. “Langt, langt borte / likevel så nær / nesten som om du var her.”
Samtidig er han på sitt mest universelle når han virkelig dykker ned i det spesifikke, og bruker gateadresser og plasser som lodd på fiskesnøret. Aleksander Kiellands Plass, Herregårdskroa, Harald Hårdrådes Plass. I og for seg Lavik også.
Jeg har ikke noe godt svar på hvorfor det kan være viktig å oppleve dikt eller sangtekster som handler om steder du kjenner til godt – rent bortsett fra at det åpenbart er det. Kanskje er det en følelse av å bli sett i alt det store, eller kanskje det er et behov for å se de nære omgivelsene sine med andre øyne. Kanskje er det slik man lærer at absolutt all diktning og kunst er laget et eller annet sted. Selv om den føles aldri så universell, finnes det jo alltid et jordsmonn den springer ut fra, dufter, miljøer, lyder, instrumenter, spillemåter, en viss type folk. Og siden alt vi ender opp med å kalle allmengyldig kommer fra et eller annet sted på kloden, lærer vi kanskje at det finnes noen korn av alt det andre i verden, akkurat der du er, når vi støter på vakker kunst som tar utgangspunkt i våre egne omgivelser, selv på Majorstua. Ja, selv på Hasle.
En god venn av meg beskrev hvordan dette fungerer i “Tanta til Beate” en gang. “Den “handler” om en nesten navngitt gammel dame som bor på en nesten navngitt gate i Gamlebyen i Oslo (hun går via Schweigaards gate på vei til Harald Hårdrådes plass), med en navngitt ex som hun ferierte med på en navngitt feriested. Hun digger jazz, spesifikt stringswing og da særlig Django Reinhardt. Hun siteres direkte. Tekster blir ikke stort mer spesifikke enn denne, men den handler jo åpenbart ikke om noe av det jeg nettopp remsa opp. Den handler om nostalgi, tapt ungdom, alderdom og døden, og et samlet Norge forstår dette uten å ha blitt fortalt det.”
Det er en forholdsvis kjent sak at denne låta faktisk også har funnet veien tilbake til Paris – men jeg måtte allikevel sperre opp øynene da jeg for noen år siden intervjuet Jon Larsen om hvordan Hot Club de Norvège fikk sitt definitive gjennombrudd da de samarbeidet med Lillebjørn. Han beskrev hvordan det gjennombruddet var med på å skape medvind for både bandet og deres Djangofestival, som igjen var en vesentlig energiinnsprøytning til denne musikken over hele kontinentet og forbi – plateinnspillinger, festivaler i en rekke byer, en evigvarende revival. Kanskje det smøres litt tjukt på, men ikke så mye – betydningen av miljøet rundt Hot Club og Djangofestivalen som den første i sitt slag er utvilsom, og betydningen av “Tanta til Beate” lige så. Og summen av dette er jo at låta om en gammel ensom dame som savnet sin ungdoms musikk inneholdt små sommerfuglvingeslag, lette rapp over kassegitarene, som var med på å skape nye vinder for musikken hun var glad i.
Motsetningsforholdet mellom Oslo og resten av Norge var tilsynelatende en liten stein i Lillebjørns sko, som han vendte tilbake i intervjuer og lignende, gjennom hele karrieren. I et intervju jeg så på TV en gang nevnte han, litt matt, at også Ivar Aasen endte opp i Oslo og arbeidet her i en rekke år. Hvilket er en litt pussig måte å forsøke å si *et eller annet* om hvordan Oslo også inneholder resten av Norge på. Men kanskje det gir mening fra mannen som tok med seg både hardingfele og stev, i tillegg til gateadresser fra Gamlebyen, inn i Gitarkameratenes univers. Ja, Lillebjørn har en kjærlighet til Oslo som man godt kan kalle bypatriotisme, men det er en kjærlighet som handler om at han virkelig mener at byen rommer mye. En by hvor koret i Beethovens niende plutselig bryter ut i gågata.
Lillebjørns musikk gjør Oslo til et sted for slike vekselvirkninger, mellom det store utland og den lille byen. Selv om han også kunne gjøre narr av norske artister som valgte seg engelsk som arbeidsspråk, var nysgjerrigheten utover landegrensene en rød tråd gjennom virket, for eksempel i måten han forholdt seg til internasjonale storheter som Pete Seeger og Bert Jansch på og brakte deres nyvinninger til norsk visekultur – eller hør bare på måten han og Steinar Ofsdal tok med seg den norske folkemusikken til USA på den bemerkelsesverdige plata “Live at Sioux Falls”. Du kan også høre det på hyperlokale “Oslo 3”, hvor internasjonale låter av Victor Jara og Phil Ochs får norsk språkdrakt side om side med “Om Min Sorg Så Vil Eg Kveda”, som i sin tur akkompagneres av sitar og tablas signert Nazir Ahmed.
Lillebjørn gav ut sin siste soloplate med ny musikk med «Nære Nilsen» i 1993. Det var hans første på fem år, den bugner fremdeles av overskudd, av den særegne nilsenske blandingen av tradisjon, humoristiske sleivspark og tunge hjerteslag, vakkert illustrert av musikere som Paolo Vinaccia, Terje Venaas og Geir Sundstøl i tillegg til distinkt kor fra Shari Gerber Nilsen, dæven så viktig hun er for soundet hans på plate, men også fra Gitarkameratene og Lars Lillo-Stenberg, som også er med og skriver litt musikk her. Det føles nesten som et slags vaktskifte, sett i ettertid.
Og ettertid er det blitt en god del av, det er over tretti år siden “Nære Nilsen” nå. Mye som fantes i treognitti finnes rett og slett ikke lenger. Det er vanskelig å sno seg rundt vemodet i at det ikke kom flere plater. Ikke minst siden det hadde vært fascinerende å høre akkurat Lillebjørns blikk på utviklingen Oslo har hatt siden den gang – både nyrik og mangfoldig, blankpusset, blærete, nye fasader som speiler seg i en sørgelig, tom fjord (skjønt, den inneholder fremdeles kald makrell). Hva mente han om alt det? Finnes det en “Aleksander Kiellands Plass (redux)” i et alternativt univers? En oppfølger til «Troll!»?
Men kanskje fraværet av nyskrevet materiale viste slitestyrken i det som allerede er der enda tydeligere. Tekstlinjen “»Og det er synd at denna by’n, den æ’kke hva den engang var!» trenger liksom ikke skrives to ganger. Det handler naturligvis også om måten man satte på “God natt, Oslo” en sommerkveld i 2011 eller sang “Barn av Regnbuen” året etter, eller opplevelsen av å høre på “Bysommer” sommeren 2020, og merke at den smakte litt ekstra, som om noen hadde lagt en ny sitronskive oppi glasset.
Jeg liker tanken på at musikken hans fremdeles rommer virkeligheten vi lever i nå. Han fikk jo på mange måter rett om låtskriving på norsk, gjorde han ikke? Nysgjerrigheten rundt norsk tradisjonsmusikk, og måten det gikk hånd i hånd med utenlandske impulser, som string swing og engelsk og amerikansk folk, står seg naturligvis også – noen av ingrediensene har endret seg, men dette føles virkelig som luften jeg puster i som musikkmenneske – enten adressen er Gamlebyen, Oslo, Norge eller Verden. Etter hvert vil sikkert Oslo gi Lillebjørn Nilsen sin egen adresse også, en plass eller gatestubb et sted. Det skulle i så fall bare mangle, selv om det kanskje også er smør på flesk – det holder jo lenge å beholde de gamle navnene, så tror jeg Lillebjørn Nilsens musikk vil fortsette å dukke opp når livet er på sitt ømmeste og byen på sitt vakreste, et plutselig crescendo i gågata.
***
Av Audun Vinger og Filip Roshauw
The post NTTs rolige søndagsnummer appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post NTT: Sett på Macan! appeared first on Jazz i Norge.
]]>1. Bodø Jazz Open setter i gang i dag, festivalen har et fint program med artister som Silje Nergaard & Jan Gunnar Hoff, Marius Neset Quintet, Jaga Jazzist og Nordnorsk Jazzensemble feat. Arve Henriksen. Som mange sikkert har fått med seg, er Bodø europeisk kulturhovedstad i 2024, og under åpningen den 3. februar fremfører pianistene Liv Andrea Hauge og Joakim Rainer – to ganske forskjellige og unge musikere vi har hatt stor glede av hver på sitt hold de siste årene – bestillingsverker med Arktisk Filharmoni. Les mer om programmet her.
2. When I Return er et nytt band ledet av saksofonist Brede Sørum og trombonist Jørgen Bjelkerud – og som har med seg glimrende musikere i Ola Lømo Ellingsen på trompet, Åsne Fossmark på tenorsaksofon, Sondre Moshagen på piano, Kertu Aer på bass og Steinar Heide Bø på trommer. I skrivende stund spiller de på Lille Andevinge i Arendal – og i morgen er de innom Kampenjazz på Grønland i Oslo. Stikkord er den etter hvert mye omtalte inspirasjonen fra den unge New York-scenen – personlig er jeg svært spent på dette bandet!
3. Klokka er snart fire og på Herr Nilsen i Oslo spiller Knerten Kamfjord Kvartett! Olaf Kamfjord på bass, Hermund Nygård på trommer, Tore Johansen på trompet og Lars Andreas Aspesæter på piano. Det kommer til å swinge.
4. Alabaster DePlume er en outlier i International Anthem-katalogen, med sin blanding av saksofonspill og positiv poesi, litt selvhjelp-aktig og med en x-faktor som både fascinerer og irriterer – rett og slett en ny, omdiskutert jazz-act! Når han kommer til Munch den kommende onsdagen er det en dobbelkonsert med lydkunstner Sofie Birch, kjent for sine ambient-utgivelser, konserter, animasjonsfilmer og kunstinstallasjoner. Det er en kveld å bli nysgjerrig på.
5. Drit i Makta – se heller Matka! Det kvenske musikkeventyret for barn og voksne er produsert av Nordnorsk Jazzsenter som en del av deres 25-årsfeiring og det er basert på kvensk mytologi. På scenen opplever vi Alexander Aarøen på tangenter, Ivar Beddari på fortelling og sang, Frida Lydia Hansen på sang, Mariann Torset på Marja-Liisa (orgel) og fløyter, Svein Schultz på bass og Martin Lien på perkusjon og trommer. Det blir fremført på Hålogaland teater på mandag som en del av Nordlysfestivalen i Tromsø, som har mye forskjellig kult på programmet i år. Stian Carstensen skal vel nesten ha en slags residency, med alt fra orkesterkonsert til live prat med Egon Holstad – det blir garantert ganske ellevilt. Så har vi for eksempel Sex Magick Wizards, med saksofonist Sigrid Aftret, bassist Henrik Sandstad Dalen, trommeslager Ingvald André Vassbø og gitarist Viktor Bomstad, er også innom. Jazzrock med frie tøyler – hvem liker nå ikke det?
Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.
Her er Randy Westons “African Cookbook” fra skiva African Rhythms. Det er Art Taylor og Henri Texier på trummor och bas. Ordet “episk” kastes mye rundt på alt som er fett og storslagent. Men dette tror jeg faktisk er episk pianotriojazz.
Jonas Cambien – Maca Conu – Ute nå på Clean Feed
Helt fra NTTs spede begynnelse har vi vært nokså usjenerte fans av Jonas Cambien Trio. Bandet, som besto av Jonas Cambien på tangenter (og noen ganger en sopransaksofon, mener vi å huske), André Roligheten på treblås og Andreas Wildhagen på trommer føltes som en perfekt liten unit – tre på mange måter ganske forskjellige instrumentalister som møttes i Cambiens låter. Og hvilke låter! Skeive, humoristiske, noen ganger med en nesten amatøraktig klossethet (et eller annet sted finnes det demo-versjoner hvor Cambien har spilt alle instrumentene selv, og som de to andre har vært nødt til å etterape – dét albumet håper jeg ser dagens lys en gang). Jeg har noen ganger beskrevet dem som å løfte dekselet av en maskin, slik at man kan titte inn på tannhjulene og fjærmekanismene som får det hele til å bevege seg. Noen ganger får du lov til å se det gå på tverke, når en del av maskineriet tilsynelatende spinner ut av kontroll, mens en annen del henger seg opp på en frase som den gjentar til den mister eller totalt endrer mening. Noen ganger ble det fryktelig vakker musikk av det – her må jeg nevne «Renaissance» nok en gang, det er en av de vakreste låtene som har dukket opp fra denne scenen de siste ti årene.
Andre ganger låt det direkte schtøgt, harde og urene anslag på pianoet, flintete og skjærende saksofonstøt fra Rolighetens saksofoner og Andreas Wildhagens art brut-aktige tilnærming til trommespillet, hvor han liksom pakket vekk elegansen og finessen og dæljet løs, bavian-aktig, som om han sitter på et øvingslokale på Uranienborg skole omgitt av Trace Elliot-forsterkere og mugne matpakker, med to eller tre flisete korpstrommestikker i hver hånd. Sukk. Et perfekt uperfekt band, som frustrerende nok har forsvunnet fra radaren de siste årene. Er det rett og slett fordi Cambien, Roligheten og Wildhagen har hatt for mye annet å gjøre? Er det de mye omtalte vanskene med å holde gode working bands i live, i en krattskog av nye ensembler, utgivelser og bestillingsverk?
Den slags kan man lure på, men denne fredagen kom det ut en utgivelse med det som føles som en naturlig fortsettelse. Maca Conu er Jonas Cambiens nye plate og nye band, basert på musikken han skrev til et bestillingsverk for Motvindfestivalen for et par år siden, og kokt ned til et kledelig kvartettformat. Med seg har han Wildhagen på trommer, mens Signe Emmeluth har kommet inn på saksofon og Ingebrigt Håker Flaten er med på kontrabass. Og det er flott – det var riktignok ikke det at jeg savnet bass i trioen til Cambien, det var et meningsfullt tomrom der som bandet snodde seg rundt og fylte med mye finesse og rabalder. Men sant å si har jeg vel aldri protestert heller når et ensemble får med seg en bassist, etter det jeg kan huske. Både Flaten og Emmeluth er gjenkjennelige stemmer her, samtidig som de har evnen til å forsvinne inn i Cambiens miniatyrer. Det samme gjør trombonisten Guro Kvåle, som gjester på noen låter hvor man fantaserer om hvilken flott kvintett dette også kunne vært (eller, strengt tatt er) – for eksempel den ruslende “Once Low Now High” med merksnodige fanfare-aktige blåsermelodier, et flott gyngende groove og Hailu Mergia-aktig orgel.
Disse orgel- og synthlydene synes som en stadig større del av Cambiens repertoar. På “Question the Answer” er det øyeblikk som høres ut som gammel TV-spillmusikk som går amok. På konserter benytter han seg ofte av en merkelig hjemmelaget anordning hvor (denne beskrivelsen tar jeg etter husken) to plastikkmelodikaer er teipet sammen og drevet av den typen luftpumper man bruker til å blåse opp små badebassenger. Det gir mening, både som en kontrast til det mer virtuose pianospillet (Cambien kom til jazzen/improen/hva-du-nå-enn-kaller det fra klassisk musikk), men også fordi det meste han skriver for et band som denne kvartetten føles som oppfinnelser, prototyper som har hengt en stund oppe på veggen hjemme i verkstedet før han setter ideene ut til livs.
Det improviseres naturligvis i Maca Conu – lytteren får oppleve øyeblikk fra alle involverte. Samtidig føles det riktig å si at dette er musikk som i veldig stor grad dreier seg om komposisjonene, hvordan de henger sammen og går av hengslene. Han er god til å plukke øyeblikk fra friimproen, nymusikken og alt mulig annet – hvordan det låter når en saksofonist bruker akkurat den teknikken, mens trommeslageren spiller sånn der – og lage små definerte celler av det, som låtene besøker, før de går videre. Det var en fremtredende egenskap i trioen, som det virker som at kvartetten har tatt den med seg, at det er en sentral del av Cambiens musikalske gehør og nysgjerrighet. Det minner meg i grunnen om en del av komposisjonene i Atomic, som også var et band som dreide seg om låtene, selv om de var tett assosiert med den såkalt frie musikken. Ikke sånn å forstå at bandsoundene ligner, selv om de deler en bassist og Cambien har lyttet en god del til dem. Men det er noe med det episodiske, og tydelig avgrensede i utskeielsene: I et fritt improstrekk kan jo slike øyeblikk dukke opp, hvor du som lytter begynner å fundere over hvordan ulike lyder og teknikker skubber opp mot hverandre – når det skjer, kan det oppstå en slags underliggjøring, et uventet blikk på hvordan disse instrumentene og samspillsmåtene egentlig låter og fungerer, og som du kan ta med deg ut i annen musikk igjen. Plutselig låter “vanlig saksofon” rart, liksom. Og det er nesten som om den prosessen reverseres i visse Cambien-låter, når lydbilder du er vant til å oppleve som en del av en mer eller mindre organisk assosiasjonsstrøm plutselig blir skåret ut fra sammenhengen og puttet inn i en låt, med tydelige streker rundt seg, før låta beveger seg videre. Du blir liksom tvunget til å forholde deg til det som musikk – eller lyd – som står på egne bein på en litt annen måte, uten sine vante forløp. Er det sånn disse tingene er, tenker du kanskje, ikke verst, konkluderer du kanskje med, før bandet er i gang med noe nytt, kanskje et skeivt riff som enten er bent fram stupid eller komplekst, avhengig av hvordan du ser på det – som det rytmiske maskineriet som driver “Blue Eyed Pleco”.
I “The Lesser Evil Is the One That Hits You” er det frijazz-kvartetten Maca Conu vi møter, med en svært fingernem bassolo fra Ingo og masse skronkete boltreplass for Emmeluth og Wildhagen mens Cambien dundrer gjennom lydbildet her og der, som om han beiner etter et flygel i nedoverbakke. På avslutningslåta “Good Frenemy” åpner det seg en ny luke – en liten trommemaskin slår an rytmen mens blåserne (her er også Kvåle med) spiller en typisk haltende og ertende melodi. Men så, når låten løser seg opp etter hvert, endrer lydbildet seg fra det sobre “det du hører er det som skjedde i rommet”-utgangspunktet når Emmeluths saksofon plutselig får et raust ekko, som spiller nye rytmiske puss med låtas instendige riff. Fett – et lite brudd med albumets etablerte virkelighet som liksom peker videre, inn mot andreskiva, forhåpentligvis. Eller kanskje noen remikser? Jeg skulle likt å høre hva for eksempel Center of the Universe, som bør kunne kjenne igjen mye av det skakke og underkokte i denne musikken, hadde funnet på med en av disse låtene.
Det skal ikke legges skjul på at noe av denne musikken sikkert også kan irritere på seg en stein. Det DER skjer ikke nå, Filip, sa samboeren min da jeg begeistret skrudde på den digitale lyttelenken jeg mottok fra Clean Feed og førstelåta “A Terrible Misunderstanding” harket seg i gang. OK, det får være greit – det finnes øyeblikk hvor man kan føle seg litt fanget i den barnslige, småkaotiske klønetheten, i alt det hersens skrammelet. Men litt bortenfor det igjen byr denne musikken på noen sjeldne gleder. Ikke spesielt komplisert eller vanskelig, egentlig, bare fullt av hooks, egenart og en umettelig interesse for indre sammenhenger. Ja, det er noe der, altså. Både når disse låtene synes støpt av en 3D-printer og når de liksom er bundet sammen av hyssing og gammel tyggegummi, evner Cambiens musikk å stille inn ørene på noen sjeldne frekvenser der du finner glede i musikken som strikkemønster, som urverk og som mosaikk. Høres denne gleden over formen overfladisk ut, som et nerdete meta-perspektiv? Musikk handler jo om store følelser, indre liv, det usagte, det u-tenkte? Joda, det også. Alt jeg kan si er at appetitten jeg får av å få se musikken gjennom Cambiens mikroskop i riktig øyeblikk, er stor – og den gjør at jeg strekker meg etter all slags annen musikk, for å høre hvordan den låter nå. For meg er det en dyp glede.
Selvfølgelig måtte begravelsesheftet se ut som en liten bok. Et innstikk med bilder fra familielivet, friluftslivet, arbeidslivet, til og med noen flasker og en stortromme. Såpass må det være. Det var absolutt vemodig å tre inn i vakre Vestre Gravlund nye kapell da arkitekt, jazzhistoriker og konsertvenn Bjørn Stendahl skulle takkes av tidligere denne uken. Starten av åttiårene opplevdes som en altfor tidlig slutt når det gjelder ulmende kraftkilder som ham – fortsatt mye å gi, for seg selv, oss andre og for ettertidi.
Han blir husket som en arbeidssom, snill, og vennlig person – men han kunne også være sta, og hadde som alle sine sider, og ofte noen svært sørgmodige øyne over det lune smilet sitt. Han kunne føle seg forbigått, som da jeg ble bedt om å videreføre og fornye hans enormt viktige, mangeårige arbeid med Festivalakademiet i Molde.
Men det var drive i ham, livet gjennom. Noe som er interessant med tanke på våre dagers diskusjoner om utdanning, karakterer og juks, var at han som arkitekt, og vellykket sådan, var autodidakt. Det er fint å tenke på. Også i bybildet vil det etterlates spor av ham.
Slike begravelser kan merkelig nok ofte også være en fin opplevelse. Nær familie, venner og kolleger, musikere og representanter for jazzlivet var tilstede i fullt monn. Man får anledning til å konsentrere seg om minnet av en eksistens, enten man er tett på vedkommende eller mer perifer – en viss type begravelser er for flere enn de nærmeste. Man ønsker jo at det skal komme folk! Til lyden av den ypperlige pianisten Anders Aarum kunne jeg erkjenne at det var godt besøkt, og beundret dette rommet som jeg har vært i så mange ganger før og dessverre skal oppleve svært oftere i årene som kommer.
Jeg plasserte meg et stykke bak, ved siden av Johan Hauknes og foran Terje Mosnes, siden jeg var utstyrt med en 24/7-blodtrykksmåler som hadde det med å gi fra seg en dunkelt buzzende lyd hvert tyvende minutt, og i verste fall noen infernalske pip. Akustikken der inne er ikke heldig for slike fremmedelementer. Men jeg klarte å dempe skaden med boblejakka, og hadde ellers flaks med at det var sang og musikk mens det inntraff.
Det var en lite kristen seremoni, men slike begravelser der taler og jazzmusikk dominerer føles for undertegnede uansett like geistlig og høytidelig. Kjæresten Astri holdt en rørende tale, der hun blant annet kom med et minne fra deres første tette møte på Moldejazz i 1980, da han hadde fått Molderosen men var så flau over at det var på forsiden i avisen at han, med hennes hjelp, kastet hele bunker med avisa i søpla slik at så få som mulig skulle se det.
Hun hadde også hadde oversatt eviggrønne «It might as well be spring» til «Det kunne vore vår», fremført av et lite band og med Hilde Louise Asbjørnsen på vokal. Det er altså bare noe med å se og høre disse jazzmusikerene her oppe som føles trygt og godt. Ja, det er noe av det fineste jeg veit. Lyden av Knut Riisnæs her inne, for eksempel, var noe av det skjønneste man kunne høre. Også han borte nå. Men musikerne gjorde en flott innsats denne dagen, utover de jeg har nevnt Tom Olstad på enslig tromme, Edvard Askeland på kontrabass, Kåre Nymark jr. på trompet, især på «I’ll be seeing you» (Fain/Kahal), mest kjent med Billie.
Etter taler fra fagpersoner, og en nydelig diktopplesning av Anitra Terese Eriksen – så klart noe av dikter Arild Nyquist (han bør snart gjenoppdages av nye generasjoner) var det utmarsj bak kisten til lyden av Cab Calloways «St. James Infirmary Blues». Vi gikk et godt stykke nedover veien også, i gnistrende sol og deilig kulde, heldigvis på nystrødd underlag med tanke på de mange godt voksne sørgende. Jeg mintes forrige gang jeg var sammen med Stendahl her oppe, vi to spaserte sammen ned til minnestund i hans tidligere arkitektlokaler på Majorstua etter vi begge hadde snakket i vår felles venn, forfatteren og jazzelskeren Olav Angells siste markering (også da med strålende musikk). Været var like gnistrende den gangen, og de bittersøte minnene dukket opp der vi gikk nedover. Jeg har forøvrig sjelden følt meg så bohemsk deilig som da jeg en gang ble invitert over på Håndverker’n i lunsjen mens jeg jobbet på Gyldendal like ved, med full servering, akevitt og det hele – og herlige samtaler.
Stendahls neste bok, om historien til Oslo Jazz Circle, lanseres 6 februar, og det blir sikkert veldig koselig, og en interessant og grundig bok. Men det er grunn til å frykte at vår nåværende jazztid ikke vil bli husket like leksikalsk som alle de foregående tiårene som Stendahl og hans likesinnede har dekket. Det skrives mye bra om jazz fortsatt, for all del, og mulighetene til å dokumentere er enormt mye større, men det er så uoversiktlig nå, og det føres ikke statistikk på samme måte. Det er trist å tenke på, egentlig. Og også at hele jazz-vibe’n til Stendahls generasjon, født under og etter krigen, og den frihetslyst de følte, alle mulighetene som lå foran dem – også dét er i ferd med å forsvinne. Noen snakker om at jazzfestivaler ikke er det samme som før, men det er faktisk også publikum som ikke er helt som før heller.
Lune smørrebrød, en lille, poesi og utenlandsk avis på papir, kunstmalerier, ganske korte turer i skau og fjell, tenorsaksofoner og virketrang – de av oss som har muligheten er bare nødt til å holde denne flammen ved like. Er det ålreit?
Ghosted på All Ears. Foto: Christian Strand.
«Det var noe drit». En høyreist norsk klarinettist svarte dette til en svensk cellist som mente at konserten de nettopp hadde sett var veldig «chill». Jeg hørte dette mens jeg passerte dem på vei ut ut av en forsinket lørdagskveld på All Ears på Munch. Headlineren gjensto men jeg var mett og fornøyd etter tre interessante opptredener. Konserten de to (antakelig) snakket om var Ghosted, trioen mange snakker om for tiden og det med god grunn. Oren Ambarchi på fang-gitar og duppedittbord, Andreas Werliin på trommer og Johan Berthling på bass har funnet en groove som folk tydeligvis setter pris på. De spilte rett og slett låter fra forrige album, noe som føles litt uvant i impro-sammenheng, men fett nok når man sitter der alene og nyter noen kalde, spør du meg. Jeg kom i sonen. Det var spesielt herlig da også Berthling satte seg med en elbass og plukket delikate flageoletter. Disse kunne spilt i mange forskjellige konsertmmenhenger i Norge vil jeg si, det er noe post-rock i bånn der som fenger. De dro på med et moderat støyparti også. Riktignok litt mindre høyfrekvent enn den tyske noisemusikeren/turntablisten Ignaz Schick.
Ignaz Schick på All Ears. Foto: Christian Strand
Han var sjarmerende og imponerte med god teknikk på opp-ned platespiller og mange merkelige kaker som ble lagt oppå dem. Hakkene i platene skapte interessante groover og det ble spøkelsesaktige stemninger av åndene som ble frambrakt av musikken på dem. Noen ganger ble noen jazzpartier liggende og vake for seg selv, og det var fint det også. En veldig musikalsk tilnærming til tilfeldighetsspillet slike opptredener ofte handler om. Det var faktisk nesten fullt på Munch denne kvelden, slik det kan bli når flere små miljøer samles hos en kunstinstitusjon med enorm mailingliste. Jeg synes fortsatt at selve salen er for black box kulturhus-anonym, man er ikke i nærheten av Kunsten eller historien i det hele tatt (og baren litt for liten for kveldsbruk) – men det veier opp at det kan gjennomføres på denne muskuløse måten (om enn litt over tidsplanen akkurat denne dagen). Det som virkelig gjorde inntrykk på meg og alle andre var duomøtet mellom Hans P. Kjorstad på feler og flere indiske harmonium styrt med fotpedal, og den kjente hollandske cellisten Ernst Reijseger. Snakk om å finne tonen og utfylle hverandre. Først trodde jeg at Reijseger var misfornøyd med noe der han plutselig strenet av scenen, men det var sannelig også mye slapstick, visuelt som musikalsk denne kvelden. Og denne blandingen av stemninger, mellom det intrikate og det festlige, det andektige og punkete, det vakre og det utfordrende – ga en forløsende effekt. Det er sjelden man ser stolrader med folk sprette opp i takknemlig trampeklapp etter en konsert som dette — kanskje siden det ofte ikke er så mange stolrader som på Munch. Det er tydelig at disse to har funnet hverandre, dette vil sikkert gjentas. Den som vil oppleve mer av dette, enten de var til stede eller ei, kan gjerne oppsøke LPen som nettopp ble utgitt på revitaliserte Motvind Records: Gap of Ginn. Bra greier.
Kjorstad og Reijseger. Foto: Christian Strand.
Jeg droppa som sagt siste act, noen ganger er det fint å gå når man er happy og fornøyd, uten å tvinge seg gjennom den kunstneriske sisteøllen. Noe som kan være verd å huske på i festivalsammenheng. Jeg ble sittende litt på en kald benk der jeg ventet på bussen, og leste noe på min flip-Samsung. En svært smilende ung sørlandsdame som antakelig var på emma denne kvelden kom løpende bort sammen med sin mer tilbakeholdne venn for å se på den. Liker du også å lese?! sa hun, og viste fram sin egen telefon, der hun «leste» Misery av Stephen King på lydbok-appen sin. Hun sa så at hun elsket A Little Life så mye at hun til og med hadde lest den på sånn gammel bok, du vet «til og med med ark!». De ble sittende selv om bussen de skulle ha kom, men hun krevde svar på hva favorittboka mi var. Det er så mange, sa jeg. Men hun ga seg ikke. Da jeg gikk på snudde jeg meg og sa til min egen overraskelse Sult. Håper hun plotta den inn i appen.
***
Av Audun Vinger og Filip Roshauw
The post NTT: Sett på Macan! appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Festivalstart i kulturhovedstaden appeared first on Jazz i Norge.
]]>Videre utover uka presenterer festivalen kjente navn som Silje Nergaard & Jan Gunnar Hoff, Ketil Bjørnstad (solo), Marius Neset Quintet, Jørn Øien Cosmopolitan og Jaga Jazzist. Det blir også en spennende masterclass med Jan Gunnar Hoff og den britiske trommeslageren Gary Husband, gitaristen Nguyễn Le og bassist Per Mathisen, samt en rekke store og små konserter og arrangementer rundt om i hele byen. Se hele programmet til Bodø Jazz Open her.
Kvensk kulturarv sentralt
Nordnorsk Jazzensemble fortsetter den påbegynte musikalske reisen inn i det ukjente kvenske landskapet. Sammen med trompetist Arve Henriksen, har ensemblet skapt et nytt prosjekt der den kvenske kulturarven løftes frem, formes og bringes inn i et nytt lys i jazzens og improvisasjonens tegn. Gjennom små og store lydlandskap fremfører de bearbeidede gamle kvenske skillingsviser, salmer, tekster, rim, regler og sanger. Kaipu – som betyr lengsel og savn – beskriver dagens situasjon for kvensk kultur. Det finnes et savn til noe som kvener har mistet. Lengsel til egne kulturuttrykk som eksisterte en gang, men som ikke fikk mulighet til å bli overført eller utviklet videre. Dette er gjennomgående i det mange kvener lever med i dag. Kaipu urframføres i Stormen kulturhus 1. februar.
Unge jazzpianister åpner Bodø2024
Lørdag 3. februar arrangeres åpningskonserten for Bodø2024 som en del av festivalprogrammet. Tre unge pianister og komponister fra landsdelen, Liv Andrea Hauge, Joakim Rainer Petersen og Alexander Aarøen, står på programmet for den storstilte åpningen sammen med Arktisk Filharmoni. Hauge har med seg en pianotrio, tre vokalister og full besetning i Arktisk Filharmoni når hun fremfører sin nyskrevne musikk forankret i moderne jazz- og popmusikk. Joakim Rainer Petersen har i sin debut med filharmonien fått med seg blant annet den New York-baserte saksofonisten Ingrid Laubrock og lydkunstner Lasse Marhaug i tillegg til sine faste trio-musikere, Alex Riris på kontrabass og Rino Sivathas på trommer. Alexander Aarøens verk «Aspirations», et musikalsk brev til fremtidens barn, er den offisielle hymnen til den formelle delen av åpningen av Bodø2024.
The post Festivalstart i kulturhovedstaden appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Feirer med musikalsk eventyr appeared first on Jazz i Norge.
]]>– Som jazzartist i over 20 år har jeg naturlig nok blitt inspirert av et flertall av artister og musikalske stiler. Så i denne konsertserien tar jeg publikum med på en musikalsk interrail der hver konsert presenterer stemningen fra en kjent musikalsk stilart i jazzens univers. Det blir et lite musikalsk eventyr, både for oss og for publikum, forteller Hilde Louise Asbjørnsen i en pressemelding.
– Det første stoppet vi skal innom på turen er New Yorks urbane klubbjazzscene. På konsert nummer to i rekken går turen til Berlin og kabaretens mørke undergrunn. Det tredje stoppet på reisen er Paris, hvor vi serverer fransk café swingstring av ypperste kvalitet. I New Orleans får publikum smake på en gumbo-miks av karibiske strender og bluesens blå toner. Siste stopp på turneen er Oslo, der de får musikalske perler pakket inn i jazz fra Oslo-revyens store høytid, presentert med jazzpianist Anders Aarum, utdyper Asbjørnsen.
Publikum har mulighet til å kjøpe billetter til enkeltkonserter eller til hele serien.
Hilde Louise Asbjørnsens «Verdensturné» i egen by:
25. januar – TEATERKJELLER’N, OSLO
«Til New York» med Anders Aarum (pi), Jens Fossum (b) og Hermund Nygård (tr)
1. februar – HERR NILSEN JAZZCLUB, OSLO
«Movies & Stories Like This» Duokonsert med Anders Aarum
22. februar – TEATERKJELLER’N, OSLO
«Til Paris» med Svein Erik Martisen (git), Anders Aarum (pi) og Jens Fossum (b)
18. april – TEATERKJELLER’N, OSLO
«Til New Orleans» med Kåre Nymark jr. (trompet), Anders Aarum (pi), Jens Fossum (b) og Elias Tafjord (tr)
16. mai- TEATERKJELLER’N, OSLO
«Til Oslo» med Anders Aarum (pi)
The post Feirer med musikalsk eventyr appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Åtte band klare for Jazzintro appeared first on Jazz i Norge.
]]>– Vi har hatt rekordstor søknadsmengde til Jazzintro denne gangen, antallet var nær doblet fra tidligere år. Det ble mye musikk for juryen å lytte seg igjennom, men ikke minst spennende å høre hva som gror i norsk jazz, forteller prosjektleder Aleksander Haugen.
Den første runden av Jazzintro arrangeres på Bergen Jazzforum 22. februar. Der spiller ASQ // Amund Stenøien Quartet og Schemes. På Stavanger Jazzforum 29. februar møtes Lightning Trio og tuvahalseband, og SUPERSPREDER og Coincidences spiller på Dokkhuset i Trondheim 17. mars, og siste innledende runde blir med Bliss Quintet og Philip Granly Trio på Nasjonal jazzscene i Oslo. Juryen, som består av profilerte norske jazzmusikere, sender ett band fra hver av rundene videre til finalen under Moldejazz. I 2024 består juryen av Ellen Brekken, Dag Arnesen, Eldbjørg Raknes og Jakop Janssønn.
Lanseringspakke med festivalturné og mentorprogram
Drøyt tjuefem år etter det hele startet, er Jazzintro lansert i en noe endret utgave. Flere samarbeidspartnere har kommet inn, de innledende rundene er lagt til nye arenaer, og lanseringspakke og -turné har fått nye rammer.
Fem av landets største jazzfestivaler har vært samarbeidspartnere siden starten. Nå er festivalsamarbeidet utvidet ytterligere med flere av de store festivalene, der Årets unge jazzmusikere vil være på plakaten under festivalsesongen 2025.
Som tidligere vil Norsk jazzforum legge opp en mentorordning for Årets unge jazzmusikere. Denne lages i samarbeid med musikerne selv etter ønsker og behov, og kan inneholde blant annet møter med bransjeaktører for en introduksjon til livet som profesjonell musiker, tilrettelegging av møteplasser og nettverksbygging samt opplegg for kunstnerisk utvikling.
Samarbeidspartnere Jazzintro 2024:
Bergen Jazzforum, Nasjonal jazzscene, Stavanger Jazzforum, Dokkhuset Scene, Moldejazz, Nordlysfestivalen, Bodø Jazz Open, Vossa Jazz, Maijazz, Nattjazz, Kongsberg Jazzfestival, Oslo Jazzfestival og Sildajazz. Jazzintro er støttet av Sparebankstiftelsen DNB.
Følgende band deltar i Jazzintro 2024:
Bergen Jazzforum 22. februar:
ASQ // AMUND STENØIEN QUARTETAmund Stenøien – vibrafon, komposisjoner, Steinar Heide Bø – trommer, Gard Kronborg – akustisk bassgitar, Joakim Rainer Petersen – piano
I eksplosivt samspill og en drømmende, pop-aktig klang har Amund Stenøien funnet sitt eget sound. Fundamentert i moderne amerikansk swing og kontrapunkt, frigjør Stenøien potensialet som ligger i en stram form gjennom sterke, sangbare melodier i møte med intrikate harmoniske og rytmiske strukturer. Med voksende innslag av gospelprogresjoner og ostinater fra klubbmusikk, plasserer kvartetten seg innenfor den amerikanske jazztradisjonen i 2024. ASQ har spilt over et dusin konserter i inn- og utland de siste årene, blant annet på Oslo Jazzfestival, Edinburgh Jazz & Blues Festival og Jazzfest i Trondheim, både som kvartett og nylig med Lage Lund som gjest. Kvartetten slapp sitt debutalbum «Coming to Pass» i 2023 på Sonic Transmission Records.
Schemes
Brede Sørum – saksofon, Oliver Skou-Due – piano, Bendik Løland Lundsvoll – kontrabass, Veslemøy Narvesen – trommer
Schemes er en eksplosjon av energi, maskert som en jazzkvartett, med base i Trondheim. Musikken er ukonvensjonell og kontrastfylt med intrikat og gjennomkomponert låtmateriale, ofte bundet sammen av lengre improviserte partier. Kvartetten henter sin inspirasjon fra både amerikanske og europeiske strømninger, og har klare referanser til klassisk impresjonisme og dagens moderne jazz-scener. Med sterkt fokus på et intenst og lyttende samspill presenteres musikken med åpenhet for alt av impulser og musikalske referanser – helheten blir dermed fylt av ytterpunkter og byr på en uforutsigbar reise inn i Schemes’ univers.
Stavanger Jazzforum 29. februar:
Lightning TrioSondre Moshagen – piano, Kertu Aer – kontrabass, Steinar Heide Bø – trommer
Lightning Trio er en energisk pianotrio, som med lyriske melodier, vakre harmonier og rytmisk driv utfordrer lytterne. Trioen utforsker et spekter av stiler og uttrykk gjennom egne komposisjoner, fra 80-tallets popmusikk og intens modaljazz, til 1900-tallets klassiske kunstmusikk. Samspillet preges av spilleglede og nysgjerrighet, som gir rom for uventede og kreative løsninger som oppstår i øyeblikket. Musikerne møttes ved jazzlinja i Trondheim høsten 2022, og er kjent fra band som PESH, ASQ og When I Return.
tuvahalseband
Tuva Halse – fiolin, synth og vokal, Sara Fjeldvær – vokal, Emil Storløkken Åse – gitar, Oda Steinkopf – bass, Øyvind Leite – trommer
Tuvahalseband er et kollektiv unge musikere med base i Trondheim og Oslo, som spiller komposisjonene og tekstene til fiolinist Tuva Halse. Med en raffinert blanding av nordisk jazz, pop og klassisk kunstmusikk, presenterer de låter som bringer assosiasjoner vel så mye til Kvernberg som til Bach. Ensemblet befinner seg i en lydverden hvor det elektroniske møter det akustiske, og hvor det og kalde og introverte møter det ekspressive og energiske. Tekst og improvisasjon er sentrale elementer i komposisjonene, som strekker seg fra det melankolske til det lekende – fra det melodiske til det åpne. Bandet møttes på Jazzlinja i Trondheim i 2020 og slipper til høsten sitt debutalbum «nemesis/cruel».
Dokkhuset, Trondheim 17. mars:
Coincidences
Leah Engevold – keys og vokal, Georgia Wartel Collins – kontrabass, Jomar Jeppsson Søvik – trommer og elektronikk, Kristina Fransson – trompet, elektronikk og vokal
I det Oslo-baserte bandet Coincidences hylles tilfeldighetene. Hvert møte, sammentreff og bomtreff – det som gjør livet litt ekstra spesielt. For en nysgjerrig, men ubesluttsom sjel sitter ofte igjen med en følelse av at tilfeldighetene tar valg som bevisstheten aldri ville hatt mulighet til å ta. Bandet er satt sammen av musikere med ganske ulik musikalsk bakgrunn, og sammen utforsker de kontrastene mellom akustisk og elektronisk, naturlig og syntetisk. Her møtes jazzverden, improvisasjon, elektronikk og pop i komposisjoner av trompetist Kristina Fransson. Alt er tilfeldig, men ingenting er tilfeldig.
SUPERSPREDER
Miriam Namtero Kibakaya – vokal, Mona Krogstad – tenorsax, Amalie Dahl – alt- og barytonsax, Guro Kvåle – trombone, Oliver Skou-Due – keys, Oda Steinkopf – bass, August Glännestrand – trommer
SUPERSPREDER beskrives som en uimotståelig og smittsom kraft som får hele kroppen til å røre seg. Musikken er et energikraftverk med store temperaturskifter og høyt temperament, med innslag av punk, hiphop, frijazz, electronica og pop. På scenen lager musikerne en sonisk og fargerik hage, med forskjellige kompositoriske organismer, der tekstene har flere undertoner av blant annet samfunnskritikk og ungdommelig angst, innpakket i humor og en liten dose galskap. Musikerne i bandet er fra Norge, Sverige og Danmark og alle har bakgrunn fra NTNU jazzlinja i Trondheim.
Nasjonal jazzscene, Oslo 3. april:
Bliss QuintetOscar Andreas Haug – trompet, Zakarias Meyer Øverli – sax, Benjamín Gísli Einarsson – piano, Gard Kronborg – bass, Rino Sivathas – trommer
Lekent samspill og energisk tilstedeværelse kjennetegner Bliss Quintet, hvor dramatiske og sentimentale ballader, fengende fanfare-lignende hornriff, komplekse rytmer og åpne harmoniske landskap er sentrale temaer. Bandet har fokus på lekende samspill, vill og energisk tilstedeværelse, og elementer av fri improvisasjon i tråd med anerkjente nordiske band som Atomic og Masqualero. Høsten 2023 utgav Bliss Quintet albumet «Glasshouse» på Jazzland Recordings, og de har de siste årene turnert aktivt i Europa med konserter i Italia, Tyskland, Belgia og Nederland, og på festivaler som Moldejazz og Jazzahead.
Philip Granly TrioPhilip Edwards Granly – piano, Håkon Huldt-Nystrøm – kontrabass, Trym Karlsen – trommer
Philip Granly Trio utforsker den klassiske pianotrioens yttergrenser i en samling originale komposisjoner signert Granly. Lytterne inviteres inn i et energisk, variert og lekent landskap med musikalske overraskelser, heftig groove, friimpro, swinging jazz og høystemt kammermusikk. Inspirasjonsmaterialet er hentet fra Granlys oppvekst som klassisk pianist, og inneholder nikk til både Chopin, Bach, Kapustin og Stravinsky. Trioen har holdt på siden 2018 og spilt på b.la. Jazzfest Trondheim, Nasjonal jazzscene og Dokkhuset. Sommeren 2023 spilte de inn sitt debutalbum som etter planen kommer ut i 2024. Albumet inneholder både trio-låter og et verk skrevet for 9 musikere med bakgrunn fra både klassisk og jazz.
The post Åtte band klare for Jazzintro appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post NTT: Medieuka får karakter 1.3, men ellers ser jo ting greit ut appeared first on Jazz i Norge.
]]>Faste lesere vil vite at vi i denne remsa brenner for mange ulike ting: Klokka fire-jazz, elektropop, skronk, tromboner, iskrem, strikkegensere – men også kulturpessimisme og dyp frustrasjon over en medieverden som går til hundene. Det hadde vært kult å starte på en ny frisk uten de sistnevnte ingrediensene, men man kan ikke få alt man ønsker seg her i livet, og faktum er at kultur/medieåret 2024 starter som 2023 sluttet – med en følelse av at noe helt fundamentalt rakner i sømmene. Nylig har det vært oppsigelsesrunder i Spotify, Tidal, Amazon Music, Universal Music og YouTube – flere dyktige norske Tidal-medarbeidere er for eksempel nødt til å finne seg en ny jobb. Det som kanskje svir litt ekstra for folk som er fans av nisjemusikk og konseptet betaling for og formidling av skiver, er at Bandcamp, etter å ha bli solgt fra Epic til Songtradr, har sagt opp 58 av sine 120 medarbeidere. Bandcamp har vært det musikkstedet vi for eksempel har foretrukket å lenke til når vi nevner skiver i NTT – delvis fordi artister foretrekker det selv, men også fordi de har kombinert salg av musikk med formidling i form av artikler om ulike musikkmiljøer, artister og fenomener – se for eksempel saken Norwegian Prog for Beginners, som de publiserte tidligere i januar. OK, denne formen for skriving sorterer under det tvilsomme begrepet content marketing – men håndverket er bra, og det finnes en rik tradisjon for denne typen skriving også, tenk for eksempel på tekstene i gamle postordrekataloger og annonser fra ulike platebutikker og plateselskaper. Og poenget er uansett at en salgsplattform som har insistert på at det er verdifullt å gi ulike nisjeuttrykk en videre kontekst, nå blir bygd ned av nye eiere som åpenbart ikke egentlig liker det de har kjøpt. Synd!
Den aller mest omdiskuterte nyheten kom imidlertid denne uken, da noen lekket en mail som gikk ut til ansatte i musikknettstedet Pitchfork fra deres eiere, Condé Nast. Beskjeden, som kom fra den legendariske redaktøren Anna Wintour, gikk ut på at Pitchfork i fremtiden vil bli slukt opp av magasinet GQ (de bruker ordet “vertikalt” flittig i sånne prosesser, jeg har ikke giddet å forstå det ennå) og at en hel haug med folk dermed også mister jobben. Denne beslutningen kommer etter at Condé Nast før jul forsøkte å gjøre store endringer i driften Pitchfork, men ble forhindret av redaksjonsklubben. Så det er ikke urimelig å tolke det som skjer nå som fagforeningsknusing, men det er også et annet bakteppe: Da Condé Nast kjøpte Pitchfork tilbake i 2016 var det med en målsetning om å kapre det de kalte millennial male readers. Kanskje ikke unaturlig om man tok nettstedets stereotype leser/skribent i betraktning – men dette skjedde i en periode hvor Pitchfork på ulike måter forsøkte å gjøre både stab, dekningsområdet og leserskaren mer mangfoldig.
Noen ganger har det ført til en litt anstrengt poptimistisk tone som har vært like lett å parodiere som det rabulistiske indiekjekkaseriet blekka startet med. Runden der de gikk tilbake i arkivet og justerte en hel rekke poengsummer for å reflektere publikasjonens nåværende ståsted, var et prima eksempel. Slapp av, liksom. Men dreiningen har også ført med seg mye fint. Pitchforks jazzdekning er for eksempel ikke gæren – ok, det er ikke stedet du går for å lese om den nyeste skiva til Christian McBride eller annen forside-på-Downbeat-jazz, men den tilbød et lærerikt blikk på den delen av jazzvirkeligheten som er i kontakt med mye annen pop og eksperimentell musikk i samtiden. Miljøer og plateselskaper fra Chicago og LA, den britiske bølgen, en og annen raring fra Europa – “Øya-jazz” og kunstmusikk. Serien med søndagsanmeldelser, hvor de tok for seg ulike gamle plater uavhengig av aktualitet, alt fra “glemte klassikere” til ting som var midt i kanonen til alt mulig annet rart, må kalles en ubetinget suksess, ofte trukket fram av folk som i utgangspunktet egentlig ikke hadde sansen for Pitchfork i det hele tatt. Personlig har ikke siden vært særlig formativ – tyngdepunktet deres i 00-talls-indie var musikk jeg i stor grad ikke helt identifiserte meg med (selv om jeg på papiret kunne eller burde ha gjort det), men med tiden har jeg gjenkjent intensjonen om å være en vidtfavnende og godt redigert musikkpublikasjon. Det pågående gravølet blant engelskspråklige musikkskribenter på internett taler sitt klare språk om en side som var et profesjonelt mål for svært mange. Der fikk du anstendig betalt, du kom i kontakt med et seriøst fagmiljø og en leserskare som brydde seg om skriving om musikk. Det snakkes i store ord om musikkanmeldelsens død – det er forsåvidt ikke en ny samtale, men ok, når det ene “generelle musikkstedet” som ble sett på som en rimelig trygg havn ryker på denne måten er det kanskje på tide å virkelig stikke fingeren i jorda.
En frittalende tallknuser som etter det jeg kan skjønne jobber for Condé Nast skrev på Twitter/X at det åpenbart ikke kan være leserantallet som presser fram beslutningen: Pitchfork har det høyeste antallet daglige besøkende av noen publikasjoner de eier. Kanskje det er hva siden handler om som er problemet. En venn kommenterte at de nok hadde tjent mer på annonsesalg om de skrev om elektriske tannbørster eller noe annet folk faktisk brukte penger på. Kanskje hunden ligger begravet der – når vi slutter å betale for varen i seg selv, forsvinner også annonsører, ulike selskaper som tidligere fikk det til å gå rundt og som så hensikten med å annonsere på Pitchfork eller i Wire (eller Jazznytt), men som ikke lenger har penger til det. Eller kanskje det handler om medieeierskap hvor færre og færre faktisk bryr seg om denne delen av kulturen.
I fjor ble et etablert magasin som Jazztimes kjøpt opp og utarmet på ganske absurd vis. Jazzjournalist Nate Chinen sa i en årsoppsummering før nyttår at han fryktet det kom enda større og gufne nyheter i året vi nå er inne i. Han har vel i grunnen allerede fått rett – finnes det noen lyspunkter? Mange etablerte skribenter i den engelskspråklige sværen har flyttet seg til Substack med ganske stort hell. Men også det kan være en boble, og slike nyhetsbrev er ikke noen fullgod erstatning for større medier hvor leseren støter på flere stemmer, og hvor nye penner kan finne formen. Én mulig løsning kan være å gjøre som journalistene ved det gamle sportsnettstedet Deadspin, som etter å ha fått beskjed om å holde seg til dekningsområdet sitt sa faen heller, og startet det betalingsdrevne og journalisteide sport-og-omegn-stedet Defector – med det bøse slagordet The last good website. De har sikkert ikke noe imot litt konkurranse – da nyheten om Pitchfork kom, skrev Israel Daramola, en av journalistene deres følgende:
“What has filled the vacuum left behind by actual music criticism is a loose collection of YouTubers and influencers who feed slop to their younger audiences, and fan communities that engage with music solely through their obsession with a particular pop act. This has all helped produce a mass of music fans who don’t understand the value of criticism and outright detest being told the things they like might suck..”
Jepp, sånn er det blitt. Det går an å si mye om verdien av kritikk, ikke bare som smaksdommer, men som igangsetter av nye tanker, som sted for meningsbrytning, som et sted der nye impulser og artister kan slå igjennom og så videre. Men om man skal koke ned lærdommen fra denne runden, er det kanskje noe sånt som dette: Vi sluttet å betale for ting, og derfor forsvinner de. Kretsløpet er utarmet, og oppmerksomheten vår er ikke nok. 2024 er et år hvor det er på tide å punge ut – hvis du kan.
UANSETT, VI GÅR VIDERE! Forjævligseringa kan gripe om seg så mye den vil på nesten alle fronter, konserten er fremdeles et fristed. Her er noen fine fra de neste syv dagene:
1. Den fabelaktige saksofonisten Ivan Mazuze fremfører et nytt verk på et snødekt Grønland i kveld. Caféteatret er stedet, han har med seg et sabla fint band: Guy Sion på saksofoner og tverrfløyte, Mariama Ndure på vokal, Olav Torget på gitar og ngoni, Jørn Øien på piano og synther, Per Mathisen på bass, Raciel Torres på trommer og Jai Shankar på tablas, i tillegg til gjestevokalister. Verket heter «Penuka», et uttrykk fra det afrikanske språket xichangana som betyr å “avdekke”. Mazuze har forsket i tradisjoner som strekker seg fra det sørlige til det nordlige Afrika, og drar veksler på gnawamusikk fra Marokko/Maghreb og indisk Qawwalli – ting man finner spor av i Mosambik, hvor Mazuze kommer fra.
2. Hvorfor begrense seg til én pianotrio? Musikerne i Vinterhagen syns tydeligvis det er svært gøy å boltre seg i tresomheten Her finner vi Liv Andrea Hauge (egen trio + gode gamle Kongla), Andreas Winther (Johan Lindvall Trio og Kjetil Mulelids merry pranksters) og Fredrik Luhr Dietrichson (hele Norges Moskus). I morgen spiller de på Jazz på Kampen, en konsertserie som ikke må, men som kan, forveksles med Kampenjazz.
3. Men hvorfor alltid være tre? Susanna er blant dem som trives godt i duoformatet. Hun spiller jevnlig med saksofonist Harald Lassen, og har også gjort fine ting med David Wallumrød tidligere. Men den kommende torsdagen spiller hun sammen med den eminente gitaristen Juhani Silvola på et av Livets Steder: Hele Norges Moskus i Trondheim. Det blir både egne låter og ulike tolkninger. Høres ut som et bra sted å lande – eller lette.
Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.
Her er et hipt opptak i fine farger fra tysk fjernsyn med Carla Bley, Karin Krog, Michael Mantler, John Tshicai, Irene Schweitzer, Ole Thilo, Peter Warren og Pierre Favre. Tjohei! Det er, tross alt, godt å være i gang igjen.
LAV SOL. Foto: Miriam Namtero Kibakaya
Lørdagskvelden for osloboere kan brukes til å nyte noen vidunderlige og underlige lyder fra det forholdsvis ferske prosjektet LAV SOL, som inntar Victoria East, etterfulgt av nattklubben Jazzbevegelsen med Espen Horne og greier. LAV SOL består av de friskt utforskende musikerne Heida Mobeck, Håvard Aufles og August Glännestrand, og de har også en dagsfersk plate ute, med den som alltid tillitsvekkende tittelen Live at Dokkhuset. August er en herlig trommis som vi har lagt merke til de siste par årene for hans allsidige beat og fine væremåte, og han er med i mange fine prosjekter, så det føles naturlig å ha ham med i årets første remse.
Hei August, gratulerer med plate og lørdagskonsert på Victoria. Hva i alle dager er LAV SOL for noe musikk, og hva betyr navnet?
— LAV SOL er musikk som spiller på stemninger. Den består av lydlandskap med puls og teksturer, og skaper spenning mellom det akustiske og det elektroniske. Pulsen kan være elastisk, og teksturene er som noe å male med, som å eksperimentere med farger. Du legger en farge oppå en annen, og det blir en ny farge. Jeg synes LAV SOL er et passende navn; det er noe som gløder og spraker. Når solen ligger lavt, er den enten på vei opp eller ned, og hvis den forsvinner, dukker den opp på et annet sted.
August Glännestrand. Foto: presse
Ok, beskriv samspillet med de to andre luringene i dette prosjektet – og ikke minst er du nødt til å sette ord på noen av lydene de lager!
— Det er virkelig en lekeplass! Og de to luringene passer ekstremt godt sammen. For meg er det et veldig sterkt musikalsk bånd mellom Heida Mobeck og Håvard Aufles. Det er alltid en slik nerve i spillet deres, og det er utrolig lett å skape noe når de er med, det liksom skjer av seg selv.
Du kan legge hva som helst i Håvards hender, og det blir musikk. Han tar nesten alltid med noe nytt når vi spiller. Enten har han lært alt om gamle miksebord, eller bygd en slags gitar som han kan sample. Heida er på lignende vis. Hun har sannsynligvis med seg et nytt fantastisk dikt som hun har lest eller skrevet. Eller en ny pedal som hun har lagt til eller fjernet. Alltid med en drømmeaktig energi og utrolig tilstedeværelse i musikken. Helt fantastisk å spille med!
Dere kommer med album denne helgen, på det nye labelet Pluritone. Det er et liveopptak – er det slik at dere vil låte helt annerledes neste gang?
— Tor Breivik tok opptak av en konsert vi gjorde på Dokkhuset i juni, som vi gir ut på labelen til Heida og Joel Ring nå på fredag. Så blir det releasefest på Victoria på lørdag, der Espen Horne og Erik Holm DJ’er etter konserten – det blir skikkelig gøy!
Vi gjorde en del andre konserter i fjor, blant annet på Jazzahead, Südtirol Jazzfestival og Særingfest på Kongsbergjazz. Hver konsert var veldig forskjellig fra gang til gang. Som jeg beskrev tidligere, er dette et band der det er store rammer som gjelder. Og hva som skjer innenfor dem varierer mye avhengig av rommet og situasjonen. Jeg vil tro at neste gang vi spiller, vil det komme nye spennende elementer inn i bildet!
August Glännestrand under Südtirol Jazzfestival. Foto: presse
Det har en tendens til å bli sånn. Men tilbake til start: Hvorfor ville du spille trommer? Og var det noen andre trommiser du likte ekstra godt?
— Vanskelig å være helt sikker. Jeg fant et par trommestikker i en boks hjemme rundt den tiden da jeg lærte å gå, og det falt ganske naturlig å vandre rundt og slå på ting i huset. Jeg spilte i orkestre på musikkskolen og hadde et rockeband i garasjen stort sett hele oppveksten. Men det var noe som virkelig slo til da jeg begynte å gå på jazzkurs på ungdomsskolen. De ble arrangert årlig om sommeren i Vänersborg med mange fantastiske musikere som lærere, blant annet Bobo Stenson Trio med Anders Jormin og Jon Fält. Det var et ekstrem kick å høre og se Jon spille! Etter det oppdaget jeg flere andre svenske trommeslagere som Andreas Werliin (Fire! Orchestra, Tonbruket), Christopher Cantillo (Dina Ögon) og Anna Lund. Folk jeg fremdeles lytter mye til!
Jeg hørte Werliin sist lørdag, knall! Du har senere bakgrunn fra Jazzlinja, hvordan preget det deg som menneske og musiker, og hvorfor ville du til Norge i utgangspunktet?
— Jeg møtte Amund Storløkken Åse da jeg gikk på folkehøgskole i Sverige. Vi spilte en del sammen, og han snakket veldig varmt om musikkmiljøet i Trondheim. Vi ble en gjeng (blant annet Amalie Dahl) som reiste dit, og for meg virket det utrolig spennende! Jeg hadde ingen stor plan med det, tenkte bare «eventyr». Men wow, så mange fantastiske musikere det var der, og en så sterk optimisme når det gjaldt å skape. Folk får virkelig ting til å skje! Årene der har preget meg mye når det gjelder måten jeg lytter og spiller på, men kanskje aller mest gleden ved å lære musikk og inspirere meg selv. Det du synes er gøy, er også det du lærer raskest. Jeg hadde mange fine leksjoner og samtaler om musikk med Tor Haugerud, og det var utrolig luksuriøst å kunne gå på konserter nesten hver dag i uka. De aller fleste jeg spiller med i dag, har jeg på en eller annen måte møtt gjennom Trondheim. Fine folk! Det er fortsatt «eventyr» og det blir bare mer og mer gøy å spille musikk.
Det virker som at alle dere som går der får livet i gave! Du er å høre i mange interessante prosjekter også, blant annet Superspreder og arbeid med Liv Andrea Hauge. Hva gjør du mest av nå for tiden, og kommer det flere plater eller store konserter nå til våren?
— Det er fantastisk gøy å spille i trioen med Liv Andrea Hauge og Georgia Wartel Collins. I dag var vi på Grappa-kontoret og hentet vinylplaten som blir sluppet den 2. februar, og vi skal spille med Arktisk Filharmoni på Bodø2024 dagen etter. Jeg ser virkelig frem til mye spilling med dem kommende året. Deretter blir det turné med Emil Storløkken Åse’s PHOENIX i februar. Vi spilte nylig inn en plate som kommer ut til høsten på Sonic Transmissions. Emil på total gitar-bonanza og Jenny Frøysa på barytonsaksofon, begge med gigantiske pedalbrett. Jakob Leirvik skal på turné i april, en fantastisk vokalist som skriver superfin musikk! Jeg ser også veldig frem til å spille mer med Ragnhild Moan og Kristin Myhrvold i han haiden, releasefest for deres nye plate på Parkteatret er 5. april.
Liv Andrea Hauge Trio. Foto: Margit Rønning Omholt
Forresten har Liv Andrea Hauge Trio noen skikkelig fine faces på pressebildene – det skal likne på musikken?
— Haha, ja, de ble virkelig fine! Margit Rønning gjorde en god jobb bak kameraet. Vi skal prøve å leve opp til de ansiktene live. Kan nok love at musikken blir veldig fin!
Til slutt må du komme opp med en eller to favoritter fra norsk jazzhistorie!
— Jeg hadde Belonging-kvartetten på repeat da vi spilte inn den siste plata med Liv Andrea. For meg er det alltid like fascinerende å lytte til Jon Christensens hi-hat i “The Windup”.
– I øvingslokalet den siste tiden har jeg spilt mye med Arne Nordheim i øretelefonene. Electric fra 1974 og opptakene på Dodeka utgitt på Rune Grammofon. Wow!
Rubber Soul Quintet står for lørdagskonserten på Herr Nilsen denne lørdagen, også kjent som et av ukas potensielt aller fineste tidspunkt. Sjekk forresten vår kjærlighetserklæring til den klubben i Pål Dybwiks fotonovelle i siste utgave av Jazznytt. RSQ spesialiserer seg på å jazze opp Beatles-låter, og de gjør det faktisk på en artig, kvalitetssterk og oppfinnsom måte. De har noen plater ute, men gjør seg så klart ekstra godt med litt Fredrikstad i glasset. Denne lørdagen stiller kvartetten også med vokalist, det er jo noen fine linjer i det bandet, så derfor måtte vi huke tak i sangeren Stina Stenerud.
Fortell litt om grooven til Rubber Soul-bandet. Spilt med dem før?
— Et fryktelig morsomt band, med noen helt suverene musikere! Ja, har fått spilt med dem en del de siste par årene og mange fine datoer i boka i 2024 også, blant annet Oslo, Tynset, Sørum, Sortland. Gutta har stor respekt for Beatles og holder godt på den igjennom hele prosjektet. Og så klarer de å legge litt galskap i det hele, som gir mange morsomme variasjoner av låtene.
Torstein Ellingsen bak trommene er glad i å ta mikken. Tør vi håpe på en duett også?
— Hehe, så langt ingen duett – men Torstein er jo et Beatles-leksikon, så han syr konsertene sammen med masse fun facts og skråblikk. Det setter publikum ALLTID pris på, og stemningen blir alltid lattermild og tett.
Hva er det med Beatles-materialet som gjør det så bra til å brukes i jazzsammenheng?
— Vel, låtene er jo godteposer i form av masse flotte progresjoner, melodiøse linjer og hooks, så det er jo en musikk som det er lett å leke seg med! Det gir jo god plass til impro og fortolkninger.
Har du noen Beatles låter du liker ekstra godt å synge?
– «She’s Leaving Home» fra Sgt. Pepper – et litt nytt bekjentskap for meg. Nydelig tekst – sår og klassisk engelsk fortapelse – og nydelig melodi.
– «Blackbird» fra White Album – i all sin enkelhet, finnes det en finere låt? Og et sterkt politisk budskap, selvsagt.
– «The Long and Winding Road» – mektig låt! Nydelig håndverk – tekst og melodi høyner hverandre på vakkert vis.
Hva holder du ellers på med for tiden?
– Jeg har fortsatt – på 16. året – mitt soulband, Stina Stenerud & her Soul Replacement, der vi gjør egen, norsk soulmusikk. Spiller på Gamla 1. mars (splittgig med Bonnie & the Jets) og så blir det blant annet en tur til Frankrike i august. Har også noen låter i ermet som vi skal slippe i løpet av 2024. Ellers har jeg et prosjekt gående rundt musikken til Carole King og James Taylor, How Sweet it Is (spiller blant annet på Herr Nilsen 12. april) som jeg liker fryktelig godt. Og så blir det en del freelancing på toppen av det hele…
Det er tid for oppbrudd her og der, og det er trist – men også en naturlig del av kulturlivet, dessverre og heldigvis: det skaper behov og rom for nye initiativ. Peder Overvik Stuberg forteller her om siste kveld med miljøkraftstasjonen Stillverk1.
Sist lørdag hadde Stillverk1 utflyttingsfest. Stillverk1 er et gammelt stillverk som ligger rett ved togskinnene som leder inn til Trondheim Sentralstasjon. De siste årene har det fungert som øvingskollektiv og konsertscene for den kreative musikkscenen i Trondheim. Kveldens program var satt sammen med bidrag fra musikere som har vært knyttet til stedet den siste tiden. Først ut var en trio bestående av Jonas Krøvel på el-bass, Hans Hulbækmo på el-trommer og Peder Overvik Stuberg på el-gitar. Post to var Mette Rasmussens Trio North med Ingebrigt Håker Flaten på bass og Olaf Olsen på trommer i tillegg til Rasmussen selv på saksofon. Sist på programmet var en kvintettutgave av Ingebrigt Håker Flatens band (Exit) Knarr med Karl Hjalmar Nyberg på saksofon, Mette Rasmussen på saksofon, Peder Overvik Stuberg på gitar, Olaf Olsen på trommer og Håker Flaten selv på bass.
Stillverk1 har i en årrekke blitt benyttet til teaterproduksjoner av ulike slag, men i 2018 begynte et musikerkollektiv å bruke huset for øving og konserter. Kollektivet besto da av Mette Rasmussen, Matilda Rolfsson og Lars Ove Fossheim. Målet har vært å skape et miljø. Stillverk1 ble en konsertscene med kort vei fra idé til framføring. Et sted for nære møter mellom publikum og kunstnere, på Stillverk1 sitter man bokstavelig talt rett ved musikerne. Som publikummer er du med i det skapende øyeblikket. Det er ikke alltid slik at større er bedre, scener som Stillverk1 er bevis på at små steder gir store opplevelser. Et sted for et mangfold av uttrykk. For Stillverk1 har fokuset alltid vært på miljøet. Det er noe helt spesielt med lokaler som fungerer både som øvingslokale og konsertscene, det er virkelig levende kulturhus. I tillegg til konserter har stedet huset festivaler, ungdomsklubb, debatter, te-sermoni og filmvisninger.
Slike venues er viktige i et musikkmiljø. De fungerer som møtepunkter for folk og arnested for nye idéer. En levende musikkscene trenger de små aktørene med ildsjeler og DIY holdning. Men nå flytter vi ut og leverer tilbake nøkkelen. Vi håper noen tar over stafettpinnen fra Stillverk1, Trondheim trenger og fortjener et slikt sted. Med dette takker vi for oss. Takk til alle som har kommet på konserter, takk til alle som har spilt, takk til dere!
Peder Overvik Stuberg
Ola Erlien. Foto: Rasmus Skaaret
Nytt år, nye jazz-singelutgivelser – en liten utgivelse som har gitt glede denne uka er den doble dosen fra det kommende albumet Gyplicity av de svært samspilte gitaristene Ola Erlien og Gustav Skaaret, lekent understøttet av bassist Håkon Huldt-Nystrøm. Trioen danser, tråkler og raser seg gjennom klassikeren “After You’ve Gone” og Django Reinhardt-låta “Pour Que Ma Vie Demeure”, og det er vanskelig å se for seg mer egnet lytting akkurat denne helgen. Ikke bare fordi sprengkulde og dårlig fremkommelighet blir litt lettere å bære av den elegante, lettbente varmen i denne musikken – men også fordi Djangofestivalen er godt i gang på Cosmopolite, med noe av det beste innen string swing fra det store ut- og innland. I år er virtuosen Jimmy Rosenberg endelig tilbake – og i kveld er han jamvert, det er fremdeles billetter igjen i skrivende stund, det kan bli legendarisk.
Ola Erlien satt på scenen og tryllet i går sammen med legendene i Hot Club dé Norvege hvor han er fast medlem og han har vel i det hele tatt blitt en av de store sprederne av string swing-basillen i Norge de siste årene. Han har også vært å høre i Munch Trio, hvor denne musikken er én av mange bestanddeler, han har spilt med Stian Carstensens Musical Sanatorium, han har et eget eklektisk band som vi hørte på Herr Nilsen på Oslojazz for to år siden og som mange vil kunne ha glede av. Ellers er han en musiker som også tar med seg det fullstendig frapperende spillet sitt ut i mer uformelle settinger – rundt kafébord, på plener, i det hele tatt. Det var på tide vi tok en prat.
Trioen med deg, Gustav Skaaret og Håkon Huldt-Nystrøm har gitt ut sin første singel nå – hva slags samarbeid er det?
– Gustav og jeg har spilt sammen ganske lenge, vi møttes i 2019 og var de to eneste på vår alder jeg visste om som virkelig digga Django og ble kjent gjennom det. Håkon har jeg spilt med i litt andre settinger, vi gikk sammen på NMH et år, og denne høsten har vi spilt i trio. Så det er ikke en lang historie, men vi digger å spille sammen, Håkon er en bra solist og bassist med push og driv samtidig som han er veldig lyttende, så det blir ganske interaktivt, han følger opp alles ideer.
Jeg hørte dere spille en gang i fjor høst, og da er det jo slående hvor mange spontane rollebytter det virker som det er mellom deg og Gustav – mellom komping, solo og alt innimellom. Kan du fortelle litt om det samspillet?
– I denne musikken handler det mye om rytmisk drive, og siden Gustav og jeg har veldig mange felles referanser og forstår det samme språket, stoler vi på hverandre rytmisk og språkmessig. Jeg kan noen ganger forutse hva han skal gjøre og motsatt, og da føles det lett, selv i høye tempoer. Vi har tryggheten på at pulsen og driven alltid går videre, sånn at vi kan ta oss friheter. Noen ganger føles det veldig fritt, andre føles denne stilen veldig låst – det er viktig å ha lave skuldre når man spiller den.
Gustav Skaaret. Foto: Rasmus Skaaret
Når jeg hører deg spille, føles det åpenbart at du har en glede av selve språket – og at du på samme tid finner plass til ideer og impulser man kanskje forbinder med annen, yngre musikk. En følelse av at det fremdeles er musikk som puster og snakker med ting rundt seg, kanskje – litt postmoderne. Kjenner du deg igjen i den beskrivelsen?
– Det er hyggelig å høre – jeg vet ikke hva man skal si, det er ikke en bevisst idé eller tanke. Jeg har brukt mye tid på å lære meg fundamentet og rammene i musikken, og jeg syntes det var inspirerende arbeid. Med tid slipper andre ting til, jeg hører ikke bare på Django, det er mye annen musikk. Når det kommer til swing har jeg hørt mye på Stan Getz, Lester Young og Coleman Hawkins. Pianister også – i fjor hadde jeg et lite kick på Red Garland, og Bud Powell er viktig.
I starten av “After You’ve Gone”-versjonen deres, dukker “Blackbird” opp. Det er på mange måter et godt og veldig tydelig eksempel på det jeg snakker om – hvordan skjedde det?
– Jeg husker ikke helt hvordan det oppsto, om det var Gustav eller min idé, men en gang vi spilte i Trondheim gjorde én av oss det, og det slo an. Vi pleier å starte triokonserene med den for å liksom lure folk litt inni varmen, så de tenker “det her kjenner jeg jo”. Også blir de med inn i “After you’ve gone” – det er fint å starte et sted som ikke er jazz. Låtene går også i samme toneart, det er en artig mashup.
“After you’ve Gone” virker som en viktig låt i string swing – og er jo også en standard som er mye spilt ellers og som fikk en helsikkes renessanse for noen år siden med Emmet Cohen-versjonen hvor Patrick Bartley spiller den saxsoloen. Hva er det som gjør den så slitesterk og givende for en improvisatør?
– Åh, det er et interessant spørsmål. Det er en catchy melodi, og den har de breakene midt inni skjemaet hvor man stopper og solisten kan kjøre på. Så har den en lang hale som også er veldig kul, så den er ganske innholdsrik. Det merker man når man lytter til Django, spesielt versjonen fra 1949 med blant andre Stéphane Grappelli hvor han gjør mange fine vendinger på den siste delen av skjema med arpeggioer som går opp og ned. Og den soloen fra Patrick Bartley hørte jeg i hjæl da den kom, jeg scatta den og plukket ting. Så når jeg spiller den har jeg noe av språket fra ham og fra Django, men det finnes også en versjon fra en engelsk klarinettist som heter Giacomo Smith, som også har en superfin solo. Nei, det er en jævlig bra låt, og det er vel også en av de aller eldste vi fremdeles spiller, fra 20-tallet.
Du sier at du og Gustav var de eneste som hadde kick på Django-musikk på deres alder. Og det er nesten litt overraskende å høre, for jeg får liksom inntrykk av at den musikken alltid også treffer en del nye ører – ikke mange, men noen. Det er noe med den som føles friskt, som lett får plass i vår tid, selv om den også bærer med seg assosiasjoner til en litt annen tid. Hvordan startet det for din del?
– Det begynte med at en kompis introduserte meg for det. Og det er typisk, når du først hører musikken og ikke forstår alt hva som skjer får du virkelig assosiasjoner til klisjébildet av Paris, Frankrike for hundre år siden, nomadelivet. Veldig romantisk, med mye vibrato. Jeg likte det, og jeg ble også fascinert av hvordan de gitarene ser ut, ulike ytre faktorer som var tiltalende, og tanken på å kunne spille hvor som helst. Og det swingte, låt kult og det var noe mystisk med det. Etter litt tid fikk jeg veldig øynene opp for Jimmy Rosenberg – spesielt plata Rose Room med Stian Carstensen. Jeg hadde spilt mye piano, det var både frie ting og nordisk uttrykk. Og jeg hørte mye på “Four” & More, en fantastisk liveplate med sekstitallskvartetten til Miles Davis hvor du hører Tony Williams på sitt beste og hvor det er masse interaktivt samspill. Det tok litt tid før jeg fant mellomleddet mellom de to tingene, og det var det Rose Room ble. Ja, du kan spille melodisk og tonalt i denne musikken, men du kan også gå litt andre steder enn at kompet bare chugger framover uten noe variasjon. Det kan være mye mer interaktivt og eksplosivt. Den plata betydde mye for meg og etter dét dykka jeg veldig mye i Djangos soloer. For meg ga det veldig mening å planke ham enn jazzmusikere fra 50 og 60-tallet. Det er mye som blir veldig langt, men Django spiller gjerne solo i 50 sekunder, det meste er under to minutter. Det er tydelige historier og motivbruk, mye kjærlighet og lekent og fint. Han forteller noe. Det har en energi over seg, noe som kommer fra manouche eller gypsy-musikken, og som jeg syns var veldig tiltalende.
Det er jo også en krevende stil – man må spille veldig tydelig og fullføre ideene sine – ellers høres den vel sikkert litt rar ut. Er kravene det stiller tiltalende for deg?
– Ja, absolutt, det husker jeg veldig godt. Det er ikke noe rom for det – du kan fucke opp en frase, men da skal du spille noe jævlig tydelig etterpå, i motsetning til mer løsere stiler hvor det er mye rom for å ikke fullføre frasene, for å søke videre. Du kan søke i denne musikken også, men det må virkelig være on point. Du kan være bakpå, men kompet må pushe. Jeg syntes det rammeverket var kjempeinspirerende. Jeg har alltid spilt piano, men aldri hatt noen form for selvdisiplin når det kommer til det instrumentet, det har vært lystbetont. Sånn var det med gitar også, men da jeg oppdaget den musikken fikk jeg virkelig lyst til å lære meg teknikken og rammene, for det var så linka opp til soundet og det man skulle få til. Så det var ikke bare teknikk, det var knyttet opp til hele uttrykket. Alle detaljene i frasering, i sound, alt det der. Jeg satt på youtube og så på masse opptak av Jimmy Rosenberg, når han spilte upstroke og downstroke, hvordan han gjorde ting. Og det som gjorde at jeg hadde det øvingsfokuset, er at det er så knyttet opp til språket.
Jimmy Rosenberg vender tilbake til Djangofestivalen i år – det er en begivenhet. Men hvem er han egentlig?
– Det er et stort spørsmål. Hva skal man si? Han var en wunderkind, spilte helt sinnssykt fra han var veldig liten. Jeg tror ikke verden helt kunne tro sine egne ører eller øyne da man hørte ham. Også har han bare blitt større, han har betydd kjempemye for meg.
Har du møtt ham før?
– Nei, aldri, konserten med Hot Club de Norvege blir første gang.
Det er stas.
– Ja, veldig. Andre nederlandske gitarister spiller en stil på en måte, og mange av dem er veldig gode. Men Jimmy har noe ekstra, i tillegg til at han har den nederlandske arven. Han kan spille veldig sweet og følsomt, veldig spontant og med mange påskudd. Han spiller seg selv… eller, ikke “spiller seg selv”, men han tar det i nye retninger i stedet for å slavisk følge stilen. Dette ble rotete, men du skjønner kanskje poenget mitt.
Hva er ditt forhold til Djangofestivalen?
– Den har betydd veldig mye, det er et av årets høydepunkter. I Norge er det jo høydepunktet når det kommer til Django og Djangomusikk. Første gang jeg spilte der var jeg vel 19, da spilte jeg med Hot Club og Stian. Det å være der og høre musikken live over en tredagers festival er helt utrolig. Og Cosmopolite er selvsagt veldig kult. Jeg gleder meg alltid.
Er det noe med å møte et konsertpublikum som også er et fagmiljø også?
– Ja, mange av de som kommer dit er virkelig gypsy-nerds. Jeg syns det er kjempekoselig å møte folk som er interessert i stilen og som jeg aldri hadde møtt på ellers. Mesteparten er ganske gamle, men det er et par unge som begynner å bli interessert også.
Ja, er det liksom en oppsving – eller er det bare noe man alltid kan innbille seg om all slags musikk?
– Noe jeg i hvert fall kan si, og som jeg setter pris på er at folk som ikke vanligvis hører på jazz eller “bryr seg om jazz” kan like å støte på den. Musikken lever på en måte aller best rundt et bord på en bar ute blant folk. Det er viktig for meg – det kan være fint å spille en jazzkonsert hvor det kommer et jazzpublikum. Men det er ikke der det skjer for meg. Jeg verdsetter det å ha musikken ute blant folk, for det å flytte den opp på scenen har jo skjedd med nesten all musikk – mye har mista sitt opprinnelige kulturelle knutepunkt. Det er noen ganger trist, noen ganger helt greit, men om du er ute og jammer og spiller på barer, i parker eller på gata, kommer det alltid noen og står og hører på i en halvtime. Så kommer de kanskje bort og spør om musikken, og det er noen av de fineste øyeblikkene med musikken. De kan henge seg på uten at de må vite at nå spiller det bandet på den eller den jazzscenen. Jeg liker at man kan reise rundt med det hvor som helst. Ikke nå, kanskje, med 40 cm snø – men da kan man dra til Cosmopolite.
Er det noen barer eller steder i norske byer hvor man kan oppleve det til vanlig?
– Ja, det er det. Det var en bar vi begynte å dra på da vi gikk på Videregående, som er veldig hyggelige. Det er en ganske brun pub i Trondheimsveien som heter Hersleb bar og grill. De er alltid gira på at vi skal spille. Jeg kjenner også noen som arrangerer visekvelder der. Også er det en gypsy-jam med Gildas Le Pape med flere på Uhørt hver mandag. På sommeren skjer det mye utendørs.
Fy søren, jeg visste at det måtte være et sted i Trondheimsveien på en måte. Det er buskspillets nasjonalgate i Oslo.
– Ja, jeg føler ikke at Grünerløkka ellers har rom til det… eller, nå skal jeg ikke synse for mye om det, hahaha! Men det skjer definitivt i Trondheimsveien.
Djangobonus! Tre favoritter fra Ola Erlien:
Django Reinhardt – “Seul Ce Soir”
Stian Carstensen & Jimmy Rosenberg – “Rose Room”
Hot Club de Norvége: Presenting Jimmy Rosenberg & Ola Kvernberg
Av Filip Roshauw og Audun Vinger
The post NTT: Medieuka får karakter 1.3, men ellers ser jo ting greit ut appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Rosen, Larsen og festivalen appeared first on Jazz i Norge.
]]>Grunnlegger av Djangofestivalen, Hot Club de Norvège og stjernestøvforsker Jon Larsen, har kjent «comeback-artisten» Jimmy Rosenberg siden han var ung. Rosenberg blir av mange ansett for å være verdens beste gitarist, og nå er «gutten» snart blitt 44 år, like gammel som den norske Djangofestivalen.
Larsen møtte ham for første gang på en festival i Samois-sur-Seine, og han har blant annet produsert plata «The One and Only» i 1999 med Jimmy Rosenberg, Bireli Lagrene og Angelo DeBarre.
Jimmy Rosenberg imponerer lytterne fra ung alder, her også med Jon Larsen. Foto: Privat.
Men med gjennombruddet til Rosenberg fulgte også rusproblemer, som fortalt i dokumentaren «Jon & Jimmy». Våren 2004 var Rosenberg på besøk i Oslo for å spille inn plate med Stian Carstensen. Larsen hadde booket en internasjonal turne på tre måneder, med utsolgte hus for å se «verdens beste gitarist». Men Rosenberg hadde begynt å ruse seg igjen, og etter overdose, sykehusbesøk og voldsepisoder ble turneen kansellert.
Men nå, etter en lengre pause, er Jimmy Rosenberg tilbake på scenen med trio. Sjekk ut dokumentaren laget av Bjørn Ola Bjørntoft, om Jon Larsen og Jimmy Rosenberg for et innblikk i deres utrolige historie:
Hot Club de Norvège, bandet Jon Larsen startet, skal også spille på Djangofestivalen. Larsen har blitt stjernestøvforsker og gitt stafettpinnen videre til Ola Erlien og Gildas Le Pape. Svein Aarbostad og Finn Hauge holder fortsatt stødig kurs sammen med Hot Club, og bandet har med seg gjestene Majken Christiansen og Lars Frank. De spiller torsdag 18. januar.
Det er flere andre spennende artister på programmet. Sjekk dem ut på hjemmesiden til Cosmopolite.
The post Rosen, Larsen og festivalen appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Nominer kandidater til Buddy, Årets jazzklubb og Storbandprisen appeared first on Jazz i Norge.
]]>I 2023 arrangerte Norsk jazzforum den store Jazzprisen for aller første gang. Arrangementet ble lagt til Norsk jazzforums landsmøte som dette året fant sted i Skien. Totalt elleve priser ble delt ut denne kvelden under en flott festaften i Ibsenhuset. I tillegg til Buddy, Årets jazzklubb og Storbandprisen, ble det delt ut åtte nyetablerte priser. Jazzprisen vil videreføres annethvert år i forbindelse med Norsk jazzforums landsmøte, og der vil det deles ut et knippe priser for å hedre flere aktører i norsk jazz. I mellomårene vil Norsk jazzforum fortsette å dele ut de tre prisene Buddy, Årets jazzklubb og Storbandprisen som tidligere.
Frist for å nominere kandidater til Buddy, Årets jazzklubb og Storbandprisen 2024 er 20. februar.
Mer om kriterier og nominasjonsskjema for de enkelte prisene her:
Buddy
Årets jazzklubb
Storbandprisen
The post Nominer kandidater til Buddy, Årets jazzklubb og Storbandprisen appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post 45 i jazzens ur appeared first on Jazz i Norge.
]]>
Lise Hvoslef gjør jazz standarder på norsk. Foto: Presse.
Urijazz får besøk av flere spennende artister denne våren. Lise Hvoslef har gjort jazzstandarder med norsk tekst, og har med seg Ellen Brekken, Kjetil Jerve, Magnus Sefaniassen Eide og Kristoffer Kompen fredag 1. mars. Den 5. april kommer Frøy Aagre og hennes JazM med en tverrkunstnerisk jazzopptreden hvor hun spiller med Audun Ellingsen og Andreas Bratli, samt jazzdanser Victor A. O. Pedersen. Lilja speiler musikk fra ulike verdensdeler 19. april med Sanne Rambags, Bafana Nhlapo, Jo Skaansar og Erik Nylander. Petter Wettre og hans nordiske utflyttere i Paris, har satt sammen bandet Made In Scandinavia. De spilte inn album høsten 2023, og 15. mai kommer de for å spille på Urijazz.
The post 45 i jazzens ur appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Mette Rasmussen Trio North starter jazzåret i sør appeared first on Jazz i Norge.
]]>Fra improvisasjon til komposisjon og tilbake igjen
Trio North er frontet av den danskfødte og nå norgesbaserte saksofonisten Mette Rasmussen. Rasmussen har vært en eksplosiv kraft på den internasjonale friimpro-scenen de siste ti årene, men hun brukte innetiden under pandemien til å studere komposisjon, og denne nye trioen er middelet hun har valgt for å vise oss denne siden av musikken sin. Der Rasmussen før fant stemmen og lyden i møte med publikum, har hun nå i større grad forberedt og jobbet med ideene, forteller Sørnorsk jazzsenter. I Trio North møter melodi ren ild, drevet av en drivende rytmeseksjon bestående av bass-unikum Ingebrigt Håker Flaten og Sørlandets egen super-trommeslager Veslemøy Narvesen.
Trio North debuterte med verket «Time Travels Through Us» på Victoria Nasjonal jazzscene i 2022. I 2023 spilte de inn sin første plate og har etter utgivelsen vært på en omfattende Europaturné, inkludert Oslo Jazzfestival, North Sea Jazz Festival, samt en rekke andre klubber og festivaler i inn- og utland. Nå kommer de til Sør-Norge for å spille seks konserter i Agder og Telemark.
Pling plong og rock
– Det er viktig for oss som jazzsenter å ha en bredde i musikken vi presenterer. Noen har nok fordommer om at jazz er pling plong, men stadig flere har oppdaget jazzen som sjanger gjennom noen av de drivende nye jazzrock-prosjektene som har kommet i Norge de siste årene, som Hedvig Mollestad og Steamdome. Mette Rasmussen Trio North kan nok huke av for både pling plong og rock, så her er mulighet til både å bli utfordret og begeistret. Også skader det jo ikke akkurat at Sørlandets egen Veslemøy Narvesen er med på trommer, sier daglig leder Sigrun Tara Øverland.
Klassekampen skrev følgende om Trio North: «Det Rasmussen-komponerte materialet byr på abstrakte strekk med så vel knirk, pling og plong, men også solide akustiske groovestrekk som får tid og lov til å feste seg, og noen eksalterte øyeblikk av tung riffing som rett og slett låter ganske rocka, på beste mulige vis.»
Turnérute:
Søndag 4/2 – Flekkefjord jazzklubb, mandag 5/2 – Mandal jazzklubb, Tirsdag 6/2 – Arendal Jazzklubb, onsdag 7/2 – Kristiansand jazzvesen, torsdag 8/2 – Skiensjazzdraget, fredag 9/2 – Bø jazzklubb (dobbeltkonsert med Trondheim jazzorkester og Gurls)
The post Mette Rasmussen Trio North starter jazzåret i sør appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Bjørn Stendahl (10.1.1942 – 13.1.2024) appeared first on Jazz i Norge.
]]>Alt dette, en virksomhet som krevde sine tusener av arbeidstimer og titusener av små og store problemløsninger, ville vært nok til å sikre Bjørn Stendahl et omfattende kapittel i historien om norsk jazz. Men på toppen av det hele skrev Bjørn selv historien om norsk jazz, og han gjorde det med en innsikt, detaljrikdom og presisjon som nesten ikke er til å fatte.
STORVERK: Fra lanseringen av Fusion, funk & gla´jazz på Nasjonal jazzscene Victoria i mai 2022. Foto: Terje Mosnes
Det startet i 1987 med Jazz, hot & swing. Jazz i Norge 1920-1940 (Norsk Jazzarkiv), der hans mangeårige samarbeidspartner Johs. Bergh bidro med en norsk jazzdiskografi; og fortsatte med Sigarett Stomp. Jazz i Norge 1940-1950 (NJ 1991) og Cool, kløver & dixie. Jazz i Norge 1950-1960 (NJ 1997) sammen med Bergh. Deretter skrev han alene Freebag…? Jazz i Norge 1960-1970 (NJ 2010) og Fusion, funk & gla’jazz. Jazz i Norge 1970-1980 (Norsk Musikkforlag 2022).
Dette historieverket gjør Bjørn Stendahls penn til den suverent viktigste på den ikke-musiserende siden av norsk jazzliv. De fem bøkenes omhyggelig utpenslede avsnitt og kapitler vil bli lest, etterprøvd og verdsatt lenge etter at alt annet som er skrevet om norsk jazz er glemt og makulert.
Bjørn Stendahl var også arkitekt med eget arkitektkontor (Munkedammen), og han var som sådan engasjert i byfornying og byhistorie. Han var ektemann og far, og som en god venn eller bekjent med gjennomtenkte synspunkter, var han en høyt verdsatt diskusjonspartner for mange. Nyheten om hans død bekrefter følelsen av at de største tomrommene oppstår etter dem som etterlater seg den mest ruvende arven, og vi er mange – både i og utenfor jazzmiljøet – som på hver vår måte vil savne Bjørn Stendahl, og samtidig søke å lindre savnet med gode minner og alle bøkene han ga oss.
Terje Mosnes
The post Bjørn Stendahl (10.1.1942 – 13.1.2024) appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Utfordrer små og store ører appeared first on Jazz i Norge.
]]>Årets All Ears-program består av mange små besetninger. Aller øverst på festivalens ønskeliste stod både pianist Christian Wallumrød og cellist Tanja Orning, og på fredag står de for første gang på en festivalscene i duoformat. De har tidligere spilt sammen i Wallumrøds ensemble og på Ornings soloplate, men utover det har de kun spilt som duo i «et utall bursdager, bryllup, doktorgradsmiddager, begravelser etc.» En unik mulighet til å oppleve disse fantastiske musikerne i duo. Mer om hele All Ears-programmet her.
Ved siden av det ordinære konsertprogrammet, inviterer festivalen i år til gratis workshop for barn. Small Ears arrangeres i samarbeid med Drivhuset, og her kan barn i alderen 0 – 12 år få utforske og eksperimentere med lyd og instrumenter. Workshopen er åpen lørdag fra kl. 11 til 14, men uten uten start og slutt, så her kan barn med foreldre komme og gå som de vil.
Nytt av året er også All Ears Talks – samtaler mellom Rob Young og Oren Ambarchi som skjer ca 19.30 lørdag kveld mellom konsertene i Festsalen, og mellom Rie Nakajima/Pierre Berthet og Jennifer Gersten søndag ca 14.30.
The post Utfordrer små og store ører appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post UKAS JAZZPROFIL: Liv Andrea Hauge appeared first on Jazz i Norge.
]]>I spalten Ukas Jazzprofil presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller annen jazzaktør. Har du tips, send oss gjerne en epost.
Hei Liv Andrea, hvordan går det med deg?
– Hei! Nå går det ganske bra, jeg leverte alle notene til Bodø2024 1. januar, så føler meg noen kilo lettere. Men fortsatt veldig spent på hvordan det blir, og vil nok ikke slappe helt av før det er overstått 3. februar.
Hvordan komponerer du musikken til åpningskonserten på Bodø2024? Og hvordan er det å spille med 60 utøvere, og styre det hele? Kan du røpe noe om musikken publikum kan vente seg?
– Nei, hvordan gjør jeg det egentlig. Mange timer bak pianoet, noen ideer blir med videre, det meste forkastes dagen etter, også driver jeg på sånn noen uker med glimt av skikkelig kick og glede, før flere ideer forkastes og frustrasjonen øker. Så plutselig har jeg noen ideer jeg ikke har forkasta selv om ukene har gått, får dem inn i Sibelius (notasjonsprogram) – ny frustrasjon da jeg innser alt om instrumentene og arrangering jeg ikke kan – litt googling, inn på youtube «how does a bass trombone sound», tilbake i Sibelius før jeg har lært noe særlig om instrumentene – for jeg innser at jeg har jo ikke tid til dette når det er så mye noter som skal skrives – tilbake bak pianoet for å skrive nye ideer fordi jeg tenker plutselig at ingenting av det jeg har skrevet til nå er bra nok. Ny runde med ideer, forkaster dem dagen etter, tenker at kanskje den første ideen faktisk var den beste – den ble jo skrevet i en periode med mindre stress – lager en ny B-del til den, skriver noen noter, tenker hele tiden at «det og det og det» skal fikses, og plutselig er fristen der og jeg sender det fra meg. Kaotisk, men litt uforklarlig er det plutselig en del musikk der. Og jeg endte faktisk opp med å bruke den aller, aller første ideen jeg hadde. Og det er utrolig mye musikk jeg har skrevet som ikke blir med.
Vi har fortsatt ikke øvd alle 60 musikerne sammen, det blir først tre dager før konserten. Men det høres jo helt sinnsykt ut, jeg tror det blir helt rått.
Musikken jeg skriver er ikke så veldig ulik det jeg har skrevet før, samtidig som det naturligvis blir et annet uttrykk med fullt orkester. Når jeg har skrevet for klassiske musikere før har jeg tenkt at jeg må skrive klassisk musikk, noe jeg egentlig ikke kan, så jeg er fornøyd med at jeg har klart å holde på min sjanger på en måte. Så håper jeg at det vil funke. I tillegg til oss i trioen, er det med tre vokalister, Andréa Horstad, Ragnhild Moan, Jakob Nordli Leirvik, trestemt vokal kommer til å være et bærende element i musikken.
Gratulerer med singelslipp med trioen din. Albumet Ville Blomster kommer 2. februar i år. Og dere drar deretter ut på slippturne i Norge og Europa. Kan du fortelle om prosjektet? Og hvor reiser dere?
– Takk! Jeg gleder meg veldig til hele plata kommer. Det er ingen hemmelighet at jeg elsker pianotrio-formatet, og det er utrolig gøy å spille sammen med August og Georgia. Vi var i Athletic sound i mai i fjor og spilte inn plata, og det er så kult å få gi ut på Hubro – jeg har hørt ekstremt mye på en del av platene som er gitt ut på Hubro, blant annet med Moskus, Christian Wallumrød ensemble, Building instrument og Timpani & Voices.
Jeg skriver musikken til bandet, og så former vi det sammen. Det er mye improvisasjon, vi spiller som oftest uten set-liste og er opptatt av at det skal føles fritt. Vi skal spille masse i år, først noen konserter her i Norge, blant annet i Oslo, Bergen og Kongsberg, så skal vi til Bremen og spille på Jazzahead i april, før vi skal på en ny runde i Norge i mai, og i sommer skal vi til Danmark og Tyskland. Det er så kult å få spille så mye live, for det er jo på konsert denne type musikk virkelig gir mening.
I tidligere intervjuer har du referert til Maria Kannegaard og bakgrunn i klassisk musikk. Hvor henter du inspirasjon fra i dag? Og hva fikk deg til å begynne med musikk i utgangspunktet?
– Jeg henter inspirasjon fra veldig mye forskjellig, og tror kanskje at fellesnevneren ofte er ting som overrasker meg. Jeg hørte for eksempel noe vietnamesisk tradisjonsmusikk på radio tidligere i høst, i forbindelse med et intervju med Anna Berg. Dødskult, og ulikt noe jeg har hørt før. Jeg blir også inspirert av bøker, i fjor fikk jeg for eksempel en bok som heter Rød selvbiografi som har inspirert musikken og teksten jeg skriver til Bodø24. Ellers er det live musikk som inspirerer meg kanskje aller mest, jeg elsker å være på konsert.
Det var alltid mye musikk hjemme, verken mamma eller pappa har noen gang holdt på profesjonelt, men begge har vært veldig ivrige amatører. Alltid vært i flere kor, korps og band, og pappa var min første pianolærer. Og da jeg gikk i barnehagen hadde jeg en kjæreste, og mammaen hans var pianolærer på den lokale kulturskolen, så da begynte vi sammen hos henne. Så har det liksom aldri stoppet for noen av oss siden den gang. Mamma og pappa er aktive i kor-miljøet fortsatt, mammaen til eks-kjæresten – som nå er min beste venn – er fortsatt pianolærer på kulturskolen, og jeg spiller fortsatt piano.
Gratulerer med nytt kulturhus i Mosjøen, og foreldrene dine som står bak har også blitt kåret til årets nordlendinger, så kult. Dette må vel gjøre Mosjøen til en mer sentral musikkscene? Hvordan har du opplevd musikkmiljøet i Mosjøen gjennom din oppvekst?
– Tusen takk! Det er veldig gøy at det endelig har åpna. Mosjøen er en veldig bra kulturby der det alltid har vært mye aktivitet, folk er flinke til å gå på konserter. Vi har musikklinje som både skaper mye aktivitet gjennom elevene som går der, men også lærerne er viktige, profesjonelle musikere i lokalmiljø. Bakgården, som er kulturhuset mamma og pappa har bygd, er en størrelse som ikke fantes i Mosjøen før, og gjør det mulig å arrangere konserter med artister som tidligere ikke har spilt i Mosjøen. Det har allerede vært mye som skjer i Bakgården, og vi håper på masse aktivitet fremover.
Har du noen andre planer fremover?
– I tillegg til øving frem mot Bodø 24, skal jeg spille et par konserter nå i januar. Først 19. januar på Parkteatret sammen med Herkedal – prosjektet til Øystein Herkedal Hegvik – som er en fantastisk vokalist og låtskriver. Det er veldig gøy å få være med i dette bandet, da det er popmusikk som jeg elsker å høre på, men ellers ikke spiller så mye selv. Dagen etter spiller jeg med Vinterhagen, apropos å være glad i pianotrioer er dette enda en pianotrio jeg spiller i, sammen med Fredrik Luhr Dietrichson og Andreas Winther. De er to musikere jeg lenge har sett opp til, Fredrik spiller jo i Moskus og Andreas blant annet i Johan Lindvall trio. Hvis noen hadde sagt for et par år siden at jeg skulle spille i trio sammen med dem hadde jeg ikke trodd på det. Det er sinnsykt gøy, og jeg gleder meg veldig hver gang vi skal spille.
Hva hører du på for tiden?
– Jeg har hørt mye på KORK spiller Bowie, fordi jeg synes arrangementene til Jon Øyvind Nes er veldig kule. Har henta en del inspirasjon derfra til musikken jeg skriver til Bodø. Hører også på to av mine favoritter, Caroline Polacheck og Nina Simone, som jeg fikk vinylplater med i julegave. Har også hørt mye på Sans Soucis, og på torsdag gleder jeg meg veldig til å høre hele plata til Ragnhild.og, anbefales å sjekke ut, singlene er så fine. Har også hørt på ei ECM-plate med Vijay Iyer, Linda May Han Oh og Tyshawn Sorey som er ei veldig fin pianotrio-plate.
Skal du på noen konserter som du kan anbefale?
– Jeg gleder meg veldig til all Ears-festivalen til helga. Neste helg tenkte jeg å stikke på Victoria rett etter egen konsert med Vinterhagen, for å høre August sitt band Lav Sol – har enda ikke fått hørt dem live så det gleder jeg meg veldig til. Ellers er det bare en generell anbefaling om å gå på konsert, det er jo det beste som fins.
The post UKAS JAZZPROFIL: Liv Andrea Hauge appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Tuva Halse Quintet sesongåpner Kampenjazz appeared first on Jazz i Norge.
]]>Det er ellers mye godt å se fram til på Kampenjazz denne konsertsesongen. Januar forsetter med Torbjørn Sletta Jacobsen Kvintett og When I Return. I februar spiller Liv Andrea Hauge Trio, Espen Berg (solo), Anne-Marie Giørtz Trio og Øyvind Mathisen Trio. Eyolf Dale og Andrè Roligheten åpner mars-programmet etterfulgt av Røysum & Cambien og Sidiki Camara “Return to the Traditions”. I april spiller Atle Nymo Trio, Ole Mofjell & 3 Days of Maceration samt Benjamín Gísli Trio. Elever fra Oslo kulturskole avslutter sesongen 9. juni. Les mer om programmet her.
Kampenjazz er forøvrig opptatt av å gjøre konsertene tilgjengelige for musikkinteressert ungdom, så alle under 18 år slipper gratis inn på alle klubbens konserter.
The post Tuva Halse Quintet sesongåpner Kampenjazz appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post NTTs store nyttårsspesial 2023 appeared first on Jazz i Norge.
]]>2018: Now’s The Times STORE nyttårsspesial!
2019: NTTs store nyttårsspesial
2021: Fram og tilbake er fryktelig langt
2022: Det er i motbakke det går til helvete
Vi unner oss et siste stykke skamløs egenreklame før det er over: Tegn et Jazznytt-abonnement før klokka tolv i kveld! Vi har enorm glede av å lage dette bladet, og gleder oss til neste år. Om du har glede av arbeidet vi gjør i Now’s The Time, som jo er en gratis helårstjeneste for alle som er opptatt av musikk og kultur (med et visst fokus på kunstarten jazz), er dette også måten å støtte arbeidet på – og det er i tillegg et blad der du kan lese noen av de skarpeste musikkpennene vi har her i landet (og fra andre land) om denne musikken. La oss gjøre kjøkkenfesten enda mer folksom i 2024!
Vi informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vi er glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.
Det er en lettelse å snu kalendersiden og sette i gang med noe nytt. Og hendelsen som i vår verden symboliserer dette nye mer enn noe annet, er nok festivalen All Ears i Oslo, som trosser januarmørket og byr på improvisert og eksperimenterende musikk hvert eneste år. Dette er det tredje året hvor Natali Abrahamsen Garner og Anja Lauvdal kuraterer festivalen, og vi sendte avgårde noen spørsmål til Natali om hva som venter oss – det er fint med en prat om kommende musikk før vi titter oss i bakspeilet en siste gang.
Festivalkuratorene for All Ears 2024, Natali Abrahamsen Garner og Anja Lauvdal. Foto: Privat
Hei, Natali! All Ears er den første store musikkbegivenheten i Oslo hvert år, og den får vel dermed sette en slags tone for det som skal skje? Hva er det ved årets programmering som du håper vi kan ta med oss videre for å gjøre 2024 til et godt musikkår?
– Puh-ha! Som arrangør av livemusikk og som musiker, er det jo nettopp ‘konserten’ jeg håper man kan ta med seg – livemusikken, og viktigheten av å komme seg ut av hjemmet, være i samme rom som andre mennesker der det skapes noe helt spesielt som bare skjer akkurat nå. Det er jo ikke spesifikt for årets booking kanskje, men likevel det jeg håper vi tar med oss videre. Det at festivalen ligger så tidlig på året gir folk en perfekt mulighet til å komme i gang først som sist!
Januar kommer rett etter desember, en måned med veldig tydelig musikkprofil. Men assosierer du noe musikalsk med starten på året? Finnes januar-musikk for deg?
– Nei, det tror jeg ikke. Januar er både preget av mørketid og at det fortsatt er lenge til våren og lysere tider, men også av ideen om nytt år og nye muligheter. Derfor er jeg ofte veldig gira på å høre masse ny musikk, lage masse ny musikk og generelt fornye meg. Eller kanskje ikke fornye, men strekke meg. Så ikke så mye en januar-musikk, men en januar-form.
Dette er det tredje året du programmerer All Ears sammen med Anja Lauvdal. Christian Winther var med på de to foregående årene. Ser du på de tre programmene som en helhetlig tanke, eller blir du slått av kontrastene?
– Jeg opplever det som ganske helhetlig ja. Vi har hele veien vært veldig tro til ønsket om å presentere cutting edge avant garde uttrykkene innen den improviserte musikken, og ellers være åpne når det kommer til ‘sjanger’ om det går an å si. Vi har også vært sabla harde på å prøve å booke musikere og artister som ikke spiller masse i Oslo ellers, og dermed har det også blitt en del navn som kanskje ikke er de mest kjente i norsk sammenheng. Men for oss har det vært viktig at festivalen skal skille seg fra de andre festivalene som presenterer musikk i samme segment. Det at vi prøver å sette sammen program som er helhetlig utfyllende, kjønnsbalanserte, og friskt er ikke så lett, men det synes jeg vi har klart alle årene. Det er ikke en oppgave for de sarte, så å ha bestemt noen overordnede ønsker som var viktig og så klare å gjennomføre det nå for tredje år på rad, synes jeg bærer preg av et helhetlig prosjekt.
Finnes det et «tema» eller en rød tråd dere har vært opptatt av akkurat i år?
– Vi laga noen overordnede tanker om de forskjellige årene, 2024 var ‘fremtidsvisjoner’. Det veier ikke kjempe tungt med dette ‘tema’ når vi sitter å booker, men kan av og til samle tankene litt når det flyter ut som værst. Men vi hadde veldig lyst til å fokusere mer på Europa og se østover heller enn å fly inn masse folk fra USA. Det er jo utrolig mye bra folk i USA, men det er det andre steder også. Så I år har vi band og artister fra Island, Estland, Canada og Frankrike for å nevne noen. Det er også ganske mange mindre besetninger i år, det er nok mer et resultat av hva Anja og jeg kicker på for tiden, at vi var veldig gira på enkeltmusikerne, og kanskje en enkeltmusiker i møte med en annen. Og så ga vi oss lov til å ha mange små besetninger, fordi det likevel er så utrolig stor spennvidde i uttrykkene til de forskjellige prosjektene. Vi tenker at det da nesten kan bli en enda sterkere helhet å presentere så mange mindre besetninger etter hverandre. Så ja, kanskje ikke tema, men likevel noen rammer.
Går det an å oppsummere hva som har kjennetegnet deres vri på All Ears-festivalen?
– Vi har hatt lyst til å presentere impromusikken som den kunsten den er, gi musikken en arena som ikke er undergrunnen og små scener. Vi elsker undergrunnen, alle de små scenene der impromusikken lever i beste velgående. Men for oss var ideen om All Ears, nettopp det at det er et helt annet rom, en helt annen arena, der denne musikken kan presenteres og løftes frem. Det er noe ganske annet å høre Kristin Andersen Høvin solo i festsalen på Munch enn på Hærverk. Vi mener jo at improvisasjon ikke bare er en måte å jobbe på med musikk, men en levemåte, en måte å tenke på og lytte på. Og Norge har utrolig mange fantastiske musikere som jobber med dette utgangspunktet, så det er jo helt naturlig at vi har en festival som All Ears som er et knutepunkt for nettopp dette. Så det har vært en del politikk i arbeidet med festivalen siden vi tok over.
Kunstnerisk er det også tydelige kjennetegn ved det vi har booket, selv om det er et stort spenn i uttrykkene. Det at det skal være helstøpte uttrykk, enten det er band, enkeltmusikere eller ad-hoc-konserter har vært viktig. Vi har også vært interessert i utrykk med en performativ side, som Evichen som spilte i 2023, eller Daniel Blumberg som spilte i 2022.
Som de to tidligere årene, skjer det på Munchmuseet i Bjørvika i år. Hvilken rolle spiller visuell kunst for deg, er det noe du for eksempel lar deg inspirere av i ditt arbeid? Og har du hatt noen kunstkick det siste året?
– Jeg liker visuell kunst, ja! Jeg er nok ganske visuelt orientert når det kommer til egen musikk også, knytter ofte bilder og visuelle stemninger til musikken min. Blir veldig inspirert av å se visuellkunst også, men det er ikke en en til en inspirasjon.
Det berører meg langt inni kroppen, et sted jeg ikke helt vet om, Og ikke skjønner jeg nødvendigvis hvorfor det berører så veldig, men likevel kjenner jeg det som faen. Den inspirasjonen kan jo være vanskelig å omsette i noe.
Jeg blir alltid glad av å dra på Hennie Onstad. Bygget i seg selv, materialbruken og hvordan det ligger i landskapet – den følelsen av evig søndag som henger over den odden, det er et skikkelig magisk sted. Den utstillingen som står der nå, med Magdalena Abakanowicz er helt fantastisk! Dra å se den om dere ikke har gjort det. Apropos vevde ting.
Årets program er, som det pleier å være, internasjonalt og preget av musikere og band som ikke er så ofte innom Norge. Det er på én og samme tid det mest spennende, men også den største utfordringen, når man som en stakkars fan av rar musikk skal forsøke å tyde slike navnetunge plakater. Kan du gi en liten guide til noen av artistene som kommer langtveisfra i år?
– JA! Starter med fredagen: The International Nothing består av Kai Fagaschinski og Michael Thieke, begge klarinettister. De beveger seg langsomt, og tørr å la enkle lyder bli værende, noe som resulterer i meditativ musikalsk bevegelse. Det er på mange måter så enkelt og så virkningsfullt. Kapre en solstol til denne konserten tenker jeg, len deg tilbake og lytt.
Glupsk er en trio fra Island, som spiller på data, som oftest litt eldre datamaskiner vel å merke. De er også involvert i kunstnerkollektivet og spillestedet Mengi på Reykjavik som i 2023 mottok hedersprisen fra the council of Nordic Composers, som jobber med sjangerfri musikk. Musikken deres kan bestå av alt mulig rar, skikkelig sjangerfritt og masse forskjellige referanser. Tror det kan bli en skikkelig spennende lyddusj av en konsert!
Damsel Elysium lar alle mulige instrumenter finne vei inn i arbeidet med lyd. Hen jobber med opptak og improvisasjon sammen. Jeg opplever musikken hennes som veldig visuell og nesten filmatisk. Hun jobber også performativ med både bevegelse, kostymer og scenografi, og har blitt beskrevet som ‘Londons stiligste eksperimentelle lydkunstner’ i Vogue, så vi venter i spenning på hva hun tar med seg til oss!
Så lørdagen:
Katariin Raska og Anna-Liisa Eller kommer fra Estland, og spiller begge på tradisjonelle instrumenter. Det blir blant annet estisk sekkepipe, et estisk strenginstrument som heter kennel. Det i seg selv er jo grunn til å ta turen!
Ignaz Schick spiller turntables, elektronikk, og samples. Så denne konserten blir nok ganske full on kan jeg se for meg. Litt full blæst må man ha på en festival.
Ghosted er jo Johan Berthling, Andreas Werliin og Oren Ambarchi. Need I say more? Ja, sikkert, men jeg gjør ikke det for jeg vil også trekke frem den siste for kvelden…
Myriam Bleu som lager sine egne instrumenter, en slags digital snurrebass sampler. Disse blir et slags orkester, som hun spiller med. I tillegg til lyd lyser de, som gir det hele den performative touchen vi digger i All Ears.
I tillegg møter fantastiske Hans Kjorstad Ernst Reijsiger, en cellist fra Nederland som spiller på 5 strengs cello. Det ble sagt at det skulle slippes en plate i forkant av konserten – usikker på om den planen holder, men jeg tenker man uansett burde få på seg fillene og komme å høre!
På søndag spiller Rie Nakajima og Pierre Berthet. De lager masse små, Reodor Felgen-aktige instrumenter – eller ihvertfall objekter som lager lyd. Så gjør de konsertrommet om til et utforskende lab, der disse instrumentene snakker sammen.
Veldig mange festivalarrangører strever med å plukke ut ett høydepunkt fra programmet når de blir spurt. Men vi må jo prøve – hva er ditt høydepunkt her?
– Nei jeg har ikke et høydepunkt ass. Jeg gleder meg til hele festivalen. Det er det som er så fantastisk med festivaler som all ears – alt skjer på en scene så du må ikke velge og går ikke glipp av noe, og man kan oppleve alt sammen som en helhet. Så høydepunktet er å få se alle disse fantastiske konsertene på 3 dager. Og det høres (kanskje) ut som en slags salgs-pitch, men det er det ikke. Jeg gleder meg til å sitte med en øl, i en stol og høre Stig Gunnar Ringen skru lyd og få lov til å høre så mye bra musikk skje i samme rom.
I dette nummeret av NTT forsøker vi å takke for det gamle. Har du noen musikalske høydepunkter som lytter og konsertgjenger du kommer til å ta med seg fra 2023?
– Ja. Jeg har vært på masse bra konserter i år. Trekker fram Motvind festivalen i Numedal som en kjempefin helhetlig opplevelse. Både konserter, mat, stemning – det de får til der ute er virkelig fantastisk!! Har ellers vært å sjekka ut litt mer folkemusikk i år, og konserten med Rubensztein/Karlsson på riksscenen var helt mesmerizing! To svenske damer som sitter mot hverandre og utstråler pur glede av å spille sammen!
Var også på en dag av Paal Nilsen Love sin Large Unit 10 år tredagers festival, og så Fendika og Akira Sakata med Large Unit, og det var en veldig kul kveld. Det er mye mer, men det er det jeg kommer på nå i farta på tampen av året.
Har ellers hørt masse på Big Thief og Sam Amidon i det siste. Og elsker å høre på Ævestanden, spesielt når jeg sykler til jobb. Ja, det er så mye bra musikk at jeg blir helt matt. For en glede å kunne holde på med det!
Og hvordan har det vært for deg som musiker?
– Føler ikke at 2023 har vært mitt beste år. Vært mye jobbing på øverommet og lite konserter. Men det kan jo være bra å ha noen sånne år, så får man øya litt på ballen igjen. Onwards and upwards som de sier.
Utover All Ears – hva gleder du deg til i 2024?
– Jeg gleder meg til den berømte friske starten – komme i gang med alt på en litt bedre måte enn forrige år. Og så håper jeg at verden kommer litt mer i vater. Det må man jo glede seg til, selv om det ser litt mørkt ut.
Vi antar at det er omtrent sånn som dette her at Kristoffer Kompen går nyttårsmiddagen i møte. Foto: Barbara Nunes
Dere som har fulgt nøye med på NTT eller Jazznytt i året som har gått, vil kanskje ha lagt merke til at vi har vært spesielt opptatt av et lystig lite instrument som heter trombonen i år. Det preget årets andre Jazznytt-utgave, og vi har også vært innom det flere ganger her i bloggen. Men det er ikke over riktig ennå! På tampen av året ga trombonist Kristoffer Kompen ut plata SOLO, hvor han både spiller trombone, tuba og euphonium, mutters alene, og hvor han åler seg gjennom egne komposisjoner og noen av jazzens aller største standards. En veldig fin skive, og perfekt å avslutte akkurat dette året med. Vi tok årets aller siste telefon til Kompen for å høre litt mer.
Hei, Kristoffer – hvordan har ditt trombone-år vært?
– Hahaha, mitt trombone-år har vært veldig bra. Våren ble riktignok en tubavår, jeg var og spilte Tryllefløyta på Det Norske Teatret. Der var det min gode venn Helge Sunde som spilte trombone. Du og jeg og ham møttes jo oppe i sjette høgda i teaterbygget, som det heter, og snakket om trombone tidligere i år. I sommer regna det hele tiden, det var flom og jeg kom meg ikke på hytta, så da spilte jeg inn soloplaten min. Der spiller jeg heller ikke bare trombone. Under korona har jeg opparbeidet meg tubakunnskaper – mottoet var at om jeg kjøpte meg tuba, ville det blitt gøy å øve trombone.
Stemte det?
– Begge deler var gøy! Jeg fikk også kjøpt meg mikrofon og lydkort og lærte meg mer om å ta opp selv. Så ble det noen dager med å spille inn den plata der, det gikk ganske effektivt, to låter om dagen i fem dager. Starten på høsten brukte jeg på å skrive musikk til I Vårt Sted på Nationaltheatret, hvor jeg får spilt alle tre hornene jeg bruker på plata. Stykket “Sorrows” som er med på plata var opprinnelig til teaterstykket, men det ble for trist, haha! Men da jeg tok det opp mens jeg skrev for stykket, følte jeg det var det så fint at jeg måtte teste det ut videre og se hvilken måte jeg kunne spille inn alene på. Noe er gjort inn med metronom, som “All the things you are”, som jeg har spilt i alle år – der lurte jeg på om deg gikk å lage en versjon hvor jeg bare hadde et metronomklikk på øret. “Beau Koo Jack” er på sin side spilt inn med originalversjonen til Louis Armstrong på øret, og så har jeg spilt inn fem spor og fjernet originalen.
Dæven, åssen låter det med, mon tro?
– Jeg snakka med en som heter Andreas Berg som jeg jobber med på Munch Videregående Skole og som er jazzgitarist. Han lurte også på hvordan det høres ut med originalen, så jeg har lagd en versjon hvor alt jeg gjør er panorert i det ene øret og originalen er i det andre – jeg kan legge den ut på youtube. Det høres utrolig snålt ut! Det er Armstrong fra 1928. Den har alltid vært en favoritt hos meg, men jeg har aldri spilt den med noe band. Det handlet om forskjellige innfallsvinkler på de ulike låtene. På “Body and Soul” spilte jeg inn pianokomp selv først, også la jeg på instrumenter før jeg til slutt fjernet pianoet. Det har vært litt forskjellig. Jeg var og tok noen øl med Sverre Indris Joner, og da fikk jeg med meg boka han har skrevet som heter Latinmusikkens ABC, en fantastisk morsom bok med alle tenkelige latinrytmer. Så da jeg spilte inn “Tea for two” bladde jeg i den og tenkte, “Oi, den rytmen så gøyal ut, den prøver jeg i soloen”, eller som en del av bakgrunnen.
Det føles som at du har hatt mange små underprosjekter på denne plata.
– Ja, og en låt som “Beau Koo Jack” jeg hørt på, men jeg kunne den ikke. Og mye av de gamle låtene er det ikke lett å få akkordskjemaer på, så da må man plukke. Plata var et gøyalt nerdeprosjekt hvor jeg fikk oppsummert ting jeg jobba med. Det er også gøy å jobbe med ting jeg ikke hadde sjans til for tre år siden, tuba og egen innspilling. Både for å bekrefte at man får til ting, men også for å pushe seg. Jeg merka det godt med Jack Teagarden-plata jeg gjorde. Da sleit jeg å spille på konsert det samme på plata. For i studio har man perfekt lytting og pauser mellom låtene, så man kan være i topp form når man spiller en låt som “Lover”. Men når du har spilt i tre kvarter og spiller den blant folk… det tok mange år å få det til. Det var føltes som et rart mål – å få til det jeg allerede hadde fått til på plate. Men det er også et verktøy – å strekke seg etter seg selv.
Kristoffer Kompen er euphonium-turist på Gålå. Foto: Privat
Hva var tiltrekningen med tuba?
– Noen ganger har jeg blitt spurt om jeg kan spille det av oppdragsgivere. Euphonium har jeg hele tiden spilt utenom trombonen, men den bruken er litt begrensa. Det er jo ikke hver dag man blir spurt om å spille det, selv om jeg blant annet spilte euphonium på Peer Gynt på Gålå. Jeg spilte også litt euphonium med Eyolf Dale og Wolf Valley. Men det er ikke et veldig kjent jazzinstrument, og den tar mye plass. I profesjonelle korps og orkestre er det tre-fire trompetister, tre tromboner, men det er alltid bare en på euphonium. Man trenger veldig få på det. Og hvor mange fiolinister er det i et symfoniorkester?
Falt ikke også hornene litt av moten i den symfoniske musikken på slutten av 1700- og 1800-tallet før de kom tilbake med Mahler og Bruckner og sånn?
– Det kan sikkert hende, strykeinstrumentene var jo flotte og virtuose, det kan hende at messing ikke hadde den imponerende kvaliteten. Men etter hvert ville man ha mer og mer trøkk på et vis. Det er jo en slags stormannsgalskap i både Bruckner og Mahler, med over hundre stykker i orkesteret. Det er som Stan Kenton-storband, det holder ikke med vanlig storband, du må ha fire valthorn, liksom.
Er det den neste Kompen-soloplata? Ditt helt eget Stan Kenton-orkester?
– Hahahaha, vi får ikke håpe det. Men jeg håper vi får spilt inn Upstream, som er det jeg skal gjøre nå på Nasjonal Jazzscene.
La oss snakke litt om det, det er jo noe av det første som skjer…
– i det nye tromboneåret?
Ja, vi tar to på rad!
– Ja, hva skal jeg si om det? Jeg har skrevet mye, men aldri blitt spurt om å skrive noe. De tok kontakt, det var utrolig kult å få den utfordringen. Jan Ole Otnæs, som bestilte det, sa “tenk låter”, ikke tenk for stort. Men jeg har jo lyst til å tenke stort! Jeg har skrevet så mange låter at det var gøy å skrive lengre strekk. Nå er vi ikke ferdig innøvd, men jeg tror det ender med fire litt lengre stykker. Det er litt apropos klassiske symfonier. Ofte er åpningstemaet tydelig også skjer det sidetemaer, også vender du tilbake igjen til åpningstemaet, kanskje i moll i stedet for dur, for eksempel. Jeg tenkte litt sånn, også hadde jeg kronisk skrivesperre, så jeg endte opp med en rar skriveform. Jeg prøvde hele tiden å skrive hva som kunne skjedd før det jeg hadde skrevet. Vanligvis tenker man gjerne lineært – men hvis jeg skrev et tema som fungerte, prøvde jeg å tenke bakover, se for meg hva som kom før. Jeg vet ikke om det er vanlig, men det åpna nye muligheter.
Du virker veldig bevisst på sånne virkemidler, på ulike måter å gjennomføre prosessen på, måter å endre eller leke med formen på og så videre. Føles det sånn?
– Absolutt, og jeg er ofte litt misunnelig på de som bare kan være fryktelig tilstede uten tanke på det som skjer før eller etter. Det kan for eksempel være de som driver mye med friimpro av kollegaene mine. Jeg ser veldig opp til den måten å være på , å ikke ha så fryktelig “skjematisk” eller strukturert hverdag i det. De er så innmari til stede, de er liksom ingen andre steder, hvis det gir mening. Jeg syns det er veldig tøft, jeg ser veldig opp til det. Jeg har kanskje litt av den egenskapen, men jeg er nok mer analytisk. Upstream-tittelen er både at jeg faktisk har skrevet baklengs, men det er også en referanse – jeg har ikke hatt lyst til å lage et nytt prosjekt som minner om Fåx Trått, for det har jeg jo allerede laget og lyst til å utvikle videre. Men så hadde jeg allikevel lyst til å sjekke ut mer av historien. Det har vært et øveprosjekt å spille solo sånn som bluessangere som Bessie Smith og Ma Rainey synger. Det er helt utrolig hvordan det holder taket i en. Med kunstig intelligens og apper og sånn, ligger jo mye av de innspillingene de har gjort ute, men folk har fjerna det som ligger bak, slik at man bare hører stemmen. Jeg hadde en periode hvor jeg prøvde å skrive noen melodilinjer som ikke hadde noe akkompagnement – uten å gå i bluesfella hvor man skriver i den formen. Det er jo meningsløst å skrive en låt som Ma Rainey kunne ha sunget, haha – jeg ville å skrive noe som er meg, men som ikke trenger å ha noe mer enn den melodien. Jeg hadde også et prosjekt med de første jazzinnspillingene på Munch Videregående. Men når man hører at den første jazzinnspillingen er fra 1917, tenker man kanskje at det ikke finnes noen innspillinger fra før det igjen. Men det finnes jo mye, det ble bare ikke kalt jazz. Og Original Dixieland Band, som var de som gjorde “den første jazzinnspillingen”, spilte jo sannsynligvis ganske likt som de hadde gjort i noen år allerede, det var ikke sånn at de akkurat rakk å lære seg musikken. Og sannsynligheten er at mange hippere band ikke ble de første til å spille inn. Jeg snoka på nettet, og det er jo masse militærmusikk og blåseband som ikke spiller jazz, men marsjer og ragtime som er tatt opp. Man tenker liksom at jazzhistorien starter i 1917, men jeg kjøpte for eksempel en samling med Ken Burns som hadde en bluessamling jeg kjøpte på et loppemarked. Det er ting jeg ikke klarer å finne på spotify og sånn. Der er det masse tøft med bare trommer og fløyte som spiller noe litt bluesmarsj-aktige greier. Jeg er veldig fan av Henriette Eilertsen fra før av og alt hun driver med, men der tenkte jeg på at det går an å bruke Fåx Trått-taktikken og snoke tilbake i historien, men gå inn i slarkete korpsopptak og så videre.
Apropos dette – det blir jo flere og flere opptak nå hvor kunstig intelligens hjelper oss med å “demikse” eldgamle opptak, få separert instrumentene, pusse opp og så videre. The Beatles ga ut en låt ved hjelp av det i år. Hva tror du det kommer til å få si for den aller tidligste jazzen – vil man for eksempel få “hi fi-utgaver” av tjuetallsinnspillingene til Louis Armstrong?
– Det hadde vært veldig stilig om det gikk an. Mange mener at folka på tjuetallet hadde så spinkel og knitrete lyd i horna sine. Det stemmer jo ikke – man må skjønne måten det er tatt opp på og hvor fett det egentlig låt. Jeg elsker den musikken, men jeg har også problemer med å høre på noen av originaltingene noen ganger. Det er i hvert fall deilig å sette på noen plater med skikkelig basslyd etter at man har lyttet til det. Så det hadde vært kjempespennende om det hadde latt seg gjøre.
Vi lever jo i en interessant tid for den musikken – snart er de første virkelig banebrytende Armstrong-innspillingene 100 år gamle. Det gir kanskje et annet perspektiv.
– Ja, absolutt, og det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det var. Jeg driver med veteranbiler og syns det er gøy, jeg har vokst opp med. Man ser det er en gammel bil, men å forestille seg hva slags veiforhold den er bygd for, hvordan det egentlig var, er vanskeligere. En lydoppusning kan bringe ting nærmere, vi får bare se om folk syns det er verdt å bruke tid på å pusse opp for eksempel Louis Armstrong.
Jeg tror kanskje det kan føre med seg litt andre tidsperspektiver – at førkrigsjazzen “kommer nærmere”, på en måte. Litt som god fargelegging av gamle bilder.
– Det tror jeg absolutt – man blir overraska over hvor hipt det er. Men det har skjedd utrolig mye også, instrumentteknisk, kunstnerisk. Vi kan bli overraska over hvor hipt et gammelt opptak er, men det kommer an på hva man hører etter. Og folk er også på mange måter blitt bedre for hvert år, tror jeg.
Du nevner at du har spilt “All the things you are” hele livet. Hva kjennetegner en såpass holdbar standardlåt?
– Hmmmm. Ja. Med sånne låter tenker man alltid på et punkt at de er ihjelspilt, men så blir man bedre og kommer tilbake til låta og oppdager at man får til nye ting på den. Sånn er det med den. Herregud, når Keith Jarrett kunne nerde videre på “Stella by Starlight” hele livet tror jeg Kristoffer Kompen kan få lov til å jobbe litt mer på “All the things you are”, hahahaha! Jeg kan ikke si at jeg er ferdig.
Men det er jo fascinerende hvordan nettopp “Stella by starlight” og “All the things you are” fremdeles er over alt.
– Absolutt, og kanskje man skal være litt flink til å holde på det også. At når man kommer på jam på Herr Nilsen og en eller annen opp og foreslår en av de der, så skal man ikke si “nei, gi nå faen”. Man kan være stolt av fellesrepertoaret alle kan. Det er jo noen av de første låtene man lærer seg når man begynner å interessere seg for å improvisere.
Det gjelder jo ikke bare utøvere, det handler om publikum også. Man kan følge improvisasjon på en litt annen måte om man kjenner låta ordentlig godt, sånn som man gjøre med klassikerne. Det er ikke nødvendigvis like spennende å høre et sett som bare består av “obskure standardlåter”, det er jo nesten en selvmotsigelse.
– Ja, jeg har merket det når jeg har spilt i England. Der har du et utdanna publikum innenfor mainstreamjazz. Du kan spille nesten hva som helst av standardlåter, og du trenger ikke å introdusere dem en gang. Men sånn er det ikke vanligvis, vi er jo en smal liten sjanger og det er fryktelig mange låter å skulle ha oversikt over. Jeg tror ikke man skal være redd for å slenge inn en klassiker. Men jeg føler også at publikum er begeistra for nyskreven musikk. Det kan hende at de som kommer er inni sjangeren, veldig få kommer på en jazzkonsert uten å vite hva de skal til. Men jeg føler at det norske publikumet veldig gjerne vil ha egenskreven musikk i alle mulige sjangere, uansett hva slags jazz det er. Eller at det er helt fritt, men at konstellasjonen du hører har en slags distinkt signatur.
Teatermusikk har litt andre rammer, både kunstnerisk og i måten man legger opp hverdagen på. Hva betyr det i ditt liv?
– Det er bare positivt, hahaha! Hva skal jeg si? Forestillingen Helge og jeg jobbet med da du intervjuet oss om trombone, handlet mye om å mestre notebildet fra kveld etter kveld, det er alltid masse cues, mye å holde styr på. Det er veldig bra mengdetrening. Og jeg som er så glad i å drive med litt sjangerlek og hoppe fra den ene stilarten til den andre i mitt vanlige jazzvirke, får tilfredsstilt det i teatergreia. Det å skrive for teater, som jeg gjorde sammen med Simon Revholt i høst, det var noe nytt. Der måtte du finne måter å connecte med persongalleriet og teksten og handlingen. Så det er en annen måte å skrive på – eller, ikke en annen måte kanskje, men en annen bagasje og innfallsvinkel som inspirerte meg veldig. Jeg har lyst til å skrive mer musikk seinere, selvfølgelig både til teater og musikk. Men jeg tenker også på å skrive en låt til kvintetten min hvor jeg kanskje lager en historie på forhånd. Ikke “musikk til dikt”, men musikk hvor jeg har diktet foran meg og det er den tydelige inspirasjonen – men så trenger ikke folk å vite det i ettertid. Det å skrive musikk er en viktig del av meg som improviserende musiker, og jeg føler på et eller annet vis at jeg er hakket mer eksperimenterende når jeg komponerer enn når jeg improviserer for første gang. Det hjelper meg med å pushe grenser og tenke nytt. Jeg tror det – det føltes sant når jeg sier det. Det er det fine med intervjuer, at jeg får tenkt igjennom ting. I utgangspunktet tror jeg ikke det hadde vært så viktig for meg å være kjempeutforskende på trombonen. Det handler mer om å mestre den og bli god, å få brukt seg selv. Men om jeg skriver musikk – for meg er det meningsløst å skulle skrive en vanlig standardlåt, de er jo allerede skrevet. Jeg må skriven oe som forhåpentligvis ikke er skrevet før. Men jeg har ikke noen problemer med å spille en helt vanlig trombonesolo som høres som en vanlig trombonesolo, hahaha!
Nei, det er ikke noe galt med en vanlig trombonesolo. Særlig ikke i tromboneåret…
– 2024, hahaha!
Jazznytt-spaltist Endre Dalen.
Endre Dalen har spalten On The Other Side Of Time i hver utgave Jazznytt (som man kan abonnere på), der han kobler sammen epoker og musikksjangre som vanligvis ikke nødvendigvis står i sammenheng. Men som likevel gjør det. Han er med i årets siste remse der han forsøker å oppsummere året som gikk fra sitt perspektiv, med utgangspunkt i egen liste over årets favorittplater.
Er det ikke et vanvittig preg av posering inne i bildet, mot slutten av hvert eneste år, når nettene blir lange og årsbestelistene setter inn? Hvertfall føler jeg det sånn, i tillegg til at vi doomscroller gjennom alle listene vi finner, og skipper gjennom alt det vi gikk glipp av – før året er omme. Media har ikke like mye rom for kulturstoff lenger, men det er fortsatt «viktig» å rangere årets beste album, låter, remikser, konserter eller hva det måtte være.
Jeg kunne heller ikke la være å reflektere over året som gikk, og selv om jeg på én måte hater å rangere musikk, gir det likevel en viss glede å sette sammen en slik liste. Det jeg ikke var forberedt på og som ikke er posering, eller i hvert fall ikke bevisst – for det tenkte jeg ikke på før jeg hadde spikret lista – er at kvinnelig representasjon på min liste er er på over femti prosent. Tilsvarende er mange av mine favoritt-DJ-er kvinner, for i følge John Bergers klassiker Ways Of Seeing både ser, hører og spiller kvinner annerledes.
Personlig bruker jeg disse årsbestelistene til å finne den musikken jeg gikk glipp av, men jeg bruker dem også til å prøve å finne ut hvor jeg befinner meg i diskursen om musikk: Har jeg allerede hørt brorparten av Rolling Stone, Aftenposten eller Resident Advisors topp 20-lister, for eksempel? Eller er musikksmaken min irrelevant, i og med at nesten ingen av mine favoritter er på noen av disse listene?
Albumene vi gikk glipp av
Jeg fant først Kofi Flexx Flowers In The Dark i desember – da Bandcamp plasserte den blant årets beste album – for ingen hadde fortalt meg at Shabaka Hutchings stod bak dette mystiske navnet. Siden har jeg hørt mye på Flowers In The Dark, som minner om Shabakas fløyte-fokuserte album fra fjoråret, Afrikan Culture. Koblingen til André 3000, som overrasket oss brått i november da han kom med det nydelige albumet New Blue Sun, er åpenbar. Særlig når Hutchings sier han vil slutte å spille saksofon når året er omme. Samtidig var forrige utgivelse med Kofi Flexx fra 2022 faktisk laget med Carlos Niño, produsenten til Andre 3000. Niño kom attpåtil med albumet Rainbow Revisited sammen med den fremragende sørafrikanske pianisten og vokalisten Thandi Ntuli i slutten av november, toppet med omslagskunst av den samme Shabaka Hutchings.
Det er imidlertid ikke bare album fra i år, som ble undervurdert ved utgivelse, det er ofte en prøvelse for album som kom mot slutten av det foregående året. På toppen av Pichforks liste, og nær toppen av mange andre lister, tronet i år SZAs SOS, som var ute 9. desember 2022. Wu-soul-albumet var nok mer av en grower enn kritikerne skjønte, før de sendte inn listene sine i fjor.
Det albumet jeg hørte aller mest på i 2023 er Ayra Starrs 19 & Dangerous. I tråd med SZAs listeplasseringer i musikkmedia i år, kom min favoritt i en deluxe-versjon i oktober i fjor, men var egentlig ute i sin opprinnelige form allerede i 2021. Jeg hørte først superhiten «Rush» høsten 2022, men det føltes ikke ut som denne unge stjerna med den androgyne stemmen snakket direkte til meg før etter nyttårsaften. Fordi hun snakket til meg – der jeg var i livet akkurat da – midt i utfoldelsen av en personlig krise – for hvordan ellers kan en 19-åring fortelle en 40-åring om den rette veien å gå?
Ayra Starr dempet også skuffelsen over at Tems ikke fulgte opp Grammy to år på rad med noe album. Gradvis hørte jeg albumet om igjen og om igjen, før jeg skjønte at denne deluxe-versjonen av 19 & Dangerous er det beste popalbumet jeg har hørt på flere år. Det lukter «teen spirit» lang vei, og låtskrivingen hennes er langt sterkere enn det jeg forventer av en 19-åring, om enn noe banalt tilpasset ungdommers tankerekker. Hør åpningsstrofene fra albumet på «Cast: Gen Z Anthem» etter et sample av Eartha Kitt:
«Life is not problematical
We make it problematical
Because we’re all listening to someone else
To so some fool, without listening to ourselves…»
(Sample)
«Open your life, open your canters, sip on your bottle and vibe…»
Jeg åpna bare en flaske eller ti, jeg, og vipps så var ikke bare Ayra Starr, men også Wizkid og Uncle Waffles booket til sommerens Øya-festival, et historisk steg for afropop i Norge, men kanskje ikke et like stort steg for publikumsutviklingen på Øyafestivalen.
Remiks systemet
På min liste er det en god del musikk vi sorterer under jazz, men også litt afropop, elektronisk musikk og noen få reissues, samleplater og arkivutgivelser, innen relaterte sjangre. Min personlige utvikling viser at jeg ikke hørte like mye på samleplater og reissues som før. Mye av musikken kunne lett passet inn i spalten jeg leverer til papirutgaven av Jazznytt – On The Other Side Of Time – her er en tydelig referanse til Sun Ra, men minst mye av musikken i årsbeste-lista har likevel så og si ingenting med jazz å gjøre, enten vi snakker om arabisk dekonstruert klubbmusikk, eller hyperkommersiell afrobeats.
Nå har ikke bare afrobeats Fela Kutis gode gamle afrobeat i blodet, men nå i det siste har Sør-Afrikas innflytelse på Nigeria tilføyet en kanskje ennå tydeligere forbindelse til jazz. Amapiano-sjangeren fra Sør-Afrika er nå popmusikk, hør særlig 21 år gamle Tylas florlette «Water» eller Major League DJz, Major Lazer og Tiwa Savages «Koo Koo Fun», som blant annet har produksjonskraft av norske Stargate. Amapiano har altså, i tillegg til sterke refrenger, et futuristisk tilsnitt av afrohouse og log-drums, men også dype røtter i jazz, lounge og sør-afrikanske vokaltradisjoner.
Asake tok et nytt type eierskap til amapiano, nettopp med låta «Amapiano», tenk på Chuck Berrys «Rock and Roll Music» fra 1957, eller en låt der noen rapper om hva «Hip Hop» handler om i 1982, og vi har en klassisk novelty-hit. Asake er fra Nigeria, i motsetning til Sør-Afrika der så og si alle de originale amapiano-artistene kommer fra, og de to landenes musikkscener har som sådann ulike roller i populariseringen av sjangeren. Det er hvertfall sikkert at Yemi Alade fra Nigeria ikke er Mamapiano som det heter i tittelen på hennes EP, som kom for et par uker siden.
Musikken jeg brenner for
For min del er popmusikk vel og bra, noen ganger helt enestående, men musikken jeg virkelig brenner for stikker egentlig dypere i materien. Jeg snakker i tillegg til jazz for eksempel om tradisjonsmusikk, og elektronisk musikk og eksperimentell klubbmusikk, eller musikken som er hybrider av flere av disse sjangrene.
Det skjer mye interessant på jazz-fronten, så mye at Grammy Awards i år tilføyer kategorien Best Alternative Jazz Album. Grammy Awards vil gi prisen til artister som bedriver «‘envelope-pushing’ work that blends jazz with other genres», og det er fint på mange måter. Problemstillingen er at mye av den banebrytende jazzen alltid var alternativ, hvor annerledes var for eksempel bop fra nesten alt annet som kom før 1940-tallet? Og ikke minst oppstod nye retninger som cool, modal, spiritual, funk og ikke minst fusion (i likhet med bop) som hybrid- og bastard-sjangre, som nettopp blendet jazz med andre sjangre. To av fem album som ble nominert til prisen i november var Meshell Ndegeocellos Omnichord Real Book og Arooj Aftab, Vijay Iyer og Shahzad Ismails Love In Exile, som jeg også regner som to av årets fineste album.
Musikkjournalisten Joe Muggs og dansemusikk-redaktøren i The Quietus Jaša Bužinel snakker om at 2023 ikke var noe radikalt år for klubbmusikken, og kanskje har de rett. Eller hvordan klarer vi egentlig å følge med når det er så mye som skjer under radaren på taste-makere som disse? Jeg sier ikke at jeg klarer å følge med på alt selv, men jeg vet likevel at det alltid finnes mer der ute.
For meg var søsterlabelene Nyege Nyege Tapes, Hakuna Kulala, og nytt av fjoråret Heat Crimes, fortsatt blant de få plattformene for musikk der jeg har som mål å sjekke ut alt som er ute. Særlig Nyege Nyege Tapes fremmer musikk der tradisjon og innovasjon ikke er motsetninger. Og i år som i fjor, og året før der igjen, og så videre, kom nettopp noen av de viktigste klubb-utgivelsene for meg ut via Hakuna Kulala og Nyege Nyege Tapes. Og jammen kom jeg meg ikke på Nyege Nyege-festivalen ved Nilens utspring i Uganda i år også. Jeg kom hjem fra Uganda bare for en måned siden, og planlegger allerede mine neste eventyr, både der og andre steder.
On The Other Side Of Time: Topp 30
Hør en liste med smakebiter fra årets beste album, EP-er og singler her.
Within Jazz:
Joe-Armon Jones / Maxwell Owin, Archetype, Aquarii
Meshell Ndegeocello, The Omnichord Real Book, Blue Note
Angel Bat Dawid, Requiem For Jazz, International Anthem
Arooj Aftab / Vijay Iyer / Shahzad Ismaily, Love in Exile, Verve
Desire Marea, On The Romance Of Being, Mute
Asher Gamedze / Another Time Ensemble, Turbulence & Pulse, Mushroom Hour Half Hour
Andreas Røysum Ensemble / Marthe Lea Band, Mysterier / Herlighetens vei, Motvind
EABS meets Jaubi, In Search Of A Better Tomorrow, Astigmatic
Thandi Ntuli & Carlos Niño, Rainbow Revisited, International Anthem
Kofi Flexx, Flowers In The Dark, Native Rebel
Beyond Jazz
Aho Ssan, Rhizomes, Other People
Nondi_, Flood City Trax, Planet Mu
DJ K, Panico No Submundo, Nyege Nyege Tapes
3Phaz, Ends Meet, Souk
Mariam Rezaei, Bown, Heat Crimes
Nihiloxica, Source Of Denial, Crammed Discs
MC Yallah, Viral Wreckage, Hakuna Kulala
Aunty Rayzor, Yallah Beibe, Hakuna Kulala
BAMBII, Twitch, Innovative Leisure
Deena Abdelwahed, JBal Rrsas, InFiné
HiTech, Détwat, FXHE
Kelela, Raven, Warp (inkludert «Contact» Karen Nyame KG Remix»)
Beyond Pop:
Ayra Starr, «Rush», Mavin
Tems, «Not An Angel», Tems
Shenseea, «Curious», Rich Immigrants / Interscope
Kamo Mphela, Tyler ICU & Khalil Harrison, «Dalie», Kamo Mphela Ent.
Lil Uzi Vert, «I Just Wanna Rock», Atlantic
Beyond Time / Nye reissues:
Laraaji, Segue To Infinity, Numero Group
DJ Znobia, Vol 1, Nyege Nyege Tapes
Pharoah Sanders, Pharoah, Luaka Bop
I år har Karoline Ruderaas Jerve blitt en del av den faste Jazznytt-redaksjonen. Vi spurte om hun ønsket å samle trådene i dette nyttårsnummeret, og kan by på en tekst hvor hun går gjennom året, måned for måned:
Idet denne kroppen går årets tolv siste timer i møte fylles den av lengsel, forventning, og kanskje aller mest håp. Triumf, til og med? For de av dere som har fulgt med på internett-land og fått med dere Grease/Pulp Fiction-memen, kan jeg si at det i grove trekk er et ganske beskrivende bilde på de siste tolv månedene, men ikke utelukkende!
I grunn er det med vekselvis nostalgisk vemod og et «det er håpløst, men vi gir oss aldri» at jeg ser tilbake på dem. For selv miséren er ispedd noen klyper eufori og dyp sjelelig berøring. I skrivende stund prikker huden av yrhet og kroppslig velvære. Kanskje er det glede over det nye året? Eller kanskje bare koppen med Earl Grey som yter sin virkning? Prikkingens opprinnelse blir blot gjenstand for spekulasjoner.
Egentlig er jeg ikke noen særlig til listeskribent, men mens legemet bader i prikker, tenker jeg på det som har brent seg fast fra tjuetjuetre.
Januar
Konsertaktiviteten er heller laber på denne siden av mastergraden, men noen ting er dog verdt og nevne. Jeg leser Sissel Gran, bor i praksis på Blindern, og bruker Kenny Loggins som terapi. For de som ikke har hørt hans utsøkte cover av Pages’ «Who’s Right, Who’s Wrong» har de fem og et halvt minutt med godsaker i vente. For eksempel er det ikke bare én, men to (legendariske) Michael’er som korer.
Ei anna perle fra samme plate, Keep The Fire (1979) er ikke-gi-deg-låta «This Is It». Spekket med noe det/de beste som 1970- og 80-tallet har å by på.
Februar
Den nye Jazznytt-redaksjonen begynner arbeidet med å lage sitt første nummer sammen! Skrekkblandet fryd for undertegnede, og vanvittig lærerikt. Jeg skriver blant annet om en juvel fra min barndom, altså debutplata til vokalist og familievenn Marit Sandvik Song, Fall Soft i spalten Godt gjenhør (tidligere Hittegods). Oppsummert er plata en blanding av en minidokumentar (med utførlige liner notes av Erling Wicklund) og et tverrsnitt av nordnorsk jazzliv på 1990-tallet. Plata blei spilt inn i Rainbow Studios på seinvinteren i 1995, og opplagene blei utsolgt rimelig kjapt. Først i 2022 blei den utgitt digitalt. Vedlagt finner du tittellåta, med tekst av Sandvik, opprinnelig komponert av Wayne Shorter, hvis bortgang inntraff noen måneder seinere dette året.
Mars
Vi, redaksjonen, lanserer vår første utgave, en hyllest til den ikoniske klubben Blå, som da feiret 25-årsjubileum. Et kjempe-oppslag, Inklusive en legendarisk illustrasjon og tilblivelsesberetning av Flu Hart Berg, som akkompagnerer Filips nydelige dybdeintervju med gjerningsmann Martin Eia-Revheim. Pur glede å bevitne!
April
Mastergradsrelatert blackout.
Mai
Jeg fullfører et seks år langt utdanningsløp på det berømmelige fetthåret, samtidig som vi sender sommerutgaven i trykken — den umiskjennelige knæsjgule TROMBONE-SPESSIAL. Også denne med innslag av tegneserier, herunder signert trombonist Erik Johannessen. Om du enda ikke har lest Jazznytt Sommer 2023 kan jeg tipse om at vi fortsatt har flere utgaver på lager og at musikermedlemmer av Norsk Jazzforum (enn så lenge!) har gratis digital tilgang til arkivet (som strekker seg helt tilbake til 60-tallet). Et smykke av et magasin, det der!
Juni
Nå opptar konsertvirksomheten seg endelig. Både for mitt eget vedkommende som utøver og som besøkende. Vokalensemblet mitt, Oslo 14, spiller flere konserter i Emanuel Vigelands Mausoleum, på Blaafarveværket og i Vestfossen Kulturlab med verket Snow, Wind & Whale av Bendik Sells. En fysisk og mental kraftanstrengelse, men ikke desto mindre givende. Jeg er også utrolig privilegert som får skrive festivalrapport fra evig fantastiske Mandaljazz. En festival som nesten regner bort, men allikevel var ett av årets definitive høydepunkter for hjerte, kropp og sjel. Det gjorde faktisk såpass inntrykk at vi gjengir et avsnitt fra rapporten i høstutgaven av Jazznytt.
Det er urettferdig å trekke fram ETT eksempel fra en festival som har helheten som sitt sterkeste trekk. Allikevel klarer jeg ikke å slutte å fortelle folk om Heida Karine Johannesdottir Mobecks virkelig episke og ydmyke konsert i Peanøtten. Ute på en beskjeden holme, som publikummere ble rodd ut til av sønnen til gallerist/hytteeier/arkitekt/konsertillustratør Leif Daniel Houck. Med til opplevelsen hører også en flere timer lang utforsking av Mandals strandlinje og rekreasjonsområde på egenhånd. En forlengelse av konserten som gjør det hele ganske magisk. En liten fotoserie jeg tok med analog-kamera kom også med i høstens Jazznytt, og inneholder bilder fra denne reisen.
Juli
M O L D E J A Z Z. Den første årgangen der jeg har sittet i programrådet (riktignok som ei novise), og veid inn på store deler av planleggingen, skrevet programtekster og beint fram lært helt enormt mye om stort og smått rundt det å lage festival. På kort varsel steppa jeg inn for bladfyk-veteran Vinger og var vert for pratesjappa Festivalakademiet, og intervjua dermed størrelser som Samara Joy, Marcus Miller, Torgrim Sollid og Nels Cline, for å nevne noen. Det var omtrent sånn: Drite-i-buksa-skummelt og veldig spennende. Eller, om jeg bevilger gjengivelse av det mest kjente feilsitatet jeg vet om: Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert!
Vedlagt er noen øyeblikk fra åpningsdagen med foto signert Sigurd Ytre-Arne og Maja Hannisdal, samt musikk av årets JazzZstipendiat Trygve Fiske & TJO.
August
En ny produksjonsperiode tar til, og høstnummeret inklusive portrett av Hele Norges Veslemøy og et møysommelig utarbeidet kart over norsk jazztrio-evolusjon med nevnte trommis som episenter pryder hovedsaken, signert Filip og Nick. Øving med Oslo 14 gjenopptas, og arbeidet med Moldejazz 2024 starter for fullt. Ingen spoilere her! Men rådet raser videre, etterhvert med ny kunsterisk leder og et påfølgende programslipp i desember. Jeg innser midtveis i avsnittet at dette kanskje er snikreklamisering, men hva er vel Jazznorge, om ikke smått incestuøst?
September
Slipp av høstnummeret, oppstart på fire måneder med luftveisinfeksjon og Holmlia Kulturhavn gjør en brak-lansering med et politisk allmøte rett før valget og bereder dermed grunnen for å å sette en av Oslos mest belastede og blomstrende bydeler på kartet. Dette under ledelse av Einar Idsøe Eidvåg. Om alt går veien får Søndre endelig det løftet den fortjener! Homelia for alltid! <345
Oktober
Møkkamåned.
November
Fortsatt særdeles møkkete, men et glimt av håp og herlighet skjer ved releasekonserten til steppdanser og musiker Janne Eraker. Fy fasan for et menneske, og for et arbeid. Egentlig er Movements For Listening som et forskningsprosjekt å regne, og behørig dokumentert på nettsiden hennes.
Janne Eraker, fotografert av Marie Sjøvold.
Privilegiene vil ingen ende ta, og jeg får anmelde konserten for Jazz i Norge under den høythengende overskriften «Eraker eleverer». Og med den eminente Helge Brekke på foto.
Desember
Et kaos som etterhvert lander i myk puddersnø. Vi serverer vinterutgaven av Jazznytt, med et vell av saksofoner og tilbakeskuende artikler. New Orleans på 80-tallet, Herr Nilsens ikoniske tilstedeværelse gjennom årene og nå, Chet Baker-doku’en Let’s Get Lost, og med Henry Threadgill, enda et musiker-memoir. Desember har den virkningen, kanskje. Et sentimentalt overtak. Men så kan det være så mange nivåer av nærhet. Eksempelvis det overmåte trivelige julebordet med Jazzkontoret som varmet de helt innerste hjertekamre. Og en vanvittig fin konsert med Jason Moran og Trondheim Jazzorkester på Nasjonal Jassscenes sesongavslutning! Pang, fifle fofle, knirk, blæs, blurp. Og nydelig resitasjon av Sofia Jernberg. Og synth-kor av Anja Lauvdal. Intet mindre enn makelaust.
Snart dør desember, og jeg teller ned til året går opp i gnistrende flammer, som en fugl føniks. Ha denne forslitte lignelsen unnskyldt. Teller ned til blanke ark, mulighetenes eufori-artede rom, til pang og gratulerer og grått nytt år. De blir det (heldigvis?) bare flere og flere av.
Ærbødigst,
Karoline Ruderaas Jerve
Redaksjonspotet
En tegning av et NTT-redaksjonsmøte fra i sommer på uteserveringen til Blå, som Filip fikk i førtiårsgave av Ingrid Reime.
Da gjenstår det bare en ting i NTT-året 2023, og det er den tradisjonsrike nyttårsbrevvekslingen. Hver romjul mailer blogghalvdelene Filip og Audun hverandre, og forsøker å oppsummere noe av det som har skjedd og det de har tenkt på det siste året. De kommer sjelden mer enn halvveis, naturligvis – men det er saktens verdt et forsøk. God fornøyelse:
Kjære Audun,
Så er det denne underlige, noen ganger vidunderlige, uka igjen. Slalomen mellom julefesten på den ene siden og den distraksjons- og fomo-frie roen på den andre. Å ja da, årets slakterbiff, som kan brukes til å lese, sjekke ut skiver eller filmer eller noe annet nyttig, litt mer uforstyrret eller konsentrert enn ellers. En av de store gammeldagse kulturukene i året, og en uke hvor jeg stadig oftere lurer på hva som kan gjøres for å få resten av tilværelsen, året rundt, til å bli litt mer sånn.
Men det er ikke slik virkeligheten er skrudd sammen, og inntil videre forholder jeg meg til romjulsroen (eller, roen som oppstår 1. og 2. juledag og romjulen, for å være pedantisk) som jeg gjør til sommertid: det skulle kanskje vært sånn hele året, men jeg lever også for de små skiftene. Hvordan våren føles som om den går på et rullende fortau et par dager etter at vi har stilt klokka, hvordan det føles som om vi finner pauseknappen nå, midt i mørket.
Jeg nevnte i juleremsa at jeg startet høytiden med feber, men det kommer seg jo, dette her. Julereinsdyret, laget av min søster Natalie, var svært godt, første juledagsmixgrillen fra Lahori Dera har både økt pris og smaksnivå, synes det som. Dette er, tro det eller ei, første gang jeg smaker jule-versjonen av Non Stop, og som jeg egentlig kjøpte fordi jeg ikke fant en pose med originalen. Det er ikke like interessant når det bare er to farger på linsene – rød (bringebærsmak) og grønn (ananassmak) – men det ser jo slett ikke så ille ut i skålen, og de blir liksom lettere å bare ta seg en neve av med dette mindre komplekse fargespillet. Jeg vil kalle denne Non Stop-varianten, som bruker melkesjokoladefyll i linsene, bortimot uhyggelig lettspist.
Jeg har sett hele Flåklypa Grand Prix og de første 25 minuttene av Gremlins 2, og første juledag gikk jeg rundt Bjørvika og Sørenga med lav, gyllen sol over fjorden, som var dekket av snø og isflak aller innerst i vikene. En vakker dag. På julenatten leste jeg åpningen på Professor Andersens Natt, frem til drapet. Finnes det en juletekst i et litteraturtidsskrift eller hefte noe sted som handler om Professor Andersen og Snekker Andersen? Det synes jeg noen kommer til å prøve på en gang.
I dag har jeg lest litt tekster av den danske store jazzskribenten og tennisspilleren Torben Ulrich, som gikk bort nå, og jeg har funnet frem en bunke av gamle Economist-julenumre, som jeg av en eller annen grunn samler sporadisk på, og lest noen av reportasjene der, blant annet om East India Company, Albrecht Dürer og historien om traktorer i lys av KI (det finnes også en interessant Vagant-tekst av Bår Steinvik som ser på forfatterens død og landbrukets historie som jeg anbefaler alle å lese). I tillegg har jeg lest en tekst av Harmony Holiday om John Coltranes smil:
If smiles are open parentheticals John Coltrane’s is where I’d like to travel—a borderless crescent slivering with ecstatic grief and troubled abandon. There is truth in the way his lips part, the truth of reluctance and the truth of martyrs. The truth of ardor and the truth of ennui. After years of kissing brass to make it thrash and thrill, I imagine it hurt to show his teeth to the delicate petals, to see if they could match his bloom, unfolding as he unfolds like an unfurled fist turning to a wave, hello.
For min del blir jeg med svært få unntak ferdig med julemusikk, julefilmer og annen julekultur av den eksplisitte arten i løpet av selve julaften. (For å ta julefilmer: Alene Hjemme og den tilhørende musikken funker ikke for meg etter lille julaften, Rocky IV kan ses når som helst, Die Hard er et tvilstilfelle, men aller helst før). Jeg spilte Speak no Evil av Wayne Shorter på julenatten, det er blitt en vane, og til neste år burde vi jo virkelig lage noe godt stoff om den største julaften-innspillingen i jazzhistorien som vi kan stappe oppi den digitale julesokken vi deler ut. Det kunne vi tenkt på allerede i år, hvor Shorter døde. Den største, men ikke den eneste julafteninnspillingen av betydning – en fin liste over fem slike fikk meg til å lytte på første side av Complete Communion av Don Cherry. Ingen dårlig session, det heller.
En av årets store plater, Sylvie Courvoisiers Chimaera, ble spilt etterpå. Riktignok ikke hele dobbeltalbumet, men det langstrakte åpningssporet “Le Pavot Rouge” holdt tak i meg i samfulle 21 minutter. Perfekt og eiendommelig nattmusikk – den har en atmosfære og en tålmodig tangofigur i bassen som dukker opp og forsvinner underveis og som minner meg om Astor Piazzollas Rough Dancer and the Cyclical Night. I tillegg har du disse isbre-aktige ekkoene fra Christian Fennesz, det oppstår partier som minner om 2000-talls norsk ECM-jazz som Seim og Eick, men også mange andre mer urbane stemningsleier, uakkompagnerte solo-spots, mer frie og fiflete rotekroker – samtidig som det føles veldig konsistent og noe som nesten kunne fungert i en algoritmisk mood music-virkelighet. Plata inneholder flere komposisjoner og destinasjoner, men jeg tror det er de to låtene hvor hun syr ideene sine rundt et slikt tilbakevendende, enkelt beat, uten å bygge mot store klimaks, mer som en latent spenning, som griper meg aller mest.
I dag har jeg hørt på Night Train og Oscar Peterson meets Roy Hargrove and Ralph Moore, men også vidunderlige, posthume Fly or Die Fly or Die Fly or Die ((world war)) av Jaimie Branch. Den griper og holder fast fra start til slutt. Og den rommer så mye – konsentrert og velarrangert, men også rufsete, masse liv og røre. Følelsen av fest, gateliv og klubb, det Liberation Music Orchestra-aktige, den aktivistiske ånden, harmonisangen på Meat Puppets-låta “the mountain”, avslutningen når hun synger “world war ((reprise))”, en låt man må sette seg ned av. Så mye av det jeg har likt med de tidligere skivene hennes fremstår i et samspill og en utfoldelse her som er annerledes. Jeg tror den er så god at den faktisk gjør de forrige bedre også i samme slengen. Den vil bli stående.
I tillegg har jeg hørt grundig på det som nesten hundre prosent sikkert var 2023s aller første store jazzutgivelse, fra 1. januar: Pianist Jason Morans tilfredsstillende, ambisiøse musikalske fortelling From the dancehall to the battlefield, som bare er å få på Bandcamp (hvem vet hva som skjer nå som Bandcamp er blitt innhentet av bedritenheten). Den baserer seg på James Reese Europe (1881-1919), som skrev banebrytende materiale for militærkorps, en forløper for det moderne storbandet og som var i Europa under 1. verdenskrig. Moran forteller historien om Europe, først med opplesningen av en tekst på åpningslåta, senere gjennom musikken alene. Den blir vridd og vendt på av Morans faste Bandwagon-trio og syv blåsere hvorav to naturligvis spiller trombone – Reginal Cyntje og Chris Bates, som får vist seg på “That moaning trombone”.
Noen steder hører vi rene blåserensembler som fremfører noe som ligger tett på Europes originalarrangementer, så tar Bandwagons godt innkokte samspill og spontane kombinatorikk over, og så dukker det opp metanivåer, åpenbare overdubs og lyddesign bryter med hva den enn måtte ha av dokumentarisk sessionpreg, låter av Geri Allen, Albert Ayler og W.C. Handy veves inn, det er ting som høres som Morans film-soundtracks, men alt som skjer underveis er i berøring med temaet Europe, og hva som gjorde ham banebrytende. Den siste låta, “For James”, har Moran skrevet selv. Den nynnbare, groovy popmelodien blir først fremført av pianotrioen og blåserne, før vi siden bytter perspektiv og hører opptak av et publikum fra Europa – der Europe og musikerne var under krigen – synge den. Så skifter det igjen, og denne gangen hører vi 369 Experience, et band som består av studenter fra tradisjonelt svarte læresteder i USA og som møtes for å spille musikken hans. Det aller siste vi hører er at Moran tar ordet under øvingen og begynner å fortelle dem om hvordan Randy Weston introduserte ham for det banebrytende med James Reese Europe, og der fader opptaket ut. Det er en fryktelig smart avslutning på en plate, jeg har ikke hørt det bli gjort akkurat på den måten før.
Moran var her i Oslo tidligere i desember sammen med Trondheim Jazzorkester, de spilte inn plate i Rainbow og avsluttet Victoria-året med en veldig fin konsert, hvor vi fikk oppleve at ensemblets samspill og fortrolighet med arrangementene Ole Morten Vågan har gjort av Morans musikk virkelig hadde fått satt seg. Da de spilte dem for første gang, under Oslo Jazzfestival i fjor, var det naturligvis mye å gå på fremdeles. Det var kul musikk, men høydepunktet den gangen var åpenbart Morans solokonsert under Solen og de andre monumentalverkene til Munch.
Til sammen var de uansett et veldig inspirerende møte med kunst- og jazzsynet som gjennomsyrer alt han setter navnet sitt på, fra installasjoner til plater til solokonserter – og som From the dancehall to the battlefield er et klartenkt og godt formulert eksempel på. Hva skal man kalle det? Et godt eksempel på det ambisiøse, moderne amerikanske jazzalbumet, preget av en nesten suite-aktig helhetstenkning, og noe collage-aktig, en innflytelse fra hip hop som føles mer subtil og implisitt enn noe som begrenser seg til åpenbare forsøk på sjangersammensmelting.
For Morans del går det an å snakke om en uselvisk, fabulerende essayistikk, kanskje. Som finner stor glede i historisk og musikalsk research, men som også bringer noe helt fritt, personlig og assosiativt til bords. En særegen sans for redigering av stoffet, og en kretsing rundt noen store, fruktbare temaer: Modernismen i den tidlige jazzen, og hva ordet moderne i det hele tatt betyr i kunsten. Alternative fortellinger om hvordan vi kom oss fra da til nå, glemte, eller misforståtte figurer. Den sosiale og sosiokulturelle rammen jazzen oppstår i, men også hvordan den fungerer i en mer løsrevet, hypereklektisk nåtid. Et sitat fra monologen hans på første låt er beskrivende:
“When James tagged 125 musicians to bring his brand of syncopation to Carnegie Hall, the new beat had arrived. Because syncopation is about urgency, pushing the beat ahead to apply the anticipation of the oncoming downbeat, an outlook that is inherently futuristic.”
Det ligger en liten replikk til vår samtids definerende interesse for afrofuturisme i det Moran driver med her. Ikke at han vil forkjærligheten for Sun Ra, Pharoah Sanders, Alice Coltrane eller George Clinton til livs – målet er snarere å vise at andre modernistiske og futuristiske fortellinger finnes.
Moran har en fot i kunstverden som kurator også, og arbeidene hans er i tråd med mye av det som skjer i museumsverden ellers, hvor oversette kunstnerskap og alternative historiesyn løftes frem. Det er perspektiver som på mange måter tangerer mange betente diskusjoner i den norske kulturhverdagen også – nytradisjonalisme, arkitekturopprør, omskrivning av kanon og så videre. Det går liksom an å tenke på alle de temaene når man befatter seg med From the dancehall to the battlefield, og det er synd at det så ofte blir proxy-kulturkrig ellers. I utgangspunktet er disse debattene heller sjeldne eksempler på offentlige diskusjoner om hva i kunsten og estetikken som har verdi.
Jazzens reevaluering av hva som hører til i tradisjonen og hva som hører til i kunstmusikken er en prosess det er vanskelig å forestille seg musikken uten – den kommer aldri til å stoppe. Men jeg opplever fremdeles, som jeg gjorde i fjor, at den prosessen er veldig tydelig nå – både i de delene av musikken som brer seg utover i pågående samtaler med andre felt og de som gransker stammen, musikkens mangfoldige og uforutsigbare opphav.
Jeg liker det lille utdraget om futuristisk synkopering. 2023 har vært et stort Louis Armstrong-år for min del, jeg har hørt mye på musikken hans og lest andre bindet av Armstrong-biografien til Thomas Brothers, som handler om Armstrongs 20-tall i Chicago og andre steder, med den passende tittelen Master of Modernism. På sitt beste får den virkelig sepia-fargene og skrapingen på lydopptakene til å forsvinne – og du hører det som fremdeles totalt grensesprengende musikk. Mye av jobben med å få til det på, handler om å få moderne lesere til å forestille seg at det fantes en tid hvor folk ikke fraserte sånn som ham, at swing og hele det tjuende århundres rytmiske maskinrom ikke ennå eksisterte. Og at det faktisk endrer seg med ham.
En av låtene – eller klippene – som jeg har hørt mye på i år er åtte og et halvt minutt med session-opptak fra en innspilling av “Mack the Knife” med Louis Armstrong og den store sangeren Lotte Lenya, som hadde vært gift med låtas komponist Kurt Weill og som spilte Jenny i urfremføringen av Tolvskillingsoperaen. Lenya strever med en synkope, hennes måte å synge på maler over strekene på en helt annen måte, den oppfører seg seigere. Som om de to vokalistene kommer fra forskjellige tidsaldere, selv om hun bare var noen år eldre.
Hun nailer det også til slutt – og det er en helt egenartet glede å høre Armstrong og Lenya le sammen og forsøke å finne ut av det. Han forsøker å sette henne inn med et saftfullt boom, og hun kommer nærmere og nærmere før det til slutt går, og låta med ett ruller videre med struttende trompetsolo og full jubel. Gary Giddins beskriver dette opptaket som en innkapsling av hvor fundamentalt Armstrong i sin tid endret måten å synge en tekst på – noe som er lett å glemme, siden verden faktisk endret seg med ham. Enten om du kjøper den beskrivelsen eller ei (hun strever med litt andre ting også), er det minutter å bli lykkelig av.
Det er noe jeg har tenkt en del på i år: Teksturer, klangfarger og innspillingsteknikk er iørefallende og lett å ta tak i når vi skal beskrive ting som fremskritt/nyskapning/modernisme i musikk. Det enkleste eller mest åpenbare du kan gjøre for å signalisere at musikken din har endret seg på, er å endre instrumentering. Å gjøre som Armstrong, endre hvordan vi for eksempel føler at en frase bør synges, hva som føles som naturlig synging, er langt mer grunnleggende og subtilt. Og der søkenen etter nye lyder har vært det vi kaller kunstmusikkens domene, er den rytmiske eksperimenteringen og sofistikasjonen en vel så viktig del av pop, folkemusikk og så videre.
Så når jazz alltid kjennetegnes av at identiteten stadig dras mellom om det er kunstmusikk, tradisjonsmusikk eller populærmusikk, og man konstant diskuterer ting som hva som er og ikke er jazz, er spørsmålet om swing nesten alltid stridens innerste kjerne. Det var det mest brennbare temaet da nytradisjonalistene barket sammen med alt mulig annet i amerikansk jazz på 80- og 90-tallet også, en periode Moran åpenbart og helt uunngåelig også er i dialog med når han lager platene sine. Måten han blander vidløftige totalkonsepter, jazzhistoriske temaer og et brennende formidlingsønske på, kan jo egentlig minne påfallende om den aller mest kontroversielle musikeren i hele den drakampen, Wynton Marsalis. Men selv om det er øyeblikk på Marsalis-gigaprosjekter som The Ever-Fonky Lowdown eller tematiske Standard Time-utgivelser, føles det virkelig som en jobb å skulle komme seg gjennom hele plater med stoffet. Så jeg er glad noen får akkurat det til på mer nennsomt og lekent musikalsk vis.
Men jeg skulle ikke egentlig komme med en harang om Marsalis, grunnen til at jeg nevner det er egentlig at jeg har hørt litt på ham i år, både 80-tallskvartetten og et opptak på Village Vanguard i 1999. Kvartettskiver som Black Codes (From the Underground), Standard Time vol. 1 og J Mood er fine. Jeg liker det daterte i det, de litt tacky åttitalls state of the art-lydbildene. Det er interessant hvordan den musikken, som ble beskyldt for å være så tilbakeskuende og som er spilt med en av de vanligste besetningene i hele jazzen, kan høres så til de grader ut som et barn av Reagan-æraen. Ikke like åpenbart som hvite dresser og keytarer og el-trommer, men det er en annen pågående motor og noen glinsende overflater som er utenkelig i 50- og 60-tallsmusikken. Det er et atletisk og teknisk overskudd i det, og mye snert i alle arrangementsdetaljer og intrikate løsninger som får det til å høres ut som musikk fra et tiår der det kjøres bånn pinne hele tiden, på den ene og den andre måten.
Derfor var det kult å høre en av de virkelige nøkkelpersonene fra denne æraen, trommeslager Jeff ‘Tain’ Watts, på Herr Nilsen lørdag 5. august i sommer. Han var der som medlem av den danske pianisten Carl Winthers trio, som også har Richard Anderson på bass. Konserten hadde sine øyeblikk, men også noe longør, en litt større komposisjon fra Winther som rett og slett var mindre interessant enn å bare høre dem spille. Det var kult å oppleve Watts på Herr Nilsen og de kommer jo faktisk igjen til våren nå, da stikker jeg gjerne igjen. August-konserten var ikke noen årsbeste-konsert, men det blir den første jeg kommer på allikevel, både fordi den foregikk på et sted vi har vært opptatt av i år, og fordi det var den første konserten vi møttes på etter at du var hjemme igjen.
Det er kanskje et fint sted å begynne? Femte august, fremdeles lenge til oktober. Verden var mørk og gikk til helvete da også, bevares, 2023 var også året der kunstig intelligens virkelig klarte å forpeste stemninga. Men på en god lørdagskonsert i august er det ganske lett å være lett til sinns. Og når jeg satt meg ned og tenkte på året, snek de aller enkleste, fine konsertøyeblikkene fra sommeren seg lengst fram i køen. Egentlig fra Iggy Pop på Tons og Trym Saugstad Karlsen-støttekonserten på Hærverk, og helt fram til Caetano Veloso-konserten den 1. oktober. Kulturpessimismen kommer jo tidsnok uansett – det er fint å starte med et halvår som jeg har varme tanker om og minner fra. Hvor starter du når du skal nøste opp 2023?
Filip
Kjære Filip
Takk for langt og fint brev, kan skrive under på mye av det du sier der. Romjula pleide være som en egen verdensdel – enorm, rik, uendelig. Men den jula varer vel egentlig bare tre dager nå, men med en lang, lettere plagsom kommersiell måned i forkant. Jeg klarte å kose meg, som det heter, de dagene vi fikk med total ro (første- og andre-dag). Selvfølgelig er det ultrakoselig med familie for den som har det, men jeg tror høydepunktet likevel er en sånn mett og 1/4-dels pussa time sittende i stolen alene langt utpå kvelden, med noe lav musikk på (Speak No Evil her også) og kanskje en bok å blafre i, helst en gammel kunstbok, ikke noe for moderne. Skjorte og slips fortsatt på, kanskje skifte til en litt mer behagelig bukse, bare. Det er nok den aller mest vellykkede formen for virkelighetsflukt jeg bedriver, blant mange forsøk året gjennom.
Jeg hørte også på en flott LP med soulsangeren Barbara Acklin, en plate jeg fikk i gave fra Terje på Tronsmo. «Am I The Same Girl» er uansett en av mine absolutte favorittlåter noensinne. Det er hyggelig med de vennskapsforholdene som kan bygges gjennom år, bare fordi man er i forholdet kunde – butikkinnehaver. Slik man kan få gode konsertvenner, eller kjenne Øyvind i baren på Nasjonal Jazzscene, selv om man egentlig ikke sosialiserer stort på fritiden. Vi er heldige som tross alt lever i små norske byer der slike forhold kjapt blir sterke.
Fra Richard som driver Norlis antikvariat fikk jeg, innpakket i gråpapir, det som må være en av de vakreste norske bøkene, en interessant diktsamling fra midten av 50-tallet av Finn Bjørnseth. I tillegg er omslaget og illustrasjoner inni laget av den supre kunstneren Gudrun Kongelf, som forøvrig også var gift med en av de store fra midten av det forrige århundret: Gunnar S. Gundersen. Ett av femtitallsverkene hans som er i Nasjonalmuseets eie har en underlig likhet med hennes stil i disse årene. Må prøve å finne ut i løpet av året hvem som ble inspirert av hvem.
Denne boka minnet meg om at jeg må ønske meg en ny bok-kniv, det er noe helt eget med å måtte sprette opp sidene mens du leser. Den lille kjøkkenkniven jeg brukte gjorde nytte sin, men det var ikke estetisk fullkomment.
I en av disse stolkjørings-sessionene i jula fant jeg også tonen med yndlingskomponister som Mahler (hørte andre og femte) og Messiaen (verdens mest alvorlige skjønnhet?). Selv om jeg stort sett er som en turist i den klassiske musikken, med hull i min kunnskap og av og til problemer med å skille symfonier fra hverandre, er jeg sjelden mer i kontakt med historien og gleden enn når jeg finner kontakten med musikken, og satt faktisk å kommenterte til meg selv hvor fantastisk sterk opplevelse jeg hadde.
Men historien, ja – behovet for å stoppe tiden blir dessverre sterkere og sterkere. Hvert eneste år en stund nå har mange av oss utbasunert at dette hadde vært det mest bedritne året noensinne, men når man ser tilbake på dem var de slettes ikke verst – fordi man fra nå av uansett får det verre enn året før. Jeg har ofte klart å føyse vekk slike tanker om sivilisasjoners fall, siden vi tross alt har hatt det ganske ålreit her øverst på trygghetsskalaen i verden. Men i år veit jeg ikke.
Krig, konflikter og økokatastrofe har det vært lenge, noe som plager meg nesten like mye er alt det egosententriske agget som vi ser overalt, også ganske nærme oss for så vidt. Folk er vel redde, da, og trekker seg inn i seg selv. Men det er også mye utadvendt negativitet hvor enn man snur seg. Og selv en i det store bildet liten bagatell som Arkitekturopprøret, og mange liknende kulturdebatter som kverner og går året gjennom, er også med på å besudle livskvaliteten vår. Det er så mye sutring!
Men et rikt indre liv har jeg absolutt hatt i år. Egentlig har det vært et ekstrem-gledens år, siden jeg fikk intet mindre enn selve livet i gave da jeg omsider – og plutselig – kunne gjennomføre en stor nyretransplantasjon i sommer, noe som jeg hadde venta på noen år, inkludert et års meget omfattende dialyse-behandling hjemme, hele fire ganger daglig! Det tok tid, men jeg kom meg både til Vossa Jazz og Nattjazz under den behandlingsperioden, måtte bare ta med meg uanstendige mengder kolli i bagasjen. Hva gjør man ikke for konsertlivet.
De ringte fra sykehuset sent på kvelden rett før seg skulle til Kongsberg Jazzfestival, som jeg selvfølgelig gikk glipp av i likhet med Molde to uker siden, noe som er leit fordi det var et fellesskap og nye ideer som oppsto jeg nå egentlig aldri fikk delta i. For eksempel å føle på viben rundt festivalmusikerne Thomas Strønen og Hedvig Mollestad som gjorde mange konserter og ga av seg selv. Men det hjalp så klart å lese dine rapporter på Jazz i Norge fra Molde og høre at det gikk bra med scenesamtalene i Kongsberg som du måtte gjøre alene, med folk som David Murray og Guoste Tamulynaite.
Noen uker etter operasjonen dristet jeg meg til å ta en dagstur til Haugesund og den fine festivalen Silda Jazz, der utekonsert med Paal Nilssen Loves Circus, og en løssluppen konsert med Røysums ensemble, inne på det meget sjelfulle Høvleriet, ga meg livsgnisten tilbake. En forsiktig togtur opp til vakre Ål for å være med på Erlend Apneseth Trios intime festival Gjestespel, hjemme på gården der Apneseth bor oppi lia, var også en stor høydare. Musikken var fantastisk, med Helga Myhr og Tanja Orning som gjester den dagen jeg var der. Og frokosten på gamle Ål pensjonat var helt klart årets mest sofistikerte måltid. Minn meg på at jeg får sett NRKs noe underkommuniserte dokumentarserie om moderne norsk folkemusikk som heter Trollstemt. Har du sett? Eller er det en podcast? Har egentlig bare fått med meg den via noen obskure Facebook-poster.
Oppholdet på Rikshospitalet var forøvrig nydelig, og det var selvfølgelig gøy å få besøk fra min aller største helt i rockhistorien, Todd Rundgren, som igjen var på sommerferie i sin favorittby Oslo. Og det kanskje mest ekstatiske musikkøyeblikket jeg opplevde i år, i tillegg til en rekke helt avsindig sterke konsert-hendinger, var helt klart da vår tidvise jazzkontor-kollega Bendik Kjørholt, som også driver det gode firmaet Bendik Bookings, på tampen av vårt felles julebord satte på det femti år gamle albumet A Wizard A True Star på anlegget på tampen av kvelden. Lytternervene min blir meget beruset av å høre åpningskuttet «International Feel», og resten av albumet ble i sin helhet lyttet til stående. At resten av jazzkontoret umerkelig kreket seg hjem får så være. Jeg har mange favoritter fra i år, det var faktisk et meget godt år i platebunken, bedre enn i fjor, men det kommer jeg med som et eget brev, skal skrive det i morgen tidlig før jeg skal til Hadeland på julelunsj hos familiemedlemmer.
A
Audun,
Beskjeden rett før Kongsberg om at du endelig skulle opereres er vel en av de tingene jeg kommer til å huske fra 2023. Det var selvsagt dramatisk, euforisk og nervøst (heldigvis – eller uheldigvis, eventuelt – var det ikke i år vi skulle intervjue Peter Brötzmann (da, i 2022, ble jeg stum som en østers)). Men det jeg kommer til å huske veldig godt fra uka, utover at det selvsagt gikk bra med operasjonen, var at Kongsberg var full av folk som ble så utrolig glade over å høre nyhetene. Det kunne være folk jeg møter nesten daglig, eller folk jeg møter nettopp på den festivalen, én uke i året. Som lytter, spiller, eller gjør helt andre ting. Konsertvenner, med andre ord! Da vi tok over redaktørrollen i Jazznytt for et år siden, foreslo du å endre slagordet som har stått på blekkas cover fra “Dette er vår musikk”, som føltes litt slitent og kanskje også direkte feil, til “Ses på konsert”. Det tror jeg kan vare en stund. På Kongsberg føles den greia fryktelig sterk, for min del gjennom folk som Luna Lykken Wiik, Hardy-guttene Lars Elling og Svein Skarheim, frivillige og festivalmedarbeidere, trivselen og henget på spillestedet Energimølla, i år støtte jeg også mye på Emil Bø og Kristian Enkerud Lien, to sabla fine musikere som for anledningen var festivalpraktikanter. Mange flere også.
Kongsberg klarer, i hvert fall for oss som er så privilegerte at vi får sett mange konserter og er der i dagesvis, fremdeles det kunststykket å føles som en ganske intim festival innerst inne, selv om den har en mye større og mer komplisert festival utenpå. Det er vel lite i løpet av året som har gjort meg noe særlig tryggere på at den store, kommersielle norske jazzfestivalen som modell er spesielt trygg. Altså, jeg forstår hvorfor det er sånn, med blanding av dønn-jazz, grenseland-jazz og men-er-det-jazz, jeg er bare usikker på hvor lett det blir å få folk til å møte opp på de største konsertene, og hva slags artister man kan tilby uten å knekke ryggen. Jeg mener, Di Derre kan jo ikke spille hvert år. (Stakkars Di Derre, de skal snart få slippe å være hoggestabben (Dance With a Stranger var bra, da)).
Fra Kongsberg ellers er det kanskje totalopplevelsen som sitter igjen – selv om jeg, når jeg tenker på det, får fornemmelser av gode særingfest-konserter, Thomas Strønens residency, et oppsiktsvekkende godt besøkt og ganske nerdete intervju i pøsende regnvær med Guosté Tamulynaite og Per Zanussi påfulgt av konsert med Guosté og en glimrende ettermiddagskonsert med Bêl, et band som er litt vanskelig å pitche uten at det høres veldig grublete og kammer-aktig ut, og det er jo forsåvidt mye å bryne seg på her, men det er også morsomt, actionfylt og enkelt iørefallende.
David Murray Trio-konserten med Murray, Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love fra den første dagen står klart fram, nå har trioen til alt overmål fått egenkomponert musikk av de to nordmennene og ifølge saksofonisten blir det jo plate også. Det var også stas å få snakket med Murray om et av mine store Kongsbergminner, Henry Grimes-konserten han og Hamid Drake spilte der i 2005 (senere på året snakket jeg med Drake om den samme konserten, det kommer i remsa). Forestillingen Somewhere Beautiful med Natacha Diels ble også minneverdig, men av litt andre årsaker – noe av musikken var fin, men teksten… finnes det noe sted i musikken hvor det går lengre mellom de gode tekstene enn i det såkalte kunstmusikkfeltet? Sterilt, uten hode eller hale, og plagsomt generelt – this is a house, det føltes direkte fordomsbekreftende. Men, det er klart, man får grublet litt på et og annet av en sånn opplevelse. Den selsomme forestillingen til Diels har blitt med meg videre i år. Av andre merksnodigheter ble jeg sittende nokså midt i delegasjonen fra den indiske ambassaden da jeg skulle på Shakti i Kongsberg Musikkteater. Det var gøy å se de to veteranene og stjernene John McLaughlin og Zakir Hussain, selv om Hussain nok sto for en mye mer forbløffende konsert da han var på Cosmopolite med Niladri Kumar i fjor. Den indiske delegasjonen virket å ha det svært hyggelig, de også, det var jo en festkveld.
Jeg satt innenfor det jeg tror var den indiske vise-konsulen til Norge. Vertskapet fra festivalen forklarte at jeg var journalist som skrev om norsk jazz. Norway has got a very active jazz scene, perhaps Filip can elaborate. Jeg sa, yes, we have a lot of jazz here in Norway, og til det sa visekonsulen et høflig OK, også sa ingen av oss noe mer. Det er deilig å ikke alltid måtte utbrodere så mye.
Filip
Ja, det er digg å ikke alltid måtte utbrodere særlig. Skjønt, vi gjør jo det i denne remsa nå og da. Det må sies. Det var så klart også en takknemlig følelse som dukket opp da vi to på sensommeren mottok selveste Ella-prisen på Cosmopolite under Oslojazzen, for arbeidet med denne musikkavisen her og annet. Man trenger egentlig ikke lete etter inspirasjonen når man er lokal jazzkorrespondent, det er himla mye verdifull aktivitet rundt omkring. Jazzen har jo spredd seg veldig de siste årene, i alle fall i Oslo. Cosmo er fortsatt et av de største og viktigste stedene for konserter, og det er også andre ikoniske steder som holder stilen. Flott fotonovelle fra Pål Dybwik om Herr Nilsen i siste papirutgaven av Jazznytt forresten. Men det har jo kommet så mange andre steder, spesielt for talentfulle studenter som trenger steder å spille seg gode, men også for feterte veteraner. Jeg tenker her på vinbarer som Becco og Juret, forskjellige fancy kaffebarer, Skatten på Tøyen, til og med Bakkekroen – og Nasjonalmuseets restaurant (!).
Det er så mye greier som skjer at det av smarte tunger kalles «the taffel wars». Det er rift om gigene, og stor konkurranse mellom stedene. Det er sikkert litt fordi det er lett å sette opp uten stor PA, det er proffe musikere som klarer å sno seg rundt på små flater. Men det må jo først og fremst ha noe å gjøre med at de ansvarlige ser at passe unge gjester og andre viktige kunder digger denne musikken. Aner ikke noe om honorarnivået, men det må da være bra for synligheten til norsk ungjazz, om ikke annet. Jeg trooor det er bra. Tabbe at jeg ikke var på Juret på konserten med Prosjekt cimotA nylig, det var vel fett. Men jeg hadde gyldig fravær – det var fett å være på konsertserien PØKK sin sesongavslutning på Dokkhuset i Trondy. Det er så varmende å se samholdet mellom klassevennene på Jazzlinja, som var brorparten av publikum den kvelden, men det er da mer enn nok. Vi har mye å se fram mot fra de folka der. Det var også en herlig opptreden fra improgitarist Inga Stenøien, som jeg gleder meg til å følge – og i tillegg pop/ambient/techno/jazz-trioen Nothing Personal, som har tatt noen solide steg live siden sist. Tenk så mange interessante band og konstellasjoner som finnes i Norge, det er vilt. Ikke alle av dem kommer til å vare i tusen år, men det er også noe av gleden med det her. Folk prøver seg fram.
Jeg har jo en forkjærlighet for jazzmusikere i starten av karrieren, det er noe med den umettelige sulten på å oppdage ting som smitter over på oss som bare sitter og overværer dem. Men jaggu er det også nydelig med band som lar tiden rulle. En av de virkelige opplevelsene i år var helt klart Moskus som spilte en tålmodig og ganske lang (men ikke for lang) på Belleville, sidescenen på Cosmopolite en søndag kveld. Det var tilfredsstillende å merke hvordan den uvanlig lange spilletiden gjorde at konserten føltes kort, ikke vrang og kantete – sikkert av den enkle grunn at de fikk tid til å forfølge de mange ideene og innfallene sine, i stedet for å hoppe fra herlighet til herlighet, via noen blindveier. Her var vi på kickets Autobahn. Var ikke det bra?
Det er lett å bli blasert, men lettere å skryte av alt mulig, for det meste har jo klare kvaliteter. Men når man ser tilbake på året og alle de utgivelsene som kommer vår vei, og de vi ikke rekker omtale en gang, kan man spørre seg om hvor lang levetid alle har. Virkelige klassikere, kommer de i vår tid? Noen av dem har vel godt av å ligge i skuffen litt også – i stedet for å suge til seg alt det ferske, eller lete etter klassikere og kultplater fra flere tiår tilbake, kan det være sunt å finne frem norske CDer fra sånn cirka fem år siden, og prøve å ikke glemme dem i all viraken. Kanskje noen finner sin tid og plass bedre nå?
Jeg kom forresten litt seint i gang med dette svaret, jeg var en tur på vakre Hadeland hos familiemedlemmer i dag, en gnistrende skarp dag med blå himmel og frosthvite trær og en og annen rød låve- som et postkortmotiv. Helt utrolig, faktisk, roen inntraff, så mye at vi ble med på kveldskonsert med mannskoret KK på deres tradisjonelle tredjedagsgig i Nikolai – en av de beryktede Søsterkirkene på Granavolden. Herlig var det – slå den!
Audun
Noen ganger fantaserer jeg om nettsiden Uaktuelt, som utelukkende dekker ting etter en viss karantenetid – ett eller fire år, for eksempel. Jeg har en følelse av at for eksempel jazzplater trenger litt tid på å trutne. Det er ikke noe jeg kan bevise, men det kommer nok litt av at helt nye og aktuelle utgivelser er så tett viklet inn i alt det andre som skjer her og nå, den ustoppelige strømmen av utgivelser, konserter og så videre. Det er noe heseblesende i det, en følelse av at du har veldig kort tid på deg til å sjekke ut noe som helst før det er noen andres tur, og det er en virkelighet med noen seriøse mangler. Gapet mellom hvor mye (bra) som kommer, og vår evne til å diskutere, lytte til, skape fellesstoff ut av det er blitt så himla stort – fordi aktiviteten på den ene siden, altså de som lager all musikken og får den på album og scene bare øker, mens diskusjonen, plassen denne musikken har i en bredere virkelighet tilsynelatende strever mer og mer. Så i tillegg til å få økonomien revet i fillebiter er albumet også blitt devaluert i en bredere kulturell forstand. Jeg vil gå så langt som å kalle det en sjelelig krise, en ansvarspulverisering hvor det er vanskelig å skjønne hva et skarve album i det hele tatt skal kunne bety, når det kommer til stykket. Jazzlivet eller musikklivet overhode, er på ingen måte alene om den følelsen, av å stå midt i en overflod av ting som kunne, burde, betydd mer for oss.
Men da kan det kanskje være meningsfullt å tre ut av alt det der, gå til hylla, kanskje plukke frem et syv-åtte år gammelt eksemplar av Jazznytt, for eksempel, og peke seg ut et band som ikke er aktivt lenger, men som rakk å gi ut to-tre plater. Ikke nødvendigvis glemte klassikere, men bedre og bedre, med en tanke bak. I en virkelighet hvor litt mindre skjedde, kunne minst én av dem fått litt flere ører på seg, hatt et litt større avtrykk enn det fikk. Nå er det ganske stille rundt disse albumene. Men dermed slipper de også å konkurrere med den litt løsere og mer ekstatiske liveutgaven av bandet som aldri helt materialiserte seg i studio. Platene er blitt den eneste måten å høre akkurat dette her på. Kanskje fremstår det som mer dyrebart da? Allerede kledelig datert kanskje, med noen øyeblikk som føles tidstypisk for et sted vi nettopp var.
Jeg husker at du fortalte om en gammel kollega som konstant hørte på plater som lå litt etter nåtiden – typ 2 eller 3 år. Og at det fremsto som nærmest bisarr oppførsel. Men særlig i en tid hvor ting virkelig føles forgjengelig, er det kanskje noe nesten håpefullt og trassig i å vente til støvet legger seg på den måten? Et av synene i min hverdag som jeg er aller gladest i, er de ulike utstillingsbordene på Deichmans hovedfilial i Bjørvika. Der plukker de seg ut temaer, det kan være sesongbasert, noe som har skjedd i nyhetene, en festival eller en Nobelpris, også lager bibliotekarene utvalg av forskjellige interessante bøker, filmer, noter, alt mulig slags stoff. Ofte kan du se bøker og skiver som er helt “uaktuelle”, som verken er fra det inneværende året eller oppnådde salgssuksess eller klassikerstatus, men som fremdeles har noe å by på. Noen ganger blir jeg fristet og låner med meg noe av det som er utstilt, men bare synet av disse utvalgene føles oppmuntrende, og vesentlig, på en eller annen måte. Som musikkjournalist føler jeg ofte på en plikt eller trang til å forbli i nåtiden – remsa heter det den heter, liksom. Men som leser og platelytter nyter jeg jo å tre ut av nået og ut i uaktualiteten. Er det rom nok for det i skriving om musikk? Altså, ikke retrostoff, glemte historier og kultklassikere, men noe mellom der igjen, noe som handler om kulturen slik den var i går.
Jaja, man kan alltids klage over at man ikke gaper over alt, men dette skrev den nylig avdøde Torben Ulrich tilbake i 1954, som ung jazzspaltist: «Aah, hvor man mindes de gamle dage. (Det lyder, som om jeg var 80. Sorry, Man, jazz and I did not grow up together). Jeg mener dengang, hvor man formedelst 4,75 eller saadan noget var dækket saa fuldstændig for, hvad der kunne tænkes at udkomme af jazz-slagsen i løbet af en dansk grammofonmaaned.»
Det finnes plater fra i år som jeg kommer til å ta med meg, og som jeg forhåpentligvis fremdeles husker å bruke litt tid på om fem og ti år også. Dance to Summon av Isach Skeidsvoll med noen av sine aller beste kompiser er en slik en. En lurvete, groovy bjørneklem av en skronkjazzplate, med hoiing og rasling og rauting i bakgrunnen til enhver tid. Kule soloer også, av de tre brødrene Skeidsvoll, Aksel Øvreås Røed og ikke minst Espen «Bobby» Songstad, et kjent og kjært konsertfjes som har ligget litt lavere i terrenget og som glir rett inn med noe uhemmet tenorsaksofonspill. For en gjeng. Isachs pianospill med albuer og hender, et sted mellom Cecil Taylor, en klype Monk (eller Ellington, for den del) og bluesband på puben, er i ferd med å bli ganske gjennombeskrevet. Men mye av det som gjør ham så elskelig er jo hvordan han spiller selve låtene. Da er han liksom ikke en “jazzpianist”, mer enn noe annet høres han ut som en syttitalls piano man, en bandleder som melker en lang intro før han skal til med å synge en låt om å vende tilbake til småbyen man kom fra for å delta på et bryllup man helst skulle unngått, eller kanskje en jublende låt om en gryende forelskelse, eller kanskje simpelthen en hyllest til å ta en øl eller tusen på stamstedet (på Dance to Summon finner vi låttitler som “Beer”, “Hobo” og “Bury me under a four leaf clover”).
Det minner meg om en gang jeg intervjuet Kjetil Jerve om pianotrioer, og han sa at den aller viktigste trioen i hans liv var bandet til Elton John tidlig på syttitallet. Det var jo også en pianotrio, og det hadde jeg ikke tenkt på før – men jeg har en forkjærlighet for pianister som er i kontakt med det hakket mindre raffinerte “låtskriverpianoet”, stilen til Macca, Benny Andersson eller Carole King. En pianotrio hvor det finnes et sånn rockeband i miksen et sted er jo Maria Kannegaard Trio, som var tilbake på scenen i år, som ga ut et kanonbra livealbum fra Dokkhuset og som også er en sentral del av den fire episoders podcasten om Kannegaard som kom nå tidligere i desember. Live at Dokkhuset fanger det dramatiske, eventyrlystne, melodiske og beint fram oppløftende ved å høre samspillet deres. En annen pianist jeg tenker på er Oliver Skou Due, som bidro til konserten med andreklassebandet fra Jazzlinja med en komposisjon som hørtes ut som Todd eller Laura Nyro med Trondheim Jazzorkester eller noe i den duren. Sang fint, gjorde han også. Oliver er også en viktig del av kvartetten Schemes, som jeg har sett noen fine konserter med i løpet av året – både fritt improvisert i bakgården på Becco en sval tidlig sommerdag, og med nye låter en sen konsert på Herr Nilsen under Oslo Jazzfestival. Der var det tjåka fullt, naturligvis – jeg tror virkelig ikke det bare er vi som føler at Herr Nilsen har hatt et utrolig fint trettiende år, som både har involvert veteranene på den scenen og en merkbar tilvekst av nye unge akustiske jazzband, blant annet demonstrert gjennom konsertserien med folk under 30 som spiller standardlåter – en serie som sikkert blir høyaktuell til neste år også.
Som du sier er det fryktelig mange steder som tilbyr live jazz i Oslo for tiden – det nye som har vokst fram etter covid, konserter som gjerne er ganske billige eller gratis, kan sorteres i et par kategorier: det ene er konserter hvor musikere gjerne tester ut nye ensembler eller ny musikk i en uformell setting, og hvor det blir snakk om en slags øvingsdeal. Vinbarene Becco og Juret er åpenbare eksempler. Skatten på Tøyen har tiltrukket seg en litt yngre musikergruppe, de har hatt mye konserter og for eksempel forsøkt seg på stringswing-jam (jeg så et pyroteknisk sett med det fele-sterke Fjortendeoktoberband i stedet for å lide meg gjennom den nokså meningsløse kvallik-kampen Norge-Spania i høst). Så er det all livemusikken på hoteller og tilknyttede barer, ofte standardmateriale, og dette er vel kjernen i taffel wars. Og på toppen av det hele jammes det over alt. Den norske konsertoversikttjenesten Broadcast, som jeg håper blir et bedre og mer brukt alternativ til facebook og alt det der i årene som kommer, ble overrasket da de førte nøye statistikk over absolutt alle konsertarrangementer i Oslo over en periode: det var soleklart flest jazzkonserter, om du telte stort og smått. Uten at jeg har holdt oversikt over alt det andre som skjer i kulturlivet, ble jeg ikke overrasket. Jeg mener, om det hadde skjedd like mange konserter på punkscenen, for eksempel, så hadde vel alle fått det med seg? Hmmm.
Jeg tror man må se for seg at noe av dette kan forsvinne like fort som det oppsto. Men hvem vet. Noen lurer vel på om man oversvømmer eller undergraver konsertmarkedet også. Kanskje. Men jeg syns det virker som at hvert sted har sitt publikum, en del folk som setter pris på å se musikk akkurat der. Alle begynner kanskje ikke å dra på konserter på alle mulige slags scener i byen av de opplevelsene – men det er kanskje heller ikke folk som hadde brukt tiden sin på for eksempel Nasjonal Jazzscene om det ikke hadde vært for de gratiskonsertene. Det går an å si masse mer om det, men hovedpoenget er jo at det skjer. Det trenger seg fram, det stikker hull på den litt rigide alt skal være et prosjekt i norsk jazz-greia mange har vært frustrerte over, og det føles rett og slett vitalt og nødvendig.
Project cimotA, det nye bandet til de tre Atomic-nordmennene og duoen Streifenjunko, spilte på et fullstappet Juret i desember, og det var en opplevelse – Håvard Wiik kunne blant annet by på en halvtimes lang andre låt, som var et musique concrete-inspirert stykke hvor bandet spilte til et zoom-opptak av lydene man hører fra balkong hans i Berlin. En ganske streng andre-låt på en fredagskonsert på en liten vinbar, kanskje, og jeg må innrømme at jeg har sympati med bargjestene som følte seg fanget i setet og ble litt hysjet på underveis før de kunne åle seg ut av lokalet når applausen tok til. Det var et kick å være på konsert der, de selger kjærlighet på pinne i baren og greier og greier, og det satte en ekstra spiss på Håvard Wiik-uka da desember var på sitt kaldeste, hvor han også spilte to kanonbra konserter på Kafé Hærverk. Flest konserter av denne typen har jeg sett på Becco, både inne og ute. Sommerkonsertene ute i Tullinkvartalet er en perle – vanskelig å planlegge, naturligvis, men pur konsert-idyll når været stemmer. Og konsertene på mezzaninen oppe i andre etasje er også veldig fine, jeg så blant annet Tore Brunborgs nye trio, Ole Morten Vågans europeiske oktett og Gard Nilssen’s Acoustic Unity der. Det er litt stukete, med mye krakker og armer og bein, du må finne deg i at folk nede i første etasje ikke er en del av konserten og prater og sånn – men det stemmer allikevel. Stedet kom seg helskinnet ut av den spektakulære Flott Gjort-kollapsen i år. En lettelse – det var jo en bismak i at stedet føltes som et flaggskip for en gigaoperasjon i Oslos uteliv som færre og færre skjønte noen ting av.
En aften med Moskus på Belleville var bra, ja! Burde de ikke spille så lenge i ett strekk oftere? Jeg håper de gjør det. Det føltes så innlysende og, som du sier, de slake kurvene og mer tålmodige oppbygningene fikk konserten til å føles kortere enn to og en halv time ser ut på papiret. Selv om jeg ser Anja, Fredrik og Hans ofte i andre settinger, føles Moskus-konserter som ganske sjeldne anledninger, noe som skjer cirka en gang i året. For all del, jeg hører dem gjerne tre dager på rad et sted – men det kjennes sterkt at det er på den måten også. En sjelden, meningsfull knapphet, midt i overfloden.
Filip
Brian Marsella på Nasjonal Jazzscene
Det at jula er en tid for avslapning er en myte – det gjelder hvert fall ikke for alle – jeg har ikke rukket eller orket å svare før nå. Reising og rydding mer enn lange strekk på sofaen. Artig med litt sjakk-sorl i bakgrunnen, det har jeg fått med meg. Og det var gøy å arrangere julekro på Last Train som jeg pleier. Skikkelig jazztrio for anledningen med Ingebrigt Flaten på bass sammen med sjefen over alle sjefer Ståle Solberg var knall – nå var det jo skikkelig jazz. Ekstra gøy å høre Sigrid Aftret på sax i en slik setting. Det meget interessante bandet hun er mest aktiv med, Bêl, låter jo ikke helt slik, men sånn skal jo også musikken være. Ser veldig fram til å følge hennes kunsteriske utvikling utover året. Hun er også en del av Nice Things-gjengen, som er blant dem som står for mest aktiv verdiskapning der ute i undergrunnen nå. Enten det er utgivelser eller konsertkvelder – de gjør ting. Fortsett med det!
Du var heller ikke verst som surprise-musiker i Skikkelig Jazztrio i ekstranumrene med covers av Min Bul og Ole Paus. Mye ble sagt om sistnevnte ved hans bortgang, og mer vil sies framover. En kompleks skikkelse, jeg vil ikke si jeg står inne for alt han sto for, kunstnerisk som politisk, samtidig var han en stor helt. Jeg tipper en del unge oppvakte kulturhøyre-mennesker kommer til å oppdage ham fremover – han hadde dette åpne synet, om enn også med en konservativ kant. Ganske uvant å tenke på egentlig, i det sort/hvite diskusjonsfargespekteret som finnes i samfunnet nå.
Uansett er det mye fin musikk, særlig en stund bakover der, f.eks med Arild Andersens bass slik den er å høre på «Veierland» som dere covret. Selv om det egentlig er ganske ferskt i den store Paus-sammenhengen.
Helt enig i at det albumet fra Isach Skeidsvoll og hans gjeng er spesielt godt. Det gjør seg også ekstra lekkert på LP. Jeg forbanner tidens elv siden jeg ikke rakk å skrive om det, det havnet midt i sykdomsperioden og så var det plutselig noe annet som sto på programmet, men det er på ingen måte for sent å gjøre noe med det for den nysgjerrige lytter. Den dårlige samvittigheten jeg har for alle de platene og artistene jeg ikke rekker å følge opp i løpet av året, sjangrene som blir nedprioritert, min elsk på de unge musikerne og legendene kontra alle dem i midten – selve biffen av norsk jazz.
Det er også et visst Oslo-fokus, spesielt musikere i Bergen og Stavanger har jeg ikke fulgt opp helt godt nok, men det er lov å prøve seg på nyttårsforsetter. Musikere i ekstra flyt i år, kunstnerisk og i den grad vi er opptatt av karriere, må være Hedvig Mollestad og Gard Nilssen. Spesielt er det så fett å merke hvilket avtrykk Mollestad har gjort i utlandet den siste tiden. Men ekstra gøy at hun virker å ha fått en stor forløsning kunstnerisk – hun er fortsatt på vei.
Jeg har også forsøkt å være litt mer internasjonal i utsynet enn jeg har vært de siste par årene da jeg har konsentrert meg mest om det lokale. Dog litt Amerika-fiksert, men det er jo mye å ta av.
Enig at Sylvie C sitt album har noe spesielt, og jaimie-albumet var sterkt men vond å høre på i hennes fravær- men jeg vil også trekke fram Kris Davis-bandet Diatom Ribbons og Live at the Village Vanguard (bra tittel). Knall låter, særegent samspill og underlig vellykket kombinasjon av elementer, inkludert en på turntables. Trio-konserten hennes med Borderlands Trio var et konserthøydepunkt på Victoria i år. Det var riktignok en såkalt gardin-gig, men jammen tror jeg ikke at jeg foretrekker Vic med få dedikerte folk. Det er bare den medfølelsen med musikere som KANSKJE synes det er ubehagelig å ikke være populær. Men det gir seg sjelden til uttrykk i opptredenene. Det samme var tilfellet med Brian Marsellas livlige sologig på pianoet. Han var en happy camper ute blant det slanke publikummet da han tok seg noe i baren etter gigen.
For så vidt også gøy å se John Scofield på en av to stappfulle giger en lørdag i høst også. Litt for ofte styrer jeg unna de gamle legendene, hva er det egentlig jeg tenker på? Dobbeltalbumet hans i år, Uncle John’s Band, var uansett den mainstream-plata jeg hørte og digga mest i år. Fett å intervjue ham også – det skal vi gjøre mye mer av i Jazznytt og i remsa fremover. Det er typisk norsk å være god, men jammen er det mer der ute også.
A
Audun,
Det sniker seg mot deadline, 2023 er snart slutt. Jeg fant et tekstutdrag jeg skrev på tampen av forrige vinter, fra en periode hvor jeg syntes musikken – og skrivingen – liksom ikke tok ordentlig tak:
“Som å sette tennene i en tindrende oransje, struttende gulrot og oppdage en utvannet smak av rå kjeller, en pølse av søvn. Jeg kjenner det på konserter som jeg vet er gode, som jeg vet jeg liker egentlig, og hvor det allikevel er en avstand jeg ikke klarer å gjøre rede for. Jeg ser Craig Taborn, Ches Smith og Tomeka Reid spille på Nasjonal Jazzscene den 23. februar. Det setter i gang tanker om samspillet deres, om den usedvanlige, lineære fortellingen de ruller ut denne kvelden, og om alle de små lokale dialektforskjellene som finnes i moderne, eksperimenterende jazz trass i at det er lett å se for seg at dette er en internasjonal, mindre lokalt farget musikkform, praktisert i små expat-miljøer her og der som deler en hemmelighet. Jeg blir fascinert av dette, av de mange små forskjellene på det de gjør og det man hører fra den norske scenen. Men det er som om noe har stivnet i meg, at lyttingen min mangler en elastisitet som gjør at jeg lar meg bevege, rive med. Det samme skjedde på All Ears på starten av året, på noen konserter i desember og november også, det gjentar seg utover senvinteren og våren, mens jeg fortsetter å dra, og prøver å se om noe endrer seg.”
Sånne perioder vil oppstå en gang i blant. Denne perioden hadde også noen kunstkick – utstillingen Frihetens Former ga meg mye, jeg så Târ og hadde mange interessante diskusjoner om den filmen og arbeidet som fersk medredaktør i Jazznytt var interessant. Men det var også en følelse av å ikke helt nå frem til kjernen, på et vis. Men så løsnet det altså – det er vanskelig å helt beskrive hvordan sånne ting skjer, men det føltes som å få noe av smakssansen tilbake. John Andrew Wilhite-Hannisdals Motvind-bestillingsverk Bristol Silence, i historisk korrekte lokaler på Bristol i Oslo, var en viktig opplevelse, tror jeg. Også det var et stykke musikk hvor det lå historisk research bak – et tegn i tiden. Og jeg så det i stedet for den forsmedelige landskampen mellom Norge og Skottland på Ullevål – når vi kom ut av konsertsalen og gikk ut i sentrumsgatene i Oslo, kunne man se glade skotter og triste nordmenn overalt. Jeg orket ikke å spørre noen om resultatet en gang. Litt senere på kvelden, etter å ha sett flere gode konserter på Motvind, stakk jeg opp til Bar Albatross, som feiret femårsjubileum, og da tok jeg endelig motet til meg og spurte noen venner om hvordan det hadde gått. Men Einar Kaupang, en av innehaverne til stedet, satte foten ned. Han ville rett og slett ha en feiring uten at den forsmedelige følelsen satt i kroppen. Vi skulle høre på musikk, snakke om hyggelige ting, velge bort misnøyen over noe som til syvende og sist var nokså meningsløst å tenke på. Det var en lærerik dag.
Rundt samme tid var det andre høydepunkter også, som Lyse Netter-festivalen i Moss, hvor Emil Nikolaisen og andre lagde en viltvoksende og småkaotisk begivenhet med svært mye forskjellig bra på plakaten. Jeg rakk en dag der, konsertene med Susanne Sundfør + André Roligheten og Backstreet Girls var høydepunkter. Lyse Netter fikk mye fortjent oppmerksomhet for å velge en annen vei, for å lage det jeg vil kalle en u-pragmatisk musikkfestival. Det er de opplevelsene som etterlot størst avtrykk i år – Lyse Netter, Mandaljazz, Motvind i Middelalderskogen, Blow Out og så videre. Det er den veien jeg håper vi går til neste år også. Om jeg har noe håp, ikke bare for neste år, men for tiden fremover mer generelt, så må det være at musikken og kulturen finner en tydeligere motkulturell identitet. At konsertgjengere, arrangører og musikere finner mening i å lage noe alternativt, noe som ikke trenger validering eller så fryktelig mye hjelp utenfra. Jeg sitter med en stadig sterkere følelse av at det er hit vi må også – at noen illusjoner er i ferd med å rakne etter tiår hvor man nok har håpet at alle krefter, det være seg kommersielle, institusjonelle og kulturelle, til syvende og sist drar i samme retning. Det er ikke noe behagelig å føle seg som en surpomp som sutrer over tidsånden – men på slike festivaler og konserter slipper man jo det, for der føles alternativet reelt. På Lyse Netter, eller Paal Nilssen Loves Large Unit-festival eller på Motvind, når tåka letter og Joshua Abrams Natural Information Society står for et av årets definitive konserthøydepunkter etterfulgt av Mette Rasmussens Trio North, føler man seg… usårbar, på et vis. Det er jo ikke utopisk i det hele tatt – det er bare en følelse av at folk som har klart å finne en måte å samles på som faktisk funker. Kanskje «u-pragmatisk» er feil ord å bruke om denne delen av kulturen – kanskje det er mer realisme i dette enn de store, næringsvennlige luftslåttene når alt kommer til alt. Vi får møtes i grøftekantene!
Men den andre enden av festivalskalaen er også gøyal, og der finner vi blant annet Iggy Pop på Tons of Rock, som både du og jeg har vært innom før. Jeg hadde startet året med å skrive en del tekst om Iggy som aldri ble ferdig. Det første Jazznytt-nummeret vårt hadde en sak om jazzklubben Blå på coveret, og hans karriere er jo et interessant prisme å se årene på slutten av nittitallet og starten av totusentallet igjennom: På den ene siden var rocken blitt retro og refererte til den revolusjonen Iggy & the Stooges var del av noen tiår før. Men dette føltes også reaksjonært, som noe som på mange måter var stikk i strid med den viljen til å tøye strikken som disse bandene var en del av. Det progressive i proto-punken kom til uttrykk på andre scener samtidig: For eksempel Blå. Ved siden av mye morsom fusjon mellom klubbmusikk og improvisasjon, var jo dette også en storhetstid for skronk, møter mellom en form for bråkete, livsbejaende energi man både kunne finne i punk, hardcore og frijazz. For meg var det å oppleve Iggy & The Stooges på Roskilde på starten av 2000-tallet, der de blant annet fremførte hele Fun House (som vi også skrev om i Jazznytt i år), rett og slett en portalopplevelse som fortalte meg noe om hvordan musikk hang sammen for meg, og som fremdeles er der. Jeg skrev litt om det uten å helt bli ferdig:
“I The Stooges fant jeg et menneskelig bråk jeg følte jeg kunne gå inn i, på samme måte som jeg kunne entre musikken under en støy- eller frijazzkonsert. Liker du én drone, kan det godt hende at du liker en annen drone, skapt med andre instrumenter. Om du liker plettfri metalgitarshredding, er veien kanskje kortere til string swing enn den er til ikke-solistiske metalavarter. Bittersøte maj-akkorder kan ta deg fra bossa nova til shoegaze og tilbake, og det finnes minst et par tusen avkjørsler som tar deg forbi den såkalte minimalismen til Steve Reich og co. Musikk møtes fordi den minner oss om noe landlig, eller om storbyens ståk – og i tilfellet Stooges og frijazz møttes den i noe mange har endt opp med å gi navn som skronk eller det mye brukte begrepet energimusikk: En musikalsk trafikk-kork der jazzen og rocken og støyen og nymusikken og kunsten og idiotien og en hel masse andre ting viser seg å ha et eller annet til felles.
Her glir lyttere fra Melvins og Black Flag til Albert Ayler og Peter Brötzmann, eller andre veien. I likhet med et overlappende kraftfelt som det psykedeliske, spenner energimusikken fra det virtuose til det barbariske. Bråket lokker med at det går an å finne sin egen jazz, på et vis. Jeg har ikke alltid hatt en dragning mot bråket, men da det åpnet seg for meg – og The Stooges-konserten på Roskilde var et av mange viktige steg på den veien – handlet det om at jeg fant noe humant og generøst der. At det ofte var en type musikk hvor opphavspersonene liksom sier “ja, vi veit dette er kaotisk og svært, men har du lyst til å komme inn i det og finne ut av det?”. Det føltes som en tilbakevending til en tidlig, fantasifull lytting – før jeg begynte å lese på internett om hva all musikk egentlig var og hvordan den egentlig var laget. Assosiasjonene hadde alltid vært der, men denne musikken krevde på en måte at de satte seg i forsetet, og slik ble gitarer til sekkepiper, sekkepiper til synthlyder, synthlyder til fuglelyder, fuglelyder til basslyder, basslyder til elpianolyder, elpianolyder til gitarlyder, gitarlyder til sekkepipelyder… slik ble fantastiske Ordo ad Chao av rockebandet Mayhem en jazzplate, slik kunne jeg forestille meg at vrengen i opptaket på John Coltranes The Olatunji Concert var noe saksofonisten selv påførte ved miksepulten. Slik hadde det seg at jeg mange år seinere satte på Coltranes Newport 63-versjon av “My Favorite Things” på Revolver og hardnakket påstå at det var rock da noen minnet meg på at dette var en rockebar, og at hvis jeg hadde hatt lyst til å sette på noe skikkelig jazz hadde jeg for pokker funnet fram noe Thin Lizzy.”
Uansett… 2023 ble et stort skronk-år, på flere scener: Guro Kvåles trombonespill under PNL Circus-gigen på Mandaljazz sitter for eksempel i. Energien fra Marthe Lea Band-konserten også, Mette Rasmussen som gikk full gitarhelt i cammo-bukser på Motvind, en ganske vill triokonsert med Karl Borå, Paal Nilssen-Love og Ole Morten Vågan på Hærverk… og igjen hadde jeg altså en opplevelse med Iggy, denne gangen på Ekebergsletta, hvor jeg faktisk følte at han fikk verden til å henge sammen. Dagen etter var jeg på støttekonserten for Trym Saugstad Karlsen på Kafé Hærverk, hvor musikere spilte til inntekt for et mulig søksmål for å få den medisinske behandlingen han trengte. En småkaotisk, uforglemmelig energisk konsertopplevelse, dratt i gang av Christian Meaas Svendsen og andre venner av Trym, som sprengte tidsrammene og som var preget av en overrumplende optimisme. Det var mange høydepunkter, men Andreas Røysum Ensembles versjon av “I’d Rather Go Blind” med Sofie Tollefsbøl på vokal sitter i, jeg husker at trommeslager Axel Skalstad satt og holdt basstrommen til Andreas Wildhagen på plass mens han lo seg fillete av hvor fett det var. Like etter fikk også Karlsen og de andre den medisinske behandlingen de trengte, og denne konserten ble et sjeldent lyspunkt, noe vi som hadde vært der snakket om når vi møttes igjen utover festivalsommeren og som vi forsøkte å forstå, på et vis.
Knut Riisnæs, som gikk bort i år. Foto: Anne Valeur/Jazznytt
Det satt tonen for en vakker festivalsommer, rett og slett, som jeg har forsøkt å gi et bilde av i portrettintervjuet med Veslemøy Narvesen, trommeslager, vokalist og tusenkunstner. Debutalbumet hennes er et av de sentrale 2023-albumene, uten tvil, og jeg syns det vokser også, det føles mindre «debut-aktig» og mer som et forsøk på å knytte sammen forkjærligheten for pianotrioen og singer songwriter-ideer som kommer til å komme til uttrykk på nye plater de neste årene. Jeg hørte henne både i Mandal, Kongsberg, Numedalen, Oslo og i det hele tatt, og intervjuet med henne er på sett og vis også en fortelling om denne sommeren, hva en festivalsesong faktisk inneholder. Saken handlet også mye om øyeblikkene der man ikke helt når frem til musikken, hvor man føler man står utenfor opplevelsene. For min del ble 2023 preget av det der – reiser inn og ut av kicket. Det er mye mer jeg kunne ha nevnt – Laufey og André 3000 og jazzens sentrale, men noen ganger ukomfortable rolle i mainstreamen, fremdeles ufullførte tanker om risiko i improvisert musikk som ble utløst av en plettfri Domi & JD Beck-konsert på Øya, kunstig intelligens og forjævligsering, vanskelige økonomiske tider, en verden som går til helvete… men jeg har ikke så veldig mye mer klokt å tilføye. Store musikere har gått ut av tiden i år – Brötzmann, Shorter, Carla Bley, Tony Oxley nå i romjulen – og ikke minst Knut Riisnæs. Kanskje jeg slutter med ham – han har jo vært definisjonen på det vi kanskje kan kalle musikalsk hverdagslykke, på å gå inn på et lite sted og oppleve en stor musiker, helt i sitt rette element. Musikk trenger ikke bety noe mer enn det, opplevelsen av å se mennesker virkelig være i sonen og mestre noe – eller prøve seg på noe de ikke ennå har mestret – snakker heldigvis for seg selv. Den vil finne en vei inn. I et år hvor meningen med det hele stadig har vært under press, både på kulturelt og sivilisatorisk nivå, fremstår den enkle kjernen mer uutgrunnelig og betydningsfull enn noensinne.
Filip
Men all denne halvhjertede oppramsingen av titler og konserter gir meg egentlig svært lite glede, klarer jo bare såvidt å røre i gryta som inneholder hva jeg opplevde musikalsk i løpet av året. Kan vi ikke heller gjøre dette hver måned året gjennom?
Reissues var det jo endel av, et ras med norske CD-er (og en og annen LP) i serien til Christer Falck, men hvor får folk egentlig hørt om eller kjøpt disse greiene? Sjekk på hjemmesiden til Norska Albumklassikere og ta det derfra. Ikke glem den fine Sidsel Endresen & Jonas Fjeld-plata Etterlatte sanger på Spotify. Og John Coltrane/Eric Dolphy-arkivopptakene var fascinerende, om enn presentasjonen og heftet var det største, som ofte før. Boksen med Charles Mingus’ siste del av karrieren var for meg ganske øye og øreåpnende. Men toppen av kransekaka var helt klart Luaka Bops gode arbeid med boksen som undersøkte historien bak Pharoah Sanders spesielle album Pharoah (den med «Harvest Time») med alskens kuriosa og to europeiske liveopptak. Jeg har lovet en prat med han som satte det sammen, kanskje vi rekker det i januar. Det er ikke akkurat slik at det blir uaktuelt.
Det samme gjelder Per ‘Texas’ Johansson, som har hatt et gnistrende år med to helt supre album som jeg skriver om i den aktuelle utgaven av Jazznytt, og gjestespill her og der, for eksempel med Gard Nilssens Supersonic Orchestra – det var gøy å se ham gå glisende rundt på Øya sammen med de andre svenskene og sjekke ut andre svenske band på plakaten. Han kommer forøvrig til Norge, i hvert fall Victoria, nå på slutten av vinteren. Og endelig kom hans tidlige klassiker Alla mina kompisar på feiende flott LP. Slike ordentlige utgaver kan noen gang koste litt, men om man bare holder seg til de aller beste som man vet man kommer til å bruke mye i årene fremover, er det en fornuftig investering, selv i denne økonomiske jammerdal som brorparten av befolkningen vandrer gjennom for tiden.
Jeg hadde mange store kunstopplevelser som alltid, også fra de store museene var det mye å hente. Aller best var den visuelle og idémessige rikdommen i den retrospektive Hilmar Fredriksen-utstillingen på Lillehammer kunstmuseum. Pluss for en veldig fin katalog som mange bør skaffe seg, og åpningskonsert fra hans Zen-buddy Christian Meaas Svendsen.
I likhet med flere falt jeg for ærligheten i penselen og den fornuftige formidlingen av Alice Neels malerier, oftest portretter, på Munch. Jeg har kun beundret henne via bøker noen år, så det var et stort kick å se en så omfattende presentasjon.
Og det sanselige i å kjenne duften av tråder og floker i tekstilkunstner Magdalena Abakanowicz’ skulpturer og andre verk i den overveldende utstillingen på Henie-Onstad, ble ytterligere beriket av å se konsert med The Necks umiddelbart etterpå.
Bøker har det også vært svært mange av. Det blir mye sakprosa om kultur på grunn av jobben og alle interessene mine, men det er skjønnlitteratur som frister mest. Her har jeg en fin kombinasjon av å følge med på det viktigste av det nye som utgis, samtidig som jeg har en tilfredsstillende sult på å tette hull eller bare sjekke ut gamle romaner jeg har lyst på å lese der og da. Største kick fra arkivet i år var Vladimir Nabokov Despair, Marlen Haushofers Veggen, og Patricia Highsmiths Den talentfulle Mr. Ripley.
Av nytt norsk vil jeg fremheve Lene Bergs totalt rystende Fra far, Steffen Kvernelands modne Skygger, og den organisk surklende Odel av Dordi Strøm.
På TV ser jeg nesten bare på sport og nyheter og URIX, så der er det ikke så mye å hente, men jeg likte Makta og Snøfall 2. På kino var det nok Maestro, den har sine svakheter, kunne vært litt lenger og boret mer i Leonard Bernsteins kunstnerskap – men herregud så lekkert å se på, sterke rolleprestasjoner og helt vanvittig å sitte i et godt kinosete og høre all den sjokkerende gode musikken. 2024 får bli Mahler-året. Kan begynne allerede i januar med denne, da får jeg jo fulgt ungdommen også her!
Sånn, nå må jeg rydde og ordne i stand til gjester litt senere i dag, takk for et givende år Filip – du er god. Vi ses på konsert!
Audun
***
Godt nytt år fra NTT og Jazznytt: Audun Vinger, Filip Roshauw, Karoline Ruderaas Jerve, Nick Alexander oooog desksjef Camilla Slaattun!
The post NTTs store nyttårsspesial 2023 appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post NTTs julespesial no. 6!!! Rammeslått og mørke netter appeared first on Jazz i Norge.
]]>2018: Jazzbloggens tradisjonsrike julespesial (Sondre Lerche om Per Asplin, Historien om The Source of Christmas, Audun Vingers julefavoritter++)
2019: Jul i ekkokammeret (Frode Alnæs om licket på «A Kind of Christmas Card», Sunnmørsjul og Romsdalsjul, Tore Johansens Chet Baker-favoritter, intervjuer med Emile the Duke og Raymond Teigen Hauger+++)
2020: Bjellene klinger! (Birgitte Grimstad, Maj Britt Andersen, NTT Souls julespesial, Sweater Report: motespalte om strikkegensere, Håvard Wiiks surkåloppskrift, Bjellespesial, Juledoomliste, langlesning om Paul McCartney, Hva har du i rasleposen, Erland Dahlen+++)
2021: NTTs julespesial No. 4!!! (Emilie Christensen om twistfavoritter, No. 4 og Jon Christensen, Bob Stanley om julesanger, Lasse Marhaug om Beatles og te, sørgelig jul, Ingfrid Breie Nyhus med juledoomklassiker ++++)
2022: Stille netter og putrende surkål (Per Husby om Peacemaker-skiva og surkåloppskrifter, Mathilde Grooss Viddal om meditativ (jule)musikk, Knut Reiersrud om innspillingen av Rosa frå Betlehem, Brazz-sønn/nevø Elias Tafjords forsvarstale for Julefergå og vi lytter til “Greensleeves” og Philly Soul)
Nå altså nummer seks. Jeg, blogghalvdel Filip, sitter og pusler den ferdig kvelden før kvelden – mens Kvelden før Kvelden-sendingen summer i bakgrunnen. Strabasiøs innspurt, feberen meldte seg på dagen etter den årlige julekonserten til The Switch, onsdag kveld. Feberen i seg selv har en fuzzy, søt svie som unektelig er ganske julete, men ubeleilig. Jeg hadde foretrukket at den kom i romjulen, men man kan ikke få alt man peker på her i livet. Hvorom allting er – i årets juleremse byr vi på en blanding av ferskt stoff fra blogghalvdel Audun og Eyvind Fredriksen, noen outtakes fra den inneværende NTT-sesongen og en god del utvalgte favorittsaker fra julearkivet vårt. Det er ting som fint kan leses om igjen, eller for første gang, i år. God jul!
Har du glemt en julegave eller to? Ta en titt på dette tilbudet:
Vi informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vi er glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Her er Oscar Peterson Trio med «Bag’s Groove» fra juleplata Night Train:
***
Per Husby bidrar til julemiddagen. Foto: Skjermdump fra nrk
Se også: Pianist Håvard Wiiks surkåloppskrift
På kvelden før kvelden-sendingene lagde du mye mat, blant annet surkål ved pianoet. Hvor kom den ideen fra?
– Ideen kom sikkert fra meg. Jeg er veldig opptatt av surkål, at det skal gjøres riktig. Og vi var vel opptatt av å prøve å finne noen vrier. Jeg ble snakkende pianist på frokost-tv, og det var et bevisst forsøk på å løse opp formen, at programlederen kommer bort til pianoet og introduserer neste låt og så videre. Jeg syntes det var en ok og måte å gjøre det på. Berndt Egerbladh begynte med det på svensk TV, det der med at pianisten faktisk kan snakke, kanskje prater litt med artisten som er gjest og så videre. Innflytelse fikk man også. Jeg husker jeg jobba i Frokost-TV, og det var noen radiogreier hvor vi skulle spille med lokale folk fra rundt omkring. Da fikk jeg for første gang høre Sigvart Dagsland, og jeg sa sporenstreks at vi må få ham med til studioet i Oslo. Jeg tror ikke det var debuten hans, men det å hente inn folk herfra og derfra … det var mye mer åpent i NRK, det var mer midler. Johs Berg fortalte at en musikksjef hadde sagt “bare finn det du vil ta opp – vi har pengene”. Det var ikke en streng mal. Konsulent Husby gikk på noen smeller også. Det kom noen oppringninger herfra og derfra om en jente som sang sinnsykt fint, fra Bergen eller Stavanger eller noe sånt. Jeg skrev ned navnet, men det blei ikke noe av det. Noen år senere fant jeg igjen lappen, og der sto det Sissel Kyrkjebø. Så hun hadde jeg avfeid uten å sjekke henne ut en gang.
Men hvor kommer ditt forhold til akkurat surkål fra?
– Faren min døde ganske tidlig, mora mi og søstera og meg feira jul. Det skulle være skinkesteik med surkål. Og mor lagde alltid det fra bånn. Etter hvert kom posesurkålen og ødela alt. Da jeg kokte surkål på TV var det for å slå et slag for hvor lett det er å gjøre det. Jeg lagde det vel en og to ganger. Ingrid Espelid Hovig syntes vel kanskje jeg var var litt vel uhøytidelig. Et år sprengte vi surkålen og sånne ting.
Hvordan lager man den, da?
– Det begynner med finsnitting av kål, det får du til ikke sant? Så skal du kjøpe inn rikelig med karve. Og så skal du ha mel. Du legger først kål som er finsnitta, så legger du et lag med hvetemel og karve, et nytt lag med kål, karve og mel, og så noen desiliter med vann. Så lar du det koke til kålen har riktig konsistens og den har jevnet seg med melet. Så setter du til eddik og sukker til det smaker riktig. Du trenger ikke være kokk i det hele tatt for å få til det der. Jeg skal lage det denne julen også – dattera min har tatt over resten av julemiddagen, men surkålen, den er mitt ansvar.
Les mer av vår prat med Per Husby i NTTs julespesial no. 5.
***
En av musikerne i jazzens sfære som virkelig har hatt et fint år i 2023 er utvilsomt trommeslager og etter hvert sanger Veslemøy Narvesen. Vi har fulgt henne slavisk her i remsa siden vi så henne innhyllet i et av hennes ikoniske skjerf i det tidlige prosjektet Monday Duo med Kalle Nyberg en slunken Blow Out-tirsdag i 2019, men i år har det tatt av også i MSM. Spesielt soloplata hennes fikk folk til å få opp øynene, noe som resulterte i besøk i sofaen på Lindmo, og til og med et stort oppslag i lokalavisen Fædrelandsvennen («Trommeslager fra Kristiansand slår seg opp»). Det er herlig de få gangene man kan se en av de mange viktige norske jazzmusikerne få litt gjennomslag. Også litt funny når «We Don’t Imagine Anymore» bare er ett av mange prosjekter hun har gående. Men selv iherdige perkusjonister må ta en liten time-out nå og da, så vi tenkte det var greit å ta en kjapp juleprat med Narvesen akkurat denne høytiden.
Du har hatt et fint år, virker det som. Du har gitt andre et fint år også, med all din musikalske aktivitet. Har du et par høydepunkter?
— Tusen takk, det er hyggelig! Årets aller største høydepunkt må nok være å endelig ha fått ut soloplata mi til verden. Den prosessen har lært meg veldig mye og jeg er stolt av skiva. Ellers hadde jeg veldig kick på turnéen og den påfølgende plateinnspillinga med Schemes her i september. Under den perioden kicka det litt inn at jeg befant meg i en slags ny tilværelse, ikke lenger student og fulltids frilansmusiker. Jeg kjente at jeg var på akkurat det stedet i livet jeg har ønska og jobba mot i mange år, at jeg levde drømmen! Jeg har også vært deltager i Talent Norges ArtEx-program dette året, som har vært utrolig inspirerende og åpnet mange nye dører for meg. Det må også nevnes som høydepunkt.
Hvordan forløper som regel din julehelg?
— Den er veldig ulik fra år til år! Skilte foreldre. Vi har feiret jul mange forskjellige plasser og med ulike mennesker, men i år er det første gang på pappas hytte på Hovden i Setesdal. Det er masse snø og veldig koselig her. Vi pleier å gå på ski og se på film, og selvfølgelig spise litt julekaker!
Er det noe musikk enten du eller familien hører på, nærmest rituelt?
— Min søster Margitte er veldig stor kor-entusiast i tillegg til en skikkelig nerd på amerikanske klassikere. Så vi hører mye på John Rutter, Juleoratoriet av Bach, Solistkoret, Ella Fitzgerald, Frank Sinatra og Dean Martin. Vi pleier å kjøre litt jam i stua med gitar eller piano, og da går det i f.eks Oslo Gospelkor’s versjon av «En stjerne skinner i natt» eller «Jul, jul, strålande jul» med tilhørende andrestemmer.
Mistenkte at det var et lite juleorkester hos dere, det er jo flere musikere i heimen. Noen faste sanger som fremføres også?
— «Musevisa» er en slager hos oss, min ene søster elsket den! «Julekveldsvisa» er også et must, da mamma er fra Toten og kan kjøre den med ekte innlands-dialekt.
Innlandet er gode på jul. Jeg var på Gran og Brandbu en tur tidligere i dag, fikk feeling! Bidrar du til matlagingen, og hva ligger eventuelt på tallerkenen?
— Jeg pleier vel å styre litt unna det, hehe. Hos oss er det ribbe på julaften og mamma er kjent for å lage verdens beste brunsaus, hemmelig oppskrift!
I rekken av forferdelige nyheter i år kom det nylig frem at Hamar Julebrus måtte trekke tilbake alle flasker nå rett før jul. Finnes det noe helgodt alternativ der nede i sør?
— Det er jo litt klisje kanskje, men jeg syntes jo den lokale julebrusen til Kristiansand er den aller beste. Det er Christiansands Bryggeri, også kalt «CB», som lager den. Ingen andre kan måle seg, etter min mening.
Jeg gleder meg til Kunstsiloen åpner i mai. Men det har vært mye motstand mot den lokalt. Kristiansand virker som et sted som har endel motstand i seg, på godt og vondt.
— Ja, det stemmer nok!
Ok, vi kan snakke mer om det en annen gang. Apropos Kristiansand spilte du med Punkt-gjengen, som jeg kaller den, på Victoria nettopp. Føler du at du har en yngre musikalsk sensibilitet enn dem, eller finnes ikke slike grenser i jazzmusikken?
— Det som var gøy med å spille med den gjengen var at det føltes veldig naturlig og åpent. Jeg syntes nesten Arve og Nils Petter, eller egentlig hele gjengen var mer tøysete og ungdommelige enn meg, det var mye sprell og særlig spilleglede. Det var veldig gøy å oppleve. Jeg var litt spent på mengde seriøsitet i musikken, for det er jo store navn som har en sterk musikalsk arv knyttet til seg kan du si, men jeg opplevde dem som veldig responsive og åpne, lekne. Jeg prøvde bare å være meg selv og lot musikken styre konserten.
Julen er en tid for å slappe av, selv om det unektelig er mye arbeid som ligger bak slik kos. Det virker ikke som jazzmusikere har særlig tid til å slappe av ellers i året. Føler du noen gang at det kan bli litt mange konserter og reising og slikt?
— Haha, ja! Det var nylig en jeg kjenner som sa til meg at «i ferien din hittil har du jo både gjort regnskap og laget hjemmeside, du er vel ikke så god på fri, kanskje?». Det føles som det ofte er sånn, men så er det er jo litt sånn dette livet er. Annenhver måned er jeg inne på Finn.no for å sjekke priser på småbruk, leker med tanken om å flytte vekk til total stillhet og ro. Av og til kan det føles ut som det ikke går helt opp, men først og fremst elsker jeg jo det jeg driver med og får masse energi av det også. Noen dager kan jeg kjenne på lyst til å spille konserter 300 dager i året, liksom. Bare kjøre på. Min største utfordring er kanskje å finne ro til å dykke ned i nye ting jeg vil lære meg, øve mer og ha tålmodighet med det. Småbruk blir det nok en dag, men ikke enda!
Personlig håper jeg småbruket ditt ligger et par år fram i tid. Den første konserten neste år, etter hva jeg vet, er med nevnte Schemes på All Ears-festivalen på Munch. Det bandet var et av de mest lovende jeg så i fjor. Men hvordan i alle dager skal dere finne plass til Guro Moe i soundet der?
— Takk, så stas at du syntes! Vi skal faktisk spille en konsert på Antikvariatet i Trondheim 9. januar også, så det blir årets første for meg. Det var All Ears og Anja Lauvdal som foreslo et samarbeid med Guro, faktisk! De presenterte oss for ideen med å ha med en gjest, og vi foreslo mange navn vi kicka på. Anja kom med forslaget om Guro, og først var jeg litt skeptisk, men så utfordret Anja meg på å prøve å forklare hvorfor. Jeg kom frem til at det var vanskelig å høre for seg hvordan våre to verdener skulle passe sammen, men det var nettopp dette Anja mente var grunnen til at Guro var perfekt. Her må vi virkelig gå utenfor komfortsonen og strekke oss mot nye nytt, noe jeg syntes er veldig kult!
Hva venter 2024 for deg og ditt musikalske crew ellers?
— Med soloprosjektet mitt skal vi gjøre en rekke festivaler og jazzklubber til neste år. Vi skal også etter planen få filmet noe for NRK-scenen, og så skal jeg jobbe med å skrive til mitt neste album. Ellers er det mye annet med diverse prosjekt jeg er med i – ny skive med Mall Girl og Dafnie, fødselen av et nytt prosjekt med Sara Fjeldvær og Mathias Angelhus, og ikke minst plateutgivelse og releaseturné med Schemes. Jeg jobber også med Erlend Skomsvoll i det nevnte ArtEx-programmet, mot et stort prosjekt som skal skje i 2025. Det blir et kult år, tror jeg!
Jeg tror det blir et fint år for Erlend Skomsvoll også, ny trio og greier. Men dette ser da lovende ut, lykke til med noen rolige dager på hyttesofaen, Veslemøy. Før du aner det ses vi på konsert igjen.
***
***
Nick Alexanders cover til julespesialen i 2021.
Twist. Posen som aldri lærer. Siden sist jul har det ikke skjedd så mye, men det er alltid noe. Den sentrale Lakris-biten, uunnværlig for en del, totalt ignorert av andre, har fått seg et nytt og heslig innpakningspapir. Folk kommer til å blåse sikringer utover i romjulen. Bitens fasong har også endret seg, tilsynelatende gradvis, fra å være en elegant og avlang lakrispølse med dobbel, neglisjé-aktig innpakning, først rullet inn i sølvpapir og så en flørtende sort og gjennomsiktig folie utenpå der igjen, til å bli en brautende, sammenpresset og mektig terning. Det er ikke ulikt måten Marsipan for noen år siden måtte gi avkall på sin yndige, grandtante-aktige marsipanstang til fordel for det vi kan kalle grunntwist-fasongen.
Det er lenge siden noen virkelig oppsiktsvekkende nyvinninger i Posen. Det siste vi husker er biten som til slutt ble kjent som Montelino, tidl. Peak, en fjelltopp som skjulte en rikdom av nougat og crisp på innsiden, med en fiffig snøkalott i hvit sjokolade. Montelino var en dristig bit, den hadde en sjelden vri på konfektsjokoladens grunntanke, altså tvinningen av sjokoladepapir rundt et egnet konfektstykke, idet den nøyde seg med tvist i én ende.
Da den røk ut av posen var det angivelig fordi den kostet for mye, men det er også svært sannsynlig at Twist-skaperne ikke helt likte hvordan bitens overdådighet fikk klassikeren Nøtti, den eneste gjenværende twistbiten med brettet papir, til å se ut som en litt traust ettertanke. Det kan også innrømmes at det var noe litt off med Montelino. Som å se en stor og dyrt innpakket italiensk julekake i et rotete norsk hjem, kanskje… eller en Playmofigur i en Legoverden. Men den prøvde på noe.
Andre biter trives fint med med å ikke helt høre til i posens kjerne. Daim er for eksempel Twistens Spiderman – en suveren sjokolade av virkelig internasjonalt format som alle vet klarer seg fint på egen hånd, men hvor det allikevel er hyggelig og givende å se den i en større ensemble-setting. Her er det interessant å sammenligne med Japp, en bit som også strengt tatt har sin egen greie gående, men som i mye større grad virker avhengig av skålens fellesskap. Ja, det kan være noe litt trist og innbitt over synet av en stabel med stor-Japp i den ordinære sjokoladehyllen. For mye og for lite på én og samme tid, du kan liksom se hvordan den strever, både med skiftende godteridemografi og skarp konkurranse fra Mars, en av de største internasjonale klassikerne fra sjokoladerenessansen på det tidlige tredvetallet. Det er ikke lett å være Japp til hverdags, men i sin forminskede festdrakt har den en trassig, sort og mørkerød aura.
Noen biter av nyere dato strever fortsatt med å finne sin plass, selv om det ikke betyr at de er dårlige biter. Jekselrøskeren Chocolate Toffee er ingens favoritt, den skjemmes av et tilgjort rustikt innpakningspapir med en annen tekstur, som om den forsøker å signalisere at den er twistbiten for godt voksne menn. Men greit nok, her ser vi nok også at skaperne må ta hensyn til allmenne forventninger til hva man vil finne i skålen, og du kan ikke lage en slik konfektsamling uten toffee. Eclair, seig (og noen ganger størknet) karamell med en liten sjokoladekjerne, fyller et lignende behov. Det er en sannsynlig bit, og derfor finnes den – den skjemmes mest av alt av et pregløst navn og kjedelig innpakning.
På den andre siden – husk Nougat Crisp. Veldig mye av den samme kritikken kunne lett ha blitt rettet mot denne biten da den debuterte. Kjedelig navn, vulgær innpakning, ikke noen Bali akkurat – men tiden har vist at det er en helt suveren andrevalgs-twist, side om side med Fransk Nougat, en bit som i utgangspunktet forsvant lenge før Orderudsaken, men som gjorde et comeback på 2010-tallet. En vakker og litt tvetydig twistbit – det forteller mye om du syns den er ny eller gammel.
Midt i alle disse brytningene – kjære Cocos. Om Twist hadde vært den fiktive baren Cheers i Boston, hadde Cocos vært Sam Malone. Du trenger ikke å like biten, du kan til og med synes den er fullstendig uspiselig. Men det er umulig å se for seg Twist uten. Som en av få biter har den vært med siden starten i 1957, og den ser fremdeles ut som seg selv, trass i en rekke redesign gjennom tiårene. Det bør være nokså ukontroversielt å påstå at den dagen Cocos faller, så faller Twist også for godt. Håpet er, som alltid, lysegrønt.
Men vent litt. Det er en liten urokråke vi har glemt her.
– Min favoritt er Banan. Har du vært i Freia-butikken på Karl Johan? Der kan du lage din egen Twist-pose, med bare de bitene du liker. Det er en drøm, altså. Og der er det visstnok bananskuffen som oftest blir tom.
Det er visstnok der ideen om at Banan er folkets Twist-favoritt kommer fra.
– Ja, det vil jeg tippe.
Banan-folket er dedikerte, de verner om favorittbiten sin.
– Ja. Hva er din?
Nå har den falt ut av posen, men det pleide å være Aprikos.
– Ja, det er jo det samme som Banan, bare med lysere sjokolade. Enig, det er synd at den er borte. Jeg har en evig drøm om en banan-bit, bare med jordbær. Akkurat samme konsistens og sjokolade, men bare med jordbær. Eller bringebær. Da jeg gikk på Uranienborg Skole var det en kiosk like over gaten, Stop Shop. Der hadde de noen egg i påsken som var fylt med jordbærkrem. Og noen ganger kan jeg få en fornemmelse av den smaken – sånn – men jeg har aldri funnet noe tilsvarende. Kanskje det ikke var så godt heller.
Les resten av portrettintervjuet med Emilie Christensen i NTTs julespesial no. 4.
***
God jul med den beste «all jazz er julemusikk når du tenker over det»-låta fra de siste ti årene, Hegges nydelige «Vart är Egil»
***
Julen utgjør en tolvtedel av livene våre. Det er naturligvis helt åpenbart for mange av dere, men tanken slo meg like fullt med uventet kraft torsdag denne uka, og det fremsto som en svimlende mengde, langt mer enn den gir inntrykk av selv om den er aldri så mye allestedsnærværende og synlig i alle flater når det står på. Den er liksom for aparte til å være en tolvtedel – en tjuefjerdedel burde da holde i massevis? Dette var etter at vi hadde bært inn kazoo, melodica, vibraslap, ukulele og diverse annet mikkmakk på øvingslokalet ettermiddagen etter årets julekonsert, og en tjukk følelse av deja vu oppå deja vu oppå deja vu grep tak i meg. Såkalt julestemning. Vi har holdt på med disse konsertene siden 2009, og trauste gjøremål som rydding, frakting, pynting, øving og baking surrer seg liksom rundt hverandre, tjukkere og tjukkere nøster for hvert år. Noen ganger går disse gjøremålene ganske lett, for vi har jo gjort alt sammen før, men noen ganger er de også fryktelig strabasiøse, for det holder ikke å ha gjort det før, man må gjøre dem igjen, og alle desember-månedene er er forskjellige selv om de ender opp med å gå i ett med hverandre.
En tolvtedel av livet. Jeg runder 40 julaftener i år – stilt etter hverandre utgjør de mer enn et sommer-OL. 25 mer eller mindre oppmerksomme titt på Grevinnen og Hovmesteren, som det jo sikkert dreier seg om, kommer på 450 minutter – mer enn for eksempel serie-versjonen av Fanny og Alexander. Tid brukt på Grandiosa-reklamen til Vazelina Bilopphøggers må ha passert spilletiden til romjulsfilmene Gudfaren 1 og 2. Opp- og nedrigg til julekonserten begynner å bli noen døgn.
Hvor mange timer har jeg, eller hvem som helst av oss, egentlig, sunget eller spilt “Deilig er Jorden” og “Glade Jul”? Lenge før julekonserten ble startet, på nittitallet, betydde “julekonserten” den årlige samlingen koret, orkesteret og korpset på Marienlyst Skole hadde i Vestre Aker Kirke, hver tredje søndag i advent. De to låtene ble spilt både to og tre ganger i de kveldene også, der tre grupper med unger som vanligvis ikke så snurten av hverandre møttes i en kald kirke som lå ved en bratt og glatt kirkebakke, et steinkast fra Ullevål Sykehus. Skolen brukte Vestre Aker til jule- og påskeavslutninger, noe som gjør at jeg den dag i dag tenker på disse sangene, og på følelsen av å ha ferie, når jeg ser kirkespiret.
Det ble blåst, sunget og gnisset unoter, ustemte trommer gjallet ut i kirkerommet, prekestol og sakristi ble herjet med av små uniformerte blasfemikere, klissete hender og sukkerkick fra off brand-brusen som ble distribuert mellom øving og konsert. I ettertid har jeg forsøkt å huske om disse dagene føltes morsomme eller ikke. Å spille var jo saktens gøy, litt spennende også. Rommet var stemningsfullt og luktet gjenkjennelig gammelt. Men du brukte halve helgen på det, det hadde fremdeles litt for mye med skolen å gjøre og det er muligens begrenset hvor fri du egentlig kan føle deg når du er kledd i uniform. Etter at konsertene var over, dro vi hjem, og i årene hvor håndball-landslaget hadde gjort det bra, gikk det fint an å rekke de nervepirrende finalene deres. Etter det er jeg nokså sikker på at TV 2 hvert år viste enten Alene Hjemme 1 eller 2. Relativt normalt opplegg, med andre ord, og spørsmålet er vel ikke om det var morsomt eller ei. Det er litt på siden, det kunne endre seg fra år til år, men det var åpenbart jul.
For et par dager siden leste jeg noen si at det ikke finnes noen tid på året hvor det er like lett å være åpen om at man har det vanskelig enn i jula. Det kan fint stemme, helt på samme tid som presset fra det kose-og-gledes-industrielle komplekset når infernalske, kvelende høyder. Såpass stor er tolvtedelen. Det føles litt smålig å harve løs på Kvelden før Kvelden, spesielt på en kveld som dette (skjønt, når skal man ellers gjøre det?). Problemet er ikke bare selvforskyldt, de lider under av å være et sted der mange juler skal «møtes», og skytteltrafikken mellom alvoret og kosen er kanskje nødt til å bli corny, vulgær. KfK vet om den forferdelige omverdenen, at julen er avlyst i Betlehem – og den må allikevel forsøke å lande midt i den aller hyggeligste julekosen.
På julaften er TV-ritualet helt annerledes. De samme programmene blir sendt hvert eneste år, noen av dem er eldgamle, og de har dermed rimeligvis ikke noe ansvar for å få julefeiringen til å stemme med virkeligheten akkurat her og nå. De vet ingenting, ser ingenting, hører ingenting, der er julen bare noe som er, og som går forbi i staselig tempo til avtalt tid. Det er fristende å si at det er når den er på sitt mest uforståelig uforanderlige at den treffer oss mest også. Jeg vet ikke om det stemmer, men det høres jo fint og symmetrisk ut.
Jeg vet ikke. Det går an å liste opp ting som muligens gi julestemning, men det er vanskeligere å si hva julestemningen er når den oppstår. Den kan – som kjent – være glad eller vemodig, høytidelig eller hverdagslig, regntung, skyfri, snødekt, bar. Vi pakker den så full av ting som er likedan hvert år at de spesifikke minnene lett gjemmer seg og blir oppløst, i mer diffuse, men sterke fornemmelser. Så et deja vu, følelsen av å være på nippet til å oppleve noe akkurat som du har opplevd det før – men var det tre, tretten eller tretti år siden?
Det er noe merkelig irriterende i å bli minnet om at julen også er bittersøt, mørk, vond. Alt det er naturligvis sant, men det tror jeg vi visste også lenge før julen som masseunderholdning fikk dårlig samvittighet og for alvor begynte å få et telefonnummer til noen som kan hjelpe opp på skjermen her og der under sendingene sine. Det er noe velment, men også skjematisk og konsekvensfritt over det, det er jo aldri et spørsmål om å avlyse eller radikalt legge om lille julaften-sendingen, for eksempel. Det går ikke, det skjønner alle. Så i stedet gjør man kanskje fargene litt mindre prangende, mer mot en DC Comics-gråskala, eller man drar en bemerkelsesverdig stor andel av musikkfremføringene mot det ihjelparodierte og selvbevisste seriøs akustisk jul-uttrykket. Gnukker og gnisser alvoret inn, som om ikke disse låtene, gamle som haugene, har alt det der i margen i utgangspunktet. Som om vi kan lære “Glade Jul” noe som helst om at ikke alle juler er glade. Eller som om «Deilig er Jorden» ikke er klar over at tredjeverset, om fred over jorden og mennesket som fryder seg, forblir ren ønsketenkning.
***
***
The Necks på Henie Onstad. Foto fra sonen: Eyvind Fredriksen
I anledning høytiden er det godt å endelig ha vår bidragsyter Eyvind Fredriksen tilbake i remsa. Han forteller i dette essayet, med utgangspunkt i en konsert med The Necks, om en mulig forklaringsmodell for hvordan og hvorfor man i musikalske stunder en sjelden gang kan havne i sonen. Større krefter er muligens i sving.
Omtrent midtveis ut i første sett på The Necks’ konsert på Høvikodden i begynnelsen av desember, fant jeg meg selv i tilstanden av total oppmerksomhet og tilstedeværelse som i denne remsa ofte blir omtalt som sonen. Bandet hadde fram til det på sitt sedvanlige vis bygget musikken møysommelig opp, og nådd et punkt hvor de virket å virkelig ville teste nøyaktig hvor diger lydkatedral de maktet å konstruere i sitt første møte med Henie Onstad Kunstsenters unike Studio-rom. Lyden var enorm, intens og fullstendig altoppslukende og stilnet så å si fullstendig strømmen av tanker som ellers går og går.
Mye av appellen med improvisert musikk generelt, og The Necks spesielt, er jo, i hvert fall for min del, nettopp muligheten for å havne i sonen. Men det er jo ikke alltid man havner der. Egne forventninger har en evne til å komme i veien, i tillegg til stress, bekymringer og annen intern støy, og dessuten er det ikke alltid det slår gnister der oppe på scenen heller. Men når både de indre og ytre forutsetningene ligger til rette er det få ting som kommer opp mot den følelsen. Det er nærmest magisk.
I den meget gode første episoden av NRKs nye folkemusikkserie Trollstemt, med episodetittel «Underjordisk», er temaet mystikken som er knyttet til folkemusikken og herunder ekstasen som kan oppstå, både hos utøver og publikum, gjennom musikken. Det å havne på rammeslåtten kunne være noe man både traktet etter, men også noe man fryktet. Både fordi det innebar ubehaget ved å miste kontrollen og fordi denne ekstasen gjerne ble koblet til det underjordiske og overnaturlige. Mytene knyttet til at dyktige musikere skal ha fått evnene sine av både under- og overjordiske makter finnes i mange kulturer, og selv om de kan virke eksotiske og pirrende også i dag (jeg oppsøkte selv i våres mølla hvor Myllarguten angivelig skulle ha fått evnene sine av Fossegrimen) er det klart at disse mytene ikke er annet enn nettopp myter, en fortelling for å forklare det uforklarlige, gjerne med en projisering av et eller annet aspekt ved menneskenaturen: Var du så god til å spille, måtte det være noe ondt inne i bildet.
Det overnaturlige har en sentral plass i en annen NRK-serie for tiden, nemlig Snøfall 2. Vi skal kanskje være takknemlige for at de har spart oss for noen lisenskroner ved å bruke samme sjablong som i første runde, for fortellingen faller lydig i rekka av julefortellinger som formidler kampen mellom det gode og det onde, gjerne delvis på et metafysisk plan, som ender med at det gode vinner og den onde opplever en frelse-aktig omvendelse akkurat i tide til jul: Scrooge, Grinchen, Ole Winter i Snøfall 1 og, tør jeg vedde på, Luna i Snøfall 2. Og alt dette kan på en måte føres tilbake til barnet som ble født i krybben for å frelse menneskene via den gavmilde biskopen Nicolaus på 300-tallet som har blitt vår kapitalistiske tidsepokes fremste representant for forbruk forkledd som godhet.
For det er et stort spenn mellom budskapet i disse fortellingene og det overforbruket som den materielle delen av julefeiringen representerer. Jul betyr jo etter hvert alt og ingenting. Den er så stappa med innhold, dine egne forventninger, andres forventninger og dine forventninger til andres forventninger samt diverse sosiale aktiviteter. Det virker nesten som alt det materielle blir lesset på som en fornektelse, for å slippe å forholde oss til den åndelige delen av julen.
I den fascinerende lille boka Notes on Complexity som kom tidligere i år, beskriver lege, stamcelleforsker og zen-buddhist Neil Theise kompleksitetsteorien – et forsøk på å forklare hvordan alt i universet selv-organiserer seg via atomer, molekyler, celler, kropper, samfunn, økosystemer og ut til planeter og galakser. Av mer håndfaste ting er både menneskekroppen og våre menneskelige samfunn også komplekse systemer. Det som kjennetegner slike er at selvutviklende, uforutsigbare, tilpasningsdyktige, selv-opprettholdende og komplekse systemer utgjør noe større enn summen av enkeltdelene skulle tilsi.
Maria Lokna avslutter sin fine essayserie om kropp og musikk, som har gått i de tre siste utgavene av Jazznytt, med et sitat som tangerer noe av dette. Hun siterer forfatteren Marilynne Robinson som skriver: «I have read enough about the fundamental complexity of all things, down to the very protons and neutrons, to feel at ease saying this: Beauty disciplines.» Et både nydelig og underlig oppløftende sitat, men dr. Theise går dypere i materien enn dette. Protoner og nøytroner, som Robinson nevner, er sammen med elektroner elementærpartiklene som utgjør atomer. Men disse består igjen av byggeklosser som heter kvantepartikler og selv om vitenskapen har utviklet en ganske god modell for disse kvantepartiklene er det noen ting som er usikkert, som tyder på at modellen ikke er helt nøyaktig. Dette åpner, hevder Theise, for at det er noe enda mindre enn kvantepartiklene, noe han kaller kvanteskum – en slags ur-energi som bobler og syder av materie og anti-materie.
Parallelt tar Theise tak i spørsmålet om bevissthet. Faktum er at vi rett og slett ikke vet hva bevissthet er eller hvor det kommer fra. Så hva hvis dette kvanteskummet er bevissthet? Hva om grunnsubstansen som tid og rom oppstår fra er bevissthet? Theises spørsmål er på ingen måte nytt. Det er blitt filosofert over dette i tusenvis av år uten at vi har klart å komme fram til svaret. Vi er altså inne i den filosofiske metafysikken. Og skjært inn til beinet er det for eksempel mye religion som inneholder metafysisk filosofi. Som for eksempel «for sjølv er ikke Gud noko, han er skilt fra det skapte, som alltid er noko avgrensa, han er utanfor tid og rom, han er noko vi ikkje kan tenkja oss» som en fersk Nobelprisvinner skriver. Og over i musikken har vi samenes sjamanistiske musikk, Bachs gudshyllester, Alice Coltranes universal consciousness og Knut Buen som siterer Spinoza på en scene ved bredden av Totak i juni 2023. Og The Necks. For hva er det som skjer med meg der i plaststolen på Henie Onstad?
Da siste tone døde ut, kom jeg til meg selv i en slags salig ro i det lyset ble skrudd opp og folk begynte å reise seg og snakke forsiktig. Jeg ble sittende litt og tenke over at jeg oppnådde akkurat det jeg håpet på. At det tross skyhøye forventninger inntraff likevel. Som om forventningene mine ble tatt på senga. Men jeg klarer ikke gjenkalle følelsen i ettertid, jeg klarer ikke beskrive den spesielt bra med ord heller. Og hver gang jeg opplever det, er det like fantastisk, overveldende og friskt. Og jeg erfarer ikke musikken kognitivt, jeg føler bølgene i musikken, hvordan de tre musikerne varierer intensiteten, jeg føler min egen pust og at alt liksom svinger i takt og utakt og jeg bare bølger med som en vektløs filledukke. Er det svingninger i selve kvanteskummet, i selve bevisstheten det er snakk om?
Tja. Selvsagt må musikken via ørene og den kognitive kommandobroen i hjernen, selvsagt krever det en slags form for forkunnskap for å kunne møte denne musikken, men jeg påstår heller ikke å sitte på svaret her. Jeg tror ikke en gang dr. Theise har fasiten. Men det er en forklaringsmodell, et narrativ, og som menneske er jeg naturlig disponert for å være en svamp for sånt.
Begrepet jul stammer fra førkristen tid, men vi er visst ikke helt sikre på hva som ble markert. Men en av teoriene går på at det handlet om en forfedredyrking, ved at man trodde at åndene kom tilbake når det var som mørkest. Dette kan man jo kjenne seg igjen i dag også, der for lengst avdøde oldemødres forventninger til julefeiringen lever i beste velgående. Men spøk til side, kanskje det er noe med mørket og kulda som gjør eksistensiell grubling litt mer nærliggende på denne tiden av året når man virkelig kjenner kosmos på kroppen. Hvor kommer jeg fra? Hva er jeg? Kanskje tryggest å hedre de døde og det over-/underjordiske sånn for sikkerhets skyld. Og hvis det virkelig er sånn at tid/rom oppstår av grunnsubstansen bevissthet, så finnes jo på en måte alle de for lengst avdøde hele tiden. Kanskje all såkalt magi og overnaturlighet bare skyldes at det er vi som er begrensa. God jul!
Eyvind Fredriksen
***
“Jeg kunne nok plukket en låt fra hvilken som helst av Sanders’ syttitallsplater, men denne vinner. Her er det full on bjelleklang og Rudolf fra første stund!” – les Jørgen Egelands liste med åtte flotte eksempler på julete bruk av sleigh bells i spiritual jazz mellom 1967 og 1974 her.
***
Jeg ønsker bare å komme med et lite apropos til Eyvind Fredriksens tekst i denne juleremsa. For jeg kom på noen minner fra samme konsert som igangsatte hans interessante utlegninger.
På grunn av mye sosialiseringspress, arbeidsoppgaver, førjul og kulde kan det være lett å føle seg litt nede på felgen en kald søndag i desember. Men en sådan søndag ble det hele kurert, på et par blunk, av australsk improvisasjonsmusikk, polsk tekstilkunst og norsk fjordsol ute på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden. Det er et av årets vakreste minner.
Herregud for et sted det er. En gnistrende spasertur langs fjorden ut til Veritas-byggen fryste vekk alle vonde tanker, ble ikke engang synlig irritert over det tekniske tøyet alle nordmenn tar på seg bare de skal gå seg en semi-urban gåtur. Sikkert mange rikinger og sånt der ute, men fjorden og tilstøtende natur tilhører alle, også meg tenkte jeg mens jeg beundret omgivelsene. Egentlig ganske kulturell utsikt, vil jeg si. Og den føles også som hjemme på et vis.
Målet for Høvikodden denne gangen var så klart den australske trioen The Necks, som man nesten kan garantere at leverer noe man ønsker å ta imot. Det opplever man kanskje ikke så ofte i verden lenger (bortsett fra med industripils og industribrus når man er tørst). Jeg ble ekstra obs på trioen da Geoff Dyer, forfatteren som blant mye annet har skrevet tidenes jazzroman (eller hva man skal kalle det) «But Beautiful», for endel år siden mailet meg noen filer av en konsert med dem. Under en bar-samtale i sammenheng med en tidlig utgave av litteraturfestivalen NALF mente han at de sto bak verdens aller beste musikk i nåtiden, og det hadde han jo helt rett i. Har hatt noen enorme opplevelser med dem i årenes løp og flere skal det bli. Å se dem på Hærverk er ekstra fett, så klart, man kommer naturlig nok veldig tett på musikernes intensjoner, sikkert også kroppene deres og varmen som stiger ut av dem. Men også i mer forfinede omgivelser som der ute ble man totalt innkapslet av musikken.
Omgivelsene hjalp også direkte på hvordan musikken ble mottatt. Samtidig der ute kunne man nyte utstillingen «Floker av tråd og tau», en overveldende, karriere-omspennende utstilling rundt den polske tekstilkunstneren Magdalena Abakanowicz (1930 – 2017).
Teppene hennes, og andre mindre verk i forskjellige teknikker, er gripende nok, men det er en total trøkk seksten i systemet å gå rundt hennes store verk slik de fremsto etter at de ble dratt ned fra veggen og framsto som skulpturer, gjerne hengt fra taket. Deilige jordfarger minnet meg om egen oppvekst med foreldregenerasjonen på venstresiden og en gammel vev stående i kjelleren, med verker laget i materialer som sisal og hamp. Ja, en av dem ser ut som en stor, rød tegnestift, mens det er noe ytterst sanselig og kroppslig ved flere av hennes ikoniske verk, eller abakaner som de kalles. Denne utstillingen står oppe til slutten av februar, og er et stone cold must, gjerne i kombinasjon med en gåtur. Abakanowicz var en en del av tre utsatte grupper i sin tid: kvinne, polakk og tekstilkunstner. Men hun ble også oppdaget i sin samtid, og ble et stort navn til og med i Norge, på grunn av polsk/norsk kulturutveksling, og den unektelige kunstneriske kvalitetssjokkopplevelsen av kunstverkene hennes. Det var sprøtt å se norske avisutklipp i et monter, fra en utstilling på 70-tallet. En haug anmeldelser og minst tre intervjuer i de store avisene, inkludert VG, om en da temmelig ukjent tekstilkunstner fra Polen. Those were the days!
Vel så fett var det å se de tre guttene i The Necks sitte ved siden av hverandre på en liten benk inne i et avlukke, der det ble vist en svært digg kunstfilm om og med Abakanowicz. Jeg sto og studerte bakhodene deres samtidig som jeg nøt filmen. Siden vandret de rundt og sugde til seg inntrykkene, kun minutter før de skulle inn på scenen for å improvisere. Det var å anta at dette ville gi avtrykk i musikken de skulle gi oss.
Jeg så også norgesvenn Tony Buck smilende ta et foto av Per Barclays verk som inkluderer en svart tromme. Det er kunstmusikk, men de er også noen mate’s fra Australia i godt humør. Ikke ulikt et annet geni som gjorde fjoråret bedre, den sindige og mjuke gresk-australske Ange Postecoglou, som har gjort sjelfulle resultater som trener for Spurs. Ja det handler om å vinne, men mest om å spille bra og begeistrende.
Det var lykkegivende å se den lange køen med folk som ville inn på Necks-konserten, mange kjente fjes, noen som jeg har sett i slike sammenhenger i alle mine år, så som for eksempel Christopher Nielsen og Tommy Lørdahl, rocka kultur-rufs av aller beste slag. Alle med forventningsfulle smil klistret i trynet som troner oppe den svartkledde kroppen. Sånne kunstinteresserte mennesker som ikke nødvendigvis legger ut alt de opplever på Insta med eneste gang.
Senterets leder for musikkprogrammet, den på NRK dypt savnede Svein Terje Torvik, kunne konstatere at så godt som alle stoler i den store Studio-salen, der så mye nybrottsarbeid har forekommet siden åpningen på slutten av 60-tallet, fra Arne Nordheim via søttitallsjazz til sjokkrock, knotte-impro, norsk fripop og alt mulig annet, det meste ganske kledelig, og med et sted som gir musikken et historisk sus allerede før en tone er avgitt. Han skred mot scenen i sin duvende, nærmest feminine gange, og kunne fortelle de oppmøtte at de ikke bare får én konsertgave denne dagen, men to. Necks-gutta fikk et så positivt inntrykk av stedet at de samme dag bestemte seg for å gi oss en julegave og gjøre to lange sett i stedet for ett. Kun med ett kvarters pause i mellom, slik at de fikk tid til å omstille og rekalibrere skallen, som han sa.
Det første settet var helt som Eyvind forklarer, skyggene på veggen ble en del av musikken, og det kom noen frekvenser fra Chris Abrahams’ flygel som forbløffet oss, samtidig som det også var pent å høre på, medrivende og semi-religiøst å være vitne til. Hun jeg er gift med skulle egentlig ikke se konserten på grunn av en avtale inne i byen, men valgte å se de første minuttene, som hun sa. Hun ble sittende ut settet uten å gi uttrykk for at hun egentlig burde vært underveis for lengst. Slik er det med kraften i The Necks’ musikk – det er ikke en låt, det er en tilstand.
Personlig gikk jeg og så den polske utstillingen enda en gang i pausen, kjapt gående gjennom som om det var i naturen, med grooven fra forrige sett fortsatt dirrende i kroppen. Jeg innbiller meg at jeg så verkene litt annerledes enn en time tidligere. Jeg kjøpte også en CD-utgave av årets fabelaktige album Travel, den hadde jeg med skam å melde kun strømmet til nå, av bassist Lloyd Swanton som sto og bestyrte merchboden under skallekalibreringen. Vi hadde en kort samtale om polsk tekstilkunst, og snakket om deres kommende besøk på Nasjonal Jazzscene i 2024, og alt var fint.
Det siste settet var også fabelaktig, men det føltes også litt galt å gå på’an igjen, noe av magien uteble med beinstrekken, vi hadde tålt en kombinasjon av de to settene i ett strekk. Men det er kun i-landsproblemer, dette var stort. Og det er unektelig julemusikk, satt jeg og tenkte på, da jeg hørte Bucks hypnotiserende bjeller og rangler og suggererende groove. Det er jo litt trivelige stemninger i den også. Jeg har ved flere anledninger skrevet om mine assosiasjoner til reindrift over fjellet når jeg har beskrevet The Necks’ musikalske landskap, men det er jo så klart også lyden av Julius og hans reinsdyr, mette etter et godt måltid med gullsikker og klare til å for en stakket stund gi litt glede til verdens unge befolkning. Det kan godt settes på lavt i stua hele jula, man trenger ikke sitte og studere musikken, bare la den fylle juleroen med mening og ta bolig i kroppene, enten det er under inntak av mat eller bare litt koping i sofaen etterpå, når man rømmer fra det hele.
***
1. A Kind of Christmas Card
– Hallo?
Ja, hallo, er det Frode Alnæs? Det er Now’s The Time, Jazznytts ukentlige musikkavis i remseform for jazz og omegn som ringer her med et kjapt spørsmål. Vi gjør en greie på jula og lurte på: Var du inspirert av Per Asplins “Vil du være med, så heng på” da du kom opp med signaturlicket på Morten Harkets “A kind of Christmas Card”?
– HAHAHA! I alle dager. Nei, det kan jeg avkrefte. Det var noe jeg lagde i Nidaros studio, og den har ikke noe med det å gjøre. Jeg jobbet jo på flere Morten Harket-skiver, og det var et sånt lick som dukket opp, jeg tenkte på det som en Beatles-gitarfigur. Nå må jeg tenke på hvordan den Asplinlåta går…
Det er ikke noen voldsom likhet, de deler liksom bare tonene i starten, og det dukket opp som en undring, på grunn av julen og slikt.
– Kanskje det er en stor ære å muligens ha plagiert selveste Asplin… den så jeg ikke komme. Men nei, det var ingen intensjon der!
Hvordan er følelsen av å komme opp med en signatur?
– I en popkarriere har det vært en veldig viktig ting, å komme opp med gode hooks og temaer som stikker seg ut. Det er jo det som er popkunst, og det har jeg kanskje gjort ganske mye av. Det kom ut en bok om Morten Harket for en stund siden, og da ble jeg spurt om “A kind of Christmas Card”-temaet, det var jo en av hans store hits. Og den gitarfiguren ble en signatur, de doblet det med strykere også. Morten har aldri lagt skjul på at jeg laget det, og jeg ble spurt om jeg fikk betalt for det av forfatteren av boka. Men jeg syns det ble helt feil å skulle ha noe ekstra for det, det var jobben min i en sånn sammenheng, å få det til å skinne.
Les resten av intervjuet med Frode Alnæs i NTTs andre julespesial.
***
2. Rosa frå Betlehem
– Vi dro dit tredje mai 1992, like etter den andre intifadaen. Da var det ennå ikke bygd noen mur der, så det var ganske lett å komme til Betlehem. Det var en del militære på plass, men forholdsvis rolig rundt fødselskirken. A få til en innspilling der var et superstrev, det var vel ingen som hadde kommet på den tanken før. Så det måtte opp til kardinalen til Jerusalem, som er en av disse som går rundt med høye hatter sammen med paven på julaften. Sondre Bratland og Erik Hillestad dro, og de hadde fått et anbefalelsesbrev fra Pater Pollestad, som introduserte dem og skrev at de var kule karer. Jeg tror de hadde jobbet med denne planen et par år, og det var flaks for meg, Sondre ble kjent med det jeg drev med via Blå Koral–plata kun et halvt år før innspillingen. Vi hadde med alt dit, ikke sant, det var en helt annen tid. Jeg hadde med to Mesa Boogie – en topp og høyttalerkasser, og et svært rack, som alle hadde på den tiden, med en diger Eventide og Lexicon-klang. Mye styr. Og så var det fullt opptaksutstyr. Vi hadde en mast for å komme opp til orgelpipene. Orgelet i seg selv var veldig fattigslig. Dette er jo fransiskanermunker, de lever helt på minimum.
Hvordan introduserte Bratland og Hillestad plata for deg?
– De sa rett og slett at de skulle lage en helt ordentlig juleplate, og den skulle spilles inn i fødselskirken. De er romantiske karer begge to, i større grad enn meg. De mener at det å dra til sånne steder gjør noe med en, at musikken blir annerledes. Hotellet vi bodde på lå i området rundt King David Hotel. Du har utsikt ut over en dal og gamlebyen på andre siden. Det er sinnsykt spektakulært. Vi øvde, jeg tror det må ha vært på rommet til Sondre, fra frokost til lunsj og så frem til femtiden da vi satte oss i en folkevognbuss og kjørte ned til Betlehem som tar en liten time, kanskje. Så gikk vi inn – fra korstogene er inngangen et lite hull i veggen, slik at hester ikke skulle klare å komme inn. Det var litt festningaktig. Så kom vi inn i den katolske avdelingen av kirken. Der begynte vi å rigge og spilte inn i titiden på kvelden, tenker jeg, og så jobbet vi til tre på natta. Det var tre låter hver dag som vi plukka ut og lagde arrangementer på. Det var stort sett Iver, Sondre og jeg, Paolo kom noen dager seinere, så vi hadde pønsket ut en del ting.
Det er en uhyre distinkt miks av musikere og lyder på denne plata.
– Ja, for det første var det et et veldig fattigslig orgel, det lakk i alle retninger, såvidt det var pust igjen i det. Men det skaper den spesielle stemningen, det hadde ikke blitt det samme med et protestantisk tysk orgel. Jeg får litt Snøhvit og de syv dverger-følelse av det orgelet når jeg hører på det. Dette var også første gang jeg hørte Paolo med vannbøtte tror jeg. Han brukte mye av det. Vi hadde flere låter som dessverre ikke ble med på plata, jeg vet ikke om formatet ikke tålte lengden, som var a capella Sondre og Paolo på perk. De var innmari fine, altså. Ganske ofte var det klokker som slo – et par steder tror jeg faktisk at de er med i lydbildet. Også var det jo mye klang, det er typisk katolsk buet tak og veldig lite som tar av for akustikken. (…) En annen ting jeg husker er at vi ikke kunne be fransiskanermunkene om å forlate kirken, så de satt der under innspillingen. De hadde aldri sett opptaksutstyr før antageligvis. De var utrolig søte! Vet du hva det morsomste de visste var? De satt på benkene, og du kunne se at en av dem begynte å fikle med noe. De går i kjortler med tau rundt livet. Det morsomste de visste var å klare å binde seg fast til novisen ved siden av, så når han reiste seg fra stolen satt han fast.
Ble du mer overbevist over Bratland og Hillestads tanker om hvordan rommet og omgivelser preger folk?
– Ja, jeg vet ikke helt hva som vant – om det var Sondre sjøl eller om det var å være i Betlehem. Men jeg ble helt fascinert av den fyren, Sondre, og det har bare vedvart. Det er noe med hans nærvær som gjør at alle kromosomer stiller seg opp i de fineste harmoniske formasjoner og alt faller på plass. Han har en helt eiendommelig ro. Jeg kommer ikke fra noen religiøs bakgrunn, jeg har ikke hatt noen barnetro. Men jeg var på nippet til å lure på om det var noe i dette her underveis.
Les resten av intervjuet med Knut Reiersrud om innspillingen av Rosa frå Betlehem her.
***
3. Tida går så altfor fort
Hva slags album var Tida går så altfor fort?
– Det var da Trond (Brænne), Geir (Holmsen) og jeg jobba mest sammen. Vi hadde først gitt ut Har du hørt det?, så kom Folk er Rare også kom den. Det var NRK som lurte vi på om vi hadde lyst til å lage julebarnetv i romjula. Da begynte Geir og Trond å skrive ting. Det het kanskje også Tida går så altfor fort, det gikk på NRK i romjula og det avslutta med en fest på nyttårsaften. Vi ga også ut plata før jul, så den skulle være med i det virvaret. Det vi ville, var å lage jul på en litt annerledes måte. Allerede da syntes vi det var blitt kommersielt, at alt skulle være fint og perfekt, at du i det hele tatt måtte være med på så mye. Det vi lagde var et signal om at egentlig trenger man ikke det. Hører du på “Gode Gaver”, som er på samme plate, handler den om at en gave kan være en klem eller et tre eller en sang, litt andre ting. Den hadde jeg med i forestillingen, for å minne om det. Det er jo ikke minst sånn jeg føler det om sangene jeg fikk av Trond og Geir – det var jo en veldig fin julegave, og de er fremdeles fine så mange år etterpå. Det er flott at “Væla omkring” kan synges i dag – og hvis du går inn i tredje verset, går den også ut av den trygge tilværelsen hjemme hos seg selv og handler om noe bredere.
Ja, den handler plutselig om helt andre virkeligheter, og det er et stemningsskifte som lett kunne fremstått litt… jeg vet ikke, moraliserende eller snusfornuftig. Var dere bevisste på å unngå sånne ting?
– Veldig. Vi hadde alltid en lunsj før et nytt prosjekt hvor vi diskuterte ting, og en ting vi var enige om at det var nok moraliserende barne-tv – eller, veldig pedagogisk og riktig tv. Sånn var det på 80-tallet. Nå presser vi en appelsin, alle sammen… vi tenkte at barn trenger underholdning like mye som voksne, men du kan si noe som betyr noe og som gjør at barna kanskje ikke skjønner underteksten når de er 4 eller 6, men vil skjønne det når de er litt eldre. Da har man kanskje gjort noe som er viktig. Det du sier til barn blir der. Det kan bli vondt eller veldig godt. Jeg opplever at låter folk har vokst opp med setter seg i kroppen. Alle linjer og måten ting snur på, sånn som i det tredje verset her – de fleste har det heldigvis trygt og godt, og tenker vi tilbake vil mange av oss oppleve barndommens jul som fredelig og trygg. Men det er viktig å fortelle barn at ikke alle har det sånn. Forrige gang vi snakket sammen, snakket vi om platene fra Bawatele og Bangalore – og det er litt det samme.
Ja, og Tida går så altfor fort er jo helt tydelig et veldig annet univers enn en veldig dyr jul.
– Det er tatt ned på det aller viktigste. Det er til syvende og sist ditt ansvar som voksen hvordan barna dine skal oppleve jula. Det trenger ikke være dyrt, det kan være juletreet dere hentet sammen, første juledag hvor det var masse snø og du har en opplevelse… da jeg begynte å tenke på hva jeg husket, min første jul var mor som gikk rundt i stua og sang “Jeg er så glad hver julekveld” mens hun tente alle lysene. Jeg ble grepet av hvor pent og vakkert det ble, det var nesten magisk. Og at hun gikk og sang. Så banket det på døra, og der kom bestemor og bestefar. Sånne gode ting tror jeg unge husker. På samme måte husker du selvsagt det veldig vonde, for du har så store forventninger til den dagen.
Les resten av intervjuet med Maj Britt Andersen her.
***
4. The Source of Christmas
Når startet julekonsertene til The Source, egentlig?
Trygve Seim: Det kommer litt an på hvordan du regner.. Vi gjorde en slags julekonsert i 1994. Da spilte vi konsert på Oslo Jazzhus, og så bestemte vi på lydprøven at vi bare skulle spille julelåter siden det var desember. Det var på den Curling Legs-festivalen som het “Smalt Er Fett”. Vi skulle bare spille i halvtime-tre kvarter.
Øyvind Brække: Da gutsa vi. Vi hadde ikke øvd noe særlig på de sangene, vi bare tok det på sparket.
Trygve Seim: Og så spilte vi inn plate i mars eller noe sånt, etterpå. Året etter der satsa vi alt og hadde julekonsert på Avant Garden i Trondheim og Pigalle i Oslo. På Pigalle hadde vi storband bak forhenget, husker jeg.
Det har jeg hørt gjetord om – var det snakk om at de sto bak forhenget og plutselig ble røpet eller noe slikt?
Trygve: Ja, vi gjorde alt vi kunne for å få til litt Hollywood-stemning.. Litt Broadway.
Øyvind: Vi fikk til en TV-opptreden også, i et program der Penthouse Playboys også var med, husker jeg.
Trygve: Når var det?
Øyvind: Var det 1996, kanskje? Det var da vi fikk med Prime Time Storband veldig seint.
Trygve: Ah, var det samme program? Jaja. Vi ble bedt om å komme klokken 11 på dagen, og akkurat som da du kom i dag, var det ingen der. Vi ble sittende i kantina uten å gjøre noe før klokka fem, og da kom Øyvind med et forslag om å arre for storband. Så han satte seg ned og skreiv, og så ringte vi rundt til Prime Time.
Øyvind: Vi hadde jo allerede gjort en del overdubs på plata, Trygve og meg.
De kom på så kort varsel?
Trygve: Ja, de kom på veldig kort varsel, og så spilte de på TV, hahaha!
Per Oddvar Johansen: Hvor er det egentlig blitt av den stuntinga?
Øyvind: Det er nittitallet, vet du. Folk var mer spillesugne.
Trygve: De prøvde jo å stoppe oss, TV-produksjonen, de ble litt sure, og ville ikke det… men alle hadde jo kommet.
Øyvind: Det er veldig fett, for på programmet ser du bare en kvartett, og så åpner bildet seg også ser du storbandet.
Når begynte dere å utvide med egypterne og hele den siden av julekonserten?
Øyvind: Det var først etter at vi hadde med Cheb (Hocine, journ.anm), han ble med i 2000.
Trygve: Øyvind og jeg spilte jo i bandet til Cheb på slutten av 90-tallet. Vi spilte i alle salsaband også i en periode, han og meg og Petter Katterås.
Øyvind: Det var da du kjørte buss også.
Trygve: Ja, det gjorde jeg også!
Kjørte du buss?!??
Trygve: En sommer.
Øyvind: Ideen var uansett at Cheb kunne gjøre “På låven sitter nissen”
Trygve: Vi hadde sittet og skrevet et arr hos meg, nede i Christian Kroghs gate, og så gikk du hjem…
Øyvind: Du spilte masse arabisk musikk for meg.
Trygve: Du gikk i hvert fall fra Christian Kroghs gate opp til Maridalsveien, og så kom den bassgangen.
Øyvind: Ja, det er sant det… det gikk ikke med mange kalorier der..
Trygve: Vel, du gikk jo hjem midt på natta… heldigvis ble du ikke slått ned. På første plata vår har vi en låt som heter “Bakke Bru”..
Øyvind: Også en låt som ikke kosta mange kalorier.
Trygve: Øyvind skreiv den etter å ha blitt slått ned på Bakke Bru i Trondheim. Det var sånn…. Hva heter det…
Blind vold?
Trygve: Ja, det er det det heter!
Øyvind: Men etter det skjedde det mer… når møtte du Fathy (Salama, journ.anm), egentlig?
Trygve: Vi hadde med Cheb i mange år før han ble med. Fathy møtte jeg i 2005 på taket på Nile Hilton, hvor jeg spilte, og da kom han bort og sa at jeg måtte ha hørt mye på Garbarek. Jeg syntes det var surrealistisk at det skulle komme bort en fyr på Nile Hilton i Kairo og si akkurat det til meg, så vi ble perlevenner. Jeg dro ned og spilte med bandet hans i oktober, og så dro vi alle ned og spilte julekonsert i Kairo.
Øyvind: Vi fikk tak i frilanssangere der nede som kunne alle de amerikanske julelåtene, det var sånne Proff i Kairo-folk. “White Christmas, ok. What key?” og så videre.
Jeg får inntrykk av at det har balla noe voldsomt på seg – storband, en uhorvelig mengde gjesteartister. Er det morsomt i seg selv også, å gi folk veldig mye mer enn de forventer?
Per Oddvar: Det er jo musikalsk betinga, vi hadde storbandet, og så utvida vi det til Forsvarets Korps, Marinemusikken og sånn, og da kan man skrive andre typer arr. Det er ikke bare for at det skal være megalomant.
Men er det et element av det?
Øyvind: Jula handler selvfølgelig om overdrivelse også, og vi var opptatt av Hollywood/Vegas-greia. Nå er det ikke så mye Vegas lenger, det er mer Kairo og folkemusikk og…
Per Oddvar: Så svaret er jo “ja” også – men det starta som musikalske ideer, at vi ville spille arret de lagde, fikk et storband, og når man først har et storband kommer det andre ideer ut, Øyvind og Trygve begynner å tenke, og da kommer det masse ting. Først brukte vi jo alle til å spille vanlige ting, arret på “Winter Wonderland”, som var veldig streit selv om det gikk ut i litt nymusikk – det var fremdeles vanlig. Men da Cheb kom inn, kom jo hele den raï-greia og alt det østlige. Da ble det plutselig åpning for å ta med resten av egypterne, og så fikk vi muligheten til å få med oss inderne…
Mats Eilertsen: Men når ble overtyre-kjøret påbegynt?
Per Oddvar: Vi hadde en overtyre i starten.
Øyvind: Men det var med korpsene, og i starten var det en ren Basie-ting, men så bygde vi på med Vårofferet og…
Er det en sånn greie hvor man kan legge til ting, men ikke trekke ifra?
Per Oddvar: Ja, vi lider litt av det.
Konserten The Source of Christmas ligger i dag et sted mellom 4 og 5 timer. Les resten av vårt intervju med dem i NTTs aller første julespesial.
***
Sent i November
Noen ganger oppdager man at man har verden helt for seg selv. Det hendte meg en natt sent denne høsten, på den balkongen vår. Unormalt stille, bare byens summing, kvernet til fin grå masse, i statisk harmoni med den overtrøtte dirringen inne i eget hode, noe som liksom strekker seg. De få forbipasserende bilene fra Schweigaards gate hørtes ut som dovne vindkast. Det føltes som at julenatten hadde kommet halvannen måned før tiden. Ikke en gang han frika naboen som på dette tidspunktet pleier å være ute for å ta seg en høflig, velfortjent nattings og gi den fjonge hunden sin en luftetur over plenen, var å se.
Det rislet forsiktig i gjerdet rundt barnehagen. Noe forsvant i en skygge. Det var den kraftige katten med de hvite labbene som bor i bygården ved siden av oss. Jeg tror den er gammel. Jeg har aldri sett den ute samtidig som barna. Hadde den vært mer sosial, kunne den fått så mye kos hver dag at den nok så syner, svimet av og møtte forfedrene sine, fra dype skoger og gamle bysamfunn, kanskje til og med katteguden Bast.
Gårdsrommet lå øde. Det var tørt og godt, temperaturen fremdeles ganske vennlig. De to store trærne var snart ferdige med å felle blader, du kunne se det store fugleredet i det ene, snart ville alt sammen se ut som nervesystemer. Det er en gatelykt inne på lekeplassen, som kaster svakt gult lys om natten. Der samler de ansatte i barnehagen trehjulssyklene hver ettermiddag. De fleste av dem er røde, noen få er gule. De står der med snuten inn mot roten av lampen, og minner om sovende husdyr.
Jeg husker en gåtur fra Majorstua en natt for noen år siden hvor jeg ikke så et menneske, og knapt en bil, før jeg nådde Egertorget. Det var som å gå i et stort friluftsmuseum. Som om noe alvorlig hadde skjedd, noe alle unntatt jeg hadde fått med meg. Men ingen verdens ting var i ferd med å skje. Sånn er det ofte. Tuppen av Sørenga kan på varme sommerdager fremkalle åndenød på avstand, badegjestene er pakket så tett. Men på en helt vanlig kveld litt utafor sesongen, ikke så fryktelig sent heller, kan du plutselig få følelsen av at det ikke er et menneske å se, mange kilometer i alle retninger! Hvem hindrer deg i å si at alt dette er ditt da?
I romanen Thief of Time av Terry Pratchett, møter vi på tidsmunker som jobber med å flytte tid fra steder der det skjer lite til steder der det skjer (altfor) mye. Slik går man i null, på en eller annen måte. De finner tid på fjelltopper og i marianegroper, kanskje dypt inn i skogene og de mest sedate småbåthavnene, og så distribuerer tidsmunkene denne tiden på steder der det er mange mennesker og virkelig mye skjer. Selv om Pratchett er en fest å lese når han skriver spekulerende fantasyidéromaner om tiden og eksistensen og universets lover, er byen det emnet han får aller mest ut av. Byen, dens voksesmerter, rytme og energi. Og det er mye å kjenne seg igjen i når han skriver om det, men jeg tror fremdeles at Oslo i det store bildet er et av de stedene hvor det skjer så velsignet lite at vi kan eksportere tiden vår.
***
Tove Jansson: «Høstens rolige gang mot vinter er ikke noen dårlig tid. Det er en tid for å bevare og sikre og legge opp så store forråd en kan. Det er deilig å samle alt en har, tettest mulig inntil seg, samle sin varme og sine tanker og grave seg en sikker hule innerst inne, en kjerne av trygghet der en forsvarer det som er viktig og dyrebart og ens eget. Så kan kulden og stormene og mørket komme så mye de vil. De famler over veggene og leter etter en inngang, men det går ikke, alt er stengt, og innenfor sitter den som har vært forutseende og ler i sin varme og sin ensomhet». Var hun på lønningslista til måneden november?
***
Faren min ringte meg for en stund siden. Han hadde sittet ved el-pianoet i stua og bladd i en bok med jazzlåter. Han snakket om hvor mange titler som inneholdt navn på byer eller låter som handlet om byen. Var det litt særegent? Jeg måtte tenke. På en måte er jo svaret nei, masse musikk handler om byer, bydeler, spesifikke steder. Men det finnes fryktelig mye musikk som ikke gjør det. Kanskje det går an å si at byen er kanskje særegen, men ikke unik, for jazzmusikk. Når den studeres på nært hold er ulike byers avtrykk, miljøer og scener avgjørende, mens den større kulturens bilde av musikken kanskje er New York i svart-hvitt og røyk, hvor musikken befinner seg i undergrunnen men hvor den også vanner røttene, deler elegansen og fremskrittstrangen til de byggtekniske vidundre som strekker seg mot nattehimmelen over den, bygg som har lånt sine formidable silhuetter til utallige platecovere og visuelle fremstillinger av hva musikken er og hvor den kommer fra.
Men det trenger ikke bare være skyskrapere, også eldre fasader blir en del av ideen, tenk på “April in Paris” eller “Dear old Stockholm”, musikken får en transatlantisk glamour, antyder et kosmopolitisk, om enn fremdeles snevert, fellesskap. Romantiske forestillinger alt sammen, naturligvis, men den mytiske storbynatten er noe jazzen ikke blir kvitt. Skjønt, det blir jo kanskje snudd på hodet når vi kommer til et sted som Norge, sa jeg. Tenk bare på en låt som “Sakta vi gå gjennom stan” med Monica Zetterlund, det føles søkt å se for seg at hun skulle kunne sunget samme type låt om… Bislet.
Så når det smeller i den norske musikken på 60-tallet, finnes det saktens ingen urban forestilling å henge musikken på i samme grad. Da blir for eksempel omgivelsene til Molde, synet av Romsdalstindene, naturligvis mye viktigere. Garbarek og de andre hentet inspirasjon fra amerikanske artister, men den spirituelle og frie jazzen, musikere som Pharoah Sanders eller Albert Ayler, føltes saktens som de lagde mer kosmisk og mindre “by-fiksert” musikk enn tidligere stilbølger. Don Cherry bodde jo ute i de skånske skoger sammen med Moki, spiste knekkebrød og spilte musikk fra hele verden. Det kanskje bli en slags “fjelljazz”, og da var vel kanskje også naturlig at motreaksjonen mot denne nordiske estetikken kom i en tid hvor det vokste mange andre nye tanker om et urbant Norge elektroniske eksperimenter eller Coltrane-jazzen – lite av de greiene der smakte vidde, sa jeg, men siden føltes det også som at naturen kom tilbake, av mer eller mindre innlysende årsaker og i dag klarer jeg ikke å komme på mange musikere som ikke tilsynelatende stortrives i telt og skiløyper og nå sitter vi her.
***
For et par måneder siden var jeg på et venterom hvor jeg fant et blad om golf i Norge som hadde ligget der en stund. Etter å ha blitt grønn av misunnelse på grunn av de mange annonsene deres, festet jeg meg ved en artikkel som jeg tror het “Golf i en vanskelig tid”. Den handlet om krigen i Ukraina og var en på mange måter rørende oppriktig forsikring om at det offisielle golf-Norge sto side om side, last og brast, med det ukrainske folk og dets golfere. Teksten minnet om at også Norge har blitt okkupert. Da hadde Bogstad golfbane blitt gravd opp – antageligvis var hensikten å nekte den tyske okkupasjonsmakten å spille nettopp golf. Det var på mange måter en helt bisarr tekst, men jeg visste at har skrevet minst like rare ting selv (Hva skulle forfatteren av lederartikkelen gjøre – bare forbi gå dette geopolitiske vannskillet i stillhet?) Et godt inni høsten 2023, sendte jeg ut minst ett NTT-nyhetsbrev hvor jeg antydet noe om at vi alle nok kan trenge et avbrekk, eller å samles, akkurat nå. Det er også golf i en vanskelig tid.
Aldri har det vært viktigere å samles... kanskje det. Støttekonserter, javisst. Og jeg tror jo at det finnes noe i det andre rommet konserten uansett representerer som er kraftfullt og kanskje til hjelp. Å tre ut for så å tre inn igjen. Men jeg klarer ikke å peke på hvor grensen mellom avkobling og frakobling går. Så – skal vi bare sitte og se på det som skjer nå, på masseødeleggelser og over 20.000 døde på Gaza-stripen? Minst en del av det svaret er jo et slags ja. Doomscrolle, lese, fortvile, signere, donere, troppe opp, bære fakler, rope slagord, gi applaus med vottene på, med vottene av, slukke fakler, gå hjem i vintermørket, handle middag, skru på radio, lage middag, skru på vannet i springen, la det renne mens det går fra glovarmt til kaldt.
***
Fra utstillingen Frihetens Former, mars 2023
Lee Krasners Through Blue, et av bildene som ble vist frem under Frihetens Former på Munchmuseet i år.
1. Jeg er ikke helt med på 20-tallsrevivalen som er en del av disse årene, i storfilmen Babylon, i prohibition parties og electroswing, stemningen på luksushotellet Sommerro hvor folk går med hatt og fjær og rustikke pannebånd og slurper afternoon tea. Jeg forstår at vi lever i et nytt 20-tall, at vi nok en gang er på vei ut av en stor pest, og at noen ønsker en stor fest, for her kommer nye katastrofer seilende mot oss. Det er sikkert harmløst rollespill alt sammen, og det er utvilsomt ofte dyktig utført og folk får gjøre som de vil, ja, folk får gjøre som de vil.
Det endrer ikke på det blotte faktum at jeg faktisk heller vil dø enn å dra på Poirot-fest.
Men jeg skjønner svermeriet litt også. For atmosfæren til den amerikanske delen av denne utstillingen gølver meg. Tanken om New York på 40-50-tallet, store leiligheter, vekst og vitalitet, alvoret og fryden over en helt blank tavle, gamle Europa som gir stafettpinnen videre, fra Paris til Manhattan, kunsten som seiler inn fra den radikale venstresiden og blir til frihetspropaganda, blir til teorier om at CIA brukte kunsten som (ikke egentlig veldig) hemmelig våpen i krigen mot Sovjet, gode greier… det har en syndig liflig bensinlukt ved seg.
2. Det er som om mange av maleriene trygler om å bli sett på som musikk. Frenetisk, fortettet, rolig, amorf, harmonisk, flyktig… Jackson Pollocks bilder utgjør et helt særegent musikalsk klisjeapparat, men hvor mange forskjellige musikalske uttrykk har ikke Mark Rothkos bilder fungert som metafor for? Morton Feldman, ambient, jeg tror jeg har hørt noen sammenligne bildene med shoegaze. All musikk hvor du kan snakke om flater, i det hele tatt. Kim Myhr spilte på åpningen av Frihetens Former og for noen år siden sa dette i et intervju i Jazznytt: “Jeg var ganske opptatt av Mark Rothko, og har blant annet spilt i Rothko-kapellet tre ganger. Hans malerier er jo virkelig tilstander (…) Det jeg setter pris på med ikke-lineære musikknarrativer, er at de setter lytteren litt fri til å fokusere mer eller mindre på ulike tidspunkter. Om det er et førti minutter langt stykke, er det greit for musikken om du tenker på noe annet, og så kommer tilbake. Det er vanskeligere med klassisk dramaturgisk oppbygning.”
3. Jackson Pollock døde i 1956, jeg tror ikke han fikk hørt om Ornette Coleman. Han hadde heller ikke særlig sans for formen for moderne jazz som på på 40-tallet fikk navnet bebop. På samleplaten Jackson Pollock Jazz, utgitt av Museum of Modern Art i forbindelse med en utstilling, finner man låter som “Beale Street Blues” av Jelly Roll Morton, “The Mooche” og “Solitude” av Duke Ellington og “When a woman loves a man” av Billie Holiday, stoff til en god og litt topptung sending av Swing’n’Sweet med Knut Borge og Leif “Smoke Rings” Anderson. Det finnes få rette linjer i musikkhistorien og mye av det som ble hetende frijazz pekte også bakover i historien – øyeblikket er preget av et voldsomt rykk, men i hvilken retning det går er mer subtilt, og fremdeles stoff for diskusjoner. Hvem vet – kanskje Pollock, om han hadde levd lenger og opplevd det musikalske øyeblikket som intraff rundt tiårskiftet hadde gjenkjent koblingene til den tidlige jazzen, til bluesen og den kollektive improvisasjonen. Kanskje ikke umiddelbart, men hvem vet om han likevel hadde kjent seg igjen når han fikk vite at Coleman følte på et slektskap med bildene hans, som han gjør i omslagsteksten til albumet Change of the Century, fra 1960: “With my music, as is the case with some of my friends who are painters, I often have people come to me and say “I like it but I don’t understand it. Many people apparently don’t trust their reactions to art or to music unless there is a verbal explanation for it (…) There is a continuity of expression, certain continually evolving strands of thoughts that link all my compositions together. Maybe it’s something like the paintings of Jackson Pollock.” Året etter kom albumet Free Jazz, med maleriet White Light, et av de siste Pollock fullførte, på omslaget. Siden har de to kunstnerne alltid bare vært en ørliten assosiasjon fra hverandre. Det spiller liten rolle hva Pollock egentlig hadde tenkt om det, for sånne ting styrer jo ikke kunstnere selv.
Fra utstillingen Frihetens Former på Munchmuseet. Foto: Munchmuseet
4. Når du først har begynt å tenke på hvordan noen bilder låter, er det lett å fortsette. Og når du får lov til å se to Pollock-lerreter på nært hold, for så å kikke deg over skulderen og se en vegg til høyre for deg hvor Rothko lyser mot deg, er det vrient å slutte. Så da må den sprutende, solistiske bevegelsen i forgrunnen på Georges Mathieus Flyktighet fra 1945 liksom være musikken som hadde blitt klekket ut på Minton’s i Harlem rundt denne tiden, og som ble selve symbolet på musikalsk frihetssøken, fremført av små ensembler på små steder. Men hva slags musikkstykke er Tokyo av Sam Francis, hvor en skypumpe av umulig sterke blåfarger feier over det store hvite lerretet? Der er jeg svar skyldig. I Hvitt lys av Norman Bluhm, minner penselstrøkene om vingeslag i en varm og grønn skog – kanskje låter det bildet som den yrende kvitringen og skogbunnen av rappfingret bassplukk i Afternoon of a Georgia Faun av Marion Brown.
Eller kanskje er det den salige, klukkende marimbaflyten i The Jewel in the Lotus av Bennie Maupin jeg tenker på. Blått nivå av Lee Krasner ser ut som et mindre band – kanskje det rett og slett er en trio full av karaktermotsetninger og paradokser, de små røde feltene kan minne om hender, men hvem som griper tak i hvem vet jeg ikke. Kanskje Jimmy Giuffre 3 (er ikke de tre sorte figurene i et slags fritt fall?), eller Albert Ayler med Peacock og Murray, eller for den del Lauvdal med Luhr og Hulbækmo. At noen av de brune feltene er strie – tror jeg – blir tydeligere når man stikker nesa nærmere bildet. Kanskje de bruker instrumentene på utradisjonelle vis, kanskje musikken har en ru overflate, kanskje de spiller en blues. Når jeg har sett det gjengitt i fotografier har Krasners store maleri Gjennom Blått sett mettet ut, med masse ferskenfarget maling i tillegg til de blå krusedullene og de hvite flekkene. På nært hold er det tydelig at det er det gulaktige lerretet man ser. Det minner meg om en av de opplevelsene hvor man nilytter til noe som har hørtes stort og massivt ut, men hvor man plutselig skjønner at man lytter til mange færre lydkilder enn man har trodd. Hva slags musikk er Adolph Gottliebs Utbrudd 1973, med dramatisk sort fargesprut under en stor rød sol? Det første som faller meg inn er den muezzinrop-aktige trompeten i “Saeta” fra Sketches of Spain, men jeg ergrer meg med en gang jeg har foreslått det, tanken slår meg bare fordi jeg kjenner en tilknytning til det stykket, og fordi det er som om det er badet i varm og knusktørr solstek. Nei, dette er nok musikk jeg ikke har hørt ennå.
Noen av maleriene gir en følelse av ro, eller likevekt, en energi eller en følelse av at det sprer seg utover på en velproporsjonert måte. De gode føles enkle, tydelige – de har funnet sin egen, innlysende regelmessighet. Jeg får lyst til å komme tilbake, svinge innom dem en siste gang før vi går. En følelse av her kan jeg være. En mann sitter foran det største Rothko-bildet på utstillingen og ser på det med lukkede øyne, han får meg til å tenke på folk som er ute en ordentlig fin dag i februar, og strekker seg verkende etter sola. Vi går i lange sirkler rundt ham.
Fra Frihetens Former som ble utstilt på Munchmuseet i 2023. Foto: Munchmuseet
På Colemans Free Jazz spiller to kvartetter mot og med hverandre. John Coltranes 1965-utgivelse Ascension, hvor vi hører elleve musikere, er en annen utgivelse som gang på gang har lokket frem sammenligningene med action painting – musikk med en amorf og fortettet overflate, og hvor opplevelsen av energi og tekstur er kroker på snøret som trekker deg videre inn, gjennom sprutene fra messingpenslene.
Men i dag fremstår de som to album med tydelig handling, de beveger seg på mer lineært og historiefortellende vis enn de gir inntrykk av første gang du skrur dem på og føler at du står midt i en musikalsk trafikk-kork. Fraværende er også følelsen av overdådighet som de store bildene gir. Frijazzen fra 50- og 60-tallet er revolusjonerende, eksplosiv, stundom krevende. Men den kan også føles sparsom og jordnær nesten fattigfornem. Den måtte finne seg i å eksistere i randsonene, i musiker- og entusiastdrevne settinger, et godt stykke unna de store massene og pengesummene.
Om man skal finne frem et jazzalbum som gir den samme følelsen av overflod som de store lerretene her gir, er det lettere å gripe til Bitches Brew, for eksempel. De store panoramaene og det gestiske preget til den plata formelig trygler om å bli beundret på avstand, fullt av gester og enorme flater – muligens stor kunst, men også åpenbart musikalsk interiør. Glamouren vi finner her slår meg som et unntak – det er heller et fattigfornemt preg over det meste av den rare musikken man kan oppleve rundt omkring og på plate. Musikk for små rom.
5. Den europeiske delen av Frihetens Former er annerledes. Kanskje mindre spektakulær og vital, men desto mer alvorlig og nesten burlesk. 1945 betyr noe annet her. Andre verdenskrig er en viktig skillelinje også i jazzen. Den setter en kile mellom en kommersiell gullæra preget av swing og storband og den modernistiske kjedeeksplosjonen preget av mindre band fra 40-tallet og utover. Men i motsetning til kunstmusikken, i motsetning til billedkunsten, prosaen og poesien, har jeg til gode å lese noen gjøre et forsøk på å ramme inn arbeidet til jazzens viktigste modernister i etterkrigsårene som et eksplisitt oppgjør eller en reaksjon på ødeleggelsene under andre verdenskrig. Mingus og Sun Ra har skrevet viktige låter om atombomben, men andre kriger og konflikter blir tydeligere i musikkens historie.
I juni i år dør Peter Brötzmann. Hos ham dukker det mer europeiske etterkrigsalvoret opp, også i fruktbart møte med noe amerikansk og vitalt. Den 7. juli på Kongsberg Jazzfestival, under konserten med Henriette Eilertsen og Michael Duch i Låven, er det spøkelser i rommet. De viser totalinstallasjonen Jeg vil hoppe paradis av Mari Eriksen der inne. Hun er i en hospitantstilling for nyutdannede kunstnere i regi av Viken fylkeskommune, for Kongsberg Jazzfestival, i årene 2022 til 2024. Inne i rommet er det små, broderte kvadrater på veggene i all slags farger, det minner nesten om gammel datagrafikk (som igjen minner som tekstilkunst, kanskje). På gulvet er det forskjellige objekter, steiner, mursteiner, stubber, det er hamret skruer, spikere, mikadopinner og annet inn i dem. Det utgjør et paradis-spill. I enden av paradiset et stort garnnøste med ståltråd ut til alle kanter. Akkurat der sto Brötzmann og spilte for et års tid siden.
Peter Brötzmann i Galleri Låven, sommeren 2022. Foto: Birgit Fostervold/Kongsberg Jazzfestival
Aldri har det vært viktigere å møtes. Kan hende det stemmer, men fremdeles føles det rart å si det, å skulle mene det og legge det frem som en slags visdom, det er som når man etter terrorangrep sier ting om å ta byen tilbake, de mørke kreftene skal ikke vinne, vi skal danse i gatene, alt det der. Jeg har også sagt og skrevet disse tingene selv, men hva om det ligger en fornektelse i det som er skadelig, hva om det riktige er å si, klart og tydelig, at noe faktisk er ødelagt?
Fra utkikkspunktet på seint nittitall, da jeg virkelig begynte å bry meg om musikk, hadde kunsten en slags plot armor, folk hadde jo startet å dikte, synge, danse, male og spille igjen, for lenge siden. Den bobla sprakk, og de siste årene har jeg tenkt at umuligheten man snakket om etter 1945, om kunst og musikk etter Holocaust og den store krisen, ikke var så analytisk, men noe som hadde satt seg i magen og ryggen på kulturen, en slags utbrenthet, eller en forferdelse om det som hadde skjedd som forgiftet og devaluerte alt den kom i berøring med.
Thomas Strønens Time is a Blind Guide – A World Without Borders – på Kongsberg Jazzfestival. Foto: Birgit Fostervold/Kongsberg Jazzfestival
Kort tid etter konserten i Låven spiller Thomas Strønens Time is a Blind Guide det nye verket A World without borders i Sølvsalen, lillesalen i Kongsbergs kulturhus. Musikken akkompagnerer – eller spiller med – fotograf Knut Brys bilder fra flyktningeleirer på øya Lesvos i Hellas, hvor han har jobbet de siste årene. Et sånt prosjekt balanserer også på en hårfin grense – hva er det som blir platt estetisering, hva er det som blir meningsfullt og reflektert? Jeg har ikke noe klart svar, men det er et veldig fint parti uti der som jeg har spart på, hvor Strønen og bassist Ole Morten Vågan får opp dampen og videokameraet leker med en guttegjeng som gjør ablegøyer. Bare helt vanlig tøys og moro, noe du kan legge absolutt alt og ingen verdens ting i. Først og fremst ser det gøy ut, og blikket til fotografen er interessert, følger dem dit de løper. Jeg tror det varer i flere minutter.
Barna som løper over amfigulvet i Middelalderskogen under konserten med Tobias Delius og tre fjerdedeler av Joshua Abrams Natural Information Society på Motvind noen uker etter Time is a Blind Guide har gule, regnbuefargede, rosa, grønne og grå gensere. De hoier, flipper og speiser ut til den improviserte musikken. Noen ganger responderer musikerne, og her og der får barna de voksnes oppmerksomhet, før de mister den igjen og løper for seg selv. Her ute i skogen, en vemodig vakker gensersommerkveld med vindens milde sus i tretoppene, er de på en måte ute av stand til å forstyrre noe som helst. Delius er en fantastisk saksofonist også, han har gamle toner i hornet, opp til flere, litt på samme vis som overskuddet David Murray bringer til scene og innspillinger, og som han demonstrerte litt lenger ned lågen, på Kongsbergjazz, noen uker før.
Noen uker etter Motvind igjen, på Blow Out-festivalen i Toftes gate 69 mens uværet Hans herjer på store deler av Østlandet, spiller ensemblet DNA?AND en konsert med Hamid Drake. Første gangen de spilte sammen for noen år siden, trakterte Drake en stor rammetromme, men denne gangen har han flyttet seg over på trommesettet, og det er vellykket – en konsertvenn hvisker at det er trivelig å få oppleve Drake som rocketrommis også i løpet av festivalen, og jeg er enig – her og der sniker reggaen seg fram også, den putrende og tålmodige kreativiteten DNA?AND står for blir litt fastere i fisken av bidragene hans denne kvelden. På et tidspunkt bryter det ut call and response – en av bandets forsangere synger Jeg gikk en tur på stien, og når han kommer til «koko», spretter koko-ene tilbake mot ham, som om MIR er blitt et skogholt. DNA?AND bruker tid, kurvene er lange, og noen ganger skjer det ikke. Et bandmedlem kan gå lei og forlate scenen, noen andre kan snike seg til et lite «solo-øyeblikk», mens andre igjen holder motorik-aktige figurer gående lenge. Som i veldig mye annen menneskelig aktivitet, fra fisking til å se på lagidrett, er venting en del av greia. Ofte høres det kjedelig ut, noen ganger er det drit kjedelig, og under alle omstendigheter er det kanskje en voksen glede, på lik linje med høst og mokkabønner. Jeg kan ikke si noe annet enn at det handler om å være menneske. Mellom to av strekkene de spiller oppstår det en lang og dyp pause mens de unge musikerne bytter instrumenter. Uanstrengt knyst, kjempelenge. Her kan vi også være.
***
En tanke som sniker seg med, like før eller etter leggetid: En virkelighet hvor musikkøyeblikk selges i ikke-masseproduserte enkeltgjenstander. Kanskje på krukke, a la drømmene i SVK. Inni disse krukkene finnes umiskjennelig, klar lyd, i små eller store sløyfer. Christen Sveaas viser stolt frem et spesielt fint cymbalgniss fra Jan Martin Gismervik, kjøpt for millioner av kroner, som du rett og slett ikke får noe annet sted. Vi leser hvordan karrieren til Lennie Tristano endret seg etter at Peggy Guggenheim på 40-tallet kjøpte inn noen forbløffende fraser, og viste dem frem ved siden av to-tre veltimede klaverklink fra Count Basie og malerier av Picasso og Kandinskij. Et skarpt og glohett frontalangrep fra Signe Emmeluth’s Amoeba, fanget på en turné i Europa, utløser internasjonal budkrig i 2021 og featurereportasjer i D2. På musikkens gråværsdager er det ikke nødvendigvis noe mer lukrativt å drive med kunstmusikk, det går i det vante turnélivet, kanskje et og annet bestillingsverk eller en publiseringsstøtte, men kanskje, kanskje det går an å skyte gullfuglen om du fanger nysgjerrigheten til den riktige musikkinteresserte krøsusen. Den slags penger har ikke jeg, men jeg er stolt av det som står i den store hylla. Der finnes et gammelt syltetøysglass med noen vakre, myke danske bassplukk fra midt på nittitallet. Ikke noe du får noe særlig for, men i fin stand. En rekke små plastglass tydelig merket «2023» står hulter til bulter på en hylle, med forklarende tekster som Da solen stekte mot Iggy Pop, da tåka lettet under Joshua Abrams Natural Information Society, Støttekonserten for Trym Karlsen og de andre, Soundtrack spiller «Instant Repeater 99», En Aften med Moskus, Jason Moran, Sundfør på Lyse Netter og Håvard Wiik-uka. De skal stå en stund, så får vi se. Ved siden av dem igjen, et litt krøllete drønn fra pianoet til Isach Skeidsvoll som jeg sopte opp fra gulvet og helte ned i en tom Solo-flaske som jeg smuglet over fjellene. En litt råflott eske i mørkt treverk som det står Atomic-uka på står i det øverste hjørnet, ved siden av en kakeboks merket div. jul. Jeg er glad i disse øyeblikkene og besøker noen av dem dem nesten daglig.
***
John Coltrane and Johnny Hartman
John Coltrane and Johnny Hartman
(Impulse, 1963)
Det var et veldig godt år. Coltrane hadde flere viktige år, viktigere år hadde allerede gått og viktigere skulle komme, i frihetens tegn, men 1963 er like fullt et sentralt overgangsår for den unike saksofonisten og komponisten som vi tilsynelatende aldri slutter å bli grepet av. En bro mellom det som hadde vært og det som skulle bli. En av 2018s største felleshendelser i jazzen var jo utgivelsen av det «ukjente» albumet som fikk tittelen Both Directions at Once, med mastertaper med opptak fra en uutgitt albumsession gjenfunnet på Naimas gamle loft, eller hvordan det var. Petter Wettre skrev en av årets fineste og viktigste plateanmeldelser om denne plata, over to sider i Jazznytt tidligere i år. Vi håper å kunne overtale både gamle-Petter og nye-Petter om å skrive mer for oss i 2019. Men, tilbake til ’63. Det kom også helt nylig et CD-bokssett (eller en kladeis strømmelåter) kalt New Directions, som samler hans aktivitet dette året, inkludert de viktige liveplatene Newport ‘63 og Live at Birdland, samt Dear Old Stockholm.
Birdland-plata hadde med to ekstreme studioinnspillinger fra 63, den hypnotiserende «Your Lady», for ikke å snakke om intense «Alabama», skrevet av Coltrane etter et fryktelig Ku Klux Klan-attentat mot en baptistkirke i Birmingham, Alabama, der fire svarte jenter mistet livet. Det er en av de sterkeste låtene fra eraen, og en låt som fikk nytt liv, eller et annet liv, da strengemester Geir Sundstøl på nennsomt og vakkert vis kombinerte den med «Warszawa» av enobowie på årets anbefalte album Brødløs.
Men hjertet i årsproduksjonen 1963 er nok det som er en av de personlige juleklassikere, den mjuke pakker-aktige John Coltrane and Johnny Hartman, den eneste platen der JC opptrer med vokalist. Og hvilken vokalist!
Det var Bob Thiele som anbefalte Hartman å gjøre en innspilling med den store saksofonisten. Hartman var etter sigende litt skeptisk, men ble overbevist etter å ha hørt en konsert med den klassiske Coltrane-kvartetten på nettopp Birdland, og ifølge mytologien kjørte de gjennom noen rolige låter for å bli kjent, etter at bartenderen hadde jaget ut gjestene og låst døra på klubben. Og det som skulle bli plata, har også klare after hours-kvaliteter. De er nesten så man hører gnisset av glass som pusses med bartenderens private barhåndkle, noen peanøtter kastes inn i munnen, og dagens oppgjør regnes gjennom mens musikerne roer sakte ned, for i det hele tatt klare å slutte å spille. Avsluttende «Autumn Serenade» har et visst preg av fyrighet, men ellers er det bittersøte tårer i drinken eller kruset med mulled wine, stille aksepterende verdens ondskap men likevel med takknemlighet for det man har. Hartman har en usedvanlig vakker stemme, nesten på crooner-siden, og man kan kanskje si at deres tolkning av «Lush Life» mangler noe av bittet vi finner i andre innspillnger av Billy Strayhorns i sannhet særdeles rystende låt og tekst, inkludert Coltranes egen instrumental, låter som man kan lese mer om i Tore Stavlunds fabelaktige essay om nettopp «Lush Life» og jazzens dypt blå kjerne, i et av de foregående Jazznyttene. Men det føles så deilig å høre Elvin Jones pusle med vispene, de betryggende bassgangene Jimmy Garrison gir til ham, og McCoy Tyners avmålte klimpr der bak, når disse to pustens mestere møtes. Den avspilles hver jul, «You Are Too Beautiful» får de metaforiske kastanjene til å varmes og åpnes med sine liflige dufter der inne i ildstedet som også gir slik en behagelig temperatur på sokkene. Det er kun seks låter på platen, det vil si en god halvtime. Ofte er det akkurat det man trenger for å havne i sonen.
Les om flere av Audun Vingers julefavoritter i NTTs første julespesial.
Av Audun Vinger og Filip Roshauw
The post NTTs julespesial no. 6!!! Rammeslått og mørke netter appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Romjulsjazz appeared first on Jazz i Norge.
]]>2. juledag
Krokofanten Tom Hasslan er tilbake med sine julejamvenner på Energimølla i Kongsberg.
3. juledag
Tromsø Jazzklubb får fire band på besøk: Hallgeir Pedersen Trio spiller fra sitt nye album «Update», Sigrid Brennhaug synger med kvartett, det lokale bandet Aleksander Døvle Group «lover en fortryllende atmosfære midt i romjulstiden» og Haugseth/Amundsen Duo gjør egne tolkninger av kjente melodier.
Haugseth/Amundsen Duo spiller på Tromsø Jazzklubb. Foto: Presse.
4. juledag
Trondheim Jazzfest arrangerer den årlige julejazzen på Scandic Nidelven. JaZZmaZZørene gir rom til danseføtter med sin 20-talls swing og du kan få testet dine lindy-hop egenskaper, og Åsne Fossmark/Miriam Kibakaya/Amund Storløkken Åse/Nicolas Leirtrø, Trøndelag Big Band, Bjørn Alterhaug Kvartett og flere artister entrer Nidelvens lokaler. Her kan du få mat og overnatting om ønskelig.
Samme dag arrangerer Storyville julejam, med husband. Her får musikanter som blir med på jam gratis inngang. De har et husband som sørger for å holde drivet gående med Espen Songstad, Isak Hungnes, Tarald Kongshaug og Frank Hannasvik.
Ad Lib Jazzklubb får besøk av de Fire Vise Menn med «en julekonsert for vidsynte».
Prima Vista Social Club spiller på Ribbejazz. Foto: Lars Opstad.
5. juledag
Smular Er Også Brød, Treverket, Swinging Strings og Dj Finborud inntar Jolajazz på Park Hotel Vossevangen.
Lillestrøm Jazzklubb inviterer til Ribbejazz. Enda et storslagent arrangement med en rekke artister: Prima Vista Social Club, Karin Krog, Best Western Swing og mer.
Husk å ta en titt innom dine lokale arrangører som sikkert har andre arrangementer på lur. Her er også lenke til vår konsertkalender.
The post Romjulsjazz appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post David Jønsson til Oslo Jazzfestival appeared first on Jazz i Norge.
]]>I tillegg til en mastergrad i medier og kommunikasjon fra NTNU forteller Jønsson fra et intervju i 2022 om bakgrunnen sin som musikkformidler – Ja, jeg har skrevet om musikk for diverse aviser, blogger og nettsteder opp igjennom. Jeg skrev blant annet en del for Big Dipper da jeg jobbet der, og for musikkavdelingen til biblioteket i Trondheim og nå senest for Deichman musikk. Musikkformidling gjør meg veldig glad og jeg er veldig heldig å ha fått jobbet med ulike variasjoner av det hele veien.
– Jeg gleder meg stort til å ta fatt på oppgavene som markeds- og kommunikasjonsansvarlig for Oslo Jazzfestival. Jeg ser frem til å bli en del av den flotte og dedikerte festivalgjengen, og til å formidle utrolig mye bra musikk ut til folket, forteller Jønsson i samtale med Oslo Jazzfestival.
The post David Jønsson til Oslo Jazzfestival appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post NTT: Under jazzens lune dyne appeared first on Jazz i Norge.
]]>1. The Source of Christmas, den norske julejazzmusikkens mystiske maratonøvelse, finner nok en gang sted på Cosmopolite på Torshov – i kveld er det vel nesten utsolgt, men i morgen skal det fremdeles være noen billetter igjen. Og som oppladning kan du jo kanskje lese det store intervjuet med alle fire The Source-medlemmer fra NTTs første julespesial? Hør på trombonen:
2. Plateåret er ikke ferdig ennå. I dag kom Herlighetens Vei av Marthe Lea Band ut. Den fortsetter på mange måter i fotsporene til de fantastiske fortellingene på førsteskiva Asura fra noen år tilbake – men bandet er blitt mer innkokt, verdenen deres er blitt litt større, det er flere instrumenter og ideer. Låtene, som stort sett er skrevet av Marthe Lea, er topp saker – de fleste bør klare å finne seg en favoritt på plata enten det er earwormen “Ayumi” med brummende kontrabassklarinett fra Andreas Røysum, felefilosof Hans P. Kjorstads luntende “Låvebængar” eller den pianodrevne, gjennomkomponerte låta “Gurdjieff til Gurdjieff”.
2023 har vært et fint år for plateselskapet Motvind, som kanskje føltes litt mellom sesonger i fjor. To av de helt sentrale sluggerne har i hvert fall gitt ut plate – vi har faktisk ikke rukket å skrive nærmere i remsa om Andreas Røysum Ensembles ferskeste Mysterier, som kom for en tid tilbake og som er en sabla fin skive dét også. I kveld er det uansett Jul i Motvind på Kafé Hærverk – der spiller Marthe Lea Band releasekonsert (de har med skiver også), Magnus Skavhaug Nergaard (som vi møter lenger ned i remsa) holder konsert og trioen Miman spiller Hildegard von Bingen, det er jo en raus og verdig ting å gjøre nå oppunder jul. Det blir også slipp av artister til neste års Motvind i Middelalderskogen, og festen holder på til byen stenger.
3. Sildajazzens venner holder hus på Høvleriet, en av de aller hyggeligste scenene, i morgen klokka 14.30. Da spiller Nils & Henrik Økland feat. den originale entertaineren Eilif Moe og venner. De garanterer julestemning også – ikke verst, bare dét!
4. Samba og Lutefisk på Lillestrøm med selveste Trio de Janeiro på søndag, sier du? Joda, det høres svært hyggelig ut, det – en liten lettelse at det finnes et alternativ til lutefisken også (selv om blogghalvdel Vinger hardnakket hevder at ingen lutefisk som serveres på norske restauranter er ordentlig lutefisk lenger).
5. Første gang pianist Jason Moran spilte med Trondheim Jazzorkester var i fjor sommer, da de fremførste Morans musikk i Ole Morten Vågans arrangementer på noen festivaler. Den første konserten på Oslojazz var kul, universet til Moran er vidunderlig stort og vidtfavnende, jazza og alt mulig annet, koblingen mellom ham og Vågans kreativitet ga mening og bandet inneholder opptil flere krumtapper. Men det bar også fremdeles preg av å være litt nyåpnet, stivt i kantene og slarkete i overgangene og i salen på Munch kommer dessuten alt unntatt den reinspikka kunstmusikken på halvdistanse. Nå på søndag spiller de på Victoria. Da har de vært i Oslo og spilt inn plate i noen dager, så det tror jeg blir en helt annen opplevelse. Apropos Vic East: I morgen spiller Punkt-landslaget aka Molvær, Aarset, Henriksen, Bang og Narvesen der (Erik Honoré er vel kanskje Drillo eller noe sånt)
6. Brenneriveien Jazzhus er det noe som heter – BLÅ er et annet navn på samme sted. Nå blåser Blå litt liv i Jazzhus-navnet med en konsertserie der fiolinist Audun Rørmark, gitarist Ola Erlien og bassist Gard Kronborg skal jobbe med forskjellige gjester. Et helt topp husband, det – sikkert gøy på en tirsdag. Det ligger også perfekt til for å kombinere med Blow Outs juleavslutning hvor vi hører en trio med gitarist Inga Stenøien og rytmeseksjonen Solberg/Zanussi, en trio bestående av Andrea Giordano, Jonas Cambien og Magnus Nergaard i tillegg til et eller annet vidunderlig noe som heter HOLIDAY SPIRITS! og som som sikkert er jævlig jovialt, i tråd med Blow Outs grunnholdning. God jul!
Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. Her er Duke Ellingtons “Sugar Rum Cherry”:
Nytt vinternummer av Jazznytt på blankt og matt papir er nå i butikker og allerede hos abonnenter. Du er vel abonnent? Det er fint å være, dessuten støtter du alt arbeidet med denne remsa som du jo leser hver eneste uke uten vederlag. Sjekk info om priser (de går opp bitte litt ved nyttår, så lurt å gjøre det nå) på jazznytt.no
Hovedsaken denne gangen er en spennende historisk feature om forskjellige dannelsesreiser til New Orleans som unge norske fans og musikere foretok på åttitallet. Disse reisene og møtene med folk ga dem store kick som de så tok med seg tilbake til Norge og det fortsatt meget vitale tradjazz-miljøet her hjemme. Blogghalvdel Roshauw fikk en god og annerledes idé, og utførte den jævlig bra, vil jeg si. Han fikk ideen av å se det sjarmerende, og merkelig nok evig aktuelle, fotografiet av to venner på utenlandstur, der de beundrer platefangsten på et billig hotellrom.
Mesterfotograf Pål Dybwik har en stor fotografisk hyllest av jazzklubben Herr Nilsen, som feiret 30-årsjubileum i år, og blogghalvdel Vinger kommer med noen kvasipoetiske betraktninger om dette stedet som han virkelig digger.
Det er store intervjuer med Chicago-legenden Hamid Drake (mer om ham her i remsa neste uke!) og vår norske suksesspianist Espen Eriksen snakker med en av jazzens fremste intervjuere Terje Mosnes, samt med herlige utøvere som Elina Duni, Håvard Aufles og Hilde Marie Holsen.
Kjetil Jerve møter saksofonist og komponist Shannon Mowday i spalten Blindebukk, der forskjellige hemmelige låter fra jazzhistorien gir grunnlag for nye samtaler.
Småsaker om osloklubben Jazid og drum’n’bass-klassikeren New Forms av Reprazent, og en større en om den glemte klassikeren av Sidsel Endresen & Jonas Fjeld som nettopp ble digitalt tilgjengelig for første gang.
Forfatter Maria Lokna avslutter sin essay-serie i tre deler om musikk og kropp.
Ellers er Jazznytt som alltid full av småsaker, nyheter, og tekster om plater, bøker og filmer, fra Marthe Lea via Chet Baker til Henry Threadgill.
Som alltid flott designet av Nick Alexander, som noen av dere også kjenner som albumcover-designer. Og med enorm hjelp av Karoline Ruderaas Jerve på skriving, redigering og good vibes. Det hjalp å høre henne synge med på Kenny Loggins’ versjon av «Who’s Right, Who’s Wrong» da klokka gikk faretruende fort og masse småting gjensto å gjøre. Plutselig fant vi flyten. Gi en tribute til henne og oss ved å kjøpe nummeret på Narvesen eller bli abonnent – det lønner seg å gjøre nå, for fra nyttår hever vi prisene ørlitte grann, for første gang på nesten ti år. Yeah!
Det er temmelig snodig at vi ikke har snakket ordentlig fokusert med Magnus Skavhaug Nergaard her i remsa før. Han har tross alt befunnet seg midt i skjæringspunktet i en årrekke allerede, som bassist, arrangør, tekniker, produsent, lydmann og så videre. Og som en viktig del av et meget vitalt miljø et sted mellom Hubro-jazz, avant punk og knotte-impro, i en haug sentrale prosjekter i norsk undergrunnsmusikk i de siste ti årene. For ikke å glemme det viktige arbeidet med innspillingsstedet Flerbruket. Og at han er en knakandes fin figur.
Således har han egentlig vært med her i remsa mange ganger allerede. Grunnen til at det passet ekstra godt nå, er at han er aktuell med flere steinbra utgivelser med prosjektene Delish, Bonanza of Doom og Pseudo Fruit, samt hans soloprosjekt. Det lanseres i kveld på Motvinds julefest på Kafé Hærverk. Så da ble det preik.
Magnus Skavhaug Nergaard. Foto: Natali Abrahamsen Garner
Du spilte lanseringskonsert for debutalbumet til Bonanza of Doom tidligere denne uken. Det høres jo ut som en god beskrivelse av vår samtid, men hva slags band er det egentlig, og hvordan kom det i stand?
— Ja, det navnet bare fortsetter å levere dessverre … Bonanza of Doom kom i stand sommeren 2021. Signe Emmeluth hadde booket en dato på Kafé Hærverk og trengte et band – på den konserten var Jonas Krøvel fra Pom Poko på bass. Litt senere hadde Signe fått forespørsel om å åpne by:larm, da var jeg og Veslemøy Narvesen med. Vi spilte en sånn bransjegig, et ganske komprimert stykke støyjazz rett i fleisen på en gjeng med delegater der tidlig på morgenen og det virket som de satte pris på det. Senere spilte vi en ordentlig konsert til på by:larm for et stappfullt Kafé Hærverk- det var veldig høyt og øsete husker jeg, men føltes jævlig bra, litt samme energi som mitt gamle band med med Joakim Heibø og Christian Winther, ICH BIN N!NTENDO.
Etter by:larm ble Signe kontakta av Terje i Sheep Chase Records og vi bestemte oss for å lage en plate som kvintett med Signe Emmeluth, Karl Bjorå, Martin Langlie, Ole Mofjell og meg sjøl.
– Bandnavnet la jo visse føringer for hva musikken skulle være, men jeg føler at vi har funnet oss selv litt etter å ha spilt inn en plate i et kjellerlokale under Hausmania og etter å spille på rave-festivalen La Nature utenfor Liegé i sommer, hvor blant annet Ole Mofjell tok på seg rollen som MC med full dub-echo ala Lee «Scratch» Perry.
Bonanza-biten ble tonet litt opp og Doom-biten litt ned og bandet har utviklet seg til å bli ganske så dansbart til tider, med et fokus på parallelle rytmiske forløp og suggererende groover. Vi har jo tross alt to trommeslagere. Likevel er musikken fortsatt helt improvisert, noe som gjør fallhøyden ganske stor og gjør det jævlig spennende og krevende å utvikle forløpene.
Det er da gitt ut på Sheep Chase Records, som jeg vil si er et av landets mest toneangivende indielabels, som likevel er temmelig åpne mht hva de presenterer. Trenger man avgrensinger i musikken fortsatt, forresten?
— Avgrensninger i musikk trenger man nok egentlig ikke, i hvert fall ikke sett fra innsiden av den, men tradisjoner og idiomer i musikk finnes jo og noen ganger har folk bare et behov for å definere noe, enten for seg selv eller ut ifra det de hører av andre. Noen band og musikere har mye mer til felles på tvers av sjangre enn blant sine egne noen ganger!
Jeg opplever at veldig mange av de musikerne og kunstnerne jeg ser opp til egentlig er ganske fristilt i sitt forhold til den sjangeren eller retningen de blir forbundet med, og det sier kanskje noe om hvor jeg føler meg hjemme også. Jeg liker veldig godt med Oslo-scenen er at de ulike musikk- og kunstmiljøene glir over i hverandre, samtidig som byen er såpass stor at ulike ting kan utvikle litt ubemerket også.
Ja, det har du rett i. hvor føler du at du helst «hører hjemme»?
— Improvisert musikk, jazz, rock, tekno, folk, samtidsmusikk, støy, pop, lydpoesi, dans, scenekunst – er det sosiale, litt nysgjerrighet og en følelse av nødvendighet på plass i musikken så føler jeg meg stort sett hjemme.
Samtidig har jeg sett deg være lydmann på Herr Nilsen. Hva er din yndlings jazz-standard?
— Ja, det stemmer, det har vært en såkalt «side hussle»for meg i mange år med sine absolutte høydepunkter. For eksempel de mange gangene jeg hadde gleden av å jobbe med Knut Riisnæs. Men for å svare på spørsmålet: «Darn That Dream».
Pseudo Fruit. Foto: Lars Kristian Boquist
Du har et annet band ute på Sheep Chase også, som heter Pseudo Fruit. Albumtittelen Heavy Nydelig høres ut som noe bra jazz-sosiolekt som hadde passet i Alnafet Street, men hva slags greier er det egentlig dere holder på med?
— Haha, ja vi har tulla med at det er som hentet ut fra Jazzbasillen. «Heavy nydelig esse.» Pseudo Fruit består av Daniel Meyer Grønvold på gitar, Eirik Kirkemyr på trommer og meg på bass- enkelt og greit. Daniel og jeg ble kjent da Monkey Plot og Moon Relay var på Europa-turné sammen i 2017. Daniel og Eirik hadde blitt kjent i en annen turnébil et år senere og under pandemien ble det plutselig masse tid til å møtes å jamme.
Pseudo Fruit lager ganske så suggererende, energisk og sonisk rockemusikk uten vokal. På Heavy Nydelig jamma vi fram grunnmaterialet som trio før Daniel og jeg satt oss ned og rekonstruerte og komponerte ut ferdige demoversjoner av låtene før vi spilte inn alt sjæl og tok det med til Trondheim for å mikse det hos Kyrre Laastad i Øra.
Å spille og lage ting med Pseudo Fruit har føltes litt som å gå tilbake til røttene: det å rett og slett bare spille i band med Daniel og Eirik og lage musikk sammen. Vi har såpass mange felles referanser og er mer og mer skamløse i hvordan vi bruker dem, så det føles veldig friskt og intuitivt.
Og om ikke det er nok, kom du nylig med en plate mokk aleine, med tittelen Hibernacle. Jeg elsker den tittelen, men hva betyr det egentlig?
— Hibernacle betyr vel noe a la et hi, reir, dvale-sted eller dvale-innretning … Tror det også kan brukes om knoppene planter har for å overvintre. Tror det er et litt gammelmodig ord som ikke brukes så mye, men jeg liker å tenke at det også kan brukes som et arkaisk banneord sånn som de gjør med «tabernacle!» på fransk-kanadisk, hehe.
Jeg synes tittelens betydning reflekterer starten på arbeidet med musikken ganske bra, en slags hvile i det kreative arbeidet uten mål om å bli ferdig med noe som helst.
Og måten tittelen dukket opp på reflekterer prosessen med å gjøre ferdig musikken ganske bra. Jeg fant tittelen på en ganske innfløkt måte, gjennom å generere bokstaver ut fra en tallrekke jeg fant på en post-it lapp på Siebkes Benk i Botanisk Hage. Et tilfeldig utgangspunkt som inneholdt mening etter å ha lett etter den.
Wow, det er en inspirerende historie. Hvordan gikk du egentlig fram under innspillingen av denne underlig fengende musikken? En meget klar idé før du åpnet studiodørene? Hva slags utstyr var i bruk?
— Den prosessen var sjukt lang og egentlig ganske tilfeldig i starten. Jeg hadde masse diverse opptak på macen, på telefonen av meg sjøl som klimpra rundt på en sampler, en gitar jeg fant på dynga, en gammal gitarsynth jeg hadde kjøpt på ferie i Marokko, opptak av fascinerende lyder, av at Hans Hulbækmo spilte en snutt på trommene på Flerbruket og så videre og så videre. Egentlig er det veldig få av låtene som begynte med et elbass eller kontrabass-opptak.
Jeg satt og jobba med disse opptakene mellom slaga, miksa litt, spilte inn mer, tok vekk ting – egentlig uten noen tydelig plan om at det skulle bli noe, men til slutt gikk det vel en faen i meg og jeg bestemte meg for å ferdigstille alle prosjektfilene jeg hadde laga på macen. Deretter ble det egentlig litt som en typisk moderne multisporsproduksjon med sinnssykt mye «hva skjer med hvis jeg legger på» og «hva skjer hvis jeg tar vekk», og alt for mange potensielle muligheter. Men jeg lagde meg heldigvis noen regler for meg selv. Det er for eksempel ingen digitale instrumenter eller lyder fra et eller annet generisk samplebibliotek på plata. Det meste er ganske konvensjonelt eller litt «dårlig» spilt inn, men jeg spiller blant annet på morfars gamle fiolin på noen av sporene, og da hvilte jeg fela oppå mikrofonen mens jeg spilte og jeg spilte inn en del av kontrabassen i et rom som brukes til å brenne keramikk nede på Landbrukets hus der jeg har studio, klangen i det rommet er veldig merkelig og det er noen vifter som durer fint i bakgrunnen.
Senere i prosessen bestemte jeg at musikken trengte mer trommer, så da spilte jeg inn Dag Erik Knedal Andersen på Skarpretterboligen og Jan Martin Gismervik tok turen ut til Flerbruket. Begge er helt unike og fantastiske trommeslagere som absolutt har satt sitt preg på musikken.
Hvordan ble du forelsket i elektroniske instrumenter? Noen musikere eller opplevelser i ungdommen som var utslagsgivende?
— Når jeg spiller bass kan det være ganske altoppslukende og jeg har opplevd det å spille elektronikk, effekter, trommemaskiner og så videre som befriende – det gir meg en litt annen rolle i en samspillsituasjon og gir meg kanskje litt mer distanse til lyden. Jeg oppdaga det vel egentlig ganske seint gjennom å høre diverse noise- og elektroakustiske konserter.
Men egentlig har jeg et litt uavklart forhold til elektronikk og effekter. Jeg er for eksempel veldig puristisk når det kommer til effektpedaler på bass og er egentlig mest opptatt av hva jeg kan få til med kontrabass, bue, elbass og plekter om dagen. I Delish, prosjektet jeg har med Natali Abrahamsen Garner, Johan Lindvall og Martin Langlie, har jeg gjort en del trommemaskiner og effekter, men live synes jeg det funker mye bedre å bare spille bass.
– Hvis man kan kalle elbass et elektronisk instrument er kjærligheten til det instrumentet dypt, helt fra jeg starta å spille i rockeband og hadde en liten øvingsforsterker på rommet.
Fra ungdomsårene har jeg mange minner fra rocke og metall-konserter på rockeverkstedet i Lierbyen, men jeg husker jeg særlig to konserter fra da jeg gikk på videregående: Arild Andersen trio i Drammen teater med Tommy Smith og Paolo Vinaccia. Husker jeg ble helt bergtatt av hvordan det låt og at jeg synes det var utrolig kult at han brukte loop-pedal på kontrabass, haha!
Også husker jeg Supersilent i Odd Fellow gården på Kongsbergjazz i 2008. Det var en eksistensiell musikalsk opplevelse.
Mange har sett deg spille kontrabass i Anja Lauvdals herlige Joni-prosjekt. Et noe mer konvensjonelt sound enn annet vi er vant til å høre deg med, men fortsatt flott og utforskende. Følte du deg som plommen i egget?
—Ja, helt klart! Jeg er veldig takknemlig over at jeg fikk spille de konsertene. Å spille i Joni Mitchell med det bandet var helt fantastisk, både musikalsk og sosialt. Det å ta utgangspunkt i såpass kjent materiale og forholde seg til åpent og løst er det ikke mange som kan gjøre tror jeg, og det ble iallefall så mye mer enn et vanlig coverband.
Jeg føler meg egentlig like mye hjemme i såkalt streit låtmusikk som helt improvisert materiale så lenge det er en lyttende og åpen tilnærmning.
Ok det som skjer nå er at du får en pistol mot tinningen og må si hva din favoritt Joni-låt er!
—Med en pistol mot tinningen hadde jeg svart «The Hissing of Summer Lawns», bare fordi den er jævlig kul å spille på bass, men hvis jeg fikk litt betenkningstid hadde jeg nok svart «Amelia». Den sykliske låtstrukturen og teksten er veldig hypnotiserende.
Pseudo Fruit under innspilling på Flerbruket i sommer. Foto: Jenny Berger Myhre
Du er involvert i Flerbruket, gir det fortsatt mersmak? I mitt hode sammenlikner jeg det med den gamle skolen som Moki og Don Cherry flyttet inn i nede i Skåne. Romantisk visjon sikkert. Hva foregår egentlig på Flerbruket?
—Å ja, men jeg må innrømme at det til tider er litt krevende å kombinere musiker/småbarnslivet i Oslo med vedlikehold av en gammel skole i Søndre Høland fra 1898 som huser rundt 40 ulike musikkprosjekter ila et år. Jeg elsker å gjøre innspillinger og arrangere konserter på Flerbruket, og mengden oppussing og fikse-arbeid vi har måttet gjøre med det huset har også vært veldig berikende.
Akkurat den romantiske visjonen der hadde jeg også, og heiv meg rundt og bestilte Organic Music Societies da den kom ut på Blank Forms. Og Flerbruket glimter faktisk til som et fristed for frijazz på landet i ny og ne, men det skjer mye annet der og!
Hva da, mener du?
— Flerbruket er både en jazzklubb og et sted band og musikere drar for å øve og eller spille inn musikk. Natali og jeg som eier huset har praktisert en slags DNT-jazzstudio-virksomhet hvor musikere melder seg inn, betaler for opphold og ordner seg stort sett sjøl. Det er veldig kult å tenke på hvor mange kule plater og konserter som har skjedd på Flerbruket siden vi kjøpte den gamle skolen i 2017.
Ja, norsk musikk takker dere for at dere satte dette i stand. Til slutt må du fortelle om noe musikk som gir akkurat deg en viss julestemning
— Rosa Frå Betlehem av Sondre Bratland har pappa pleid å sette på en gang hver jul. Den plata og Arne Domnerus-musikken til Karl Bertil Jonsson´s Julafton er jul for meg.
Rosa troner øverst i vår juletrekanon. Ha en god en, Magnus!
Maria Kannegaard med Ole Morten Vågan og Thomas Strønen under Nattjazz i 2019. Foto: Terje Mosnes
Mange av dere som leser denne remsa har utvilsomt allerede lyttet seg gjennom de fire episodene av Pianisten, podcast-dokumentaren om Maria Kannegaard som er laget av Joachim Førsund, Ragnhild Fangel Jamtveit og Parisa Vaziri. Den anbefales virkelig, enten du kjenner musikken og historien hennes før eller om hun er helt ny for deg. Pianisten klarer å være mange ting på én gang: Et møte med musikken hennes, et portrett av en dypt fascinerende og ikke minst morsom person, et skremmende og lærerikt bilde av hvordan schizofrenien hennes arter seg og en historie om grov svikt i det psykiske helsevernet. Det er også en fortelling om dem hun har fått hjelp av, medmusikere og venner som er utrolig glade i henne.
Den inneholder noen øyeblikk der livet møter musikken, i fortellingene om hvordan låter som “Min ingen”, “À persona non grata” og “Sand i en vik” ble til. Ikke minst får vi høre det fjetrende opptaket hvor Maria Kannegaard Trio spiller for første gang på flere år på Valka i Oslo, etter en NMH-konsert hvor studenter har fremført Kannegaards komposisjoner. Vi hører det syrlige pianoet, Ole Morten Vågans kontrabass og Thomas Strønen, som spiller på noen ølflasker med spisepinner. Låten de spiller denne kvelden er “Nå”. Plateversjonen, et liveopptak med Kannegaard og Trondheim Jazzorkester, er gjennomgangstemaet til Pianisten og knytter det hele sammen.
Historien om Maria Kannegaard er ikke bare tidvis skremmende, den er nesten skremmende god. I den siste episoden, “Valkyrien”, kommer scenene på rekke og rad før serien kulminerer i konserten trioen spilte på Victoria nå i september. Det var første gang de holdt konsert siden midt i festivalsommeren 2021, da de avbrøt all liveaktivitet.
Victoriakonserten er et ladet øyeblikk som det føles naturlig at serien bygger opp mot, før den knytter det hele sammen i fremføringen av “Min Ingen” fra den kvelden. Men det er pussig at Pianisten tydeligvis unnlater å nevne trioens aller første comeback–konserter i 2019.
Jeg skjønner godt om det fremstår som flisespikk, for alt kan jo ikke være med. Og konserten på Victoria i høst er nødt til å være det endelige klimakset, for det er frem mot den lytteren får følge henne på nært hold. Men dette er uansett det ene stedet i Pianisten hvor serien henfaller til forenklinger og den Sterke Historiens sjangerkonvensjoner og stringente krav til en viss type oppbygninger og payoffs. Man kan få følelsen av at serien lever ganske godt med en eventuell forveksling av konsertcomebacket i 2019 og det i 2023. Det er kanskje forståelig, men de første konsertene trioen spilte var viktige – og jeg ser ikke poenget i å forsøke å beskjære noe som helst i en historie som har så mange sterke scener og klimaks i utgangspunktet.
Konsertcomeback under Nattjazz i 2019. Foto: Terje Mosnes
Godt fortalte sterke historier av typen Førsund mestrer til fingerspissene, har et særegent tak på kulturen nå for tiden. Det vekker forutsigbart nok en viss frustrasjon også. Noen ganger handler det om de fortellertekniske grepene som tas i bruk, men aller mest dreier deg seg om den litt fortvilte følelsen av at det eneste som virkelig fester seg i den bredere offentligheten begrenser seg til ett av to alternativer: massivt kommersielt gjennomslag eller (dype) livskriser. Det er noe hardt og uforsonlig i det, selv om historiene i seg selv er empatisk fortalt.
Men til syvende og sist går Pianisten utenpå frustrasjonen. Den er for nysgjerrig og åpen i møtet med det den gransker. Det er en historie som åpenbart må fortelles, helt uavhengig av hvordan Kannegaards musikk faktisk låter – akkurat som at Kannegaards musikk fortjener lyttere samme hva historien bak hadde vært. Men så låter den jo selvsagt ikke hvordan-som-helst i det hele tatt, den er eksepsjonelt gripende – og kunsten og livet er så tett innvevd i hverandre at det å fortelle om det ene blir å fortelle om det andre på et vis som jeg ikke har hørt maken til underveis. Og denne aller viktigste biten av puslespillet føles aldri spekulativ eller anstrengt – det holder lenge å rekapitulere hva som skjedde, hvordan hun opplevde det og å spille musikken som ble skapt.
Det går naturligvis å drømme om en director’s cut eller en liten bonusepisode hvor man hører fra enda flere av hennes medmusikere, mer av historien, mer om musikken. Men den er hensiktsmessig og tight fortalt. Musikken snakker naturligvis også for seg selv, serien gjennom.
Mye av Kannegaards musikk kommer fra et vanskelig sted, men den er utrolig lett å bli hekta på og glad i. Det er stort – kanskje litt svimlende – å tenke på alle som oppdager denne musikken akkurat nå. Mange kommer til å bli værende i det universet, de vil finne flere gigalåter enn seriens fire episoder rekker over, de vil oppleve trioens mer lekne, rocka og absurdistiske sider. De vil gripe muligheten til å få opplevd musikken på konsert når den oppstår til neste år. Og de vil oppleve noen helsikkes konserter. Akkurat denne vinteren er den tanken, og dokumentarserien som har forårsaket det, et sjeldent og stort lyspunkt.
Tidligere i år kunne man nok en gang oppleve utstillingen Alt er Liv i tredje etasje på det nye Munchmuseet i Oslo. Utstillingen var kuratert av Nora Nerdrum og ble også vist da museet var nyåpnet, men jeg tror forskyvninger i planene på grunn av covid gjorde at den ikke kunne stå så lenge som den hadde fortjent den gangen. Det var overveldende saker. Den tok utgangspunkt i Kunnskapens Tre, en stor mappe der Munch hadde satt sammen tegninger, grafikk og tekst. Det ble vist frem i sin helhet for aller første gang, sammen med forskjellige malerier. De ulike veggene i utstillingslokalet føltes som forgreninger, å gå rundt var som å befinne seg inni et nettverk av eksistensens største spørsmål. Men det var også for eksempel plass til noen ganske stygge portretter av Rolle, en hund som plaget Munch da han bodde på Ekely. Jeg må si, jeg setter enormt stor pris på den mangelen på proporsjoner eller å legge bånd på seg, både den ene og andre veien – her er døden, her er kjærligheten, her er den hersens drittbikkja som går meg på nervene, her er korsfestelsen…
Jeg vet ikke, det aller første låta jeg satte på da jeg leste at Ole Paus var død, var i hvert fall “Et stev om herr Lars Gule, Larvik”. Det er en liten og stevfaglig nokså tvilsom trudelutt som handler om den gangen Lars Gule ble arrestert med sprengstoff og fenghetter i Libanon, og som er med på Paus-posten fra 1977.
Jeg leste i et av ukens mange minneord at Paus i ettertid kanskje ikke syntes at alle disse sleivsparkene han kom med sto seg like bra i ettertid. Det får så være, like greit at artister ikke får siste ord om hva i katalogen som veier tyngst eller bør trekkes fram. Han var jo ikke ferdig med den sorten sanger heller – han hadde en raljerende vise om Raymonds byråd på den aller siste skiva si. Før det åpnet han trippelalbumet fra 2013 som han trodde skulle bli sin siste utgivelse med “Festsang ved Feiringen av 5-Årsjubileet for Oslosenteret for Fred og Menneskerettigheter”. Det er en av de Ole Paus-låtene jeg av en eller annen grunn har hatt aller mest nytte av i hverdagen og kanskje den jeg har spilt av flest ganger de siste årene. I fremtiden kan man støtte seg på den når man skal forsøke å forklare hvem, eller snarere hvordan, Kjell Magne Bondevik var. Kanskje blir det nødvendig, kanskje ikke.
At den manglende evnen til å dy seg, den fullstendig krakilske irritasjonen fikk stå side om side med stort og undrende religiøst alvor er beundringsverdig. Selvbeherskelse er en overvurdert dyd i kunsten og det finnes få låtskrivere som fikk det til å virke like morsomt å skrive som Ole Paus. Fryden over form og språk, noen ganger frodig og viltvoksende, andre ganger nøkternt og norsk, siver gjennom det humoristiske, de plumpe og de minneverdige bagatallene, politiske låter, livsskildringer og portretter, helt bort til de store undringene om døden og eksistensen. Fortelleren i de sistnevnte sangene bruker de aller minste ordene til å forsøke å gripe store ting, tonen er ydmyk, noen ganger ærefrykt. Men et sted i bakgrunnen føler jeg også du kan høre et lite håhååå! fra en forfatter i total skriverus, i kamp med kosmiske og prosaiske deadlines. Hør for eksempel på “Ruinbyen”, den tretten og et halvt minutt lange låta som avslutter Så nær, så nær, den aller siste plata til Ole Paus.
Albumet ble laget i et studio på den franske landsbygda i samarbeid med produsent Bent Sæther og hans kumpaner i Motorpsycho, som på det tidspunktet besto av Hans Magnus Ryan, Tomas Järmyr og Reine Fiske. PsychoPaus var vel et samarbeid hvor det gikk an å lure på om man ble ordentlig overrasket eller fundamentalt usjokkert. Samarbeidet ble til gjennom kreativ manøvrering fra folk rundt dem og støtte på sin del fartsdumper frem mot plate og konserter.
Den første delen av “Ruinbyen” bølger frem og tilbake mellom viserocken til Paus og bombastisk, vuggende rock, store figurer på gitar og mellotron fra bandet. Et trippende muntert nikk til The Who’s minirockopera “A Quick one while he’s away” dukker opp og forsvinner før mellotronen og fuzzgitaren er tilbake og Paus synger om ruiner og gjenferd, havet og sanden og vinden – det er så grandiost, det skvulper over støtt og stadig, de tar med seg låta heeelt opp til kanten før de slipper opp – og det er nok i den andre halvdelen at “Ruinbyen” blir en virkelig sjelden låt. Først et parti hvor Paus er akkompagnert av kassegitarer og strykere, siden i noe som føles som en epilog, ikke bare til låta, men til albumet, eller kanskje til hele livsverket. Her er bare strykerne igjen og det er som om Paus synger fra et ørlite rom et sted. Du kan såvidt ane melodien der et sted i stemmen hans, han høres ut som en tørr tusjpenn over papiret. Naturligvis vet han at han høres ut som noen/noe som synger fra det hinsidige.
Uendelig nært
og hjelpeløst fjernt fra meg,
der har du mitt liv.
Det var det hele.
Alt er en rotløs drøm om deg.
Jeg var den jeg ble.
Jeg blir ikke mere.
Der jeg bor nå,
fører alle veier bort.
Alt stanser her.
Her bor bare minner.
Alt jeg vil, er allerede gjort.
Røttene smuldrer
og forsvinner.
Gi meg litt tid!
Gi meg et liv!
Vekk hjertet mitt i meg!
Jeg vet jeg er
usynlig her,
men ikke gå forbi meg.
Lukket og gjemt,
usynlig og glemt,
og likevel vil jeg be deg:
Gi meg tid!
Gi meg et liv!
Du grådige Gud,
si at du
ennå kan se meg.
Hvem er det som tør det der? Som siste låt på ditt andre avslutningsalbum? (En avsporing: På en lang og fin busstur med 25-bussen fra Majorstua til Lørenskog i vår kom venner og jeg i snakk om Susanne Sundførs da helt ferske, tidvis rystende album blómi. Vi snakket om hvordan noen av de aller vakreste balladene på albumene hennes ligger ganske tett på hverandre, nesten som om de er forsøk på å skrive en enda sjukere låt som kanskje kommer en gang i fremtiden. Vi snakket om hvordan hun, samtidig som hun dyrker ganske spesifikke musikalske og formmessige kick på hver plate, også opptrer helt uten distanse til eller frykt for det basale, de aller mest åpenbare temaene og de tydeligste følelsene. Og at det gjorde at musikken hennes føltes viktigere enn mye annet. Men hva kommer først? Tør du å ta tak i disse høyspentledningene med begge hender fordi du er så god, eller er du så god, litt fordi du ikke er redd for å gjøre det i utgangspunktet? Jeg aner ikke. Men øyeblikkene der disse sjeldne låtskriverne gjør det, føles også som øyeblikk der de vet akkurat hvor gode de, for hva det er verdt.) “Ruinbyen” var den første låta Paus sendte over til Sæther & co, og i et lyttverdig intervju med Torgny Amdam i TONO-podcasten Lage Musikk, snakker han om den:
Den tror jeg Bent syntes var ålreit. (…) Jeg var naken. Det er ikke så farlig å være naken, det er verre å være hudløs, og jeg var hudløs også. Da er det på alvor, altså, det er ikke noen lissom-hudløshet for å gjøre et godt inntrykk… i Spektrum, for eksempel. (…) Det jeg forsøkte å få til der er å si at jeg er som alle andre, eller at alle andre er som meg. Vi har alle en slik historie å fortelle, vi har alle et eller annet sted vi vet vi aldri kan komme tilbake til og til enhver tid er noe over.
Hei, Bent Sæther! Jeg skriver til deg her om “Ruinbyen”. Det er en forbløffende låt.
– Enig. Forbløffende er et godt ord!
Det var den første låta han sendte over til dere. Var låta «ferdig» da, eller var dette en komposisjon som ble revidert?
– Han hadde et tidlig utkast klart allerede fra første møte, men hvor langtkommen den var er jeg neimen ikke sikker på… Jeg tror han hadde alle ‘sangdelene’ i første del (frem til ca 4:30) klare. ‘Riffet’ (åpningslinje – bassgang og topplinje) er mitt tror jeg, men med utgangspunkt i akkorder som allerede fantes. Snah kom med b-delen som starter ved 2:07 ganske kjapt etter at vi fant frem til den grunnfeelen låta fikk. Men så stoppet det litt opp. Jeg tror det gikk litt tid (måneder!) før Ole kom med neste del (ca 5:20 -> 9:20). Tror det var cirka samtidig som han kom med Yo Yo Ma’s versjon av Bach-stykket (Erbarme Dich Mein, O Herre Gott, BWV 721) som i Ruinbyen begynner ved 9:23. Han ville prøve å bruke det på en slags måte på plata, uten at han var helt sikker på hvordan. Jeg husker ikke helt hvordan vi havnet der, men på et punkt skjønte vi vel at det gikk an å kombinere alt og få både i pose og sekk!
Stemmer det at trommeslager Tomas Järmyr sto for hele strykerarrangementet?
– Om Tomas egenhendig skrev arr’et, eller først og fremst skrev ned på noter og ’skrudde til’ det vi hadde laget sammen ut fra forskning med mellotroner på demoer, husker jeg ikke, men det er helt sikkert mest hans. Det var litt av en team-effort dette, og det er vanskelig å huske alle detaljene! Men all stryk er spilt av Mari Persen og avslutningen (9:23 -> ut låta ) må vel kunne sies å være hennes verk, selv om jeg tror det ligger lovlig nært opp til Yo Yo Ma’s versjon.
Hele den andre delen av låta er spesiell. Hvordan kom ideen om å gjøre det på den måten?
– Musikken er Oles, men jeg husker ikke om han spilte gitaren sånn da han kom med den delen, eller om den ble skrudd dit da vi så at den kunne gå rett inn i det Bach-stykket… men jeg synes å huske at han opprinnelig spilte hele den delen rytmisk litt mer slik som gitarfiguren ved 6:28, og at Yo-Yo Ma / JSB må ta skylden for hvordan det endelige gitar- og strykearr’et ble utformet. Tomas skrev notene og har nok (minst) hovedansvaret for arret i den delen. Det er kraftig kost, men skal du fra ‘djævellinja’ til Snah (først 2:07, så igjen ved 4:40) og helt over til Bach, må det vel nesten bli noe sånt? Og teksten er jo så sterk at man ikke vil gå for mye i veien for den heller… Veldig bra arrangert hører jeg nå når jeg tok den frem igjen. Meget! Litt mekk var det jo å lande dette verket, men verd slitet, absolutt!
Var suite-formen det fikk åpenbar fra starten, eller er det noe som ble jobbet fram i øvingslokalet?
– Størrelsen var implisitt i det Ole hadde allerede, og det som kom fra vår side av linjer og tanker om hvordan å ‘angripe’ låta ledet jo på en måte ‘åt det hollet’. Men det ble jobbet frem over lengre tid. Ole var hypp på å lage noe som var digert og annerledes, og jo råere vi klarte å gjøre det, jo bedre. Han var relativt lei av hvordan han ble oppfattet og der han hadde havnet, og ville dra til skikkelig og lage ting utenfor bekvemmelighetssonen, både for seg selv, men spesielt for sitt publikum. Jeg tror han var rimelig frustrert over at ‘hele Norge’ hadde misforstått “Mitt Lille Land” og han følte seg overhodet ikke som noen riks-noesomhelst. Jeg tror ambisjonen og størrelsen Ruinbyen etterhvert fikk, var en direkte reaksjon på noe han oppfattet som en slags godmodslig, trygg tvangstrøye. Og det var viktig for ham å finne en korreks til det bildet. Det forstår man jo godt hvis man var så heldig å få hengt med fyren i mer enn tre minutter: det er mye å si om den Ole jeg ble kjent med, men ‘trygg’ og ‘koselig’ er ikke de ordene jeg ville brukt. Ikke først iaffal! Det var mye rev i herr Paus.
Når i innspillingsprosessen spilte dere den inn?
– Den ble demoert skikkelig grundig før vi dro i studio i Frankrike. Veldig grundig. Mari spilte inn sine deler til tempoet i den demoen hjemme i Bergen, så da vi tracka alt band på nytt i Frankrike, hadde vi med strykearrene på HD. Om den var først eller sist eller midt inni i løpet av de dagene vi var i studio, husker jeg ikke. Men det var en fryd å få lov til å dra med Ole ut på den franske landsbygda, gi ham et glass vin og be ham bare kose seg til tekstene var klare og vi hadde noe å synge på til ham. Det var en av flere små ‘ah, dette er jo helt perfekt!’-øyeblikk man tok med seg, og det var virkelig en herlig session på forsommeren der. Blir frankofil av sånne opplevelser.
Resten av låtskrivingsprosessen tok åpenbart lengre tid, med tidvis usikkerhet om det ble noe av i det hele tatt. Jeg lurer på hvilken rolle den låta spilte – å vite at man har noe sånt liggende, liksom, men å ikke være sikker på om det faktisk blir et album av det.
– Det var den låta som gjorde at jeg holdt ut og ikke sa takk for meg da det stoppa opp. Potensialet i kombinasjonen var så innlysende dødsbra, at det bare måtte gjøres. Da alt sto som verst i stampe, og det så ut som det ikke skulle bli noe av plata, ba jeg faktisk om lov til å bruke den i det prosjektet som til slutt endte opp som Motorpsycho’s N.O.X., men da våkna han og skjønte at det var på tide å sette i gang! Det var nok best det, sett sånn i ettertid.
– Det kom jo ting etterhvert, men ikke nok til at all musikk er hans, slik jeg egentlig hadde insistert på. Så musikken på for eksempel “Klaus og livet” og “Vardøger” er helt vår. Men jeg tror det er mer Ole-musikk i denne plata enn i mange andre som bærer hans navn, og han var superhappy med resultatet, selv om han hadde halstrøbbel de dagene han skulle synge og gjerne skulle gjort noe av det enda bedre. Sånn er det vel med de fleste av oss som synger, tror jeg. Man blir liksom aldri helt fornøyd med den delen! Det er supertrist at coronaen kom og satte en stopper for all turneringa vi hadde planlagt. Tiden gikk og han holdt på med sitt og vi med vårt, og det ble aldri helt rett å ta tak igjen, så det føltes litt uferdig, hele greia. Men han var innom backstage på Rockefeller da vi spilte der nå i september og ymtet frempå at han var klar for runde to, så han følte det nok litt sånn han også. Og så gikk det bare noen dager… Men fy faen så bra det ble det vi fikk gjort! Jeg er dødsstolt av den plata der, og kanskje spesielt “Ruinbyen”. Du får ha meg unnskyld mangelen på blygsel, men den låta må da være noe av det sterkeste han fikk gitt ut på plate? Tror den er på topp ti av MP-prestasjoner også, for den er et samarbeidsprosjekt og vi føler et eierskap til den vi også, selv om den er mest Oles. Et skikkelig storverk!
Det var i grunnen det jeg hadde – anbefaler i samme slengen “Herlighetens Vei”, Marthe Lea Band-plata som kommer i morgen på Motvind. Strikkegenser og mose mellom tærne, og fine melodier.
– Det skal sjekkes! Så dem i Mandal i fjor sommer og digga greia! Du får språkvaske og klippe og lime etter behov. Var godt å tenke litt på dette nå, så det ble nok litt langt. ’Du er jo en sånn gammeldags brevskriver du, Bent’ som Ole sa. Han var mer en telefonist. Når han ikke diktet. Savner ham.
Av Filip Roshauw og Audun Vinger
The post NTT: Under jazzens lune dyne appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Paal Nilssen-Love fikk Tore Nordviks Musikkpris appeared first on Jazz i Norge.
]]>Saken ble først publisert på Creos nettside 12. desember 2023.
Tore Nordviks musikkpris går til enkeltmusikere eller ensembler av høy kunstnerisk kvalitet, som har bemerket seg i norsk musikkliv. Prisen er oppkalt etter tidligere forbundsleder for Norsk musikerforbund (nå Creo).
– Han har et enormt musikalsk spenn, og en stor rikdom i sitt musikalske uttrykk. Han er en søkende musiker i stadig utvikling, og jeg er spent på å høre hvor musikken tar ham videre, forteller styreleder for vederlagsfondet, Cathrine Nyheim om Paal Nilssen-Love.
Paal Nilssen-Love med prisen. Foto: Presse.
Juryens begrunnelse:
Vinneren er en musiker som er dedikert til musikken og som alltid har vist frem både ydmykhet og nysgjerrighet i det å formidle og skape.
Allerede som 18-åring dukket vinneren opp i ensembler med velrennomerte musikere, og fra 1994 ble det studier i musikk ved jazzlinja (NTNU) i Trondheim. I denne perioden etablerte prisvinneren bandet «Element» – et band som satte prisvinneren på det norske jazzkartet.
Etter å ha jobbet i en rekke prosjekter ga han ut sin første solo-plate i 2001 – dette var det samme året der han spilte sammen med bassisten Arild Andersen og gitaristen Pat Metheny på Moldejazz.
Prisvinneren er på mange måter født inn i jazzen. Han er født i Molde og hans foreldre drev en jazzklubb i Stavanger da han vokste opp.
Prisvinneren har et nært forhold til festivaler. Sammen med Maja Ratkje og Lasse Marhaug startet han i 2002 festivalen «All Ears», og to år senere var han en av tre unge jazzmusikere som skulle lanseres i Europa, som en del av det Utenriksdepartement-støttede treårige Norwegian Jazz Launch Europe.
All Ears er en festival som prisvinneren faktisk aldri har spilt på, men dette er blitt en festival som favner improvisasjonens kunst, der en rekke store internasjonale og nasjonale musikere har deltatt gjennom de drøye 20 årene festivalen har eksistert.
Verd å merke seg er også han har virket som leder av Kongsberg Jazzfestival og har selv bidratt med musikk til veletablerte festivaler som nyMusikks «Only Connect» og Oslo Jazzfestival.
Prisvinneren er også aktuell med Large Unit – et stort ensemble han har klart å turnere verden rundt med, med musikere fra Etiopia og Brasil. Sommeren 2023 turnerte han også med saxofon-legenden David Murray.
Man kan trygt si at prisvinneren er en av de virkelig store trommeslagerne ikke bare i Norge, men også i utlandet.
Vinneren har tidligere mottatt Buddyprisen i 2006 og Jazzprisen 2023 i klassen jazzambassadøren og har også vært nominert til Spellemannprisen flere ganger.
I dag er det Tore Nordviks musikkpris han tildeles. Og juryen gjentar gjerne Pat Metheneys ord fra 2001; «He is simply one of the best new musicians I’ve heard during the latest years».
Sånn er det i dag også – 22 år senere – med en som fortsatt brenner for musikken og som alltid er nysgjerrig!
En stor gratulasjon til Paal Nilssen-Love!
The post Paal Nilssen-Love fikk Tore Nordviks Musikkpris appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post UKAS JAZZPROFIL: Kristoffer Kompen appeared first on Jazz i Norge.
]]>I spalten Ukas Jazzprofil presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller annen jazzaktør. Har du tips, send oss gjerne en epost.
Hei Kristoffer, hvordan går det med deg?
– Hei, takk det går veldig bra her. Etter en litt stille periode har det tatt seg opp med spillejobber før jul. Det er jo gøy å få spilt litt ute, og ikke bare på øverommet.
Gratulerer med solo utgivelse! Hvordan har det vært å jobbe med plata?
– Tusen takk! Det har vært et effektivt og morsomt prosjekt å holde på med.
Det hele startet under korona. I en liten periode det var lov å være sosial – men «kjempefarlig» å spille konserter – dro jeg og saxofonisten Håvard Fossum på hyttetur til trommeslager Torstein Ellingsen. Der spilte Torstein ei plate med «First Brass» en kveld. Det er en messing kvartett med to trompetister, trombone og tuba. Det låt skikkelig tøft, og jeg fikk lyst til å gjøre noe lignende – bare ikke like gjennomarrangert. Jeg ville ha det helt improvisert og lekent. Jeg spilte inn tuba først med metronom, og så toppstemmen etterpå. Så har jeg fylt på understemmer med trombone og eufonium. På spillejobber i swing band improviserer man jo frem understemmer på stedet, og det var slik jeg gjorde det her også. Prøvde å holde det så «live» som mulig.
Hvorfor gi ut solo album?
– Dette har kvernet litt i hodet helt siden jeg hørte «First Brass» på hyttetur for tre år siden. Og i sommer da det regnet døgnet rundt, bestemte jeg meg for at jeg trengte noe moro å holde på med. Mange har jo sett bilder av meg med en tuba eller et annet bi-instrument fra en eller annen teaterforestilling, men ikke hørt meg spille noe annet enn jazztrombone. Så jeg tenkte – nå kan jeg jo få vist hele instrument-parken på en gang. Det var også veldig lærerikt. Forske på mikrofon-plassering (alt er spilt inn med en mikrofon) på de ulike instrumentene, og få det til å swinge uten hjelp fra noen andre, intonasjon i tett leie nede i det dype leiet også videre. Jeg spilte inn hele plata på fem dager – altså to låter per dag.
19. januar spiller du på Nasjonal Jazzscene med Ellen Brekken, Rob Waring, Erik Nylander og Henriette Eilertsen. Hva kan publikum vente seg?
– Dette gleder jeg meg veldig til. Det er noe heeeelt annet enn denne solo-plata.
Jeg har jo komponert en del musikk til ulike band nå, men aldri blitt kontaktet om et bestillingsverk. Jeg har prøvd å «nullstille meg» – å skrive musikk jeg verken har skrevet eller spilt før. Verket heter UPSTREAM og går over fire lengre satser inspirert av slarkete marsj-musikk. Jeg har også selvfølgelig gitt mye plass til de ulike musikerne i kvintetten, så de får være med å påvirke med sine unike stemmer. Er så glad for at Ellen, Rob, Erik og Henriette sa ja på direkten, for jeg er stor fan av de alle.
Med utdanning i både jazz og klassisk trombone, hvordan bruker du trombonen i dag? Lar du deg inspirere på tvers av sjangrene?
– På papiret har jeg kun jazz-utdanning, men jeg har tatt 50/50 jazz og klassisk spilletimer i hovedinstrument under både Bachelor og Mastergraden min. Jeg hadde til og med utveksling til København et år, der jeg la jazztrombonen igjen hjemme. På jazztrombone har jeg byttet mye lærere, men i klassisk hadde jeg ei fast trombonelærer som het Aline Nistad (tidligere solotrombonist i OFO). Måten å være fokusert på når man øver, pust, holdning … Ja en slags seriøsitet og stolthet over det man jobber med har jeg fått fra henne. Jeg synes det er skikkelig gøy å spille klassisk musikk og hører mye på klassisk musikk, men det blir for tiden kun å øve på ulike solo-stykker for klassisk trombone på øverommet. Jeg vet ikke om det inspirerer eller ikke, men det er noe jeg liker veldig godt å øve på.
Book of Mormon, Karl Bertil’s Jul og Coelocanth er noen av teatrene og filmene du har vært medvirkende som musiker. Hvordan jobber du med teater- og film musikk?
– Å få spille så mange ulike musikaler og teaterstykker har vært en skikkelig gave for meg. Her har jeg fått jobbe med virkelig topp musikere som gjerne kan flere bi-instrument (som har inspirert meg til også å utvide instrument-parken min), er super ryddige note lesere, og sjonglerer mellom ulike type stilarter. Å få sitte hver kveld ved siden av en trompetist som for eksempel Jens Petter Antonsen på Book Of Mormon er jo en mastergrad i seg selv. Jeg har alltid spurt mine kollegaer om ting, fått tips og gitt tips. Det er viktig for meg å bli litt bedre for hvert halvår. Merke at nå kan jeg ting jeg ikke fikk til i fjor på instrumentet mitt.
Kristoffer Kompen var musiker og medkomponist i stykke «I Vårt Sted» på Nationaltheatret denne høsten. Foto: Erika Hebbert.
Har du noen andre prosjekter på gang?
– Jeg har vært solo-utøver og medkomponist på et stykke som heter «I Vårt Sted» på Nationaltheatret denne høsten. Det har vært spennende, og nytt. Koble tekst, persongalleri opp mot musikk. Dette håper jeg å få spørsmål om igjen senere en gang – for det var skikkelig interessant – og jeg føler det ble vellykket nå i høst. Ellers har det vært litt jamsessions på øverommet, tirsdagsøving hver uke med ny trio – med Magnus Eide (trommer) og Håkon Bjørgo (bass) og diverse spillejobber.
Hva hører du på nå i adventstida?
– Spillelisten min akkurat nå for tiden består av Kasper Værnes sin nye trioplate (med Erik Nylander og Trygve W. Fiske), Erlend Skomsvoll sin plate CLASHES som kom nå nettopp, Hans Hulbækmo sin plate «Tilfeldig Næpe», David Skinner og Live Andrea Hauge Trio «Live from St.hanshaugen».
Noen konserter du tenker å dra på?
– Nå er det jo ikke så mange konserter igjen å få hørt før det er 2024, men skal prøve å få hørt Trondheim Jazzorkester og Jason Moran. Jeg spilte jo med Moran på åpningen av Moldejazz for mange år siden. Han er fantastisk. Og uten sammenligning, så har han jo også sjekket ut jazzhistorien. Han legger inn små subtile referanser til Fats Waller blant annet, da koser jeg meg glugg. Trondheim Jazzorkester er alltid bra, i alle ulike varianter de har hatt. Hjelpe meg så fett det var med bassist Trygve Fiske som bandleder og komponist nå sist. Det er så gøy å høre så mange bra musikere i alle mulige stilarter. Jeg håper alle festivaler og jazzklubber i Norge jobber for å ha et bredt utvalg jazz stilarter i sine program i fremtiden – så alle får slippe til. Da får vi også et større publikum, tror jeg.
The post UKAS JAZZPROFIL: Kristoffer Kompen appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post NTT: Breiflabb og babb appeared first on Jazz i Norge.
]]>1. Pøkk, den tradisjonsrike klubben for improvisert musikk, har juleavslutning i kveld. Og hvilken lineup: Den svært innfallsrike og alltid interessante trioen Nothing Personal spiller. Det samme gjør gitarist Inga Stenøien, som har gitt oss flere store konsertopplevelser i løpet av 2023. I tillegg har blogghalvdel Vinger tatt turen til Trondheim for å spille plater! Det hele skjer på Dokkhuset i kveld.
2. En strek i regninga for Auduns del er at han dermed ikke får med seg det mystiske Project Cimota, som spiller sin aller første konsert i kveld i Oslo. Prosjektet består av Håvard Wiik, Ingebrigt Håker Flaten, Hans Hulbækmo, Eivind Lønning og Espen Reinertsen – og er med andre ord tre femtedeler av Atomic pluss Streifenjunko. Den observante leser vil også legge merke til at Cimota er Atomic baklengs. Her er det noe i gjære. Det skjer på Juret klokka åtte. Håvard Wiik spiller også en av sine sagnomsuste solokonserter på Kafé Hærverk i morgen kveld. Ryktene skal ha det til at kafeens innkjøp av nytt piano i nokså stor grad var for å sørge for at Wiik fremdeles ville spille på sjappa – i morgen kan man muligens høre hvorfor.
Jo, og apropos Juret – der er det jam neste onsdag.
3. Det er et Elin Rosseland-år i år, vokalisten og komponisten har både etablert plateselskap og vunnet Buddy-pris i tillegg til å spille både her og der. I morgen kommer hun til Galleri Vanntårnet på Nesodden i duo med bassist Johannes Eick.
4. Saksofonist Mars Williams, elsket innenfor flere subkulturer via sin tilstedeværelse i The Psychedelic Furs og på frijazzscenen, gikk bort tidligere i vinter. Han får en svært, svært gild feiring i regi av Friform med en hel masse favorittmusikere på Dokkhuset neste onsdag. Fem kontrabassister! Tre saksofonister! To tromboner (litt sparsomt, men ok)! Og så videre. Det ligger an til å bli en av adventens store konserthøydepunkter i Norge.
5. Jul på Sunnmørsk skal ut på turné neste uke – de spiller på Cosmopolite i Oslo på onsdag, Habitat i Trondheim neste torsdag og Devoldfabrikken i Langevåg neste fredag, og derfra kan vi plukke opp tråden neste uke. En god og regntung jul ønskes til alle involverte!
6. Fiolinist Tuva Halse har hatt et flott år, dere vil snart få høre mer fra henne i NTT også, og på torsdag spiller hun med sin kvintett på den jubilerende jazzklubben Storyville i Molde.
Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. Her er Anita O’Day med “Malaguena”:
Vi har hatt altfor få barytonsaksofonister her i NTT, så da Jenny Frøysa skulle ut og gjøre noen julejobber sammen med det på flere vis store bandet Cosmic Swing Orchestra, måtte det endelig bli en prat. Hun har gjort mye bra og spennende musikk noen år nå, i flere vidt forskjellige konstellasjoner, mye basert i ungjazzens hovedstad Trondheim. Cosmic Swing Orchestra består av en rekke sterke personligheter, og er nå ute i et bestemt ærend. Nærmere bestemt den satiriske jazz-juleforestillingen, «JUL», som de setter opp for tredje år på rad. I år spiller de på Nordic Black Theatre i Oslo mandag 11. desember og på Marianne Meløy og Trygve Brøskes Nye Hjorten Konsertserie i Trondheim tirsdag 12. desember.
Jenny Frøysa. Foto: Live Henriette Harestad Almvik
Hei Jenny, Cosmic Swing Orchestra skal altså igjen ha en juleforestilling. Hva er det med akkurat julen som inspirerer dere til å skape kunst, hvorfor ikke for eksempel påsken?
— Det er nok det at jula er en mye større feiring og større del av folks liv enn for eksempel påsken. Og hele grunnideen bak forestillingen dreier seg om alle paradoksene som kommer til syne i forbindelse med denne feiringen. Enormt kjøpepress samtidig som at vi sier at den handler om de nære ting, familiesamvær som nok for mange kan være svært komplisert, sesongbasert tro og veldedighet som ofte er glemt innen nyttår, i tillegg til at forskjellene i samfunnet blir enda tydeligere enn ellers. Likevel er det et eller annet tiltalende ved hele greia også, for min del, hvis man fokuserer på de viktigste tingene: vennskap, kjærlighet, og å være en del av det menneskelige fellesskapet. Jula blir litt som et forstørra bilde på det som er usunt i den vestlige verden, så vi ønsker å sette noen av disse tingene på spissen og få folk til å reflektere og bli motivert til å være en positiv kraft i denne tiden.
Det er en fin tanke. Kombinasjonen «jazz og jul» handler ofte om et vel klisjéaktig og kosete sound, skapt for lune og varme stuer, rødvin og så videre. Ikke mye improvisasjon og fare egentlig. Men det finnes altså andre måter å gjøre ting på?
— Absolutt! Dette er ganske annerledes. Det er mest nyskrevet musikk i denne forestillinga, som underbygger fortellingen om en privilegert families noe kaotiske jul. Et par klassikere er med, men i denne settingen underbygger de poenget til forestillingen og får derfor en ganske annen funksjon.
Har du selv noe jazz eller annen musikk du forbinder med jul nå, som du ikke forbandt jula med da du var yngre?
— Nei, ikke på den måten, men jeg oppdager eller oppsøker stadig ny og alternativ julemusikk. Jeg er for eksempel superfan av Sufjan Stevens, en slags alternativ indiemusiker jeg ble presentert for av læreren min Stina Stjern på Sund Folkehøgskole i 2016. Han har laget mange julealbum, som jeg hører på hvert år. Jeg har nok hentet litt inspirasjon fra ham også, for han har både tradisjonelle julelåter i nydelige, veldig egne versjoner, og egenskrevne julelåter som absolutt ikke er glansbilder av julefeiringa. Det er så ekte, synes jeg. Så jeg ser mye av den samme ambivalente følelsen hos ham rundt jul som hos meg selv.
Uten at det blir for mange spoilers – hvordan nøyaktig forløper egentlig denne forestillingen?
— Vi har kalt det en alternativ musikalsk juleforestilling. Det er en historie som blir fortalt av den trommeslager Tor Haugerud, og så er det masse musikk og visuelle virkemidler inni som underbygger historien. Og så har det vist seg at vi har noen gode skuespillere i bandet også, så det er mange forskjellige inntrykk.
Dere har, også i andre deler av året, et temmelig eksplisitt sound, for så vidt også utseende. Hvordan ble dette til, satte dere ned rundt et bord med klare planer om hva som manglet i musikerlivene deres? Eller er det bare et naturlig resultat av et sett med musikerpersonligheter som samles?
— Det er min bestekompis Petter Dalane, pianist og komponist med stort intellekt, som er hjernen bak det hele. Formatet på bandet, med kombinasjonen av musikk, politikk og det visuelle er veldig inspirert av Sun Ra Arkestra. Vi ønsker å være et band som har det tette samspillet som et lite band, men også med kraften og magien som finnes i et stort ensemble. Vi vil bruke det store privilegiet vi har av å stå på en scene, til å gjøre noe for en bedre verden. For å få fram budskapet har vi fokus på en helhetlig konsertopplevelse, og det visuelle er viktig her. Hvis vi skal kunne dra folk inn i vår verden må vår verden være tydelig og besnærende. Vi har vel hatt denne estetikken hele veien, men utviklet den til å bi litt mer sofistikert gjennom årene ved hjelp av bandvenn Isabelle Norén, som jobber på UFF og har laget kostymer til hvert enkelt bandmedlem, og vår vokalist Sara Fjeldværs bestemor Ragna, som hjalp oss å sy alle hattene våre! Men på denne forestillingen har vi tenkt litt nytt estetisk, uten å si så mye mer om det …
Noen andre slike store outrerte konstellasjoner som gir deg glede som lytter og tilskuer?
— Musikalsk liker jeg Horse Orchestra veldig godt, med Jeppe Zeeberg i spissen. Jeg ble også veldig inspirert av Dr Kay and his interstellar tone scientists på Moldejazz for noen år siden. Rent musikalsk, med tanke på store ensembler, henter Cosmic inspirasjon fra Duke Ellington, Sun Ra Arkestra og Trondheim Jazzorkester, og Brøløy (Marianne Meløy og Trygve Brøske) sine utrolige kule moderne operaer med aktuell tematikk.
Det er jo mange med i dette bandet – flat struktur eller finnes det en kosmisk kjerne?
— Vi har en kosmisk kjerne som består av meg, Petter, Sara Fjeldvær, Øyvind Mathisen og Jørgen Bjelkerud. Det er jo enormt mye jobb med å drifte et så stort band, så vi jobber alle sammen på dugnad for å få det til å gå rundt. Men alle i bandet er med og drar lasset, på ulike måter, og når vi former musikken er alle delaktige. Det er også åpent for at alle kan bidra med låter, så vi har en ganske kollektiv tankegang, men bare at vi i styret rett og slett tar litt mer styring, som tittelen tilsier. Så har jeg, Petter og Sara en slags indre kjerne som jobber med budskap, formidlingsideer og store visjoner for bandet.
Cosmic Swing Orchestra. Foto: Thor Egil Leirtrø
No Denying The Earth Is Dying, synger dere i en låt. Hvordan kan menneskeheten likevel finne håp? På andre planeter?
— Håpet er helt essensielt, og det er litt av kjernen i vårt budskap. Vi prøver alltid å formidle den til tider alvorstunge tematikken på en slik måte at publikum skal bli oppløftet og motivert til handling, tungt inspirert av Petters store helt Noam Chomsky og hans bok Optimism over despair. Det verste som kan skje er at vi blir apatiske i møte med verdens utfordringer, så vi må ikke miste håpet, og vi tror at å stå sammen i det menneskelige fellesskapet er den beste og mest effektive måten å gjøre noe på. Med beina godt plantet på Jorda. Ha det, Elon!
Hvordan ble du spesielt opptatt av jazz og omegn da du var yngre? Og hvordan forplantet det seg til å ville spille på godt nivå selv?
— Jeg er vokst opp med foreldre som er lidenskapelig opptatt av musikk, og alltid har vært veldig støttende i min musikalske karriere. Så hadde det seg tilfeldigvis slik at forløperen til Barnas Jazzhus ble etablert i Kråkstad, den lille bygda jeg er fra, og her fikk jeg spille jazz fra jeg var helt liten. Hele livet har jeg merket musikkens magiske kraft, og det har liksom alltid vært det jeg skulle gjøre, på en måte. Jeg hadde en liten avstikker med realfag fordi jeg trodde jeg skulle bli lege, men etter én uke på universitetet skjønte jeg at det ikke var noe for meg og jeg gikk tilbake til musikken igjen. Men den avstikkeren var veldig viktig for at jeg skulle bli helt sikker på at jeg skulle satse på musikken.
Dr. Baryton kan ta deg imot nå! Hvilke saksofonister likte du da det ble alvor, og har dette endret seg med årene?
— Mitt første saxofonkick var nok Lee Konitz, men siden jeg byttet hovedinstrument til barytonsax, har svenske Lars Gullin vært min store helt. Og Leo P, som kanskje noen synes er tacky, men som jeg synes har en utrolig integritet i det han gjør og mestrer instrumentet på en formidabel måte! Shannon Mowday er også et stort forbilde og en god venn og mentor.
Shannon er kul, vi har intervju med henne i nye Jazznytt. Til slutt: har du noen andre prosjekter på gang for tiden som vi kan glede oss til når treet er kastet ut?
— Ja! Jeg spiller mye med gitarist Emil Storløkken Åses rockejazztrio «PHOENIX», sammen med trommis August Glännestrand. Vi skal spille inn ny plate nå etter «JUL», og på norgesturné i februar. Så skal jeg på ny turné med Leirblaa, ledet av bestekompis og vokalist Jakob Nordvik Leirvik, sammen med August igjen og mannen min Amund Storløkken Åse på vibrafon. Vi skal på splitturné med folkemusikerne Synnøve Brøndbo Plassen og Bendik Qvam rundt om i Trøndelag og Innlandet i uke 17 og 18. Og så skal Cosmic Swing Orchestra på ny turné i uke 21. Og til sommeren er jeg med på I like to sleep sin JazZtipendiatet-konsert på Moldejazz, og det blir utrolig kult. Kom og hør!
Klart det Jenny, vi ses på konsert!
Ole Mofjell. Foto: Eirik Havnes
Det selvtitulerte debutalbumet til trioen Broken Compass er full av spørsmål. Da snakker vi forsåvidt musikalsk – hør for eksempel den undrende åpningen til tredjesporet, med Isach Skeidsvolls sildrende piano, de vakre overtonene fra Frode Gjerstads klarinett og måten trommeslager Ole Mofjell piler rundt mellom dem med vispene sine, som en ballgutt i filttøfler. Et forløp hvor man kan bli sittende og undre, før trioen skrur opp temperatur og konfliktnivå, finner fram stikker og saksofon, og lager mer og mer hurlumhei.
Men ok, all god og engasjerende improvisert musikk (og dette er en god og engasjerende plate med improvisert musikk) inneholder saktens spørsmål. I denne trioens tilfelle snakker vi mer bokstavelig enn som så. De fem låttitlene er som følger: “Fish on land?”, “Why is the fish looking at me?”, “Who is his mother?”, “Who is her sister?” og “Is the fish a he or a she?”. På platas omslag, designet av Lasse Marhaug, ser vi formodentlig fisken det dreier seg om – og det ser ut som også den har noen spørsmål.
Så hvorfor ikke grave litt videre? Vi ringte trommeslager Ole Mofjell, som også er å høre i band som Signe Emmeluths Amoeba, Weejuns og Bonanza of Doom, for å høre litt mer.
Hvordan går det, Ole?
– Jo, det går bra, jeg sitter og hører på trommespillet til Ed Thigpen.
Det er jo en julete ting å gjøre, på denne tiden av året innbiller jeg meg at de klassiske Oscar Peterson Trio-skivene får en solid oppsving. Hvilken Thigpen-innspilling er det?
– Det er en plate med Arthur Blythe og Bob Stewart, og det var egentlig derfor jeg sjekka det ut. Jeg har ikke hørt det før, men det er jævlig hipt. Det er rått å høre Thigpen spille bogaloo-aktige groover med tuba og saksofon.
Hvordan fant du den?
– Jeg så etter noen Arthur Blythe trio-greier som jeg hadde hørt, og så kom jeg hit. Jeg tenkte å bruke det til min egen trio med Martin Myhre Olsen og Henrik Sandstad Dalen. Der er det riktignok kontrabass og ikke tuba.
Arthur Blythe er en fascinerende musiker.
– Ja, jeg syns det. Han er en av de litt typete folka som bare har kjørt på med sitt, sin egen stil, med mye akkordløse trioer og større kvintetter. Jeg har en kul plate med en kvintett hvor det er gitar, tuba, trombone, sax og trommer. Han kjører den der groove-greia på en jævlig kul måte. En åpen og naken sound.
La oss snakke om Broken Compass og om fisken som pryder coveret.
– Det er litt fishy impro, ja.
Også titlene på låtene tar utgangspunkt i fisken. Hvor mye skal vi legge i det?
– Det var i grunnen Frode som var fysen på noe med fisk. Også hadde han tatt dette bildet av fisken og jobba fram titlene, som vi syntes var litt artige. Det kan være et problem å finne titler til improvisert musikk – jeg føler det ofte funker best med noe helt nøytralt eller noe litt vittig.
Hva slags fisk er det?
– Det er vel en breiflabb? Ja, det er en breiflabb. Jeg måtte bare dobbeltsjekke på coveret.
Hvordan ville du servert den?
– Jeg hadde nok servert den med beurre blanc og ovnsbakte poteter, tenker jeg. Litt dampet. Også hadde jeg kjørt Broken Compass-plata på fullt volum i restauranten.
Hva slags vin drikker vi til den?
– Hahaha, jeg tror kanskje jeg hadde tatt en deilig chenin blanc fra Loire.
Hvordan kom trioen seg til?
– Isach og Frode har spilt mye sammen i duo, så de hadde en solid greie på gang seg imellom. Så spilte trioen Hästi, hvor jeg er med, sammen med Frode på Motvind for noen år siden. Vi snakket om å spille mer, men det ble aldri noe av på grunn av pandemien og alt det der. Men Frode og jeg holdt kontakten, han er så jævla spillesugen og vil bare spille hele tiden. Det er veldig fint med folk du ikke må mase så mye på for å få til å komme på gig. Vi snakket om duo, men så foreslo han å få med Isach. Vi gjorde en konsert på Hærverk, tror jeg, for to år siden. Så spilte vi flere konserter i Bergen og Oslo, og egentlig skulle vi spille på Blå, men da hadde Frode blitt syk. Men nå har det endelig kommet seg dit at vi har greid å planlegge en ordentlig turne, i Norge til neste høst. Musikken på plata spilte vi inn på en formiddag i Stavanger. Natalie var ute på en annen turné, jeg var hjemme alene i Oslo med bikkja. Jeg luftet bikkja om morgenen, fløy til Stavanger, spilte inn, fløy tilbake og luftet bikkja om igjen.
Jøss, det var raskt – hvor lenge var du i byen?
– Frode har en jævla fet Jaguar, så han henta meg på flyplassen, og han hadde noen veldig fine trommer, så jeg reiste bare med cymbalbag. Jeg var der kanskje i 4-5 timer. Det hjelper at de har et veldig fint studio på NRK, og Isach hadde allerede satt opp da jeg kom. Så det var det. Det er fett å spille med Frode, han er opptatt av å øve sammen, at det skal bli et ordentlig bandsound. At musikk ikke bare kan være ad hoc hver gang, men at musikken skal utvikles.
Hva med deg og Isach, har dere spilt sammen noe før?
– Bare én gang på Blow Out-festivalen, kanskje i 2021. Det var med Heidi Kvelvane og Guro Kvåle, det var jo fullt trøkk.
Hvordan er det når man møter en ny musiker som åpenbart brenner for det samme feltet som deg selv – enten det er Isach, Guro eller Heidi som du nevner. Er det en slags følelse av gjenkjennelse, at man tilhører samme stamme i musikklivet?
– Det er jo det som er litt spennende, man sier ofte at improvisasjon og frijazz er veldig fritt, men det er også veldig sjangerbetinga – eller kanskje det kan kalles “subsjangerbetinga”. Så man kjenner igjen folk som har jobbet med de samme dogmene som en selv, som kanskje har sjekka ut de samme tingene og interessene. De jeg syns det er aller gøyest å spille er de som er åpne, de som ikke er så fryktelig låst til sjanger og uttrykk. Det som er med Frode er at han har vært Stavangers frijazz-Art Blakey i alle år. Han har hatt band med alle mulige unge i en mannsalder og har det fortsatt – han har en ny kvintett nå med studenter og unge musikere fra Stavanger, folk som er rundt tjue år. Det er så fett med den rekrutteringsgreia, å spille med dem, vise dem plater og så videre. Han har jo en legendestatus både på grunn av det, og på grunn av sin unike sound, veldig polyrytmisk og polytonalt, men fortsatt løst og ledig på et vis.
Hvordan vil du beskrive Isach?
– Han føles som en fyr som bare kom fra intet og var en megastjerne på avant garde-piano. Jeg skjønner at han kommer fra en musikerfamilie og så videre, men det det var sånn det føltes. Det er noen musikere hvor det er så tydelig at de har kommet inn på et spor som er helt tydelig. Bare måten han blander stride, boogie woogie og New Orleans-innflytelser med Cecil Taylor-krumspring… han er veldig ekspressiv pianist og du får følelsen av at han er født til å sitte på akkurat den pianokrakken. Den første gangen jeg hørte ham var jeg helt satt ut – det var nok også på Blow Out. Det var liksom tydelig at det var selveste frijazzpianisten i Norge de neste seksti årene jeg sto og hørte på. I tillegg er han utrolig lydhør, og han har en evnee store improvisatører har, og som vi har snakka mye om. Hør på Roscoe Mitchell, for eksempel – evnen til å balansere ut at du har i ditt eget løp, at du holder stø kurs der, men at du samtidig greier å interagere med det resten av bandet kommer med på en dynamisk måte. Den mangefasetterte flerlags–improgreia.
Det er jo blitt en skive som også er ganske groovy, og hvor ulike riff og ideer får spille seg ordentlig ut.
– Ja, jeg elsker jo det. Opp igjennom tyveårene har jeg hatt mange musikalske kamper. Det som er deilig med Isach, er at han virker helt fri for alle dogmer og utenfrasyn på det han gjør når han spiller. For min del har det tatt lang tid å finne “jeg vil bare gjøre hva faen jeg vil”-innstillingen. Å bare kunne spille en bluesy groove mens saksofonen kan boltre seg og kompet går.
Føler du at den friheten er tidstypisk?
– Jeg tror det går litt over hele linja, på hele musikkscenen. Den er jo som kjent sjangeroverskridende, ikke sant, du merker for eksempel hvordan mye av popscenen bruker jazzmusikere som også faktisk spiller jazz, haha. Det er lov å spille noise på en jazzscene, men også ballader. Det virker som at musikkmiljøet kanskje ikke er så splitta opp, jeg syns jeg ser de samme trynene på Rockefeller som på Kafé Hærverk. Det vil gjenspeile seg i impromusikken også, kanskje særlig blant yngre. Det er ikke så kompromissløst som det var før – hvor du måtte velge denne eller denne stilen, ellers var var det ikke ekte. Men jeg føler det er helt ok å spille popkomp i helga og frijazz i uka. Og det opplever jeg som en positiv ting også for frijazz og impro-kretser.
Men kan du savne en krangel oppi det?
– Lydlig?
Hmmm, kanskje – jeg tenkte nok mer subkulturelt, at en retning også definerer seg vekk fra noe annet, at man har litt hardere brytninger om hva som faktisk er fett.
– Jeg vet ikke om jeg savner det, men jeg leste noen intervjuer på John McLaughlins facebookside nylig. Det var fra Mahavishnu-tiden der de ikke lenger var venner, men det var et stort band, så de hadde fremdeles turnéforpliktelser. Da var det helsider med drittslenging i svære musikkaviser, og det er jo selvsagt jævlig morsomt å lese. Ikke bare mot andre band, men innad i bandet, at du kunne liksom lese en side Downbeat hvor hvor du fikk høre at du hadde spilt et altfor slickt trommefill inn i b-delen på den eller den konserten. Den stemninga kan man savne når man leser om det, men jeg tror ikke nødvendigvis det kommer noe særlig bedre kunst ut av det. Man kan godt tenke at det aller beste kommer når folk kjemper. Men problemet med frijazz er at folk allerede på syttitallet var kommet ganske langt i på utforske lydmulighetene, i hvert fall på akustiske instrumenter. Derfor er det kanskje mer naturlig at man frigjør seg i andre retninger, og ikke tenker så mye på grensesprenging akkurat innenfor det feltet.
Ord som “moderne” og “nyskapende” er jo litt rare ryggsekker for mye av denne musikken, som det kanskje er vanskelig å fylle med nytt innhold. Er det noe du er opptatt av?
– Jeg tror det er noe man tenker mye på. Hvor kan jeg gå herfra uten at det bare er oppgulp? For min del trives jeg godt med å gjøre mye forskjellig, jeg er glad for at jeg kan være med på mye ulikt. Nå har vi snakket om friimpro, men jeg syns jo komposisjonsmusikk er veldig spennende. Det er kanskje i komposisjonens verden man må begynne å bane veien videre, å gjøre virkelig uventede ting. Det slår meg med det Signe (Emmeluth, journ.anm) for eksempel driver med. Det hun skriver er både veldig spennende og hashtag moderne – med hint til fortiden samtidig som det baner vei for noe nytt.
Litt tilbake til matbordet. Du har hatt middagskonserter på Nasjonalmuseet i Oslo, hvordan kom det seg til?
– Det begynte med Bård Roppen, som gjør litt ulike ting, han er blant annet DJ og veldig opptatt av livemusikk. En gang vi hadde jamsession på Becco – kammeret – var han der og han syntes det var jævlig fett med full vinbar i første etasje og tettpakka jam i andre. Så han spurte om vi ikke kunne gjøre det på Nasjonalmuseet også. Men jam var kanskje ikke det som funka i restauranten, med 30 studenter som drikker et glass vann hver og litt vill musikalsk stemning. Vi kom fram til at vi kunne gjøre konserter. Ikke taffel, som det er mye av i Oslo nå. Fint det, men det er mye bakgrunnsjazz. Konseptet er at jeg setter sammen en ny trio en gang i måneden som vi spiller to sett med. Det er ofte litt blanda, noen originaler fra alle som er med, litt standards og ulike covers. Og så prater vi med publikum. Når man hører på Coltrane Live at the half note hører du at det surrer og går i publikum, det har jeg alltid digga. Dinner and a show, bare samtidig, på en måte. Jeg syns det er kult at det er løst i snippen, at folk ler og holder på, god stemning, men også original og kreativ musikk, på en måte. At det ikke er farlig at det er konsertvolum og output. Det er tingen der, vi skal også gjøre det til våren.
Du nevnte den pågående taffeleksplosjonen, hva tenker du om det?
– Nei, jeg syns det er bra. Det er fantastisk at det går an å være musiker i Norge og spille gigs og leve av det. Det er sånn man ikke har opplevd så mye av på lenge i Norge, men det er sånn du hører om fra New York – musikere som kommer rett fra en lunsjgig og så har noe nytt på kvelden. Det er jævlig kult at man kan ha fulltids jobb med å spille gigs i byen man bor i. Det er bare positivt, og det er særlig mange unge musikere som har disse jobbene. Å ha et par sånne jobber i uka er jo kjempebra trening også.
Det føles som det mer taffelpregete også er henger sammen med en fremvekst av mye mer lavterskelpregete konserter på steder som nevnte Becco, Juret og Skatten – er det noe som skjer?
– Ja, det er det – jeg håper bare det holder. Det er veldig bra for byen at det er live musikk mange steder hele uka. Alt fra vinbaren på Grand, Sommerro, og de mer konsertaktige venuene som har jazz ukentlig. Det er ikke bare Herr Nilsen. Og så er stemninga mer å stikke innom – alt må ikke bli sånn “i dag skal vi på konsert”, det kan være å bare høre et sett og gå igjen. For meg er det sånn jazz skal være.
Sålangt jazz – men ok, vi er i sesongen – hva er julemusikk for deg?
– Vi er alltid innom Vince Guaraldi-skiva her, som mange andre. Den har blitt en tradisjon i de ti årene Natalie og jeg har bodd sammen. Ellers er det mye Oscar Peterson, som du nevnte, ulike pianotrioer. Ikke nødvendigvis bare julemusikk. Det som er så deilig med denne er at man har tid til å sjekke ut alle platene som er kjøpt inn det siste året. Det står en bunke med bruktplater fra Big Dipper her – jeg har hørt på 20 og kan høre på de siste 50 i juletiden. Det er en fin tid for å sjekke ut ting. Det er så innafor å ta ferie og ikke måtte dra ut på konsert.
Jeg føler vel mer og mer at all femtitalls Blue Note egentlig også er julemusikk på en eller annen måte.
– Jaja, helt klart. Det var jo høyere budsjett hos Blue Note enn hos de andre selskapene, så musikerne fikk spenn til en øving på forhånd. Da har man tid til å kanskje lage noen hornarrangementer, og er det noe som er jul, så er det hornarrangementer. Jeg er helt enig, Blue Note er Yule Note.
Over til noe helt annet, nemlig sceneantrekk. Ofte når du spiller konsert går du i en slags denimdress som i sin helhet liksom er John Coltranes A Love supreme–coveret (se for eksempel her). Hvor kommer den fra?
– Det er et merke som heter Supreme som har lagd den. Jeg fant den egentlig gjennom at en John Coltrane-gruppe på Facebook hadde posta nyheten om plagget som et slags eksempel på vanæring av Coltrane. Denne forferdelige ideen, tenk at de kunne tillate seg det, å føre skam over Coltrane på den måten. Posten hadde 500 kommentarer om hvor jævlig stygg den var, og da var det åpenbart at jeg måtte ha en. Så jeg fikk med meg når slippet av drakten var, logga meg inn og kjøpte. Dessverre er jakka ett nummer for liten, men det får bare gå – den er blitt en viktig del av min scenegarderobe.
Brukes den til all slags band?
– Det kommer an på stedet vi spiller, jeg pleier å bruke den når jeg tror at folk skjønner hva det er. Men nå har jeg spart den, for jeg kan ikke alltid ha den på meg. Jeg har brukt den mye med Signe, tre turneer på rad. På kontinentet er det mange fotografer på konserter, og derfor finnes det mange bilder av meg med den dressen. Jeg brukte den også på den første Weejuns-turneen. Men jeg prøver å unngå å ha den på band– og promobilder, jeg vil heller at det skal være en slags livegreie. Kanskje jeg burde børste støvet av den, for jeg har ikke brukt den på en stund nå. Godt du minnet meg på det.
Hva skal du ut med nå?
– Jeg skal ut med Signe på nyåret, og før jul er det litt av hvert. Vi har blant annet releasekonsert med Bonanza of Doom, onsdag om en uke på Dunk. Årets siste konsert er Og etter det er det release med Amoeba i februar, da kommer det en plate på Moserobie i februar.
Jeg så forresten at Weejuns var på Jazzwises liste over årets beste skiver.
– Det er veldig gøy at det albumet ble så godt mottatt. Vi skal spille noen ting i mai, og planen er også at vi skal få til noen jobber til med Trevor Dunn, hvis vi får det til å passe. Han var en kul gjest da vi spilte sammen på Moldejazz i sommer. Så skal vi på turné til høsten igjen. Det er en del ting som skjer der til neste år, og etter hvert en ny plate.
Apropos Trevor Dunn, så du at Mr. Bungle er booket til Tons of Rock?
– Er det sant?
Ja, samme dag som Tool og noen andre greier.
– Da er det bare å stikke dit.
Du liker Tool også?
– Nei, jeg er veldig Mr Bungle-fan, har vært det siden jeg var liten gutt. Og jeg syns det er jævlig fett den nye besetningen deres.
Ja, syns du det? Eller er de inni “kontrær skatepappa”-fasen av bandets historie?
– Jeg syns det er dødsbra, de har tatt den helt ut. Hvor langt kan vi dra den baggen her? Det er sykt kult med Dave Lombardo på trommer, når Trevor og Mike og han spilte i Fantômas, det var utrolig fett. Og med Scott Ian på gitar! Det er jo helt heseblesende.
Hmmm, du sier noe. Da sees vi nok der også!
Av Filip Roshauw og Audun Vinger
The post NTT: Breiflabb og babb appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Ti nyheter fra Moldejazz appeared first on Jazz i Norge.
]]>Saksofonist og komponist Anthony Braxton har lenge vært en av jazzens store personligheter, og neste sommer kan han oppleves med sitt Lorraine Ensemble i Molde, på det som visstnok skal være jazzlegendens siste europaturné. På Storyville kan du høre Braxtons særegne kombinasjon av jazzens improvisasjon og afroamerikanske tradisjon med moderne vestlig musikk.
Til Storyville kommer også Bobo Stenson Trio, som på sin siste plate «Sphere» tar for seg nordiske komponister og fortolker alt fra Alfred Jansson til Jean Sibelius.
Vokalensemblet Trondheim Voices presenterer verket Bedrock på Teatret Vårt under Moldejazz. Sentral i utviklingen av Bedrock har vært Trondheim Voices’ faste våpendrager og hemmelige medlem, Asle Karstad, både med sin egenutviklede kontroller Maccatrol og med lyddesignet, som tar i bruk hele rommet og omslutter publikum.
Tubaist Daniel Herskedal og saksofonist Marius Neset tar opp igjen duosamarbeidet fra 2012, da de slapp albumet «Neck of the Woods» på britiske Edition Records. Nå møtes de igjen på Teatret Vårt og presenterer et bredt repertoar fra fresende jazzimprovisasjon til folkemusikkinspirert musikk og klassiske klanger. Også Motorpsycho gjester Moldejazz og Teatret Vårt, for første gang siden 2018. Bandet vil nå glede festival-Norge med et karriereomfavnende sett bestående utelukkende av låter som har vært utgitt som singler, så her blir det muligheter for både utagerende frikete dansing og rolig romantisk duving til både nyere hits og nostalgiske perler.
I domkirka spiller Alexandra Archetti & Steinar Raknes, ekteparet som på hver sin måte har gjort seg sterkt bemerket i norsk musikkliv. Archetti har vært festivalsjef for Oslo World i en årrekke, og debuterer her som sanger. Steinar Raknes er en veletablert bassist og vokalist som har markert seg både med egne prosjekter og i en rekke band. Sammen duodebuterte de tidligere i høst med albumet «Malena» som består av 11 personlige versjoner av låter fra den latinamerikanske sangboka.
I Domkirka frå vi også høre saksofonist, vokalist og komponist Jimetta Rose. Sammen med med gospelkoret The Voices of Creation skaper Rose musikk som «strekker en arm bakover mot røttene og en annen framover mot alt det fremtiden bringer, mens de uomtvistelig også er tilstede her i nået».
I tillegg kommer Hellbillies og Julie Bergan til Romsdalsmuseet. I Alexandraparken spiller den Grammy-nominerte søskenduoen Larkin Poe.
The post Ti nyheter fra Moldejazz appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Julepresang fra Nattjazz appeared first on Jazz i Norge.
]]>– Åpning av julepresanger ukesvis før julaften. Dette er en slik presang, forteller festivalsjef Jon Skjerdal, og fortsetter: – Verdensstjerner, nytt norsk og ghanesisk high-life. Florenc Adooni, dronningen av Frafra og Sara Fjeldvær, ung, særegen stemme. Khmer, Vossa jazz-verket som ble Nils Petter Molvær sitt definitive gjennombrudd på den internasjonale jazzscenen, og Bill Frisell, den mest elegante gitaristen i jazzen. Vi gleder oss allerede til mai.
Florence Adooni har med seg de beste musikerne fra Ghana i et fyrverkeri av rytmer og groove. Foto: presse
Nattjazz 2024 går over ni dager og netter på USF Verftet i Bergen, fra fredag 24. mai til lørdag 1. juni. Flere programslipp kommer fremover mot jul og på nyåret.
Festivalpass, Nattpass (5 dager) er i salg nå til earlybird-pris, og dagspass er i salg nå.
The post Julepresang fra Nattjazz appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Adventsjazzen 2023 appeared first on Jazz i Norge.
]]>Siste jul på sunnmørsk
Jul på Sunnmørsk takker for seg. Samtidig feirer de 10 år, har gitt ut albumet «Nokre ler og nokre gret» og drar på turne til Oslo, Trondheim, Langevåg, Fosnavåg, Sykkylven, Volda, Ålesund og Brattvåg. – Både gamle klassikera i ny drakt og splitter nye original-julelåta. På sunnmørsk såklart, forteller bassisten i bandet Martin Morland.
– Det blir nok litt vemodig sida det e vår siste turne, fortsetter Morland og byr på gode minner fra tidligere turne: – …då pianisten avslutta soloen sin på ei uptempo-låt med å ta et langt løp heilt ned i enden av piano, og så langt at han knakk pianokrakken… også då trommisen fekk ei gardin over heile sej midt under en trommesolo.
Men hvordan feires egentlig en sunnmørsk jul? – Det finns det like mange svar på som det finns sunnmøringa, mener Martin Morland.
Dette er altså siste året du kan få med deg Jul på Sunnmørsk. Fest gardinene og sikre pianokrakken så blir det nok en god jul i år og.
Adventsjazz landet rundt
Her lister vi opp noe av det som skjer. Det er viktig å nevne at utdraget som ligger under er langt fra fullkomment, og du burde ta en titt innom lokale, regionale og nasjonale arrangører for mer jazz i julekalenderen din.
6. desember
Vi begynner reisen på vestlandet med Voss Jazzklubb som presenterer den norsk/danske trioen med Andreas Røysum, Christian Meaas Svendsen og Kresten Osgood, som har med seg New Yorker, multiinstrumentalist og legende Daniel Carter, 6. desember.
7. desember
Natalie Aldema har med seg en sekstett som spiller julelåter på Asker Jazzklubb. Fra kjente låter av Ella Fitzgerald, Frank Sinatra & Eartha Kitt.
Og i Bodø, på AdLib kan du høre «En veiviser til fremtiden for norsk musikk» som Audun Vinger tidligere har beskrevet Nothing Personal som.
11. desember
Det blir kosmisk jul i år når Nordic Black Theatre, Cafeteatret lar Cosmic Swing Orchestra og Tor Haugerud lete etter polarstjernen, mens Starlight Big Band spiller på Dokkhuset.
15. desember
Hilde Louise Asbjørnsen har alt solgt ut julekonserten på Nasjonal jazzscene, men det blir ekstrakonsert samme dag. Det blir en ny vri på kjente og ukjente, amerikanske og norske julelåter. På Cosmopolite byr The Source på en interkontinental jul, både 15 og 16. desember.
16. desember
Tønsberg jazzklubb har fått et eget «Swingcompagniet» til å rikke danseføttene med juleklassikere. Og Sandefjordjazz byr på julejazz med bandet som ble etablert i 1979 «da Knut på Trommer var knapt 15 år», nemlig Røshness Jazzband.
Juleklassikere, Tom Waitz og Joni Mitchell svever inn på AdLib (Sinus) når Bodø Big Band spiller julekonsert med Soetkin Baptist på vokal, Sveinar Aase på tangenter og Roger Johansen som musikalsk leder.
The post Adventsjazzen 2023 appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post EDVARD-pris til DNA?AND? og MoE appeared first on Jazz i Norge.
]]>EDVARD-vinnerne i DNA?AND? heter Bjarne Larsen, Johannes Tjøtta Svendsen, Jostein Hylin, Lene Høie, Mats Aase Henriksen, Ola Skarsæterhagen, Stina Moltu, Vilde Erikstad, Vilja Ellefsen-Larsen og Harald Fetveit.
Juryen sier følgende i sin begrunnelse for tildelingen:
Årets utfordrer viser oss hva musikk er i sin kjerne — noe som ikke nødvendigvis må forstås for å berøre og gjøre noe med oss. Det er et kunstnerkollektiv som består av profesjonelle og eksperimentelle musikere med ulikt antall kromosomer. De lager musikk på en måte vi ikke lærer om på skolen. Sammen skaper de sterke opplevelser for publikum og forandrer vår musikk- og kvalitetsforståelse. De har satt sine spor i og utenfor Norges grenser og vi håper at de fortsetter med det i lang tid fremover. Takk for at dere gjør det dere gjør og gratulerer så mye til DNA?AND? med EDVARD-prisen for Årets utfordrer!
EDVARD-prisen har vært delt ut årlig av TONO siden 1998, og deles ut i fem kategorier til komponister og sangtekstforfattere som har skapt musikkverk av særlig høy kvalitet det foregående år. Juryen har i 2023 bestått av Sten Ove Toft (uavhengig, juryleder), Agnes Hvizdalek (Norsk komponistforening), Alexander Austheim (NOPA), Andrew Smith (Musikkforleggerne), Martin Rane Bauck (Norsk komponistforening), Oda Svendsby (Musikkforleggerne), Ole Børud (uavhengig) og Samsaya Sharma (NOPA).
The post EDVARD-pris til DNA?AND? og MoE appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post UKAS JAZZPROFIL: Henriette Hvidsten Eilertsen appeared first on Jazz i Norge.
]]>I spalten Ukas Jazzprofil presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller annen jazzaktør. Har du tips, send oss gjerne en epost.
Hei Henriette, hvordan går det med deg?
– Det går veldig bra. I god spilleform, og snart jul. God kombo.
Du kom nylig hjem fra en bærekraftig turne i Frankrike med Joel Ring og Øystein Aarnes Vik, i samarbeid med Footprints Europe. Hvordan var turen? Og hvordan har det vært å turnere bærekraftig i Frankrike?
– Det har gått over all forventning egentlig, med utsolgt konsert i Lyon og ellers godt besøkte konserter. Klimaregnskapet til denne turnéen går nok ikke i pluss, men i samarbeid med Le Périscope har vi prøvd å legge opp turnéruta sånn at det går an å reise med tog, og også bærekraftig i den forstand at det ikke er 12 timer reising hver dag.
I Frankrike er de gode på tog, så det gikk smertefritt. Bortsett fra den ene togturen som ble erstattet med buss for tog, og med på kjøpet kom Frankrikes sureste bussjåfør som ikke likte verken oss eller instrumentene vi hadde med oss.
Henriette Eilertsen Trio på turne i Frankrike. Foto: Olivier Fréty.
Trioen din har også gitt ut singelen Kulturistisk inngang, kan du fortelle om prosjektet? Når kommer albumet?
– Ja. Det er jo drømmetrioen jeg har grublet på en stund, og enda mer drømmetrio nå når vi er i gang med å spille litt. Både Joel og Øystein er så nøye og gode å jobbe med. Begge er veldig gode på tekstur, som jeg setter stor pris på, samtidig som de er innehavere av et godt beat som alltid er velkomment.
Vi har sluppet en enslig singel ja, Kulturistisk inngang, som både kan høres, men også bli sett som musikkvideo hvis man liker sånt. Jeg sikter på at det blir plateinnspilling i 2024. Og grubler allerede en del på det om dagen. Men, jeg har faktisk ei plate på vei som jeg har spilt inn med OJKOS, den skal få se dagens lys i 2024!
Henriette Eilertsen Trio, Kulturistisk inngang. Filmet av Sigurd Ytre-Arne. Mikset av Andreas Rotevatn.
Som første i Norge med bachelorgrad i jazzfløyte, hvordan var veien inn i jazzen for deg? Er det mye upløyd mark?
– Den begynte litt som fløytister flest, i skolekorps og kulturskole. Kjærligheten til instrumentet kom fra dag én, og interessen for improvisasjon og jazz kom litt etterhvert som jeg ble introdusert for det. Også tok det helt over. Jeg ble veldig interessert i standardjazz, og øvde mye på det. Etterhvert som jeg ble gammel nok til å dra inn til Oslo på konserter ble jeg mer og mer interessert i moderne jazz og hele den verden av uttrykk som det forgreiner seg i.
Jazzfløytekatalogen kan jo sies å være noe tynn. Til at fløyte er et veldig vanlig instrument, er det overraskende lite tilstede i jazzen. Jeg har nok derfor vært lite interessert i mitt eget instrument i sjangeren sånn sett, og derfor kanskje forholdt meg litt friere til det hele. Jeg kunne sikkert brukt hele livet på å få fløyta til å låte sånn som en saksofon låter i en typisk jazzkombo, og fått det til ganske ok, men det er mer spennende å forme fløytas egen identitet i den moderne jazzen fullt og helt. Ikke som en biinstrumentalist eller en klassisk fløytist som jammer litt. Der ligger den upløyde marken, og der vil jeg gjerne gruble og grave.
Du var en av initiativtakerne til OJKOS. Hvordan begynte det hele?
– Jo, vi var en liten gjeng i 2018 bestående av meg, Andreas Rotevatn, Magnus Murphy Joelson, Tina Lægreid Olsen og Kristoffer Håvik. Vi var ganske akkurat ferdigutdanna og fant ut av vi skulle lage et spillende komponistkollektiv. Det ble til OJKOS. Tanken var at ved å samarbeide så kommer vi kanskje lenger, enn om alle sitter for seg selv. Alle 16 medlemmene i OJKOS både skiver egen musikk til ensemblet, også går det kunstneriske ansvaret på rundgang.
Det har vært en veldig kul reise, med veldig mange minutter med ny musikk, mye samspill, plateutgivelser og mye lærdom. Grunntanken med OJKOS var også at det nettopp skulle være for sånne som oss – nyutdanna musikere og komponister med mye på hjertet. Så nå fases den originale besetningen sakte ut mens nye unge stemmer kommer til. Det føles bra, og viktig.
Har du noen andre prosjekter på gang?
– Nå er det veldig mye trio i tankene om dagen, men litt finpuss på det kommende albumet med OJKOS styrer jeg også med, og gleder meg til. I tillegg skal jeg spille flere fine konserter med blant annet Trondheim Jazzorkester og Andreas Røysum Ensemble framover.
Hva hører du på for tiden?
– Oj, litt av hvert. Men Kim Myhr sitt Sympathetic Magic har gått en del runder i stua mi de siste månedene. Hørte også på Movement 7 av Floating Point, Pharoah Sanders og London Symphony Orchestra på noen av togstrekkene i Frankrike. En langsom og nydelig banger! Også ligger den nye fløyteplata til André 3000 klar og venter på meg, den gleder jeg meg til å høre.
Noen konserter du tenker å dra på i nær fremtid?
– Tenker spesielt på én konsert jeg gjerne skulle dratt på, men som ikke passer. Og det er Miman som skal spille Hildegard von Bingen på Jul i Motvind på Kafé Hærverk 15. desember. Marthe Lea band og Magnus Nergaard skal også spille samme kvelden, så det blir nok helt magisk. Jeg tar gjerne imot et referat med mye patos fra noen som skal dit! Ellers så skal jeg jo spille selv med Trondheim Jazzorkester og Jason Moran på Nasjonal Jazzscene 17. desember som jeg tror kommer til å bli veldig kult.
Sjekk ut hjemmesiden til Henriette Hvidsten Eilertsen for mer info.
The post UKAS JAZZPROFIL: Henriette Hvidsten Eilertsen appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post NTT: Symre og Øyunn er dagens navn appeared first on Jazz i Norge.
]]>1. Koret Oslo14 byr på juleimprovisasjoner i Kampen Kirke i kveld klokka 18.00. Dét er dønn jul!
2. En av landets mest rappfingra og -kjefta trioer, Gammalgrass bestående av Stian Carstensen, Ole Morten Vågan og Ola Kvernberg spiller på AdLib Jazzklubb i Bodø i kveld klokka ni. Noen kommer sikkert til å le så hardt at ølen spruter ut av neseborene der, og det kommer også til å bli gåsehudøyeblikk. Sånn er nemlig Gammalgrass.
3. I morgen, et av semesterets gildeste besøk på Nasjonal Jazzscene når husvennen Craig Taborn nok en gang spiller solo der. Det kan bli legendarisk.
4. The Necks spiller på Henie Onstad på søndag. Den australske pianotrioen har en særegen fanskare, de holder liksom på i sitt helt eget bedd, og har spilt en rekke nydelige konserter her til lands. Du kan varme opp med å lese Audun Vingers essay om dem, nederst i denne remsa.
5. En flott turné denne uka: Daniel Carter, Andreas Røysum, Christian Meaas Svendsen og Kresten Osgood! De spiller Landestua i Rollag i kveld og på Nonfigurativ Musikk i Tønsberg i morgen. De spiller på Blow Out i Oslo på tirsdag (der hører vi også Monday Duo med Karl Hjalmar Nyberg på saksofon og Veslemøy Narvesen på trommer), så kommer de til Voss Jazzklubb.
6. Håvard Wiik Trio på Kafé Hærverk på mandag. Dét blir bra. Dit skal vi!
Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. Her er “Lady Day” fra Wayne Shorters Soothsayer.
Julemusikk, som etter hvert alle holder på med inkludert en haug artister innen NTT-autorisert jazz&omegn, handler like gjerne om det problematiske forholdet mange har til julen, dens stress og kommersialitet, og dens falske følelse av kos. Denne motkulturen er paradoksalt nok i seg selv med årene blitt en del av kosen. I alle fall for oss.
Symre Bang. Foto: Håkon Rybakken
Nå er en ny norsk artist ute med en knallfin single i den tradisjonen. Jeg har stor sans for vakre og besnærende navn i norsk musikkliv, med favorittnavn som Mildrid Isungset og Dionisia Fjelldalen, pussig nok begge med fartstid i plateselskapet Grappa. Nå har de fått konkurranse av fonetisk fengende Symre Bang, som vi har sett på talentprogrammet på diverse jazzfestivaler allerede, og som absolutt virker som en lovende musiker, skribent og person. Hun albumdebuterte allerede i 2021, som 19-åring med folkemusikk/pop-utgivelsen YMSE. Sammen med et flott lag musikere fra Bergensmiljøet er hun altså denne helgen aktuell med julelåt med den talende tittelen «Det er mange som hatar jol».
Symre Bang – med et så vakkert navn var du bare nødt til å bli musiker eller forfatter. Hvem er du?
— Hehe jo takk, hadde flaks med namnet. Eg er vel fyrst og fremst ein låtskrivar frå eit lite småbruk i Morgedal. Tekstskriving er det eg brenn mest for, men gitar har alltid vore hovudinstrumentet mitt. Som telemarking er det også på sin plass at eg speler hardingfele og driv med folkedans. Elles er eg interessert i det aller meste noko eg får bruk for i sommarjobben som journalist i lokalavisa Vest-Telemark Blad, der eg får skrive om alt frå lokale bedrifter og bondevelferd til countryfestival og hardingfelehistorie.
En ekte bladfyk! Gleder meg til du skal skrive for oss. Når var det du for alvor fattet interesse for instrumenter og skjønte at du ville prøve å bruke livet ditt på det
— Eg veit ikkje heilt når det skjedde, men det har nok vore ein gradvis veg fram til dit eg står no og ser framover på livet som musikar med godt mot. Det har alltid vore mykje musikk i familien. Mamma speler hardingfele og pappa speler gitar, og eg starta raskt i kulturskulen på nettopp hardingfele og gitar. Då det blei klart på ungdomskulen at eg ikkje orka å satse på langrennsski var musikklina i Skien det klare valet vidare. Då hadde eg alt innarbeida trubadur-oppsettet beståande av kassegitar og vokalmikrofon gjennom min trufaste Boss loop-pedal. På føtene har eg stomp på høgre og rytmeegg eller tamburin på venstre. Sjølv om eg var i gong med små konsertar og speleoppdrag, var det ikkje slik at eg prioriterte øving framfor andre fag på musikklina. Historie og norsk var vel så viktig som gitaren syntest eg.
I mitt siste år på musikklina spelte eg inn albumet YMSE med sju eigne viser med hjelp av ein klassekamerat, som eg smelte ut på strømmetenester og CD. Kvifor vente? Eg synest framleis det er moro å greie ting sjølv, og sidan eg stort sett speler åleine har eg dei fleste store musikkopplevingane mine som solist. Det å samarbeide om musikk kan vere nokså utmattande, sjølv om eg håpar eg har blitt litt betre dei siste åra hehe.
Samstundes som albuminnspeling blei eg kalla inn til førstegongsteneste, og blei brått livredd for å ikkje kome inn på høgare musikkutdanning. Heldigvis gjekk det bra og eg reiste straks til Bergen gjekk eg vidare på utøvande jazzgitar i Bergen i to år, før eg reiste vidare til Oslo der eg no går på «Det frie kandidatstudiet» på NMH. Ingen veit heilt kva det studiet er for noko, men med Lage Lund og Live Maria Roggen som vegleiarar har iallfall ingenting å klage på om dagen.
Det er gode forbilder. Jeg forbinder deg så smått med moderne folkemusikk, men er det noe jazz & omegn som har vært ekstra viktig for deg?
— Sjølv om det er eit keisamt svar så kjem eg sjeldan på eit forbilde som har vore ekstra viktig i utviklinga av «lyden» min. Sjølv om eg kan grine av dei polyfone gitarpartia i King Crimson har eg spelt lite progrock, og sjølv om soloen til George Benson på «Stella by Starlight» er noko av det beste eg veit, så har eg korkje den eller andre standardar særleg i fingrane. Generelt er eg nok meir interessert i det som er tøft og ekspressivt, enn det som «berre» er vakkert og kontrollert. At det ikkje er for glatt og perfekt liksom. Den beste musikken får publikum til å rynke på nasen og nikke til kvarande av rein lukke!
Eg prøvar å reise på konsert med mykje forskjellig, også fordi eg synest det er mykje vanskelegare å setje med ned og utforske ny musikk digitalt. I Bergen gjekk eg på ein del frijazz, og eg minnast godt ein konsert der det sa litt «klikk», og eg endeleg greidde å henge litt med å setje pris på gode utøvarar. Utan å høyres creepy ut synest eg elles at folk som er i flow er utruleg fint å sjå på.
Som lyttar er eg elles veldig assosiativ og er ikkje så interessert i å analysere, men heller la tankane spinne av garde. Det kan vere litt skummelt også, der frijazz er det absolutt skumlaste. Etter konsert kan det vere både morosamt og frustrerande å diskutere der spørsmål som «Tenkte de også på at basslyden var litt «off»?» ikkje passar heilt med mitt «Tenkte de også på skyttargravskrig?».
Filip har skrevet en nydelig tekst om alt han tenkte på i løpet av en Håvard Wiik-konsert en gang! Du går nå på NMH men har bakgrunn fra Griegakademiet, der du vel også møtte flere av musikerne som er med på denne singelen. Kan du fortelle litt om dette Bergens-miljøet?
— Faktisk er alle involvert i produksjonen av «Det er mange som hatar jol» henta frå jazzlina på Griegakademiet! Den er også spelt inn på Studio A med skulens utstyr. Fyrst må eg nemne læraren min Thomas Dahl, som har vore engasjert i arbeidet med låta frå start. I tillegg til hjelp og gode råd under innspelingsdagen speler han kassegitar på innspelinga. Trommeslagar Martin Hjetland og bassist Jakob Nisja Gjønnes var med å spele den for fyrste gong på jolekonsert i fjor, så det var heilt naturleg at dei skulle vere med på innspeling. Det er også dei eg har spelt mest med i Bergen, og som skal bli med nokre låtar når eg i vinter skal i gong med albuminnspeling i Skien. Begge speler utruleg fint, i tillegg til at dei er interessante å prate. Spesielt Hjetland på trommer skil seg ut med eit hovud verkeleg proppfullt av musikk, noko ein kan høyre i komposisjonane til bandet «Treverket». Elles var eg heldig at pianist Isach Skeidsvoll steppa inn på kort varsel. Han blir ein aldri lei av å høyre spele, og det var litt morosamt at han grua seg til komping med akkordskjema fordi han gjer det så sjeldan. Eg var også bestemt på å ha med vibrafon, som kler jolehøgtida godt. Rasmus Vik Lagerberg løfta verkeleg låta og fekk velfortent god plass i sluttmiksen. Til slutt må eg takke Sjur Folgerø for super miksing, faktisk hans aller fyrste mikseoppdrag. Han er eigentleg ein knallgod gitarist, og går sitt siste år no saman med Lagerberg. Til mastring brukte eg Mathias Marstrander, nok ein gitarist frå Griegakademiet.
Isach har utgitt en av årets råeste og kuleste LP-er, den må jeg ikke glemme! Men dette er jo skikkelige toppfolk alle sammen.
— Eg opplevde at alle involverte både lika og forstod konseptet bak låta, og ville gjere sitt beste. Det er både tryggare om trivlegare å lage musikk med venner og kjente, og det kjennest meir eiget. Bergen som musikkby er også litt eigen. Eg vil skildre jazzmiljøet som lite, kreativt og utrykksfult, med litt «rå» lyd, noko eg likar godt. Gjengen musikarar frå jazzlina der er såpass liten av vegen er kort for å ta kontakt, og sidan det ikkje skjer 10 konsertar på likt som i Oslo er det mykje enklare å følge opp og heie på kvarandre.
Det var demo foran Stortinget nylig, om uverdige praktiske forhold på Grieg-akademiet. Det minner meg om noen bilder fra tidlig NMH, der cellistene måtte øve på do. De hadde også demoer ved Stortinget. Må noe gjøres?
— Heilt klart. Eg minnast spesielt ein tale frå ein tilsett frå Griegakademiet i vår under ein av demonstrasjonane. Han fortalde at det var pinleg å ta imot besøk frå utanlandske kollegaer, som jo har forventingar til skulen med eit så stort namn i eit rikt land som Noreg. Musikklina til Munch er finare enn Universitet til Grieg liksom, det gjev ikkje heilt meining. Eg trur også det er viktig at Bergen blir haldt oppe som ein motpol til kulturlivet i Oslo, med profesjonelt orkester og rikt jazzmiljø. Så skal ikkje eg uttale meg for mykje her for forrædaren eg er flytta eg jo nett til hovudstaden. Elles var eg så heldig å kome til nye musikklina i Skien, og kan trygt seie at bygget der tilbyr mykje meir enn heile NMH og Griegakademiet til saman.
Jeg har også fått med meg at du har en duo med et fristende navn sammen med Heidi Kvelvane, en musiker vi liker og som har vært i denne remsa her tidligere. Har sett på henne som litt mer frijazzete – hvordan jobber dere sammen?
— Heidi Kvelvane er heilt klart min viktigaste spelekamerat, og Bankvelv er noko me begge ser på som eit stødig duoprosjekt i mange år framover. Med brennande interesse for bygdedans og improvisasjon ynskjer me å få det til betre enn nokon! Nøyaktig kva «det» er for noko veit eg ikkje heilt, men me er stort sett einige om framgangsmåten for å koma dit: lytte, danse, spele og tidvis ta kontakt med meistrane om hjelp. Sjølv om me avgrensa oss til vestlandsspringar heile det første året er det framleis som at me berre har pirka borti toppen av isfjellet.
Eg kjenner meg utruleg heldig som for nytte henne som motor og mentor i improvisasjon. Ho har trua og pushar meg, og sjølv om det framleis låser seg mellom meg og gitaren av og til har det jammen blitt mykje betre sidan me starta å spele ilag. Også når det gjeld administrativt arbeid fungerar me godt saman, noko som er ein stor del av musikarlivet om ein likar det eller ikkje. Heidi som er generelt litt mindre kritisk og meir gira kjører på med tekstutkast og idear til mailar og søknadar, medan eg går over etterpå med nedskjeringar og nynorsk-retting, hehe.
I sommar var Bankvelv på turné i ei veke, og eg minnast det som noko av det beste med heile 2023. Heidi og eg hamnar fort i heftige diskusjon om musikk og musikkbransje eller politikk og livssyn, men heldigvis kan me også sitje heilt stille saman, og er det dårleg stemning er det mest sannsynleg på tide med noko mat.
Det er mange som gruer seg til jul, men det er i alle fall mange som forbinder det med noe musikalsk. Hva er dine egne prefererte førjulstoner?
— Min mest minneverdige jolekonsert var da mamma tok meg med på Draumkvedet i stavkyrkja i Eidsborg. Det var med skummel lyskunst på veggane inne i kyrkja, og på grensa til traumatisk for eit lite born. Som dei fleste er eg glad i heilt standard jazz og klassisk musikk i jola, men det blir fort at eg høyrer på noko heilt anna også. Når me skrubbar golv og omn heime til jol plagar syster mi å skru på noko sjuke techno greier, eller rap på heilt ukjente språk. Det blir nokså effektivt arbeid.
Vi har hatt usedvanlig mye julestoff her i NTT de siste årene, men i likhet med resten av samfunnet skal vi sikkert ha en noe mer nøysom jul fremover. Men mat må man ha, er det noe måltid eller arrangement eller tradisjon du ser fram mot i desember?
— Som de høyrer i jolesingelen så har eg som vaksen blitt litt skeptisk til heile feiringa, men det betyr jo ikkje at ein ikkje skal forsøke å gjere det litt triveleg. Som i fjor har eg sendt tilbod om jolekonsert til omsorgsheimane i Vest-Telemark, og veke 51 går til seks akustiske konsertar med hardingfele, gitar og song i regionen. Det var mange sterke augneblink i fjor i møtet mellom menneske og musikk, og eg håpar det kan bli ein fast joletradisjon. Av dei fire andre på min alder frå Morgedal er eg den einaste som ikkje jobbar med helse, omsorg og oppvekst. Samanlikna er musikar eit yrke som jo er ganske sjølvsentrert, så speling som dette hjelper meg å halde beina på jorda.
Elles gler eg meg sjølvsagt til mamma sitt fantastiske pinnekjøt, og å spele nye slåttar for morfar på hardingfela han ein gong bruka.
Ha en strålende desembertid, Symre, vi ses på frijazzkonsert i hovedstaden!
Ukas høydepunkt: Borderlands Trio. Fotografert av tidligere jazzscene-direktør Jan Ole Otnæs.
Det var en forferdelig konsertuke forrige uke. Et enormt tilbud kvalitetskonserter, etter hukommelsen sto for eksempel Knut Riisnæs minnekonsert (bør bli en årlig greie, minst!), Mirror Image!, André Roligheten 5, James Brandon Lewis, Ståle Solberg & Phil Minton alle på bankers-listen for oppmøte. Likevel forsvant uken uten en eneste løst billett. Fortsatt utslitt etter produksjon av Jazznytt som utkommer neste uke, og med et høstlig ønske om å bo i godstolen og komme en smule ajour med bunkene med romaner og tidsskrifter som er ankommet huset i det siste, samt å lytte gjennom LP-er i ro og mak. Det var leit å gå glipp av, samtidig følte jeg på dårlig samvittighet for ikke å stille opp. Mange føler det sikkert slik bare av å lese denne remsa hver uke. Men man bærer heldigvis ikke med seg den dårlige samvittigheten resten av livet. Og det er mer enn nok konserter til alle!
Høydepunktet denne uken var helt klart den kanadiske pianisten Kris Davis og hennes Borderlands Trio, som vi også skrev om her forrige uke. Det viste seg å være enda bedre og mer spennende enn jeg håpet på. De hadde et samspill preget av den for noen beinharde New York-scena, men det var samtidig så levende og imøtekommende og interessant. Ja, måten de responderte på hverandre, og spaserte fra idé til idé, var faktisk ikke langt unna favoritt-trioen Moskus på en god dag. De hadde hatt et strabasiøst reisedøgn og begynte først en time etter opprinnelig starttidspunkt, men slitasjen lot seg ikke merke på dem, snarere tvert imot. Den elegante og oppfinnsomme trommisen Eric McPherson gikk rundt i solbriller og bestilte et glass Gamay i baren før konserten, mens bassist Stephan Crump spilte med total og nærmest keitete innlevelse. Davis var mer konsentrert, men brøt ut i noen meget smittende glis når ideene resulterte i fantastisk samspill. Det var også meget minneverdig da hun la noen greier ned i strengene oppi flygelet, som gjorde at hun kunne trylle frem en finurlig funky tørr groove med ene hånda mens hun spilte melodier med andre. Noe av det herligste jeg har hørt i går. Et lite ekstranummer kom også til det kresne publikummet som likevel klarte å gi lyd av seg. Dette var det vi på fagspråket kaller en gardin-gig, altså var det plass til flere i publikum der. Kanskje det var mange fans som var fanget av stolen, slitne etter foregående konsertmaraton. Ikke vet jeg. Men det føltes ganske merkelig å høre denne verdensklassemusikken sammen med et publikum jeg kunne fornavnet på 70 prosent av. Crump var meget opptatt av at de skulle henge med oss etterpå, og kunne signere hva det skulle være, som han sa. Jeg kjøpte så klart noe fra det fristende lille utvalget, et dobbeltalbum med et av hans egne prosjekt, og den flotte CD-en Wandersphere med trioen vi hadde hørt, selv om jeg hadde den som promo i plastlomme fra Intakt fra før. Da kunne jeg jo sette den i hylla med tre celebre navnetrekk i! Det er viktig å huske at man ikke nødvendigvis er en snodig nerd om man ber om autograf. De fleste musikere synes nok det er givende og gøy – hallo, noen er interessert i hva du bruker livet ditt til, og vil til og med gi deg en slant penger for det! Jeg gleder meg til dem, eller et av deres mange andre prosjekt kommer til byen igjen. Det må flere få med seg.
Dagen etter var det litt andre forhold, da jeg tok turen opp til stadig mer aktive Cosmopolite. Fikk til og med en bjørneklem av innehaver Miloud i lobbyen under stjernehimmelen.gitarhelten Lee Ritenour viste seg naturlig nok å være langt mer populær – musikken hans er langt enklere for flere å forholde seg til, og han har vært en suksess siden 70-tallet. Sammenliknet med Borderlands Trio var det ganske elendig, og på kunstnerisk lavere nivå. Men jeg er veldig glad for å få oppleve det likevel. Der inne var det helt utsolgt, men gjenkjente få utover økonom Kalle Moene og de jeg kom med, folk fra D2 og Tidens Ånd. Det er en smule harry, men også grisefett.
Lee Ritenour. Foto: presse/Cosmopolite.no
Det jeg liker best med Lee er riktignok «pop»-platene hans med west coast-studiomafien fra begynnelsen av 80-tallet, det er LA poprock av øverste klasse. Men vi fikk så klart verken hørt de fantastiske hittene «Is it you» eller «Mr. Briefcase» som på plate hadde den unike sangeren Eric Tagg i front, vokalister holder han seg sjelden med nå, sikkert av økonomiske årsaker men også på grunn av en stilendring med årene. Det var mer «jazz», men tacky – den tyske keyboardisten Jesse Milliner hadde på et tidpunkt blåsere på boks som han styrte via en ledning inn i kjeften. Flygelet var mikket opp på en måte som gjorde at Ritenour i en freudian slip sa at han spilte på et keyboard. Sønnen Wesley Ritenour (sikkert oppkalt etter Wes Montgomery) var på trommer, litt mer ung og Snarky i stilen. Jeg ble forøvrig sittende å forestille meg Lee Ritenours ansiktsuttrykk i unnfangelsesøyeblikket da jeg så hans mange karakteristiske «eplespisende glis»-grimaser under spilling. Han låt best på en mint Les Paul, det var fett å høre litt vreng. Ellers hadde han en semi-akustisk gitar som så ut som et drømmeinstrument for Gard Kronborg, den ga begrepet «hollow body» et nytt innhold, for det var ikke noe tre der, kun ramma rundt. Bassisten Melvin Lee Davis, som til daglig er kapellmester for Chaka Khan, var tydeligvis en stor favoritt blant publikum, og fikk høyest applaus konserten gjennom. Kan det ha noe å gjøre med hans groteske syv strengers bass? Ta deg sammen!
Det var fint da de spilte «Stolen Moments», og Lee kom med en kjent historie om da han fikk vøre med på en storbandsession med komponisten Oliver Nelson. Lee var ung og nervøs, og perkusjonist Willie Bobo advarte ham om å ikke funke opp den gitarsoloen han var tildelt. Da det var tid for innspilling av den låten, og han skulle legge ned soloen, var han håpløst out of tune, helt jævlig. Det viste seg at Bobo rett for soloen hadde vært borte gitaren og vridd om på stemmeskruene. Et eksempel på grov trakassering på jobben, eller morsom og vennlig musikerhumor? Samma det, morsom historie. Mot slutten spilte de fusion-hiten «Captain Fingers» på forrykende vis, for første gang på turneen så de kunne ikke love at det låt perfekt. Og det hanglet litt, men det ga også et sårt tiltrengt element av levende liv, og det føltes mer som en skikkelig jazzkonsert.
Øyunn. Foto: Bjørn Giesenbauer
Trommeslager, sanger, låtskriver og multikunstner Siv Øyunn Kjenstad er ute med solodebuten Aspects denne høsten. Endelig, vil hun kanskje selv si – men så har det også vært nok av andre ting å drive med opp igjennom årene, enten det er fremføring av egen musikk på scene eller en rekke samarbeid med alt fra Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz til den danske kunstpopinstitusjonen Efterklang. Man kan kjenne på dette spennet i Aspects, et verk i konstant bevegelse mellom kunstferdig indie, improviserte øyeblikk og Øyunns tekstfremføring. Albumet har utgangspunkt i en forestilling hun lagde til fjorårets Ultima, og som vi snakket med henne om i forkant av urfremføringen. Nå, med klingende resultat både på LP og strømmetjenester, var det på tide å høre litt til.
Fortell litt om hvem vi hører på plata.
– Det er Jakob Eri Myhre på trompet og elektronikk, han er verdens herligste menneske og en av de første jeg spilte i band sammen med noen sinne, faktisk. Vi gikk musikklinja på Rud sammen og hadde et jazzband, og etterpå gikk vi Jazzlinja i Trondheim samtidig. Han har en fin tone og musikalitet, og er en bra vibe å ha med inn i et rom.
Det er blitt en viktig del av skiva.
– Ja, han er megaviktig. Han har et tema på “Take me Out”, som er blitt en singel, som er like viktig som vokalen, for eksempel.
Det er nesten litt jul over den messingen noen ganger!
– Oj, det passer jo perfekt.
Kan hende klangen av et hornorkester bare har litt høytid i seg enten man vil eller ikke.
– Så kult – hele det hornorkesteret er jo Jakob alene, han bruker harmonizer og sånne ting. Kompositorisk har jeg skrevet låtene på forhånd, også liker jeg å jobbe åpent. Akkorder og melodi og alt det der er satt. Jeg har vært bevisst på hvem jeg vil spille med, tar med låta til dem og så spiller de ting de kan spille bedre enn meg. Jens Mikkel Madsen på bass er en samarbeidspartner jeg setter ekstremt stor pris på. Han er stødig på alle måter, har stor egenart og personlighet i groove og tone på både kontra og el-bass. Første gang jeg hørte ham var på Moldejazz for mange år siden da han spilte med en annen norsk musiker. Da jeg begynte å være litt i Danmark, spilte vi først sammen i et par andre settinger, og da jeg skulle sette sammen band til musikken min, var han et opplagt valg. Plata er en liveinnspilling fra Munch, og hvis man får seg vinylutgaven heter den det. Men på nett fikk jeg beskjed om at det å kalle det en liveskive gjør det vanskelig å pitche ting inn mot spillelister og sånn. Men jeg og Brian Batz, som har miksa det, har jobbet veldig bevisst med å få det til å låte tett og studioaktig og mye prosessering. Det har vært en postproduksjon, selv om det stort sett har sin originale form og det er spilt live. Vi kunne sikkert stått i et studio og spilt det inn spor for spor, lagkake eller hva det heter. Men det var kult å få den energien med, og vi fikk et proft multitrack fra konserten.
Fortell litt om Brian Batz.
– Han kaller seg også Sleep Party People og er en indiemusiker fra Danmark. Jeg syns han er helt… dritrå. Jeg pleier å være veldig hands on, men han bare traff så utrolig godt hva jeg hadde lyst til. Så han satt også alene med noen av tingene i mixen noen dager. Jeg følte at han skjønte hva jeg hadde lyst til. Akkurat hva er vanskelig å sette ord på, men jeg syns for eksempel det er gøy å leke med prosessering på vokal noen ganger, mens den andre ganger kan være intim og clean. Jeg har også preferanser på trommelyd, men det tok Brian sykt fort. Jeg tenkte lenge på hvordan det skulle låte, men det handler også mye om musikerne som er med. Jeg er ganske nøye med de jeg tar med. Hvordan sier man det på riktig måte? Jeg prøver å få med noen som låter bra og som jeg liker estetikken til. Da er en del av arbeidet gjort på forhånd.
Hvordan kjenner man igjen det man liker med en musiker?
– Det er vel bare at inspirasjonen bobler litt ekstra av å høre lyden og spillet til noen. Simon Littauer, som spiller modulærsynth, hørte jeg første gang da han spilte en solokonsert på Lousiana. Han hadde så sinnssykt fet energi og et rytmisk overskudd, et lydbilde som var helt utrolig. Jeg ble bare inspirert av å høre den konserten. Så begynte vi å jamme litt sammen, han gjør også filmmusikk og vi har spilt på hverandre ting. Aspects var en performativ konsert hvor jeg skulle være litt oppe på beina og ikke bare spille trommer hele tiden, så jeg hadde en tanke om at han også kunne spille noen groovy ting på modulærsynthen, ratte på det. “Been hanging around” er en låt jeg ikke spiller trommer på, men bare rapper. Den endte opp med å bli ganske simpel i grooven, og der hadde jeg muligheten til å legge trommefunksjonen ut til noen andre. Det var litt tanken med ham. August Korsgaard hadde jeg spilt i trio med tidligere, og jeg likte det godt. Det er egentlig en annen pianist jeg pleier å spille fast med, som er helt fantastisk, men så skulle jeg gjøre dette bestillingsverket, og da var også litt av premisset at jeg kunne lage en litt ny lyd med andre folk. August har en sinnsykt fin klang og en bred referanseramme. Han groover hip hop-aktig, kan lage fine lyder og så videre.
Vi snakket jo sammen om Aspects før den ble fremført. Hvordan er det å overføre noe som er skapt for scenen, føler du at denne plata er en annen ting, eller er det en videreføring?
– Begge deler, kanskje. Jeg har jo lyst til at musikken skal kunne stå på egne bein, det har vært en konsert hele veien også. Men det har vært bundet sammen av narrativet med filmer og sånn. Siden er det blitt noe nytt igjen når vi har jobbet med plata i miks. Da vi spilte Aspects på nytt, på Vega i August, syntes jeg det var enda fetere, siden vi hadde gått igjennom mikseprosessen og fått noen ideer til å stå klarere ut. Men det har jo den samme formen og den samme teksten. Jeg blacka ut på en låt, der måtte jeg synge inn teksten på nytt.
Det er nesten litt fint at det er litt juks på en liveplate. Lang tradisjon for det!
– Ja, man har jo muligheten til det! Jeg har skrevet at det er spilt inn live, men det er litt bevisst å ikke kalle det en “liveplate”, jeg vil kanskje at folk skal lytte til det på en litt annen måte enn dét. Det er også en del steder hvor jeg har gjort vokal på nytt fordi jeg spiller trommer og synger samtidig, og det lekker så mye cymbal-lyd i vokalmikken at man enten måtte kompromisse på måten trommene eller vokalen låter når begge deler er høyt i miksen. Om vi skulle legge noen fete plug-ins på vokalen, låt cymbalene dårlig, for eksempel. Men hele konserten ble filma også, så der jeg har lagt ny vokal er den dubba 100% sånn som livevokalen ble gjort. Det må man også, for du kan jo høre stemmen i trommemikene, og det hadde sett og hørtes litt corny ut om jeg gjorde noe annet enn det som ble gjort live.
Er trommer og vokal blitt en symbiose for deg? Hvordan er det for eksempel å spille inn vokal når du ikke sitter bak settet – mange som synger og spiller gitar kan for eksempel savne instrumentet når de spiller inn vokal.
– Ja, at det blir jævlig nakent. Det er et bra spørsmål, på en måte har det smeltet sammen, men jeg har også fått mer vokalisttrening. Med Efterklang var det noen låter hvor jeg kom fram og sang. Jeg føler at jeg kan gjøre det uten å smelte av skam, hahaha! Men jeg merker at jeg føler meg enda mer ovenpå når jeg sitter bak trommene. Det er noe avkledt å “bare” stå og synge, jeg har veldig stor respekt for de som gjør det hele tiden. På Aspects var det en del av konserten at jeg gjorde noen låter borte fra settet, og det var performative sekvenser. Det er også deilig å kunne bevege på seg. Og omvendt. Nå har jeg jo blitt så vant med å være en syngende trommeslager at på gigsene jeg får, vil folk gjerne at jeg skal kore. Men tre uker før jeg spilte den lille slipp-greia på Becco, mista jeg stemmen. Da mener jeg 100%, stemmen var helt borte. Jeg hadde pusha så jævlig hardt, hosten sitter fremdeles igjen. Jeg spilte en teaterkonsert hvor jeg var putta på alle de lyse koringene. Det kan hende at det var derfor jeg fikk det, jeg gikk til en stemmemassasjeperson som sa et eller annet med at strupehodet var låst på en måte som hun også så hos kordamer som sang i kirkekor og bare hadde lyse stemmer. Det hadde blitt for stramt, hahaha! Det må jeg jobbe med. Men da måtte jeg gjøre flere konserter hvor jeg egentlig skulle spille trommer og synge kor, jeg hadde ting lina opp. Der endte det opp med at jeg måtte beklage og si at de bare fikk en trommeslager. Men da fikk jeg et annet fokus. Man får litt mer overskudd på å bare konse om å spille fett på trommer, selv om jeg er blitt vant til å gjøre begge deler.
Live på Ultima. Foto: Signe Luksengard
Kjenner du på en forskjell også rytmisk – er det for eksempel lett å bli mer frampå eller bakpå når du gjør begge deler?
– Hvis det er en helt ny låt som har komplisert groove og vanskelig vokal har jeg en tendens til å sægge litt, faktisk. Da må jeg konse. Men det skjer ikke når jeg har det under huden. Jeg føler ikke at selve beatet mitt forandrer seg med vokal og trommer. Men når jeg ikke synger har jeg mer spilleoverskudd, da kan jeg spille litt mer fete ting. Jens Mikkel spiller også bass i trioen min og er forøvrig en drøm å spille med. Når jeg har med nye låter pleier vi alltid å jobbe med grooven først, få satt det og få det til å svinge. Jeg opplever at det er enklest om trommene har alt fokus først, og så kommer vokalen til etter hvert.
Hva er det du får når du synger alene?
– Det er også et nytt fokus.
Hvordan tenker du da?
– Når jeg spiller og synger samtidig føles det kanskje mer intuitivt. Men om jeg bare spiller eller bare synger, kan jeg være enda mer bevisst på det jeg gjør. Men jeg klarer ikke helt å forklare akkurat hva det går på.
Denne plata har også plass til det improviserende bandet, samtidig som det er låter med hooks og så videre. Det er noen solotrommeøyeblikk og så videre.
– Ja, det er jo poplåter, men overgangene og de små mellomspillene er like viktige.
Still fra Aspects: Karoline Finnema
Hva gir det deg å kunne gjøre alt dette i samme prosjekt, snarere enn å ha musikalske sammenhenger hvor du kan rendyrke de sidene?
– Her har jeg ikke bestemt så mye på forhånd, jeg har bare tatt med de tingene som det har gitt mening å ha med. Og så har jeg en ryggsekk med litt forskjellige musikalske erfaringer med meg inn i det. Jeg håper det fortsatt gir mening som en helhet. Det er jo fortsatt mitt tonespråk. Aspects var jo et filmprosjekt også, så noen av interludiene akkompagnerte videosekvenser.
Er det også et forsøk på å få alt til å henge sammen?
– Jeg tror ikke det er bevisst i så fall. Men det er de strengene jeg har å spille på. Jeg føler at det er like naturlig å ha inn modulær-interludes på en plate som en poplåt med et fengende hook. Det er ikke konstruert, i hvert fall. Noen av mellomspillene er forsøk på å få musikken til å henge sammen, siden det var en konsert. Jeg vil at ting skal høres i en helhet også, jeg har pitcha singler i høst og forsøkt å få musikken til å funke i en strrømmevirkelighet, men jeg synes at plata gir en annen mening som helhet enn som enkeltstående låter. Den er innom forskjellige stemninger. Og da gir alle de improviserte tingene mening, de limer ting sammen og serverer på en måte neste låt.
Har det gitt mersmak å jobbe med film og scenekunst?
– Det har vært veldig gøy, men det er mer ressurskrevende. Nå skal jeg også spille en del “vanlige” konserter framover og til neste år. Men jeg vil veldig gjerne fortsette med å jobbe i forskjellige felt. Men det er en luksus-situasjon å få jobbe med et bestillingsverk hvor det er midler og muskler i ryggen. Andre ganger er det konserter hvor man får minstetariff, og jeg har ikke lyst til å snakke det ned i det hele tatt, for det er dritgøy. Å spille en konsert uten at det er noe annet enn musikken. Jeg har vel bare lyst til å være åpen for mulighetene som byr seg, men jeg har ikke noen film i støpeskjeen akkurat nå, haha!
Hva skjer med musikken i en “mindre ambisiøs” setting – Er rekkefølgen den samme som på plata, for eksempel, eller jobber du mer med å legge byggesteinene på nytt?
– Når Aspects spilles, er det én form. Det er jo en fortelling, og i starten av historien følger man karakteren Rosa, som er et slags alter ego, og som har lent seg for mye inn i en relasjon og ikke lyttet nok til seg selv. En dysfunksjonell dynamikk, eller en struktur. Jeg ønsker at det skal være et universelt bilde på noe som kan skje, enten det er en relasjon eller en struktur hvor man stopper å høre på seg selv og bare blir en nikkedukke. Det kan være forskjellige sammenhenger det skjer.
Aspects live. Foto Signe Luksengard
Ja, det kan være relasjoner, men det er jo nokså nærliggende å overføre det til kunsten også. Evnen til å stole på seg selv når man lager noe.
– Jaja, absolutt. Så i starten av stykket er fokuset, også tekstlig, øyeblikket der karakteren innser det og går ut av den dynamikken. Den andre delen er en mer introvert del hvor hun merker en usikkerhet, angst-aktig, på en måte. Den delen handler også om opplevelsen av utenforskap, eller å ikke føle seg helt tilkoblet omverdenen. Så skjer det noe i løpet av stykket hvor hun lærer seg å lytte mer til sin egen stemme. Tematisk gjenspeiles det også i den helhetlige musikalske formen. Så der kan jeg ikke fikse og trikse med når låtene kommer. Men når jeg spiller en konsert som Øyunn, spiller jeg også låter fra dette prosjektet, blandet med andre låter jeg har skrevet.
Du sier at Rosa er et alter ego. Er det en spissformulering av noe du har tenkt på, eller en versjon av noe du har vært igjennom?
– Det er kanskje en spissformulering. Hennes historie er ikke min historie, men det er jo definitivt ting som jeg har kjent på og som jeg har følt et engasjement for å skrive om. Men det har vært deilig å lage den historien og den karakteren, for å ikke føle seg for privat. Jeg hater å føle meg misforstått – det var en anmelder i Danmark som hadde tolket hele plata til å handle spesifikt om parforhold. Da døde jeg på meg, haha – det er ikke det den handler om. Men samtidig må jeg jo akseptere det når jeg setter det ut. Folk har sin tolkning, leser seg inn i det. Men mitt ønske er at det kan være åpnere enn det og at folk kan lese en hvilken som helst relasjon eller struktur inn i det.
Jeg skjønner jo at det er naturlig å tenke på parforhold først, men om man først snakker om mellommenneskelige relasjoner, kan det jo like gjerne være et assymetrisk venneforhold hvor den ene mister seg selv litt i det. Det er jo en opplevelse mange av oss har en erfaring med.
– Det er nok mer riktig ut ifra min intensjon. Men det er åpent.
Men til syvende og sist får jeg jo inntrykk av at det også er et spørsmål her som også er kunstnerisk – hvordan man stoler på sin opplevelse av verden, og det man bidrar med.
– Ja, helt enig. Og det føler jeg har vært biproduktet for meg med å lage det prosjektet. At jeg føler jeg har en større integritet, eller… ja. At jeg stoler på det jeg liker å lage og sånn.
Ja, blir du noe klokere på hvordan man dealer med det av et sånn prosjekt?
– Jeg føler meg i hvert fall absolutt ikke som noen guru! Men jeg syns at jeg stoler på meg selv mer, at jeg ikke kompromisser på egen musikk.
Hva er det du kunne være utrygg på som du her og nå føler deg sikrere på?
– På en måte har jeg ikke lyst til å bli helt privat når jeg snakker om det. Men generelt handler det jo om å være tryggere på at det tross alt er jeg som bestemmer hva jeg skal gjøre og ikke gjøre. At jeg ikke går og venter på noen andres bekreftelse på å være bra nok. Det er jævla vanskelig å skulle uttrykke noe hvis du overlater definisjonsmakten til noen andre. Kanskje det også handler om å akseptere menneskelighet som et premiss for å lage kunst? Å ikke vente på å være fri for angsten før man kan gjøre noen ting.
Det er interessant, jeg intervjuet trommeslager Hamid Drake i høst, og da spurte jeg ham om hva han tenkte at frihet i musikk. Og da svarte han akkurat det, at frihet er aksept for vår egen sårbarhet.
– Så kult, det er det jeg føler har vært grunnlærdommen. Det er lett å bli stuck i tanker om at man skal fikse alt før man kan uttrykke seg, og da blir man jo gående i et vakuum.
Tror du man kjenner spesielt på det når man har valgt en “kunstmusikk”-yrkesvei hvor det på mange måter forventer at man “er seg selv”? Jeg husker Jo Skansaar nevnte undersøkelser hvor klassiske studenter ved NMH uttrykte nervøsitet for å ikke spille perfekt, mens jazzstudenter var nervøse for å ikke ha tilstrekkelig egenart.
– Oi, wow! Man er jo det man er. Jeg tenker at det er en jævlig stor frihet i å akseptere at man er fundamentalt uferdig. Da kan man jo alltid være nysgjerrig på hva som venter rundt neste sving. Det er så mye gøyere. Og det er privilegiet med å få holde på med dette på daglig basis og å få møte kolleger som er over åtti år og som fortsatt har stjerner i øya. Som ikke har planta det flagget endelig, liksom.
Jeg lurer på om det var Harald Lassen som i et NTT-intervju sa at det var fint å oppleve at man som jazzmusiker har bedre tid – man kan bygge et musikerskap over flere år, ting må ikke skje på den første skiva, tvert imot. Det er jo andre deler av musikklivet hvor man kanskje kjenner på mer tidsnød, at man kan bli gammel eller utdatert.
– Jaja. Og jeg føler at jeg har vært stuck med tanke på å ikke få ting ut lenge, ass. Kanskje det har å gjøre med at jeg ikke nødvendigvis putter jazz-merkelappen på det jeg lager, selv om det har improviserte elementer. Jeg kaller det alternativ eller indie eller et eller annet i den retningen. Med tanke på Aspects føler jeg at hele arbeidet fant en vei forbi det å skulle være redd for førsteskiva og alt det der. For det var jo et prosjekt med en deadline, og jeg lagde låtene innenfor noen måneder, alt fra scratch. Også finnes det en annen plate med låter som er eldre og som ikke har kommet ut, for de har jeg drevet og finpussa på. Det er morsomt, forskjellige prosjekter har forskjellige kurver. Her følte jeg at jeg liksom bare kunne mate inn i det momentumet som var der, for prosjektet skulle være ferdig innen Ultima, så fikk jeg multitrackene som jeg kunne jobbe videre med, og så ble det ferdig før det andre som også har vært litt stuck med plateselskaper som plutselig har hatt rosteren full og så videre. Så har det blitt liggende. Jeg tror jeg føler meg utålmodig med det jeg lager, jeg kan miste begeistringen om jeg må vente på noen andres bekreftelse før det bare kan få lov til å leve sitt liv.
Førsteplater bærer jo gjerne på en litt tung symbolsk bør. Kanskje det hjelper om de plutselig får lov til å være andreplata.
– Helt klart.
Eller kanskje det blir tredjeskiva…
– Hahaha! Det er så sykt at noen plater er raskere enn andre, det var jeg ikke helt klar over. Men det er deilig.
Ha dere vekk med den dumme krigen deres! Det er det mange av oss som har lyst til å si for tiden. Det meget lovende bandet Dafnie, som vi har vært innom her i remsa før, utgir i dag en meget spenstig single på syv minutter med tittelen «We Don’t Want Your Stupid War!», kun på Bandcamp og med en pris på åtte dollar. Det er den verd, dette er norsk moderne og inspirert verdensjazz av beste merke, full av energi og indignasjon, og med en smittende, boblende groove. Låten får meg til å tenke på Ingebrigt Håker Flaten, et godt tegn, og sannelig utgis den også på hans gode label Sonic Transmissions.
Den er verd pengene ikke bare fordi undergrunnsmusikere fra nyttår antakelig vil motta enda færre kroner fra Spotify enn tidligere (fy!) og vi må lære oss at ny musikk bør ha en prislapp, men fordi pengene denne gangen går til Leger under grenser. I dag på den viktige Bandcamp-fredagen går hele beløpet dit. Låten ble skrevet og innspilt ved Russlands invasjon av Ukraina, og verdens konfliktnivå har som vi vet ikke bedret seg siden, snarere tvert i mot. Vi har intervjuet bassist Nicolas Leirtrø, trombonist Jørgen Bjelkerud, trommeslager Veslemøy Narvesen og saksofonist/bandleder Amalie Dahl her i kulturavisen tidligere, så da er det virkelig på tide at også trompetist Oscar Andreas Haug har tid til å være med en dag. Så lenge kan dere lese han i Ukas jazzprofil hos Jazz i Norge, eller helst dra på lanseringskonserten hans på Hærverk i kveld med resten av Bliss Quintet, som har utgitt en av høstens aller fremste plater med det strålende andrealbumet Glasshouse. Hør på det også, og legg igjen en slant!
Av Filip Roshauw og Audun Vinger
The post NTT: Symre og Øyunn er dagens navn appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post OJKOS søker to nye medlemmar appeared first on Jazz i Norge.
]]>OJKOS søker i denne omgang etter alle instrument utanom bass, gitar, piano og trommer.
Søkaren må vere fødd i 1994 eller seinare.
Søkaren kan ikkje vere under grunnutdanning (bachelor) ved oppstart. Søkaren må kunne vise til god kompetanse både som musikar og som komponist, og bør ha ferdigheiter innan improvisasjon og samspel. Engasjement i tilknyting til drift av bandet samt ferdigheiter på biinstrument kan spele positivt inn på søknaden.
I OJKOS får du vere med i eit band med høgt kunstnerisk nivå, høg aktivitet, ein fast konsertserie på Victoria Nasjonal jazzscene og ambisiøse planar. Til no har bandet spelt 10 konsertar i året og gjort fleire plateinnspelingar. OJKOS er meint som eit prosjekt for profesjonelle komponistar/utøvarar i etableringsfasen og ein får tilbod om å vere ein del av bandet i inntil 5 år før ein må gi plassen vidare til neste generasjon.
OJKOS ynskjer å vera eit inkluderandre orkester med god kjønnsbalanse.
OJKOS kan tilby honorerte konsertar og subsidierte Tono-midlar til komponisten. Bandet finansierast av Østnorsk jazzsenter, med konsertinntekter fra m.a. Nasjonal jazzscene. I tillegg har vi so langt motteke konsert-, innspelings- og bestillingsverktilskot fra Norsk kulturfond m.fl. Alle medlemmar i OJKOS får komponere bestillingsverk til bandet.
Søknadsfrist: 15. januar 2024, du får svar innan 15. februar.
Send kort tekst om din motivasjon for å bli medlem + CV, relevante lydopptak (og evt. partitur) som viser deg som komponist OG utøvar til audun(a)ostnorskjazzsenter.no
Spørsmål kan rettast til Audun Ellingsen, produsent i Østnorsk jazzsenter: 91545182
The post OJKOS søker to nye medlemmar appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post NTT: Jeff Parkers soloer og Bye Lilas duetter appeared first on Jazz i Norge.
]]>1. Saksofonist Knut Riisnæs gikk bort i sommer og tiden er omsider kommet for en minnekonsert. Den skjer naturligvis på Herr Nilsen på en lørdag, klokka fire. Vi hører to av hans saksofonkollegaer, Petter Wettre og Dave Edge, i tillegg til Knuts faste rytmeseksjon – Anders Aarum på piano, Jens Fossum på bass og Tom Olstad på trommer. Petter Wettre har skrevet en fin tekst om sine første møter med Riisnæs på sin facebookside, hvor han også supplerer med en transkripsjon av saksofonistens solo på “Softly, as in a morning sunrise” fra et opptak på Trubadur Jazzklubb, Trondheim 1981.
Knut Riisnæs, fotografert for Jazznytt av Anne Valeur
Vi snakket også med Wettre om denne transkripsjonen og hans forhold til kollegaen sin til Jazznytts høstnummer, og byr her på litt ekstramateriale i forbindelse med konserten.
“Knut er den eneste norske saksofonisten eldre enn meg selv som jeg har beundra noen sinne. Jeg har identifisert meg med ham fordi vi er i samme gate. Jeg kjente meg veldig igjen i hans stil selv om han kanskje var mer bebop enn meg. Han digga Coltrane og sånn, det var ikke det, men han var også mer Sonny Rollins. For meg var han min go to person i Norge med problemer knytta til min tradisjon. Det er først nå jeg kan snakke med yngre folk om det. Jeg hørte en del på Knut og var veldig fascinert av spillet hans og sånn. Helge Christensen, som jeg bodde med da jeg sutderte på Berklee i Boston, gjorde en master om Jon Christensen. Der brukte han et opptak som finnes på Terje Bjørklunds samleplate fra 80-90-tallet. Det er Jon Christensen, Knut, Terje Bjørklund og Bjørn Alterhaug og de gjør en versjon av “Softly as in a morning sunrise”. I og med at jeg hørte stykket spilt i leiligheten av kameraten som analyserte trommespillet, kunne jeg ikke unngå å høre saksofonspillet. Sykt bra og unorsk. Jeg skreiv ned soloen, og ikke lenge etter at jeg kom tilbake fra USA ringte jeg på døra hans og ga det til ham. “Sånn hørtes du ut, sånn ser det ut.” Det var begynnelsen på et tredve år langt vennskap, dette var i 97-98. Det morsomme er at han sier at han og hans generasjon var grønne på oss – “sånn som dere spilte i 92-94 spilte vi i 1982, men da brydde ingen seg”, haha! Da hadde pendelen begynte å svinge – unge menn i dress som spilte Coltrane var talk of the town og fikk spalteplass. Vi snakka mye om det og å ikke spille norsk jazz, men amerikansk jazz. Vi bonda – vi hadde et tett bånd i forståelsen av oss mot resten av verden, haha!
Han hadde noen signaturfraser, etter 5 minutter visste jeg om det var Knut. Det er et skussmål i seg selv. Han fortalte at han likte å være veldig bakpå beatet. Om du hører ham, høres det ut som… i mange tilfeller har folk øvd så mye at vi vet hva vi skal spille før vi gjør det. Så om du ikke er på tuppa, så er du på beatet. Men Knut, han kunne du høre tenkte så det knakte. Uten å komme for seint. Han var en veldig skapende musiker der og da. Lite bærer preg av forutintatte licks, fraser og motiver. Det er også en skole som er gammeldags – nå øver man på patterns, har bøker, transkriberer – alle under 50 år går på skole, men de gutta der gjorde ikke det. Det er ikke så skolert, men det er jævla fett. For meg var det veldig Knut, en litt gammeldags sound. Tenorlyden hans var umiskjennelig, selv om han bytta fliser, munnstykker, og saksofon. Det var fortsatt Knut. Sånn er vi, vi leter. Det er kroppen som står for 80% av lyden, det andre skal du trykke på.
Jeg visste at om Knut var med i bandet på konsert, så kunne jeg gå og uansett hva som skjedde. For da kunne jeg høre på Knut. At han hang på Herr Nilsen og kom for å høre på andre var også viktig. Han kunne sittet hjemme og sett på sportsrevyen, men han var utadgående og interessert. Han hadde planlagt en tur til Paris, vi skulle til Selmerfabrikken og til Vandoren for å se på munnstykker. Jeg endte opp med å kjøpe en saksofon et annet sted av en nederlandsk fyr som bygger dem selv og snakket med ham på telefon om den flere ganger. Vi skulle bare vente til han ble litt bedre, så skulle jeg opp med den. Det er veldig rart – jeg har vel egentlig ikke tatt det innover meg ennå. Han kan jo når som helst komme på Herr Nilsen, om du skjønner hva jeg mener.
Herr Nilsen, klokka fire i morgen.
2. Norgesturneen til Chris Potter Circuits fortsetter – de har allerede gjort en rekke konserter i forbindelse med 25-årsjubileumet til Nordnorsk Jazzforum, og denne helga står Oslo og Trondheim for tur – de spiller på Victoria i kveld og Dokkhuset i morgen.
3. Det er en saksofontung høst i et saksofontungt år, og én av de som har en finger med i spillet der er sakskofonist André Roligheten som er ute med en kvintettplate som er et av høydepunktene i den norske jazzhøsten. I kveld spiller de på Sardinen USF Verftet i regi av Bergen Jazzforum.
4. Martin Horntveth er endelig ute med debutplata til sitt hjertebarn Gouldian Finch, hvor han samarbeider med en rekke forskjellige artister, og gjør akkurat som han vil – inkludert en svært ambisiøs merchandisesatsing. I kveld er det slippfest på Blå, der Horntveth har spilt noen ganger før.
5. Det er sesongavslutning for det aktive og stjernespekkede swingjazzensemblet Jazzombies på David Skinners Café Society i Oslo neste torsdag – det blir garantert kok på scenen og dansefot på gulvet på Caféteatret på Grønland.
6. Ukas turné er det utvilsomt trioen Østerlide som står for. I morgen spiller de i Emanuel Vigelands Mausoleum, søndag spiller de i Elsehuset, Aurskog-Høland, på tirsdag spiller de i Udland Kirke i Haugesund, onsdag er de i Kvinnherad Kyrkje i Rosendal og på torsdag er de i Sauda.
Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. Her er souldronningen fra New Orleans, Irma Thomas, med “It’s Raining”:
Lisbeth-Anita Grimsø Olsen og Liv Andrea Hauge utgjør duoen Bye Lila. Foto: Margit Rønning Omholt.
Det er en ny duo i byen, det vil si den har holdt på en liten stund, helt siden 2016, men nå er altså Bye Lila klar med sitt første album And Then Summer Came, utgitt av verdiskaperne i Nice Things Records. Vokal og piano-duoen består av sangeren Lisbeth-Anita Grimsø Olsen og vår gamle kjenning Liv Andrea Hauge ved klaveret. Deres vakre melodier og gode samarbeidsforståelse skaper et behagelig rom for lytteren, samtidig som det selvfølgelig er plass for improvisasjon, hånda nedi flygelet og interessante mothaker, gjerne samtidig som i singelen «The Quiet Breath of Winther». Den låten finnes forøvrig også i en bonusversjon sammen med Arktisk Filharmoni, arrangert av Aleksander Waaktaar. Morsomt å se hvordan det spartanske kan bli storslått i løpet av et album. Det var på tide å snakke litt med vokalist Grimsø Olsen.
Aller først bandnavnet Bye Lila – hva menes egentlig med det?
— Lila kommer rett og slett fra de to første forbokstavene i begge navnene våre, Lisbeth-Anita og Liv Andrea. Planen var å hete Lila, men det var det allerede et band som het det, så da lette vi etter ord som kunne være fint før det. Slik ble det Bye Lila.
Greit nok. Fortell litt om ditt nære samarbeid med Liv Andrea Hauge, og hennes musikalitet og personlighet!
— Liv Andrea er for meg en stor inspirasjonskilde, både som musiker og menneske. Hun spiller jo helt fabelaktig, gir meg masse ny inspirasjon og samtidig tør å utfordre meg når vi spiller. Det nære vennskapet vårt tror jeg også bidrar til at vi skaper musikk sammen som er sterkt forankret i hvem vi er som mennesker, og ting vi opplever i livet. Det gjelder alt fra gode samtaler rundt bordet, til drodling av tekst og musikk. Og mye latter! I tillegg er Liv utrolig god til å både se og høre «det store bildet», noe som kommer godt med for meg som elsker detaljarbeid.
I duoen er det både det vi på en positiv måte kan omtale som skjønn duojazz og noe mer utfordrende musikk som i «Sunblinded» – viktig å tøye litt i formatene?
— Det føles helt naturlig å tøye litt i formatene og teste nye ting når man har jobbet sammen lenge. Da Liv og jeg startet å skrive musikk sammen begynte det ofte med at jeg sang en tekst litt vers/refreng-aktig. Deretter gikk vi mer og mer bort fra dette. Jeg begynte å skrive tekst på nye måter, for så å eksperimentere med å ta bort tekstene helt. Slik har vi hatt en naturlig utvikling hele veien. I tillegg hører vi begge mye på instrumentalmusikk og musikk fra mange ulike sjangre, som helt sikkert farger måten vi skriver på.
Jeg kjenner deg også fra Ladybird Orchestra, blir det mer musikk og liv derfra?
— Ja, det gjør det! Tidligere i år var vi på Nord-Norgesturné hvor vi spilte inn et live-album fra Store Studio i Bodø. Det vil bli utgittt på Jazzland Recordings til våren, så her er det bare å glede seg til masse ny musikk!
Hvordan var egentlig musikklivet der du vokste opp på Hansnes, var du en enslig svale med drømmer om sang?
— Jeg vokste opp på et lite tettsted på en øy nord for Tromsø, hvor man enten spilte fotball eller gikk i kulturskolen som ung. Fotball har jeg aldri hatt noe talent for, så etter litt masing på barneskolen fikk jeg lov til å begynne å spille piano. Musikkmiljøet var ikke stort, men hadde en viktig plass i lokalsamfunnet. Jeg drømte lenge om å bli advokat, og tenkte aldri tanken på å satse på musikk, helt fram til den gamle pianolæreren min skulle kjøre meg hjem og spurte om jeg ikke hadde lyst til å gå på musikklinja. Det var nok til å endre alt, og etter at jeg kom inn der var det ingen vei tilbake. Jeg ble kanskje en litt enslig svale som brydde meg litt for mye om musikk og hest i ungdomstiden, men det har det kommet mye godt ut av i livet!
Du tok Master på NMH nå, hvordan utviklet du deg i løpet av årene der?
— De to årene på master var utrolig lærerike. For det første er det en luksus å kunne bruke to år på å fordype seg i egen musikk, og for det andre føler man seg heldig som har tilgang til så mange ressurser i form av flinke lærere og medstudenter. Duoprosjektet med Liv var en veldig sentral del av masteren min, hvor mye av musikken på plata har sitt utspring fra. I tillegg forsket jeg mye på min egen låtskriving, improvisasjon og det å jobbe i duoformat generelt. Tekstarbeid har også vært et viktig element, da dette ofte er utgangspunkt for mine musikalske idéer. I tillegg har jeg jobbet mye med improvisasjon som en integrert del av komposisjonene – ikke fordi de nødvendigvis «må» eller «burde» være der. Jeg har også vært så heldig som har hatt Sidsel Endresen som veileder fra jeg gikk på bachelor og videre gjennom masterforløpet. Hun har en helt egen evne til å forstå alt du ønsker å lære deg, og alt du ikke visste at du ønsket å lære deg, så det har blitt mye herlig nerding de siste to årene! Tidligere har jeg også bare skrevet musikk sammen med andre, men i løpet av masteren har jeg også begynt å skrive egen musikk. Det har vært veldig gøy!
Du underviser også i sang, utover en mulig musikerkarriere, hvorfor er det viktig for folk å synge, synes du?
— Jeg tror at det å synge gjør at du kommer i kontakt med noe i deg selv som ofte forsvinner i løpet av en travel hverdag. Du blir tvunget til å kjenne etter – både i musikken og i deg selv. Stemmen vår rommer alt vi er, føler og kjenner på. Det er noe personlig, upolert og ekte med lyden av ens egen stemme. Og det å bruke stemmen sin er kanskje viktigere enn noen gang, både bokstavelig talt og i overført betydning. I tillegg er det jo også veldig gøy og befriende å synge!
Jeg skal prøve å gjøre det mer. Platen kommer på Nice Things Records, de gjør viktige ting i undergrunnen. Har du noen fine ting å si om dem?
— Jeg har bare fine ting å si om Nice Things Records! Jeg syns de gjør en utrolig bra jobb med å fremme nye artister og gir oss stor kunstnerisk frihet med musikken i fokus. De er også veldig dedikerte i arbeidet sitt, arrangerer labelkvelder og bidrar til å skape et engasjement og et fellesskap som er utrolig viktig for oss som er ny og ung i bransjen.
Det er fint å dele. Er det noen andre slike duoer med vokal og piano fra musikkhistorien du ønsker å trekke frem eller bare er glad i?
— Hvis man skal trekke fram noen av mine favorittduoer er det helt umulig å ikke nevne Fairytales med Radka Toneff og Steve Dobrogosz. Det vet jeg er en plate jeg aldri blir lei av, og som jeg vet både jeg og Liv har hørt mye på gjennom årenes løp. tillegg ønsker jeg å trekke fram Kjemilie, Live & Lien, Siril Malmedal Hauge og Kjetil Mulelid, plata Chocolate med Maria João og Mário Laginha, og for ikke å glemme katalogen til Sidsel Endresen og Bugge Wesseltoft. Utover duoformatet er jeg veldig glad i Tigran Hamasyan, Yebba, James Francies, Kirsti Huke, Daniel Herskedal og Thea Emilie Wang.
Vi er kommet dit hen i samfunnsdiskursen at det å ønske seg fred for mange er blitt et provoserende naivt, nærmest farlig og i beste fall kritikkverdig standpunkt. Det er håpløst, men vi gir oss ikke. En av dem som fortsatt sverger til å synge fredsønskets buskap er Kjetil Mulelid, kjent fra WAKO, egen trio og som solopianist. Han synger altså ikke, selv om han nok nynner med i Jarretsk ånd likevel. Neste år kommer hans nye solobandprosjekt med sitt debutalbum på ODIN, kalt Ajoga etter hans første barns introduserende ord til verden.
Men allerede nå er den bittersøtt vakre og håpefulle seks minutter lange singelen «A Prayer For Peace». Med seg i soloprosjektet på denne låta (det virker som det vil være mye forskjellig på selve albumet) har han kameratene Andreas Winther på trommer (fra trioen) og Bárður Reinert Poulsen (fra Wako) på bass. Mer enn flott nok i seg selv, men låten er i tillegg beriket av to ganske forskjellige saksofonister som Mulelid så for seg at kunne utvide handlingsrommet, som folk sier, og også skape nyttige kontraster i harmoni med det tross alt ikke enkle budskapet. Dette er den ildfulle altsaksofonisten Signe Emmeluth (som har tre albumprosjekter på gang) og den alltid aktuelle Trygve Seim og hans helbredende tenorsax-toner. Låten ble skrevet like etter at Russland invaderte Ukraina, og som vi vet er kloden rammet av utallige andre vonde konflikter, noen av dem tilsynelatende uløselige. «A Prayer For Peace». Den enkle men i effekt mettede låten bygger seg majestetisk og insisterende opp, full av kraft og åndelighet og, ja, håp. Om ikke annet så for Mulelids album neste år.
Kris Davis, fotografert av Peter Gannushkin.
Det var en flott bursdagsfeiring for denne blogghalvdelen første dag av september i år, men det markerte også utgivelsesdatoen for det som ligger an til å toppe listen for utgivelser innen moderne internasjonal jazz i år. Den fascinerende kanadiske pianisten og komponisten Kris Davis har vært i fremste rekke av den amerikanske jazzen i flere år nå, i alle fall for den som følger med på nye strømninger og ideer. Hun kommer til Oslo og Victoria East med Trio Borderlands kommende torsdag. Men i høst kom altså et av hennes mange andre interessante prosjekt, Diatom Ribbons, ut med en dobbel liveplate innspilt på et av jazzhistoriens mest myteomspunne venues: Village Vanguard i Greenwich Village på Manhattan.
Det er jo bare et lite spillested, men auraen av alle gigantene og nybrottsmenneskene som har stått på den lille scenen opp gjennom tiårene blir gnidd inn i alle som spiller der og skaper uansett storhet, enten man prøver å motstå det eller ikke. Davis legger ikke skjul på at hun her spiller sammen med jazzhistorien, dog fullstendig på egne artistiske premisser. Hun har en totalt strøken besetning med legendariske Terri Lyne Carrington på digge trommer, luringen Trevor Dunn på løpende bass, og nytt for denne sesongen: elegantieren Julian Lage på gitar. Det som merkelig nok gir x-faktoren her, og som utvider det klassiske jazzband-formatet, er tilstedeværelsen av Val Jeanty på elektronikk og turntables. Dette skaper helt nye rom og teksturer i musikken uten å være overtydelig moderniserende, dessuten vever Jeanty også inn stemmeopptak av Bley, Stockhausen og Sun Ra for å vekke spøkelsene til live i Davis spennende, avanserte men også fristende og fengende materiale. I «Bird Suite» er det helt riktig Charlie Parker som er under lupen, dog ikke helt slik man er vant med – Messiaen vil også ha et ord med i laget. Det er også verd å nevne flere spennende tolkninger av andre, så som Ronald Shannon Jackson’s «Alice in the Congo» som innleder settet, årets store tap Wayne Shorters «Dolores», og albumets store hit «The Dancer» av Geri Allen.
Det er altså et annet band som kommer til Oslo kommende uke, men Davis’ spillestil og musikalske temperament er noe man uansett ikke bør gå glipp av, uavhengig av sammenheng.
En av dem som har lært meg og flere andre mye av det de vet om New York-scenen dette årtusenet, er utvilsomt Jan Ole Otnæs, tidligere sjef for Moldejazz og Nasjonal Jazzscene, samt involvement i mye viktig arbeid for spredningen av norsk og internasjonal jazz. Jeg klarer ikke lese navnet Kris Davis uten å etterlikne hans jazzikalske nordlandsdialekt, så det føltes svært naturlig å spørre ham litt om denne herlige pianisten og bandlederen.
Kris Davis er blant sin generasjons viktigste jazzmusikere, og fikk omsider coveret på Downbeat i høst. Men er det riktig å si at de avantgarde-musikerne folk som oss setter ekstra høyt og ofte ser på festivaler og så videre her hjemme, fortsatt lever i relativ obskuritet i det ordinære jazzlivet, der borte?
— Ja, det er langt på vei riktig og de har nok i hovedsak spilt på små klubber og spillesteder. Etter hvert har flere av dem, blant annet Kris Davis, markert seg som viktige komponister også i samtidsmusikkmiljøet og det åpner nye dører og tilgang på andre spillesteder. Davis har også fått innpass på Village Vanguard og da møter hun også et annet publikum med ulike bandkonstellasjoner. Grammy-nominasjoner og Downbeat-forsider hjelper også en hel del.
Hva er det med henne og hennes musikk og spillestil som appellerer ekstra til deg? Kan du trekke fram en plate eller to?
— Jeg synes hun kombinerer det veldig ekspressive og kraftfulle, med en lyrisk spillestil som taler veldig sterkt til meg. Hun er en fantastisk solopianist, en konsert i en liten sal på Goethe-instituttet i Amsterdam i 2012 er en av mine aller mest minnerike konsertopplevelser. I tillegg er hun veldig god til å velge medmusikanter og en fin komponist og låtskriver. Hun har en ganske liten men veldig fin katalog og for å vise spennvidden i hennes produksjon vil jeg trekke fram soloplata Aeriol (Clean Feed 2011), Borderlands Trio Wandersphere (Intakt 2021) og Diatom Ribbons Live at Village Vanguard (Pyrolastic Records 2023)
Når og hvor var det du så henne første gang?
— Kris Davis er fra Vancouver og min gode venn Ken Pickering som da var festivalsjef der, introduserte meg for henne rundt 2005 og jeg hørte henne på konsert for første gang i Brooklyn noen år etter, i hennes kvartett med Tony Malaby, Eivind Opsvik og Jeff Davis.
Hun har vært endel i Norge. Når var hun her første gang og med hvem? Noen høydepunkt så langt?
— Jeg er usikker på når og med hvem hun var i Norge første gang. Jeg hørte trioen Paradoxical Frog (Ingrid Laubrock og Tyshawn Sorey) i NYC i 2010 og inviterte dem til Moldejazz i 2011 og det ville nok vært første gang hun skulle vært i Norge med eget band, men de fikk for få jobber så turneen ble avlyst. Hun spilte med trioen sin på Victoria i 2013 og har vært tilbake flere ganger i ulike sammenhenger siden. Solo i Molde i 2015, Borderlands Trio på Victoria i 2019 og duo med Craig Taborn i Molde sist sommer har vært mine høydepunkter så langt.
Hun er som sagt å oppleve i mange forskjellige musikalske sammenhenger. Neste uke kommer hun med trioen Borderlands, kan du fortelle litt om dem?
— Ja, hun er svært allsidig og opptrer både som pianist og komponist i store og små format. Borderlands Trio er et kollektiv uten leder. Kris Davis, Stephan Crump og Eric McPherson har med denne trioen skapt et band for fri kollektiv improvisasjon i en treveis dialog mellom fremragende musikere med stor respekt for hverandre. Jeg har hørt trioen i en stor konsertsal i Berlin og på Victoria. Uavhengig av rommets størrelse opplevde jeg en veldig sterk, intim og telepatisk kommunikasjon som man ikke hører så ofte. Dette er musikk som utvikler seg over lange forløp og som gir tålmodige lyttere sterke opplevelser.
Lovende! Du har nylig trådt inn i det noen kaller pensjonistenes rekker, men vi trenger din ekspertise og tilstedeværelse i lang tid fortsatt. Gata er for alle – har du noen planer? Om ikke ønsker jeg at du blir tidvis spaltist eller intervjuobjekt her i remsa!
— Jeg har bestemt meg for å stort sett ha fri fram til nyttår bortsett fra et par prosjekt som jeg er involvert i. Jeg har noen ideer og en del forespørsler fra musikere og andre i bransjen, så får jeg se hva det blir til etterhvert. Jeg ønsker fortsatt å være en del av «familien» og bidrar gjerne der jeg kan være til nytte.
Det eneste riktige. Da høres vi snart!
Magnus Murphy Joelson. Foto: Zosha Warpeha
OJKOS – Orkesteret for jazzkomponister i Oslo – er et usedvanlig vellykket prosjekt og et produktivt ensemble, og har siden starten i 2018 komponert og framført over 2700 minutter med ny jazzmusikk for stort ensemble. Mange av våre nydeligste musikere har vært innom, og nye skal innom, og slik skal det alltid bli. Kult med band der alle tvinges til å komponere ny musikk. Det er blitt veldig mange fremføringer, LP-utgivelser, singler og en og annen pris. Tirsdag neste uke er det femårsjubileum på deres faste øvingsplass og konsertsted Nasjonal Jazzscene. Det er trombonistkomponist Magnus Murphy Joelson som står for musikken, sammen med det som er i ferd med å bli et helt annet band enn det bare var for litt siden – slik er det når musikerne er inne på åremål. Sjekk den spennende besetningen i eventet. Men allerede i dag er MMJ ute med noe annet i tillegg i de fryktede strømmetjenestene, det 21 minutter lange verket «Noe gøy på M», der musikerne, mange av dem fra forrige generasjon Okjos, virkelig får strukket seg ut i langformat, med avansert storbandfunk, tilløp til behersket FZ-humor, og deilige, lange strøk av melodiøsitet. Gratulerer med godt tenkt musikk, og gratulerer.
Jeff Parker på Victoria med Superless. Foto: Pål Dybwik
Under arbeidet med hvert nummer av Jazznytt er det noen plater som blir gjengangere på stereoanlegget i det lille redaksjonslokalet. Denne gangen var det en forholdsvis eklektisk miks: Vi var innom både de nye (og diskutable) versjonene av den blå og den røde samleplaten til The Beatles, samleplaten Mexican Boleros: Songs of Heartbreaking, Passion & Pain 1927 – 1957 fikk vel en 4-5 gjennomlyttinger og en av dagene gravde blogghalvdel Vinger seg ned i et tilsynelatende bunnløst Bob Dylan og Grateful Dead-hull som jeg ikke er sikker på om han har fått kravlet seg opp av ennå. Kanskje like greit å overvintre der nede.
Men det var ikke bare gammel ikke-jazz på anlegget, det var også ny antagageligvis-jazz, og en av de som virkelig festet seg var den selvtitulerte platedebuten til bandet Superless. Der hører vi mangefasettert spill og låtskriving fra trommeslager Øyvind Skarbø, treblåser Eirik Hegdal og bassist Ingebrigt Håker Flaten – og sammen med dette fine norske triumviratet finner vi også gitarist Jeff Parker.
Parker har vært en av de viktigste gitaristene i alternativ, improvisert musikk siden 90-tallet. En sentral skikkelse på den sjangerkryssende Chicago-scenen som skulle få mye å si for norsk musikk (og omvendt), med en lang rekke innspillinger og samarbeid på CV’en. Det er vanskelig å komme forbi Tortoise, som på slutten av det forrige årtusenet befant seg midt i en musikalsk tendens som fikk det litt irriterende navnet post-rock. Joda, det gir vel en slags mening, men musikken til det bandet føles mye større og mer aktuell enn det denne litt selvtilfredse og daterte merkelappen antyder. I forbindelse med Blå-saken jeg skrev for årets første nummer av Jazznytt føltes det naturlig å gi flere av skivene deres en gjenlytt – både klassikerne Millions Now Living Will Never Die og TNT, og senere plater som Standards og It’s all around you, hvor bandet kanskje befant seg litt lenger ute i den mediale randsonen, men som også er rikholdige, egenartede album, preget av Parkers finurlig melodiske, rustent vakre gitarspill.
Det låt så friskt – musikk er best uten tidsånd, tenkte jeg da. Men kanskje poenget er det motsatte, at vi tross alt lever i en tid hvor svært mye musikk, både i og utenfor det improviserte feltet, minner om det bandets utflukter, hvor mildt melodiske og mer eksperimentelle tilbøyeligheter møtes. Ikke minst kan vi jo finne det igjen hos andre prosjekter gitaristen har hatt med å gjøre, som Makaya McCravens plater (blåser ikke noe av den samme melankolske luften gjennom en hit som “Dream Another”?) eller Parkers egne soloutgivelser på plateselskapet International Anthem. The New Breed og Suite for Max Brown er lekne album, fylt med små øyeblikk, men også en følelse av at en større fortelling utspiller seg.
Etter å ha tilbrakt to tiår i Chicago, flyttet Jeff Parker til Los Angeles. Dermed befinner han seg fremdeles midt i smørøyet av mye av det som skjer på den nye, utvida amerikanske jazzscenen – han har for eksempel gjort prosjekter sammen med den sentrale musikeren og produsenten Carlos Niño, som vi må anta at svært mange blir kjent med akkurat i disse uker, gjennom produsent- og musikerjobben han står for på André 3000s album New Blue Sun. På en hviledag mellom konsertene Superless hadde i Oslo og Bergen fikk vi tatt en liten prat med gitaristen – det viste seg å være litt vrient å finne et uforstyrret sted å gjøre det på Hotel Cecil i Oslo, men Parker var tålmodig og til slutt fikk vi pratet i en liten time.
Hvordan ble Superless til?
– Jeg vet ikke egentlig… Øyvind tok kontakt og spurte om vi skulle gjøre noe sammen og sa at Ingebrigt skulle være med. Det var stort sett det – jeg hadde ikke møtt Øyvind før, og kjente ikke til musikken hans, og jeg kjente ikke Eirik heller. Men det er et kult prosjekt. Vi øvde til en konsert, spilte den og gikk i studio. Det hadde kanskje vært bedre om vi spilte den første konserten etter innspillingen. Det var morsomt, men det var fremdeles rått. Mesteparten av musikken er det Eirik som har skrevet, Ingebrigt har skrevet en og jeg tror Øyvind skrev to.
Øyvind og Eirik er nye bekjentskaper, men Ingebrigt har du kjent en god stund?
– Ja, jeg kjenner ham fra tiden han bodde i Chicago. Jeg spilte i bandet hans med Ola Kvernberg, Dave Rempis og Frank Rosaly. Jeg tror vi gjorde to innspillinger, blant annet en plate som heter The Year of the Boar. Ingebrigt og jeg pleide å spille ganske mye i Chicago, vi spilte i et band med Ken Vandermark som het Powerhouse Sound. Også spilte vi en konsert med Bugge Wesseltoft og John Herndon, som er et av de andre medlemmene i Tortoise. Ja, vi har spilt en god del sammen.
På slutten av nittitallet og starten av totusentallet oppsto det mye kontakt mellom den norske scenen og musikermiljøer i Chicago. Det var også tett kontakt mellom steder som Blå og Empty Bottle. På den tiden spilte blant annet Tortoise i Oslo med Fred Anderson…
– Ja, på Blå? Jeg husker det som en naturlig kobling, uten at jeg helt husker hvordan det henger sammen. Jeg tror Ingebrigt hadde mye å si, det at han for eksempel flyttet til Chicago på en tid hvor mye skjedde og skapte mange kontakter i det musikermiljøet. Han la til rette for bredere kontakt mellom norske musikere og Chicago-musikere. Den byen har en sterk tradisjon for fri improvisasjon og progressiv jazz. Det startet med Sun Ra og de tidlige utgavene av hans Arkestra, og det førte etter hvert til AACM, The Association for the Advancement of Creative Musicians, en organisasjon som jeg er medlem av. Derfra kom musikere som Anthony Braxton, Muhal Richard Abrahams, George Lewis og Henry Threadgill. Musikerne fra Art Ensemble of Chicago flyttet til Europa og begynte å samarbeide med europeiske musikere som Derek Bailey, Evan Parker og musikerne i Company, og så begynte det å overlappe med Peter Brötzmann og så videre, haha! Så begynte yngre musikere i Chicago som Ken Vandermark og Hamid Drake å samarbeide med Brötzmann. Jeg er ikke sikker på hvilke nordmenn som var først, det kan hende svenske musikere som Mats Gustafsson og Raymond Strid var først.
Hamid Drake var i Oslo tidligere i høst, og han sa at mye endret seg da Peter Brötzmann kom til Chicago, at både musikere og publikum liksom graviterte mot ham.
– Det er definitivt sant.
Du har sagt at du ikke egentlig planla å bli i Chicago så lenge som du gjorde – du skulle egentlig til New York.
– Det stemmer.
Hvorfor ble du så lenge allikevel?
– Jeg flyttet til Chicago etter at jeg var ferdig med musikkutdanningen på Berklee College of Music og jeg flyttet faktisk til byen fordi jeg hadde en jobb. De åpnet en filial av Tower Records, og jeg skulle hjelpe dem med å åpne den og så jobbe der. Planen var å være der litt, øve og gjøre meg klar til å dra videre til New York. Men jeg er musiker, og jeg dro på jamsessions og ble kjent med folk, og utviklet etter hvert en rekke forhold i byen. Så ble jeg. Jeg husker avgjørelsen godt. Det var en veldig tydelig korsvei – jeg kunne velge Chicago, hvor jeg hadde kommet meg i gang eller New York, hvor jeg begynte å få telefoner fra musikere. Men da måtte jeg flyttet. Jeg var aktuell som erstatter for Kurt Rosenwinkel i bandet til Paul Motian, og det forutsatte flytting. Jeg var også på audition for Joshua Redmans band, som jeg endte opp med å spille i senere. Men på dette tidspunktet fikk jeg ikke jobben fordi jeg ikke bodde der. Det var mye sånne ting, samtidig som Tortoise var i ferd med å bli virkelig aktive. Jeg brukte mye tid på det bandet, vi skrev musikk sammen og det var også andre band. Isotope 217 gjorde mye og så videre. Så det var et tydelig valg – å flytte til New York og spille jazz eller å bli i Chicago og konsentrere meg om en musikalsk identitet jeg var i ferd med å skape meg. Jeg valgte det siste, for jeg hadde et større miljø der.
Hvordan blir man med i AACM?
– Du må bli invitert. Jeg ble medlem i 1995.
Hvordan fungerer organisasjonen?
– Det er en organisasjon som vokste ut av borgerrettskampen på sekstitallet. De skapte AACM for å skape muligheter for kreative svarte musikere på Chicagos sørside. De skapte rom, det var en skole som var basert på miljøet hvor musikere kunne ta musikktimer og bli opplært av andre musikere. De arrangerte også konserter og startet ensembler. AACM er 60 år til neste år, og etoset er intakt. Noen i organisasjonen må nominere deg. Jeg har aldri vært ordentlig engasjert, jeg gjorde mye andre ting. Jeg har vært på noen møter, men har for eksempel aldri undervist på skolen. De kaller det et assosiert medlemskap, jeg er tilknyttet gjennom andre musikere. De har et styre og ulike roller, men så aktiv var jeg ikke. Men jeg ble opplært av musikere der.
Hvordan formet AACM musikk fra Chicago og andre steder, som i Europa?
– Innflytelsen er åpenbart også synlig i Europa. Betydningen er nesten vanskelig å måle, vil jeg si, AACM endret hele landskapet for improvisert musikk. Du hadde allerede progressiv tankegang, nye ideer og nye komposisjonsmåter som ble utviklet av pionerer som John Coltrane, Cecil Taylor og Ornette Coleman. Men musikerne fra AACM viderutviklet det virkelig og omfavnet ideer fra samtidsmusikken – John Cage, Arnold Schönberg og så videre. De integrerte det i improvisasjon, afrikansk musikk og moderne jazz. Og de hadde ganske høy profil, de startet i Chicago, ble integrert i New Yorks musikkmiljø og kom seg til Europa. Organisasjonens innflytelse er stor. Bare tenk på hvem som har vært medlemmer – Art Ensemble of Chicago, Anthony Braxton, Henry Threadgill, Wadada Leo Smith, George Lewis, Muhal Richard Abrams, Jack DeJohnette… det er sprøtt.
Du nevner mange musikere som også har en økende innflytelse på musikken som spilles nå for tiden. En musiker som Henry Threadgill har for eksempel opplevd en slags renessanse.
– Ja, helt klart. Jeg vet ikke hvorfor det skjer, men det er fint å oppleve.
Hva var ditt musikalske univers da du slo deg ned i Chicago?
– Jeg hadde gått på Berklee, og jeg har alltid vært veldig åpen. Da jeg var yngre elsket jeg musikk, men da jeg fikk studert det på grundigere vis på college, skjønte jeg at det var kunst i det også. At det ikke bare var… musikk. Det hadde en bredere kulturell betydning som folk fikk oppleve. Det var da jeg startet å se på meg selv som en kunstner i større grad. Men jeg gikk på skolen og lærte meg musikk som et håndverk. Å lese musikk, å fungere i ulike settinger. Jeg måtte jo tjene til livets opphold, og musikk var en jobb. I Chicago var det mange forskjellige settinger. Jeg spilte i orgeltrioer med Charles Earland, bebop med eldre musikere, jeg lagde original musikk med mine jevnaldrende. Funk, r’n’b, gospel… det var mye forskjellig. Så kom identiteten som kunstner. Jeg jobbet som musiker og forsøkte å lage kunst i tillegg, og det har alltid vært sånn det har vært for meg.
Er det nesten to forskjellige tankemåter for deg?
– Nei, eller… jeg vet ikke. Jo, det er en forskjell der, tror jeg. Som musiker er du nødt til å gjøre fornuftige musikalske valg avhengig av settingen du er i. Men det bredere perspektivet på det jeg gjør er mer kunstnerisk og det som gjør at jeg kan beholde en individuell stemme i mange forskjellige settinger. Det er ikke sånn at jeg tenker å, nå spiller jeg rock, nå må jeg spille som Jimi Hendrix, nå spiller jeg jazz, da må jeg spille som Kenny Burrell. Jeg prøver å bringe en tydelig stemme til tingene jeg gjør.
Den er gjenkjennelig også, føler jeg. Det er noen bittersøte harmonier og valg som føles veldig deg.
– Det er hyggelig å høre. Stilen kommer jo bare fra meg, jeg vet ikke hva det kommer av. Det første instrumentet jeg spilte var piano, men det første instrumentet jeg plukket opp og som var enkelt for meg, var gitar. Søsteren min tok gitartimer, men hun ga opp etter hvert, så vi hadde en gitar liggende. Jeg plukket den opp og følte det var noe jeg umiddelbart kunne lage musikk på. Du hadde strengene, rette linjer, og om du gikk den ene veien på strengen ble tonen lysere og om du gikk den andre ble den mørkere. Jeg kunne plukke låter, og etter hvert tok jeg timer og så var jeg stuck med det. Men jeg tror årsaken var at jeg ville lage musikk, og det viste seg at vi hadde en gitar. Hadde det vært et trekkspill eller trommer, ville jeg sikkert spilt det. Men jeg har vært påvirket av mange gitarister. Den første var Carlos Santana, og etter det var det den ungarske gitaristen Gábor Szabó. Jeg føler fremdeles at jeg definitivt har mye Gábor i stilen min. Jeg synes han er den beste.
La oss snakke litt om skiver som The New Breed og Suite for Max Brown. De er preget av en gjennomgående tankegang, en følelse av historiefortelling. Hvordan begynner du på en sånn innspilling, er det bare noe som blir til underveis, eller er det en plan som ligger der?
– Det er ikke noen plan, det er vanskelig å sette fingeren på. Jeg har alltid vært en fan av hiphop siden åttitallet. Muligheten til å lage samplebasert musikk bevegde seg fra hardware til software, sånn at du kunne lage ting på datamaskinen sin for tjue år siden eller noe sånn. Og jeg hadde en laptop og gikk fra å være en fan av musikken som lurte på hvordan den ble konstruert til å lage ting. Bare som øvelser i starten, jeg lagde mine egne beats på fritiden. Jeg kunne gjøre det når jeg reiste – dette kan du spørre Ingebrigt om, da vi spilte her, pleide jeg å lage beats hele tiden. Jeg tenkte ikke jeg skulle gjøre noe med det, det var bare en greie. Men jeg er jo en improviserende musiker og en komponist, så jeg forsøkte å finne på måter jeg kunne blande alle disse interessene. Jeg hadde ideer om hvordan man kunne eksperimentere med samplebasert musikk og improvisasjon, så da jeg møtte Scottie McNiece fra plateselskapet International Anthem, snakket vi om muligheten for at jeg kunne lage en plate for dem hvor det ble utforsket. Jeg hadde spilt med Makaya McCraven, og hans album In the Moment eksperimenterte med det samme. Han gjorde det på en annen måte enn meg, men det var i den samme sfæren. Scott sa ja, la oss gjøre det, og da lagde jeg The New Breed. Jeg hadde masse gamle beats som bare lå der og jeg hadde noe ny musikk som jeg jobbet. Da jeg spilte den inn, var det bare 20 minutter. Jeg tenkte, søren, hva skal jeg gjøre nå, og da kom jeg på de gamle beatsene. Jeg satte det sammen, og da begynte også den nye musikken å gi mening for meg. I utgangspunktet tenkte jeg ikke at de to tingene hadde noe å gjøre med hverandre, men da jeg satte det sammen, så jeg det. Det ble en ny måte jeg kan lage musikk på. I begynnelsen var det bare albumet som het The New Breed, men nå er det navnet på hele prosjektet. Det handler om å utforske en samplebasert måte å konstruere musikken på, men å gi det en ramme som har med improvisert musikk å gjøre. Å smelte sammen de to prosessene.
Improvisert musikk har vært ganske trofast til en innspillingsestetikk hvor det du hører er det som skjedde i studio. Men ting er i endring, litt på grunn av muligheten til å spille inn selv, og prosjektene du nevner er en viktig del av det. Føles det som at det er mye ugjort i studiosfæren fra et “improvisasjonsmusiker”-synspunkt?
– Ja, og det er et område Tortoise har vært opptatt av siden jeg ble med i bandet. Kanskje ikke så mye når det kommer til improvisasjon, men å bruke den digitale teknologien til å komponere musikk. Det er jo det TNT er. Selv Millions Now Living Will Never Die, albumet som kom før. De gikk fra den “tradisjonelle” måten å komponere på til å bruke metoder fra musique concrète, med tape splicing, å lime ting sammen og så videre. Men da de lagde Millions var ikke harddiskopptak tilgjengelig for vanlige folk. Da vi startet å lage TNT i 1996 fantes det i high end-studioer, og etter hvert hadde vi tilgang til det. Da kunne vi flytte på innspilte deler selv og lage låtstrukturer på den måten.
Føltes det som et brudd med en tradisjonell arbeidsmetode?
– Vi visste at det var unikt på den tiden. Slik vi så det hadde det mer å gjøre med hva som skjedde på den elektroniske scenen, med grupper som Autechre og fremveksten av soveromsprodusenter. Men vi var et band som eksperimenterte med den metoden. Midten til slutten av nittitallet var en veldig eksperimentell tid. Ting bevegde seg fra analogt til digitalt, og du hadde alle de små mellomstasjoner. Jeg vet ikke om du husker den rare perioden med minidisc, ADAT, digitale båndmaskiner, floppydisker, alt det der… alt var et slags hybrid av analogt grensesnitt og digital lagring. Teknologien bevegde seg raskt og ting gikk fra å være siste nytt til å bli utdatert på et blunk. Det er så mange skiver vi gjorde fra den tiden som er tatt opp på helt utilgjengelige formater.
Haha, forbannelsen med å være et band i den perioden.
– Ja, et stort skap med gamle datamaskiner som du ikke kan koble til noe.
Men den perioden er jo uhyre rik på grunn av det, og den postmoderne ånden, både i innspillingsteknologi, men også utrolig mange gjenutgivelser av gammel musikk, mye retro-graving samtidig som det var en fremtidstro der.
– Ja, det var definitivt spennende å være med på.
Kan du fortelle litt om Forfolks fra 2021? Selv om det er en sologitarplate føles den også preget av en lignende tankegang.
– Det er jo bare meg som spiller med greiene mine. Jeg lagde et solo gitaralbum som het Slight Freedom og som kom ut i 2016 på Eremite. Det er bare meg med gitarene mine. Jeg har et par samplings-kilder og noen effekter som fargelegger, også har jeg en loop-pedal. Jeg kan lage loops og droner og gjør ting oppå det. Det er en måte å lage solomusikk på. Mye av dette er bare komposisjoner jeg har laget, også improviserer jeg for å komme meg fra et sted til det neste med paletten min. Jeg hadde en soloturné rett etter covid og Scottie fra International Anthem foreslo at jeg kunne lage noe som jeg kunne selge på turneen. Jeg sa ok, jeg hadde egentlig ingen planer om å lage en sånn plate. Jeg ringte en venn som heter Graeme Gibson og som er en glimrende lydtekniker. Jeg har et studio der jeg bor i LA, og han satte opp noen mikrofoner. Jeg improviserte noen timer et par dager på rad, og dette er resultatet. Det er ingen overdubs eller noe, det er bare det som skjedde. Men én ting som gjør det til et “studioalbum” er at det gikk separate linjer både fra looppedalen og det jeg spiller direkte med gitaren. Så jeg hadde mer kontroll over nivåene på de ulike lydkildene enn det jeg har når jeg spiller live. Så vi kunne snu på ting i ettertid.
Hva skjer med Tortoise for tiden, er det fremdeles aktivt?
– Vi reaktiverte det akkurat, faktisk. Vi hadde ikke spilt mye siden 2016, hvor vi turnerte mye og ble litt utbrent. Rett før covid spilte vi to konserter, og etter covid startet vi å forsøke å lage et album til. Det var kanskje et år siden. Vi spilte noen konserter på østkysten for en ukes tid siden og vi planlegger å spille til mer i februar. Forhåpentligvis har vi et album ute til neste uke.
Hvordan spiller dere inn – er alle til stede, eller er det mer et lappeteppe?
– Vi forsøker å være der alle sammen. Før innspillingene lager de ulike medlemmene demoer som de presenterer i fellesskap. Det er stort sett sånn det alltid har vært med oss. Komposisjonsmessig er det veldig bredt, det finnes veldig mange måter vi kan gjøre det på. Men vi forsøker å være på samme sted når vi gjør det. Vi bor ikke på samme sted lenger, to bor i LA, to er i Chicago og én er i Portland.
Hvor spiller dere inn da?
– De siste to sessionene har vært i Portland, i Tucker Martines studio.
Hvorfor flyttet du til LA?
– Partneren min lager filmer, og hun underviser ved California Institute of Arts. Jeg hadde bodd i Chicago i 23 år, og jeg vil ikke si at jeg kjedet meg, men jeg følte meg litt satt. Vi hadde startet familie, og han var i ferd med å nå skolealder. Så enten kunne vi etablere den familien i Chicago eller flytte. Siden jeg følte det var på tide å flytte på meg, passet det uansett fint å flytte på seg.
Er det en stor omstilling?
– Definitivt. Siden jeg flyttet dit, har det skjedd et stort skifte. Mange jazzmusikere har flyttet dit. Det er et bra sted for meg, men det er definitivt annerledes. Det er ikke like mange klubbscener det går an å spille, men det er mye som skjer. Det er et label som heter Minaret som gjør ganske kule greier. En gruppe interessante unge musikere som arrangerer konserter på rare steder, huskonserter og så videre, og gir ut ting.
International Anthem har jo hatt et tydelig “Chicago-stempel”, men bærer også mer og mer preg av den nye LA-scenen. Hva er et som gjør at det er et så essensielt og “tidsånd-fangende” plateselskap?
– Det er vanskelig å si. De jobber med musikere som har unike perspektiver. Det reflekterer egentlig bare hva de som driver selskapet liker. Mange av utgivelsene føles veldig egenartet – Alabaster DePlume, Angel Bat Dawid, det ligner jo ikke på så mye annet som kommer ut. Jeg husker da Scottie spilte Alabaster DePlume for meg. Det var under innspillingen av Makayas In these Times-plate, og vi kjørte i en bil. En av Makayas saksofonister er en enorm virtuos, jeg sliter med å komme på en musiker med mer teknisk overskudd enn ham. Og Scottie var begeistret, satte på skiva med Alabaster, og han har jo… jeg vet ikke noen annen måte å si det på enn en ganske basic måte å spille saksofon på. Og jeg kan ikke komme på noen andre som i det hele tatt ville vurdert å gi ut den musikken, men Scottie hadde møtt ham, og syntes han var en sjelden type, han likte ham og bestemte seg for å gi det ut. Jeg tenkte wow, det er kjemperart. Men sånn er smaken hans. Han har et særegent øre og en særegen visjon for labelet. Det er en egen tankegang rundt omslagsdesignet, selskapet er veldig artist-orientert og rettferdige i måten de behandler folk på. Platene ser fantastiske ut og kvaliteten er god. Jeg tror det utvider folks oppfatning av hva jazz kan bety. Det presenteres på en annen måte og når et yngre, entusiastisk publikum.
Om man bare ser på den visuelle formgivningen, virker det mye mer sentrert rundt hvert prosjekt for seg selv, snarere enn at man prøver å få utgivelsene til å reflektere en felles selskaps-estetikk, sånn som mange jazzlabeler med stort hell har gjort.
– Ja, helt klart. Og det gir mening. Bare se på måten de klarer å infiltrere mainstreamen i jazzen på. Makaya headliner Newport-festivalen, Angel Bat Dawid spiller der. Det er crazy… og vakkert, syns jeg.
***
Av Audun Vinger og Filip Roshauw
The post NTT: Jeff Parkers soloer og Bye Lilas duetter appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Første tre slipp fra Kongsbergjazz appeared first on Jazz i Norge.
]]>Mer om programmet og billettkjøp her.
The post Første tre slipp fra Kongsbergjazz appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Konsert og improseminar med Meson appeared first on Jazz i Norge.
]]>Strukturer fra jazzens ytterkanter
Arrangementet begynner med en 30 minutters konsert, etterfulgt av en samtale om Mesons arbeidsmetoder og tilnærming til improvisasjon, og etter pause blir det et seminar tilegnet improvisasjon i mange former, hvor deltakere kan interagere med bandet.
– Det blir mye vokalbasert, med utgangspunkt i musikalske strukturer fra jazzens ytterkanter, samt nøye utvalgte tekstbrokker fra spesielle forfattere innen surrealistiske og absurdistiske sjangre, forteller Sollid da vi ringer for å høre mer om dette interessante prosjektet.
Seminaret tar utgangspunkt i Torgrim Sollid og Sidsel Endresens fag «Genrefri Improvisasjon» som de startet som valgfag på NMH i 1994 og ble obligatorisk fag i 2002. – Sidsel hadde lang erfaring med improvisasjon både innen musikk og innen teater, og jeg er jazzmusiker med de formene for improvisasjon som ingredienser, men også utdanna som spesialpedagog, forteller Sollid.
Live-innspilling
Innspillingen «Meson – Live i studio» ble gitt ut i 2022 på Roselyd, Elin Rosselands plateselskap. – Vi starta i vei, og hadde ingen rettesnorer, bare for å se hva vi fikk til improvisatorisk. Så kommer lydtekniker og sier: dere er jo spenna gærne, dette må gis ut. Elin hadde akkurat laget plateselskap og sa vi kunne gi det ut der, forteller Sollid. Innspillingen er nå tilgjengelig på digitale plattformer, og har fått strålende omtaler.
Meson har hittil kun hatt én konsert, under årets MoldeJazz, og Sollid forteller at de gjorde en nådeløs konsert med tekst fra Samuel Beckett om død og kollisjoner:
– Etter den konserten kom en godt voksen publikummer bort til bandet for å si at dette var den mest slitsomme jazzkonserten han hadde vært på, forteller Sollid. – Men han tilføyde også at han ikke ville vært den foruten, understreker Sollid, og legger til: – Så nå er dere herved advart.
The post Konsert og improseminar med Meson appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Påmeldingen er åpnet for Jazzkurs 2024 appeared first on Jazz i Norge.
]]>Bygger på solid erfaring med ungjazz
Sammen med Shannon Mowday, utgjør Gunnar Halle og Steffen Granly grunnstammen i lærerstaben for Jazzkurset. Samlet har de tre lang erfaring innen jazzpedagogikk. Saksofonist Mowday har blant annet vært musikalsk leder for snart en hel generasjon unge musikere i Akershus og Oslo ungdomsjazzorkester, mens Halle er trompeter og pedagog ved jazzskolen Kråkstad Jazz i Nordre Follo kommune. Tredjemann, tubaist Steffen Granly, er fylkesmusiker i Trøndelag og produsent for Buskerud ungdomsjazzorkester og nystartede Østfold ungdomsjazzorkester.
– Vi som er hovedlærere har ulik tilnærming til jazzundervisning, forteller Gunnar Halle, men vi ønsker begge å hjelpe elevene på vei med å kunne uttrykke hvem de de er igjennom musikk. Selv legger jeg mye vekt på gehørspill, improvisasjon over gitt harmonikk, og fri impro i undervisningen, mens Shannon jobber mer med notert musikk som utgangspunkt for improvisasjon. Summen av dette en veldig bra pakke som gir ungdommene et godt utgangspunkt for å utforske jazz og improvisasjon, med et stort fokus på å lytte til hverandre og til helheten!
– Vi får også besøk av spennende gjestelærere, legger Shannon til, og disse blir nøye valgt ut med tanke på å gi oss nye impulser og perspektiver på det å spille og improvisere sammen.
Inviterer både ferskinger og de med kjennskap til improvisasjon fra før
Steffen Granly har lang erfaring fra sommerkursbransjen etter å ha jobbet som kursprodusent for Norges Musikkorps Forbund Øst i mange år.
– Målet for Jazzkurset er å skape trygge rammer for samspill og improvisasjon for opp til tretti unge deltakere, bekrefter Granly. – Dette blir en sommercamp for de som har drevet med jazzimprovisasjon før, men også for de som kanskje er litt ferske på å improvisere og å spille på gehør. Vi regner med at jungeltelegrafen trår til sånn at vi får mange påmeldinger fra ungjazzere fra både land og strand, fortsetter han.
– Vi ønsker deltakere på absolutt alle instrumenter velkomne. Vi ønsker å speile dagens jazzuttrykk, så odde besetninger er ingen hindring! konkluderer Granly.
Samarbeid mellom tre jazzorganisasjoner
Det er Østnorsk jazzsenter, jazzskolen Kråkstad Jazz og Det Nye Norske Storband som arrangerer Jazzkurset 2024. Daglig leder for Østnorsk jazzsenter, Kari Grete Jacobsen, forteller at de tre organisasjonene hver for seg driver opplæring og talentutvikling for ulike aldersgrupper fra barn via ungdom og opp til unge voksne. – Nå samarbeider vi om et felles Jazzkurs som vil gi unge musikere mer samspillerfaring.
– Vi etablerer nettverk blant ungjazzere fra hele landet, og skaper nye musikalske vennskap på tvers av skolekretser og fylkesgrenser. Kom og bli med!, oppfordrer lederen for Østnorsk jazzsenter.
Jazzkurset finner sted på Skjeberg folkehøyskole ved Sarpsborg fra mandag 24. til lørdag 29.juni 2024. Påmelding via jazzkurs.no.
Jazzkurs er støttet av Sparebankstiftelsen DNB og UngMusikk.
The post Påmeldingen er åpnet for Jazzkurs 2024 appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post OJKOS spelar Magnus Murphy Joelson 2.0 appeared first on Jazz i Norge.
]]>Av Torkjell Hovland
Magnus Murphy Joelson leverte eit partitur til KORK klokka 6, så eit morgonintervju kl 9 på Tranen, med «Hallelujah» som bakgrunnsmusikk – imponerande!
– Eg er ein av dei som blir kreativ om natta. No er det så mykje som kokar, at eg berre har omfamna den døgnrytma, eller mangelen på den rettare sagt.
Magnus fortel at det er tida som er frigitt til å skrive for OJKOS som har invitert til eit så liberalt syn på klokkeslett den siste månaden.
Parallelt med konserten, slepp også OJKOS og Magnus ein single på plateselskapet SMEIK frå det førre verket han skreiv for OJKOS – «Noe gøy på M»:
– Den er jo på over tjue minutt då, så single?
Haha, ja «Radio Edit».
Varme tal
– Eg har alltid vore glad i å skrive musikk inspirert av minner. For eksempel slik som no kunne eg tenkt om denne situasjonen som eit fint minne, eller en spesiell ting du sa, og så fordi Hallelujah stod på i bakgrunnen, så brukar eg eit element frå den låta, eller eit tal på ein eller annan måte – for eksempel… Så eg har vore opptatt av referanser og tall som er varme – det er ikkje kalde tal – det er jo det fine som er det sentrale.
Denne gongen ville han gå litt vekk frå noko av måten han før har jobba konseptuelt. Han forklarer at han denne gongen ikkje har vore så rigid på å gjennomføre konsept, men heller har vore oppteken av å få fram effekten han vil fram til for lyttaren.
– Det er meir låtbasert no. Eg har gått til den lange lista av låttitlar eg har liggande, men som aldri har blitt noko av. Og grunnen er forøvrig at med mega-tydelige konsept bak ei låt gir ofte tittelen seg selv litt sjølv, iallefall omtrentlig. Men når det «berre» er ei låt, så kan den heite kva den vil, og eg kan endelig ta fra den 198 låttitler lange lista mi!
«Hviskeleken – explained», for å trekke fram eit av høgdepunkta frå tysdagens konsert.
– Og så er eg veldig glad i brå skifter, og at elementa i musikken stikk seg ut i mengda, heller enn å gli inn.
Magnus er blant dei siste som har vore med frå starten som sluttar no, og det aspektet spelar også med i skrivinga.
– Det er for eksempel siste konserten til trompetrekka of my dreams – Tancred, Lyder og Richard – då har eg lyst å skrive noko som dei berre kan fyre laus i for eksempel.
– Det er ein gøy og rar overgang på mange måtar. Det er jo fem år der dette har vore ein arbeidsplass å gå til. Vi har fått lov å vere på victoria og hengt vilt mykje saman, og laga fleire tusen minutt musikk. Det blir spesielt å gå ut av det.
– Vi har tulla litt med at vi skal fortsette å møte opp kvar tysdag klokka 1530 for afterwork-pilsen likevel.
Men fleire av prosjekta har fått sitt eige liv, og det er allereie snakk om gigs med eit av desse neste år. Difor blir det nok ikkje siste gong Magnus spelar med sine kollegaer i OJKOS.
– Eg vart veldig glad når eg fekk den meldinga – ah, det finst heldigvis eit OJKOS etter dette også! Det kan jo plutselig vere aktuelt for mitt prosjekt også.
Min teori er at dei som startar no kanskje opplever at dei kjem til ein etablert institusjon, og kanskje forventar meir, medan de som «gründa» det har hatt eit mykje meir dugnadsforhold til det…?
– Nei, tvert i mot! Dei har vore så gira og initiativrike! Det har vore veldig friskt også for oss som var med frå starten. Det er nesten slik at det er vi som har grodd fast i arbeidssituasjonen.
Konsert: OJKOS spiller: Magnus Murphy Joelson
tirsdag 28. november kl 20, dørene åpner 19
Victoria Nasjonal jazzscene, bill: 220 / 170 / 120
Andrea Silvia Giordano – fløyte/vokal/elektronikk
Tuva Halse – fiolin
Andrine Dyblie Erdal – cello
Maria Dybbroe – saksofon
Sol Léna-Schroll – saksofon/klarinett
Friden Tolke – saksofon/klarinett
Tancred Heyerdahl Husø – trompet
Richard Köster – trompet
Lyder Øvreås Røed – trompet
Magnus Murphy Joelson – trombone
Martin Lee Thompson – euphonium
Arne Martin Nybo – gitar
Aleksander Hoholm – kontrabass
Trym Saugstad Karlsen – trommer
Komposisjonen og konserten er støtta av Norsk kulturfond og Norsk jazzforum.
The post OJKOS spelar Magnus Murphy Joelson 2.0 appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post NTT: Det kimer i klokker og kor appeared first on Jazz i Norge.
]]>1. Brede Sørum er en knallfin saksofonist, og på Jazzlugar #5, som arrangeres på HAVET i Trondheim, kan man høre ham med egen kvartett og egne låter på søndag.
2. Det er ikke hver dag det arrangeres konsert i Norlis Antikvariat i Oslo, men så er ikke hver dag torsdag 23. november heller – gitarist Konstantin Helmers har med seg Håkon Huldt-Nystrøm på kontrabass og Nino Baleyte på trommer, og det blir hardtswingende.
3. NMH fyller 50 år i år og på søndag markeres det med storbandkonsert. Sjekk lineupen: Shannon Mowday, Morten Halle, Atle Nymo, Sivert Stette, Maja Kallstrøm, David Hveem – saksofoner, Richard Køster, Hayden Powell, Øyvind Mathisen, Eira Øveraas, Markus Dyrud – trompeter, Helge Sunde, Even Skatrud, Magnus Murphy, Jens Koppang, Victor Middleton – TROMBONER, Erlend Skomsvoll – piano, Markus Kaardal – gitar, Håkon Huldt Nystrøm – bass og Magnus Sefaniassen Eide – trommer. Puh. Det skjer på Nasjonal Jazzscene.
4. Hva er nå dette – et leserinnlegg i konsertspalta? HVORFOR IKKE! Vi gir ordet til bartender og remsevenn Peter Vollset:
Filip ba meg redegjøre for evenementet Eggedosis for voksne: Charles Mingus in memoriam, som finner sted på Bar Albatross på Torshov i Oslo førstkommende søndag.
Jeg husker det som at det var en dørgende intetsigende dag på jobb, men digitale spor forteller meg at det var lørdag 12. august i år, altså siste dag av Øyafestivalen. Kanskje det var derfor baren føltes så tom og stillestående. En sånn dag hvor ting føles så kunstig stillestående at man fornemmer at dersom man hadde sluppet noe så hadde det bare blitt hengende i lufta og ikke maktet å gå i bakken engang. Uansett, jeg fikk det for meg at det jeg og verden trengte akkurat den dagen var noe å glede seg til, så jeg bestemte meg for å bestemme meg for å gjøre noe jeg hadde lyst til å gjøre en gang i fremtiden, glede meg til å gjøre det, og så, selvsagt, gjøre det.
Av en eller annen grunn kom jeg på at jeg hadde lest at Charles Mingus hadde røpet oppskriften på sin visstnok berømte eggnog i et eller annet intervju, og i mangel av bedre ideer spurte jeg folka i baren (Tuva Syvertsen og Tommy Karlsen) om de kom til å komme hvis jeg laget Mingus’ eggnog en gang i høst. De var øyeblikkelig entusiastiske, så sendte Jørgen Egeland en melding der jeg lurte på om han kunne/ville DJe i endel timer om noen måneder og kun spille Charles Mingus. Han takket ja til oppdraget på ca ett minutt, uten å spørre om anledningen, datoen eller honorar, så jeg laget et facebook-event der og da og inviterte noen folk og sa at alle kunne invitere dem de ville. Datoen søndag 19. november ble valgt fordi det hørtes ut som en jævlig trist og tom dag, sånn på papiret. (I månedene som gikk har den seila opp som en stor bakfylldag i min omgangskrets, med alskens førtiårsdager og kunstutsillinger og konserter dagen før, men dette er altså tilfeldig).
Uansett viste det seg at ganske mange kunne tenke seg å drikke eggnog, så nå skal jeg lage skummelt mye eggnog, så mye nog at det blir litt logistisk vrient. Oppskriften, som jeg i likhet med de fleste først hørte om i en Village Voice-artikkel for elleve år siden ble opprinnelig gjengitt i boka Mingus/Mingus: Two Memoirs av forfatter Janet Coleman, som hadde fått den av Mingus over telefonen. Den er bemerkelsesverdig av to grunner: For det første så brukte Mingus et sted mellom 4 og 6 ganger så mye sprit (av ymse slag) som de fleste oppskrifter anbefaler, og for det andre gjorde Coleman den genistreken da hun gjengav den at i stedet for å prøve formatere oppskriften hans ordentlig så siterer hun Mingus bare ordrett, nøyaktig det han sa på telefonen. Resultatet er en litt ujevn, tidvis klokkeklar, tidvis selvmotsigende og gjenkjennelig telefonete oppskrift som nesten er litt jazzete i hvordan den på noen punkter gir kokken klokkeklare rammer hen skal holde seg innenfor, men på andre gir plenty rom for improvisasjon. Den vanligste responsen på denne ideen etter “hæ?” har vært “Det har jeg hatt så lyst til å gjøre!”, så dette er tydeligvis en ting det er ganske vanlig å ha lyst til å gjøre i jazzmiljøer, men å så aldri helt få ræva seg til å gjennomføre. Vel, på søndag skjer det folkens. Håper alle de som syntes dette hørtes ut som verdens beste idé for to og en halv måned siden fortsatt er tørste, for dette blir et helt sinnsykt produkt å eventuelt skulle sitte igjen med seks-syv liter av.
Peter Vollset, bartender
Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. Her er en spinnvill versjon av “Mood Indigo” med Albert Mangelsdorff på extended trombone techniques, Elvin Jones på trommer og Palle Danielsson på bass:
Det var en stor kveld for Ellen Andrea Wang tidligere denne uka, da hun på høstfesten til foreningen NOPA (den vennlige delen av musikkbransjen!) mottok Blåtoneprisen for sangen «There is a place», fra korverket Magnificat sammen med Kvindelige Stundenters Sangforening. Det utkommer på CD og strømming denne helgen. Hun har også vært aktiv med GURLS og TJO i år, samt spilling med den strøkne Closeness-trioen. Da måtte vi ta en prat med henne om korsangens velsignelser, og Wang kan også røpe at det er mange andre aktiviteter i gang.
Kjetil Bjerkestrand og Ellen Andrea Wang mottok Blåtoneprisen tidligere denne uka. Foto: Helge Brekke/Nopa
Gratulerer med pris. Du har utrettet mye bra opp gjennom, er det fortsatt viktig med slik anerkjennelse?
— Tusen takk! Jeg ble enormt glad over å motta Blåtoneprisen, og den prisen deler jeg med Kjetil Bjerkestrand som arrangerte verket for kor.
Det kommer an på definisjonen av «slik anerkjennelse». Søken om å få anerkjennelse er jo noe som ligger dypt i mennesket. Å bli verdsatt og respektert. I denne konteksten handler det om å bli anerkjent som en toneangivende kunstner. Det er fortsatt viktig, ung eller gammel.
I mitt tilfelle her som debuterer som korkomponist med nytt korverk som kommer fredag var anerkjennelsen av en slik sort at jeg ble glad, og føler at jeg mestrer noe jeg har kasta meg litt uti. Jeg er nysgjerrig og trenger å utfordre meg sjæl slik at jeg kan vokse, lære og utvikle meg. Å skrive korverk har vært nettopp dette, prosessen har åpnet en ny dør for meg som har gitt innsikt og kunnskap i noe nytt.
Du kommer fra en familie som har hatt musikk helt sentralt, sikkert hele livet. Hvor dypt går din kor-erfaring, og ser du på det som noe separat fra ditt andre musikalske virke som bassist og ditt liv i jazz og pop?
— Jeg elsker kor! Har sunget i barnekor, tensing, var dirigent for tensingskor i flere år og dirigerte Vålerenga barnegospel en stund. Arra ut poplåter for kor, dirigentrollen i tensing i tenårene er muligens litt mer av en dansende dirigentart, haha! Men det var livet da, sykt gøy! Har kompa mange amatørkor og profesjonelle kor opp gjennom, der jeg har bidratt i bassrekkene eller vært solist. Så korEllen (koralen) har hele tiden vært aktiv samtidig som jeg har gjort andre prosjekter. Jeg ser ikke på det som noe separat, det har hele veien vært en del av min musikalske identitet, og noe jeg har tatt med meg inn i andre prosjekter der jeg ofte får bandmusikerne mine til å synge – flerstemt ! Ved flere anledninger har jeg fått spille sammen med selveste Ketil Bjørnstad der vi har spilt hans komposisjonsperle «Sommernatt ved fjorden» med kor.
Ellen Andrea Wang. Foto: Oda Berby
Korsang er dypt seriøs musikk, men også noe svært mange «bare» har som en meningsfull hobby, også som nykommer etter at man er blitt voksen. Hvorfor og hvordan er det sunt å holde på med sang sammen med andre?
— Det er noe med fellesskapsfølelsen i kor som er fantastisk, kjenne på en tilhørighet og være en del av et oppløftende miljø enten det er hobby eller profesjonelt der en skal synge et korverk. Jeg tror alle korsangere kan kjenne igjen den litt magiske følelsen når en synger stemmen sin og opplever en klanglig harmoni sammen. Det er noe oppdragende å synge i kor, vi er sammen om det, et felles mål der det individuelle fokuset er borte. Det å synge med den stemmen en har er også en fin ting. Stemmen er personlig og ikke alle er komfortabel med å synge solo – men sammen med andre går det ofte fint. En jobber aktivt med gehør, intonasjon og lytting i kor. Viktig egenskaper som har overføringsverdi til andre aspekter i livet. Også må vi ikke glemme de hjemmebakte kringlene i kaffepausen. Søndre Land kirkekor, som min mor dirigerer, har de beste kringlene!
Kringle er viktig! Kan du beskrive Kvindelige Studenters Sangforening og fortelle litt om hvordan du gikk fram da du fikk oppdraget – eller var det omvendt? – med å komponere musikken som er på plata som utkommer i dag?
— Jeg har alltid hatt en drøm om å skrive musikk for kor. Kontrabass og kvinnestemmer. Jeg kontakta Marit Tøndel Bodsberg Weyde, dirigent for KSS, som tente på idéen også kom jo Artist in Residence-programmet i Moldejazz sin forespørsel og da var jeg liksom i gang.
Men det kom noen utfordringer underveis på grunn av pandemi, og øvelser med koret over zoom var ikke optimalt. Hele den prosessen der forandret min arbeidsmetode i komponering. Fra å være en musiker som tar med en låt med blekke på øving, hvor en er vant til at bandmusikere setter sitt personlige preg på musikken, var dette noe helt annet. Verkene måtte være gjennomkomponert med korrekte detaljer, jeg fikk god veiledning av Kjetil Bjerkestrand som også hjalp meg å arrangere ut tre av de ti verkene.
Den første korøvelsen KSS og jeg hadde var faktisk en konsert på Roseslottet på Frognerseteren. Dette fordi korforbundet hadde strenge koronaregler om øving, to meter avstand pr sanger, det måtte skje utendørs og dersom fler enn 20 personer var med så måtte det være konsert! Helt sprøtt å tenke på nå, men slik var det altså.
Der lærte jeg KSS å kjenne og ble mektig imponert over arbeidsinnsatsen hver sanger la inn, organiseringen innad i koret og hvor nydelig de synger under ledelse av Marit som virkelig får frem korets klanglige detaljrikdom. KSS er et klassisk skolert kor så det har vært gøy å dra de litt inn i en mer pop/jazz/soul-retning – samtidig har det kult for meg å komme inn i deres korverden.
Ellen Andrea Wang med Kvindelige Studenters Sangforening. Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS
Hvordan begynte du?
— Utgangspunktet mitt for all musikk er kontrabass og vokal. Det er det jeg alltid har jobbet med enten det er å lære seg en låt, plukke noen linjer, spille sammen, komponere og så videre. I komponeringsprosessen har jeg har brukt mye tid på å gjøre research, høre på kormusikk, synge og komponere melodilinjer, sjekket ut ulik oversettelse av bibeltekster, snakke med daværende biskop Solveig Fiske om Maria-skikkelsen for å finne ut av hvem Maria var og hva slags symbol hun representerer. Jeg har skrevet flere tekster som handler om at vi konstant befinner oss et sted mellom sorg og glede, tro og tvil. Om morskap og womens empowerment.
Det er opp gjennom musikkhistorien en lang rekke komponister som har satt toner til «Magnificat», Marias lovsang, og det er bemerkelsesverdig få kvinnelige komponister som har skrevet musikk til teksten til tross for at tematikken handler om en kvinnes fødsel og hennes møte ved å bære fram et barn. Tok det som et kall i å bidra med noe her.
Du tar altså utgangspunkt i tekster fra Lukasevangeliet, hvorfor føltes det logisk for deg å gjøre, og akkurat nå?
— «Min sjel opphøyer Herren» er begynnelsen på den latinske teksten av Marias lovsang i Lukasevengeliet, som hun bryter ut i etter at erkeengelen Gabriel har bebudet Jesu fødsel. Når Maria synger, er det derfor i gleden over morskallet. Maria er dermed, særlig i følge katolsk teologi, selve ikonet på kirken. Jeg begynte på verket rett etter at jeg selv nylig var blitt mor og ønsket å trekke inn mine egne erfaringer inn i den kreative prosessen der jeg kunne binde egne livserfaringer til bibelteksten om Maria og samtidig skrive tekster basert på egne tolkninger av Maria-rollen og hennes livssituasjon. For hva følte Maria selv? Hva føler en gravid kvinne eller en nybakt mor? Alle følelser! Kjærlighet, tro, tvil, å finne styrke, håp, glede og uvisshet om hva fremtiden vil bringe. Jeg ville knytte egne livserfaringer i verket for å skape et mer allmennmenneskelig perspektiv, et forsøk på å gi det hele en frisk pust.
KSS har tatt eierskap til verket og det er plateselskapet LAWO Classics som gir det ut. Vi spilte inn albumet i Sofienberg kirke i fjor høst. Veldig glad for at Hanna Paulsberg er med og spiller på noen låter på albumet og at hun skal være med på releasekonserten våre i neste uke. Tiden er kanskje inne for mer korsang i jazzen og mer jazza tilnærming i korsang?
Har du noen avanserte korverk fra musikkhistorien du liker ekstra godt og som du kan anbefale til våre lesere?
— Bach sin Haupt voll Blut und Wunden er nydelig og jeg blir alltid emosjonell av å høre den.
– Husker jeg hørte John Taveners «The Lamb» på videregående og ble helt fascinert:
– Eller hva Kvindelige Studenters Sangforening nydelige versjon av «Her kjem me, dine arme smaa»:
– Alle rolige låter, jeg skylder på november.
Hva med kombinasjonen jazz og kor (eller liknende vokalarbeid)?
— Vokalgrupper som Take 6 og Manhattan Transfer vokste jeg opp med. Gospelmusikk med kor som f.eks The Clark Sisters, mine personlig favoritter, har mye jazzharmonier. Det er generelt mye jazzharmonier i den amerikanske gospeltradisjon. Ellers har du Kamasi Washingtons The Epic med korsang. Må ikke glemme Bach heller, mye jazz hos Bach.
Det virker som du søker å utvide aktivitetsrommet litt, for å bruke politikerspråket, med komposisjoner som dette og produksjon for andre?
— Jeg er søkende og nysgjerrig. Akkurat nå er det gøy å oppleve at korsangen «There Is A Place» synges av mange ulike kor i Norge, og at jazzstudenter tar kontakt og vil synge og spille låtene mine. At musikken kan leve sitt eget liv der ute og blir spilt og sunget av andre er helt rått. Noen ganger liker jeg godt perspektivet i det å se på meg som en ambassadør og formidler av musikk og at det ikke er så viktig at jeg-et, egoet Ellen er i fokus. Jeg liker meg godt litt baki der, bassisten og komponisten i meg.
I høst startet jeg Perfect Danger Records. Plateselskap! Har gitt ut solosingelden «I Need You Love» og snart kommer det et fantastisk nytt album av Bror Forsgren!
Jeg ser for meg etterhvert at jeg tar på meg en kuratorhatt og setter i gang noen tenkte konstellasjoner som slippes på plateselskapet. Har hatt et elsk/hat forhold til strømming og if you can’t beat them, join ‘em-mentaliteten kicket inn. Så DIY i alle kanaler skjer!
Vi har nettopp spilt inn nytt Closeness-album hjemme hos meg, rigga opp i stua og kjøkkenet, og det kiler bra i magen når jeg tenker på det som kommer etterhvert der. Closeness har vært hovedprosjektet de siste årene og jeg koser meg veldig med å spille og reise rundt med Jon Fält og Rob Luft.
Veldig fin trio det der. Har du forresten en låt som låter skikkelig november eller som minner deg om årstida?
— Nå tar jeg på meg promo-hatten hvis det er ok? Siden det er plateslipp på fredag. Denne låta kom nå i november også skrev jeg den i november 2020.
– Releasekonserten med Kvindelige Studenters Sangforening, Hanna Paulsberg og meg har også noen konserter i november: Kulturkirken Jakob i Oslo den 22, Gjøvik Kirke den 25 og Hamar Domkirke den 26.
Et leserinnlegg av Lars Martin Dahl
Da John Coltrane spilte i Njårdhallen 23. oktober 1963 gjorde han det med fulltallig kvartett. Overrasket? Forestill deg at bookingansvarlig og Johns management hadde avtalt en deal hvor Elvin Jones ikke ble med.
7. april 1967 kom soulen til Norge. På scenen stod Otis Redding, Sam & Dave, Arthur Conley, Eddie Floyd, The Mar-Keys, Booker T. & the M.G.’s. Jeg er dypt misunnelig på alle som var til stede i publikum. Hadde bare Sam og ikke Dave ankommet scenen hadde vel noen stusset, men i dag hadde ikke det overrasket meg. I dag hadde Sam stått på scenen og forsøkt å synge begge stemmene, for når amerikanerne kommer så kommer de ofte med et halvt lag. Før kom de, nå kommer de delvis.
3. juni 2019 spilte Kamasi «jazzens redningsmann» Washington i regi av Oslo jazzfestival. Etter hukommelsen var det fem instrumentalister på scenen, dette til tross for at det i forbindelse med billettsalget stod at Kamasi Washington har «utviklet et eget og distinkt sound» – en sound som jeg vil påstå er helt avhengig av de over 70 musikerne som bidro på hans Heaven & Earth-skive. Jeg har forståelse for at ikke alle 70 skulle opptre på Sentrum Scene, men var det feil av meg å forvente et (lite) ensemble? Washingtons «eget og distinkte sound» var erstattet av mye showboating (særlig av bassisten) og jeg gikk i løpet av en bassolo som direkte fornærmet meg. Han som ble omtalt som «jazzens redningsmann» ble akutt det motsatte for meg. Da jeg kom hjem fisket jeg platene hans fram og gav dem til min sønn som nylig hadde begynt å samle på plater. Kanskje jeg håpte på at ringvirkningene av en slik handling ville, slik som vingeslagene av en sommerfugl i Kina, skape en orkan på landets bookingkontorer og føre til en forståelse av at det er bedre uten stjernene om de ikke skal dukke opp med fullt lag. Konserten skal være bedre enn plata, ikke mye verre.
Det finnes hederlige unntak Pat Metheny, Bill Frisell og John Scofield, for å nevne noen, kommer med nok musikere til å spille sine konserter slik musikken høres ut på plate, men problemet har vært gjentagende og mandag skjedde det igjen.
Mandag var en travel dag, to syke familiemedlemmer hjemme, en full dag på jobb (selv om jeg hadde planlagt med fri), handling, matlaging, rydding og billettkontroll på Tøyen. Det var fristende å bli værende på sofaen, men den kjøpte billetten brant hull i min mobil og samvittigheten og erfaringen fortalte meg at det blir bra, bare jeg kommer meg ut – som dagen før da jeg så Moskus som 1) var fantastisk 2) bestod av fulltallig trio. Det samme kan jeg ikke formidle om Makaya McCraven og hans trio (trommer, gitar og bass) som stod foran meg på scenen og forsøkte å gjengi noe av musikkens hans som når den er innspilt inneholder blant annet piano, vibrafon, harpe, fløyte, strykere og som jeg vil mene er ganske vesentlige instrumenter for musikken. Etter å ha hørt på rytmeseksjonen til McCraven imponere i liten grad forlot jeg åstedet etter 30-40 minutter og konstaterte at nok en gang betød min privatøkonomi ingen ting for «de» som arrangerer disse konsertene, eller musikerne. Men dette er viktigere enn en sur middelaldrende mann og hans økonomi, men hvor selv jeg er en tann på jazzens hjul. For i mange år har jeg vært på flere konserter i måneden (tre denne uka), men viktigst er at jeg har tre sønner som i varierende grad er engasjert av jazzmusikk.
Makaya McCraven, her på Kongsberg Jazzfestival i 2022. Foto: Lise Margrethe Nilsen/Kongsberg Jazzfestival
Mandag hadde jeg invitert mine tre sønner med på McCraven-konserten. De har hørt plata hjemme, men de kunne/ville ikke selv om de likte plata. At det hadde kostet meg 1400,- om vi alle dro er en ting, men at mitt refreng i alle år: «live musikk er best» ville påviselig og ettertrykkelig framstå som et falsum er desidert verst – den konserten kunne bare bli mislykket etter at bookingen var avtalt. Og nettopp det er alvoret! At yngre generasjoner med jazzsympatier vil miste Konserten(!) som arnested for videre deltagelse er et fundamentalt problem for jazz spesielt. Ingen musikk forvalter en filosofisk arv om «Konserten» slik som jazzen gjør det. Plata skal ikke være bedre! Mye av den mest toneangivende nye jazzen som blir populær, er det på grunn av sofistikert sound og godt studioarbeid.
Derfor er det viktig at jazzhits fra USA enten forblir i Amerika eller kommer fulltallig. Jeg for min del forventer i det minste en liste over besetningen i billettlinken slik at jeg kan være advart, men det mistenker jeg av opplagte grunner sitter langt inne.
At konsertarrangører kan framstå som bruktbilselgeren jeg traff i Malawi en gang er en farlig utvikling:
«Det hjulet mangler en bolt!» Påpekte jeg.
«Ja! Men den har fem igjen.» Svarte han.
Lars Martin Dahl
En av trommeslagerne jeg ser oftest på gata eller nysgjerrig til stede på en konsert, eller på en av hans egne, er utvilsomt Erland Dahlen og de fine brillene hans. Han er jo aktiv både her og der i jazz og omegn, og er alltid til å stole på, som trommiser flest. Noe som er litt annerledes med akkurat ham, er hans intense interesse for andre instrumenttyper, og hans vilje til å utfordre seg selv ved å lage omfattende og rikt instrumenterte soloalbum, mokk aleine. Nå har han et nytt album ute med den pirrende tittelen Racoons, inkludert et flott omslag som gjør seg ekstra godt på LP. Det skal lanseres på en konsert på All Ape-kvelden på Dunk i Oslo fredag kveld.
Hallo Erland, grattis med ny plate. Du har etter hvert fått laget deg et par skikkelig ambisiøse soloalbum. Da du sto der med to tomme hender før innspilling, hvordan søkte du etter inspirasjon til å finne på noe nytt?
— To tomme hender rett før innspilling er veldig beskrivende faktisk. Musikken blir ofte til underveis i studio. Tidligere var jeg mer opptatt å planlegge hvordan det skulle bli på forhånd, men erfaringen viste at det alltid blei totalt annerledes enn jeg hadde tenkt, så jeg prøver å ikke låse prosjektet i starten med for mange føringer. Når det gjelder inspirasjon kommer det gjennom å ta i bruk nye instrumenter og bruke forskjellige innspillingsrom, samt eksperimentere med lyd i samarbeid med lydtekniker.
Som vanlig er det et enormt antall instrumenter i bruk, hva er de mest uvanlige denne gangen?
— Jeg har vært eBay-addict i noen år, så har fått tak i noen nye custom perkinstrumenter. Blant annet maracas fotpedal fra 50-tallet. Jeg visste ikke at den eksisterte før den dukket opp på en auksjon. Har også flere sett custom laga «metal fjær»-instrumenter. Det er veldig inspirerende med stasj som er mer av den sjeldne sorten. Har også tatt i bruk nye diverse tonale log-trommer i ulike størrelser, og ulike modulærsynther. Videre noen små metal-shakere jeg fant i ei sjappe i Sveits tidligere i år. Veldig mye av det elektroniske lydbildet på skiva kommer fra akustiske perkinstrumenter som er prosessert gjennom ulike effekter/tape.
Hva begynner du med av dem når du spiller inn – regner med at du har brukt lang tid på dette?
— Plata tok fem lange dager å spille inn. Jeg hadde noen skisser klart på forhånd før jeg dro til Rainbow med Bjarne Stensli som tekniker. Jeg hadde tre stasjoner satt opp studio. En trommer/perk-avdeling. Videre en elektronikk stasjon med trommemaskiner/synther og så videre, og en stasjon med blant annet zither/dulcimer. Som regel begynner jeg med trommer og melodisk perkusjon først. Deretter eksperimenter vi med andre elementer og lydkilder som pålegg.
Du har byttet label nå, og slipper alle konnotasjonene som er vedheftet dem som utgir på Hubro. Har det noe å si for musikken? Samtidig heter det nye labelet Is it jazz? records, de er i god steam for tiden. Men jeg antar at navnet også er dekkende for hva du holder på med?
— Navnet på labelet er absolutt dekkende for skiva. Det jeg holder på med er en blanding av mye rart. Jeg har alltid jobbet som trommeslager innen mange ulike stilarter, så musikken gjenspeiler nok det. Produksjonen hadde nok blitt den samme uavhengig av label, altså. Det har heller aldri vært noen føringer angående musikken fra plateselskapene.
Det er lanseringskonsert i kveld, hvordan i alle dager kan dette gjenskapes live?!
— Jeg kan spille det meste fra skiva live med oppsettet mitt. Jeg har laget en rigg bestående av trommesett, perk, melodiske klokker /log drums og en zither bass. Samtidig bruker jeg noen analoge trommemaskiner og en drone boks. Alt foregår live, så det er mange armer og bein i sving. Jeg tenker at det er interessant å forske i studio med diverse instrumentpålegg og lydlandskap, men at jeg samtidig kan ta musikken ut på scenen live i et mer nedstrippet soloformat.
Konserten er en del av din nære kompis Martin Horntveths All Ape-kveld. Han har også soloskive ute nå, men han har med en haug gjester. Hva sier det om forskjellen mellom dere?
— Veldig stas av Martin å invitere til konsertserie på Dunk. Soloprosjektet hans låter veldig stilig. Han har med mange fantastiske gjestevokalister i studio, så det er jo annerledes enn i forhold til skiva mi. Samtidig er det kanskje en fellesnevner at vi bruker ulike elektroniske elementer i produksjonene.
Er du opptatt av andre trommeslagere som lager slik omfattende musikk på egen hånd? Har du forresten lest Mickey Harts nyutgitte bok Drumming at the edge of magic, om rytmens filosofi?
— Det er veldig stas å høre andre trommeslagere lage soloplater. Prøver å følge med på nye og gamle navn og deres skiver. Men hovedinspirasjonen for mitt soloprosjekt kommer nok oftest fra folk som spiller andre instrumenter enn trommer. For eksempel Tim Heckers ambient, elektroniske lydverden på Ravedeath 1972 som var til stor inspirasjon da den blei sluppet i 2011.
Takk for bok tips angående Mickey Harts bok. Den har jeg ikke lest, men skal sjekkes ut. Forøvrig veldig fin perkusjonist.
Norske trommiser støtter hverandre. Noen nye unge trommiser du vil anbefale?
— Det er utrolig mange rå trommiser her til lands og det er et godt miljø for det i Norge. Se bare på oppslutningen på det årlige trommejulebordet. Når det gjelder den yngre generasjonen spiller for eksempel Tore Ljøkelsøy og August Glännestrand veldig bra. Så har du de etablerte som også er i 20-åra. Folk som Ola Øverby, Sigmund Vestrheim, Ingvald Vassbø og Veslemøy Narvesen. Det er også mange nye unge dyktige jeg ikke har rukket å høre live, så det er gode utsikter for framtida.
Av Filip Roshauw og Audun Vinger
The post NTT: Det kimer i klokker og kor appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post UKAS JAZZPROFIL: Sissel Vera Pettersen appeared first on Jazz i Norge.
]]>I spalten Ukas Jazzprofil presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller annen jazzaktør. Har du tips, send oss gjerne en epost.
Hei Sissel, hvordan har du det?
– Jeg har det for det aller meste meget bra, takk! Har vært veldig mange forskjellige prosjekter og baller i lufta den siste tiden, men det gir heldigvis mer energi enn det tar, og jeg inspireres av variasjon og av å få gå inn i ulike settinger med ulike mennesker. Det er så mye forferdelig som skjer i verden rundt oss, og det setter jo alt her hjemme i perspektiv. Det kan føles overfladisk og rart å snakke om egne prosjekter nå, men samtidig skaper jo den energien vi deler gjennom musikken og kunsten en viktig motvekt.
Trioen Equilibrium er tilbake. Hvordan startet reisen? Og hvordan har dere funnet tilbake til den kreative prosessen igjen?
– Vi møttes i 2006 da jeg bodde i København. Mikkel Ploug spurte om jeg ville starte en duo, men jeg hadde så mange duoer på det tidspunktet så jeg svarte at det måtte bli en annen konstellasjon. Mikkel hadde studert med Joachim Badenhorst på konservatoriet i Haag, og tok så initiativ til at vi tre skulle møtes, og det begynte med en konsert på Copenhagen Jazzfestival den sommeren. Det første albumet vårt utkom i 2007, og ble en plate som sirkulerte mye blant unge musikkstudenter i Holland og Sentral-Europa. Vi får stadig meldinger om at den har satt et sterkt spor hos mange, og etter hvert også fra alle mulige steder i verden. Og det er gøy og inspirerende at den lever sitt eget liv der ute. Det kan gå flere år mellom turnéene våre, men det er alltid som om ingen tid har gått når vi møtes igjen. Å spille sammen blir som samtalene i et gammelt vennskap. Selv om man ikke har møttes på lenge, går man direkte inn til kjernen med en felles historie og forståelse, og med en trygghet som gjør at den musikalske samtalen kan gå i alle mulige retninger uten å falle av sporet. Det femte albumet vårt kommer ut til sommeren.
Equilibrium på Nasjonal jazzscene Victoria 10. november 2023. Foto: Privat.
Med flere instrumenter i verktøykassa: saksofon, vokal og elektronikk. Når begynte du å spille instrumentene? Og hva lå til grunn for utdypningen og utforskningen?
– Sang har alltid vært det musikalske utgangspunktet for meg – uansett hva jeg spiller på. Etter flere år med tverrfløyte i musikkskolen begynte jeg å spille sax i 15-årsalderen. Hadde alltid drømt om det instrumentet, og kjøpte en saksofon for konfirmasjonspengene mine. Det ble en bratt læringskurve, og det var med skrekkblandet fryd jeg kom inn på jazzlinja i Trondheim 4 år senere. Det å spille sax åpner for en annen frekvens og en annen type energi i meg, og gir meg også et rom i div musikalske settinger som er viktige for meg å kunne være i. Å spille sax har også påvirket hvordan jeg synger og improviserer vokalt. Det føles litt som om jeg synger med saxen og spiller med stemmen.
Stemmen er et utrolig fleksibelt instrument, og jeg finner masse inspirasjon i å utforske den gjennom alle de forskjellige måtene man synger på i ulike kulturer. Teknikkøving kan for meg like gjerne være å imitere lyder fra dyr og fugler eller trafikk og maskiner. Jeg begynte å kombinere sang med live elektronikk på slutten av 90-tallet, og har mer eller mindre holdt meg til det samme setupet siden da. Det er «hands on hardware». For meg er det viktig at elektronikken blir en fysisk forlengelse av min musikalske kropp, at det føles intuitivt og bevegelig på samme måte som den akustiske siden av musikken, og at også publikum kan se at det skjer spontant i øyeblikket.
Du er solist og skarv i Querini Operaen. Hva handler operaen om? Jeg kan tenke meg at det er et utfordrende format om du driver mest med improvisasjon, men det stemmer kanskje ikke?
– Operaen Querini er komponert av Henning Sommero, og basert på den sanne og helt utrolige historien om adelsmannen Pietro Querini som på 1400-tallet skulle seile fra Venezia til Flandern med et stort handelsskip. Han og mannskapet endte med å drive uten ror og mast nordover i månedsvis, og til slutt strandet de på Røst i Lofoten. Dette ble en viktig årsak til tørrfiskens utbredelse i Italia. Men det viktigste temaet i historien er medmenneskelighet. Jeg er fortelleren i operaen, i form av en skarv, og har fått stor frihet til å forme og fargelegge rollen med mitt improvisatoriske utgangspunkt og med alternativ stemmebruk. Det er helt klart et strammere format enn hva jeg ofte gjør ellers, men veldig spennende å utforske hvordan man kan tøye det i forhold til timingen med dirigent og orkester. Og så har det vært gøy å jobbe med bevegelse, og få hente fram noen gamle triks fra tiden min som ivrig ballettdanser.
Også er du kunstnerisk leder for både Soddjazz og Trondheim Voices. To ulike roller, hvordan jobber du med disse prosessene? Kan de sammenlignes på noen måte?
– Begge rollene omfatter en god del planlegging og administrasjon, men jeg er heldig som har gode samarbeidspartnere; produsent Ida Eilertsen i Trondheim Voices, og Sverre Sæbø som er sjef for Soddjazz. Det er en privilegert jobb å skulle sette sammen programmet til Soddjazz. Festivalen har et fantastisk kjernepublikum, slik at vi kan booke det vi har aller mest lyst til, uten å være redde for om det vil selge, for publikum kommer uansett. Det er en kombinasjon av elever fra skoler og universitet i nærheten, og særlig fra Sund Folkehøyskole med Jazzlinja, pluss innbyggere fra Inderøy og omegn som har gått på konserter på den lokale jazzklubben i flere tiår. De er super åpne og nysgjerrige og vil gjerne også høre noe helt nytt. Så når jeg setter sammen programmet føles det som å ville gi en gave til dette fine publikummet vårt. Alt skal være av skyhøy musikalsk kvalitet, med en slags rød tråd, men også så variert at folk skal kunne høre alle konserter uten å få overdose. Jeg gikk selv på musikklinja på Inderøy Videregående når Soddjazz startet i 1994, så den har vært en viktig del av livet mitt siden da, og jeg har masse kjærlighet til både festivalen og stedet.
I Trondheim Voices går mye av arbeidet ut på å skape, planlegge og konkretisere kunstneriske prosjekter. De siste produksjonene våre har vært relativt omfattende, med lys, video, kostyme og eget lyd-design, så det er mange brikker. Det er utrolig spennende og inspirerende å se et prosjekt gå fra idé til konkret konsertopplevelse, og hvordan alle de involverte spiller sammen. Og så er det jo den kontinuerlige jobbingen musikalsk innad i ensemblet. Å skape og raffinere et felles improvisatorisk språk sammen over tid. Og å kunne bruke dette språket i alle de ulike prosjektene vi gjør, som kan være komponerte og åpne i ulik grad. Og hele tiden utvikle det.
Sissel Vera Pettersen. Foto: Juliane Schütz.
Har du noen andre prosjekter på gang?
– Jeg skal spille en del med den franske sekstetten Krystal Mundi, som inviterte meg inn i bandet for et år siden. Trondheim Voices skal lage soundtrack til en ny mexicansk spillefilm. I januar skal jeg til Berlin for å innspille en plate med Fabian Willmann, Lionel Loueke og Jeff Ballard. Vi skal turnere med Trondheim Jazzorkester og Gurls, og spille litt med Marilyn Mazurs Shamania. Det er et stort lappeteppe, men jeg elsker variasjonen, og forhåpentligvis vil det fortsette å komme muligheter som er for spennende til å kunne avslå.
Hva hører du på nå?
– Akkurat nå har jeg kick på Blake Mills – både soloplatene hans og albumet Notes With Attachments med Pino Palladino. Og så oppdaget jeg nettopp den egyptiske gitaristen Maurice Louca og bandet hans Elephantine, som jeg synes låter veldig kult. Og albumet Never Were the Way She Was med Sarah Neufeld og Colin Stetson. Jeg hører på masse forskjellig, men har også gjengangere som jeg jevnlig kommer tilbake til; bl.a. Joni Mitchell, Rosa Passos, Keith Jarrett, Bach, Meredith Monk.
Skal du på noen spennende konserter fremover?
– Jeg gleder jeg meg til å høre den egyptiske oud spilleren Aly Eissa bl.a. sammen med Jonas Cambien på festivalen Present i Hertogenbosch neste fredag, hvor vi også spiller med trioen. Og til konsert med Barry Guy, Angelica Sanchez og Ramon Lopez i Strasbourg kvelden før. Jeg har vært så mye på reise, så er ikke helt oppdatert på konsert-kalenderen i Trondheim, men ser veldig fram til å komme hjem og begynne å gå ut for å høre ting igjen. Det er så innmari mye bra som skjer i byen vår for tiden.
Sjekk ut hjemmesiden til Sissel Vera Pettersen her.
The post UKAS JAZZPROFIL: Sissel Vera Pettersen appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post NTT: Musikk i fri flyt og til sjøs appeared first on Jazz i Norge.
]]>Apropos arkiver: Den aller første saken jeg, altså Filip, skrev om (norsk) jazz, var i Universitas høsten 2007. Den er på ingen måte noe mesterverk, men den hadde mange fine fotografier fra Arthur Sand og andre – dessverre er nettutgaven, som gamle nettsaker gjerne er, bare rot, rent visuelt. Det er uansett fremdeles den eneste saken jeg har skrevet som henger i glass og ramme et sted, nærmere bestemt ved biljardbordet på studentkroa Amatøren på Sogn. Årsaken er at den handler om jazzklubben som startet opp i samme lokale, og som dro storheter som Don Cherry, Art Farmer, Keith Jarrett, Freddie Hubbard i tillegg til hele den norske modernistiske bøtteballetten til Oslos vestlige randsone, der de spilte på en liten scene med ekte, øl-stenkete Munch-malerier som backdrop. I publikum fantes unge jazz-heads som Roald Helgheim, men også musiker og musikkfilosof George Russell, som holdt sagnomsuste seminarer hjemme hos sin kjæreste Marit Jerstad, og som blant annet gjorde bootleg-opptak av Jarretts konsert. En fantastisk tanke den dag i dag, naturligvis. Det vil det fortsette å være. Jeg tror vi kan gå så langt som å kalle det en av urfortellingene i norsk jazz (/musikk).
Vi har Harstadværingen Steinar Kristiansen å takke. I likhet med mange jevnaldrende, opp langs hele den norske kysten, fikk han jazzkick gjennom lytting til Voice of America, den amerikanske regjeringens offisielle talerør, på krystallradio. Siden reiste han til Oslo for å studere matematikk. Han bodde på Nordnorsk student- og elevhjem, et Erling Viksjø-tegnet bygg som ligger i John Colletts allé på Berg, ikke så langt unna Sogn, og som het Nordnorsken på folkemunne. Dette var like etter tidspunktet jazzhistoriker Bjørn Stendahl kaller jazzkrakket, der en del sentrale spillesteder gikk dukken på grunn av The Beatles og andre vederstyggelige publikumstilbud. Så når Kristiansen og andre studenter bestemte seg for å dra i gang jazzkvelder – og fikk hjelp av blant andre Randi Hultin til å få kontakt med noen riktig så skarpe navn fra utlandet, fylte de et lite vakuum på den norske scenen med stor effekt.
Steinar Kristiansen døde denne uken, 77 år gammel. Det gjorde inntrykk å intervjue ham den gangen – sylskarp, presis og med en mildt ertende tålmodighet med en ung og uerfaren journalist. Utklippsbøkene hans, og opptakene han satt på, er en skatt i seg selv (opptakene finnes på Nasjonalbiblioteket, hvor arbeidet med Norsk Jazzarkiv, som Kristiansen var med på å etablere, blir videreført). Vi hilste på hverandre noen ganger seinere, gjerne på Bare Jazz hvor han pleide å treffe sin venn Jon-Kristian Johnsen. Men det var nokså sporadisk, og slik det ofte er, skulle jeg gjerne kontaktet ham på nytt, for det var åpenbart mye mer å snakke om. I minneordet til Johan Hauknes, som først ble publisert på Salt Peanuts trekker han de lange linjene, fra tidlig musikeraktivitet i band som SK Kvintetten og Arman Sumpe d.e. og til de mange rollene i jazzens organisasjonsliv. Norsk Jazzforbund, arbeidet med å få etablert Musikkens Hus i Toftes gate 69, viktig styrearbeid i Cosmopolite og så videre.
Jeg var på Sogn Studentby og Amatøren i vår, i forbindelse med en venn som fylte 50. En vakker, sedat studentby, i grunnen. Og det er virkelig ubegripelig at noe av kulturell betydning noensinne har foregått der. Ring 3 og landskapet rundt Ullevål Stadion – utvilsomt et av Oslos schtøggeste områder – gjør at stedet fremstår totalt isolert fra alt som er gøy her i verden bortsett fra gåturer, som et sted der uka bare har to dager, søndager og mandager om hverandre.
Studentkulturen føles jo også sovende, det har den gjort lenge i Oslo – og når vi er inne på det, finnes det i det hele tatt noen stor institusjon som bidrar mindre til bykultur og kulturliv enn Universitetet? Lyset skrus av etter lunsj der oppe, det er nesten godt gjort. Og disse folka ønsker seg et helt distrikt av byen! Verden vil bedras. Jaja, det var en digresjon, men alt dette bidrar uansett til historiene om det Kristiansen og andre unge mennesker satte i gang på 60-tallet – i Oslo og andre byer – fremstår enda mer spesielt i dag. Små budsjetter, store tanker – og kanskje et snev av dumdristighet. De sørget også for å bygge opp institusjoner og et organisasjonsliv rundt norsk jazz som de kunne etterlate til andre, og som det nok er lett å ta for gitt i dag. Som om landet var sånn da vi kom hit. Det var det ikke, og i en tid hvor mange institusjoner velter, er det sikkert sunt å minne seg selv om en gang i blant. Det er kanskje ikke så mange konserter på Sogn for tiden, men når denne uka, som nesten alle andre uker året igjennom har så mye å by på, har Steinar Kristiansen en finger med i spillet. Takk for det!
1. Så la oss starte på Kampenjazz, for eksempel, hvor det glimrende høstprogrammet ruller videre med Karl Seglems Mytevegar, et ambisiøst konseptuelt verk som vi snakket med Seglem om for noen uker siden. Praten anbefales også!
2. Vi skal naturligvis innom Cosmopolite også i dette nummeret – der arrangeres det en aften med Moskus på søndag, noe vi skriver mer om lenger ned i remsa. Men i kveld kan du dra på Xibalba 2023 – De Dødes dag Festival – musikk, mat og menneskelig varme, sør for Sandaker.
3. Godbit fra Bergen i kveld – Christian Wallumrød Ensemble er innom USF Verftet, i regi av Bergen Jazzforum. Kontemplativ fredag! En smakebit på hvordan de kan låte:
4. Vi holder oss i Bergen og anbefaler konserten på Swing’n’Sweet, en av Bergens lørdagsjazzklubber, i morgen klokka to. Da er det duket for 4 x 70 – fire musikere som slo igjennom i norsk jazz på 70-tallet, Club 7 og alt det der, og som har preget jazzkonsertlivet siden da. Erling Aksdal, Sigurd Ulveseth, Vidar Johansen og Tom Olstad heter de – billetter får du her.
5. Friform Kirkenes veiver freakflagget ytterst i Norge – les vår sak om dem her – og på lørdag presenterer trommeslager Aleksander Kostopoulos – les vårt intervju med ham her – sitt audiovisuelle albumprosjekt FolaNero på klubben.
6. Saksofonist Chris Potter er på turne med sin Circuits Trio i Nord-Norge denne uka – Vadsø Jazzklubb på mandag, Tromsø Jazzklubb på tirsdag, AdLib i Bodø på onsdag og Hemnesjazz på torsdag. Nordnorsk Jazzsenter er medarrangører – og de har 25-årsjubileum i år. Yeah! Supertrommeslager Eric Harland er med og James Francies trakterer tangentene.
7. Et annet gildt besøk fra USA er gitarist Jeff Parker (Tortoise, AACM, Makaya McCraven, et knippe glimrende soloplater og mye annet), som er med i kvartetten Superless. Der hører vi også trommeslager Øyvind Skarbø, bassist Ingebrigt Håker Flaten og saksofonist Eirik Hegdal. Skiva kom i dag, snurrer på Jazznytt-kontoret og låter fint! De spiller på Vic East i morra, og så drar de vestover til Bergen hvor Landmark og Bergen Jazzforum huser dem på onsdag.
8. Hanna Paulsberg Concept er en kvartett som trives med gjester – og når de har med seg årets velfortjente Buddy-vinner, Elin Rosseland, tror vi at store ting er i gjære. De spiller på Dokkhuset i Trondheim på mandag, Kongsberg Jazz Evidence på onsdag, og Victoria i Oslo på torsdag.
9. En konsert med Adama Barry er en fantastisk opplevelse – en glimrende musiker og storyteller fra Fulani-tradisjonen som lager sine egne instrumenter, trakterer munnharpe, strengeinstrumenter og fløyter og som spiller på Melahuset sammen med Solo Diarra, Sankung Jobarteh og James Chilton i morgen, lørdag, på Melahuset.
10. Trommeslager, sanger og multikunstner Øyunn er aktuell i neste uke med et soloalbum vi skal komme tilbake til i disse spalter. Men allerede på tirsdag inviterer hun til konsert og releasefest på Becco i Oslo.
11. Og for å holde oss til Becco-kammeret og omegn – baren Juret i Vika! Der har du jur. Det er umulig å helt skjønne når de holder åpent, men det er veldig hyggelig der og de har mye bra konserter har stadig fine konserter (det er en 8. desember vi også kommer tilbake til) og nå arrangerer de sin aller første jam. Det er TROMBONIST Jørgen Bjelkerud som holder i trådene, han har med seg Benjamin Gíslí på piano, den jamglade bassist Anders Hjemmen og Amund Kleppan på trommer. Det skjer på onsdag!
12. Modal Trafikk, tidligere kjent som Modal Afrique, er ute med nytt album i dag, med mye lekre gjester og gode hjelpere fra den putrende og for oss klossete østlendinger MYSTISKE Bergensscenen. Disse luringene spiller på Trekanten i Oslo på onsdag, i Trondheim et eller annet sted på torsdag (informasjonen er litt mangelfull) og Dama Di i Bodø neste fredag, og så er det Henningsvær 18. nov. og Bergen 23. Nov.
Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. Her er en av de aller beste låtene, Duke Ellingtons “Isfahan”.
Forrige uke fikk Rune Kristoffersen en usedvanlig høythengende utmerkelse da han mottok TONOs store Formidlingspris, og blant dem som var tilstede i priseremonien i Grappas lokaler var den ekstraordinære musikeren og mennesket Hedvig Mollestad, som er medskyldig det høye antallet utgivelser på Rune Grammofon, og en av to gjenværende artister på selskapet fremover. Vi tok en kort prat om hennes erfaringer med labelet.
Hedvig Mollestad, Rune Kristoffersen og Espen Eriksen. Foto: Willy Martinsen/TONO
Rune Kristoffersen og selskapet hans har gitt ut svært mange album med deg, og har vært svært sentral i formidlingen av musikken din. Men, som mange tenker på for tiden: Har det egentlig noe å si hvor musikk kommer ut i dag? Er det å ha en SoMe-ansvarlig snart like essensielt?
— Jeg synes det har mer å si enn noen gang. Alt er så løsrevet og enkeltvis for den jevne lytter nå, det er få knagger å henge ting på hvis du bruker Spotify. Gjennom plateselskapet blir du blir satt i en sammenheng, uten at det låser deg. Plateselskapet som utgir musikken er en bedre og mer effektiv beskrivelse av artisten enn en sjangerdefinisjon eller en algoritmeprodusert spilleliste. Er du på Rune Grammofon eller på ECM? KKV eller Smalltown? Rarenoise eller ACT? Men det betinger ofte dedikasjon fra lytteren å vite hva som er hvor, og det igjen sier noe om hvilket segment artisten er i. Det er flere som absolutt kunne passet i flere leire, men det sier definitivt noe om hoveduttrykket. Motorpsycho, for eksempel, kunne ALDRI vært på ECM, men på grunn av sitt omfang både musikalsk og publikumsmessig, farger de mange av oss som er på RG. Å ha en SoMe-ansvarlig er et spørsmål som handler om noe helt annet, i mine øyne. Det er en flyktig og mindre varig substans enn plateselskapet, selv om det kan være nyttig og effektivt i jevnlig kommunikasjon med et publikum.
Hvordan kom dere først i kontakt?
— Da vi hadde spilt inn første plate med trioen, startet jakten på noen som kunne gi det ut. Hilde Marie Kjersem hadde tatt med Rune på min priskonsert med en utvidet trio på Moldejazz i 2010, og da miksene var klare i mai året etter, sendte jeg Rune en mail, og lurte på om han var interessert i å høre på, med referanser til konserten han var på. Jeg husker svaret hans ekstremt godt, det kom kjapt. Han bekreftet at han var på konserten, og at han «likte mesteparten av det han hørte». Haha, jeg var helt solgt med det svaret, en ærlig sjel! Derfra gikk det slag i slag, han var med på deler av miksingen i Halden, og der signerte vi god gammaldags kontrakt.
Kontraktskrivebildet er fortsatt viktig i jazzen! Har han på noe vis vært involvert tidlig i prosessen med enkelte albumprosjekter?
— Når det gjelder mine egne prosjekt, har jeg hatt fullstendig fritt spillerom fra komposisjon til innspilling og mix, både med trioen og solo-prosjektene mine. Etter det har vi samarbeidet om de siste leddene som hva som skal med og ikke, rekkefølge, mix, master og cover. På det store Rypdal-prosjektet SKY music hadde han en annen rolle, naturlig nok.
Er det riktig å si at Rune Grammofon har vært spesielt viktig for utbredelsen av en viss type norsk musikk, spesielt i England? Med en slags positiv smitte-effekt mellom de forskjellige uttrykkene som tross alt er/var på labelet?
— Jeg synes det er riktig å si. Dette speiler tilbake på det jeg sa nettopp, at han har skapt en slags uforpliktende sammenheng mellom den mystiske beskrivelsen din: «en viss type norsk musikk».
Du skjønner det når du hører det! Er det noen andre Rune Gram-plater som har hatt betydning for deg eller som du bare har digga ekstra mye?
— Ja, Raus Aus Stavanger med Moha! gjorde veldig inntrykk på meg. Musikken og titlene var banebrytende, uten at jeg satte meg selv i en sammenheng med det, slik jeg husker det da. Det var bare utrolig uttrykksfullt, poetisk selv om det var tidvis hardt, og de var bare TO! Humcrush fra samme året var noe helt annet – men likevel sterkt relatert!! Besetningen, kjernen, ilden. Noen år senere var Stian Westerhus der, igjen med denne umiskjennelige kombinasjonen av kraften og det poetiske. Og jeg må for all del ikke glemme Susanna-platene fra et par år tidligere. De hørte jeg ekstremt masse på! Jeg elsker det – linken mellom uttrykket på disse platene – de er langt fra hverandre, men blir likevel koblet sammen gjennom en slags kjerneverdi. Og Mats Gustafsson sine plater der. Og etter hvert Motorpsycho, SELVFØLGELIG, Heavy Metal Fruit. Dessuten er det veldig mye gitarer hos Rune! Noe som selvfølgelig var svært relevant. Og det var jo helt avsindig for en skarve gitartrio fra NMH å i 2013 bli nominert for den vanskelige andreplata i kategorien Rock sammen med Motorpsycho på samme selskap. Ingen av oss klarte å hanke den hjem til Rune, dessverre!
Med Seinfeld-stemme om Newman: Spellemann! Du har et fruktbart aktivitetsnivå, også nå for tiden. Er det noe du er spesielt opptatt av?
— Jeg er veldig opptatt av at folk må slutte med å drepe hverandre, og å slutte å lete etter olje og gass. Ut over det er jeg en lykkelig overarbeidet musiker som har et rotete hjem og lager noe gøy musikk til Tromsø Internasjonale Filmfestival til neste år, samt samarbeider om et bestillingsverk med ringrevene Eivind Aarset og Frode Alnæs. Jeg spilte inn plate med Colin Stetson i høst, hvem vet hva som skjer med det og når, jeg var nettopp i Göteborg og spilte inn plate med Mats Gustafsson og noen skumle kamerater av han, et band som heter The Magnuts, planlegger ny innspilling med både Ekhidna-materiale og med trioen, samt ser frem til ny europaturne med trioen i april neste år! Og vi booker nå Weejuns +Trevor Dunn til neste år. Det var et par av innspillingene fra Molde, Liquid Borders og Østerdalsmusikk Revisited, som jeg gjerne skulle sett videre. Men akkurat nå til helga skal jeg ut og spille med familien knis og fnis, nemlig Espen Beranek Holm, Are Kalvø, Ole Mofjell og THE Jon Balke: Pratagraf. Et livgivende orkester både dag og natt! Og neste uke gjør Marte Eberson, Torstein Lofthus og jeg noen små jobber på Matprisen og på NOPAs høstfest, ække det gøy da?
Det er gøy,det Hedvig. Må høre mer om disse herre The Magnuts en gang. Høres ut som garasjerock.
Trond Kallevåg. Foto: Erlend Berge
Det er alltid stimulerende for fantasien når gitarist og komponist Trond Kallevåg sjøsetter et nytt album. Årets verk heter Amerikabåten, er utgitt av Hubro, og finnes overalt der det er god musikk fra i dag. Med den suggestive tittelen var han nødt til å greie ut litt for leserne av NTT.
Gratulerer med et fascinerende nytt album. Du er glad i å tenke konseptuelt når du skriver musikk. Når begynte dette og hvorfor gjør du det på den måten?
– Jeg tror det er et slags behov jeg har for å koble musikken til noe billedlig. Og samtidig fortelle en slags historie til lytteren. Helt siden jeg var liten har jeg tenkt veldig visuelt når jeg lytter til musikk, spesielt instrumental musikk.
Jeg får lettere ideer når jeg har et konsept eller en krok å fange ideer med. Musikken får litt mer kontekst og skaper forhåpentligvis noen bilder i hodet til lytteren. Jeg liker veldig godt å jobbe på denne måten.
Det begynte med platen Bedehus & Hawaii som jeg ga ut i 2019. Setningen «Bedehus & Hawaii» poppet opp i hodet mitt. Jeg likte lyden av ordene og bildene det skapte hos meg. Jeg har alltid vært fascinert av hjemmene til gamle mennesker, de som ikke bytter ut så mye møbler og pynt med moderne ting. Det er så mye sjel og fortellinger i tingene de har. Dette opplevde jeg i huset til mine besteforeldre på Bømlo. De er fornøyde med det de har.
Coverbildene jeg bruker er også veldig viktig for meg. På platene jeg har gitt ut ønsket jeg coverbilder som kobler seg til konseptet. Til Bedehus & Hawaii-platen fikk jeg bruke fra Erlend Berges kunst-foto-bok Sjå, eg kjem snart, hvor han dokumenterte bedehus rundt om i Norge, en kultur som sakte, men sikkert er i ferd med å forsvinne. Bildet fanget nettopp den stemningen jeg var ute etter.
– Coverbildet til Amerikabåten fikk jeg låne av den anerkjente fotografen Rune Johansen. Jeg er veldig fan av hans bilder som ofte er tatt i hjemmene til helt vanlige folk. Jeg fikk bruke bildet hans mot at jeg gav ut på vinyl, det var hans kriterium. Bildet jeg fikk bruke er hentet fra hans bok «Så lenge det vara».
Er instrumentalmusikk ofte avhengig av en eller annen kontekst?
– Ikke nødvendigvis. Instrumentalmusikk skal også få lov til å være helt abstrakt, uten noen form for kontekst. Det kan absolutt være et poeng i seg selv. Supersilent tok dette i sin tid til ytterpunktet med sin abstrakte musikk, ensfargede platecover og nummererte låttitler.
Personlig liker jeg veldig godt når man kan koble musikken til noen slags knagger.
På min andre plate Fengselsfugl prøvde jeg også å få til en kontekst. Platen var inspireret av opplevelser fra min lille deltidsjobb fra inne i Oslo Fengsel, hvor jeg jobbet med innsatte under pandemien. Fra kontoret mitt i Oslo Fengsel hadde jeg panorama-utsikt over Botsfengslet. Jeg så også på utallige bilder tatt av Anders Beer Wilse fra slutten av 1800-tallet inni norske fengsler, blant annet fra Botsfengslet. Det var en helt egen stemning i disse som jeg lot meg fascinere av. Coverbildet er også tatt av Anders Beer Wilse fra Botsfengslet.
Hva var egentlig Amerikabåten for noe og hvor kommer du inn i bildet her?
– «Amerikabåten» refererer til båtene som fraktet mennesker fra Norge til USA, før de kommersielle flyene tok over. På Vestlandet hvor jeg kommer fra merker man fort en slags amerikansk tilstedeværelse i kulturen og i musikken. Musikken min er i stor grad inspirert av blues, folk, americana, samtidig med en fot i den vestnorske lyrikken. Det er dette skjæringspunktet jeg har forsøkt å fange i musikken på platen. Det er vel der jeg kommer inn i bildet, at jeg selv er et slags resultat av dette kulturelle skjæringspunktet. Spesielt i mitt pedalsteel- og gitarspill.
Amerikabåten er kort fortalt en utforskning av min dype beundring og fascinasjon for den flotte og rare amerikanske kulturen, samt den store drømmen og livet ombord på Amerikabåtene som fraktet så mange nordmenn over til Amerika helt frem til midten av 1900-tallet. En tid da sjøen var eneste reisealternativ. Mange opplevde sjøen som et liberalt fristed hvor man turte å være seg selv uten datidens konformiteter. Overfarten hadde en hypnotisk tiltrekningskraft på individualistene og de som ikke passet inn, ofte de nyreligiøse og lovløse. Besteforeldrene mine kunne fortelle historier om flere slektninger som dro over til Amerika og aldri kom tilbake.
Føler ofte det er noen føringer i den Haugesundske folkesjela, og samtidig endel skjulte ønsker om å bryte ut av dem?
– Jeg vet ikke. Jeg har ingen behov for å bryte ut av noe, hva det måtte være. Hehe. Det er egentlig noe med dette vestnorske tempoet som jeg kan sette pris på. Det er selvfølgelig ikke unikt med Haugesund. For en distré dagdrømmer som meg er jeg veldig glad jeg vokste opp på en liten plass som Haugesund. Tiden går litt saktere der enn i Oslo. Jeg kan ofte få litt hjemlengsel og behov for å dra hjem med jevne mellomrom, når jeg har litt overdose av Oslo, og trenger å jorde meg litt. Hehe.
Dette med reiser ut i verden har jo avstedkommet mange kulturelle endringer opp gjennom, inkludert musikalske. Din egen musikk er også orientert rundt slike møter?
– Det vil jeg absolutt si. Det gjelder i stor grad Amerikabåten hvor jeg har undersøkt skjæringspunktet mellom norsk og amerikansk musikk og denne kulturelle utvekslingen som skjedde med blant annet Amerikabåtene. Dette gjelder også i stor grad Bedehus & Hawaii fra 2019. Jeg ble fascinert over at musikken mine besteforeldre, som vokste opp med bedehuskultur, spilte som kunne minne om Hawaii slack-key gitartradisjonen fra Hawaii. Musikken kunne også minne litt om den Bahamske gitaristen Joseph Spence. Dette er vel også ting Ry Cooder lot seg inspirere av. Kanskje denne miksen oppsto fra en tid da folk fra vesten reiste rundt og drev misjonsarbeid, jeg vet ikke.
Er det tenkt som en gjennomgående stemning eller får det historiske underlaget noen konkrete utslag i musikken?
– Jeg tror mest det første. For å svare på den andre delen av spørsmålet ditt har jeg også vært veldig fascinert av gamle norske skillingsviser som har det enkle og lyriske over seg. De var veldig populære i Norge i både bedehusene, fengslene og på amerikabåtene helt siden 1500-tallet.
Før jeg skrev musikken til Amerikabåten satt jeg lenge og bare kikket på gamle svarthvitt bilder i Nasjonalbibliotekets bildearkiv med søkeordet «Amerikabåt» eller lignende. Det dukket opp masse bilder fra en tid hvor det å reise til en annen verdensdel fortsatt opplevdes som magisk og nesten uvirkelig for mange. Det er ganske interessant å se bilder fra Vippetangen i Oslo av et stort folkehav som ventet på Amerikabåten.
– Om dette gir direkte utslag i musikken eller ikke. Det vet jeg ikke. Det hjelper meg i hvert fall å komme inn i rett stemning. Jeg skal ikke romantisere dette med å skrive musikk. Det krever jo et håndverk. Samtidig er det noe litt mystisk med det. Jeg har ingen peiling på hvordan en plate kommer til å bli. Det viktigste for meg er å ta vare på ideer når de kommer, for de kan komme når jeg minst venter det. På sofaen hjemme, på øvingsrommet eller når jeg er ute og går tur. Det som tar tid, er å ferdigstille låtene med interessante former.
Musikken din er gjenkjennelig, samtidig er det kanskje et lite skritt vekk fra det min kollega Roshauw kaller «dobro-Hubro»?
—Haha. Ja, du er inne på noe der. For at jeg skal orke å lage ny musikk så er jeg nødt til å utforske nye musikalske veger. Jeg kan ikke bare gjenskape det jeg har gjort før. Det handler nok denne gang også i stor grad om at jeg fikk med meg nye musikere. Jeg synes det var utrolig gøy å samarbeide med musikere som Geir Sundstøl på mine to forrige plater. Han var en viktig inspirasjon og en slags mentor for meg. Han har vært svært toneangivende for det folk opplever som et Hubro-sound.
Medmusikerne dine har sikkert noe med det å gjøre. Fortell litt om dem og hvordan de har påvirket din musikalske visjon, sorry for stort ord.
– Da jeg begynte på denne platen ønsket jeg å få med meg yngre musikere. Det var derfor veldig gøy å få med meg trommeslager Ola Øverby på trommer, fra blant annet Fieh. Han har en veldig groove-basert beat. Han tilførte musikken noe friskt. Jeg fikk også med meg Daniela Reyes på trekkspill og gitar. På tross av sin unge alder opplever jeg henne som veldig musikalsk moden. Hun har en utrolig melodi-forståelse og er veldig opptatt av helhet. Selma French er også en musiker som er mer opptatt av sound fremfor virtuositet. Også fikk jeg med meg unikumet Håkon Aase og sist, men ikke minst superbassist Jo Berger Myhre.
Fra venstre: Selma French, Ola Øverby, Trond Kallevåg, Håkon Aase, Daniela Reyes og Jo Berger Myhre. Foto: Erlend Berge
– Jeg liker å skrive enkel musikk som gir musikerne mulighet til å uttrykke seg uten å føle seg begrenset av musikken. Jeg liker også å samle musikere som har forskjellig musikalsk bakgrunn. Da kan det fort skje spennende ting.
Blir det flere konserter med prosjektet noe sted i landet fremover?
– Vi spiller på Asker Kulturhus torsdag neste uke (16. nov). Deretter går turen til Hamar Teater den 28. nov. Vår siste konsert i år spiller vi på Dokkhuset i Trondheim den 29. nov. Alle konsertene blir med samme band som medvirket på platen. Det blir veldig artig og stas. Håper så mange som mulig tar turen!
Delish. Foto: presse
Det er en ekstrem utgivelsedag for god norsk musikk i de fleste varianter, til og med ei juleskive fra vår diva Lise Davidsen! Men det er neppe noen singler som frister tungen mer enn den eventyrlige gruppa Delish og deres åtte minutter lange «Did You Flow Today».
Dette er ambient indiepop av høy internasjonal klasse, med tilleggsvibbene fra impro, jazz og samtidsmusikk som etter hvert er blitt en typisk norsk soundfarge. Som kjent består dette prosjektet av Natali Abrahamsen Garner, Magnus Skavhaug Nergaard og Johan Lindvall, respekterte gjengangere i NTT-universet. Men siden sist er de blitt utvidet med Martin Langlie. Garners vokal er spesielt virkningsfull denne gangen, det samme er produksjonen som er gjort i samarbeid med Lasse Marhaug. Dette er jo svært lovende for innholdet på kvartettens kommende album. I dag kommer også multitalentet Johan Lindvall med sin debutroman Februar på det kresne forlaget Kolon! En merkedag for mennesket, det. Vi rakk å lese halve boka før denne intense arbeidsdagen, og vi kommer garantert tilbake, både til romanen og forfatteren.
Det er et nytt label i landet. Pluritone utgir i dag Heida og Lars Oves album fomo-sessions, innspilt i februar i år på Rotvoll-kunstnerkollektiv i Trøndelag, i en bygning fra 1872 som opprinnelig ble bygget som asyl. Lars Ove Fossheim og Heida Mobeck startet etter sigende sessionen med en kopp kaffe og måtte fjerne rusk i opptaksutstyret de brukte, en Tascam Portastudio 244 4-spors kassettopptaker fra 1982. Lars Ove spilte på en Roland GR300 fra 1980 og Heida spilte på en Melton 4/5 eb-tuba, ca 20 år gammel, gjennom elektronikk. I hovedsak en Delay fra OTO-machine og en BOSS-harmonist PS-6.
Resultatet av dette er altså ute i det store markedet for ny musikk i dag den dag. Men det skal komme mye mer fremover, og da må remsa få vite mer.
Pluritone … det høres jo ut som navnet på en veldig kul synth. Hva er det for noe?
– Det er mange forskjellige toner. Forskjellige på mange måter. Forskjellige ansatser, forskjellig lengde, forskjellige densiteter, forskjellige klanger, mikser, effekter, instrumenter, og så videre. Alle forskjeller som finnes. Men at noe er forskjellig betyr ikke at det ikke ligner. Så mange forskjellige toner kan ha masse til felles, bare at den forskjellige har litt annerledes overtoner eller litt annerledes lengde. Men alle toner er mest sannsynlig lyd i denne sammenhengen, tenker vi. Pluritone er bare navnet på plateselskapet foreløpig. Med den lille historien om forskjellige toner inni seg. Men kanskje Håvard Aufles som skal gi ut soloplate på Pluritone neste år kan lage errantry-aktige synther på bestilling etterhvert.
Det kan han sikkert. Hvem er det som står bak dette?
— Joel Ring og Heida Karine Johannesdottir Mobeck. Sammen med de forskjellige som skal gi ut på forskjellige måter.
Heida og Joel. Foto: Jens Westbye
Hva er selve drivkraften bak selskapet – gi ut egen musikk?
— Kanskje gi ut musikk av Audun Vinger? Hvordan høres tekstene dine ut hvis de var lyd? Har de farger? Vi tror de er grå og at de klinger. En slags dansemusikk der beatet ligger i bakgrunnen og alt som klinger helt foran. Og at de utvikler seg sakte, sakte oppover og oppover. Noen ganger er de spisse. Men de går ikke lenger enn til å låte som spissen på Joy Division eller noe som er så formulert lydlig på en lignende måte. Drivkraften er improvisasjon og bevegelse: At vi vil improvisere. Det trengs mer improvisasjon blant menneskeheten. Og det å stille spørsmål om hvordan ting er og hvordan man kan gjøre ting sammen. Alle mulige slags spørsmål.
Grått, ja. Du sier noe. Musikk er i dag noe som flyter rundt i virkeligheten og dens simulerte variant på nettet. Jeg spurte nettopp Hedvig Mollestad om det samme: har det egentlig noe å si hvem som gir det ut? Er det et element av aktivisme i en mer og mer kommersiell verden?
— Det har så mye å si. Musikk flyter kanskje ikke rundt i virkeligheten av seg selv? Det er menneskelig tenkning og kommunikasjon. Det betyr noe hvem som deler og hva de sier, hvordan de lytter, hvilke muligheter de skaper for seg selv og andre med kommunikasjonen sin. Og hvem som mottar musikken, hva de tenker om den. Hvordan de opplever helheten og hvordan de blir tilnærmet eller mulighetene til hvordan de kan tilnærme seg den. Musikk er en form for deling og medmenneskelighet.
Hva slags skiver er det som kommer fremover, og skal det være det digitalt eller kassetter og sånt?
— Vi tenker at en utgivelse skal være slik det passer best for musikken og situasjonen. Kanskje noen spiller inn noe på mandag og vil at det skal være ute på strømmetjenestene på fredag. Kanskje noen har en idé om å lage f. eks. tre kassetter med IRL-tegninger, noen vil bare skrive ei låt på en note og gi den til noen på gata og noen andre vil ha vinyl med utbrettbilde, brettspill og bok i 1000 eksemplarer. Eller at man tenker større og bestiller musikk, produserer og setter det inn i en større kunstnerisk helhet.
Og her er planene fremover:
Februar 2024: Lav Sol– Lav Sol (Digital EP)
Januar, februar og mars 2024: Gi ut et digitalt spor i måneden med Joel Ring Solo
Mars 2024: Spille inn og produsere Vesen med Tøyen Fil og Klafferi
Så skal vi fortsette å utvikle labelet og forme den tverrkunstneriske formen det kan ta, og arrangere ulike tverrkunstneriske og sosiale hendelser i sammenheng med musikken.Gi ut og samarbeide med andre kunstnere, slik som: Miriam Kibakaya, Guoste Tamulynaite, John Andrews, Martin Langlie, Håvard Aufles, Ingunn Ystad og andre.
Mange fine utøvere der. Du, Heida, er en utpreget visuell person, lager du coverarten også da eller?
– Hva er en utpreget visuell person? Ordboka sier: Særpreget, Markert, Tydelig, Typisk, I høy grad.
En som opptar (og gjengir) synsinntrykk, synsbilder (med større styrke, evne, forkjærlighet enn andre sanseinntrykk).
Ble litt usikker på denne beskrivelsen. Tror jeg er mer en utpreget bevegelsesglad person. En som synes det er fint med sanseinntrykk der man oppfatter bevegelse eller samspill. Energi som oppstår mellom ting. Som er utpreget i sanseinntrykket lyd <3 Men og i de andre inntrykkene, det sosiale og helheten de skaper seg i mellom. Og hvordan alle bevegelser setter alle andre i perspektiv. Og bare å bevege seg selv rundt er nice. Men ja, lager cover art. I møte med de som gir ut. Vil at det også skal være improvisert og oppstå. Liksom funnet. Så blir mye tegning, collage og andre ting etterhvert. Men vil helst unngå internett-estetikk. Blir sikkert nok AI-kunst etterhvert uansett. (MEN DET ER VELDIG SPENNENDE!!!) Joel og Håvard har sendt meg bilder de har tatt og Joel har tatt bildene vi bruker som bakgrunn på nettsida.
Synes fortsatt du er en visuelt orientert musiker. Åssen er miljøet i Trondheim for tiden? Jeg ser at studentene alltid er meget aktive, men er det kontakt på tvers av «generasjonene»?
— Studentene er megakule! Det er rått at de har masse egne konsertserier og spiller masse og får ting til å skje! Vet ikke helt om det er kontakt på tvers av generasjonene. Folk spiller jo sammen uansett alder. Har blitt god venn med noen 97-ere. Og det er akkurat en annen generasjon, hilsen 87-er. Joel er 88-er Kanskje jeg og guten min på 4 burde starte en konsertserie i stua vår for studenter og andre generasjoner.
Har dere noe annet ålreit musikalsk på gang ut året?
— Jeg skal spille konsert med Lars Ove på Improverk den 2. desember. Joel skal arbeide med nytt album med duoen Wendra Hill sammen med Jo David Meyer Lysne og fremføre konsert på Dunk med bandet HVCKER den 15e desember. Pluss masse annen pusling med greier på kammerset.
Drømmer kan bli virkelighet, for eksempel i Vogts gate på Torshov (Norges Bergen) en helt vanlig søndag i november 2023. Under konserten med Moskus på Oslo Jazzfestival i 2022 viste det seg at flere i salen hadde blitt revet med av samme merkelige dagdrøm, om en riktig lang konsert med trioen.
En av dem var blogghalvdel Vinger, som ga drømmekonserten navnet Rammeslåtten, oppkalt etter beskrivelsene av Myllargutens mest transelignende hardingfeleøyeblikk. Audun kontaktet bandet og Konsertforeningas Tine Hvidsten, som kom opp med den minst like innbydende tittelen En aften med Moskus – og på søndag skjer det, med Stig Gunnar Ringen på lyd og Martin Myrvold på lys i det Shakespeare-teater-aktige konsertrommet Belleville. Herligheten starter klokka 19.00, og hvor lenge det varer er det kanskje ingen som vet ennå. Kanskje ender vi opp med å bo der, alle sammen? Audun holder en introduksjon før konserten. Jeg spurte ham hva den skal handle om nå nettopp, og han sa “Jeg vet ikke. Det som er logisk der og da. Tid, improvisasjon og konsertsituasjoner med band som dem.” Det blir sikkert bra. Vi gleder oss, og har for anledningen funnet fram litt ymse ubrukte skriverier, mer eller mindre relatert til søndagens konsert. En fotnote til første tekst: Jeg regner med at det er gode muligheter til å strekke på beina under søndagens happening på Torshov – ingenting å være redd for, kom så.
***
Frykten for sprengte blærer
Jeg så Døden på Oslo S på Økernsenteret for en stund siden. Vi fikk lov til å være inne på senteret i en time før første akt startet. Det var øl der. Da pausen kom, spurtet en hel haug med folk fra de ulike sitteplassene og i retning toalettet. Som å se en usynlig, flittig gjeterhund jage en stor saueflokk inn i en trang innhegning.
Frykten for blæren. Finnes det noe mer avskrekkende? Angsten for å sitte og skulle ta inn noe, kanskje noe som er nytt for deg, kjenne at naturen kaller og føle deg fanget i setet ditt?
For litt siden leste jeg en bok som heter Fear of Music: Why people get Rothko but don’t get Stockhausen av David Stubbs, om forskjellen på folks holdninger til moderne billedkunst og moderne kunstmusikk. Den inneholder noen presise betraktninger, men er også litt gnålete, skjemmet av oppskriftsmessige oppfatninger av hva som egentlig er verdig/uverdig “kunstmusikk”. Spørsmålet i tittelen blir egentlig kun forsøkt besvart mot slutten.
Ett poeng: musikken forsvinner, den må skapes om og om igjen. Du kan høre på innspillinger, selvsagt, men du kan ikke stå ansikt til ansikt med en original på samme måte. En konsertgjenger kan lese eller høre at noe bra eller interessant, og gå og oppleve det. Du opplever at det skapes foran øynene dine, du kan sette pris på det eller ei, men hver gang det skjer må en ny kontrakt signeres, det må skapes fra bunnen av, av de som er der. Liker du det er det frydefullt, da kan du begynne å samle på følelsen av at noe skjer og forsvinner, intensiteten i å være akkurat der, som kanskje en annen opplevelse enn å stå rett foran en gjenstand, selve gjenstanden, og se noe som veldig mange andre folk, folk du ikke kan forestille deg, som levde for lenge siden har sett.
Omsider kommer Stubbs også inn på frykten for å være stuck i noe, om ikke annet i forbifarten. Konserter, både av den rare og mer urare typen, skjer jo fra da til da – og ofte er det ikke helt åpenbart når det andre da-et inntreffer. Det er kanskje ikke verre enn at man kan spørre noen om det – men det sitter langt inne. Naturligvis tar det ikke så mange konsertopplevelser å lære seg hvor lenge den eller den formen for konsert varer – og da er man kanskje på god vei til å føle at man mestrer opplevelsen. Men det er alltid nye koder å knekke der ute. Selv kjenner jeg på en kriblende utålmodighet når jeg støter på videoinstallasjoner på kunstutstillinger, og jeg ikke vet når i den evigvarende sløyfen jeg er. Men, JAJA, når vet jeg egentlig det?
(Døden på Oslo S var forøvrig en begivenhet, det. Første akt var jeg litt ambivalent. De beste låtene til Frank Hammersland kom etter pausen. Det føltes som om det vaklet litt mer før, mellom ren ungdomskrim og nostalgitrip for folk på min alder og oppover (og litt nedover). I første akt har Nina en monolog om schtøgge, gamle, grå Oslo. Viktig, uunnværlig klisjé. Men når byen er grå i dag, så er det i stor grad fordi det er disse dempede ikke-fargene vi har valgt å kle den i. Så er greia at vi må dra til Økern-senteret og oppleve noe forbløffende scenografi i senterets første etasje, Gamle Bilder Fra Oslo-gruppa på facebook møter cyberpunk, for å få en ekstatisk smak av hvordan det kan ha artet seg, den gangen for lenge siden? Baren som serverer øl og mat er drevet av Flott Gjort. Det var fristende å spørre om det gikk an å få et pizzastykke med dobbel bunn.)
***
En sommernatt i juli, etter en fantastisk konsert med Svenska Folkjazzkvartetten, satt jeg og andre Motvind-festivalgjengere rundt et bål i Numedal da det kom en mystisk kar som ingen kjente. Han begynte å snakke om Gud, som han omtalte som “Kammeraten borti kroken”. Litt senere fant han fram en vakuuminnpakket Rema 1000-entrecote fra skreppa si, rev av plasten og kastet den rett på glørne. Dette tenker jeg på nesten hver dag.
***
Igjen dette opphenget med å skulle sammenligne populariteten til såkalt kunstmusikk og andre former for kunst, denne gang fra forordet til The Rest is Noise, storverket til Alex Ross om det 20. århundrets klassiske musikkhistorie:
“While the splattered abstractions of Jackson Pollock sell on the art market for a hundred million dollars or more, and while experimental works by Matthew Barney or David Lynch are analyzed in college dorms across the land, the equivalent in music still sends ripples of unease through concert audiences and makes little perceptible impact on the outside world. Classical music is stereotyped as an art of the dead, a repertory that begins with Bach and terminates with Mahler and Puccini. People are sometimes surprised to learn that composers are still writing at all.”
Javel. Det er nesten litt forbløffende hvor lite overbevisende jeg syns denne tankerekken er. Jeg er helt enig i at den nålevende orkestermusikken fortjener å løftes fram, at det må gjøres plass til det levende. Men hvor har Ross det fra at musikkens David Lynch finnes i konserthusene?
***
Når jeg sier «skjønner ikke bæret», er det som regel den gåtefulle sorten «stikkelsbær» jeg tenker på.
Vi vet ikke så mye om Boysen i dag, men vi må anta at han var bærets Mozart.
Utdrag fra «Tanker om Bær», utgitt på eget forlag 2020.
***
Jeg gikk en tur i påsken med en venn. Vi snakket om forskjellen på å se på bilder og å lytte til musikk, og hvordan det er med de andre sansene. Hun nevnte i forbifarten at det er gjort forsøk på å lage alarmsystemer som bruker lukt. Problemet er at vi venner oss til det, sa hun. Vi merker for eksempel ikke vår egen huslukt, men vi merker at andre har det (å komme hjem til sitt eget hjem når man ikke har vært der på en stund er det nærmeste vi kommer å møte oss selv i døra). Det finnes støy vi lærer oss å leve med. Men det er vanskelig å å få en bilalarm til å forsvinne inn i bakgrunnen, selv om vi kan få det til med duringen fra en firefelts vei. Det er vanskelig å lukke ørene. Men du trenger ikke anstrenge deg for å ha dem åpne heller. Vi kan leve med musikk mens andre ting skjer på en annen måte.
Jeg setter også pris på at konserter er en times tid hvor noen andre bestemmer. Man kan selvsagt gå, men du skjønner hva jeg mener. Så kan jeg velge hva jeg tenker på, konsentrerer meg om, forsøker å oppleve underveis. Men ikke helt – for det som skjer forsøker også å trenge inn til deg. Så man er kanskje fri til å assosiere hvordan man vil, trekke sine egne slutninger – men det som skjer står også fritt til å blande seg inn i den diskusjonen og virkelige moroa starter jo ofte er så inngripende at det virkelig former hele opplevelsen, og kanskje rett og slett tar fra deg litt av subjektiviteten din. Når man snakker om at noe skjer med hele tidsopplevelsen – en følelse av at ting går raskere eller saktere eller bare at du føler tidens gang mer i detalj – så er det på godt og vondt kanskje noe som først og fremst skjer i situasjoner hvor ingenting annet gjør krav på konsentrasjonen – enten du vil det eller ikke.
***
Vi kan diskutere i det vide og det brede om hvilken bydel som er vakrest, hvilken som er tøffest, hvilken som er dyrest, triveligst, mest Oschlo, minst Oschlo, mest mystisk, minst forjævligsert, mest romantisk, hvor det dufter best, og så videre. Men det er ingen tvil om at den morsomste er GREFSEN. Et mr. Bean-fjes av et sted.
***
Etter urpremieren på Anja Lauvdals Cosmic River, Kongsberg Jazzfestival 2022, leser jeg Jan Kjærstads Darwin-essay fra Menneskets Vidde på nytt, om mulighetene for en darwinistisk roman. “Den store diskusjonen på det tematiske plan ligger ellers i spørsmålet om mennesket er noe spesielt. Mange har vanskelig for å svelge en darwinisme som utelukkende ser mennesket som et dyr blant andre dyr. Det må være noe mer,” skriver Kjærstad, og jeg tenker at musikken Anja har satt i gang i Cosmic River, eller den formen for improvisasjon hun også driver med i Moskus, ikke er synderlig plaget av det. Videre:
“Jeg kommer til å tenke på Hamlets monolog og spenningen mellom å se mennesket som en “kvintessens av støv” på den ene siden og på den andre siden som et vesen “opphøyet i sin fornuft”, “ubegrenset i sine evner”, “så lik en gud i tankekraft”, “verdens pryd!”. For en darwinist er imidlertid det vi kaller sjelen bare et uttrykk for kroppslige funksjoner. Alt har vokst frem nedenfra, fra materien. Til og med vår bevissthet. “Selv tanker er knapt mer enn sekresjon fra hjernen, ikke mer fantastisk enn dødt materiale som påvirkes av tyngdekraften,” skrev Darwin i sin notatbok C.
Det må ha vært et provoserende utsagn i sin tid, men jeg tror det blir oppfattet som et like provoserende utsagn i dag.
Ikke desto mindre er det fenomener darwinister har problemer med å forklare – som romantisk kjærlighet, “romantiske følelser”. Kjærlighet mellom mennesker lar seg ikke redusere til ren kjønnsdrift. Hvorfor går vi rundt og er forelsket halve livet? Eller hvorfor handler et menneske av og til uforklarlig ondt? Hva med selvmordets problem? Og hvorfor skaper vi litteratur, kunst, kultur?”
Er forholdet til kollektiv improvisasjon som vi for eksempel møter i Cosmic River og Moskus litt sånn? Mylderet av muligheter, mangelen på “peking” i musikken, på en retning som anstrenger seg og velger bort? Den flate strukturen, nedenfra og opp, noen ganger frustrerende, for vi liker jo å bli fortalt historier med en retning, hvor muligheter er valgt bort, økonomiske og tydelige valg. Noen ganger kan jeg savne at Moskus trekker frem en av de mange fine komposisjonene de har i konsertsammenheng, også ting fra de nyere platene deres. Men for alt jeg vet hadde det også forpurret noe – ikke et eksperiment, så mye som et forsøk på å være som de er. Når jeg hører opptak av Cosmic River konserten fra Energimølla, finner jeg nye mønstre, stier og ny mening som glapp litt for meg da musikken ble fremført. Det samme skjedde vel kanskje med musikken Moskus ga ut på liveopptaket fra Victoria. Der og da var det en konsertopplevelse det var litt vanskelig å få hode og hale på – når jeg tilbringer tid med plata hjemme føles det som den naturligste ting i verden. Hva skyldes det, egentlig?
***
Guoste Tamulynaite. Foto: Kongsberg Jazzfestival/Birgit Fostervold
Guoste Tamulynaite i Steinhuset under Kongsbergjazz i år. I midten av konserten tar hun en annonsert pause. Hun sa det rett ut, før hun begynte. Halvveis inn kommer jeg til å slutte å spille litt. Det ender opp med at en del drar fra det lille rommet. “Å gi folk lov til å gå fra en konsert… det var en spennende opplevelse som jeg tar med videre”, sier hun og smiler. Jeg tror hun mener det også. Settet hennes er et godt sted å være, hun bruker hengelåser til å holde tangentene på en micro-Korg nede, det putrer og oscillerer, det er ganske vakkert og enkelt, på et vis. Det er ikke musikk som trenger å bære noe særlig mer enn vekten av 30-40 minutter. Noen ganger leser hun fra en notatbok fylt av tekst skrevet med grønt, rødt og blått blekk. Jeg spenner nakkemusklene av noen formuleringer – men Guoste er en luring.
***
“It takes two to tango”, sa et klokt menneske en gang, men når det kommer til hasardspillet yatzy, og improvisert musikk, bør man ofte være minst tre for at det skal bli ordentlig artig.
***
Av Filip Roshauw og Audun Vinger
The post NTT: Musikk i fri flyt og til sjøs appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Den norske jazzens grå eminense er gått bort appeared first on Jazz i Norge.
]]>Kristiansen hadde ofte klare meninger om hva som burde gjøres, og hvordan det burde gjøres. Selv om du kunne være uenig, så var meningene hans alltid godt underbygget. Få hadde som ham oversikt over den norske jazzens liv og utvikling i tiårene etter 1960. Med personlige erfaringer, en rik hukommelse, og masser av anekdoter, var han en kilde for manges opplysning til økt innsikt om norsk og nordisk jazzlivs utvikling i denne perioden. «Ring Steinar, dette vet han mer om», var et vanlig mantra når noen stilte spørsmål om hva det var som egentlig skjedde den gangen da …?
Dessuten dette: Vi er nok mange med en viss interesse for den norske jazzens moderne historie som har fått en telefon eller en e-post fra Steinar med suppleringer og kommentarer etter offentliggjøring av våre arbeider. Særlig om vi hadde gått ut offentlig med informasjon om eller vurderinger av «hva som skjedde da …. eller den» som han mente var feil, eller ikke ble riktig framstilt.
Steinar Kristiansen var en fritenker, en intellektuell, men ingen elfenbenstårn-tenker som trakk seg vekk fra virkeligheten og inn i en esoterisk idéverden. Han hadde bred kunnskap, dyp innsikt og sterk vilje til å gjøre den virksom i virkeligheten. Og som utdannet samfunnsviter hadde han et bredt begrepsapparat og verktøy for å analysere sin egen samtid. For ham var det å gjøre noe her og nå, viktigere enn kunnskapsutvikling for kunnskapens egen skyld.
SK Kvintetten på øvelse hjemme hos Steinar Kristiansen. Bandleder Steinar Kristiansen til høyre. Fra venstre: Knut Iversen (seinere barytonsanger), Harald Hveding (seinere musiker i bl.a. FMKN), Øystein Wang, Kristiansen og Are Lind med skarptromme (seinere gitarist)
From Harstad with love
I 1966 kom Steinar Kristiansen til Oslo og startet opp med studier ved Universitetet i Oslo. En jazzinteressert Harstadværing flyttet inn på hybel i et Oslo som akkurat hadde gjennomlevd et ras av nedlegginger av jazzklubber. Der det kort tid tidligere hadde vært flere sentrale og svært aktive jazzscener, var det i 1966 så godt som ingen igjen.
Terje Bjørklund og Karin Krog med andre musikere tok initiativ til å etablere musikerorganisasjonen Norsk Jazzforum for å sikre musikernes arbeidsmuligheter. Kristiansens svar var å ta initiativ til å få etablert Jazzklubben på Sogn, sammen med andre medstudenter. Jazzklubbens første konsert var 5. mars 1967, og Kristiansen var den selvfølgelige styreleder for jazzklubben i hele dens eksistensperiode. Denne jazzklubben var en helt essensiell arena for utviklingen av ny norsk jazz de neste årene.
Han hadde alltid et stort hjerte for og var svært opptatt av jazzens vilkår i Nord-Norge. Han utpekte seg selv raskt etter etableringen i hovedstaden som ambassadør for Harstad i utlendighetens Oslo. Og han fikk da også en stor betydning for jazzen i Nord-Norge. Hans kanskje viktigste arena kom til da han i juleferien 1968 tok initiativ til etableringen av Nordnorsk Jazzforum (NNJF), og han var dets første styreleder fra 1969. Men Kristiansen tok også initiativ til å få etablert et jazzprogram ved de da helt nye Festspillene i Nord-Norge. FINN ble en sentral arena for NNJF og ikke minst også for arbeidet med å få satt sammen et nord-norsk storband. Guttorm Guttormsen har tidligere fortalt levende om hvor viktig dette storbandet var i 1969, som en start på musikerkarrieren for en den gangen 19 år gammel musiker fra Mo i Rana.
Musikeren Steinar Kristiansen
I 1969 tok Kristiansen også initiativ til å etablere et storband i Oslo, det som ble til Universitetets storband. Her var han administrativ leder og musiker i en årrekke. I 1970 tok han et valg og la studiene på hylla en periode, for å prøve seg som fulltids profesjonell musiker. Kristiansen var en viktig stemme, som trompetist og som arrangør, i bandet som tok navn etter mellomnavnet og kallenavnet til ett av medlemmene, Arman Sumpe d.e.
Bandet som tok Reidar Arman «Sumpe» Myhres navn hadde en kraftfull blåserrekke, med Reidar Myhre på saksofon, Pjokken Eide på trombone og Steinar Kristiansen på trompet. Det ble da også av enkelte betegnet som det norske tilsvaret på Chicago. Vokalisten i bandet var en nyss hjemkommet musiker fra Israel og Midt-Østen, en musiker fra Tønsberg med navnet Jahn Teigen. Det ble bare utgitt én 7-tommer med dette bandet, men NRK gjorde opptak av flere låter med det i 1971.
Forsker og administrator
Parallelt med seinere arbeid i Rikstrygdeverket, fullførte han sosiologi hovedfag i 1977 med en avhandling om jazzens og jazzmusikernes plass i samfunnet. Kristiansens avhandling var en pionerinnsats i musikksosiologi i Norge, i dag er det et etablert fagfelt, den gangen var det et helt marginalt felt. Avhandlingen «Jazz og musikk – musikk og samfunnsaspekter og problemstillinger ved jazzens/musikkens forhold til omgivelsene, særlig knyttet til situasjonen for jazz-musikere i Oslo» var basert på Kristiansens rike erfaringer fra jazz i Oslo og Nord-Norge, og en lang rekke intervjuer med utøvende musikere og andre i det norske jazzlivet.
I 1990 begynte Kristiansen i forskningsrådet NORAS, seinere i Norges forskningsråd, med ansvar for administrative og strategiske funksjoner for blant annet forskning om velferdsorganisering, pensjonssystemer og velferdsstatens utvikling.
Allerede i 1974 ble Steinar Kristiansen valgt inn i styret i Norsk Jazzforbund. Han satt i styret i 18 år, hvorav åtte av dem som styreleder. I 1986, da Kristiansen overtok som styreleder i Jazzforbundet, flyttet dette forbundet sammen med en rekke musikkorganisasjoner i lokalene etter Grünerløkka videregående skole. Lokalene i Toftes gate 69 var satt av til kulturformål av Oslo kommune, og Kristiansen var en pådriver for å få etablert et Musikkens Hus, med jazzklubb (Oslo Jazzhus), øvingslokaler, Foreningen Norske Jazzmusikere, Rockforbundet og andre, sammen med Jazzforbundet.
Organisasjonsutvikling og profesjonalisering
I Kristiansens styre- og lederperiode i Jazzforbundet ble organiseringen av jazz i Norge ikke bare utvidet, men også profesjonalisert. Kristiansen var en av flere pådrivere for arbeidet som ble initiert da Rolf Grundesen overtok som arbeidende styreleder i 1977. Det nordiske samarbeidet med jazz var også et prioritert arbeidsområde for Kristiansen. Han var med og organiserte og ledet NordJazz-samarbeidet i en årrekke, med blant annet organisering av musiker- og bandutveksling. Dette arbeidet ledet blant annet til utgivelsen av albumet NordJazz Big 5 på Odin, der Kristiansen var medprodusent.
Parallelt med alt dette var han også en av initiativtakerne til etableringen av Norsk Jazzarkiv i 1981, en arkivsamling og et forskningssenter han selv har levert viktige bidrag til, fra egne arkiver og ikke minst av de opptakene som har overlevd fra Jazzklubben på Sogn. Hans tidligere nevnte fokusering på nordisk samarbeid, lå også til grunn for hans bidrag til å etablere en lang historie med Nordiske jazzforskningskonferanser. Den første nordiske jazzkonferansen var i Stockholm i januar 1980. Samarbeidet fortsatte til den 11. konferansen ble avholdt i Nasjonalbiblioteket i Oslo i oktober 2015.
Han var aktiv i utviklingen av Cosmopolite som en sentral scene for improvisert musikk, og satt i styret for både Cosmopolite Scene og Nasjonal jazzscene i mange år. Han bidro i mange år til Jazznytt, som skribent og redaksjonsmedlem. Han satt dessuten som styremedlem og styreleder i en lang rekke organisasjoner og virksomheter, innenfor både jazzlivet og forskningsverden.
Steinar Kristiansens bidrag til utviklingen og profesjonaliseringen av norsk og nordisk jazz strekker seg over nesten seksti år. Hans viktigste bidrag har nok vært til institusjonsbygging, -profesjonalisering og -utvikling. Dette arbeidet er uvurderlig, norsk og nordisk jazzliv skylder Steinar Kristiansen en stor takk for arbeidet han har nedlagt.
Det er alltid en vei videre
Men Kristiansen var aldri fornøyd med dit han var kommet, han så alltid etter en vei videre, med et sterkt ønske om å drive på framover. Sine egne bidrag tonet han ned, hans egen person var ikke viktig: Han kunne endog underkjenne sine egne bidrag. I den gamle oversettelsen av Matteus-evangeliet står det at man aldri skal sette sitt lys under en skjeppe, «I er verdens lys», het det. Å sette sitt lys under en skjeppe var et uttrykk for beskjedenhet, endog for falsk beskjedenhet, ifølge bibeltolkerne. Steinar var en av dem som alltid stilte sitt eget lys under en skjeppe. Men for ham var ikke dette et utslag av beskjedenhet, falsk eller ekte. For Steinar Kristiansen var jobben alltid viktigere enn personen, det var viktigere hva vi sammen fikk til, enn hvem som fikk æren eller skulle ha heder for det.
Helt siden han var med og etablerte Jazzklubben på Sogn som ung student tidlig i 1967, har Steinar Kristiansen over flere tiår jobbet utrettelig for at jazzens vilkår i Norge og Norden skal bli bedre. Han var også opptatt av at samfunnet skulle forstå hva jazzen bidro med. Ser vi tilbake til jazzens posisjon sommeren 1966, da en ung Harstadværing flyttet inn på hybel i Oslo, ser vi også hvor mye som har blitt oppnådd i tiårene etter, musikalsk, så vel som organisatorisk, økonomisk, så vel som kulturelt. Steinar Kristiansen har vært en sentral bidragsyter til dette arbeidet.
Om jeg nå skulle tenke meg at Steinar skulle lese denne artikkelen, så er jeg sikker på dette: Han ville for det første påpeke at det var for langt. Dernest ville det komme en lang rekke påpekninger der han ikke er enig i vurderingene mine. Steinar Kristiansen ville nok heller ikke vært enig i at det var behov for en slik hyllest og et slikt uttrykk for takknemlighet for den jobben han har gjort. Men kanskje ville han privat ha gledet seg over det.
Steinar Kristiansen fortjener virkelig meget stor heder for sin livslange innsats. Takk for innsatsen, takk for alt du har bidratt med, gode mann!
Hvil i fred, Steinar Kristiansen!
Johan Hauknes
The post Den norske jazzens grå eminense er gått bort appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Rolf Gammleng-pris til Helge Andreas Norbakken appeared first on Jazz i Norge.
]]>Trommeslager og perkusjonist Helge Andreas Norbakken, som tidligere i år ble tildelt Musikernes pris under Jazzprisen 2023, var blant mottakerne. Norbakken er kjent for musikalske samarbeid med artister som Mari Boine, Jon Balke, Kari Bremnes, Maria Joao, Karl Seglem, Becaye Aw, Miki N´Doye, Jovan Pavlovic og Anne Wylie. Som frilanser har han turnert verden rundt, og hatt sentral rolle i en rekke bestillingsverk.
Veteranprisene gikk til Mari Boine, skuespiller Vivi Sunde samt danser og pedagog Ingunn Rimestad. Utøverprisene ble tildelt bandet Kvelertak, skuespiller Kingsford Siayor, fiolinist Vegard Johnsen, artisten Gabrielle, dansekunstner Henriette Hamli Grønningen, dirigent og professor Grete Pedersen og trommeslager Thomas Gallatin.
Gammleng-prisen
Rolf Gammlengs pris til utøvende kunstnere ble opprettet ved Fond for utøvende kunstneres 25-års jubileum i 1982. Prisen fikk navn etter mannen som fikk opprettet fondet, Musikerforbundets Rolf Gammleng. Den gis til profesjonelle musikere og scenekunstnere for «fortjenstfull innsats ved grammofoninnspillinger og i sceniske konserter/forestillinger» som det heter i statuttene, eller for fantastisk innsats som utøver over tid – på litt mer moderne språk. Fondets styre velger prisvinnere fra innhentede forslag på kandidater fra utøverorganisasjoner og fonogramprodusenter i Norge.
The post Rolf Gammleng-pris til Helge Andreas Norbakken appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post UKAS JAZZPROFIL: Øyvind Skarbø appeared first on Jazz i Norge.
]]>I spalten Ukas Jazzprofil presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller annen jazzaktør. Har du tips, send oss gjerne en epost.
Hei Øyvind, hvordan går det med deg?
– Det går greit, etter forholda. Det kjennes unektelig litt rart å snakke om eiga karriere, samtidig som det strømmer inn opprørande bilder frå Gaza. Men på det personlege plan har eg nettopp begynt å spele igjen, etter å ha vore sjukmeldt for første gong. Eg ramla under ein løpetur på Ulriken, og slo albuen ut av ledd.
Nytt band og ny plate, gratulerer! Superless ble gitt ut 3. november og dere turnerer i Norge og Europa uken etter. Kan du fortelle oss om prosjektet? Hvordan møttes dere?
– Ingebrigt og eg begynte å drodle for 5–6 år sidan. Jeff Parker hadde tidlegare spelt i Ingebrigt sitt band, og er ein av mine favorittar. Så skulle vi i utgangspunktet til Los Angeles for å spele inn, men det kokte vekk. I mellomtida fann vi ut at tre var litt knapt, så vi fikk med Eirik Hegdal, noko vi ikkje akkurat har angra på. Han har tross alt skreve det meste av musikken. Vi fikk Jeff til Bergen, gjorde ein konsert på Nattjazz og gikk i studio like etterpå.
Du har nylig begynt å gi ut musikk på ditt eget plateselskap igjen, etter 9 års pause. Hvordan er det å sette i gang med det igjen?
– Eg har alltid vore involvert i dei fleste ledd i utgivelsane mine, så eg tenkte eg kan like så godt gjere dei siste tinga også. Eg liker å ha kontrollen, sleppe å vente på andre. Det krevst liksom ikkje så mykje kreativitet eller kjærlighet å få ei plate på Spotify. Det handlar egentlig mest om å lage ei liste over kva konkrete, tørre administrative oppgåver som må til, og så gjennomføre. Klart, Øyvind Jazzforum er mindre synlig enn til dømes Hubro. Eg får færre anmeldelsar og sånn. Men for å vere heilt ærleg så har eg slutta å bry meg. Det viktigste for meg er at musikken blir så bra som mulig. Så markedsfører eg etter beste evne, og utover det får det stå til.
Du har jo ditt eget «Skulekorps» også. Har du en forkjærlighet for korps? Riktignok et originalt korps. Hvor ellers henter du inspirasjon?
– Skarbø Skulekorps er ein veldig viktig arena for meg. Som komponist, produsent, trommeslager. Idéen har heile vegen vore å hente inspirasjon frå absolutt alle kantar, heilt uhemma, og blande det sammen. I vår slapp vi vår tredje plate, Innesko, og vi kjem til å spele ei rekke konsertar neste år.
I tillegg jobber du med musikk for barn og unge. Prosjektet Psst! som har fremført på utallige festivaler, skoler og Den Nationale Scene i Bergen. Og nå nytt album med andre musikere, Hest i Huset. Kan du fortelle om prosjektene? Og hvordan er det å jobbe med musikk og forestillinger for barn og unge?
– Eg starta tidlig å utvikle prosjekt for barn. Det er givande; både den direkte kontakta med opne barn – og økonomisk også for så vidt. Det er ein fin arena for å få brukt den leikne og absurde sida. Psst! er ei konsertforestilling laga i samarbeid med Øyvind Hegg-Lunde og illustratør Fredrik Rysjedal. Vi har framført den masse, mykje meir enn eg vanlegvis er komfortabel med. Men den er slitesterk. Så vi klare liksom aldri å legge den heilt vekk.
Hest i huset er eit nytt prosjekt eg vart invitert med i. Elisabeth Vannebo har laga virkelig flott musikk til dikt av Gustav Lorentzen. Sjølvaste Tone Hulbækmo og Spellemann-grossist Christine Sandtorv er også med. Ein veldig artig gjeng å vere med.
“Behold the most pointless release I have heard all year long. 1/10” er kanskje et kjent sitat for deg? Om en solo plate du ga ut i 2012. Hvordan klarte du frustrere denne kritikeren i så stor grad? Og hvordan ser du tilbake på dette nå?
– Hehe, vel, dette var ei plate for solo trommer, som nok bar preg av at eg var på leit. Dei fleste stykka var temmelig cerebrale og konseptuelle. I dag let eg i større grad intuisjonen styre. Kresten Osgood er også med på eit spor. Vi gjorde rundt 10 duokonsertar på denne tida. Dette var heilt på tampen av ein lang fase med nesten utelukkande friimpro for meg. Av ulike grunnar skifta eg rett etter dette litt fokus, og blei dratt mot meir metrisk musikk. Men framleis med stor kjærlighet for det å improvisere.
Har du noen andre planer og prosjekter på gang?
– Ja, eg driv og skriv musikk for Telehiv, eit nytt ensemble eg skal debutere godt ut i neste år. Etter omtrent to års tenketid, klarte eg å lande på besetning. Utanom meg sjølv er det Benedicte Maurseth på hardingfele, Martin Myhre Olsen på treblås, Joel Ring på cello, Ola Høyer på kontrabass og Håvard Aufles på tangentar. Er skikkelig spent på korleis det blir å sette såpass saftige og ulike folk i samme rom.
Hva hører du på for tiden?
– Akkurat no er eg midt i mitt årlige Nasheet Waits-kick. Eg hører generelt på enormt masse musikk, alt mulig, og ganske metodisk: Setter meg inn i eit band, ein musiker, eit plateselskap eller kva det skal vere. Så lagrar eg det eg likar veldig godt, det som gir gåsehud, i ei speleliste. Men eg sparar også på det eg likar litt, som har eit eller anna i seg eg vil absorbere, i den samme lista. Så denne lista har no godt over 1000 låtar, og planen framover er å høyre gjennom og luke ut alt anna enn det som gir gåsehud. Kanskje det gir meg ein klarare idé om kven eg er som musiker.
The post UKAS JAZZPROFIL: Øyvind Skarbø appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Rune Grammofon tildelt TONOs formidlerpris appeared first on Jazz i Norge.
]]>Juryen sier i begrunnelsen at Rune Grammofon har en tydelig profil på kvalitetsmusikk, og at det i løpet av sine 25 år har vært med å spre norsk musikk langt utenfor landegrensene.
– Dette er en veldig hyggelig anerkjennelse etter å ha drevet Rune Grammofon i 25 år. Jeg har alltid vært opptatt av at plateselskapet skal ha en tydelig profil, både musikalsk og visuelt. Illustratør Kim Hiorthøy har vært med fra starten, og har designet cirka 250 platecovere. Jeg har også i 20 år hatt en engelsk PR-agent, som også har vært viktig. Jeg har prioritert engelsk musikkpresse, som jo leses over hele verden. Det har vært viktig for å få musikken ut over landegrensene, sier Rune Kristoffersen.
Blant de som var til stede for å hylle Kristoffersen var Rune Grammofon-artistene Hedvig Mollestad og Espen Eriksen (her avbildet sammen med Kristoffersen), Helge Westbye og de andre i Grappa Musikkforlag, venn og samarbeidspartner Terje Pedersen fra plateselskapet Drabant – og Helene Rognøy og Willy Martinsen fra TONO, som hadde med seg diplom, juryens begrunnelse og marsipankake. Foto Willy Martinsen/TONO
Juryens begrunnelse
Juryen sier følgende i sin begrunnelse: Rune Kristoffersen etablerte Rune Grammofon i 1998, og siden starten har plateselskapet vært ensbetydende med kvalitet. Kristoffersen har valgt den smale sti ved å prioritere ulike eksperimentelle uttrykk med et begrenset kommersielt potensial, men Rune Grammofon har i løpet av sine 25 år vært med å spre norsk musikk langt utover sjanger- og landegrenser. Mange norske artister nyter i dag godt av oppmerksomheten og anseelsen som Rune Grammofon og andre aktører har skapt for norsk, eksperimentell musikk i utlandet.
Juryen for TONOs formidlerpris har i år bestått av Sten Ove Toft (uavhengig TONO-medlem), Agnes Hvizdalek (Norsk komponistforening), Alexander Austheim (NOPA), Andrew Smith (Musikkforleggerne), Martin Rane Bauck (Norsk komponistforening), Oda Svendsby (Musikkforleggerne), Ole Børud (uavhengig TONO-medlem) og Samsaya Sharma (NOPA).
Utdelt siden 2011
Der TONOs EDVARD-pris deles ut til komponister og sangtekstforfattere som har skapt fremragende musikkverk og sangtekster, deles TONOs formidlerpris derimot ut til mennesker, organisasjoner og selskaper som gjør et eksepsjonelt arbeid for å formidle musikk ut til publikum. Blant tidligere mottakere er Øya-festivalen, Mannfred Eicher/ECM, musikkforleggere som Leif Dramstad og Kai Robøle, Tommy Tee, Jazznytt-bloggen «Now’s the time», hiphop-mediet YLTV m.fl.
The post Rune Grammofon tildelt TONOs formidlerpris appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post NTT: Stramme strenger appeared first on Jazz i Norge.
]]>Litt kortere men likevel finfin remse denne gangen siden blogghalvdel Roshauw er opptatt med arbeid på en veldig frisk og fin festival i Osloverden, mens den andre halvparten skal ut til Bærum Jazzfestival der han skal holde to Jazznytt 18-arrangementer fredag og lørdag på det tidspunktet.
Jazz Sabbath i Bærum Kulturhus får være en av helgens anbefalinger om man befinner seg i Sandvika, dette er en pianotrio som på litt overraskende lystig og vanlig vis tar for seg det historisk sterke materialet av Black Sabbath fra Brum. Ikke heavyjazz i det hele tatt. Og spor du meg er det mye jazzy vibes på førstealbumet uansett, så dette er ingen tvungen idé. Håper de speller «Air Dance» fra undervurderte Never Say Die! Pianisten i Jazz Sabbath har faktisk spilt endel med Black Sabbath selv, i likhet med sin far. Adam Wakeman er som dere skjønner av etternavnet sønn av Herr Yes. Det var sikkert en helt vanlig oppvekst.
Lørdag allerede kl. 17 er det en annen overraskende booking på festivalen, da Berlin-kollektivet Jazzanova, som fra nittitallet ut utover var viktige i utviklingen av nu-jazz, downtempo, Gilles Peterson-aktig chill musikk som var svært dominerende i flere miljøer. Nå er de gjenoppstått som et stort liveband, såvidt jeg forstår sammen med den respekterte platesamleren og reissue-fyren DJ Amir. Han har jobbet lenge og bra med rettighetene til kult-labelet Strata East, og i fjor kom en plata Strata Records – The Sound of Detroit – Reimagined By Jazzanova ut på 180 Proof Records. Noe for the heads der ute. Amir skal også DJ-e på slutten av kvelden.
Søndag er det fortsettelse av Skien World i Ibsenhuset,med bestillingsverket «Pantone 448c with Cumin» av Mira Thiruchelvam sammen med Vestnorsk Jazzensemble. Dette så jeg på Victoria for noen dager siden, og det var prima. Åpen klasse-jazz med ekstra vekt på karnatisk klassisk musikk fra Sri Lanka. Overraskende «ferdig» musikalsk til bestillingsverk å være, med mye flott fløytespill fra Thiruchelvam, kjent fra Ni Grader Nord og Karpe. Ensemblet foldet sine hender på en kok måte, men Tejaswinee Kelkar utmerket seg som en annen stjerne på vokal, harmonium og modulær-synth. Tittelen tar utgangspunkt i «verdens styggeste farge» men musikken er riktig så skjønn og inspirert, tidvis også indignert. Dette prosjektet får et lengre liv!
Det var alt vi hadde krefter til denne helgen. Men flere konserter nevnes lenger ned i remsa. Som alltid informerer vi om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet og deler sakene, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@ gmail.com eller audun@ jazznytt.no,
Erlend Apneseth og felene hans har vi vært innom mange ganger her i remsa, og det blir nok ikke siste gangen heller. Med Erlend Apneseth Trio og gjesten Maja S.K. Ratkje ga de nylig ut knall-albumet Collage, og det er absolutt en av høstens råeste plater, den må bare høres. Fredag denne helgen skal han også, som en del av Oslo World-festivalen, fremføre et bestillingsverk på Riksscenen som har ekstra interesse for de jazzorienterte av oss, der er det et temmelig guffent band ellers bestående av ingen ringere enn Mats Eilertsen (kontrabass), Hans Hulbækmo (perkusjon og sikkert mye rusk), Helga Myhr (hardingfele og vokal), Veslemøy Narvesen (trommer), Selma French Bolstad (hardingfele og vokal), Rasmus Kjorstad (feler), Henriette Eilertsen (fløyte), Rolf-Erik Nystrøm (saksofon) og Anja Lauvdal (tangenter). OMG, med den lineupen føles det virkelig som å komme hjem. Men hvor er egentlig «hjem» i musikken? Her måtte man prøve å klargjøre.
Du har premiere på verket Herifrå på Riksscenen under Oslo World nå. Du er blitt en temmelig konseptuell og idébasert musiker med årene. Hva er det du skal undersøke med dette verket?
— Eg gjorde eit bestillingsverk for nokre år tilbake, Nattsongar, som var ein måte for meg å dykke ned i begrepet verdensmusikk på, med utgangspunkt i meg sjølv og mitt eige instrument. Det er nokre år sidan no, men eg ser vel dette som ei slags vidareføring av den retningen, sjølv om det kjem til å bli ganske annleis. Eg har vokst opp med ein lignande festival som Oslo World rett i nærheten, Førdefestivalen, og det ligg nokre koblingar i meg derifrå endå trur eg – bruddstykker, minner, ubevisste ting som av og til dukkar opp i ulike former. Og ein slags felleskapstanke kanskje, musikk som ein måte å møtast på. Når det er sagt så kjem gjerne kontekst og konseptualitet ganske langt uti prosessen for meg, eg startar aldri komponeringa med den tanken, ikkje bevisst i alle fall, og medmusikarane formar også mykje av retningen undervegs. På ein måte føler eg vel at eg fortsatt driv på med det samme som eg gjorde for ti år sidan, det samme prosjektet, som eg trur har noko med identitet og tilhørighet å gjere. Musikk kan være ein måte å føle tilhørighet til verden på, i alle fall oppleves det slik for meg. Det er eit av dei mest direkte språka vi har for slikt.
Har du noen konkrete eksempler på og beskrivelser av hvordan norsk folkemusikk, for eksempel fra din region, korresponderer med arabisk og musikk fra østen?
— Ja, frå min region kan ein jo berre sette på Ragnar Vigdal og måten dei sang religiøse songar saman på i Jostedalen, både tonalitet og frasering dreg tankane fort i den retningen. No er mikrotonalitet ikkje det eg har mest av i mitt språk då, eg brukar kvarttonar i blant men ikkje systematisk. Ellers er jo rytmikken i folkemusikken verda over alltid eit naturleg møtepunkt, det er noko der, måten den er jorda på, tyngden i den, som kjem frå samme stad.
Hva er grunnen til disse likhetene – kosmiske tilfeldigheter, omreisende mennesker eller grunnleggende musikalske regler?
— Godt spørsmål. Grunnleggande kosmiske reglar, formgitt av omreisande musikalske mennesker? Nei, eg veit ikkje. Kanskje det som oppstår og får vekse fram upåvirka får ei meir utvungen form, sitt eige naturlege system, som vi kjenner att når vi støter på det. Ein av folkemusikkens store styrker for meg er at den på sitt beste uttrykker noko djupt menneskeleg, noko naturleg og heilt grunnleggande, ein kvalitet som er lett å miste av syne, men som vi kanskje treng for å forstå kor vi egentlig kjem i frå. Eller ikkje forstå nødvendigvis heller, men føle. Eg trur det er ein slags lengsel i oss mot det der.
«Verdensmusikk» er et noe belastet ord på grunn av den vestlige utsynsvinkelen, men effekten av det – viljen til kunne møtes og forsøke å forstå hverandres kulturer og finne en felles plattform i glede over menneskelig formidlingsskraft er vel viktigere enn noensinne. Nå handler det ikke lenger bare over å kunne glede seg over frodig musikk, vi MÅ finne et fellesområde ellers går nesten kloden under. Kan musikken ha en symbolsk politisk og sosial kraft tror du?
— Ja, vi treng møtast i alt det vi har felles som mennesker, bli minna på det til einkvar tid. Musikk kan være eit slikt møtepunkt, og på den måten eit fredsspråk, noko sameinande. Eg opplevde ofte nevnte Førdefestivalen slik, og som eksempel trur eg symbolkrafta i å ta heile verda inn i ein liten kvit småby på vestlandet ein gong i året har verka positivt på mange også utover sjølve musikken. Det er verkeleg noko med å bli fysisk eksponert for tingene, og kanskje særleg på stader der det ikkje er kultur for å oppsøke dei. Meir slikt.
Hvordan har du gått frem under utvelgelsen av dette bandet, det inneholder jo flere av mine og andres ypperste favoritter på sine respektive instrumenter!
— Ja, for ein gjeng! Herregud. Det er ei god blanding av folk eg har spelt med før og nokre nye bekjentskaper og instrumenteringar, men felles for alle er at eg er storfan og har høyrt på alt dei har gitt ut. Eg hadde lyst å prøve ei litt større besetning enn eg har gjort før, og har syns det har vore veldig inspirerande å være ein del av Avant Folk-prosjektet til Frode Haltli og sjå korleis ein kan sjonglere det med rammer og frihet innafor ei såpass stor besetning, med så mange særegne uttrykk og personlighetar involvert. Eg håpar eg får til å sleppe dei laus, det viktige for meg er at alle får eigarskap til tingene, at vi står sammen om det. Det blir ganske rytmisk fokus her, derav to trommisar, og eg syns også det er veldig fint ha med såpass mange feler – det er nytt for meg og har utgjort ein slags kjerne i skrivinga. Endeleg skal vi bli høyrt!
Du feirer i høst 10 år som musiker på Riksscenen i Oslo, hvordan føler du at du har forandret deg i denne perioden?
— Eg er mindre angstfylt heldigvis, enn eg var særlig dei første 3-4 årene, det har tatt ein del krefter. Mykje går seg til med erfaringen ser det ut til, og det er ein god følelse. Eg føler eg har att mykje no for å ha tatt steget ut og gjort mykje forskjellig på relativt kort tid. Men eg står heile tida i motsetning mellom eit ønske om ro og innsikt og eit jævlig høgt indre tempo, og det beste for meg har egentlig vore å godta korleis eg fungerer, at eg nok ikkje får det eine uten det andre. Det er bedre å kanalisere ting enn å legge om eller prøve å forandre det. Så eg trur nok eg kjem til å fortsette å lage plater og sånn jamnt framover, eg treng det for å komme meg vidare i jungelen. Så kan ein jo håpe at andre har noko utbytte av det også.
Til slutt må jeg gratulerer deg med den vidunderlige platen Collage med trioen og Maja S.K. Ratkje. Voldsomt medrivende sound på den, føler at den skiller seg mye ut i trioens katalog. Har du noen minner fra hvordan det føltes der og da?
— Takk! Veldig fint å høyre det, for det var ein av tingene vi ønska med dette, ei anna form eller ein annan retning. Teste grensene for kor vi kan gå som band uten å miste oss sjølve. Maja er jo heilt rå då, det var veldig kick å berre møte ho på scena sånn uten å tenke eller prate gjennom tingene i forkant, og konserten var ein kjempeopplevelse for oss, alt som skjedde der føltes heilt naturleg. Det eine skapte det andre, og vi var plutseleg på stader vi ikkje hadde vore før. Det er den beste følelsen. Så har arbeidsprosessen inn mot albumet også vore annleis, vi har hatt eit grunnbilde, altså konserten, og så har vi klipt og limt og lagt på og gjenfortalt historien på andre måtar. Lang prosess, men veldig glad for at den blei som den blei.
Vi i Now’s The Time stiller oss så klart bak alle gratulantene når Rune Kristoffersen fra Rune Grammofon mottar TONO’s formidlingspris. Det gjorde han like før helga. Han har roet ned på utgivelsestempoen, men har gjort mer enn et livsverk allerede. Isolert sett har han utgitt mange sterke album, nesten like viktig er spillet mellom dem og assosiasjonene det samlet gir til omverdenen. Vi vil tro at mye norsk smal musikk har fått et større publikum på grunn av Rune og hans arbeid med annonsering og medieoppslag i engelskspråklige magasiner, det har gitt ringvirkninger. Dessuten har han gjort underverker for rocken også, men det får bli et senere essay. Først og fremst er han en trivelig fyr. Grattis!
Dette høres sikkert ut som en artig samenstilling nede på museet for han som ville kjørt Polestar om han levde i dag, men det er altså på Gamle Munch på Tøyen i kveld fredag at den svært musikalske steppdanseren Janne Eraker kan lansere vinylutgaven av albumet Movements for listening, der hun går i møte med en rekke av vår tids mest interessante musikere. Kunstneren Daan Botlek fra Nederland skal lage veggmaleri, og det er i det hele tatt stort tenkt fra Eraker.
Hør selv hvordan det låter også uten visuelle ledetråder:
Movements for Listening by Janne Eraker
Søndag er ultralegende Ron Carter i Oslo igjen for å ha konsert på Cosmopolite – forrige gang bassisten prøvde endte det i fornedrelse og karantene-fengsel på Gardermoen under covid.Uverdig behandling av en av jazzhistoriens viktigste bassister, og etlevende tidsvitne fra en av jazzens virkelige gullaldre. Han har en distinkt tone, meget proper klesstil og er i det hele tatt en fyr det er verd å ta av seg hatten for. Vi fikk tak i hans basskollega Stian Egeland Andersen akkurat idet han hadde gått av scenen i Ålesund sammen med resten av Harald Lassens Balans-band, for noen velvalgte ord om Ron Carters stil og betydning.
Stian Egeland Andersen. foto: presse
Det er ikke veldig mange basslegender igjen, kanskje noen nye blir født, eller at du er en kommende. Men hvordan vil du karakterisere Ron Carters rolle i jazzhistorien?
— Han må utan tvil reknast som ein av dei aller største og viktigaste bassistane. Bare tida med Mileskvintetten sørgar for det, liksom. Og det han gjorde der er for mange det beste og mest relevante han gjorde. Måten Ron C speler der ein skule. Det blir ofte beskreve som at han er ankeret i musikken, men det syns eg er eit sånn «back handed compliment». Som at han held dei andre på plass liksom. Eg tenker at han fasiliterer for dei. Han er han tredje romfararen i Apollo, han som ikkje blei med ut, men som lot Neil og Buzz fekk utforske, og sørga for at dei kom seg trygt tilbake. Ron C var på sitt mest innflytelsesrike på 60-talet, trur eg. Det er så mange kule plater med han fra den tida. Blue note og det. Han spelte med ALLE. Alt fra Elvin Jones til Chet Baker.
Kan man fortsatt få noe ut av å høre ham, utover følelsen av å være på et jazzmuseum?
— Ein kan i alle fall få klestips! Han er ein av jazzens best kledde, og har alltid vore opptatt av å ta seg bra ut på scena. Eg trur det, altså. Eg skal ikkje påstå at det han held på med for tida er veldig spanande, men det gir oss sjansen til å høre dei valga han tar etter det vilt lange livet hans som aktiv musikar. Sjølvbioen hans heitter noko som Finding the right notes, og når han mimrar på SoMe (som han er ganske aktiv på, som 80-somethings flest) om ting han har gjort, folk han har spelt med, skriv han gjerne «We found a lot of right notes that day». Eg syns det er interessant å høre korleis han speler på dei der über-standardane han har spelt i sju tiår. Det er vel stort sett bare standards det går i for tida. Han spelt på 2500 plater eller noko, så eg syns han skal få spele akkurat kva han har lyst til, sjølv om det hadde vore fett å høre han i ei freskare setting igjen, kanskje med nokre hippe NYC-folk eller liknande.
Hvor viktig er noe så prosaisk som basslyd for det ferdige uttrykket? Klarer du beskrive hans i forskjellige faser? Hva slags strenger, pickup og den slags?
—Det er heilt sentralt, spør du meg. Korleis ein hørast ut er like viktig som kva ein speler. Når to bassistar møtast, kjem ein sjelden unna ein liten samtale om «kva strenger bruker du»? Kor høg eller lav action ein har (mellomrom mellom strenger og halsen), og korleis ein angrip strengen er avgjørande for lyden ein produserer, og Ron C har vel gått fra ein ekstrem til ein annan i så måte. Han starta med tarmstrengar på 50-talet, det var ikkje noko alternativ, men gjekk over til stål ganske raskt etter at det blei tilgjengelig. Soundet hans på 60-talet er tydelig utan å vere tydelig. Det er vanskelig å forklare, men det er noko eiget. Han er ein av ganske få bassistar det er mulig å ta på blindfold, spør du meg. Eg trur han alltid har verdsatt lang sustain, og det hørast etter at pickups kom på markedet. Bjørn Kjellemyr sa ein gang at pickupen ødela litt for Ron C, fordi den gjorde at lyden kom nokre millisekundar raskare ut høgtalarene, og at Ron C blei litt vel på på tuppa på beatet. Eg veit ikkje kor mykje fakta det er i det, men han opplevast annleis f.o.m. rundt 1970. Det klippet her er pur D.I., som for mange (meg sjølv inkludert) er skrekken, men når eg hører på det nå syns eg eigentleg det er litt fett. Han omfavnar mulegheitene den lyden der byr på.
Ron C solo på 80-talet <3
– Eg veit ikkje kva slags utstyr han bruker nå, men han har gått tilbake til eit meir akustisk sound i alle fall.
Klarer du spytte ut tre favoritt-tunes med ham, med en kommentar om hvorfor?
— Eg er for gamal til å ha favoritt-tunes, Audun! Eg hører bare på plater fra start til slutt, fordi det sa pappa til meg at ein måtte gjøre då eg var liten. Her kjem det bare til å kome vilt åpenbare ting, men det får så vere.
– Den plata er første gang eg hørte ordentlig på jazz som ikkje var Frank Sinatra eller Kind of Blue. Eg jobba på Platekompaniet Sandnes og såg det albumet, tenkte det var ein kul tittel og satt det på. Og så blei eg grepe av at dei spelte med så mye vilje, nesten litt sånn tøff i tryne-holdning. Eg syns det hørtes ut som punk, på ein måte. Sidan eg spelte bass (elbass) beit eg meg merke i bassisten, og sånn blei Ron C den første jazzkjærleiken, eigentleg. Eg hadde prøvd meg på Jaco og sånt, men syns ikkje det var så fett med sånn flashy greier. DETTE derimot. Det var 100% driv og hipt, heilt utan intensjon om å gjøre noko anna enn det musikken krever. Studioplatene Miles-kvintetten slapp på 60-talet har ikkje fått like mye merksemd som nokon av dei livetinga («My funny Valentine»-plata til Miles er sjølvsagt og heilt der oppe), men dei er så eigne i uttrykket. Eg elskar dei, denne f eks.
– Det skjer så kult i det kompet, hør bare korleis han og Tony Williams held på, inn og ut, på vranga, og så boom! tilbake. Stort.
– Det ryktast at Ron fekk sparken fra Miles sitt band pga at han ikkje ville spela elbass (han speler det så vidt på Miles in the sky), men her hørast det ut som han koser seg fælt. Den plata er fra 1970, trur eg. Dagens bassistar kjem gjerne til kontrabass fra elbass, men for Ron C var det motsatt. Det er gøy å høre korleis han angrip det. For meg hørast det ganske kontrabassete ut, eigentleg.
Carter har noen underlige faser da han følger trendens vinder. Har du noen favoritter fra disse ikke-kanoniserte årene?
– Det hippaste han har gjort sidan Miles, syns eg. Eg trur ikkje dette er sampla, det hørast ut som han har vore i studio med Questlove, liksom. Se for deg Ron C, som då er ca 50, i studio med den gjengen der. Og så er han sansynligvis betre kledd enn dei. For ein heilt. Basslyden her er og akustisk Ron på sist beste.
– Eit bra eksempel på at sein Ron C-kan vere fint og hipt, når han speler med andre bra folk. Bill Frisell og Paul Motian. Og så er det faktisk ein Ron C-komposisjon, dei er det ikkje vilt mange av.
Hva bringer de nærmeste månedene for deg av konserter og longplayers?
— Eg speler på eg. Det er litt greier med Harald Lassen balans framover (min Red Clay-plate?), Baker Hansen durer på og slepp endelig ny plate neste år, og så har eg mitt eiget band som ingen har hørt om! Det er indie-rock, så eg veit ikkje om Ron C hadde likt det, men eg liker å tru det. Eg speler kontrabass og syng og sånn. Me er nesten ferdig med ei plate eg trur blir ganske så fin, så følg gjerne med på det. Den er produsert av ein av dei andre heltane mine, Chris Walla. Håper ikkje Ron C les dette og seier «du skal ikkje ha andre heltar enn meg». Eg finn veien ut sjølv, eg.
Det kommer musikk i et bankende kjør, heldigvis. Også innen norsk jazz og omegn. Vi kommer nærmere tilbake til disse utgivelsene senere i remsa og/eller i Jazznytt papir, men enn så lenge, her er helgens tre store norske jazz & omegn-skiver.
Bonanza of Doom: Bonanza of Doom (Sheep Chase Records)
Nytt band med Signe Emmeluth, Karl Bjorå, Magnus Skavhaug Nergaard,
Martin Langlie og Ole Mofjell, litt av en gjeng, men også langt mer dynamisk enn bare full bombing og doom-stemning som tittelen hinter til. Utgitt på et selskap som er blitt blant landets mest interessante.
André Roligheten: Marbles (ODIN)
En stor saksofon-favoritt i en årrekke gjennom mange prosjekter, blant mye annet sammen med ungdomskompis Gard Nilssen i Skien. Sistnevnte er med i dette nye profilerte bandet også, sammen med Jon Rune Strøm på bass, Johan Lindström på pedal-steelgitar og Mattias Ståhl på vibrafon. Det virker som at Roligheten har kommet en divisjon opp med dette albumet, der det iørefallende vikles inn i noe mer intrikat og underlig på herlig vis.
Jonas Sjøvaag: A Sense of Place (Shipwreckords)
Først må vi gratulere med dagen til Jonas Sjøvaag, håper du får en fin bursdagshelg. Trommer, trommemaskiner, produksjon og ikke minst sang på ny egen plate er en god gave til seg selv og omverden. Han utforsker her mulighetene i den akustiske crooner-tradisjonen, sammen med Andreas Ulvo (piano) og Mats Eilertsen (bass), med pålegg i ettertid av Mathias Eick (t), Jørgen Munkeby (sax), Embrik Snerte (fagott), Mattis Myrland (vokal), Juhani Silvola (gitar), Sarah-Jane Summers (fele) og Hans Martin Austestad (banjo).
Det er mange gode bevegelser i det unge musikk-Norge, det er jo litt derfor vi startet opp denne remsa i utgangspunktet. Det ruller videre både innen frijazz og trad, og det er også solide skjelv som lager nye skjæringspunkt mellom soul, funk og jazz. En eksponent for dette er prosjektet Sløgedal, som er frontet av den flinke sangeren Elise Sløgedal fra Agder sammen med andre dyktige musikere fra jazz og omegn – også med fersk og viktig studiekompetanse fra Norges Musikkhøgskole. Vi så dem med egne øyne på DølaJazz for et par uker siden, og samtidig kom også den første EP-en While You Wait, der også den svært lovende trompetisten Oscar Andreas Haug deltar. Da tar NTT opp telefonen, vøtt.
Gratulerer med debut-EP, flott er den også. Føler du deg som et annerledes menneske nå?
– Det er jo en spesiell følelse å kunne søke opp sitt eget navn på Spotify, og endel stress som er forsvunnet fra skuldrene, men utenom det er det vel ganske likt!
Viktig å være ekte. Musikk vært en del av livet ditt alltid, sikkert. Når begynte du med vokalarbeid på seriøst vis?
– Jeg begynte med sangtimer da jeg var rundt 9 år, og rundt 12-årsalderen ble det ganske seriøst også. Vi jobbet mye med klassisk repertoar, som jeg er takknemlig for i ettertid. Jeg lærte masse om sangteknikk som tillater meg å synge slik jeg gjør i dag. I tillegg har jeg sunget mange år i kor og fått mye mengdetrening der!
Jeg føler klare stemninger fra R&B, gospel og west coast-pop i musikken din, det stemmer vel det?
– Ja, det stemmer absolutt! De vokalistene jeg var mest inspirert av i oppveksten, og fortsatt er veldig inspirert av, er Beyoncé, Whitney, George Benson og gospelartister som Karen Clark Sheard og Fred Hammond. Jeg har nok definitivt lært mye om vokalteknikk og estetikk ved å høre på deres musikk, som jeg tar med meg biter av i min egen musikk.
Jeg antar at folka i bandet ditt er mennesker du har møtt på NMH – hvordan har miljøet vært der de årene du har gått der? Noen pedagogisk filosofi som stikker seg ut? Og har du mange andre prosjekter?
– Bandet ble til her på NMH, men jeg ble kjent med noen av dem allerede på videregående, faktisk! Jeg kjente altså allerede noen da jeg startet på studiet, som var veldig godt for meg. Da hadde jeg allerede et lite nettverk idet jeg gikk inn på denne litt store og skumle skolen for første gang. I ettertid har jeg innsett at det ikke var så stort eller skummelt, men faktisk et utrolig fint miljø jeg har kost meg masse i! Det er veldig åpent, og folk er så tolerante og respektfulle overfor hverandres person og arbeid. Det er jeg veldig takknemlig for! Jeg spiller med litt ulike folk, i tillegg til bandet, og prøver å utfordre meg på å gjøre nye ting som ikke er i min «bag». For tiden holder jeg mye på med et a capella-prosjekt hvor jeg arrangerer for sangere – det håper jeg kan utvikle seg til å bli et langsiktig prosjekt.
Øystein Folkedal spiller keys her, han har jeg møtt før, på Sildajazz da han fikk Talentprisen der. Hva betyr han for ditt musikalske uttrykk?
– Øystein har hatt masse å si for mitt uttrykk! De fleste låtene jeg spiller med bandet skriver vi sammen. Jeg kommer til Øystein med en tekst og melodi, som han setter akkorder til. Han har jo andre referanser enn meg, så å få Øysteins blikk på og innskytelser om musikk jeg har skrevet, gjør at det får et nytt uttrykk. Det blir jo en blanding av våre referanser, helt til vi tar med en ferdig låt til bandet og de kommer med sine innspill og tanker! Musikken hadde aldri blitt den samme uten de jeg spiller med, og spesielt Øystein.
Da jeg så dere på JazzIncubator på Lillehammer forleden helg ble jeg imponert av Morten Georg Gismervik som allerede har en stort tenkt plate ute på Hubro som heter Dunes at Night. Fra ham kom det mange digge gitarlyder, gitt!
– På EP-en er det Christian Moosdorf som spiller gitar. Han har definitivt kommet med mange gode innspill på låtene mine og var en stor ressurs i bandet. Nå har vi ingen fast gitarist, men har vært veldig heldig å ha med Morten Georg på de siste konsertene vi har gjort! Morten er veldig dyktig på å plukke ting og gjøre det til sitt eget. Han har også, etter min mening, en utrolig god evne til å høre på musikken og instinktivt skjønne hva han burde gjøre for å tilføre musikken et løft. Det setter jeg veldig stor pris på!
Men selve buljongterningen i slik musikk dere står for er jo rytmeseksjon. Fortell om dem som gjør at musikken havner in the pocket.
– Hanna Skjerdal på bass og Tobias Rønnevig på trommer er rytmeseksjonen i Sløgedal. Både Hanna og Tobias har jeg kjent i mange år og spilt med i mange ulike konstellasjoner, så da jeg skulle starte mitt eget prosjekt visste jeg at jeg ville ha med dem. Jeg kan alltid stole på at de gjør jobben sin bra og tilfører masse energi til musikken. Hanna spiller så deilig bakpå og er skikkelig musikalsk. Hun kommer med mange gode innspill til arrangering av låtene mine, som har gjort dem bedre! Det gjør også Tobias. Han er alltid veldig påskrudd og engasjert i musikken, lytter skikkelig godt og følger alltid opp sånn jeg ser det for meg. Begge to gir masse driv i musikken, som gjør det veldig lett å være meg!
Folk som hører mye på ny ung norsk jazz har så klart hørt Oscar Andreas Haug sammen med Tuva Halse eller i Bliss Quintet. Han er med på et par låter på EP-en, hvorfor kicker du og dere på tonen hans?
– Jeg har alltid syntes Oscar er utrolig flink og blitt inspirert av hvor dedikert han har vært. Gjennom videregående fikk jeg bli godt kjent med ham og spilt mye med han, noe som definitivt har hatt sitt å si for min utvikling. Når jeg nå gjør noe eget, er det veldig stas å få ha han med på det!
Oscar har en usedvanlig fin lyd i trompeten, og på de to låtene han er med og spiller på While You Wait bidrar han med så masse følelse og spenning. Jeg var alltid helt sikker på at jeg ville ha trompet på disse to låtene, som jeg er veldig glad for nå!
Det er mye funk og soul blant unge musikere som ellers er i kontakt med jazzen for tiden, hva tror du det kommer av?
– Det er et godt spørsmål! Kanskje det kommer av at vår foreldregenerasjon vokste opp med det og har vist det til sine barn? Sånn var det i hvert fall for meg og mange av mine venner.
Det er god oppdragelse. Av dine medstudenter på NMH nå, er det noen jazzband (og omegn) flere burde få opp øynene for?
– Jeg syns jo LEAH, som ga ut debut-album i september er skikkelig kult! I tillegg kommer Tobias Rønnevig, som spiller trommer i bandet mitt, ut med album snart – det er det virkelig bare å glede seg til!
LEAH har jeg hørt, og de er i alle fall temmelig fantastisk. Når kan vi høre Elise Sløgedal på en scene neste gang?
– I desember skal vi på en liten mini-turné til Sørlandet, Haugesund og Bergen. Det blir utrolig kult! Og for Oslo-borgere spiller vi på SALT 10. februar, det gleder jeg meg masse til!
Det var en glede å høre John Scofield i trio med Bill Stewart og Vicente Archer på Victoria forrige helg, der han spilte to utsolgte konserter på rappen for å lansere den råflotte dobbelt-CDen Uncle John’s Band (ECM), en av høstens aller beste skiver og en soleklar julegavekandidat for den som fortsatt gir bort musikk for å glede andre. Vi snakket litt med ham om plata forleden uke.
Konserten var herlig, den, kanskje aller best når de spilte annet enn standardjazz? Gøy å høre «TV Band», der alle fans av kvalitetspop fra sekstitallet kunne kjenne igjen noen fraser fra The Monkees. Han er i det hele tatt veldig mye på mimrer’n men klarer heldigvis å gjøre det om til interessant kunst for oss andre å lytte til. Sco var i slaget han men muligens en smule sliten på slutten, han sleit litt med å få feedback, lente seg bakover og holdt på å ramle over stolen på voldsomt vis. For så vidt bra med litt dramatikk i ellers trygge omgivelser. Men den største snakkisen på plata er ikke Dead-låta som gir albumet sitt navn, men den finurlig titulerte «The Girlfriend Chord», som ble til etter at han presenterte en låt for de andre musikerne i bandet i studioet, hvorpå trommis Bill Stewart lakonisk sa noe om at Sco benyttet akkorden ved samme navn, det vil si et flere tiår gammelt munnhell blant en viss type mannlige musikere om en spesielt innsmigrende akkord, som benyttes når man vil sjarmere noen. Kan det stemme at gitarer kan snakke til kvinners hjerter på denne spesifikke måten? Jeg så meg nødt til å kontakte en av Skandinavias største ringrever og mest flamboyante skjortebærere Staffan William-Olsson for å for vite mer.
Staffan William-Olsson. Foto: Jarl Morten Andersen
Jeg snakket litt med John Scofield forleden om fenomenet «the girlfriend chord». Har du noe forhold til denne?
— Jeg hørte utrykket for en god del år siden, om maj7-akkorder med #5 eller #11. Litt tvetydige, svevende klanger som egner seg til rolige låter. Hvis en musiker lagde enn låt der tittelen er navnet til kjæresten, visste man at det ikke var snakk om et blues-skjema.
Er det mange som bruker den – noen låt denne er i som utmerker seg?
— Mange av Scofields tidlige låter. Cmaj7(#5) kan også skrives som E/C (= en E-durtreklang med C i bassen), så av og til kalles denne typen harmonikk «slash-chords». Høy ECM-faktor: Pat Metheny, John Abercrombie, Ralph Towner med flere er ofte er stinne av disse akkordene.
Hvem er det som kom opp med dette munnhellet, tror du? En bitter, kjærlighetsløs mann?
— Jeg hørte det først fra pianist og skribent Ethan Iverson, men tror neppe at han er opphavet.
Oh, I didn't coin it, but have heard it on the scene for two decades "The 'Girlfriend Chord' (maj7#5) always appears when a solemn white male Brooklyn jazzer writes a moody 3/4 piece and names it for his girlfriend." Nice twist https://t.co/RvD29YBumk
— Ethan Iverson (@ethan_iverson) June 13, 2019
Har du inntrykk av, etter et langt liv på veien, at det faktisk er visse typer korder eller bare låter, som appellerer ekstra til kvinner?
— Musikk med for mange akkorder og et evig skiftende tonalt sentrum (f.eks. Allan Holdsworth) er i hvert fall en grei måte å tømme festen for kvinnfolk på. Jeg blir litt matt selv.
Hva er en typisk manne-akkord, da?
– E7(#9). Både dur og moll. Hendrix-akkorden.
Er det mange andre akkorder som har den typen eller helt andre kallenavn? Eller grep du hører som gjør at du merker at noen prøver å oppnå noe spesielt hos lytteren?
– Det som er in nå for tiden er å f.eks. spille en A moll med følgende toner (fra lav til høy): C, D, B. Det høres litt åpen og ambivalent ut.
Har du en personlig favoritt som får deg til å føles skikkelig hjemme og som deg selv på gripebrettet?
— F13, kanskje? Vi vurderte å kalle den seneste The Real Thing-platen for «Thirty Years in F7”» .. Jeg er nok mer opptatt av stemmeføring (voice-leading) enn de individuelle klangene.
Jazzgitar er jo så mangt i våre dager, men jeg antar det er noen spesielle korder eller tricks som utmerker seg hvert tiår som den dominerende blant jazzgitarister? Klarer du komme opp med en historisk linje?
— Jeg noterer at Allan Holdsworth har forandret jazzgitarspråket, også blant de som spiller med ren jazzlyd. Kurt Rosenwinkel er blodfan av Holdsworth og det har spredt seg videre. Mye legato, ukonvensjonelle akkorder.
Noe helt annet, etter Sco-konserten ble vi sittende og diskutere når og hvorfor det ble færre store afroamerikanske gitarister i jazz-sjangrene? Eller er dette bare helt feil?
— Det kommer en god del svarte gitarister fra baptistkirkene, som Isaiah Sharkey, Dan Wilson og Cecil Alexander; på mange måter arvtakere etter George Benson.
Det er da noe. Du er blant de mest aktive gitaristene jeg vet om – skal du gjøre noen ålreite konserter eller prosjekter den nærmeste tiden?
— Er på turné med Best Western Swing akkurat nå, spiller i Førde, Øystese, Bømlo og Bergen resten av uka. Skal gjøre et par konserter med fusionbandet Babylon Brothers: Sogndal 23. november og Nesbyen 24. november, ellers en god del triojobber i julestria. The Real Thing starter opp igjen med Ribbejazz på Lillestrøm 29. desember, Lillehammer Mikrobryggeri 30. desember og Herr Nilsen 27. januar. Sharp 9 gjenoppstår med Atle Nymo på tenorsax uke 5-6, Nasjonal Jazzscene 3. februar. Ny kvartett med Jojje Wadenius, Jens Fossum og Andreas Bye med det beskjedne navnet WOW! (William-Olsson/Wadenius), vi spiller på Gjøvik 29. februar, Nesodden 6. mars, Fredrikstad 7. mars, Horten 8. mars, Herr Nilsen 9. mars (21:00, ikke ettermiddag). Det blir et par uker med Kjeld Lauritzen Trio i februar (Herr Nilsen 24. februar), turné med Best Western Swing uke 15-17 pluss Vossajazz 23. mars.
OK, sikker på at det ikke er mer?
— Jeg spiller med Joel Frahm på tenorsax, Pat Bianchi på orgel og Joris Dudli på trommer i «Pat Martino Tribute»: Norge og Sverige uke 18-19 med bl.a. Herr Nilsen 11. mai. Så skal vi spille 1-2 uker i Europa. Vi gjorde en tur i mars, bare hør her!
Hva med Karin?
– Hun holder fortsatt koken: Stord 15. mars, Haugesund 16. mars, Nasjonal jazzscene 22. mars og Vossa Jazz 24. mars. Vi planlegger også en Sons Of Angels–reunion til høsten, pluss 2-3 uker i Sverige med Hawk On Flight, jazzrockbandet fra Göteborg som jeg spilte med ca 83-87. Mere The Real Thing uke 44-46. Life is good.
Herregud, du kommer deg rundt! Kan hende det kommer noen girlfriends på Sons of Angels-gigen i det minste!
Av Filip Roshauw og Audun Vinger
The post NTT: Stramme strenger appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Jazzintro 2024 åpnet for søknader appeared first on Jazz i Norge.
]]>Innledende runder på klubbscener
De fire innledende rundene av Jazzintro legges vinteren og våren 2024 til de største klubbscenene rundt om i landet. Med nye arenaer og nye samarbeidspartnere vil Jazzintro-deltakeren nå bli introdusert for en annen del av bransjen og for et annet publikum enn tidligere. Finalen i Jazzintro vil som tidligere foregår på Moldejazz i juli.
Lanseringspakke med festivalturné og mentorordning
Fem av landets største jazzfestivaler har vært samarbeidspartnere siden starten. Nå har vi utvidet festivalsamarbeidet ytterligere, og har fått med oss flere av de store festivalene, der Årets unge jazzmusikere vil være på plakaten under festivalsesongen 2025.
Som tidligere vil Norsk jazzforum legge opp en mentorpakke for Årets unge jazzmusikere. Denne lages i samarbeid med musikerne selv etter ønsker og behov, og kan inneholde blant annet møter med relevante bransjeaktører for en introduksjon til livet som profesjonell musiker, tilrettelegging av møteplasser og nettverksbygging samt opplegg for kunstnerisk utvikling.
Stipendet som vederlagsbyrået Gramo tidligere har tildelt Årets unge jazzmusikere, har dessverre falt bort grunnet endringer av retningslinjer hos Gramo. Det jobbes med å finne andre samarbeidspartnere som kan inkluderes i lanseringspakken.
Samarbeidspartnere Jazzintro 2024:
Bergen Jazzforum, Nasjonal jazzscene, Stavanger Jazzforum, Dokkhuset Scene, Moldejazz, Nordlysfestivalen, Bodø Jazz Open, Vossa Jazz, Maijazz, Nattjazz, Kongsberg Jazzfestival, Oslo Jazzfestival og Sildajazz.
Informasjon til søkere, kriterier for deltakelse og søknadsskjema finner du her.
The post Jazzintro 2024 åpnet for søknader appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post 800 000 kroner i musiker- og bandstipend appeared first on Jazz i Norge.
]]>– Noe av det viktigste vi gjør er å skape rom for musikere til kunstnerisk utvikling, og stipendene skal bidra til å gi musikerne denne friheten, sier daglig leder i Norsk jazzforum, Gry Bråtømyr.
Fordypnings-/studiestipend | Sum |
Anders Lønne Grønseth | kr 10 000 |
Andreas Andersen | kr 10 000 |
Ann-Iren Hansen | kr 10 000 |
Bárður Reinert Poulsen | kr 10 000 |
Bendik Baksaas | kr 10 000 |
Benjamín Gísli Einarsson | kr 10 000 |
Ellen Brekken | kr 10 000 |
Erlend Apneseth | kr 10 000 |
Guoste Tamulynaite | kr 10 000 |
Hannah Veslemøy Narvesen | kr 10 000 |
Heidi Kvelvane | kr 10 000 |
Helge Lien | kr 10 000 |
Ingrid Steinkopf | kr 10 000 |
Iver Myrset Asheim | kr 10 000 |
Johanne Johnsen | kr 10 000 |
Johannes Eick | kr 10 000 |
John Andrew Wilhite-Hannisdal | kr 10 000 |
Juliana Venter | kr 10 000 |
Live Schulerud | kr 10 000 |
Magnus Skavhaug Nergaard | kr 10 000 |
Maren Selvaag Askvig | kr 10 000 |
Miriam Namtero Kibakaya | kr 10 000 |
Nicolas Leirtrø | kr 10 000 |
Olav Andreas Abildgaard | kr 10 000 |
Paal Nilssen-Love | kr 10 000 |
Solveig Wang | kr 10 000 |
Thea Sørli Paulsrud | kr 10 000 |
Therese Ulvan | kr 10 000 |
Tore Flatjord | kr 10 000 |
Tural Raphael Gasimli | kr 10 000 |
Vetle Aakre Laupsa | kr 10 000 |
Ville Lähteenmäki | kr 10 000 |
Åshild Bergill Hagen | kr 10 000 |
Øvings-/studiestipend for band | |
Bêl | kr 20 000 |
BirdWorld | kr 13 000 |
Bishop-Breistein | kr 13 000 |
Cosmic Swing Orchestra | kr 20 000 |
FULL COMMUNITY | kr 20 000 |
Galumphing Duo | kr 13 000 |
Jacob Young trio | kr 16 000 |
Janne Eraker Ensemble | kr 16 000 |
Jørn Øien Cosmopolitan | kr 20 000 |
Kanaan | kr 16 000 |
Klakegg Guttormsen Renvåg | kr 16 000 |
KRISE | kr 16 000 |
Kristin Skaare Band | kr 16 000 |
LILJA | kr 20 000 |
Lisa Dillan Ensemble | kr 20 000 |
Majken Christiansen Quartet | kr 16 000 |
MESON | kr 16 000 |
Oddgeir Berg Trio | kr 16 000 |
Oker | kr 16 000 |
Party +1 | kr 20 000 |
Ragnhild og | kr 20 000 |
Sharp Nine | kr 20 000 |
Soft Ffog | kr 16 000 |
Subcurrent | kr 13 000 |
SULIDA | kr 16 000 |
The Way Ahead | kr 20 000 |
Trøen/Arnesen kvartett | kr 16 000 |
YAWN | kr 16 000 |
The post 800 000 kroner i musiker- og bandstipend appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Jazznytt 18 på Bærum Jazzfestival appeared first on Jazz i Norge.
]]>Men samtaleklubben Jazznytt18 er også på programmet, også det med litt andre intervjuobjekter enn de pleier å klare å diske opp med. Fredag og lørdag kl. 18 på Foajéscenen møter Jazznytt-medredaktør Audun Vinger et knippe interessante karakterer.
Fredag er det Adam Wakeman fra det britiske prosjektet Jazz Sabbath, som går jazzikalsk til verks i møtet med materialet fra Birminghams store sønner i Black Sabbath. Denne konserten er allerede utsolgt – kan de ha truffet en nerve? Også denne dagen er det mångsyslaren Martin Horntveth som snart er albumaktuell med soloprosjektet Gouldian Finch men som i Bærum igjen skal fremføre bestillingsverket til Kongsberg Jazzfestival forleden år, Polaroid, også det musikk som viser hans ville allsidighet.
Lørdag er det Sandvika-patrioten Laila Biali fra Canada som står for tur. Dette er faktisk tredje gangen pianisten og sangeren besøker Store Sal i Kulturhuset, hun har gjort stor suksess med sin varme souljazz. Hun debuterte i 2003 og utga en rekke album på egen label før hun signet med ACT i 2018. I år kom hennes tredje album for selskapet, Your Requests, der hun forholder seg til jazzens standardmateriale.
I tillegg kommer Stefan Leisering og DJ Amir fra det tyske kollektivet Jazzanova som siden midten av 90-tallet har vært viktige for utbredelsen av nu-jazz, downtempo klubbmusikk og liknende, som DJs, produsenter, remiksere, plateselskapdrivere og alt sånt. Nå har de gjenoppstått som et ni manns liveband.
The post Jazznytt 18 på Bærum Jazzfestival appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post UKAS JAZZPROFIL: Tore Bråthen appeared first on Jazz i Norge.
]]>I spalten Ukas Jazzprofil presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller annen jazzaktør. Har du tips, send oss gjerne en epost.
Hei Tore, hvordan har du det?
– Jeg har det bra, takk.
Ditt første studioalbum Retninger ble sluppet i august. Kan du fortelle om plata?
– Jeg har lenge hatt lyst til å spille inn egen musikk. Men det er noe med å ha tid til å skrive og ha en ide om uttrykk også videre. Jeg vasser jo rundt i gode musikere og spiller med mange, så jeg sitter vel litt nå i ettertid og tenker at jeg skulle ha gjort det tidligere.
Det er jo litt skummelt å komme ut med første plate når en er blitt godt voksen. Kanskje mest grunnet egne forventninger. Uansett, det føles mest fint å ha fått den ut.
Gjennom jobben min på Institutt for Rytmisk Musikk ved Universitetet i Agder har vi forskningstid innbakt i stillingen. Det gir oss ansatte en unik mulighet til å sjekke ut, eller å forske på, det vi jobber med. Jeg har lenge vært interessert i en modal tenkemåte, spesielt når det gjelder harmonisering, og valgte derfor å skrive låtene med dette som utgangspunkt. Å blande inn modal tenking sammen med mer tradisjonelle harmoniseringsteknikker gir nye muligheter i det musikalske uttrykket. Dette synes jeg er veldig spennende.
Plata er spilt inn med musikere som passer til uttrykket jeg ønsket å skape. Fredrik Sahlander (bass) og Øyvind Nypan (gitar) er begge kolleger på rytmisk (UiA). Oscar Jansen (piano), Trygve Tambs-Lycke (trommer) og Andre Kassen (saksofoner) er musikere som jeg har hatt gleden av å jobbe med gjennom ulike settinger over flere år. Alle har generøst bidratt med kunnskap og kreativitet på plata. Og teknikker Roald Råsberg, som også er en god kollega på UiA, er en magiker på mange måter. Han er selvfølgelig stødig som fjell når det gjelder det tekniske, i tillegg får han musikerne til å føle seg vel og prestere. Uten han, og musikerne som spiller, ville plata ikke blitt i nærheten av det den ble.
Du er også sentral i flere storband, hvordan er det å være musikalsk leder? Hvor begynte reisen, og hva har inspirert deg til å drive på med dette?
– Ja, jeg er musikalsk leder for Christianssand Storband, Sørnorsk Ungdomsstorband og Arendal Big Band. Denne reisen begynte for ca 27 år siden da jeg etter et praksisbesøk begynte som musikalsk leder for Christianssand Storband. Et par år senere var jeg med på å bygge opp Vest-Agder Ungdomsstorband (nå Sørnorsk Ungdomsstorband (SNUS)). Jeg har ganske nylig tatt over som musikalsk leder for Arendal Big Band.
Det å være musikalsk leder gir meg en unik mulighet til å kunne jobbe med noe jeg elsker samtidig som at jeg sammen med andre musikere og musikanter får være med på å utforme og skape musikalske uttrykk. Jeg prøver alltid å bli godt kjent med de som spiller, ha et åpent sinn, og å ta aktørene på alvor. Uansett om det er som innleid eller som fast musikalsk leder, og om jeg står foran profesjonelle eller amatører. Dette er både en givende og en spennende prosess. Som leder er det klart at jeg må ta musikalske avgjørelser, men disse er ofte basert på forslag og ideer fra de som spiller. Mye av øvetiden går med til diskusjon og utprøving. Jeg liker tanken på at det publikum får høre på konsertene er resultatet av samspillet mellom meg som musikalsk leder og de som spiller.
Som førstelektor på UiA underviser du i flere fag. Hvilke temaer jobber du med elevene nå? Noe du vil anbefale andre jazzinteresserte å studere nærmere?
– Dette semesteret underviser jeg teori, samspill og hovedinstrument, samtidig som jeg driver et nettkurs for lærere. Jeg er også leder for studieprogrammet Faglærerutdanningen i Rytmisk Musikk.
Jeg har alltid vært opptatt av å angripe det jeg jobber med fra flere vinkler. For å øke forståelsen av det en holder på med, for å komme seg videre og for å kunne løse utfordringer. Ting ser ofte litt annerledes ut om du klarer å skifte perspektiv og se det fra en annen kant. For å kunne gjøre dette kreves kunnskap, og ikke minst, kunnskap om hvordan kunne få mer kunnskap. Det er viktig å skape meningsfulle læreprosesser rundt disse temaene. Gjerne med utgangspunkt i kjent materiale. For eksempel går teori og praksis ofte hånd i hånd, i min verden. Uansett hva som kommer først, tror jeg at dette er viktig for å oppnå et helhetlig resultat. Jeg vil vel tro at undervisningen min bærer preg av dette.
Min oppfatning er at studentenes fokus har skiftet fra tidligere å være rettet mot en mer sessionmusiker-karriere og reprodusering, til et større søkelys på eget uttrykk og egen musikk. Det kan ha mye med at det nå er lettere å nå ut til et publikum gjennom lett tilgjengelige nett- og strømmetjenester, og at det er rom for flere uttrykk i dagens samfunn enn tidligere. For dagens unge musikere er det viktig å være i stand til å skape et eget uttrykk og samtidig kjenne markedet. Å kunne skaffe midler og å selge egen musikk. De må på mange måter skape sin egen arbeidsplass. Dette er kanskje den viktigste oppgaven vi som driver med undervisning av kommende musikere har nå. Å bevisstgjøre studentene på dette, og å gi nødvendig verktøy.
Hvilke planer og prosjekter har du fremover?
– På kort sikt er det ganske hektisk. Det nærmer seg jul, og i oppkjøringen er det mange konserter med både Christianssand Storband (CSB) og Arendal Big Band som skal gjennomføres. Og med det, mye musikk som skal tilrettelegges og arrangeres. Før julen trør til for fullt skal CSB en tur til Stavanger på festivalen Big Band Bonanza. Vi hadde nylig besøk av Hildegunn Øiseth og ble da kjent med henne, og musikken hennes. Gleder meg vilt til å presentere dette i Stavanger, lørdag 11. november. Festivalen byr ellers på mye god musikk og ikke minst gode treff med mange storbandkolleger.
I tillegg til å være musikalsk leder driver jeg jo som freelance musiker og har en del strøjobber og konserter fremover i forbindelse med julehøytiden. Alt fra pubjobber til kirkekonserter. Til våren kommer jeg til å skrive musikk til neste plate som planlegges innspilt til høsten. Det blir også konserter med musikken fra Retninger gjennom hele 2024.
Hva hører du på for tiden?
– For tiden går det mye i Ambrose Akinmushire. En spennende musiker med et spennende uttrykk. Veldig inspirerende.
Er det noen konserter du kunne anbefalt?
– Bill Frisell skal være AiR på årets Moldejazz. Det spørs om ikke jeg bare må dit, og få med meg alt han blir involvert i….
The post UKAS JAZZPROFIL: Tore Bråthen appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post NTT: Love is in the Eir appeared first on Jazz i Norge.
]]>Vi mottok sørgelige nyheter denne uken – den glimrende bassisten, tidligere formann i Norsk Jazzforbund og Jazznytt-redaktør i årene 1995-1998, Carl Morten Iversen, er død etter en tids sykeleie. Bjørn Stendahs minneord gir en god oversikt over livsverket, som har hatt stor betydning for jazz i Norge, både på scenen og i andre sammenhenger. Skrev godt, gjorde han også. Mange vil nok trekke frem plater med et band som AHA / Extended Nose / Extended Noise, et av åttitallets virkelig store norske jazzband. Trio 87 med Armen Donelian og Audun Kleive er også glimrende saker, og det er en fin, løssnippet stemning over innspillingene i duosamspill med Jon Eberson. Vi sender tanker til de som sørger og takker samtidig for musikken.
Det er konserter neste uke også. Særlig viktig er det å nevne at selveste Storyville i Molde, en av landets eldste og viktigste jazzklubber, feirer 70 år nå! Sytti år med kontinuerlig jazzklubbdrift i en liten norsk by er noe i nærheten av mirakuløst godt gjort, og fortjener naturligvis en stor feiring i morgen: Der spiller den glimrende pianotrioen Svein Olav Herstad Trio klokka 13 og om kvelden er det konserter med Lilja, Arild Andersen Group og Molde Jazzensemble med Peter Wergeni. Gratulerer!
Ellers er det mye annet fint som skjer – Joakim Rainer Trios Jazzintroturné har nådd Brønnøy Jazzforum på Vega i kveld, Joel Ross kommer innom Victoria i Oslo i dag også – les intervju med ham her – og Emmet Cohen Trio kommer til Trondheim og Dokkhuset med sin omreisende husfest. Han kan du lese et NTT-intervju med her, Cohen bør jo passe kanonbra i en by hvor det er en del unge musikere med glupsk historieinteresse. Emmet Cohen-konserten fra Moldejazz i sommer med Lars Frank og Ola Kvernberg ligger forresten ute på youtube – den er verdt en titt:
Sånn får det bli denne uka! Jeg, altså blogghalvdel Filip, går inn i Oslo World-bobla nå og blir der i en ukes tid fremover. Det blir hyggelig det også, uten at jeg skal mase så mye om det i herværende remse.
Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.
Her er en låt med Charlie Parker fra klubben Pershing i Chicago, 1950. Fantastisk saksofonspill, men det jeg kanskje er mest fascinert av akkurat på denne låten her er den halvvrengte gitarlyden til George Freeman. Låter den ikke nesten litt forut for sin tid?
Eir Vatn Strøm. Foto: Amanda Orlich
Om to uker kommer supertalentet Eir Vatn Strøm med debutalbumet Om jeg lar deg sove må du våkne, utgitt på det sprelske folkemusikkselskapet Ta:Lik. Der får vi oppleve en mer pop-orientert sanger, musiker og komponist, sammen med gode unge musikanter fra jazzens omegn. Allerede i dag er andre single ute, «Vil tro hun betrakter meg nå», og jeg kan ikke tenke meg en bedre anledning for en helgeprat med henne i remsa.
Gratulerer med debutsingel og snart egen plate, den gjør inntrykk! Etterhvert blir det kanskje en vane, men det føles vel som en milepæl nå?
— Tusen takk for det! Det føles veldig stort for meg, det er noe jeg har ventet på så lenge nå. Første innspilling gjorde vi allerede i mars 2022, så at låtene endelig kan høres av andre enn oss i bandet blir stor stas. Det føles aller viktigst for meg da jeg «endelig» får vise også denne siden av meg selv. De fleste kjenner meg fra Ævestaden, der jeg viser den folkemusikalske og litt mørke versjonen av meg selv som musiker og komponist og der jeg får mulighet til å reise rundt i verden og spille musikk med mine fantastiske venner! Utover det har jeg en følelse av at de færreste egentlig vet hva jeg driver med av musikk. Det er skikkelig kult å slippe album med egne pop-låter. Også er jeg svært fornøyd med de tre musikerne jeg har fått med meg i bandet, som virkelig er med på å utvikle låtene til det bedre.
Du har som du sier allerede gjort suksess med bandet Ævestaden. Hvordan vil du beskrive forskjellen mellom disse prosjektene om en marsboer skulle havne på kloden vår og stille deg spørsmålet?
—-Utrykkene er relativt ulike. Ævestaden vil jeg beskrive som mer dronebasert og minimalistisk. Færre elementer, som droner, basstromme, klimpreinstrumenter og vokal. Eir er pop og litt mer tettpakka. Tematikken i tekstene er også ulik. Låtene jeg tar med meg inn i Ævestaden er litt mørkere – om død, for det meste. Her er det de andre i bandet som bidrar til temaet kjærlighet. Kjærlighetslåtene mine bruker jeg i Eir. I soloprosjektet er låtene bygd opp som relativt typiske «låter», med vers, refreng, mellomspill og så videre. Det er mer flytende i Ævestaden. Refrengene i Eir er store, poppete, jeg er ikke redd for reverb, og trommesettet får en stor rolle her.
Marsboerene ville sikkert også ytret noe om å «fornye folkemusikktradisjonen» i møte med. Hva sier du til slike generaliseringer? Handler ikke denne musikken uansett om individuelle fortolkninger og om å finne sin egen stemme i verden?
— Jeg er forkjemper av både å fornye folkemusikken og bevare folkemusikken slik den er. Vi trenger begge deler. I det kommende albumet Om jeg lar deg sove må du våkne bruker jeg mye tradisjonelt materiale, men det er ikke nødvendigvis viktig for meg at det låter «folkemusikalsk» så lenge det låter bra. Noen låter vi spiller, som for eksempel «Å, kjæra mi Sigrid» og «Syng i stille morgonstunder» har både tradisjonell melodi og tekst. I «Din sol går bort» har jeg tatt i bruk en svensk salme i versene, som Unni Løvlid har oversatt til norsk, også har jeg lagt til egne refrenger for å tillegge mine egne tanker og meninger. Mye av det jeg elsker med den norske folkemusikken er salmene og skillingsvisene, men jeg kan ikke nødvendigvis relatere meg til innholdet i salmene. Uansett er tekstene nydelige, og det er viktig at folk i dag får høre dem.
Noe jeg alltid lurer på med artister er hvorfor og hvordan du begynte aktivt med musikk?
— Familien min oppmuntret meg fra tidlig, for de skjønte at det var noe jeg brant for. Startet i kor hånd i hånd med skolen og har alltid hatt en stor forkjærlighet til kormusikk. Der vil jeg trekke fram komponisten Marcus Paus. Hjemme og i bilen gikk det i Tom Waits og det er nok han jeg er mest inspirert av tekstlig. Hans utallige sanger om død og kjærlighet berører meg på et helt eget plan. Omtrent hver morgen må jeg høre «Martha» og «I hope that I don´t fall in love with you» på repeat mens jeg leser teksten i Spotify lyrics. Min yndlingssang som liten var «No one knows I’m gone» – også av Tom Waits. En stor grunn til at jeg ble interessert i musikk og til at jeg satset fullt på å leve som musiker er at min bror, Ask Vatn Strøm, også gjør det samme. Jeg har gjort omtrent akkurat det samme som Ask hele veien – men vi har gått ulike musikalske veier. Det er ikke rart jeg vil drive med musikk når jeg har en rockestjerne til bror. Ask er med i dette prosjektet og er å høre på plata.
Han er en go’ing. Er det noen andre hendelser som har fått deg dit du er i dag, kunstnerisk?
— Om jeg ikke hadde studert folkemusikk, men for eksempel jazz eller klassisk, ville jeg hatt helt andre referanser. Da jeg studerte det var jeg overbevist om at jeg skulle gjøre noe annet, for jeg har hele veien vært interessert i mye forskjellig. Jeg er svært glad for at jeg gikk veien jeg gikk. Og jeg er også svært glad for at jeg er så opptatt av å følge trenden, at jeg ønsket meg Ableton Live i julegave da alle andre på skolen startet med elektronisk musikk. Dette førte til et årsstudium i elektronisk musikk og preger uttrykket mitt stort. Sidsel Endresen vil jeg også trekke fram. Ved å ha henne som hovedveilleder under min master, og gjennom utallige låtskrivertimer, har jeg lært mye mer om meg selv som skaper. Det har hjulpet meg å nærme min «naturlige stemme», og fått meg til å forstå at jeg ikke bare kan krulle. En krull er forresten det vi i folkemusikk kaller ornamentikk. I slutten av 2022 mottok jeg prisen Årets unge folkemusiker, som har fått meg til å føle meg velkommen i folkemusikkmiljøet. Det har gitt meg større trang til å bruke mer tradisjonelt materiale på min måte.
Dette er i utgangspunktet ei jazzblekke, hvordan er ditt forhold til jazztradisjonen og improvisasjonens vesen?
— Jeg var jo en lengre periode overbevist om at jeg ville drive med jazz, da jeg gikk på folkehøgskole og under min bachelor. Det er jo en relativt friere verden der man virkelig kan utforske sitt instrument. Nå har jeg forstått at jeg kan være fri innen andre sjangere også, og det er deilig.
Er det noe ny norsk musikk i omegnen du har kick på for tiden?
— Absolutt. Jeg hører på Whammyboy omtrent hver dag. Digg musikk å ha på øret når man går på tur eller bare skal ta t-banen. Min gode venn, Ragnhild Moan, har et nytt prosjekt, Ragnhild Og., som jeg synes er fantastisk. For en behagelig vibe, og som vanlig, for en bra stemme.
Tekstene dine har en kvass poetisk klo, forholder du deg til norsk lyrikkhistorie eller til teksttradisjoner fra folkemusikken?
— Jeg er spesielt inspirert av norske skillingsviser. De er bygd opp så fint, og innholdet er til å gråte av. Og som sagt, alltid Tom Waits.
LP-en avsluttes med tre tradisjonsstykker. Hvorfor valgte du akkurat disse, tangerer de noe spesielt i dine egne låter?
— Dette er sanger jeg har kunnet en god stund, som har blitt «mine». I blant når jeg komponerer og står fast, tar jeg i bruk folkesanger jeg kan, så på en måte er det litt tilfeldig at det er disse jeg har brukt, men på en annen side er dette sanger jeg har tatt vare på fordi jeg er så glad i dem.
Eir Vatn Strøm. Foto: Amanda Orlich
Du takker Sidsel Endresen og Unni Løvlid for inspirasjon i covertekstene – det er jo bra folk, hva har de lært deg?
— Unni hadde jeg som lærer under min bachelor og av henne har jeg lært mye materiale. «Din sol går bort» har jeg lært av henne. Unni er en av de viktigste kildene vi har i norsk folkemusikk. Av Sidsel Endresen har jeg lært alt fra tekst til musikk, og vi har til og med hatt dansetimer. To legender der altså.
Det er noe flott beatlesque mellotron i den nakne og rystende låten «Å kjære mi Sigrid», og det er i det hele tatt et mektig vemodig stemningsleie over hele albumet her. Fortell litt om musikerne som har vært delaktige i å skape disse vibrasjonene.
— Jeg har også tenkt Beatles. Mellotron er så vakkert, så jeg er glad for at Hedda Hammer Myhre er med i bandet. I tillegg til å spille Mellotron på plata, korer hun. Ask, som nevnt, er med på gitar, og Jomar Jeppsson Søvik spiller trommer. Selv synger jeg, spiller kraviklyre og elektronikk, og til og med piano på en låt.
Kraviklyre, du! Solveig Wang er også med på noe tryllesynth, hører jeg. Så så forresten i døra da jeg var på konsert på Riksscenen forleden. Et sted det skjer mye bra. Men spesielt jazzen, en annen smal musikksjanger, er i ferd med å sprenge seg inn overalt på utesteder i Oslo for tiden. Kan folkemusikken oppnå noe liknende?
— Jeg så ikke deg! Jeg merker at folkemusikken har spredt seg. Da jeg hang på Riksscenen for noen år siden var et for det meste folk fra miljøet som hang der, men når jeg nå drar på Blodklubb kjenner jeg ikke igjen halvparten av folket engang. Dette er takket være de som moderniserer folkemusikken. Når folk utenfor miljøet hører en folketone i popdrakt og derfor reiser ned til Riksscenen på klubb, vil de også oppleve den helt tradisjonelle og flotte folkemusikken som finnes der. De for se et hav av mennesker danse fridans og gangar om hverandre til tre nakne hardingfeler, med dempet belysning og visuals.
Folkemusikk til folket! Ok Eir, takk og lykke til med albumet når det kommer i handelen om to uker.
En gang i blant får bladet Rolling Stone trangen til å lage veldig lange lister hvor de kårer de beste musikerne på ulike instrumenter. Det er i og for seg forståelig nok, det, det er jo attraktivt lesestoff for mange. Men det går også fryktelig galt ganske ofte. Deres siste forsøk, en kåring av de 250 beste gitaristene innenfor alle sjangere, er et godt eksempel – kritikken hagler fra alle kanter, eksemplifisert med denne harangen fra sjølveste musikk-youtube-grevlingen Rick Beato.
Hva er det som er så jævlig med denne listen, da? Beato tar mest av alt tak i gitaristene som ikke er på den – folk som Allan Holdsworth og Joe Pass. Andre navn er oppsiktsvekkende langt nede. Django Reinhardt, for eksempel, vil vel av mange være en av få gitarister som kunne toppet en slik liste. Musikken hans låter fantastisk den dag i dag, har grepet og inspirert gitarister i alle mulige sjangere, han har en fascinerende livshistorie og utrettet noe banebrytende – det første jazzuttrykket som vokste frem fra et annet sted enn USA. Her er han på 70. plass, det er jo ikke akkurat raust. At Jack White er 60 plasser over Link Wray er jo også direkte rockefeil.
Her og der er det spredt ut noen yngre navn som dessverre ender opp med å få en del drit av gitarentusiaster. Sørgelig forutsigbart – og det er jo ikke deres skyld at RS ikke orker å gjøre mer enn å sminke den gamle rockismen sin snarere enn å presentere et ordentlig nytt blikk på gitartradisjonen.
Det er samme historien som da de slapp lista over de hundre beste trommeslagerne noen sinne, og hvor trommeslagere som Elvin, Tony Williams og Bernhard Purdie var bak storbandtrommeslagere som Gene Krupa og Buddy Rich i tillegg til Charlie Watts, Mitch Mitchell, Neil Peart, Bill Bruford og Terry Bozzio, for å nevne noen. Hvordan kan folk påstå at Ringo er en undervurdert trommeslager når han gang på gang får lov til å feie gulvet med trommeslagere innen jazz, funk og soul, afrobeat og så videre, er merkelig. Alle disse musikerne er feiende flotte, naturligvis, men det virker påfallende tilbakeskuende. Ethan Iverson skrev en lesverdig tekst (eller samling med tekstbrokker) som tok utgangspunkt i filmen Whiplash og denne kåringen. Der er han ganske hard i klypa når han skal beskrive virkelighetsoppfatningen som ligger til grunn her – dét kan man sikkert mene mye om, men vi må jo ikke leve i en verden hvor rockemusikere fra årene 1967-1980, sånn omtrent, naturligvis er de aller beste utøverne av all verdens instrumenter. Vi må ikke det.
Det er litt komisk at dette kommer noen uker etter at Rolling Stone-grunnleggeren Jann Wenner dreit på draget under lanseringen av sin nye intervjubok, hvor han bare snakka med hvite mannlige rockemusikere og begrunnet det med at de simpelthen var mer artikulerte enn afroamerikanske musikere og kvinner generelt sett. Et ganske spektakulært mageplask – men det skal sies, mange folk har jo ment at Wenner har vært en komplett idiot siden sekstitallet, så helt nytt er ikke det. Artikkelen til Axel Heidenreich i kulturmagasinet TBA om hvorvidt Wenners tid er forbi er interessant, selv om jeg ikke er helt enig i alt. Joda, arketypen rockegubbe har, om den ikke er helt død og begravet, i hvert fall fått mye pai i fjeset dette årtusenet. Men er en sånn streng gatekeeperfunksjon, uten respekt eller forståelse for andre sjangere eller for preferansene til andre folk, enten de er unge jenter, gamle fruer eller folk fra helt andre steder, egentlig det vi skal assosiere med Wenner? Rolling Stone ble tidlig opptatt av å hanke inn de største stjernene. Etter å ha blitt født i den motkulturelle revolusjonen på slutten av sekstitallet, penset de raskt inn mot midten utover på syttitallet. Og var jo derfor også en fryktelig utskjelt blekke blant mange. Denne ideologien lever i beste velgående – den Wennerske maktutøvelsen, fjeskingen med de største, ønsket om å samle mest mulig innflytelse på færrest mulig hender – det er det jo mye av i samtiden vår. At folk er mer opptatt av smaksdommeren enn maktmennesket har kanskje mye med at smaksdommeren er en arketype som finnes. Det hele minner litt om hvordan mye diskurs rundt Arkitekturopprøret fokuserer på arkitektstanden (som, for all del, fortjener å bli kikket i kortene) og handler lite om eiendomsutviklere, føringer fra det offentlige og så videre.
Én ting som slo meg med Wenners snevre syn på rockhistorien, er at noe av det som kanskje har vært mest skadelidende er artistene som kom før Rolling Stone hadde sitt øyeblikk. Den tidlige rocken, før den britiske invasjonen, føles underbeskrevet og stemoderlig behandlet ofte – som historier som hører hjemme i et svart hvitt fotoalbum, mens verden fås i farger bare noen år seinere. Fats Domino, Sister Rosetta Tharpe (som forøvrig er inne på topp 10 i gitaristkåringen), Little Richard… det er langt mellom de gode, dyptloddende intervjuene med disse pionerene. Synd – og samtidig som vi heier fram det nye, tror jeg det fremdeles er mye fint å hente i å forsøke å bringe denne historien litt nærmere.
* * *
Blogghalvdel Filip fylte år denne uken og fikk en tegning av et NTT-redaksjonsmøte på uteserveringen på Blå i gave av sin gamle, gode venn Ingrid Reime. Den hører vel hjemme i remsa også, syns vi! God helg. Foto: Cornelia Kristiansen
Av Filip Roshauw og Audun Vinger
The post NTT: Love is in the Eir appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post 70 år med jazzklubb i Molde appeared first on Jazz i Norge.
]]>Fra fiasko til suksess som jazzby
Det var 27. januar 1953 at de tre unge jazzentusiastene Otto Christian «Kikkan» Sættem, Størk Halstensen og Rolf Huseby tok initiativet til å stifte Storyville Jazz Club. Bak seg hadde Molde flere fiaskoer som jazzby, skriver klubbens selv i et jubileumshefte fra 1973. To jazzklubber hadde tidligere «avgått ved en rask og stille død», og det samme hadde skjedd flere jazzorkestre. Så etableringen av en ny klubb møtte skepsis både i lokalmiljøet og -pressen. Men etter den aller første ordentlige konserten, med Egil Monn-Iversen kvartett med Per Aspelin, ble tonen en annen. Klubben fikk seg etterhvert et fast lokale og medlemsoppslutningen økte bra. Senere samme år var Storyville med å stifte Norsk Jazzforbund, sammen med flere andre jazzklubber. Klubben var også initiativtaker til å etablere Molde internasjonale jazzfestival i 1961. Sammen med Moldejazz har Storyville Jazz Club hatt stor betydning for utviklingen av Molde som jazzby. I 2012 flyttet Storyville sammen med Moldejazz inn i byens nye storstue, Plassen. Her har klubben fått fast tilholdssted på en scene med gode fasiliteter både for publikum og musikere.
Viktig rekrutteringsarena
Storyville har har opp igjennom årene presentert både norske og internasjonale størrelser, og har blitt et yndet spillested for musikere på turné. Klubben har også vært dyktige på å gi plass til og løfte fram lokale musikere. Storyville har fokus på å presentere unge talenter spesielt, og har således vært sentral i rekrutteringen av de mange jazzmusikerne som har sitt opphav fra Molde og omegn. Flere meriterte musikere har «vokst opp» i klubben i rosenes by. Samarbeid med ulike aktører om seminarer og prosjekter som involverer barn og ungdom, har også vært med på å la unge stemmer bli hørt. I tillegg har Storyville gitt et konserttilbud til de aller yngste ved å arrangere barne- og familiekonserter.
I 2014 ble Storyville Jazz Club tildelt prisen Årets Jazzklubb av Norsk jazzforum. I begrunnelsen for prisen sier Norsk jazzforum blant annet at Storyville er en levende klubb i stadig utvikling som gjennom en oppdatert og kvalitetsbevisst programmering når ut til stadig nye publikumsgrupper.
The post 70 år med jazzklubb i Molde appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Scheen Jazzorkester & Fredrik Ljungkvist på jubileumsturné appeared first on Jazz i Norge.
]]>– Det er ikke hverdagskost for mindre klubber å kunne ta i mot et så stort band som attpåtil skal spille nyskrevet musikk. Det er derfor ekstra stas at vi som regionalt jazzsenter kan være med å bidra til at dette flotte bandet kommer ut i hele regionen», sier styreleder i Sørnorsk jazzsenter, Pål Koren Pedersen.
Regionens eget jazzensemble
– Vi er utrolig stolte over å kunne kalle Scheen jazzorkester vårt eget store profesjonelle jazzensemble. Bandet består av noen av landets beste jazzmusikere. Når de i tillegg får med seg Fredrik Ljungkvist må det bare bli fantastisk, sier daglig leder i Sørnorsk jazzsenter, Sigrun Tara Øverland.
Scheen Jazzorkester ble startet i 2010, har utgitt åtte kritikerroste album og samarbeidet med noen av verdens fremste jazzmusikere. De to siste årene har orkesteret bl.a. hatt prosjekter med den amerikanske stjernetrompetisten Ambrose Akinmusire, samt store norske band og artister som Cortex og Ståle Storløkken. Om Scheen Jazzorkesters siste plateutgivelse Logical Fallacies fra 2021 skrev Jan Granlies på jazznettstedet Salt Peanuts: «Den nye innspillingen til Scheen Jazzorkester er en utmerket session, hvor de igjen fremstår som ett av de mest spennende, større orkestre i Norden.»
Besetning:
Fredrik Ljungkvist – saxofoner/klarinetter, Guttorm Guttormsen – altsaxofon/fløyte, André Kassen – saxofoner, Jon Øystein Rosland – tenorsaxofon, Line Bjørnør Rosland – bassklarinett, Thomas Johansson – trompet, Finn Arne Dahl Hanssen – trompet, Magne Rutle – trombone, Frøydis Aslesen – trombone, Åsgeir Grong – basstrombone, Mattias Ståhl – vibrafon, Jan Olav Renvåg – bass, Audun Kleive – trommer
Turnérute:
Onsdag 08.11 – SandefjordJazz
torsdag 09.11 – Arendal Jazzklubb
fredag 10.11 – Skiensjazzdraget
lørdag 11.11 – Flekkefjord Jazzklubb
The post Scheen Jazzorkester & Fredrik Ljungkvist på jubileumsturné appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post UKAS JAZZPROFIL: Alexandra Archetti Stølen appeared first on Jazz i Norge.
]]>I spalten Ukas Jazzprofil presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller annen jazzaktør. Har du tips, send oss gjerne en epost.
Hei Alexandra, hvordan går det med deg?
– Hei Bendik, det går litt opp og ned med meg. Jeg skal være ærlig på at krigen i Midt-Østen, situasjonen på Gaza går sterkt innpå meg. Jeg har jobbet i Libanon i 10 år og har mange kollegaer i regionen. Det gjør meg trist og svært bekymret, rasende. Så, de siste ukene har ikke vært de beste. Men nå er det oppkjøring til festival der temaet er musikk og aktivisme, så jeg gleder meg samtidig til neste uke der vi skal møte og presentere mange sterke stemmer, midt i Oslo.
Du har plateslipp 10. november sammen med Steinar Raknes, og slippkonsert på Cosmopolite 29. november. Hva går prosjektet ut på?
– Steinar og jeg har spilt inn plate sammen, den heter Malena. Prosjektet startet sommeren 2008 da vi sang sammen for første gang i forbindelse med bryllupet på Bydheim Kino i Midsund. Så tok det noen år før vi kom oss i studio. Platen består av 11 låter fra den argentinske sangboken (bortsett fra en meksikansk drikkkevise).
Alle arrangementene er laget av Steinar Raknes og jeg synger. Musikken er en nytolkning av kjente sanger fra den argentinske sangboken og dette i møte med en norsk jazzmann. Steinar spiller bass og elektronikk på plata og live.
Vi har bare et liv, men i det ene livet vi lever, lever vi mange liv. Å gi ut denne platen er som å gi liv til en drøm jeg har båret med meg fra jeg var liten. Sangene er fra barndommen og ungdomstiden min, fortid og nåtid. Dette er sanger jeg har fått, samlet på og har lyst til å gi videre. Denne plata er en hyllest til kjærligheten, til familien, til musikken, til Argentina.
Sommeren 2005 mistet jeg faren min og befant meg et bekmørkt sted. Å være flerkulturell er sammensatt, og noe av det vanskeligste å vite når en forelder med røtter i et annet land dør, er hvordan man skal klare å ta vare på identiteten sin. Sommeren 2005 følte jeg at jeg mistet alt, at jeg ikke kom til å klare å ta vare på eller videreføre min argentinske arv. Jeg var overbevist om at med pappas død ville jeg miste mine argentinske røtter, kontakten med familien, språket, kjærligheten til fotballen, den latinamerikanske livsgleden. Men heldigvis er vi ikke satt sammen sånn. For det vi har fått har vi med oss, og vi kan gi det videre til de vi er glad i. Denne plata er et forsøk på det. Ta vare på og gi videre noen av de fineste sangene jeg vet. Det er min måte å hedre faren min på, huske han og Argentina. Det er min måte å kunne lukke øynene og se for meg landskapene jeg har opplevd fra utallige timer i bil i det langstrakte landet Argentina.
Alexandra Archetti Stølen med plateslipp sammen med Steinar Raknes 10. november. Foto: Agnete Brun.
I hovedsak er du festivalsjef for Oslo World, og har vært det siden 2006. Hvordan har reisen vært?
– At tiden har gått så fort, er det jeg tenker når jeg nå straks skal åpne Oslo World sin 30. festival. 18 av disse har båret min signatur og det er i grunn helt utrolig. Vi har gått fra å være statlige til å bli en selvstendig stiftelse, men hele veien har vi båret med oss vårt fundament – å gjøre norsk musikkliv mer globalt, å få store stjerner til å legge turen innom Oslos høstmørke var ingen selvfølge for 30 år siden. Vi har drevet festival med og uten internett, med og uten smarttelefoner. Det har skjedd utrolig mye de siste 30 årene.
Hvordan har dere satt sammen programmet? Er det noen konserter du spesielt ønsker å dra på?
– Programmet er satt sammen i dialog og samarbeid med mange gode folk. Staben min så klart, men også kollegaer i utlandet, musikere, bransjeaktører, publikum, frivillige. Oslo World tilhører alle. Jeg gleder meg veldig til konsertene på Nasjonal jazzscene 1. – 3. november. Bestillingsverket til Mira Thiruchelvam & Vestnorsk jazzensemble har jeg store forventninger til. Onipa blir en fest, og Almir & Daniel har release på sitt nyeste album som kom forrige uke. Skal heller ikke legge skjul på min store kjærlighet for latinsk musikk – tenker Bad Gyal på Rockefeller blir en for historiebøkene, jeg så henne i Barcelona (Primavera Sound og Razzmatazz) det var helt rått. Og så er jeg stolt over at Hermanos Gutierrez (dessverre utsolgt) kommer til Oslo for første gang under vår paraply.
Samtidig som dere allerede har et omfattende program på Oslo World, har du vært med å sette i gang prosjekter som Beirut and Beyond og Vårt Nabolag, samt videreføringen av Barnas Verdensdager. Kan du fortelle om prosjektene, og hvordan dere jobber med dem?
– Det var Lene Gravlie som startet Barnas Verdensdager som i dag lever sine beste dager i 16 byer i Norge, inkludert Oslo. Men jeg har vært med å arrangere det siden jeg tok over sjefsstolen i Oslo World, sammen med prosjektleder Gunnar Strand. Dette er et av de viktigste og fineste prosjektene jeg jobber med i dag. Beirut and Beyond og Vårt Nabolag startet begge på grunn av krigen i Syria og den enorme flyktningstrømmen i 2012 som satte verden på hodet. Jeg var i Beirut i forbindelse med turneen OK World til Bugge Wesseltoft, som jeg var prosjektleder for på den tiden. Etter hjemkomsten fant vi ut, med våre lokale arrangører, at vi måtte få til noe mer i den libanesiske hovedstaden. Det var da vi startet Beirut and Beyond International Music Festival, som vi har drevet i 10 år nå. Det er en krevende del av verden å jobbe i, men det er også noe av det mest meningsfulle jeg har brukt tiden min på.
Vårt Nabolag startet også i 2013 som en kommentar til myndighetenes manglende fokus på integrering av flyktninger. Vi bygger festivalarenaer på mottak og mobiliserer beboere og nabolag til festival. Dette har vært svært viktig mange steder rundt i Norge. Vi har arrangert Vårt Nabolag i Oslo, Asker, Vang i Valdres, Kinsarvik i Hardanger, Nes i Ringsaker og flere steder.
Hvor henter du inspirasjon til å engasjere deg i slikt inkluderende og samlende arbeid som du driver med? Har du noen forbilder som har vært viktige for deg?
– Jeg har jobbet med denne typen engasjement siden jeg var liten. Kanskje det hele startet da jeg var med i Osloskolens Guatemala-prosjekt som 13 åring. Dro alene, med den norske delegasjonen, til Guatemala rett etter borgerkrigen. Det var heftig for en fotballjente fra Fagerborg i Oslo. Ungdomstiden min ble preget av dette arbeidet og jeg har alltid hatt et hjerte for de underrepresenterte stemmene, de som har det vanskelig.
Jeg har mange forbilder. Som mange unge på 90-tallet var jo Nelson Mandela og de store frihetskjemperne forbilder for meg. Men jeg har også hatt mange gode folk rundt meg i arbeidslivet her: Åse Kleveland, Miloud Guiderk og Cliff Moustache er mennesker med mye kunnskap og engasjement, lidenskap og generøsitet. Jeg ser også opp til min stab, veldig flinke folk som gir varme og motstand, inkluderer og engasjerer. Så ser jeg opp til mange musikere og idrettsfolk – ingen hemmelighet at jeg er Maradona-fan, en mann som virkelig satt spor og hadde hjertet på riktig plass.
I disse dager beundrer jeg alle som kjemper for fred og frihet. Være seg menneskerettighetsaktivister med livet som innsats, Mats Gilbert, barna som under umenneskelige forhold finner frem en ball og et smil.
Har du noen andre prosjekter på gang du ønsker å fortelle om?
– Jeg jobber med å etablere en ny bransjefestival i Amman i Jordan. Amman Music Talks. Jeg tror Jordan kan være et møtepunkt i Midt-Østen på sikt. Et sted vi kan samle bransjen fra Swana-regionen. Tror det blir viktig fremover. Dette prosjektet gjør Oslo World i samarbeid med Amman Jazzfestival, Utenriksdepartementet og Nordisk Kulturfond.
Hva hører du på for tiden?
– Hører mye på meg selv for å pugge tekst til konserten min, hahahah… men aller mest hører jeg på Rosalía, Trueno, Yendry, Karpe, Hermanos Gutierrez, Bugge og Mari, Emilie Nicolas, Ingrid Olava, That Mexican OT, Chavela Vargas og Steinar Raknes. Hører på alt mulig.
The post UKAS JAZZPROFIL: Alexandra Archetti Stølen appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Carl Morten Iversen (1948 – 2023) appeared first on Jazz i Norge.
]]>Han begynte som akkompagnatør for visesangere fra 1965, spilte bl.a. med Lars Klevstrand på Molde-festivalen i 1968, men ble aktivt jazzinteressert omkring 1970, og studerte i USA til 1972. Hjemme i Norge var jazzlivet temmelig labert i 1972, noen måtte ta tak, og 24 år gamle Carl Morten Iversen ble på høsten president i Norsk Jazzforbund. Han syntes tittelen «president» hørtes for snobbete ut, og fikk på årsmøtet i januar 1974 gjort om tittelen til formann. I 1975 ble forbundsstyret flyttet til Molde, og Carl Morten kunne bruke sitt liv enda mer som utøvende musiker.
Han spilte igjen med Lars Klevstrand i Molde i 1973 og deltok på plate med Lillebjørn Nilsen i 1974. Som jazzmusiker spilte han fra 1973 i en rekke band, bl.a. med Brødrene Balke, Jon Balkes kvartett og Ditlef Eckhoffs kvintett 1973–74, Magni Wentzel kvintett 1974–76 og 1979–84 (LP’en «Sofies plass» 1983), Guttorm Guttormsens kvartett 1974–80 (LP’ene «Soturnudi» 1975 og «Albufeira» 1979), Per Husby septett 1975–77 (LP «Peacemaker» 1976), Christian Reim/Kalle Neumann kvartett 1976–77, Richard Badendyck kvartett 1978–79, Morten Halle/Rune Klakegg kvartett 1979–80, egen trio med Erik Balke og David Averre 1980–81, Per Husbys kvintett 1980–83, «One + 2» 1981–82 (kassettinnspilling 1981), «Oslo 13» 1981–93 (pl.innsp. 1983, 87 og 92, nordisk turné 1986, Spellemannsprisen 1988, TV-presentasjon 1988), gruppa «AHA»/«Extended Nose»/«Extended Noise» 1982-88 (pl.innsp. 1984, 86 og 1988–90), Bjørn Johansen kvartett 1985–86 (pl.innsp. 1986), trio sammen med Rob Waring og Frank Jakobsen fra 1986 (pl.innsp. «Secret red thread» 1991 og «Synchronize your watches» 2001), «Trio 87» med Armen Donelian og Audun Kleive 1987–90 (pl.innsp. 1987, engasjement i New York 1989), samspill med yngre musikere i Håkon Storm-Mathisens trio fra 1992 og «Krepsomvenders» fra 1993, samt turné med den internordiske gruppa «Jazz of C.H.O.R.S.» 1994. I 1996 spilte han inn platen «Going with the flow» med Olga Konkova og Audun Kleive, senere medvirket han på plate med Magni Wentzel, utgitt 2001, og samme år (2001) utkom en duo-plate med Jon Eberson, «Jazz for men», fulgt opp av «Standards» i 2003 og «Levende på Fyret» 2005–06. Med Jon Ebersons trio kom «Born to be slow» ut i 2009, og i 2010 kom Magni Wentzels konsertopptak fra Oslo Jazzfestival 2003, «Live».
I tillegg til den musikalske utøvelsen og hans tid i Norsk Jazzforbund, har han hatt flere verv i foreninger, råd og utvalg, bl.a. redaksjonsmedarbeider i tidsskriftet «Musikk» 1973–74 / «Vår musikk» 1974–76, leder av Foreningen Norske Jazzmusikere 1979–81 og 1989–93, redaktør av Jazznytt 1995–98 og i flere år leder av Norges Kunstnerråd. I 1988 ble han ble hedret med Buddy-prisen.
Bjørn Stendahl
The post Carl Morten Iversen (1948 – 2023) appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post NTT: Carla Bleys endeløse fantasi appeared first on Jazz i Norge.
]]>1. Fram Kunstfest arrangeres for tredje gang på Nesodden – her kan lese vårt intervju med en av festivalens arrangører, Juliana Venter, i forbindelse med den aller første gjennomføringen. Det er fristende å bare foreslå at folk tar en titt på den rikholdige, fontliberale flyeren, så skjønner de litt hva det går i. Men det er nå altså snakk om en fin miks av lokalt og internasjonalt, vi får høre en diskusjon mellom Nina Witoszek, Eva Joly og Andreas Hoem Røysum (!) ledet av Christian Borch (!!), Richa Chandra og fire dansere byr på indisk dans, det er utdrag fra to forskjellige teaterstykker, den fabelaktige perkusjonisten Jai Shankar kommer, Alessandra Rombolà fremfører musikk av Jan Martin Smørdal på fløyte, Sanae Yoshida gjør en solo-recital på piano, Andreas Røysum Ensemble gjør greia si og DJ Lovemachine (Paal Nilssen-Love) spiller plater. For å nevne noe.
Vi unner oss en formålserklæring også: «Fram Kunstfest vil presentere noen av de fremste utøverne vi har i Norge og på lillestore Nesodden. Vi har artister med opprinnelse fra India, Italia, Polen, Afghanistan, Sverige, Georgia, Fiji og Frankrike som vil berike oss gjennom en hel dag på vår halvøy. Nesodden er kanskje Norges tettest befolkete kunstnerkommune, og Fram ønsker å formidle dette og har satt sammen en grenseløs feiring av det ypperste utvalgte kunstnere alle kunstformer; dans, poesi, teater, dukketeater, debatt, lydinstallasjon, samtidsmusikk, frijazz, klassisk musikk, folkemusikk.»
2. Dølajazz er i gang med sin 45. festival! Les mer om årets program her – det er vanskelig å ikke la seg friste av 4×70-konserten, hvor syttiåringene Erling Aksdal, Vidar Johansen, Sigurd Ulveseth og Tom Olstad finner sammen (de spiller også på Herr Nilsen klokka fire i morra). Ellers er ungjazzprogrammet Jazzinkubator en sentral del av festivalen, Matihas Eick kommer, kulda trosses med jazzparade i morra og inne på familiekonserten i teltet på Sigrid Undsets plass blir det nok varmt. Blogghalvdel Vinger er på plass for å skrive om herligheten – ses på konsert!
3. Lillestrøm Storbandfestival er allerede i gang, men i morra blir det virkelig travelt, med konserter på fire forskjellige scener og et stort spenn, fra Piazzolla til Wendelboe, Beatles til Cosmic Swing Orchestra.
4. Bassist Erlend Olderskog Albertsen har med seg et svært fint band på en miniturné i Oslo Øst nå for tiden. Kalenderansvarlig glemte dessverre å nevne det i forrige nummer, men vi må bare understreke at opplegget virker helt vidunderlig, ja, forbilledlig, og i morgen er det mulig å se dem i Stovner Kirke klokka tre. Komigjena, det er bra greier!
5. Skatten på Tøyen, altså, der har du et sted som setter pris på string swing. Og det gjør vi også, en snarvisitt innom Fjortendeoktoberband før vi så Norges herrelandslag falle sammen mot Spania reddet vel i grunnen forrige søndagskveld. Elegansen, musikaliteten, det virtuose overskuddet, det lynraske og lette gitarkompet, gleden over å høre noe bare funke i en fucked up verden… denne musikken kan sikkert kurere blåmandager også, og da passer det bra at nettopp Skatten nettopp kjører Django stringswingjam – annenhver mandag på oddetallsuker. Lett å bli svimmel av akkurat hva dét betyr – men arrangementet anbefales uansett!
6. Joakim Rainer Trio finner mening i det intrikate og åpne, og de er ute på Jazzintro-turneen sin nå. I kveld spiller de i Bergen, på onsdag spiller de i Vadsø, og torsdag spiller de på Hemnesjazz.
7. Milde måne. Jeg har aldri sett en fullere kalender inne hos Jazzinorge noen gang, tror jeg. Oslo Jazzensemble og Torun Eriksen spiller i Arendal, Trygve Seim og Frode Haltli på Kampenjazz, det blir naturligvis helt mega, tidens vibrafonist Joel Ross kommer tilbake til Victoria neste torsdag, fantastiske Svein Olav Herstad Trio spiller både i Bergen på torsdag og Molde neste fredag, Heidi Skjerve har et fascinerende prosjekt hvor hun tar utgangspunkt i Thoreau’s journaler og som spiller på Dokkhuset på onsdag, da er Trondheim Jazzorkester og Trygve Fiske i Oslo… Sylvie Courvosier og Mary Halvorson kommer også til Victoria, forresten, på onsdag. Ses på konsert!
Som alltid informerer vi om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.
Her er Maceo Parker med «Tell me something good» fra 1998-skiva Funk Overload. Jeg vet da søren. Ble sent arbeid med NTT i dag. Les Tom!
***
Karl Seglem. Foto: Oddleiv Apneseth
Karl Seglems kunstnerskap er mangslungent. Det strekker seg, enten han vil det eller ikke, snart førti år tilbake som aktiv musiker på tenorsaksofon og ymse bukkehorn. Som komponist, poet, produsent og plateselskapdirektør. Møtet mellom jazz og norsk folkemusikk står naturligvis sentral, men den samme nysgjerrigheten strekker seg like naturlig ut i verden i sammensmeltinger han har kalt worldjazz, og med betydelig publikumtilfang i et stort jazzland som Tyskland. Kanskje er det også en følelse av at mange av disse trådene samles på albumet Mytevegar (myth.path.hope), som ble sluppet i dag. Albumet er å få i to forskjellige versjoner – en dobbelt-LP du for eksempel kan kjøpe her, og en strømmeutgave du for eksempel kan lytte til her.
Mytevegar har tatt fem år å lage. Et tjuetalls musikere deltar på innspillingen, som er et sorts konseptalbum, nesten collage-aktig, utviklet over tid, hvor ting er blitt lagt til og trukket fra. I sentrum for «handlingen» finner vi Seglems egen lyrikk og miljøengasjement i møte med den gamle norrøne fortellingen om Balders død. En særegen og ambisiøs musikkfortelling som vi fikk lyst til å snakke med Seglem om.
Plata tar tak i fortellingen om Balders død, en rørende og rystende del av de norrøne mytologien. Hva er forholdet ditt til den fortellingen?
– Det er en forteller som heter Jorunn Barane som jeg har jobbet mye med som introduserte meg for Balders død da jeg gjorde et bestillingsverk for Nynorske Litteraturdagar i 2018. Tre av låtene jeg gjorde på det bestillingsverket er med her. Jeg har gjort om, bygd opp og revet ned og holdt på noe voldsomt med dem. Det reddet meg egentlig under pandemien. Om den ikke hadde kommet, hadde ikke de låtene vært med. Det var noe helt eget med det, samtidig som jeg lurte på om det var godt nok. Det har vært utrolig mange runder med editering, klipping og liming og nye pålegg på et konsertopptak. Lydmessig er det litt varierende, men det står seg, mye takket være samarbeidet med den nye produsenten min, Alf Magne Hillestad. Så det var Jorunn som introduserte meg. Bestillingsverket var på en måte en slags skisse som ble til denne plata. Jeg skjønte ikke helt hvordan jeg skulle sette den myten opp mot det som er mitt. Jeg spilte nesten ikke saksofon på bestillingsverket, tanken var å lage mye av musikken for bukkehorn, i den tonaliteten som er mulig der. Og det er jo ganske begrensa. Men så brukte jeg årene etterpå på å skrive Kvervel-diktsamlingen og den samlingen som kom i fjor. Den førte til at jeg følte at jeg klarte å koble den gamle norrøne myten med mine egne nye dikt. Det er på en måte en lek med stoffet. Jeg leste anmeldelsen til Johan Hauknes av konserten vi gjorde på Oslo Jazzfestival, og han gikk i alle detaljene i Balder-myten. Det har ikke jeg gjort, og det har vært ganske bevisst, for jeg ville ha mulighet til å fantasere, leke og putte inn mitt eget snarere enn å gjenfortelle en myte. Jeg er fornøyd med det, og jeg tror det har å gjøre med at jeg har jobbet med dette her i fem år siden jeg skrev bestillingsverket. Det er en lang prosess, og det er derfor det er så mange musikere med her også. Noe er spilt inn i 2022, og noe er fra 2018 og filutveksling via nettet under pandemien i de årene hvor det var umulig å reise og spille sammen. Det er mange varianter, både av innspilling og miks.
Det virker som at du har funnet stoff i den hvor du både kan benytte deg av din egen poesi og et større spørsmål om hva det er som skjer med jordkloden. Hva forteller den historien deg i dag?
– Den er både forferdelig og vond. Det er jo på en måte mange som stiller spørsmålet, hvem er det som ikke vil gråte, hvem er det som egentlig ikke vil gråte for jordkloden og for klimaet og miljøet i dag? Noen nekter å gråte, sånn som jotunkvinnen Tokk gjorde. Og dermed måtte Balder bli værende i Hel og så kom Ragnarok, også gikk det til helvete. Det skal sies at Balder egentlig overlever i enden av myten. Da er han en av dem som våkner opp igjen og får en sjanse til.
Det er litt snilt.
– Haha, ja, det er litt for snilt! Men de hadde vel et håp de óg. Men egentlig har det blitt mer og mer fascinerende å bruke det som et utgangspunkt for musikk og skriving. Jeg tenkte ikke så mye på Balder da jeg skrev den siste diktsamlingen, da var det klima og miljø som var den røde tråden, paradokset i djup redsel og djup ro. Roen ligger i at jeg er så privilegert at jeg kan skape noe. Det er det som gir meg ro og det eneste jeg på en måte kan bidra med. Redselen er stor den og, men jeg er heldig som kan ha den roen med å skape. Dette er blitt noe nytt, det er jo meg, men har produsenten Alf Magne pusha meg i noen nye retninger.
Hvordan da?
– Han kommer fra popen og har ikke jobbet så mye med improvisert musikk. Jeg tenker både på lydbildet, bruken av elektronikk, samples, og bruken av stemmen min. Han har fått meg til å tro mer på den. Jeg har brukt lang tid på det, det har vært et skifte. Mye musikk i dag er jo tekstformidling, og jeg har vært tydelig på at jeg jobber med instrumentalmusikk. Også fordi instrumentalmusikken er under press. Veldig mye musikk i dag er tekst tekst tekst, men jeg syns instrumentalmusikk er veldig sterkt. Det er kanskje derfor jeg ikke har brukt stemmen min så mye, men her er det ganske mye diktlesning og forvrengte stemmer. Den er i fokus, på en måte. Det var litt av det på den forrige plata mi, Nunatak, men her er det mer. Jeg leser tekster som jeg har skrevet og dikt på en mer formidlende måte.
Det er også en lek med roller. I åpningen av albumet kan opplesningen din nesten minne om en nyhetsstrøm, et kaos hvor ulike tekstfragmenter kommer forbi. Når fikk du følelsen av at dette albumet var en større fortelling? Har det vært der siden starten, eller er det noe du har gravd deg mer og mer inn i etter hvert? Du sier jo også at det har vært veldig mange forskjellige faser i denne innspillingen, og man kan få følelsen av at ting hengte sammen på en måte du ikke helt hadde sett for deg.
– Det stemmer nok, og det datt egentlig ikke på plass før i vår. Vi var vel siste gang i studio i februar, og da jobbet jeg med masse stoff. Det er mye som ikke er med, ting som er innspilt men som ikke er miksa og ferdig. Jeg bare spilte inn masse stoff for å komme dit, og jeg plukket dikt som jeg hadde lest i andre sammenhenger. Ting som sto for seg selv, men som jeg følte passet inn. På dobbelt-LPen er det en linje. Fra førstelåta “Lys Indigo” til sistelåta “Mørk Indigo” (som ikke finnes på strømmeversjonen, journ.anm). Men den er ikke nødvendigvis så tydelig, jeg hadde ikke planlagt den. Den ble til, også med tanke på formatet, at det er fire sider. Alle sidene henger jo sammen uten stopp. Sammenhengen datt på plass ganske seint, egentlig. Digitalt har jeg tenkt helt annerledes, det er en annen rekkefølge, og det er låter på LP’en som ikke kommer digitalt og omvendt. Jeg tenker at folk lytter annerledes der enn det de gjør når de setter på plata. Og det er en måte å framsnakke det å sette seg ned og lytte. Musikken som kunst og verdi er under press, syns jeg. Det vi skaper… i mange ledd føler jeg at det er veldig pressa, at det er noe folk tar for gitt. Det er ikke sånn over alt, men jeg føler litt det.
Det er vel også flere diskusjoner her. Du har det økonomiske diskusjonene, om rettigheter, godtgjørelser, hvorvidt disse store strømmemonopolene i det hele tatt går rundt, hvem som skal kunne ta seg råd til å være musiker eller drive plateselskap og så videre. Men bak der igjen finnes det jo en diskusjon om en devaluering, endringer i synet på hva kunst er og så videre. Og selv om det skulle finnes løsninger på de første økonomiske spørsmålene, er det jo ikke sikkert at det er like lett å svare på de andre spørsmålene.
– Ja, helt klart. Hvor mye styrer kapitalen i dag? Også de smale sjangrene kan oppleve at festivaler blir kjøpt opp av store aktører, de får bare mer og mer å si. Det handler om alle ledd i formidlingen av musikk, de som har mest penger tar seg til rette, og det de eier blir mest spilt og får mest fokus. Det er ingen tvil om at det har skjedd en innsmaling etter pandemien og at det gjør det vanskeligere for folk som holder på sånn som jeg gjør. Unge folk må jo ha det veldig tøft. Jeg er jo etablert og skal alltid klare meg, jeg har klart meg som frilanser i førti år og skal klare ti til. Men du merker det, med tanke på jobber og å få komme oss ut og spilt.
Men må vi også kanskje øve opp en slags motkulturell muskel som nisjefelt?
– Jeg tror det er helt nødvendig. Og det kommer til å skje, det går jo i sirkler. Det er folk som gjør det i dag også, og det er utrolig fint å se.
Det er jo mange som sitter med sin del av ansvaret her, men jeg føler vel kanskje også at den jevne interesserte kulturforbruker – meg selv inkludert – har vært litt for komfortabel med ansvarspulveriseringen.
– Jeg er helt enig.
Føles det viktigere for deg da å lage et album som virkelig insisterer på at dette er historiefortelling og et større “verk”? At du lager noe for de som faktisk bruker den tiden på det?
– Ja, og den tanken vokser etter hvert som man jobber. Det blir veldig forløsende å få gitt det ut og delt det når du har jobbet så lenge med det. Jeg tenker at det er verdt det det er, og de som ønsker å gjøre det, kjøper den og lytter. Det er fint, det trenger ikke være tusenvis av folk. At det har verdi for noen få er bedre enn at det ikke har det.
Det er jo så lett å føle at alt drukner i de store tallene, at den interesserte enkeltlytteren eller leseren ikke betyr noe. Men de gjør jo det – du vil jo støte på noen som har hengt seg opp i låt nummer 2 på side C, liksom.
– Ja, og det må man tro på, og det er veldig inspirerende. Jeg har en lytterskare som heier, og jeg får sånne tilbakemeldinger. Det driver meg veldig – jeg er opptatt av lytteren, av reaksjonene. Det er ikke sånn at “dette er stor kunst og om ingen bryr seg er ikke det så nøye” – jeg er ikke den typen, jeg vil formidle. Og på én måte er det viktigere å formidle på scenen, det er der jeg føler meg mest hjemme. Når jeg får til noe fint sammen med musikere. Men det er ikke dermed sagt at dette er mindre verdt, det er en annen prosess. Og jeg er veldig spent på å få spilt det for folk. Da vil det vise seg hvor vellykket det er og hvilken retning det går i. Jeg har vært veldig opptatt av hardingfelemusikk og hardingfela som klangelement i musikken min. Her er det veldig lite hardingfele, men den er der på en måte allikevel. Håkon Høgemo er ikke med på plata, men han har vært med i World Jazz-ensemblet helt siden Sogn-a-Song–plata i 1991. Så hardingela jo der likevel. Og når vi gjorde konserter er han med, du må ha to hardingfeler i et band med elektriske instrumenter, ellers har den ikke sjans. Den er så svak, jeg har jobbet masse med å få balanse i klangen i sånne band. Jeg har veldig lyst til å utvikle denne musikken dit med septetten. Denne gangen har jeg laget musikken med utgangspunkt i bukkehorn, og så må jeg inkorporere fela inn i det igjen. Det er jeg spent på.
Hvordan skriver du musikk med bukkehorn? Kan du beskrive en skrive-session med hornet?
– Hahaha! Jeg jobber ganske intuitivt med de hornene. Jeg setter meg ikke ned og skriver noter. Mye er spilt inn, enten på en drone eller uten en drone. Jeg tar opp hornet, varmer opp litt, trykker på record. Sånn jobber jeg live og. Det er selvfølgelig melodier, men jeg improviserer veldig mye på det hornet. Det er ikke så mye som er bestemt, og det er en helt annen tonalitet – jeg vet ikke alltid hvilke toner jeg spiller, og jeg vil ikke vite det heller, jeg vil ikke inn i det. Det er sånn jeg bruker det, jeg angriper det på en måte og det trigger noe jeg tror er bra for meg. Det er et fantastisk instrument å gjøre det på. Å improvisere, finne nye melodier som jeg presenterer for bandet. Da finner vi ut hvor det ligger, sånn at jeg kan lage noter.
Horn er jo et av de aller eldste instrumentene vi har. Og man kan jo utenfra se for seg at de som spiller det kommer i kontakt med et eller annet urmusikalsk. Er det eksotifisering, eller er det litt av følelsen?
– For meg er det litt av følelsen. Og jeg har ikke behov for å sette ord på det, men det trigger noe i meg som er mye eldre enn meg, tror jeg. Det har vært en bra ting. Jeg mener også at det å begynne å spille bukkehorn har gjort meg til en bedre saksofonist. Eller, kanskje ikke bedre. Men en annerledes saksofonist. Med saxen har du jo absolutt totalt alle muligheter teknisk og tonalt. Men med hornet er det jo lite å gå på. Jeg spiller mest trompethorn, og har noen med flis. Og det at du må lage musikk med så få muligheter gjør at du må finne musikk på nye måter. Jeg bruker pust og mange sånne ting. Jeg spiller bare tenorsaksofon, og klangen og de bittesmå nyansene har begynt å bety mer for meg enn teknisk briljans.
Det er jo gøy det og.
– Ja, det er kjempegøy, jeg digger jo det, hahaha! Men det er nok ikke der jeg har fokus.
Hornet er gammelt, men saksofonen er ung, den er Adolphe Sax…
– Ja, 1854 var det vel han tok patent.
Ja, og hele saxens historie er sånn sett veldig kjent. De fleste årene den har eksistert har det også vært mulig å spille inn lyden av den. Og det var en stor teknisk innovasjon, som gjorde det enklere å spille treblås og så videre. Gjør bukkehornet at du ser på saksofonen som et mer moderne instrument?
– Hmmm, det er et godt spørsmål. Nei, jeg tenker ikke at saksofonen er et mer moderne instrument enn bukkehornet. Ikke for meg!
Har du noen album som har formet ditt syn på hva en utgivelse som den du har kommet med nå kan være?
– Jeg har jo tenkt på min store helt Roger Waters. Jeg var på konsert med ham for første gang i vår.
Det er litt av et tidspunkt å være på sin første konsert med ham!
– Ja, jeg veit, haha! Du kan si mye om ham, men for meg handler det mest om musikken. Da jeg begynte å spille sax, kom Dark Side of the Moon. Jeg var 12 år og hadde akkurat fått sax fra skolekorpset. Tidligere hadde jeg spilt ventilbasun og litt forskjellige ting, tenorhorn og sånn. Jeg og min avdøde bror kjøpte den og Fireball bare på grunn av coverne på Tangen Bok & Papirhandel. Det sa et eller annet, og jeg ble sykelig opptatt av Pink Floyd fra jeg var 11-12 til Wish you were here. Og soloalbumene, jeg syns virkelig Waters har laget noen fantastiske soloalbum, konseptuelle ting. Jeg skal ikke si at det er hovedinspirasjonen, men jeg tenkte på Dark Side of the Moon og noen av soloalbumene, nå husker jeg ikke navnet på alle sammen…
Amused to Death virker jo som en nærliggende referanse.
– Ja, ikke sant. Jeg var jo også veldig opptatt av Neil Postman, som skrev boka den tittelen er basert på. Jeg leste State of the World. Disse bøkene om tilstanden på kloden – jeg begynte ganske tidlig å kjøpe og lese dem. Jeg skrev et verk for Nattjazz i 1992 som het Øko. Der hadde jeg popplesere, med Frode Rasmussen… en multimedia-greie. Det var også andre band jeg var opptatt av – Camel, sånne progband. Steely Dan, selv om det er en litt annen greie igjen.
Ja, men det er jo eksempler på musikk hvor et album virkelig setter en atmosfære som gjennomsyrer det som skjer.
– Ja, nettopp. Det er sikkert flere ting som har påvirket meg som jeg ikke kommer på. Og jeg har ikke tenkt så mye på det, men det er med meg. Det er det jo bare. Og godt er det!
Det er interessant det du sa i sted om at instrumentalmusikken er under press, og at du var litt avventende til å bringe tekst inn i det du gjør. For du har jo jobbet virkelig seriøst med tekst som dikter, i tillegg til den instrumentale musikk. Har du rett og slett vært komfortabel med at det har vært to ganske adskilte sider av deg?
– Jeg tror det. Jeg begynte å skrive for å prøve å sette ord på musikken. Og jeg tenkte at poesien, den er konkret, den står i en bok. Men instrumentalmusikken er… jeg så et lite klipp med Paul McCartney. Han snakket om at music is magic. Du kan bli truffet av en tekst, men musikken er jo der, du kan ikke forklare det… it’s magic! Et nydelig lite klipp med en ubarbert Paul McCartney, jeg tror ikke det var så lenge siden. Musikken er magisk. Jeg begynte å skrive ganske tidlig, på slutten av syttitallet. Den første samlingen, Stilla er ein åker, kom ut i 2006. Det var dikt jeg hadde holdt på med ganske lenge. Og da koblet jeg ikke det med musikken. Ikke på den første. Jeg begynte litt med den andre, Kvit Frekvens, stille spor (2013). Da gjorde jeg et par jobber med Lars Jakob Rudjord. Da leste jeg mest og spilte litt. Jeg har ikke hatt problemer med blandingen, men det er riktig at jeg har skilt det. Men her, med tanke på klima og miljøproblematikken, føles det viktigere å tydeliggjøre det. Jeg vil ikke si at jeg er aktivist, men dette er min måte å gjøre noe aktivistisk på. Som privatperson prøver jeg å ha veldig lavt forbruk, jeg forsøker å huske på hvor heldig jeg er og bruke opp tingene jeg kjøper, jeg er på det nivået uten å være noe fanatisk i den ene eller andre retningen. Kanskje det er feigt. Men denne plata er nok en tydeligere melding fra meg.
Du nevner det jo i forbindelse med myten om Balders død – hvem er det som tillater seg å gråte, hvem er det som kjenner på den store skrekken i forbindelse med denne utviklingen. Det er jo en annen diskusjon enn konkrete tiltak og politiske løsninger og sånn, men det er jo også spørsmål som vi er nødt til å stille, og som man for eksempel har musikk og ord til. Og kanskje man kan behandle noen sånne temaer uten at det kodes som kulturkrig hos lytteren.
– Det er sant, og det er synd at de spørsmålene der er så fraksjonerte som de er. Det er vanskelig å gå inn i dialoger på facebook eller… det er helt umulig, du kan gå inn midt i en tråd og se hvor lite konsekvens det er i det som blir sagt. Vi må finne noen andre steder hvor vi kan møtes og snakke om det. Og kanskje det er en del av jobben til folk som driver med det jeg gjør – å finne de stedene. Vi må i hvert fall ikke stenge oss inne. Vi må melde, og det er vel flere som gjør det også.
Møtet mellom din egen poesi og musikk er forholdsvis ferskt, men du har jo også gjort plater med andre diktere, blant annet to med Jon Fosse. Hvordan reagerte du da han mottok Nobelprisen?
– Jeg ble gladere og mer inspirert enn jeg hadde trodd, på en måte. Det var Kenneth Sivertsen som introduserte meg for ham. Kenneth fikk ham i studio første gang i 94/95 hvor Jon ble med på en plate som heter Den Lilla Kvelven, som var kammermusikk. Der leser han tre eller fire dikt. Det syntes jeg var så utrolig fint, så jeg inviterte Jon i studio året etterpå, bare for å lese. Så lagde jeg musikk hvor han leser masse prosa-utdrag fra de første bøkene på nittitallet. Han leser fra Raudt, svart og Bly og vatn. Da hadde vi mye kontakt, vi var masse ute og spilte med trioen UTLA og ham. Og bare meg og Håkon Høgemo – Jon er jo veldig glad i og opptatt av hardingfele, så vi var mye ute bare oss tre. Han er ikke så glad i trommer – så Terje Isungset ble ikke med på så mye, hahaha! Det var nok litt hardt.
Jon var veldig nervøs, og han var ennå ganske heftig på flaska. Siste gang var i 2009 i Fjærland Kirke, og han slutta å drikke ganske kort tid etter det. Vi ga ut en plate i 1996 og en i 2006. De er samla i en boks som jeg ga ut på NorCD, Prosa og dikt. Vi hadde en plan om å spille inn en tredje, Drama i 2016, men det klaffa ikke helt. Han hadde valgt ut det han skulle lese, men det skjedde ikke.
Det er jo ikke for seint.
– Nei, det er det ikke. Han takka for gratulasjonen på sms og skrev at når alt roer seg er det på tide at vi møtes, haha!
Så dere kan ses om ti år, da.
– Haha, ja. Når er det det roer seg, Jon… jeg håper han får ro og klarer å skjerme seg slik at han kan fortsette å jobbe. Han jobber jo fra seks om morgenen til to om dagen, det har han gjort hele livet. For tiden leser jeg Ingvar Ambjørnsens samtalebok med Alf van der Hagen, og det er fascinerende saker. For et liv han har hatt. Jeg har gitt ut plate med ham også, med frijazztrioen A.R.S, det er blant annet en som heter Anne Braathen som bor i Hamburg. Han leser selv. Den er kul – Bo og Guttene heter den, det er helt rått – dritbra. Alle de er utsolgt, jeg har ikke flere eks igjen. Det kan hende jeg destruerte noen også, jeg hadde ikke råd til å ha det på lager.
Det er vanskelig å finne en litterat i Norge som ikke har en banddrøm eller har lagd en plate. Det er jo ikke noe sted hvor jazz & poetry-greia slo ned hardere. Som Lars Finborud skriver et sted har vel nesten alle de store etterkrigspoetene gjort en plate. Selv Bjørneboe – og han likte ikke jazz en gang!
– Ja, det gjorde han. Samarbeidet med Jon var veldig flott, og inspirerende rett og slett. Jeg skriver jo helt annerledes enn ham, det var ikke derfor jeg spurte ham. Men jeg var inspirert, og det har hatt noe å si. Jeg gratulerte redaktøren i Samlaget mitt, og hun svarte med gratulerer til deg og. Det syns jeg var fint.
Hans verk står jo på egne ben også, men det er fint at det også føles som en lagseier. Og en seier for språket.
– Det er veldig bra, og jeg tenker også på det norske språket. Bare legg død den ballen, det er ikke nynorsk mot bokmål som er problemet, det er engelsk som dreper språket. Den kampen der er bare tull, det har jeg alltid synes. Det er dritbra, du ser at folk som jeg vet aldri har skrevet nynorsk har begynt med det nå.
Nå holdt jeg på å å si what a time to be alive.
– Hahaha! Fy.
***
Erlend Apneseth Trio. Foto: Oddleiv Apneseth
Det har vært ålreit å følge Erlend Apneseths utvikling de siste ti årene, han er medskyldig for den situasjonen jeg har havnet i med å ustanselig bruke ord som «skjæringspunkt», «nytenkende», «åpen klasse» og så videre i mine skriverier. Han har lagt opp til det sjøl, da, med å la sitt frapperende hardingfelespill kombineres med stadig nye musikertemperaturer. Jeg har lært mye av det som lytter.
På en annen side har han også styrket min interesse for «vanlig» norsk folkemusikk og hardingfele. Jeg hørte ham nylig på Riksscenen da han holdt en solokonsert uten hverken samples, loops eller andre impromusikere med, og det var minst like interessant, utfordrende og skjønt, det.
Jeg leste den gode og fascinerende boken om legendariske Myllarguten i fjor, det var litt av en type, hvem sier at musikk ikke er en kamp og en konkurranse, men jeg bet meg også merke i det overjordiske aspektet – folk mente at fela fortsatte å spille selv etter at han kastet den fra seg (etter ti timers spill i bryllup) eller at han fikk lyd av fela selv om buen var borte. Enten hadde befolkningen kollektivt havnet på «rammeslåtten», deliriumet som kan oppstå når hardingfelespillet når uante høyder, eller så var de bare tidlige lyttere av en fyr som brukte pizzicato-teknikk. Jaja, man havner i hvert fall i delirium av å høre på Apneseths nye album Collage (Hubro). Satan for et lydbilde, og for en sone man havner i. Det koker voldsomt oppi gryta så en blir rent skremt. Samtidig er det så mange kloke ideer i improvisasjonene mellom ham og de likveverdige partene Stephan Meidell på ledninger og gitarer, og Øyvind Hegg-Lunde på perkusjon og diverse småting. Deres tidligere forskningsbaserte folkemusikk er denne gangen overlatt til ren intuisjon, godt hjulpet av komponist Maja S. K. Ratkje som var med på denne kappleiken. Hun klarer seg i de mest utfordrende situasjoner.
Trioen er glad i slike gjestespel, som de kaller det, men de andre musikerne er ikke gjester i den forstand. Alle blir en del av den samme organismen. Dette er den mest imponerende utgivelsen fra gjengen på en stund – det er en sensorisk opplevelse mange kan ha godt av. Kanskje ekstra fett å oppsøke noen som har et gigantisk ekspertanlegg på lytterommet, men sikkert like givende å ha på øret fra telefonen mens mang går rundt i det vakre høstlyset mens man fryser fingrene av seg og vurderer overgang til stillongs for sesongen.
Tuva Halse fotografert av Marius Beck Dahle
Fiolinist og komponist Tuva Halse har tatt noen solide laksesprang i kunstnerskapet siden jeg opplevde henne første gang på en bevisst måte under et av festivalnorges viktigste underprogram, nemlig JazzIncubator på Dølajazz. Hun gjorde inntrykk, men det var naturlig fortsatt noe uferdig over både låter og et noe flisete spill, om enn vakkert og besnærende. Mange musikermøter og konserter på få år har skjerpet den kreative kloen, og hun evner å skape store og gripende tablåer i sinne tallrike band. Litt forvirrede i og med at det er tre på utsiden ganske like band med et visst overlapp av medmusikere, men vi lærer å se distinksjonene jo oftere vi utsetter oss for musikken. Albumet med Bento Box er allerede ute, hun er med på mange andre prosjekter også, nå senest på Veslemøy Narvesens rørende fine popdebut, mens denne helgen bringer albumet Two (Jazzland), utgitt under navnet Tuva Halse Quintet.
Rytmeseksjonen består av Gard Kronborg og hans elegante monsterbass, Øyvind Leite på et trommesett han ikke er redd for å bruke, og skjønnånden og plateaktuelle Benjamín Gísli Einarsson på piano. I en fremskutt rolle og som sparringspartner i viktige partier finner vi Oscar Andreas Haug og hans særegne trompet. Også dette er musikere man ikke vil klare å unngå de nærmeste årene.
En nøkkellåt er «Adam», som man kan mistenke er et nikk med luen til Halses idol, den polske fiolinisten og jazzmusikeren Adam Bałdych.
Slik sofistikert musikk kan lett bli litt kjedelig og «kunstnerisk» i lengden, men de vet å skru til her og der, hør spesielt «Zolitude» der de både slår gnister og utsetter seg selv og lytterne for vanskelige situasjoner.
Om et par år skal man ikke bli helt sjokkert om Tuva Halse kan dukke opp med en utgivelse på ECM. Hør for eksempel låten «Gemini» for prov på sånt. Dette kommer til bli musikk for de store stuer – i den grad mennesker på Halses alder kommer inn på boligmarkedet der slike rom finnes.
***
Brian Marsella. Foto: Pål Dybwik
— Når man kan gjøre alt, hva spiller man da?!
Min kjære svigermor og konsertvenn Bjørg bøyde seg mot meg da den amerikanske pianisten Brian Marsella kom ut igjen på Nasjonal Jazzscene torsdag kveld for å motta mer applaus og muligens fremføre et ekstranummer.
Han hadde før dette fremført en liten time med svært iørefallende og interessant musikk av mange slag, noe suget av eget bryst, mye «fransk impresjonisme», stride piano, Disney-filmjazz, standards, downtown Manhattan-skronk og endel annet, men mest av alt svært vakker musikk, fremført av en utsøkt musiker som likevel utsondret hverdagslighet. Og med et ønske om å kommunisere. Da en telefon gikk av i salen, antakelig tilhørende en smørblid byentusiast og lokalpolitiker, la han inn et lite svar på tangentene som fikk hele salen til å smile.
Før konserten begynte snakket han litt til publikum, med lyset i salen på. Dette var noe vi skulle gjøre sammen, sa han, som et ekko av Hamid Drakes fine tale på Blow Out tidligere i år. Ok, han skulle være ved klaveret, men energien og opplevelsen var noe vi delte. Han snakket litt om oppveksten, da han var som limt til farens stueorgel, og nektet å flytte seg. Det å sakte lære seg musikk, og om hvordan musikk kan virke, var en ekstatisk følelse. Siden har han lært mer, spilt med mange, han har minst 20, 30 innspillinger på John Zorns label Tzadik (han kom med et lett sukk da han minte oss på at Zorn mot mange odds nettopp hadde gjort alt tilgjengelig på disse såkalte strømmetjenestene), og han hadde hørt og absorbert mye kunnskap om musikk. Kanskje litt for mye, sa han. Han savnet det å være mer usikker og på leit, og det var noe av drivkraften til å gjøre disse solokonsertene, som på sett og vis fikk ham tilbake til den gutten han var på orgelet hjemme i stua. Jeg tror man med sikkerhet kan si at han ikke var helt i guttedagene likevel, i alle fall hørtes det ikke ut for oss som satt i salen.
Jeg hadde gledet meg til denne konserten, for hans mange opptredener på fjorårets Moldejazz var noe av det som har begeistret meg mest dette tiåret. Vi var flere som fikk et slags musikalsk man crush på fyren og hans amerikanske kamerater som ble etterlatt alene da sjefen Zorn ikke dukket opp allikevel. Jeg tror det frigjorde dem, det var mye løssluppen glede både på og av scenen (ikke at vi så stort til dem, de var koronaparanoide og holdt seg mest for seg selv og maskene sine). Og det bandt også oss i publikum sammen på spesielt vis, noe man sjelden får til på festivalene i de større byene. De fleste kom på alle konsertene, og ble like sjokkerte hver gang. Jeg skjønte det egentlig allerede kvelden før, da jeg satt en god stund på et ellers folketomt Gardermoen og studerte en gjeng som tydeligvis var newyorkere slå ihjel tid på atter en flyplass. Der var Kenny Wollesen, der var Trevor Dunn, der var han sønnen til Terry Riley. Litt slitne og usikre, men med humøret på plass. Det å føle en connection med musikere er ofte sunt, det trenger ikke være langvarig, men båndene som kan knyttes når man er i musikkbobla føles viktige.
Og det var også noe sånt han snakket om i går, tror jeg. Bare rop ut, gråt, hyl, kast ting på meg – det er lov å delta!
Konserten var strålende, men kunne vært enda bedre. Det har noe med settingen å gjøre. Samme hva han sier er det et skille – han sitter på en opphøyd scene med kjedelige lys på seg, vi sitter nede på gulvet eller i området bak miksepulten. Den største interaksjonen uteble. Ja, jeg vet det innebærer tung og kronglete bæring, men det beste i slike sammenhenger, konserter med for folk flest ukjente musikere blir sjelden utsolgt og det vet alle, kunne vi ikke bare sittet i ring rundt ham på gulvet i stedet? Da kunne vi sett smilene og grimasene og fingersettingene, han kunne sett våre, vi hadde følt vibrasjonene fra instrumentet og varmen fra kroppen. Ja vi kunne sett at brillene hans var i ferd med å gli av nesen, Ole Morten Vågan-style, og smile når de endelig falt av nesetippen. Det kan bli litt vel mye patetisk «Mesterpianist» i den lyssettingen og situasjonen. Jeg har opplevd flere fantastiske konserter der inne tidligere, med bandet i midten på gulvet og et nøkternt antall publikum rundt. Energien som oppstår er intens! Og det låter fett. Piano og flygel er instrumentenes konge, men mange av oss er uansett lei av monarkiet. Det er bare å glede seg til Marsella kommer tilbake, han sa at han hadde veldig lyst. Hvis alle blir med å bære, inkludert ham, kanskje vi kan få det til?
Enn så lenge kan man se fram til en annen «mester» snobbe ned på den nedtagga bakgateklubben Hærverk, når Håvard Wiik skal ha en solokonsert der i første uke av desember. Real shit.
***
Carla Bley, tegnet av konsertvenn, illustratør og (jazz)fotograf Pål Dybwik. Pål, Maja S.K. Ratkje, Erik Johannessen, Håvard Wiik, Mathilde Grooss Viddal, Øyvind Brække og Heida Mobeck bidrar denne uken i NTTs Carla Bley-seksjon.
Carla Bley har betydd veldig mye for meg. Postures, min første plate, er oppkalt etter hennes låt med samme navn. Jeg ble tidlig i min utvikling utsatt for hennes komposisjoner når jeg forsiktig prøvde meg på lytting til Jimmy Giuffre og ikke minst Paul Bleys trioer. Musikken føltes litt kaotisk og usammenhengende ved de første gjennomlyttingene, men Carlas låter som “Jesus Maria”, “Ictus” fra Giuffres Fusion og Thesis og “Ida Lupino” som åpner Paul Bleys Closer føltes mer forsonende og hadde noe mer taktilt over seg. De satte seg umiddelbart i hukommelsen og ble der.
Fra den perioden vil jeg trekke fram hennes første plate Jazz Realities fra 1966 på Fontana (serien med de fantastiske Marte Röling-omslagene) der hun sammen med Steve Lacy, Kent Carter, Aldo Romano og hennes daværende ektemann Michael Mantler lager herlig kaos med mye fokus på Carlas glitrende pianospill på den tiden. Av enkeltlåter ville jeg framheve låten “Oni Puladi” som er en vidunderlig Derridask dekonstruksjon av nettopp låten “Ida Lupino”. Valget om å ta et av sine mest sangbare temaer og så spille den baklengs er veldig tøft gjort. Den ekte Ida Lupino var en skuespiller kjent for sine femme fatale-roller, men regnes også som en pioner i Hollywood. Allerede på 1940-tallet hevdet hun seg som kvinnelig filmregissør. Kanskje var Lupino et tidlig forbilde for unge frøken Borg med tanke på å begi seg ut i en mannsdominert bransje.
Håvard Wiik
***
“I found a mistake in “Goodbye Pork Pie Hat” and corrected it. He was dead by then. It was a little turnaround thing that wasn’t quite working, and I got it to work. At that point, if a guy was dead and needed anything to be done, I was the person to do it.” Carla Bley, intervjuet av Ethan Iverson, januar 2018. (Undres på om endringene kan høres i versjonen fra plata Big Band Theory.)
Lovella May Borg ble født 11. mai 1936 og vokste opp i Oakland, California. Foreldrene hennes var svenske musikere, moren døde da hun var åtte år gammel og faren lærte henne piano. Hun var god på rulleskøyter.
Det første jazzorkesteret hun hørte var Lionel Hamptons orkester, da hun var tretten år gammel. Etter hvert så hun Chet Baker og Gerry Mulligan på Blackhawk i San Fransisco. På femtitallet reiste hun til New York. Det var en del jazz i akkurat den byen på akkurat det tidspunktet.
Hun solgte sigaretter på Birdland, et av New Yorks mange jazz-Mekkaer. Hun så Count Basie (“That’s the final arbiter of how to play two notes, the distance between them and the volume of them is perfect”) og Thelonious Monk på The Five Spot (“I thought he should run everything, be named king of the world or something. Everything he did or said, the way he moved, the way he played, was perfect.”). Hun var vitne til og møtte mange av datidens viktigste musikere, men jobben som sigarettselger var det kanskje verre med – hun ba ofte kundene om å vente med å få pakken med sigg til soloen var over.
Men hun kunne skrive musikk. Først kom låta “0 plus One” på Solemn Meditation, en plate med Paul Bleys kvartett 1957, med Dave Pike på vibrafon, Lennie McBrowne på trommer og Charlie Haden på bass. Bley ble hennes første ektemann og han var i beit etter låtmateriale: “I remember the first time he said, “I need six tunes by tomorrow,” and I would do it. I had my own kind of music where I wasn’t writing for him and “Ida Lupino” would come out. He played that but it wasn’t his kind of music. Mostly he wanted stuff to play free on. I would just write kick-off, something to get you started. Something maybe to give you a little boost in the middle, and then at the end, reinstate the theme and play the last chord. Something like that. Just utilitarian.”
Lovella ble til Karen som ble til Carla. Etternavnet Bley tok hun da hun giftet seg med Paul i 1957, et ekteskap som varte til 1967 (“I left him because I didn’t like him”, er et typisk bramfritt Bley-svar). Hun beholden det siden, og slik ble låtsignaturen C. Bley til en av jazzens mest sentrale. Musikere som George Russell, Jimmy Guiffre, Don Ellis og Steve Lacy spurte henne om musikk. Sentrale modernister alle sammen, og det var hun også – Johan Hauknes skriver godt i Salt Peanuts om den sentrale posisjonen hun hadde i datidens banebrytende musikalske strømninger fra den såkalte oktoberrevolusjonen i 1964 på Cellar Café i New York og fremover.
Pianist Ethan Iverson, som har gjort det fyldige intervjuet jeg har hentet sitatene over fra, rammer på sin side inn Carla Bleys naturlige habitat på denne måten i sitt lille minneord: Carla’s generation is basically gone now. A lot of her tribe (Ornette Coleman, Don Cherry, Paul Bley, Charlie Haden, Dewey Redman, Paul Motian, etc) made my favorite records. Litt av en stamme å tilhøre.
Oktoberrevolusjonen i 1964 handlet om estetiske brytninger og den nye frie musikken. Men, i likhet med mange andre lignende kunstrevolusjoner handlet den også om vilkårene for å praktisere denne kunsten. Så i etterkant av den fire dager lange festivalen, grunnla konsertarrangør og musiker Bill Dixon Jazz Composers Guild. The Jazz Composer’s Orchestra, etablert av Bley og Michael Mantler, sprang ut av foreningen. Det samme gjorde plateselskapet The Jazz Composer’s Association Records, som etter hvert ble distribuert av ECM da de kom på banen. Slik ble Bley også en nøkkelperson når det kom til kunstnerstyrt publisering av jazz. Arbeidet fortsatte senere i karrieren, da hun etablerte Watt Records (nettsiden deres er forøvrig en sentral surrealistisk web 1.0-hjemmeside den dag i dag).
Hun samarbeidet med Charlie Haden om Liberation Music Orchestra fra 70-tallet, helt frem til bassistens bortgang. Hun ledet naturligvis også band under eget navn, hvor hun presenterte en svimlende bredde av musikalske uttrykk og lokket ut fantastiske solofremføringer og samspill fra Lew Soloff, Roswell Rudd og andre musikere som nok også vil gå under kategorien Carla Bley-musiker leksikonartiklene deres skal skrives. Kjøttfulle tromboner med patos og swagger, hårete, løsslupne saksofoner, innlån fra music hall, tango og funk, bruksmusikk og muzak, barokken og romantikken, Charles Ives og Igor Stravinskij, Kurt Weill, psykedelisk rock og prog. Varedeklarasjonen høres ut som noe som lett kunne vært anmasende, tenkt og påtatt – en sveitsisk lommekniv av et uttrykk. Men det er det jo ikke – det er så aparte, egenartet, upretensiøst. Det føles ikke som et vi kan gjøre hva som helst, men tvert imot svært spesifikk musikk, skrevet for og fremført av store personligheter. Og først og fremst er det utført med en overrumplende formsans og nese for noen ubegripelig og uangripelig vakre melodier.
Som med alle virkelig interessante artister inneholder karrieren hennes både vedtatte høydepunkt og mystiske dalsøkk, undervurdert av samtiden men plukket opp av nye lyttergenerasjoner. Sextet fra 1987 er strøken quiet storm-smooth jazz, mens samarbeidet med studio-allstarbandet Stuff (Steve Gadd, Cornell Dupree, Eric Gale++) resulterte i den selvironisk titulerte Dinner Music i 1977, som åpner med hverdagslige middagslyder og ender opp i bøs, gledessprutende soul jazz. Tenk så mange flotte plater jazzsnobberiet har rynket på nesen av opp igjennom! Vel, for å sitere psychpop-duoen Knutsen & Ludvigsen: Da blir det mer til oss.
Bley hadde også et merksnodig avstandsforhold til diverse progressive deler av rocken, med plata Escalator over the hill som startskudd. Det resulterte blant annet i de pussige, funky nowave-komposisjonene på Pink Floyd-medlemmet Nick Masons soloalbum Fictitious Sports. Hvor enn du graver i historien hennes, dukker det opp pussige, gledelige overraskelser. På et tidspunkt spilte hun i et punkband som het Penny Cillin and the Burning Sensation sammen med Steve Bernstein og Peter Apfelbaum. Det finnes dessverre ikke utgivelser fra dem.
Dizzy Gillespie, som selv ledet storband, skal en gang ha snakket med Wynton Marsalis og luftet sin frustrasjon over at moderne jazz først og fremst ble sett på som en kunstart for små band: Ingen musikkart, sa Gillespie, bør være stolt over å miste de store ensemblene sine. Noe å gruble over, saktens. Det er uansett vanskelig å komme på en enkeltskikkelse som har gjort mer for å snu det bildet på hodet de siste 50 årene enn nettopp hun gjorde. Historien inneholder andre navn, som Gil Evans og Maria Schneider, for å nevne to åpenbare, men egenarten og de overrumplende stemningsskiftene i Carla Bleys musikk for store band pekte ut en annen vei som man blant annet kan høre i flere store norske orkestre i dag.
Posisjonen hennes i jazzhistorien er dermed udiskutabel, men Carla Bley tilhører også den lille håndfullen komponister i jazzen som virkelig føles som sitt eget univers, nesten litt på siden, som om musikken har en litt annen hjemstedadresse. En så tydelig og gjennomtrengende signatur at det føles naturlig å løfte hele livsverket ut av de historiske vekselvirkningene og simpelthen si “Carla Bley-musikk”. Joda, det er en klisjé, men hvor mange kan man egentlig si det om? Ellington, Monk og Mingus, åpenbart. Ornette Coleman. Et par til.
Mye mer kan sies, naturligvis. Musikkelskere vil oppdage henne på nye måter i tiårene som kommer, som om ikke innflytelsen hennes her og nå var mangslungen nok. Hun var for eksempel en av jazzens mest interessante intervjuobjekter (et fint, sent intervju her) – og i en verden hvor det er skrevet hele bøker om klesvanene til Miles Davis fortjener hennes ikoniske hårmanke minst en diktsamling, aller helst en coffee table-bok eller et festskrift. Kanskje en fanzine. Det skjer nok det også.
***
Carla Bley var et geni.
Det er helt vilt å tenke på hvor mye hun har bidratt i musikken som komponist, pianist, bandleder, arrangør. En av låtene hennes har jo til og med blitt en hit i Norge! (Jeg var i alle fall lenge uvitende om at Carla Bleys «Ida Lupino” ble brukt i kjenningsmelodien til norsk jazz med Karin Krog.) Arbeidet hennes oser av overskudd, humor, og til og med en god porsjon politisk skarphet. Det viser en enorm stamina og tydelighet til siste slutt. Jeg har ingen problemer med å plassere henne på stjernehimmelen med de aller største innen jazzen. Selve utøveraspektet virker selvvalgt noe nedtonet, hun trekker selv fram i intervjuer at det er det langsomme arbeidet, komponeringen, som er hennes hovedstyrke. Men det er hele det musiske mennesket Carla Bley som har har satt uangripelige spor.
Det første jeg rådigga av Carla Bley var hennes samarbeid med Charlie Haden. Hadens Liberation Music Orchestra var et band som ville vise verden at America the Beautiful kan gjøres med Amazing Grace og samtidig være et politisk opprør mot det bestående. Bandet debuterte under Vietnamkrigen. Det er Carla Bley som skriver for, dirigerer og spiller piano i orkesteret. Hun lar musikerne fylle halvklamme patriotiske sanger med ny inderlighet gjennom sine arrangementer. Resultatet er bemerkelsesverdig. Men dette vet vi jo. Jeg ville over på hennes første og største utgivelse i eget navn, en klassiker med den besynderlige tittelen Escalator Over The Hill. Den surrealistiske jazzoperaen (Bley og tekstforfatter Paul Haines kaller verket en chronotransduction = å overføre tiden?) ble spilt inn i tidsrommet 1968–71 og utgitt som trippelvinylboks på plateselskapet til Jazz Composer’s Orchestra Association. Den ble takk og lov reutgitt på dobbelt-cd i samarbeid med ECM i 1998, rundt samme tid som det for første gang var aktuelt å rekonstruere en konsertversjon.
Ryktet forteller at den gode Bley hørte Sgt. Pepper og ville matche den. Ja vel? Men dette eklektiske overflødighetshornet har for lengst sprengt seg ut av forventninger om respektfull omgang med både jazzbegrepet og andre sjangrer, og er i dag en merkestein for moderne jazzkomposisjon. Jeg forsøkte så å skrive om dette albumet i en spalte i Morgenbladet i 2008:
«Her er piler som i mine ører peker mot noe så forskjellig som Zappa, Can, Residents, Zorn, Mahavishnu Orchestra, Genesis og Portishead. Ser man seg over skulderen, trekker Escalator på alt fra Kurt Weill, Erik Satie, Gil Evans og Albert Ayler til Beatles, Broadway og filmmusikk (Carla Bley har senere vist seg sterkt inspirert av Fellini-filmkomponist Nino Rota, og har selvsagt også arrangert musikken hans). Listen over musikere og roller er lang og uoversiktlig, med Don Cherry, Charlie Haden, Sheila Jordan, Linda Ronstadt, Jack Bruce, Paul Motian, Carla selv og utallige andre. De gir sitt eget, kompetente språk til musikken slik at den lander trygt i all sin mangfoldighet. Sangerne har bakgrunn i fristil, rock og klassisk. Yngste solist er Carlas egen datter på fire år!
Jeg klarer ikke helt å hevde at dette er fantastisk musikk, men det er i alle fall enormt fascinerende. Verket rommer sirkus, absurditet og alvor. Kanskje er det også en hyllest til alle tings iboende repetisjonsbesvær? Det gjentatte, anmassende ropet «again and again» og stadig tilbakevendende situasjoner og musikalske motiver tyder på det. Originalutgivelsen er laget slik at vinylen looper slutten i det uendelige. Teksten ble forfattet i India.”
Heia Carla Bley! Jeg har aldri møtt henne, men er overbevist om at hun må ha vært et morsomt og sylskarpt menneske.
Maja S. K. Ratkje
***
“In free playing everybody played as loud as they could and as fast as they could and as high as they could. I liked them, but there was also what Max Gordon said about a bunch of guys screaming their heads off: “Call the pound.”
I think the music needed a setting. Here I go again, fixing it. Take that solo, and put it in a setting where it made a lot of sense and it was really appropriate and be welcomed by the ear. I could put that guy over there, and I could give that guy kind of a background. Just as it was, I thought free jazz needed work.
When we were very young, Paul and I used to not want to hear a melody. We thought that was corny. We wanted to play only abstract things, only weird notes, only play minor ninths and major sevenths. We only wanted to play nothing that resembled anything that already existed. And that lasted for a couple of years in New York.
That went the totally opposite way when I got older. I had to have a memorable melody and I actually succeeded sometimes.
Free improvising could be very useful, very interesting and fun to listen to and fun to play. But it needed something to ground it a little bit, like tie the kite to the ground.” – Bley og Iverson, 2018
Det føles alltid klønete å låne ordene “abstrakt” og “figurativ” når man snakker om musikk. Det er jo ikke der de hører hjemme. Skal ikke absolutt all musikk kalles abstrakt om man går etter ordboka? Joda, kan hende det. Og, for å gjøre vondt verre er musikken som har fått navnet sitt etter ordets antonym, konkret, en form for musikk mange lyttere vil kalle abstrakt. Her går vi i sirkler.
Men allikevel er det en gang i blant behov for dem i mitt eget musikalske lekmannsspråk. Javel, «abstrakt musikk», hva skal nå det være? Det er fristende å for eksempel tenke på spontant improvisert musikk, musikk med en tilsynelatende kaotisk eller fri overflate, kriblende, nappende, energisk eller beroligende. Stykker med musikk som på en måte føles som én stor ting, kanskje som en levende biotop eller noe stort og massivt hvor du som lytter enten kan ta et steg nærmere, inn mot (eller inn i) musikken og granske de små detaljene i det som skjer, forsøke å sette deg midt i det – eller ta et steg lengre ut, vekk fra helheten og forsøke å danne deg et inntrykk av en storform, en balanse og helhetstankegang. Huff, nå vasser jeg her, jeg er nok ikke noe særlig nærmere. Ordet “abstrakt” bærer i musikalske sammenhenger også med seg en karikatur, en assosiasjon til noe seriøst og tenkt, hvite frakker og sorte høyhalsere. En streng modernisme hvor det melodiske havner under en ubarmhjertig, sivilisasjonskritisk lupe. Og slik kan for eksempel melodier som åpenbart er melodier, men som er utpreget rare melodier, kontraintuitive melodier og kanskje noen ganger lite minneverdige melodier, også ende opp med å få merkelappen abstrakt i musikkens dagligtale, akkurat som et ord som atonal slenges rundt og nesten kan bety hva som helst.
“Figurativ” er det enda verre med, men det er kanskje også derfor det er dette er et ord jeg ofte tenker over og griper etter. Hva skal nå det bety? Musikk kan jo ikke være figurativ, det gir ingen mening. Og når jeg bruker det betyr det naturligvis ikke bare «melodisk», «harmonisk», «rytmisk», “låtbasert” eller «vanlig». Der blir jo ordet smør på flesk, og kanskje nesten noe nedlatende. Det blir litt merkelig å for eksempel skulle kalle Lynni Treekrem for en “figurativ norsk plateartist”. Selv om det kanskje høres litt flott ut også, når jeg tenker over det. Men nei, jeg griper etter dette ordet i sammenhenger der jeg diskuterer musikk hvor det abstrakte, “fri” også er i spill – som for eksempel når jeg tenker over moderne jazzkomposisjoner (ordet “moderne” er naturligvis et gigantisk paradoksalt vepsebol helt på egen hånd, men det har jeg ikke lyst til å diskutere akkurat nå).
Spørsmålet jeg leter etter svar på er: hva kaller man komposisjoner som for eksempel ikke bare lener seg inn i friimprovisasjonen og ideer hentet fra etterkrigstidens samtidsmusikk, men som også kan finne på å leke med tango, orgelet under baseball-kamper, et Händel-sitat eller som krysser den amerikanske nasjonalsangen med en Beethoven-sonate? Her er vi et lite stykke unna lydbildene vi vanligvis assosierer med et ord som eksperimentell. Det brukes jo ofte om musikk som nettopp unndrar seg så tydelige assosiasjoner til virkelighetslivet. Men det er jo utvilsomt eksperimenterende musikk, dette her, surrealistisk og fri, egen. Uforutsigbar på måter kun skreven musikk kan være. Allikevel: det glassklare og veldreide og melodiske, den infame postmoderne sjangerleken gjør at vi plasserer den i en annen bås enn mye annen rar/avansert/eksperimentell musikk. Og i møte med denne følelsen – enten det er Carla Bley, Søyr eller for den saks skyld Scott Walkers sene skiver som står for den, griper jeg etter F-ordet.
Carla Bley var sterkt påvirket av Sgt. Pepper, har hun sagt. Kanskje det er en vei inn. I dag føles det, trass i det kakofoniske klimakset på “A day in the life”, litt rart å se på denne plata som en avant garde-statement. Til det har nok tidsånden endret seg for mye siden det spesifikke pre-1968-øyeblikket. Platene som kom før og etter – de skarpe svart-hvite kontrastene på Revolver og det tilfeldighetsdyrkende overflødighetshornet The White Album ligger mye nærmere det vi i dag intuitivt forbinder med en eksperimentell avant garde-estetikk. Pepper kan til og med ses på som noe nesten reaksjonært, for eksempel når albumet kontrasteres med skivene til et band som The Velvet Underground på samme tid. Kostymer på forsiden, music hall-numre, cembaloer og India-flørt og sirkusmusikk og dyrelyder – hva faen slags borgerlig surr er nå egentlig dette her? I dag er det noe teatralsk og gjøkur-aktig over den. Men platas parodiske potensial er vel også kanskje det mest grenseoverskridende med den. For hvor enkelt hadde det vel ikke vært for dem å bli strengere modernister på dette tidspunktet? Ting lå jo til rette for det, naturligvis. Men heldigvis var aldri The Beatles belemret med spesielt god smak, de hadde vel nok med sin egen, rare smak, og fra starten av spilte de gammelmodige hits og girl group-låter like lett som de tøffet seg med røff rhythm’n’blues og alt det der. Slik føles Pepper som en påminner om at den eneste surrealismen som tross alt fungerer er den personlige, som omfavner den spesifikke referanserikdommen der man kommer fra snarere enn å gjemme seg i mer antiseptiske, voksne klisjeer. Og litt sånn føles Carla Bleys eksperimentalisme også – som et annet, men like kompromissløst eksperiment som det vi vanligvis forbinder med begrepet. Dette er hun naturligvis ikke alene om – flere av jazzens viktigste modernister har hatt et konfliktfylt forhold til begreper som avant-garde – se bare på Duke Ellington, Charles Mingus og Miles Davis, for eksempel, som alle tre utvilsomt skapte musikk som må finne seg i å bli kalt banebrytende, som inneholdt åpne vinduer til gamle og nye spillemåter og strømninger, men som aldri fant seg til rette i kunstspråket som omhyllet den nye musikken.
***
Jeg må nevne to låter: «I hate to sing» og «Very Very Simple». Og «Silence» (Charlie Haden/Carla Bley) fra Ballad of the Fallen.
Ja, det ble visst tre.
Den siste er noe av det vakreste som fins, med Don Cherrys rå trompet til slutt – jeg elsker den. De to første var en befrielse for meg å høre, plata er utgitt på ECM – det er ustyrtelig komisk og veldig sårt og sant på samme tid. De satte skapet på rett plass for meg, så jeg kunne få være meg selv og holde på med mitt. Med FriEnsemblet – et frilynt jazzensemble (fristaden FriEnsemblet – ‘fritt til å holde på med hva jeg vil -ensemblet’)
Om du vil høre Bleys innflytelse på det jeg har skrevet, kan du gjerne spille «Vals» fra Holding Balance-plata innspilt hos Jan Erik Kongshaug i 2004 og «Peace» fra Out of Silence, 2017.
Mathilde Grooss Viddal
***
Jeg har alltid vært fan av henne som arrangør på Charlie Haden’s Liberation Orchestra-platene. Jeg vil trekke fram Dream Keeper fra 1990. Der er det en fantastisk versjon av «Nkosi Sikelel I Afrika», men jeg vil trekke fram låta «Sandino», hvor Tom Harrell spiller en flott solo. Det er jo mye trombone i musikken. Mine to absolutte favoritter spilte lenge der, Roswell Rudd og Ray Anderson, men jeg vil trekke fram Gary Valentes solo på «Grandola Vila Morena» fra Ballad Of The Fallen. Mine egne låter er nesten alltid inspirert av Carla Bley. Hun har perfekt forhold mellom frihet og stramhet i låtene sine.
Erik Johannessen
Erik Johannessen delte dette klippet på facebook med følgeskriften: Verdens beste storbandarrangør og jazzkomponist. Jeg har prøvd å stjele denne backgrounden i mange år…
***
Dagfinn Nordbø, stor Bley-fan siden han hørte Escalator over the Hill, skriver på Facebook om et møte med komponisten på Victoria hvor hun fortalte historien om låta «Utviklingssang», som ble skrevet da Bley besøkte Nattjazz og skrev musikk for et skandinavisk all star-band: Hun var i Bergen der det var et demonstrasjonstog. Hun hadde spurt noen om hva de demonstrerte mot, og fikk til svar: Utviklingen! Dermed ble det «Utviklingssang». Demoen var en Alta-demo, og det er ikke sånn at den kampen er uaktuell i 2023.
Forklaringa på låtas tittel får en litt annen, mer detaljert versjon i minneordet til Johan Hauknes, men allikevel: Hva demonstrerer dere mot? Utviklingen! Det er jo perfekt. NB: Må ikke sjekkes ihjel.
Låta er ikke snau den heller, en saktmodig, staselig melodi som tegner bratte kurver mot bittersøte, blå harmonier. Den høres ut som et stykke som blir urfremført i begravelsen til et bemerkelsesverdig menneske. Eller når fremtidshåpet skal begraves om du vil. Det finnes mange versjoner av den, både av Bley og andre – fra Social Studies med The Carla Bley Band, Duets med Steve Swallow, Trios med Swallow og Andy Sheppard, og alle bærer det samme alvoret i seg. Men den versjonen jeg har satt på om og om igjen de siste dagene er versjonen fra Time/Life (Song for the Whales and Other Beings), gitt ut av Liberation Music Orchestra på Impulse! i 2016. Den føles som en essens. Trombonist Curtis Fowlkes fremfører det vakre temaet før Loren Stillmans altsaksofonsolo får utfolde seg, først over et duvende komp med visper og piano, siden avløst av blåsernes sørgemarsj-aktige støt.
***
Charlie Hadens Liberation Music Orchestra (1970) har hele veien orkestreringer og arr av Carla Bley. 3 av låtene er signert henne også som komponist også: «Los quatro Generales», «The Ending to The First Side» samt «The Interlude (drikkemusikk)». Albumet er en milepæl for almost big band-formatet, slik hvor individuelle solostemmer og ensemble-partier mixes i et hele. Banebrytende med blanding av sanger fra den spanske borgerkrigen og møtet mellom folklore og jazz.
For meg får det en linje her fra de store ensemblene til Mingus med politisk brodd på sent 60-tall og frem til dette. Dette soundet kan også spores i ulike tapninger av Trondheim Jazz Orkester, Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra og Friensemblet her hjemme. For egen del var jeg inspirert av Bley da jeg arbeidet med min plate Migrations for Jazzorkesteret i 2011. Som trombonist møtte jeg Bley og Swallow med Musikkflekkens Storband med hennes 80-talls-repertoar i Sandvika Kino tidlig på 90-tallet. Store nummer fra dette stoffet er trombone-featuren «Lord Is Listenin to Ya, Hallelujah» med Gary Valentes fete trombonespill. «Real Life Hits» og «Blunt Object» er andre sentrale komposisjoner fra dette stoffet.
Mitt første møte med henne som komponist var med «A.I.R.» fra Witchi-Tai-To med Stenson/J. Garbarek-kvartetten. Samme låt kan høres i langt villere versjon på Escalator over the Hill med Don Cherry, blant annet. Denne platen var en gigant utgivelse, egentlig ment å bli fremført som en jazz -opera. Som trombonist er det kraftige bidrag fra Jimmy Knepper og Roswell Rudd overalt her! Gato Barbieri og Michael Mantler spiller sentrale roller i dette ensemblet. I hennes 80-talls band var saxofonist Andy Shephard sentral. Han gjester Norge ofte (han er blant annet med på Espen Eriksen Trio-utgivelsen As good as it gets, som kom for noen uker siden, red.anm). Jeg og min genersjon jazzmusikere er også ofte inspirert av hennes musikk for Paul Bley Trio og Jimmy Giuffre Trio med låter som «Ida Lupino».
Øyvind Brække
***
1. Den blide musikkyoutuberen Brian Krock har en fascinerende, psykedelisk explainer-video hvor han går gjennom arrangementet på Carla Bleys “Jesus Maria”, og hvor han blant annet har kontaktet Bley for å få låtas originale tekst, mens han snakker om fraktaler og James Joyces Finnegans Wake.
2. Saksofonist David Sanborns musikktalkshow Night Music, produsert av Lorne Michaels fra 1988-1990, er et lite skattkammer, fylt til randen med uventede musikermøter. I den fjerde episoden av andre sesong, var Carla Bley og Steve Swallow der – og det var også Bootsy Collins og Allen Toussaint! Blir det bedre?
Bley og Swallow hadde også en duoopptreden i samme program:
3. Øvingsopptak kan være omstendelige saker, men om man legger velviljen til går det an å la seg hypnotisere av måten låter starter og stopper på, beskjeder mumles mellom bandmedlemmene, strenger stemmes og båndmaskiner surres i gang. Under arbeidet med Escalator over the Hill i 1970 filmet dokumentarfilmskaper Steve Gebhardt øvingene med Bley, Jack Bruce, John McLaughlin og Paul Motian. For et band – jeg vil ikke si at det akkurat spruter av disse fire minuttene – men det er jo absolutt verdt å se allikevel:
4. Det er en deilig, rufsete vibb over opptaket av Carla Bley Band fra Umbria Jazz i 1978. Ja, det er en fryd for øyet: Tettsittende t-trøyer i utvaska farger, overdådige frynseskjorter, afroer og barter, Toto-bandbilde-briller, tidstypisk korte fotballshorts, Bob Stewarts gigantiske tuba-plunger – det er mye å beundre. Musikken matcher naturligvis typegalleriet også – vi hører “Song Sung Long”, “Ida Lupino” og “Wrong Key Donkey”, og underveis får vi noen flotte nærstudier av Bleys måte å dirigere bandet sitt på, skuldertrekk og dansetrinn, hevede øyenbryn og mimikk ved keyboardet, før det hele avslutter i et heidundrandes boogie woogie-parti signert pianist Robert Sheff, også kjent under kunstnernavnet Gene Tyrrany.
5. Det er kanskje mer enn nok nostalgisk gnåling om hvordan kulturdekning pleide å være nå for tiden. Og her kommer litt til! For bare se på den halvtimes lange dokumentaren BBC Scotland produserte i 1992 om verket “Birds of Paradise” (hmmm, låter merkelig kjent), som ble fremført på Glasgow International Jazz Festival. Det er ikke en «påkostet dokumentar», og den tar seg heller ikke bryet med å fortelle hvorfor denne flue på vegget under øvinger-møter-artistintervju-halvtimen er blitt laget. Den bare finnes. Fantastisk tidlig nittitalls-patina har den også.
***
Jeg har ikke vært noe glad i musikken til Carla Bley. Det er ikke det hun har gitt meg på en måte. «Å denne musikken er JEG glad i.» Alt jeg har hørt av henne representerer mer frihet, noe jeg ikke trenger å ta stilling til hva jeg mener om. At JEGet ikke trengs. Som er sykt nice. Alt jeg har hørt av henne har også blitt vist til meg av alle mulige slags rare folk fra ulike musikkmiljøer i ulike land. Og det har vært i så mange forskjeller og forskjellige forskjelligheter hver gang jeg har hørt henne. I en bil i England i sånn Postmann Pat-landskap på vei til et sirkustelt sammen med et legendarisk kunstnerpar. På youtube en gang jeg var på besøk hos noen rockere jeg ikke kjente og månen var så stor at vi trodde vi satt på den. Fra en kollega på jazzlinja i Trondheim som deler musikk på en måte som om han bærer den vippende på verdens spiss. Og i mange andre sammenhenger. Jeg har aldri oppsøkt henne. Hun har bare vist seg som en slags fisk, et naturfenomen. Og i alle sine forskjelligheter har hun vært den samme hver eneste gang. En sånn følelse av at: Å hallo! Integritet og ærlighet som form og luft og rom. Et fokus, en tydelighet og en fantasi som bare hilser og sier, “Jeg er meg. Gjør hva du vil.» Før den svømmer videre og så lurer man på hvor lenge det er til neste gang fenomenet inntreffer.
Og det er jo en inspirasjon, med tanke på Skadedyr.
Jeg spilte «Jesus Maria» på tuba en gang sammen med Alf og Hans Hulbækmo som var veldig gøy. Tror den låta kan romme hvilket som helst instrument og gi det akkurat det det trenger for å låte helt som seg selv. Ikke mer eller mindre liksom.
Heida Karine Johannesdottir Mobeck
***
Et hjørne av utstillingen Frihetens Former på Munch-museet i vår var viet filmer av ulike abstrakte ekspresjonister (eller hva de nå kalte seg) i arbeid. Slike filmer av action painting finnes det noen av hvis man leter rundt omkring, og de forteller vel et eller annet om at dette er kunst hvor det også er lov å bli fascinert av måten kunsten er laget på og materialet den er laget av.
To beslektede former for musikk-kick: En musiker som utforsker lyden fra instrumentet “i seg selv”. Pusten gjennom et rør, hvordan mekanikken låter, strekking i ulike skinn, skrapingen fra et stemmebånd eller over en streng. Den litt “tørre” mikroskop-opplevelsen, som om musikerne og alle de andre som er til stede har bestemt seg for å ta et steg til siden og stille noen fundamentale spørsmål om hva all den andre musikken egentlig er laget av. Men også en annen, nesten barnslig interesse – for ser det ikke fryktelig gøy ut å lage det der? Og finnes det ikke en egen nytelse i å begynne å skjønne hvordan ting er skrudd sammen, å grave i forskjellen på materialer, gitarstrenger, saksofonfliser, cymbaltyper, miksepulter, mikrotonalitet, ørsmå rytmiske nyanser og spilltekniske kaninhull? Litt etter utstillingen leser jeg et Zadie Smith-sitat som jeg kjenner meg igjen i, fra artikkelen Killing Orson Welles at Midnight:
“The awe is palpable, and thrilling because it has become so unusual. A lot of the time, when standing in a gallery, I am aware of two feelings, one permitted, and one verboten. The first is boredom: usually the artist’s subject is boredom (the boredom of twenty-first-century life, etc.) and my reaction is meant to be one of boredom, or, at the most, outraged boredom. The second is ‘wonder at craft’. I am not meant to have this feeling. Asking how something was made, or having any concern at all with its physical making, or being concerned with how hard the thing might have been to make – asking any of these questions will mark me out as a simpleton. The question is childish, reactionary, nostalgic.»
***
En gang for lenge siden besøkte jeg Tate Modern i London. Tror ikke jeg klarte ikke å ta inn så mye. Jeg husker to ting godt – et flygel som hang i taket, hvor innmaten kollapset en gang i blant. Veldig bra kunst. Så husker jeg et barn – dette minnet har latterbobler og action-stjerner over hele seg. Det var som i en Tommy & Tigern-stripe, ungen beina gjennom museets store rom og lo seg fillete, med en sliten og flau forelder på slep. I rommet jeg sto, stoppet det opp ved noen bilder av Piet Mondrian og gapskrattet, før det løp videre. Mange år senere leste jeg at Mondrian var veldig glad i Thelonious Monk. Det gir mening. Da jeg var liten likte jeg når en låt som “Little Rootie Tootie” dukket opp på tilsynelatende seriøse jazzplater. Som å møte en voksen som fremdeles liker å tegne, eller som har en prompepute på innerlomma.
Moby-Dick; or, The Whale fant et massepublikum først 70 år etter at Herman Melville ga den ut, da første verdenskrig skapte et behov for en stor roman om å styre mot katastrofen. Jeg skal ikke røpe handlingen, men det går ikke særlig bra. Det vet vel de fleste av de som gyver løs på den i dag, og det forsterker jo bare sjokket av møtet med fortelleren Ismael og den ufattelige glupskheten han møter verdenen som omgir ham med – enten det er suppemåltid eller gleden av å sove med vinduet åpent på kalde netter. Ganske tidlig i boka – jeg brukte lang tid på den – fikk jeg Owen Wilsons milde og merksnodige stemme oppi hodet når han snakket.
Boka gjør i det hele tatt et fantastisk førsteinntrykk. Da snakker jeg ikke om “Kall meg Ismael”, men om side på side med sitater fra hele verdenslitteraturen om hval. Som blurber, bare at det er fra 1. Mosebok, Jobs bok og Charles Darwins “En naturforskers sjøreise”. En helt vanvittig selvtillit, og en enorm tro eller nysgjerrighet på hva to permer faktisk kan romme. Underveis i romanen dukker essays og små skuespill og alt mulig annet opp – det er som om romanen er et nytt og fullstendig grensesprengende stykke teknologi, en dings, og Melville er hypp på å sjekke ut absolutt alle funksjonene før han gir den til noen andre. Det er er noe utrolig oppløftende med det, selv om vi styrer mot avgrunnen.
Da Alan Moore og Dave Gibbons lagde Watchmen godt over hundre år etter Melville skrev Moby-Dick er den gufne følelsen av uunngåelig katastrofe like sterk. Moore har nevnt Moby Dick som en avgjørende inspirasjon, og når du leser de to bøkene i den rekkefølgen, virker det helt innlysende. Én ting er at handlingen i Moores bok er fatalistisk og grotesk og inneholder et dritguffent likstank-dunstende seilskute-plott. Men det handler om hele utformingen, måtene pirat-tegneserien fletter seg inn i hovedhistorien, i alle de visuelle detaljene, i de utførlige skriftlige sjangerpastisjene som kommer mellom hovedkapitlene. Moore er kanskje en sivilisasjonspessimist, men han er en ukuelig kunstoptimist i disse sidene, du kan ane en barnslig, klukkende latter bak alt han slenger mot leseren. Tenk at det går an å bare finne på alt dette!
Det er dette jeg trenger. Det er dette som gjør selv den grimmeste, etter-og-før-atombomben, etter-og-før-krigen, etter-og-før-krisen-kunsten levelig. At fryden skinner igjennom. Det er vanskelig å peke på akkurat hvor du er ment å høre den i for eksempel musikken – det er jo ikke at folk smiler og ler når de spiller, liksom. Og jeg har ikke lyst til å diskutere det kjente Zappa-spørsmålet om humor hører hjemme i musikken, utover å konstatere at det er tåpelig, for musikk finnes, humor finnes, og det er uunngåelig at de møtes en gang i blant, lik det eller ei (pussig, forresten, hvordan Frank Zappas mest populære munnhell så ofte føles som ren sabotasje).
Fryden jeg snakker om trenger ikke være så eksperimenterende, den trenger ikke ha sjangerbindestreker, trenger ikke å peke mot seg selv, trenger ikke forsøke på å gjøre noe helt nytt. Den kan inneholde alt dette, men den kan også være glede over noe enkelt, eller noe eldgammelt. Poenget er at samme hva formen er, og samme hva stemningen det er som formidles, trenger jeg å føle på de som har skapt den har en glede over at det er akkurat dét den er. At troen på det som er mulig innenfor rammene, veier opp for frustrasjonen over alt det man faktisk ikke kan få til. Finnes det en mer uinspirert diss av vrien musikk enn sikkert morsommere å spille enn å høre på? Bør vi ikke styre unna klisjeene også når vi tyner klisjeene? Musikk bør høres ut som at den har vært morsom å spille.
Det holdte, mutte fjeset er banalt. Smilet er dypt. Kunstnere som tør å slippe det som er weird og det som er komisk og det som er fjollete til, side om side med det store alvoret, det glødende hjertet og den hardnakkede eksperimentviljen, risikerer kanskje å ikke bli tatt helt på alvor alltid, men de har til gjengjeld forstått noe helt grunnleggende med eksistensen. Du kan stole på dem, tror jeg, selv når de farer med skrøner. Mozart visste det. Armstrong og Mingus og Monk og Jelly Roll Morton visste det. Macca og Ween og George Clinton vet. Jeg mistenker at Karin vet. Og Carla Bley visste naturligvis alt dette, i tillegg til veldig, veldig mye annet, veldig godt.
***
Av Filip Roshauw og Audun Vinger
The post NTT: Carla Bleys endeløse fantasi appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Stortingshøring om statsbudsjettet 2024 appeared first on Jazz i Norge.
]]>Fredag 20. oktober stilte Bråtømyr til høring om budsjettet i Stortingets familie- og kulturkomité, og fulgte opp utsagnet: – Behovet for satsning på det frie musikkfeltet har lenge vært løftet, men forslag til budsjett 2024 forsterker dessverre forskjellene mellom det frie og det institusjonelle feltet ytterligere. Vi ser økte driftstilskudd til museer, kulturbygg og institusjoner, men lite til det frie feltet der en stor del av nyskapingen i norsk musikkliv finner sted. Dette er bekymringsfullt. Musikkmangfoldet får dårligere kår når det kun satses på de som har mest fra før. Derfor er det så viktig at man nå styrker de ordningene som treffer nettopp det frie musikkfeltet, sa Bråtømyr i høringen.
Kunstnerøkonomien må styrkes
Under høringen løftet Bråtømyr særlig frem behovet for å styrke kunstnerøkonomien: – I forkant av stortingsmeldingen Kunstnarkår ble det gjennomført en kunstnerundersøkelse. Den slår fast at jazzmusikerne er den musikergruppa der flest ligger under lavinntektsgrensa, at kunstnerne lever med en lappeteppeøkonomi og at inntekten fra konsertvirksomhet er den største av alle lappene. Skal vi styrke det frie musikkfeltet må vi investere der det virker, og ett sted å begynne er å styrke ordningene for musikere og arrangører i Norsk kulturfond, og post 55, sa Bråtømyr.
I forslag til statsbudsjett følger Regjeringen opp kunstnermeldingen og foreslår å øke Statens kunstnerstipend med 20 millioner kroner, blant annet gjennom 44 nye stipender. Dette er et tiltak i riktig retning, men dessverre ikke nok for å styrke kunstnerøkonomien, mener Norsk jazzforum i sitt høringsinnspill.
Gry Bråtømyr på Stortinget sammen med Aslak Brimi, daglig leder i FolkOrg.
Behov for styrking av Norsk kulturfond
Det frie feltet står for en stor del av nyskapingen i norsk musikkliv. Musikere og konsertarrangørene må sikres gode og forutsigbare ordninger som legger til rette for profesjonell virksomhet og aktivitet i hele landet, mener Norsk jazzforum. Virksomheten i kunst- og kultursektoren påvirkes nå av alminnelig pris- og lønnsvekst, i tillegg til uheldige ringvirkninger etter pandemiårene, og både aktivitetsomfang, kunstnerøkonomi og profesjonalitet er rammet. I forslag til statsbudsjett er fondet indeksregulert – dette må komme tilskuddsmottakerne til gode.
– Behov for styrking av Norsk kulturfonds ordninger er pekt på gjennom mange år uten at det er tilført friske midler. Kulturrådet adresserer i sin budsjettsøknad behovet for 30 millioner kroner til tilskuddsordningen Musikkarrangører og 20 millioner kroner til Turnè- og virksomhetstilskudd for musikere. Norsk jazzforum ber kulturkomiteen støtte opp under dette, uttalte Bråtømyr under dagens høring.
Etterlyser likebehandling av orkester- og ensembledriften
I tillegg til behovet for flere kunstnerstipend og styrkede ordninger i Norsk kulturfond, har Norsk jazzforum lenge etterlyst likebehandling av orkester- og ensembledriften på jazzfeltet med tilsvarende virksomheter. Sju regionale jazzorkestre og vokalensembler driftes kostnadseffektivt av landets fem regionale jazzsentre.
– Finansieringen av disse ensemblene må flyttes dit tilsvarende formidlings- og produksjonsenheter for musikk og andre kunstarter er samlet i dag, og vi ber kulturkomiteen samles om en merknad rundt dette, uttalte Gry Bråtømyr.
Bråtømyr avsluttet sine tre høringsminutter med å be kulturkomiteen om å etterlyse de regionale kulturfondene som er lovet innført i Hurdalsplattformen, samt Musikeralliansen som fikk 3 millioner i oppstartsmidler over revidert budsjett i år.
Norsk jazzforums skriftlige høringsinnspill til Stortingets familie- og kulturkomité kan lastes ned her (pdf)
Her kan du se hele dagens høring på Stortingets nett-TV. Norsk jazzforums innlegg er kl. 11.47.
Gry Bråtømyr (i midten) deltok også på høring med Arrangørforum. Her sammen med, fra venstre, Bjarne Dæhli (Norsk musikkråd), Liv Bakke Kvinlog (Norsk viseforum), Anderz Døving (Klassisk) og Nina Hodneland (Norske kulturhus).
The post Stortingshøring om statsbudsjettet 2024 appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Østre Toten Storband 50 år appeared first on Jazz i Norge.
]]>– Storbandet har i lang tid jobbet mot jubileumsmarkeringen og vi har satt sammen et variert og innholdsrikt program til markeringen. Innbudte gjester vil bestå av tidligere musikere, dirigenter, styremedlemmer og andre trofaste følgere. Vi synes derfor det er viktig å bringe publikum gjennom en historisk reise til det nå 50 år gamle storbandet. Vi har med oss et stjernegalleri av vokalister i Ingvild Nagell Dahl, Leif Anders Wentzel og Sverre Fredrik Nordheim. Førstnevnte to vokalister var også med på låter fra vår Jubileums-CD da bandet fylte 25 år. Låter fra dette albumet blir således et gledelig gjenhør. Vi kan nevne Ray Charles, Frode Thingnæs, toner fra Peer Gynt, Natalie Cole og Glenn Miller, forteller Ole Anton Hoel i storbandet.
Her et tilbakeblikk til da Frode Thingnæs var solist. Foto: Privat.
Østre Toten Storband i 1974. Foto: Privat.
Etter pausen i jubileumskonserten skal storbandet bevege seg inn i en mer moderne musikkverden med innslag fra popmusikken, forteller Hoel. – Det blir Michael Jackson, Vazelina Bilopphøggers, James Bond og flere spennende godbiter. Vi har også spesialskrevet noe musikk til jubileumsfeiringen og publikum skal via storskjerm få være med på å synge en rykende fersk tekst til toner fra Vi Lever. Det er bare å varme opp stemmene. Vi gleder oss. Og angående framtida spiller Østre Toten Storband i evighetens perspektiv, avslutter Hoel.
Siden 1973 har storbandet vært med på mange forskjellige prosjekter. Her et lite tilbakeblikk til 1986/87 da de var husorkester på NRKSs «Tango på Toten» på NRK TV .
Østre Toten Storband med sitt 007-prosjekt (foto: presse):
The post Østre Toten Storband 50 år appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Fra yngst til eldst på Dølajazz appeared first on Jazz i Norge.
]]>– På et generelt grunnlag vil jeg si vi har prøvd å få fram bredden av norsk (og nordisk) jazz i år. Vi har en god miks av etablerte store navn og de litt mer lovende yngre. Jeg synes vi har truffet godt i år, med en bred og god programmering med noe for enhver smak, forteller presseansvarlig Eva Jeanette Johnsen.
70-tallsjazzerne Vidar Johansen, Erling Aksdal, Sigurd Ulveseth og Tom Olstad fyller alle 70 år og feirer på Dølajazz en slags jubileumskonsert. 70 x 4 spiller 19.10, kl 22 på Kafe Banken.
Fjorårets talentprisvinner Siv Aurlund spiller konsert 20.10, kl 17 på Kulturhuset Banken sammen med Tuva Olsson, Emil Bø, Simon Hagerup Holm, Odin Fiskvik, Oda Steinkopf, Inga-Mei Steinbru, Eli Aurland Sæle og Ingvild Aurlund Lossius. Det blir en miks av jazz, gospel, pop og RnB.
Siv Aurlund spiller konsert 20.10, kl 17. Foto: Presse.
På lørdag 21.10, kl 13 er det jazzparade i gågata. Innlandet Ungdomsjazzorkester leder an, og holder deretter en familiekonsert kl 14 i teltet på Sigrid Undsets plass. I forkant av paraden arrangerte Dølajazz workshops, som frivillige har deltatt på for å sy kostymer, effekter, hodepryd, masker og instrumenter.
– Jeg tror vi alle i styret gleder oss veldig til åpningskonserten med lokale Kristin Sevaldsen. Hun har skrevet ny musikk spesielt for anledningen. Ellers så har alle litt hver sine favoritter. Mathias Eick må jo nevnes – det blir garantert en flott konsert. Personlig gleder jeg meg også veldig til et gjenhør med forrykende Leah som vi i fjor fikk oppleve på årets JazzIncubator. Ekstra stas med artister vi kan invitere tilbake som en del av hovedprogrammet, forteller Johnsen.
Prosjektet for og av unge, JazzIncubator, har satt sammen program med ni konserter fra torsdag til lørdag:
Kaos spiller 19.10, kl 20, en eksperimentell vokal-duo med Ingri Jordahl Østensen og Celine Helen Henriksen Kirkeby-Garstad. Senere samme kveld spiller Papole Khaki kl 22. Trombonisten og låtskriveren knytter musikken fra hennes kurdistanske og norske bakgrunn, sammen med Erlend Johannesen, Adriana Døsvik, Kristian Seines og Magnus Kaspersen Evjen.
Den eksperimentelle vokal-duoen Kaos, spiller konsert 19.10 kl 20. Foto: Presse.
Fredag spiller Wirkola kl 22, sentimentale komposisjoner i minimalistisk stil. Bandet består av Anna Ueland, Johannes Wilhelm Burns Lykkås, Inga-Mei Steinbru, Selma Sophie Tudor Edwards Granly og Petter Wallem Anundsen.
Lørdag kl 22 kan du høre referanser til slampoesi, frijazz og kammerjazz av bandet Betong, som spiller fritt og komponert. Av og med Erlend Strand Rolfsen, Magnus Kaspersen, Jonas Sundal og Kristian Seines.
Wirkola spiller fredag kl 22. Foto: Emilie Myrene Stokke.
Samtidig sørger Dølajazz for konsertopplevelser til de minste og de eldste, gjennom barnehagekonserter og spaserstokken:
– Med spaserstokk og barnehagekonserter er jo tanken at vi favner alle aldersgrupper, og tilbyr gode musikalske opplevelser til hele alderssegmentet. Å nå ut til de ulike gruppene er en ekstremt viktig del av Dølajazz, og sammen med Jazzincubator er det noe av det mest meningsfulle vi gjør. Å sørge for at alle uansett alder får oppleve flotte konsertøyeblikk – og via jazzincubator gi de unge musikerne et springbrett som hjelper de å komme i gang med musikk karrieren, sier Johnsen.
Sjekk ut hele programmet til Dølajazz her.
The post Fra yngst til eldst på Dølajazz appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Storbandbonanza i Lillestrøm appeared first on Jazz i Norge.
]]>Lørdagen starter med de unge musikantene i festivalstorbandet Spillcamp. Utover kvelden følger blant annet Ett Fett Storband, Fana big band, Cosmic Swing Orchestra, Starlight Big Band og femtiårsjubilanten Østre Toten Storband. Se hele programmet her.
Festivalstorband med unge talenter
Storbandfestivalens eget festivalstorband, Spillcamp, består av unge musikanter mellom 14 og 20 år, som hvert år inviteres til tredagers samling i høstferien og fremfører det innøvde repertoaret under festivalen. Spillcampen fokuserer på samspill, improvisasjon og spilleglede, og er viktig for festivalen med tanke på rekruttering og inspirasjon for nye generasjoner storbandmusikere. Lillestrøm storbandfestival arrangerte Spillcamp første gang i 2019, og den har raskt blitt en tradisjon. Noen av musikantene har vært med flere ganger, mens andre er med for første gang. Besetningen varierer derfor noe fra år til år ut i fra påmeldingene, men tar alltid utgangspunkt i en tradisjonell storbandbesetning. Spillcampen ledes av profesjonelle instruktører som har lang erfaring med å jobbe med ungdom, og som vet å hente det beste ut av alle. Jarle G. Storløkken og Marius Tobias Hoven har vært faste instruktører siden oppstarten i 2019.
Viktig møteplass for storband
Lillestrøm Storbandfestival har etablert seg som landets viktigste møteplass for storband. Festivalens faste arena er Lillestrøm kultursenter med 4 scener, serveringsfasiliteter og rikelig med mingleareal for publikum og festivaldeltakere. Storbandfestivalen har som målsetning at lovende talenter, etablerte amatører og profesjonelle musikere i storband kan fremføre musikk for publikummere som setter pris på ekte musikk med masse lyd og liv. Festivalens mantra er at storband ikke er en musikkform, men en besetning som kan brukes til nærmest alt. Festivalen arrangeres som et samarbeid mellom Ett Fett Storband, Skedsmo Storband, Sørum Storband og Lillestrøm Jazzklubb.
Norsk jazzforum har også i år valgt å legge sitt årlige storbandmøte til festivalen på Lillestrøm.
The post Storbandbonanza i Lillestrøm appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Årets unge jazzmusikere på turné appeared first on Jazz i Norge.
]]>Første del av norgesturnéen ble gjennomført i mars og inkluderte fire klubbkonserter samt Vossa Jazz og en opptreden på den aller første Jazzprisen. Andre del av turneen starter tirsdag 17. oktober, hvor Joakim Rainer Trio spiller fem konserter på øst og vestlandet, produsert av Østnorsk jazzsenter, og fem konserter i Nord-Norge, produsert av Nordnorsk jazzsenter.
Overbeviser med overskudd og lekenhet
Joakim Rainer trio spiller med blikket rettet fremover i det klassiske pianotrio-formatet, og med røtter i jazzhistorien. De beskriver musikken som spontan og leken med komposisjoner som bygger komplekse former, asymmetriske loops og åpne harmonier. Den trondheimsbaserte trioen ga ut sitt debutalbum «Light.Sentence» på Sonic Transmission Records i februar 2023.
Juryen i Jazzintro uttalte følgende i sin begrunnelse: «Bandet har utfordrende komposisjoner med harmonisk og rytmisk kompleksitet som gjør at det er spennende å lytte til. Du må involvere deg som lytter og når du gjør det får du en veldig mangfoldig tonal opplevelse. Musikerne er samspilte og har en tydelig dialog med hverandre. Musikken er solid og energisk, og de overbeviser oss med overskudd og lekenhet. De inviterer oss inn i sitt finurlige univers.»
Turnérute:
Tirsdag 17. oktober – Hamar jazzklubb
Onsdag 18. oktober – Nasjonal jazzscene
Torsdag 19. oktober – Storyville Jazz Club, Molde
Fredag 20. oktober – Bergen jazzforum
Søndag 21. oktober – Dølajazz
Onsdag 25. oktober – Vadsø
Torsdag 26. oktober – Hemnes
Fredag 27. oktober – Vega
Lørdag 28. oktober – Stamsund
Søndag 29. oktober – Bodø, Hunstad kirke
Jazzintro – et lanseringsprogram for unge profesjonelle musikere
Norsk jazzforum og fem av landets ledende jazzfestivaler står bak Jazzintro, et lanseringsprogram som arrangeres annethvert år, og som siden starten i 1998 har vært viktig for å løfte fram og synligjøre talentene i norsk jazz. Mange av dagens store jazznavn har tidlig i karrieren deltatt i Jazzintro, som Mathias Eick, Anja Lauvdal, Gard Nilssen, Marius Neset, Hanna Paulsberg og Morten Qvenild. Blant tidligere vinnere er Monkey Plot, Albatrosh, Puma, In the Country, Megalodon Collective og Kongle Trio.
En jury bestående av profesjonelle jazzmusikere plukket ut åtte band til de innledende rundene på samarbeidsfestivalene Vossa Jazz, Maijazz, Nattjazz og Kongsberg Jazzfestival. Fire av disse ble sendt videre til finalen under Moldejazz hvor ett av bandene fikk tittelen Årets unge jazzmusikere 2022 og en større lanseringspakke fra Norsk jazzforum som inkluderer en norgesturné, en mentorordning finansiert av Talent Norge som skreddersys i samarbeid med bandet, samt Gramo-stipendet på hele 150 000 kroner.
The post Årets unge jazzmusikere på turné appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post UKAS JAZZPROFIL: Kristin Sevaldsen appeared first on Jazz i Norge.
]]>I spalten Ukas Jazzprofil presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller annen jazzaktør. Har du tips, send oss gjerne en epost.
Hei Kristin, hvordan går det med deg?
– Takk det går bra. Veldig travelt for tiden, men det føles veldig riktig og deilig etter noe som har fortonet seg som en eneste lang dvale etter pandemien.
Du spiller åpningskonserten på Dølajazz i år. Skjønner at du har latt deg inspirere av natur og Lillehammer som kulturby blant annet. Kan du utdype hva publikum kan vente seg?
– Lillehammer er min fødeby og jeg har bodd der det meste av livet. Byens natur, historie og kulturliv er en del av min identitet, noe som har vært med å prege meg som menneske og kunstner. Nå som Dølajazz feirer 45 år, og jeg er invitert til å gjøre åpningskonserten, var det helt naturlig for meg å tenke på Lillehammers egenart og finne de punktene som kan bygge opp til musikalsk historiefortelling som feirer byen og festivalen. Noe som gjør at Lillehammringen vil kjenne seg igjen, men som forhåpentligvis også har noe universelt som kan nå inn til de fleste mennesker.
Jeg har tatt tak i skikulturen, Birkebeinerne og folkemusikken, små anekdoter knyttet til våre store Nobelpris vinnere Bjørnson og Undset. Jeg bodde helt nede ved Mjøskanten i mange år, og minner om hvordan lyset speilet seg i vann og snø gjennom året assosierer til Lillehammer kunstnerne og hvordan de fanget lyset i sine malerier. Et lys som fortsatt er helt spesielt.
Lillehammers beliggenhet ved foten av Gudbrandsdalen og rike kilder til tradisjonsmusikk og folkekunst, byggetradisjoner og landbruk er jo også et tema som inspirerer og influerer. Gamle Sandvig som samlet bygninger og gjenstander som står utstilt på Maihaugen, hvor vi kan vandre i timesvis og forestille oss – eller bli tatt med inn i små tablåer – som gir oss innblikk i livet «den gangen da» og hvor vi er nå. For ikke å forglemme hvordan trappene til de olympiske Lysgårdsbakkene har blitt et yndet treningssted for mange. Å gå den trappa er ei god økt, og jeg tipper mange har stått på toppen og forestilt seg hvordan det ville være å hoppe utfor å sveve nedover som skihopperne gjør. Kanskje ikke like gøy uten ski. Tenker nok at mang en lårmuskulatur og knær ville syntes det kunne vært digg å slippe å gå ned trappene igjen etterpå.
Musikalsk ligger prosjektet i et elektro-akustisk, ambient-jazz landskap. I hovedsak instrumental musikk med innslag av vokal. Det er mye ro, stemning og selvfølgelig improvisasjon. Jeg liker å dvele. Reflektere. Være i stemningen og agere til de impulsene som måtte komme. Min virtuositet ligger her. Få saksofonen til å synge, finne tone nyansene som ytterligere kan underbygge formidlingen av musikken. Det er mange som ikke vil kalle meg for jazzmusiker, mens mange andre igjen ikke finner en annen karakteristikk av meg som musiker og komponist. Jeg husker en saksofonlærer som ga meg Charlie Parker’s Omnibook og ba meg lære meg den utenat, for da skulle jeg bli god. Jeg ble aldri god. Ikke god som Charlie Parker, men jeg har blitt ganske god som meg. For i likhet med CP har også jeg lyttet til og forsøkt å gjengi den musikken som strømmer igjennom meg. Det har jeg gjort denne gangen også og nå gleder jeg meg til å feire Dølajazz og Lillehammer. Og jeg gleder meg veldig til å jobbe med musikerne som jeg har har kjent til og gledet meg over på avstand i mange år. Svein Schultz på bass og Elisabeth Mørland Nesset på trommer/perc. Det er første gangen jeg skal jobbe med disse to. Pianisten Morten Reppesgård har jeg jobbet med titt og ofte helt tilbake til 2011, men da mest i samspill med andre artister og deres musikk. Nå skal vi skape sammen noe helt nytt, og det føles veldig fint. Dette er en håndfull kreative og svært allsidige musikanter som også alle er komponister og produsenter. Så her ligger det an til veldig spennende prøvedager i forkant av festivalen.
Albumet du ga ut i 2022, The Sonic Experience – Snøhetta, er første del av en trilogi. Og neste album skal handle om Island. Hva har inspirert deg til å lage musikk om Island? Og når kan vi få høre den?
– I hovedsak handler hele Sonic Experience konseptet om meg som en ur-arktisk sjel. Jo mer goldt og langstrakt og øde, gjerne med hav eller snø, jo bedre. Inngangen til Island kom i første rekke igjennom Sigur Rós musikk. Det kompakte men samtidig luftige og langstrakte uttrykket vekket en gjenklang i meg. Jeg gjenkjente noe der som fikk meg til å oppsøke mer musikk fra Island og ikke minst se bilder av landet og landskapet. Dragningen ble bare sterkere og sterkere. Jeg bare måtte til Island, og reiste dit for første gang i 2015 sammen med en venninne. Vi gikk i en slags transe og kjørte hele sørkysten fra Snæfellsnes til Höfn frem og tilbake. Hang på 12 Tónar – den feteste platesjappa i Reykavik sentrum – og sjekka ut det vi rakk av islandsk musikk. Kjøpte plater og spilte i bilen for så å forsvinne inn i denne transen vi befant oss i, mens vi suste gjennom et helt magisk landskap.
Siden har jeg vært der flere ganger, og jeg elsker denne øya. Når jeg begynte arbeidet med Snøhetta albumet var det klart ganske tidlig at jeg også ville dra til Island for å utforske det soniske landskapet der. Feltarbeidet startet i april 2022. Da hadde jeg to uker i Reykjavik hvor jeg gikk ei mil hver dag, med ryggsekken full av kamera, lydopptaker og video kamera. Jeg jobbet på intuisjon. Alt av lyd som fanget min interesse på et eller annet vis sørget jeg for å fange. Bilstøy, flystøy, fuglekvitter, hav og bølgebrus, steiner, sjøfugl, alt. Senere følte jeg et behov for å dra tilbake for og være der, bo der og ha en hverdag der mens jeg jobbet med musikken. Det var da jeg fikk et residens opphold på The Fishfactory som ligger på Østkysten av Island. Der hadde jeg et fantastisk analogt lydstudio helt for meg selv i en måned, og fikk jobbet veldig godt. Både med lydene jeg hadde med fra første oppholdet, og der kunne jeg bare gå ut døra og finne så mye annet spennende som jeg kunne gjøre opptak av der og da.
Når Dølajazz er overstått og jeg har landet etter flere spennende oppgaver i Oktober, skal jeg jobbe med lanseringen av Island plata. Vi har nå endelig bestemt at den skal slippes i september 2024. Da har jeg litt bedre tid på turneplanlegging både i Norge og på Island.
Samtidig er du utdannet filmkomponist og har vært medvirkende på filmer. Musikken din kan tenkes å være billedlig i uttrykket. Er det en av grunnene til at du har søkt deg mot filmverden? Hvordan jobber du med filmer?
– Ja det stemmer. Jeg jobbet med film og teater noen år og valgte å studere filmmusikk komposisjon for å ha en større og mer helhetlig forståelse av dette faget og dynamikken i en slik prosess. Skjønt, jeg søkte meg aldri inn mot film. Det var filmfolkene som kom til meg, og så ballet det på seg. Jeg var bare meg selv i det hele, og lyttet til impulsene som kom til meg samt reallyder fra filmklippene for så å forsøke å skape noe som kunne underbygge, forsterke eller parafrasere. Dette var en veldig intuitiv prosess for meg som viste seg å være et godt utgangspunkt når jeg gikk i gang med studiene.
De senere årene har jeg ikke jobbet spesifikt med verken film eller teater. Dette er også et fagområde og bransje du skal promotere deg inn mot og jeg har hatt for mye å holde på med som artist og solokarriere til å skulle bane en karrierevei også i dette landskapet. Men byr det seg en anledning igjen er jeg veldig klar for å vurdere det. Det ligger naturlig i meg.
Har du noen andre prosjekter du ønsker å fortelle om?
– Ja, den akustiske duoen som jeg har hatt med pianisten og synthmannen Lars Kvistum siden 2013. Opp igjennom har det vært mange event oppdrag og ofte er det verken anledning eller budsjett for å komme med fullt band. Da er det fint å ha en pianist å spille på lag med. Jeg har i hovedsak fremført egen musikk i sånne sammenhenger, og når man står der kun som to personer må man forenkle veldig. Kvistum er også låtskriver og har flere utgivelser bak seg, og etter hvert var det naturlig å ta med noen av hans låter også. Siden materialet eksisterte som band innspillinger meldte det seg et behov for å kunne tilby kunder og publikum noe mer autentisk når det ble bedt om lydfiler. Vi bestemte oss for å gå i studio og spille inn de versjonene vi faktisk ville presentere. Losen Records ga ut Acoustic i 2018 og vi høstet svært gode kritikker både fra nasjonal og internasjonal musikkpresse. En periode nå har vi vært travle med hvert vårt, men i februar 2024 skal vi ut og farte litt igjen. Det gleder vi oss til.
Ellers dedikerer jeg meg til Sonic Experience triologien, og sommeren 2024 planlegger jeg oppstart av feltarbeidet til det tredje albumet som planlegges for lansering i 2026. Dagen etter Dølajazz åpningen reiser jeg til Reykjavik for å gjøre et konsert-foredrag om meg og Snøhetta albumet. Dette er en årlig kongress om arktisk miljø, klima og politikk som arrangeres av organisasjonen Arctic Circle. Da går ferden fra festsalen i Kulturhuset Banken til Harpa konserthus kvelden etter.
Jeg har også ønsker om å ta med det nye fine bandet mitt i studio og gjøre en innspilling av musikken vi skal fremføre på åpningen av Dølajazz. Men først håper jeg vi kan få komme rundt i landet på festivaler og klubber og spille oss varme med disse låtene. «Never a dull moment».
Har du en konsert du gjerne skulle dratt på som du kan anbefale?
– Karl Seglem og hans Mytevegar som slippes 20. oktober har jeg lyst til å få med meg. Jeg beundrer hans arbeid med bukkehorn. Terje Isungsets is-musikk er også en verden jeg kan høre igjen og igjen og anbefaler folk å utforske. En vakker dag skal jeg få med meg hans Ice Music Festival. Ellers er det den italienske cellisten Martina Bertoni som opererer i det eksperimentelle segmentet og holder til i Berlin. Er du i Berlin og ser at hun skal spille, GÅ!
The post UKAS JAZZPROFIL: Kristin Sevaldsen appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post NTT: Sco og Ebers appeared first on Jazz i Norge.
]]>1. Immanuel Wilkins, en av den amerikanske jazzens virkelig store nye musikere spiller i Bergen i kveld. Stedet er Verftet, arrangør er naturligvis Bergen Jazzforum og dette er jo utvilsomt en av halvårets heiteste jazzbookinger i Norge.
2. I morgon er det en utgave av Improverk på Kafé Hærverk med Devin Gray og plateaktuelle Magnus Skavhaug Nergaard – Hibernacle har slippfest!
3. Komponist Stephan Meidell inntar Henie Onstad med Re~Percussion: “ikke et verk av én komponist, men et eksperiment hvor hierarki forsøkes flates ut, slik at alle deltakerne har eierskap til sluttresultatet. Meidell inviterer inn i en prosess hvor alle medvirkende blir medskapere“ Supert, bare å stikke ut på Høvikodden og leke, det! Ting skjer i morgen klokka 14.00
4. Den fjortende oktober har tre unge og svært gode jazzfiolinister bursdag. Åssen er det mulig?!?!?!???? Fjortende oktober-fiolinister er de nye vibrafon-Amundene. Naturligvis blir det band av sånn. Ellie Mäkelä (født 14.10.99), Audun Rørmark (Født 14.10.99) og Konstantin Helmers (Født 14.10.97) utgjør Fjortendeoktoberband sammen med Ola Erlien og Håkon Huldt-Nystrøm. De spiller – tunga rett i munnen nå – den 15. Oktober på Skatten på Tøyen. Det høres kult ut – dit tror jeg at jeg må dra.
5. Cosmic Swing Orchestra spiller fremdeles frilynt mellomstorband av edelt merke og kosmiske gevanter, og spiller på Verftet i Bergen neste onsdag. Blir en varm konsert det her – vær med og spre de gode vibbene:
6. Brian Marsella har jeg tenkt varmt om siden han spilte på den Legendariske New Acoustic Masada-konserten uten John Zorn under Moldejazz i fjor. På torsdag kommer pianisten til Victoria East og spiller solo. Det må man kanskje prøve ut? Her spiller han på John Zorns klubb The Stone, litt nekro lyd, men du verden:
7. F/Eks er en ny konsertserie som Tine Hvidsten og Jenny Berger Myhre lefler litt med under radaren. De har noen helt utrolige plakater som det er en glede å få øye på rundt i byen – litt plasskrevende, men de fortjener det. De skal vi finne ut mer om snart.
På torsdag er det uansett F/Eks på MIR med gitarist Christian Winther som skal spille det nyskrevne stykket “Mellomrommet” og Julia Reidy, Berlin-basert musiker som virkelig er i vinden for tiden. Ferskt liveopptak av henne her, det låter fint:
Det er syv fine konserter, det der. Vi gratulerer Magnus Lunay, som kommer fra Stockholm Jazz Festival og Fasching Jazz Club med jobben som kunstnerisk leder i Moldejazz og går videre! Som alltid informerer vi om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.
Her er Mary Lou Williams Trio med en av livets jazzlåter, “Dat Dere”. Selskapet er det legendariske Københavnlabelet SteepleChase, vi hører Mickey Roker på batteriet, Buster Williams på dansk basslyd og sveiver fredagen sakte i gang.
John Scofield, Bill Stewart og Vicente Archer. Foto: Nick Suttle/ECM Records
Når man diskuterer store nålevende amerikanske gitarister i alminnelig avansert jazz dukker gjerne navn som evigunge Bill Frisell og den yngre helten Julian Lage tidlig opp i samtalen. Men det spørs om ikke boomer-far John Scofield fortsatt er den aller største. For en karriere han har hatt, og fortsatt har! Han har jobbet med så mange forskjellige av jazzens giganter, over et så langt tidsrom, og er så klart en av dem selv også, innen mange avarter av jazz, myk som hard som groovy som skronkete, inkludert R’n’B, funk, country og rock.
På grunn av perioden jeg begynte å få mine virkelig store musikalske kicks vil jeg alltid forbinde ham med Miles’ raffeste åttitallsår, men et nytt dypdykk i Sco’s katalog siden midten av syttitallet og frem til i dag, enten det er utgivelser i hans navn eller de utallige side man-jobbene, er virkelig overveldende, begeistrende og øre-åpnende. Det er også morsomt å kjenne på hvordan inntrykket av de forskjellige, tidstypiske lydbildene opp gjennom tiårene også er i endring. Samme hvor mange plater man har, vil det alltid være noen like gode man ennå ikke har hørt. I alle fall virker det slik.
Et godt minne med ham var en sommerdag i Kongsberg for et par år siden, da han var på vei fra hotellet sammen med resten av bandet like før scenetid for konsert på Energimølla. Men han ble nødt til å stoppe opp da de passerte Jazzboksen, der et Serendip-band eller liknende med studenter holdt en liten showcase. Han stod der og vekselsvis gliste og måpte i den grå bukkeskjegg-smultringen sin, og digga løs. Tror søren meg han nevnte det i mellomsnakket på konserten også. Som alltid er det et prima kvalitetstegn når verifiserte legender tar seg tid til å sjekke ut nye musikere, selv dem som ennå ikke har skaffet seg et et navn som up and coming ennå. Han ser gjerne bakover historisk i prosjektene sine, men han føler heldigvis samtidig at det er NOW som er tiden.
Scofield er denne helgen aktuell med en råflott dobbelt-CD på ECM med den fiffige tittelen Uncle John’s Band, i fruktbart samspill med Bill Stewart på trommer og Vicente Archer på bass. En virkelig strøken trio, som det viser seg.
Om noen få uker skal Scofields trio også spille to konserter på en og samme lørdag nede på Nasjonal jazzscene i Oslo, og disse hendelsene er jo en ypperlig anledning for oss til å ta en prat med ham her i remsa. Samtalen er kokt ned til en koherent buljongterning for økt lesbarhet, der en innledende prat om den tyngende verdenssituasjonen holdt på å få oss galt avsted. Han kunne riktignok innrømme at han hadde unngått de aller verste krisene på hjemmebane, et langt liv til tross. Ikke var han i Vietnam og 11. september var han trygt hjemme i huset sitt i forstedene. At Amerikas utvikling i hans levetid har preget musikken hans på et vis, var han skjønt enig i.
Det store spørsmålet er hvorfor og hvordan i alle dager utgi et dobbeltalbum i den tiden vi lever i nå?
– Jeg er søren meg ikke sikker på om det er det det riktige nå, men. Vi bare var i studio og fant tonen sammen, det var så mye materiale vi likte, prøvde ut og spilte inn. Vi sendte hele greia til Manfred Eicher på ECM og var sikre på at det ville komme en naturlig tilbakemelding om å redusere det til et vanlig album, og var spente på hvilke han ville beholde. Men han sa bare: «Å, det er bra, jeg tar alt sammen.» Og jeg mener – hvorfor ikke?! Vi gjorde det fordi vi kunne. Og fordi vi syntes vi klarte å få noe godt ut av materialet.
Det står navnet ditt på fremsiden av denne nye plata, men jeg føler at alle tre i dette bandet egentlig er like viktige. Har du noen tanker om samspillet og det indre forholdet dere i mellom?
– De er venna mine, det er sikkert og visst. Og det er viktig. Når man spiller sammen i et jazzband og det funker på ordentlig, da blir man venner. Jeg ser nå på dem som mine beste kamerater, og jeg kan ikke se for meg denne musikken uten dette samspillet vi har og hvordan vi responderer på hverandres ideer som likemenn. Det er ikke Frank Sinatra med et stort orkester bak seg, liksom. Vi lytter på hverandre, og når vi svarer hverandre føles det uansett som et orkester likevel. Navnet mitt står der, ja, men det er likt, selv om alle så klart godt kjenner sine forskjellige roller. Jeg liker spesielt de mer frie strekkene vi klarte å utvikle her.
Vennskap er så klart bra for kommunikasjonen og forståelsen, men det er jo en like sterk kraft blant jazzmusikere å skulle bryne seg på andre musikere man ikke kjenner eller aldri har spilt med før.
— Det er klart det er slik også – jeg kan spille med folk fra Norge eller Japan, dette er et internasjonalt språk. Vi bidrar med våre helt egne utgangspunkt og tradisjoner, men mye av jazzen baserer seg også på en felles kunnskapsforståelse.
Men det er noe spesielt med musikere man lærer seg å kjenne ekstra godt, man vokser sammen. Dette gjelder spesielt Bill Stewart som jeg har spilt med i så mange år, men det samme gjelder også med Vicente Archer, selv etter kort tid med reising, snakking, lydsjekken og konserter – jeg lærer så mye av ham, også om meg selv som musiker.
Selv om dere har en naturlig flyt sammen her er albumet preget av stor variasjon i materialet, inkludert kremlåter av Neil Young og Bob Dylan. Men disse er vel for lengst en del av The Great American Songbook, også i en jazzkontekst?
— Altså, dette er låter jeg elsker og har hatt et dypt forhold til siden oppveksten – de er en del av meg. De gjør seg godt å teste ut sammen med andre, de fleste kjenner dem og det blir rikelig med anledninger til å gli litt ut av låtene under improvisasjonspartiene. Men erru gæren – det er ikke låter som jazzmusikere pleier spille på jam-sessions og sånt. Jeg håper vi fant ut en måte å få det til å bli jazz av det.
Det gjør dere absolutt, men det virker som du har hatt ekstra glede av å utforske også denne delen av amerikansk musikk i det siste. Du improviserer til og med litt rundt The Monkees i den herlige låta «TV Band».
— Men hør nå her, det å spille Dylan er knappest noe nytt. Keith Jarrett og Gary Burton gjorde dette sammen med Steve Swallow tilbake på sekstitallet! Kom igjen. Men det spørs egentlig om det vil bli fast jam-materiale noen gang, asså.
Jeg er fra tiden da akkurat denne musikken var selve lyden av en epoke, og det alt kretset rundt. Selv Bernstein og Sondheim-låta «Somewhere» fra West Side Story som vi også gjør på denne plata, den husker jeg at jeg elsket fra da jeg så filmen som ung.
Jeg har et romantisk forhold til Monk, Parker og alle disse jazzgigantene så klart – det er kjernen i hva jeg holder på med som musiker, men det er ikke den musikken jeg vokste opp med. Det blir noe annet med disse rocklåtene, og The Byrds og alt. Det minner meg om da man begynte med, hva heter det, procreating og alt slik.
Ja fader, Byrds gjorde jo en minst like sterk versjon av «Mr Tambourine Man» og var med på å forandre populærmusikkhistorien med den.
— Det er jo forskjellige ting folk assosierer med ungdomstiden. Jeg leste denne Philip Roth-romanen, det er jo så mange av dem, men det var en om en mann som var i 70-årene som tenkte tilbake til da han var i starten på tyveårene eller enda yngre, og den ilden han følte på fest og med damer og sånt. Musikken de hørte på var jo Benny Goodman, ikke sant, men det er bare beskrevet så levende og intenst at man kjenner seg godt igjen likevel. Jeg forsøkte å se meg selv som en ung mann i senpuberteten med alt det medfører – men i 1942 liksom. Når vi snakket med Miles og gutta og ville vite om gamle dager og sånt, var det jo også slik musikk de trakk fram fra sin oppvekst.
Selve platetittelen peker jo også mot denne epoken i rocken og motkulturen, «Uncle Johns Band» fra Grateful Dead-klassikeren Workingmans Dead fra 1970. Hvorfor ville du gi denne låta så prominent plassering? Langvarig deadhead?
– Jeg bare kunne låta og likte den. Deads bassist Phil Lesh ringte meg for årevis siden for å ha meg med i solobandet hans, han var vel ute etter et element av jazz og frispilling. Det ble flere konserter opp gjennom årene, og da måtte jeg naturlig nok lære meg en haug med låter fra bandets historie. Jeg var ikke noe Dead-head fra tidligere, jeg var en blues-snobb og respekterte ikke Dead. Men denne likte jeg, jeg kunne automatisk spille den, og husket fra da den var en slags hit – den var uungåelig å få med seg.
Det jeg nå elsker med bandet er at de tok sjanser og ga faen. De er et av få band som tøyde strikken så langt. De lot det skje og var konseptuelt dedikerte til å utforske fri musikk, og gjorde det hver kveld for et stort publikum. Det er klart at den store fanbasen deres startet med låter som var mer en del av rockekulturen på slutten av 60-tallet, men de ble likevel med bandet på nye utforskninger, og tilhengerskaren vokste jo bare med årene. Mange i bandet likte Ornette Coleman, og hele ideen om spontan musikk. Phil er også en stor fan av samtidsmusikk og kan langt mer om det enn meg.
Det er en nydelig låt her som kommer med tittelen «The Girlfriend Chord» – hva er det for noe og hvilken effekt er det akkorden gir?
— Det er som du skjønner ment som en morsomhet. Det er den vakre akkorden Cmaj7#5, du vet – pur skjønnhet. Men en skikkelig jazzkyniker vil muligens si , ‘aah dette er den akkorden jenter liker. Du er en sellout bare for å få dem til å like deg.’ Jeg kan oute det til deg siden dette intervjuet bare kommer på norsk at det var Bill Stewart som kom opp med navnet. Da han hørte jeg presenterte denne fortsatt navnløse låten i studioet kom han opp med den ganske fæle anekdoten som han hadde fra en eldre, kjent musiker.
Dette er din tredje utgivelse på ECM som bandleder. Har det egentlig noe å si hvor man gir ut platene sine fortsatt?
— Jeg skulle gjerne sagt nei, jeg gjør det jeg alltid gjør og lar musikken bestemme. Men det stemmer ikke, det er klart jeg blir påvirket av sammenhengen. Og ECM har jo sine klare assosiasjoner og tradisjoner. Ikke for det, jeg vil ikke si at denne eller de to andre platene med navnet mitt er «typisk ECM» heller. Men når man tenker seg om har ECM utgitt veldig mye forskjellig, inkludert klassisk.
Platene jeg har vært med på før, to med Bass Desires som var Marc Johnsons band med Bill Frisell og Peter Erskine låt jo ganske annerledes. Og så har vi Trio Beyond med Jack De Johnette og Larry Goldings – det der låter jo temmelig røft sammenliknet med den populære ideen om ECM-soundet. Vi sendte Manfred et opptak fra øvingslokalet, og han ville jo umiddelbart gi det ut. Han er den eneste jazzprodusenten der ute som ønsker at det skal være 100% kunstnerisk fokus. Han sa vel en gang at han ikke var spesielt interessert i å selge plater. Haha, lett for ham å si som hadde store hits med Jarrett og så videre. Men det forteller likevel noe om holdningen.
Du har også en låt med den skandinaviske trioen Rymden ute nå på deres ferske album. Hvordan kom det samarbeidet i stand?
– Jeg har et godt forhold til Bugge Wesseltoft fra før, jeg var med på et av hans New Conception of Jazz-prosjekter for en god stund siden, han er en ypperlig musiker og en herlig fyr. Han spurte meg – større grunn trenger jeg ikke for å si ja! Jeg er med på det meste som er gøy og bra. Men jeg gjør ikke egentlig så mange one-off låter på andres plater lenger.
Apropos Norge – den fabelaktige saksofonisten Knut Riisnæs gikk dessverre bort tidligere i år. Du var med på en svært god utgivelse med ham, Jon Christensen og Palle Danielson i 1992 – den låter som ei kule den dag i dag. Noen spesielle minner fra den perioden?
— Det har jeg absolutt, mange og gode minner. Husk, det var ikke bare den plateinnspillingen. Det var tre turneer, det hele organisert av Rolf Bugge fra Moldejazz. Det var ham som først kontaktet meg for å sette det opp. Den første konserten var med Arild Andersen på bass. Neste konsert ble med Palle siden Arild var borte – og det var det som ble bandet på plata. Jeg var en livslang fan av Jon, og av Palle – på grunn av platene med Jarrett og alt som hendte senere. Det var en ære å bli invitert. Jeg kjente ikke Knut fra før, men jeg følte at jeg fant en likesinnet. Han var en ærlig og sannhetssøkende musiker og en likeledes varm fyr – og en fantastisk improvisatør. Da jeg spilte på Nasjonal for to år siden kom han bort til meg etter konserten, det var så fint å se ham igjen.
Det er mye å si om ham og hans spill, noe som er litt annerledes enn med mange andre musiker på liknende nivå var at han ikke hadde noen ambisjoner om å slå gjennom i utlandet, og var såre fornøyd med å spille hjemme i Oslo. Og han ble jo bare bedre til å spille med årene likevel, antakelig en av mine absolutte favoritter på instrumentet.
— Det viser seg at man kan gjøre det på den måten. Han pusha ikke så mye på å lage mange nye plater og få de store festivalene til å booke ham. Men det skjer ofte at de beste musikere ikke har interesse av å pushe seg selv. Flere av verdens fremste musikere er ikke spesielt kjent. Verden er satt sammen slik.
Du skal spille to konserter på Nasjonal jazzscene Victoria snart. Liker du små klubber ekstra godt?
– Det kan så klart også funke i større lokaler, vi spiller for eksempel slike litt mindre operasaler i Italia, fantastisk lyd og atmosfære men stort sett funker jazz best i intime lokaler – de gjør musikken bedre.
Åssen er det egentlig å spille to giger på rappen – samme greia to ganger, noe helt annet, eller stort sett utmattende?
– Haha, det kommer helt an på hvor slitsom og strabasiøs reise det har vært på turneen den dagen! Det er klart det kan være en kamp, men som oftest får man ny energi av musikken. Vi har mer enn nok låter til å variere, men selv om det skulle være samme settliste blir det alltid forskjellige konserter. Vi spiller jo ganske ofte der, og jeg er blitt noe av en norgesfan med årene. It’s always a good scene there, no pun intended.
Ok, jeg satser på å komme på konsert to, da rekker jeg en bedre middag først. Spar litt energi til meg, da!
– Det skal jeg huske på – ses der.
Høstsesongen er som alle de andre sesongene: fulle av konserter, utstillinger, forestilinger, talks og what not. Det er lett å gå i surr. Og ikke minst å gå glipp av ting man ikke burde gå glipp av.
Neste torsdag kan man for eksempel forholde seg til en konsert på Cosmopolite med den britiske musikeren, låtskriveren, produsenten og rapperen som kaller seg Alfa Mist. Dette er første gang han og bandet er i Oslo, de kommer rett fra Stockholm Jazz Festival, og har allerede en stund vært blant de fremste eksponentene for det mange kaller «den nye britiske jazzen», det vil si jazz som trekker veksler på hiphop, soul, funk, psykedelia og rytmefelt fra andre deler av kloden, gjerne forskjellige steder på det afrikanske kontinent. I år kom Alfa Mists fjerde album Variables, og selv om det til enhver tid står glimrende album i kø på spilleren hjemme, har jeg til stadighet vendt tilbake til denne, spesielt når jseg har følt meg noe innesluttet men ikke u-energisk, noen ganger er man bare i en oppbyggelig gråværssone. Høres ganske britisk ut, det?
Det er tilløp til fusion og soul her, så klart, men det er litt mer nedpå enn mye av den andre britiske nyjazzen i samme leia – det har i seg noen av de eventyrlige vibrasjonene man finner hos Makaya McCraven, det er funky og jazzete men samtidig drømmende og litt underlig. Man havner i sonen. Men favoritten er utvilsomt «Aged Eyes» med Kaya Thomas-Dyke, svært vakker britsoul i nærheten av Cleo Sol og Jorja Smith. Hun er heldigvis med i livebandet.
Et viktig aspekt med mye nyere britisk jazz er hvordan det politiske er innbakt i uttrykket, enten det er eksplisitt eller hvordan det viser seg i fellesskapstanken. Når man husker hvor ille det står til i deler av UK forstår man hvorfor denne sosiale musikken blir mer essensiell. Jeg er glad i ringvirkningene scenen gir for den nye oppfattelsen av jazzens DNA her og der i popkulturen, og jeg digger mange av platene for sounden og stemningen man kommer i. Virkelig. Men litt for ofte har jeg tatt meg i å bli bittelitt skuffet når jeg har sett dem på norsk jord. Nå tenker jeg ikke på de mange litt slitsomme Blåsemafian-aktige vibbene med britisk partyjazz på Øya, men det er mer det at det ofte ikke lar seg overføre til Nasjonal Jazzscene eller festivalene når det er sittende publikum. Dessuten er bandene ofte litt uinspirerte – mulig jeg overdriver men det har gjentatt seg.
En mulig løsning på dette, og en som jeg egentlig også ser i horisonten, er at den britiske nyjazzen kan frigis, og havne på steder som Parkteatret og BLÅ, og ikke minst gode gamle Cosmopolite, som fortsatt har i seg stedets opprinnelige integritet 100% men som også ser ut til å være i utvikling med endel nye type bookinger, og også med utleiekonserter som gjør at et nytt publikum blir obs på stedets unike gleder. Det er også et sted som innbyr til å bevege seg i, det når i tillegg et annet publikum enn den ofte noe homogene jazzmassen, og så kan man også sitte den som foretrekker det. Bare en tanke!
Det er mye Monk i monitor nå for tiden, den store pianisten fylte år for noen dager siden og i kveld er det en visning av dokumentarfilmen Rewind & Play under filmfestivalen Mirage, hvor blogghalvdel Vinger holder en introduksjon. Her om dagen hørte jeg et hipt opptak av ham fra jazzklubben Minton’s, der han var i husbandet og der musikksjangeren som liksom ble hetende bebop ble skapt. Fin stride fra Thelonious Sphere Monk her!
Så har vi bandet ØyvindLAND, som denne uka ga ut en låt med gjestespill fra treblåser Eirik Hegdal og trombonist Erik Johannessen som det hadde vært mulig å ane den musikalske inspirasjonen bak selv uten hjelp. Men hjelp får man – låta heter “Thelonious i Modus” og er simpelthen et lekent og vellykket musikalsk essay om det monkske i musikken. Kan kanskje nytes sammen med annen kontrafaktisk Monk, som kapittelet om pianisten i Geoff Dyers makeløse jazzbok But Beautiful. Hør selv! Finfint singelcover fra Juliane Schütz også.
Vi fikk lyst på litt mer Monk, og spurte Øyvind Mathisen om han kunne plukke noen favoritlåter. Vær så god, Øyvind!
OM MONK
I dag ga jeg ut singlen “Thelonious i Modus” med bandet mitt ØyvindLAND og har i den anledning blitt spurt av NTT om jeg kan lage en liste over mine tre favorittlåter av Monk. Man kan kanskje tolke utfordringen som at jeg skal finne mine favoritt-innspillinger, men jeg velger heller å tolke det helt bokstavelig og ta for meg mine tre favoritt-Monklåter, altså komposisjoner. Det er selvfølgelig taktisk, fordi det åpner for å nevne flere kule innspillinger! Haha!
Som komponist har jeg de siste årene vært fanget i en labyrint der jeg har møtt Monk-aktige ideer rundt hvert hjørne og jeg har endt opp med å skrive ganske mange komposisjoner som ligner litt på Monk, synes jeg. Jeg elsker Monk og enn så lenge synes jeg det er kult! Vi får se om jeg finner veien ut av labyrinten noen gang.
Først og fremst er det skikkelig vanskelig å velge ut tre favoritter blant Thelonious Monks låter, fordi jeg egentlig digger alle. Han hadde en unik evne til å finne melodier og harmonikk i komposisjon som jeg ikke kan finne igjen hos noen andre. 2-5-1 er sannsynligvis det første man lærer av jazzteori og da jeg var yngre hadde jeg litt følelsen av at 2-5-1 ikke var kult, at det var gammeldags og at man heller ville finne andre harmoniske løsninger. Thelonious Monk bruker nesten bare funksjonsharmonikk, som er navnet på systemet som i stor grad er bygget opp med 2-5-1, men han bruker det helt utrolig megabra! Funksjonsharmonikken åpner opp for å lage veldig gradvis, eller veldig hurtige harmoniske skift, og jeg vil gå så langt som å si at Monk var og er regjerende verdensmester i funksjonsharmonikk. Når Monk bruker 2-5-1, låter det helt sykt fett og heller ikke gammeldags, selv om musikken er fra 40-, 50-, og 60-tallet.
For å være litt strukturert har jeg prøvd å finne tre litt forskjellige Monklåter. En hyggelig, en crazy og en sofistikert ballade. Her er mine 3 favoritter:
Den hyggelige: Misterioso
“Misterioso” er kanskje den fineste av de hyggelige og enkle låtene, synes jeg! Låta er en blues som egentlig går veldig sakte, men der melodien har en fantastisk indre logikk som mot slutten får en twist i kjent Monk-stil. Min favoritt-versjon av “Misterioso” er på plata “Misterioso” fra 1958, spilt inn live på The Five Spot Café. Den kan også høres på Genius of modern music: vol. 1, spilt inn i 1947.
Jeg forbinder også denne låta veldig med Bill Frisell. Frisell spiller stadig vekk låta live og han har flere versjoner ute på plate, i samarbeid med Paul Motian. Hør Paul Motian trio – Sound of love fra 1997 eller Bill Frisell, Ron Carter, Paul Motian fra 2006.
Den Crazy: Trinkle Tinkle
“Trinkle Tinkle” er helt sjuk å høre på! Den er bygget på et skikkelig avansert rytmisk mønster som ingen andre enn Monk kunne skrevet! Min favoritt er trio-versjonen fra plata Thelonious Monk fra 1954, men Thelonious Monk with John Coltrane fra 1961 er også superbra!
Av andre som spiller denne låta til synes jeg Chick Corea er helt fantastisk. Han har spilt inn låta på en hel drøss med plater. Som Chick Corea meets Joe Henderson spilt inn live i 1981 eller på Plays fra 2020.
Versjonen på Monks Casino fra 2005 er også et must!
Balladen: Crepuscule with Nellie
Monk har også en hel haug vakre ballader som kombinerer en superfin melodi med supersofiserte harmoniske strukturer. “Crepuscule with Nellie” er kanskje den fineste!
Hør Thelonious Monk with John Coltrane at Carnegie Hall spilt inn i 1957, eller Monks Music fra 1957.
Chick Corea har igjen en fantastisk liveversjon på Trilogy 2 fra 2019.
Ekstra:
En av mine største kick de siste årene var da jeg oppdaget Steve Lacy og Roswell Rudds School Days fra 2002. Dette må man høre!
Det må sies, dette er en veldig fin platefredag, og én av grunnene til det er at trommeslager og soloartist Veslemøy Narvesens debutalbum We Don’t Imagine Anymore er ute på Jazzland. Unge Narvesen, som kommer fra Kristiansand, er en musiker som vi har vært spente på å høre en god stund, og dette var en god anledning til å stifte et nærmere bekjentskap.
Eller, vent, hvordan var det her igjen?
Veslemøy Narvesen er naturligvis på coveret av det ferskeste Jazznytt, hvor blogghalvdel Filip har gjort et omfattende intervju med henne som går baklengs gjennom fem sommerfestivaler og forlengs gjennom livet hennes, inkludert et kaotisk kart over forgreiningene i det musikalske universet rundt henne. Det er mye opplegg. Om du ønsker å lese kan du for eksempel tegne et abonnement for bladet (Gosh, sjekk de prisene! NTT(+)-deal, dette her), men enkelte steder i landet går det også an å gå full meta og kjøpe et Jazznytt med Veslemøy Narvesen på Narvesen. Vi lover å jobbe med å skaffe enda flere, trivelige utsalgssteder i tiden som kommer! Men tilbake til saken: Vi må jo også nevne at hun er blitt intervjuet i den viktige NTT-spalten “Hva har du i rasleposen?”, hvor vi snakker om perkusjonsinstrumenter, men også inspirasjonskilder og musikk og alt mulig, egentlig.
Hun har vært å se bak trommesettet i ørten forskjellige sammenhenger de siste fem-seks årene: Kongle Trio, Mall Girl, Schemes, Malin Pettersen, Trio North, Moddi, Frode Haltli’s Avant Folk, Tore Brunborg Trio, ScarfFace, Benjamín Gísli Trio, Snurring, Landslaget for Spellemenn, Dafnie og Thomas Strønens Et Ørlite Beat – men her hører vi enda mer av henne. Hun har skrevet et knippe låter på norsk og engelsk og fått med seg Håvard Aufles på synther og piano samt Nicolas Leirtrø på bass – og i tillegg dukker gode hjelpere som treblåser Eirik Hegdal, vibrafonist Amund Storløkken og den nydelige sangeren Jakob Leirvik. Skiva har en fot i jazzen, en annen fot i et singer songwiter-landskap, mens huet svever rundt i studiofantasier – egenskrevne strykerarr, synthlydene til Aufles, den ujålete finessen til medprodusent Kyrre Laastad. Når plata starter, hører du kanskje tydeligst det akustiske bestillingsverk-utgangspunktet for disse låtene – og så er det som om vi får lov til å bli med frem mot en mye mer omfattende albumvisjon. Trioen av låta som avslutter plata, “Sink”, “Body and Soul” og “We don’t imagine anymore” er noe for seg selv.
Etter at portrettintervjuet hennes var ferdig, lå det mye ekstramateriale fra intervjuene våre igjen. Siden det bare ligger der og slenger, og NTT som kjent er et sted med uendelig plass, byr vi nå på en splitter ny spalte.
Dette er Fem Feite med Wesley “Scarf” Narvesen!
1. Om låta “Sink”:
– Det er låta jeg har jobbet mest med kompositorisk, det var der jeg brukte mest håndverk. Jeg tenkte at jeg skulle komponere noe og jobbe det fram ting ved hjelp av forskjellige teknikker. Jeg skrev den på piano etter å ha hatt timer med Erling Aksdal hvor vi hadde sunget mye kvintsirkel-greier. Ting som ble sekvensert og sånn. Det er mye kvintbassgang-greier, og så brukte jeg mye bassriff i sekster som er noe jeg tror jeg har fra Maria og Ole Morten, han dobler mye bassriff som ofte er i sekster. De tingene er en stor del av det som skjer harmonisk. Jeg brukte sikkert 3-4 dager på å lage låta, hadde tusen forskjellige b-deler og brukte lang tid på å lære meg det på piano. Nå kan jeg det, og kommer vel til å kunne det til dagen jeg dør, for jeg har øvd på det så mye. Jeg er stolt av den låta, den er fin i mange ulike former. Jeg har en annen versjon av låta på plata, «Sink PST The Sun», der den høres mer ut som det som var første utkastet og grunnideen for låtas sound.Det skulle opprinnelig være en direkte hommage til plata til Maria hvor hun har med Per Jørgensen. I den første versjonen av bandet hadde jeg med Jakob Leirvik, og jeg skrev det for at han skulle synge melodien i falsett.
“Sink” handler ikke om en spesifik situasjon, men heller en tilstand. Å eksistere, flyte rundt i universet og ta inn det som kommer på sin vei. De første tekstlinjene var noe jeg improviserte fram. Jeg så for meg et bilde, å falle ned fra himmelen ved siden av solen, ha lyset rundt seg. Og at man ikke faller, men synker ned med ens vekt. Det kan være vekten av ens tanker… det er mer et bilde, en visualisering av… ja.
2. Om ABBA:
– – Det er én ting som har formet meg utrolig mye – musikalen Kristina från Duvemåla av Benny Anderson og Björn Ulvaeus, har du hørt om den? For meg er det det største i verden, det beste jeg vet om. Vi hørte masse på den i bilen, det er en tre timer lang musikal. Jeg elsker ABBA, for meg er det det beste bandet i hele verden. Og dét kombinert med det symfoniske, de fantastiske utøverprestasjonene, teksten og historien… alt er komplett. Jeg hørte masse på den musikken da var liten, så glemte jeg det litt, men jeg fant fram til den igjen på videregående ved en tilfeldighet. Det brakte tilbake masse minner, wowowow, det her husker jeg. Så satte jeg meg inn i det igjen og ble helt lost. Nå er det en jevn del av livet, jeg hører på det veldig mye og har en drøm om å lage noe sånn musikk. Å arrangere for orkester. Jeg hadde skikkelig lyst til å bli dirigent da jeg var yngre. Men jeg fant ut at man måtte ha en klassisk instrumentbakgrunn for å gjøre det, så det ble ikke sånn.
Hvilke ABBA-låter stikker dypest?
– “Lay all your love on me”, “Dancing Queen”, “Gimme Gimme Gimme”… alt stikker dypt. Lillesøsteren min og jeg hadde ABBA-klubb da vi var små, i et kott i huset. Jeg vet ikke hva vi gjorde en gang… ok, vi hørte på ABBA, og hadde en bok om det. Jeg var fascinert av alt. Valgene de gjør i produksjonen, ikke bare én gang, men hundre ganger på rad finner de en “Take on me”-lyd, hvis du skjønner. Det er alltid en superkarakteristisk ting, så mange ganger på rad. Den gitarlyden i “Chiquitita”… At lyden gjør låta, at det henger så sammen. Synthlinja på “Gimme Gimme Gimme” – det kan jo ikke bli så fett uten den lyden.
3. Om studioarbeid:
– Nå har jeg fått en smakebit som virkelig er blitt noe. Jeg har jobba masse i Logic på fritida og lagd demoer tidligere, men det har åpna seg en verden, og en følelse av at dette er noe jeg kan gjøre mer av fremover. Innspillinger er noe av det jeg synes er gøyest. I fremtiden kunne jeg gjerne jobbet som produsent. Det kunne vært det jeg gjorde like mye som å være utøver. Jeg ser ikke på meg selv som en “trommeslager” først og fremst, jeg syns jo alt ved musikk er spennende. Jeg har lyst til å ta del i alle leddene. Det har vært superbefriende å sitte hjemme med dette og bare jobbe med min egen skive. Følelsen av at jeg har helt ansvar for det, men også kan gjøre som jeg vil.
Jeg var i studio for første gang på ungdomsskolen. Søstra mi fikk en studiodag i gave, og hun spilte inn en av låtene sine der. Da var jeg med og spilte litt og så hvordan det fungerte. Det var veldig kick, og har føltes veldig hjemme fra første sekund. En lekeplass. Det er alltid skummelt når man ikke forstår det tekniske, hvordan en software fungerer og så videre. Men med én gang jeg lærer litt mer, blir det enda mer sånn at jeg vil at det skal være yrket mitt, eller kanskje det jeg gjør i framtiden.
Jeg tror jeg kan være ganske beinhard, at jeg kan ta veldig mange takes. Det er ikke nødvendigvis bra.Folk er forskjellige på det, noen vil ta ett eller kanskje to takes til nød. Det er en perfeksjonist-greie. Jeg er glad i å jobbe lenge. Det som kan være frustrerende med å være et band i studio er at man må ta hensyn til alles arbeidsflyt og at folk har ulikt energinivå og kapasitet. Man må ta hensyn til alle, og det er ikke alltid jeg har så mye energi heller. Men når man sitter og jobber alene, kan man gjøre alt man vil hele tiden! Det er ekstremt befriende. Det er veldig gøy å ha lært seg litt sånn at jeg kan sitte der uten å kjenne på at takstameteret går.
Med Christian Winthers Urfuglen på Blå under Oslojazz. Foto: Pål Dybwik
4. Om samarbeidet med produsent Kyrre Laastad
– Det var veldig behagelig. I studio tror jeg vi var litt uenige om ting, men det var jeg glad for. Jeg var nok litt nevrotisk, det var det første prosjektet med min egen musikk. Da var det digg å ha en person som kom utenfra og som ga innspill på noen form-ting. Men Kyrre er også god til å legge seg på siden og bare la det skje – å heller si noe om han blir spurt om det. Det var egentlig perfekt. Etter studioet fikk jeg alt materialet og kunne jobbe med det selv, det ble mye mer individuelt enn jeg trodde. Vi hadde en mikse-session hvor jeg kom på masse ting jeg hadde lyst til å gjøre, og da foreslo han at jeg like gjerne kunne gjøre det hjemme. De ble så fort åpenbart at det ikke var noe vits i å sitte der når jeg bare kunne gjøre det. Så kom jeg med alle greiene tilbake til ham, og så miksa vi det sammen.
5. Om neste plate:
– Det blir noe sjukt, tror jeg… eller, jeg vet ikke. Jeg har ofte store ambisjoner, men jeg vet ikke hva det blir. Jeg har lyst til å gjøre masse forskjellig og vet ikke hva som kommer først. Men jeg har lyst til å gå mer ned i gitarverdenen nå. Jeg har spilt gitar lengre enn trommer. Jeg har ikke øvd veldig mye, men jeg kommer fra fingerspill-verdenen. Mine helter var Tallest Man On Earth, José Gonzales og Joni Mitchell. Jeg har plukka masse av det. Jeg har likt åpne tuninger… jeg er inspirert av sound, akkorder, det drivende i fingerspillet. Nå har jeg lagd noen demoer. Jeg har kjøpt en Fender Jaguar nå, og er veldig inspirert av Maddison Cunningham. Hun har stemt ned til C, det er ganske mørkt, i tillegg bruker hun flatwoundstrenger. Det låter sykt kult. Jeg har prøvd å lære meg noen av de låtene, hun gjør mye fingerspillgreier, men det er rockegitar, liksom.
Fikk du sett Boygenius på Øya da du spilte samme dag med Malin Pettersen, forresten?
– Ja, OM jeg gjorde! Jeg døde, ass. Jeg møtte dem på backstage også, snakket med Julien Baker, en av mine største helter i hele verden.
Klarte du å holde maska?
– Nei, jeg fucka helt opp. Jeg var så jævlig klein, sorry, excuse me, I have to say… jeg klarte absolutt ikke holde roen! Men jeg fikk i hvert fall hilst på henne, og det er jeg glad for. Det var en sykt fet konsert, jeg ble megainspirert. Det hadde vært drømmen å være sånn rockestjerne, det må skje på et tidspunkt.
Den siste tiden har vi sett hvordan jazzen ikke bare har invadert andre musikktyper, men også et oppsiktsvekkende antall barer, kafeer og restauranter. Nå har også intellektuelle møteplasser selvfølgelig åpnet seg for jazzens demokratiserende muligheter. Neste helg går TronTalks igjen av stabelen på Tynset. Arrangementet er før blitt hausset opp av tidligere deltaker Christian Kjelstrup (han som gjør alt mulig bra og artig inkludert å portrettere forfattere med mat som pensel) som en av de ypperste festivalene for åndsliv i Norge og kanskje andre steder også.
Som festivalsjef og komponist Glenn Erik Haugland selv sier til NTT: «TronTalks er en samtalefestival basert på Hannah Arendts idealer for en bedre offentlig samtale. I en tid der unntakstilstandene står i kø er samtalens åpning mot verden, mot hverandre som interesserte tilhører, små oaser vi må hegne om. ‘Vi har i dag for få, ikke for mange, muligheter til å møtes i en atmosfære av åpenhet og oppriktighet’, sier Arendt. En samtale forutsetter og forsterker lytting. Jazzen og samtalen har mange likhetstrekk. På årets TronTalks vil du både få noe å tenke på og musikk til å leve for. Kontrabassistene Sigurd Hole og Ellen Brekken er begge fra Nord Østerdalen. Begge har bassen trygt plantet i de runde nordøsterdalsfjella. Begge har en åpen og konverserende tilnærming til musikken. Begge har en sentral plass i årets TronTalks, der de også for aller første gang skal spille sammen.»
Det vil bli lanseringskonsert for den nye plata fra Brekkens band A Tonic For The Troops, og en oppsetning av et nytt bestillingsverk av Sigurd Hole som tenker videre fra hans vellykkede verk Roraima. Det nye verket heter Extinction Sounds, og det er en ny besetning som blant annet inkluderer Sara Övinge på fiolin, Jon Balke på piano og Veslemøy Narvesen på trommer. Hvordan det skal låte vet vi naturlig nok ikke helt ennå, men Hole sier selv «Jeg blir emosjonell når jeg tenker på lydene jeg hørte utenfor vinduet i barndommen på setra i Rendalen.»
Er disse lydene nå borte? Vil han og ensemblet klare å gjenskape dem? Er regnskogen forlatt til fordel for Rendalen? Se svaret på det og mange andre av livets spørsmål kan man muligens få svar på under TronTalks på Tynset.
Marte Eberson. Foto: Birthe Magnussen
Ikke for å bli helt Herr Høst, eller jo, forresten: mid oktober en sjanger som er på sitt aller beste om formiddagene, kanskje særlig lørdagformiddagene, hvor årstiden og åndelig føde kan inntas med store magadrag, uten så mye mas. Det var slike salige lyttestunder jeg tenkte på da jeg satte på keyboardist og sanger Marte Ebersons album Free. Det er blitt en åpen og avslappet lyttestund, der zoomersk indiesus og soul deler luftrommet. Soundet er forankret i Marius Simonsens bunnsolide, sevjerike trommespill. Ebersons kick på å skrive basslinjer blir nennsomt tolket av Audun Erlien, Endre Hallre Hareide og Bjørn Ove Hagset mens gitarluringen Stian Larsen på sin side knepper, chic-er og shredder av hjertens lyst når anledningen byr seg. I midten av det hele Eberson selv, naturligvis, som unner seg fotturer i synthparken mens hun synger med en høstlig ro som vi også kunne ane da hun gjestet på Jacob Holm Lupo’s Donner-prosjekt, men som har åpna seg ennå mer her.
Noen vil bli svært glad i denne skiva, og det er jo en glimrende anledning til å snakke med Marte. Den sjelfulle praten vi hadde med henne for noen år siden tåler også et gjensyn – da skulle hun gi ut plate med bandet Eberson, som foruten henne naturligvis består av faren Jon, i tillegg til Axel Skalstad på trommer, Jo Berger Myhre på bass og Morten Qvenild på enda flere tangenter. Det hadde seg slik at vi denne gangen snakket med henne rett etter en slags øving med det bandet.
– Vi skal spille en konsert med Ebers på Røyken Jazzforum nå på søndag – det blir hyggelig. Pappa hadde spilt der en gang seint på nittitallet, og han trodde at det ikke var anlegg der, hahaha! Men jeg sjekket for sikkerhets skyld på instagram, og det ser selvsagt kjempeproft ut. Ting har forandret seg litt. Den konserten blir med materialet fra Between two worlds, plata vi ga ut i 2021. Og så skal Axel Skalstad, pappa og jeg spille en triokonsert på Herr Nilsen i november – da blir det litt friere, tror jeg, vi har noen riff og skal spille litt fritt.
Det er en god anledning til å snakke om tittelen – hvorfor heter det nye albumet ditt nettopp Free?
– Det føltes som pussig timing – jeg skulle lage en promovideo om hva det handlet om, og det kjennes litt rart å skulle stå og snakke om hvor fri jeg føler meg akkurat nå. Men jeg syntes tittelen passa – jeg har lagd noe uten å tenke at det skal passe inn i noe som helst annet. Det er en frihet fra tanken om å lage et “sånn” type album – etter Highasakite har jeg følt at alt jeg har laget har forholdt seg til en merkelapp – og det har preget meg litt. Jeg har tenkt mye på hvordan ting skal tydeliggjøres og så videre. Men nå orket jeg ikke, jeg ville bare lage det jeg ønsket å lage. Frihet fra å bekymre seg om hva folk eventuelt måtte mene, om du skjønner. Tekstlig handler det mye om hvordan livet ikke blir plettfritt, at jeg har gjort feil her og der, driti meg ut og hoppet i ting med hud og hår. Det er en frihetsfølelse i å slutte å bry seg om at ting skal være korrekt. Jeg føler jeg sitter ganske godt i det nå, at jeg har konkludert med at sånn får det være. Det er mye som ligger i det ordet for min del.
Jeg opplever at albumet har en ganske ubekymret, leken stemning over seg.
– Det er jo kjempebra å høre. Jeg har hatt det veldig gøy alene med å lage dette her. Etter den verste nedstengninga var det et samlivsbrudd som gjorde at jeg ble værende i et svært hus ute ved Nittedal. Helt surrealistisk, egentlig – jeg hadde ikke bil og var ganske stuck. Jeg tror jeg aldri har vært så alene, og jeg trodde jeg kom til å lage sippete låter. Men så begynte jeg å høre på gammal disco i stedet. Det er sært å si, men jeg tror det var via Spotify-anbefalinger. Så begynte jeg å sjekke å høre på masse ting jeg ikke hadde hørt ordentlig på før – Patrice Rushen, Sister Sledge, masse forskjellig. Det ble jeg i fryktelig godt humør av, og jeg fikk lyst til å lage låter med funky basslinjer. Så jeg satt og jamma og drakk øl og hadde det innmari gøy, haha! Det var en utrolig dyster periode, men jeg syntes det var morsomt å bare sitte og fjase. Hva gjør at en bassfigur kan gå og gå uten at man blir lei – og hva slags akkorder kan man legge oppå det igjen, for å holde på interessen? For meg var det et nytt studie som var veldig positivt.
Sjekk ut en liten liste med noen av Martes disco-favoritter her
– Det var ikke så lett å spille det inn, det var litt vanskelig å forklare hva jeg tenkte – folk trodde kanskje jeg skulle lage “Jamiroquai-musikk”, det hørtes kanskje mer sånn ut på demoene. Men tanken var at det ikke bare skulle høres gammalt ut, og at det skulle være meg. Det gikk til slutt, og det var utrolig deilig – da jeg kom til studio sa de jeg jobba med “jeg trodde du skulle komme med en haug med vonde låter”, haha! Men da våren kom ut i Nittedal hadde jeg kjøpt en sykkel og sykla rundt og hørte på demoene jeg hadde spilt inn.
“Guilty pleasures” er et snork begrep, har folk gjentatt til det kjedsommelige. Men akkurat når det kommer til musikere og det å gå rundt og høre på demoinnspillinger man er sabla godt fornøyd med, tror jeg kanskje man fremdeles kan snakke om det – det er en egen greie.
– Haha, ja, jeg syns det. Jeg var så fornøyd, jeg skulle jo prøve å lage kule bassfigurer. Men jeg ble overrasket over at jeg faktisk syntes at jeg hadde fått det til, haha! OK, dette fikser jeg jo, liksom. Det ga en boost.
Du snakker om å stresse mindre med hva musikken “skal være”, at den kanskje handler mindre om måloppnåelse – føler du at du har vært gjennom et perspektivskifte?– Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal si. Her hadde jeg i hvert fall veldig kick. Jeg tror jeg kom til et punkt hvor jeg spurte hva jeg egentlig drev med. Skal jeg holde på med det her? Og så ble svaret ja. Og det du spør om, å måle eller ikke måle ting, har gått i perioder. Jeg var med og lagde bandet Löv etter Highasakite. Der kjente jeg nok på press utenfra at ting måtte være på en viss måte. Skal du spille på den festivalen må du ha et visst antall streams, alt var et fuckings mas… “du må ha så og så mange Instagram-følgere”, veldig konkrete ting som jeg ble sliten av. Jeg lagde låter som jeg likte i utgangspunktet, men hvor produksjonen endte opp på en annen måte på grunn av alt det der. Nå har jeg ikke noen tanker om noen ting, egentlig. Det er behagelig. Jeg har ikke så høye tall, men det stresser meg veldig lite og det er ingen som maser om at jeg skal gjøre noe annerledes. Det var en endring jeg var avhengig av for å kunne fortsette, for mer popkjør hadde ikke funka.
Én ordentlig runde på karusellen holder kanskje for mange.
– Ja, jeg ble jo helt utslitt. Men det funker for andre, og poenget mitt er ikke å sette det å satse på pop i en negativ bås. Det ble bare for mye, og det er veldig deilig å fokusere på noe annet, jeg var rett og slett litt forvirra av det der i en periode.
Studioet kan jo være et sted hvor man stresser mye – over budsjettrammer og hvor mye tid man har igjen, og om man tror at den eller den låta kan få til det den skal ute blant folk. Også er det jo også et sted man kan dra og bare gjøre hva man vil, og hvor den ene ideen tar den andre og så videre. Har du kommet nærmere studioarbeidet som frihetsprosjekt her?
– Til en viss grad. Men det jeg gir ut nå er forsåvidt ganske… hva skal jeg si? Musikerne har ikke nødvendigvis følt at de har hatt så frie tøyler, tror jeg, haha! Det var mer prosessen før, hvor jeg satt alene, at det kunne gå andre veier. Hvis du spør de som var med vil de kanskje si at de stort sett har måttet gjøre det jeg ba dem om! Det var ikke fordi jeg ikke stolte på dem. Jeg hadde bare hatt det så gøy i arbeidet før vi gikk inn i innspilling, jeg hadde hatt lyst til å ta mange runder og forberede meg ordentlig godt. Det er fantastisk å være i studio og være spontan, men jeg har lett for å være i en ja-fase som jeg noen ganger angrer litt på senere. Jeg liker tanken om at folk skal få utløp for ideene sine, men… dette kommer til å høres veldig teit ut, men når jeg har tenkt meg godt igjennom vet jeg jo kanskje best hvordan det skal bli! Det har jeg sikkert hatt en følelse av i tidligere tilfeller også, men så har jeg vært opptatt av at folk skal ha det hyggelig. Jeg ville ha med meg folk som er kjempeflinke til å spille det jeg tenker denne gangen. Og det gjør det kanskje til et ganske ego album. Men med Stian Larsen som spiller gitar, har det vært mer sånn “kanskje du bare skal prøve noe”. Da har jeg ikke nødvendigvis hatt noen tydelig idé om hvordan det skal låte, og etterpå har jeg klippet i soloene hans og tatt meg den friheten. Han er også supergem og gir meg frie tøyler til å gjøre det. Men det er spennende å prøve ut en prosess hvor jeg tar litt mer kontroll. Og jeg har ikke hatt noe å tape.
Ja, Stian Larsen er jo – og det støtter jeg – glad i å spille mye på gitar og bringer inn en litt sånn delingsfusion-aktig stemning i noen av låtene.
– Det er fascinerende hva slags referanser folk tar. Jeg husker at Marius som spiller trommer hadde Steely Dan-referanser til “You got away”, den låta jeg tror du tenker på og Ellen Brekken, som spilte bass på en konsert, tenkte på calypso. Jeg, derimot, hadde kanskje aller mest Pharrell i tankene! Jeg har ikke tenkt på fusion når det kommer til de gitargreiene, det er bare en annen type energi, å få inn et element som ikke er vokal. Også er det bare noe jeg liker – jeg får lyst til å høre på det igjen og igjen. Jeg er jo nerd, jeg liker å høre Stian spille over et akkordskjema som ikke er A4. Det er tilfredsstillende å høre ham få det til, hvis du skjønner, og da tenker jeg ikke “nå ble det kanskje litt mye”.
Nei, det er vel kanskje en av grunnene til at jeg opplever at dette albumet puster litt i den samme luften som mange av de andre prosjektene dine – når du spiller jazzrock med Ebers og Hedvig Mollestad, for eksempel. Uten at det er det samme av den grunn.
– Da har jeg kanskje fått landa litt. Det håper jeg jo at jeg begynner å gjøre også. Men det er bare ikke så bevisst. Og hvem vet, til neste år kan det jo være helt annerledes. Sånne ting er vanskelig å svare godt på, for i prosessen med å lage ting, jobber jeg jo veldig bevisst. Men samtidig har jeg ikke nødvendigvis sett for meg hvordan resultatet skulle bli. Det gjelder særlig starten – jeg tror jeg viste 30 ulike låter til Jonas Kroon, som har produsert skiva. Etter hvert måtte han si, “her har du tre forskjellige album, vi må prøve å samle det”. Det var fint at han kunne passe på det, og det var deilig å skjønne hva albumet faktisk var.
Når skjedde det?
– Albumet var ferdig i januar, og det var vel da. Det var noe som var litt soulete som jeg var usikker på, og så var det noe som var mer indiepopaktig. Det var viktig å få strukturert en A- og B-side, da hang det liksom på greip. Og den rekkefølgen kom vel rett før vi miksa siste låt. Og ellers er det vel sånn at stemmen min er der, og at akkordene jeg liker, og soundet, skaper en slags rød tråd. Jeg håpet det skulle være gode enkeltlåter og ikke bare en “soundpakke”, derfor har jeg sluppet mange singler også.
Hvordan føler du at forholdet ditt til synging har utvikla seg? Det er kanskje et rart ord å bruke, men det er en mer “voksen” vibb her.
– Jeg føler at jeg er mye tryggere, egentlig. Jeg har funnet en måte som er naturlig, det føles ikke så masete. Jeg har vært stressa på det før. Det handler om teknikk-ting – jeg har strevd med å finne ut hva som låter best i brystklang og hodeklang. Men nå har jeg en miks som føles mer naturlig. Jeg har også øvd mye på å synge i mikrofon og høre min egen stemme de siste årene. Det har jeg ikke gjort før, men det var veldig lærerikt. eg har hørt ganske mye på Julie London, og det var noe med den vokalproduksjonen som jeg likte veldig godt. Standardlåtene hun synger, det er så nært, hun treffer meg veldig. Hun har vært en stor inspirasjon. Hun høres enda mer voksen ut en meg igjen, selv om hun var yngre enn meg da hun gjorde de innspillingene. Jeg har på en måte prøvd å etterligne en stemning hun har skapt, for å være ærlig.
Fortell litt om Jonas Kroon, som du har jobbet med her.
– Vi har produsert veldig mye sammen. Jeg har lagd ideene, men kom til kort med Logic-filene mine. Jeg trengte hjelp med å få det til å låte proffere. I utgangspunktet tok jeg med en låt som heter “Saviour”, og tanken var bare at jeg skulle synge vokalen der og at han skulle mikse. Men det var helt fantastisk å synge i studioet hans, jeg hadde så ro og han fikk det til å låte sånn jeg har prøvd hjemme og i andre studioer. Det handler om en nærhet. Så da tok jeg med flere låter og prøvde å forklare hva jeg ønsket – at det ikke egentlig skulle høres for old school ut, at det trengte en ny drakt. Han har produsert mye radiopop, og hadde en innfallsvinkel som låtene kanskje trengte litt. Det ble ikke for fjernt, på en måte. Jeg hadde hørt veldig mye på Mac Miller som jeg også syns hadde kule, funky basslinjer som som åpenbart var inspirert av gammel soul og funklåter. Jeg trengte noen som kunne få det til å poppe litt, rett og slett. Uten hans engasjement i prosjektet, tror jeg at jeg hadde slitt med å få ferdig albumet.
Nå for tiden har du dine egne greier, og er du keyboardist med Liv Andrea Hauge, Hedvig Mollestad, i Ebers og så videre. Hvordan føles balansen?
– Jeg kunne ikke vært mer fornøyd enn jeg er nå. Det er, for å være ærlig, helt perfekt. Liv Andreas musikk er annerledes enn Hedvig, Hedvigs musikk er annerledes enn Ane Brun, det jeg gjør med pappa minner kanskje litt om Hedvigs univers, men det er også noe annet. Det er utrolig fine prosjekter som jeg får lov til å være med på. Luksusen er at det er en enorm frihet i alle de prosjektene. De har så stor tillit til og jeg får respekt for deres arbeid og lyst til å spille med dem av å få lov til å jobbe med deres materiale på den måten. Det føles i grunnen nokså likt som når jeg jobber med mitt eget prosjekt – engasjementet er det samme. Kanskje det er belønningen for å være tydeligere på hva jeg kan og ikke kan.
Har du blitt mer bevisst på det?
– Det har bare vært en naturlig utvikling. Etter Highasakite prøvde jeg å være hired gun, frilanser som skulle spille i masse forskjellige popband. Det var helt forferdelig, jeg var et nervevrak… “vi har én øving før gig”… det var veldig slitsomt å hoppe fra prosjekt til prosjekt, i situasjoner hvor jeg må spille riktig MÅ jeg spille riktig, liksom! Jeg følte meg ikke profesjonell nok. Jeg hadde hatt 5-6 år i et band hvor jeg spilte det jeg ville, og det å være, hva kaller man det…
Proff i Oslo?
– Ja, å være PiO fiksa jeg dårlig. Musikken var fin, men jeg hadde ikke nerver til det. Så spurte Hedvig om jeg ville være med på Ekhidna, et bestillingsverk på Voss. Det var helt supert, og etter det balla det på seg med flere ting med henne. Så ville jeg spille med pappa, det er hyggelig, for vi samarbeider fint. Så hadde Ane hørt om meg, det var ikke så mange som spilte synth, piano og sang, så jeg passet inn hos henne. Og så kom Liv Andrea. Det å ikke være en frilanspopmusiker er et bevisst valg jeg har tatt, men det alt andre er ting som har kommet, og som jeg sier ja til fordi det er ålreit. Om jeg føler at andre gjør en bedre jobb, sier jeg ganske tydelig fra. Jeg er aldri for god til å spille prosjekter, det er heller “jeg tror ikke du vil ha meg”, hahaha! Det høres ikke ut som en hyggelig ting å si, men jeg mener det ikke sånn. Og det har vært ålreit å finne ut av hva det er greit å takke nei til.
Har du begynt å tenke på neste album?
– Det har jeg tenkt på det kjempelenge… det er vanskelig å bestemme seg. Jeg har skrevet mye som er fint bare med piano og sang. Kanskje en sånn skive hadde vært ålreit? Jeg var i København og skrev låter med en svensk produsent. De låtene ble fine, og kanskje vi skal prøve å gi det til noen andre, og så kan jeg holde på med andre ting. Men kansjke jeg bare skal gi ut alt jeg liker og ikke tenke meg så mye om? Jeg vet ikke helt. Jeg blir sliten av å gruble over hvilken scene man skal settes på. Det føles ikke som mitt problem, hahaha! Det blir jo bare rot.
Nå har jeg begrenset med bransjevisdom å komme med – men altså, veldig mye av sånn synsing om hva som er lurt når er jo kvakksalver-vitenskap, den ene dårlige ideen etter den andre. Bare lag all musikken og få det ut, sier nå jeg.
– Ja, det er sant – det er bra du sier. Jeg har lyst til å bare gå inn i studio med band og spille inn en plate live også… jeg får se, jeg må bare få inn litt penger nå, så skal det vel ordne seg!
Marte Eberson spiller slippkonsert for Free på Parkteatret i Oslo 8. november.
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens personlige meninger. Skribenten kommer med noen litt oppgitte betraktninger om den jevne norske kulturinteresserte medieforbruker et stykke nedi her. Da tenker jeg ikke på deg. Men det gjelder ganske sikkert han kisen ved siden av deg.
I farten kommer jeg ikke på hva det motsatte av “sjokk og vantro” heter, men det var akkurat det jeg kjente på da jeg leste gårsdagens innlegg fra Christopher Pahle, Adel Khan Farroq og Einar Aarvig, hvor de så seg nødt til å informere omverdenen om at de ikke lenger anmeldte film for Dagbladet – siden ingen fra avisen tilsynelatende hadde tenkt å si noe om det.
Det gjelder ikke bare film – på musikkfronten var det siste vi kunne lese to konsertanmeldelser på sensommeren – før det faktisk tikket inn en uhumsk veltimet Rolling Stones-anmeldelse fra Øyvind Rønning i går (ok, her teller jeg ikke låt for låt-anmeldelsene av Stjernekamp – det er sikkert litt smålig, men i dette lille musikksnobberi versus breddeunderholdning-basketaket føler jeg meg ganske sikker på, uten å nødvendigvis være i stand til å bevise det, at det var DE SOM STARTA).
Dette er jo en trist og totalt ventet utvikling som absolutt ingen i norsk kulturliv har påpekt i månedene der anmelderiet har stoppet opp. Deburdeskammeseg. Men ok, kanskje det ikke er så rart at ingen spurte, for det har tross alt ikke skjedd over natten, dette er en sørgelig, bedriten utvikling som har foregått over en nærmest ulidelig lang tidsperiode. Du vet den betraktningen om at folk bryr seg om raske naturkatastrofer som jordskjelv og sånn, mens det å følge med på en flom er mer som en hjemmelekse? Dette er litt det samme, bare kulturjournalistikk-krisa.
Det første jeg tenkte på, etter at jeg i mitt indre takket de tre kollegene for at de gadd å skrive innlegget, og ønsket dem lykke til med å finne nye steder å skrive om film og TV, var at dette tross alt også er en mulighet.
For tenk hvis Dagbladet bare kunne si det rett ut, én gang for alle: at det ikke var noe mer å hente der når det kom til denne litt trauste og lite tilpasningsdyktige delen av kulturjournalistikken. Da kunne vi snakket. Legg vekk eufemismene, ikke pakk det inn i prosess-språk, ikke hold døra på gløtt, bare si som salig John Klemetsen sa til legen da det viste seg at Ole Lukkøye rett før en viktig boksekamp hadde fått en betennelse i en av fingrene sine: KABB HAN AV. Ett hogg! Nå!
Tenk om de sa: “Vi har fremdeles bokstoffet. Det funker, det leses, forlagene kjøper annonser, Fosse skal til Stockholm, nesten alle er glade, disse greiene bærer en stund til. Hadde de andre dekningsområdene stått på egne ben, hadde vi naturligvis fortsatt med det også, vi prøver jo ikke å være slemme her. Men det gjør det ikke. Så, kjære film- og musikkinteresserte: Det har vært hyggelig. Vi har hatt noen krangler gjennom årene, men vi har også hatt det mye moro. Nå er det på tide å gå hvert til vårt.”
Så kunne vi satt på “50 ways to leave your lover”, ledd litt, grått litt og gått den nye hverdagen dagen i møte.
For det er dét dette er, er det ikke? Dagbladet og “norsk kulturoffentlighet” har vært i et toxic relationship fryktelig lenge. Vi blir ikke lenger glade når vi ser hverandre! Vi forstår ikke hinanden. Men allikevel er det et hekt der. Vi som er skuffa over avisen vet jo at de er opptatt av helt andre ting nå, men vi fortsetter å bry oss. Og Dagbladet kan gjenta til det kjedsommelige at målgruppen er noen helt andre enn kulturknirket. Men som regel er det jo med kulturknirket de har disse samtalene, det er som om vi ikke riktig klarer å unngå hverandre. Denne krisen trenger ikke medieviter Trygve Aas Olsen – den trenger Sissel Gran.
Jeg skjønner hvorfor det svir. Jeg skjønner den unike, uerstattelige historiske posisjonen til akkurat den avisa i det norske kulturlandskapet. At det har vært noen muligheter for brytning mellom høyt og lavt og kort og langt og nytt og gammalt og børs og katedral der som ikke har eksistert andre steder på riktig samme måte.
Jeg er til og med naiv nok til å tenke at om vi hadde spolt tilbake og spilt oss gjennom de siste tjue årene i norsk mediehistorie ti ganger – så kan det godt hende at Dagbladet faktisk hadde knekt kultur-på-nett-koden i to-tre av de tilfellene. At de hadde fått til å kombinere det å være en heidundrandes, sjokkfremkallende AKKURAT NÅ-maskin med alt det fete gammeldagse kulturstoffet som var en del av greia deres før. Om det skulle vært noen som kunne klart det, måtte det jo vært dem (det er jo litt derfor dette gjør vondt).
Men vi får bare ett forsøk, og det var den andre tingen som skjedde. Det er ikke meningen å virke begeistret eller noe, jeg prøver bare å si det på tydeligst mulig måte: Det er ikke noe vits i å drømme om en stor revers, det er ikke noen vits i å bjeffe opp det treet lenger. Om de, fem eller ti eller femti år inn i fremtiden plutselig skulle stoppe opp og bryte ut, “herregud, vi må jo ha ANMELDELSER! Og essays og intervjuer og featurestoff med makeløse bilder og ukentlige magasiner med syrlige små enqueter med de som jobber der og profilerte gjesteredaktører og nerdete friform-spalter om rapvers som ingen skjønner hvordan kom igjennom nåløyet og PETITER og LIMERICKS og DIIIIIKT!” – så la nå heller det være en positiv overraskelse.
Alt dette tenkte jeg altså på mens jeg drakk pulverkaffen min. Så, litt senere på dagen, skjedde det noe merkverdig: Ønsket mitt gikk i oppfyllelse. Omtrent. Det skjedde i et intervju med Journalisten hvor sjefredaktør Frode Hansen sa noe sånt som dette: 1) Vi kommer ikke til å ansette noen kulturredaktør 2) Den typen stoff er ikke prioriteten nå og 3) Jeg vet at folk driver og snakker om oss som Kulturavisa Dagbladet, men det var no greier vi sysla med i 2009, folk må i grunnen sette seg bedre inn i historien vår og har du forresten hørt om mandela-effekten?
Det var noen pussige greier ute og gikk i det intervjuet, men det kan du lese om andre steder – jeg tror jeg heller skal si noe om hva jeg håper skal skje nå som den saken, etter alle disse år, er ute av verden: LES ANDRE KULTURMEDIER! Lær deg navnene på noen (forholdsvis) nye anmeldere, folk som Aksel Tollåli, George Ofori, Maria Lokna, Thula Kopreitan, Andrew Mukuria og Viviana Vega. Listen er ikke utfyllende. De er bra.
Og for all del, sett pris på de svære mediene som prioriterer stoffet, gi dem tiden og pengene og klikkene, men hvis du tilfeldigvis er en sånn person som synes det er en skam at det ikke vies mer plass til nisjeuttrykk i kulturpressen: lær deg å se på nisjemedier som en legitim arena, og slutt å tenke jammen, hvor mange ANDRE er det som leser dette? – ingen bryr seg, ingen blir glade av den tanken, den sier ingen noen ting som helst. Du har lest deg såpass langt ned i remsa vår, det er fantastisk, men der ute finnes også tekst og lyd og bilde fra steder som Montages, Rushprint, Tidens Ånd, TBA, BLA, Salt Peanuts, På Ekte, Periskop, Kunstkritikk, Musikknerdene, Kunstavisen, Ballade, Vinduet, Vagant og så videre og så videre. Heller ikke den listen er på noen måte utfyllende.
Ted Gioia har en lesverdig tekst som heter The most dangerous thing in culture right now is beauty på substacken sin, som blant annet handler om den pågående institusjonelle kollapsen i kultur- og underholdningslivet: hvordan alt fra strømmetjenester for film og musikk til pressen og utdanningsinstitusjoner sliter. Der har han en formulering jeg festet meg ved: “The therapeutic institution is so pervasive today, that many people in positions of power can’t even imagine what an intimate relationship to arts and entertainment looks like.” Jeg tror det stemmer for lesere og lyttere også – meg selv inkludert.
Å utvikle et intimt forhold til disse tingene – å føle et slags ansvar, også som en arme forbruker, for at disse greiene skal fortsette å eksistere. Det er litt det det handler om, er det ikke? OK, ingen kan lese alt, tegne alle abonnementene, gå på alle konsertene og utstillingene. Men vi er uansett for ofte nærmere den andre ytterligheten, en pulverisering av ansvar for disse tingene. Vi kan kanskje peke på staten, eller mediehusene, eller monopolistene når vi deler ut skyld for forjævligseringa, men vi er mye dårligere på finne ut av hva publikums medansvar, som tross alt er den eneste faktoren vi kan gjøre noe med, egentlig er i en samtid hvor svært mange av kulturdiskusjonene vi har føles som regelrette avledningsmanøvre, vekk fra å snakke om det pinlige faktum at vi fattet en kollektiv beslutning om å nesten slutte å betale for alle disse greiene for en tid tilbake. Det er vanskelig å virkelig stille harde krav med det utgangspunktet. Som sagt: Jeg så ingen etterlyse film- eller musikkanmeldelser fra Dagbladet de siste månedene. Jeg tviler på at kulturredaksjonen fikk noen mailer som etterspurte det også. Hvor imponert tror vi de som styrer prioriteringene i de avisene er?
***
NB: Dette har ikke så mye med NTT å gjøre. Tvert imot, vi får masse tilbakemeldinger og inspirasjon og backing fra lesere som åpenbart bryr seg, det har i grunnen skapt hele greia. Men det er også poenget: Det skal ganske lite til for oss som holder på i nisjene. Og jeg tror en del av de bra folka som faktisk holder på klør seg litt i huet noen ganger når det kommer atter nye klager over at ingen skriver om det ene eller det andre – mens de sitter der og hamrer på tastaturet i kulturoffentlighetens tjeneste i rommet rett ved siden av. Det er jo ikke vanskeligere å skrive inn url til en liten kulturpublikasjon enn til en av de store i nettleseren, liksom. Så hva skjer?
***
NB2: Vagant-redaktør Audun Lindholm skrev et bra innlegg i etterkant av Nobelpriskunngjøringen om rollen tidsskrifter og litteraturens intellektuelle infrastruktur har hatt å si for Jon Fosses forfatteskap. Verdt å lese. Han etterlyser større ansvarsfølelse fra forleggere og kulturpolitikere og ønsker at de investerer mer i fremtiden. Hundre prosent enig. Men jeg tror – nei, jeg vet – at det ikke hadde gjort Vagant noe særlig om flere også hadde tatt saken i egne hender.
***
NB3: Dagbladet-redaktør Frode Hansen avslutter intervjuet i Journalisten på følgende måte: “Det handler ikke bare om anmeldelser, men også gode sterke meninger, fenomener og ikke minst nyheter. Kultur er også nyhet. Det dekker vi tett i dag, og skal gjøre det fremover.” Det har vært en tendens til å trekke fram behovet for god, kritisk nyhetsjournalistikk om kulturfeltet, nesten som en motsats til kritikk, essays, featuresaker, intervjuer og så videre.
La oss kalle det en hard kulturjournalistikk versus myk nyhetsjournalistikk. Som en person som befatter meg med den myke biten, må jeg understreke at jeg er takknemlig for de som gjør den harde biten bra. Det er helt essensielt, det kan bli bedre og det er fint om Dagbladet også satser på det videre.
Men la oss bare ha én ting klart for oss: Det er ikke saker om kostnadssprekker på kulturbygg og rot i støtteordninger som er grunnen til at aviser har hatt kulturseksjoner. Dét er på grunn av den myke biten. Apellen ved å lese om noen nye bøker, utstillinger, kanskje et godt portrett, en treffende korttekst, alt det der.
Skal jeg si deg hvordan jeg vet det? Jo, for hvis du virkelig skulle valgt ut én sektor i samfunnet som på død og liv skulle ha sin egen seksjon med kritisk nyhetsdekning, separert fra alle de andre som blir bolket sammen i den generelle nyhetsseksjonen – så er det absolutt INGEN rasjonell grunn til å velge den lille flisa av bruttonasjonalproduktet som kulturlivet utgjør. Da hadde det naturligvis gitt mye mer mening om alle norske aviser med respekt for seg selv hadde hatt en egen seksjon dedikert til fiskerinæringa, eller til helsesektoren. Kanskje det er sånn det egentlig burde ha vært, jeg aner ikke.
***
NB4: To ubestridelige fakta som jeg har funnet på helt selv:
1. I en tenkt lik/del/les-konkurranse mellom verdens mest interessante og velskrevne kritikk og nok et “NRK/Dagbladet/Whatever forsømmer sitt ansvar”-innlegg, vil sistnevnte slå førstnevnte med henda bundet på ryggen i ti av ti tilfeller.
2. I Oslo by arrangeres det flere paneldiskusjoner om kulturjournalistikkens krise per år, enn det finnes Narvesen-kiosker som fører Jazznytt og andre norske kulturmagasiner.
(Og her benytter jeg anledningen til å nok en gang skamløst minne om at det går an å abonnere på Jazznytt – 4 utgaver rett i postkassen koster 500 kroner, vi har det utrolig moro med å lage bladet for tiden, masse stoff dere ikke får her i remsa, bli med!)
***
NB5: For noen utgaver siden skrev vi litt om årets utgave av Norsk-Amerikansk Litteraturfestival AKA NALF. I år som i fjor ble jeg slått av den fine, og kanskje litt komiske, symbiosen som foregår på de arrangementene. På den ene siden har du publikum, som sitter i disse rommene med amerikanske litterater og hører samtaler om de evige og vanskelige temaene i litteraturen. Etter pratene går mange på den samme baren og fortsetter samtalene, det er et element av svermeri i det: Én helg i året kan man liksom leve seg inn i en sånn kosmopolittisk intellektuell tilværelse hvor Den Store Kulturen fremdeles finnes og bøker betyr noe og sånn. Det virker som at kritikerne og forfatterne som besøker Oslo får noe av det samme tilbake: Livet som frilanser der borte er sikkert ikke noen piknik, sikkert mange gråværsdager, og det må være hyggelig å komme til et sted hvor så mange folk på ett sted er så genuint imponert over at du er hun dama eller han kisen som har skrevet de artiklene for Harper’s. Det var etter hvert fristende å se på hele helgen som en slags midlertidig simulering av et velfungerende kulturliv.
Men, med fare for å bli han karen som nettopp har sett The Matrix for aller første gang og tar et dypt drag av bongen: Alt nogenlunde velfungerende kulturliv er en simulering! Det er dét vi har – det er det en god konsert for eksempel er, konserten er bare mer pakket inn i rutiner og kjente ritualer, som gjør at den fremstår mer normal enn NALFs dagdrøm på overflaten. Det er det en utgave av Weekendavisen og en ledig halvtime på en lørdag er. Det trenger ikke å være så bærekraftig, eller bevises på et vis som funker utafor bobla, du trenger bare å opprettholde det, til du ikke vil lenger, eller til du dør, såklart. Og da er det noen andres tur.
Det var utvilsomt lettere å leve uforstyrret inni simuleringen før i tiden, før alt ble målbart og dermed falsifiserbart, mulig å devaluere på den måten det er i dag. Før masse nemligfettere og kremtekusiner kom bort og sa: eh, hvor mange er det som EGENTLIG bryr seg om dette? Og joda, det har vært masse bra ting med den kalddusjen der, og det har vært helt nødvendig at flere har meldt seg på i diskusjonen om hva og hvem og hvor og hvordan kulturlivet er. Men det finnes stemmer som jeg også vil anbefale å ignorere, det er ganske mange av dem, og det de har å si er ofte det samme: Jeg bryr meg ikke om det dere bryr dere om. Og jeg mener at det dere burde bry dere om, er det at jeg ikke bryr meg om det dere bryr dere om. Når du hører sånne stemmer, og klirringen i kulerammer som gjerne akkompagnerer dem, vil jeg anbefale å bare sone ut og starte simuleringen. Samme om det bare er deg, Tommy Lørdahl og tre mystiske elever fra Munch Videregående Skole med falskt leg i rommet.
***
NB6: Morgenbladet hadde for noen uker siden en svær sak om målgruppefokus i store kulturinstitusjoner som NRK og Nasjonalmuseet, og hvordan NABC-metoden, “som setter brukernes behov i sentrum”, har spredt seg (den var OK, litt topptung, den hadde vært mer interessant om flere som har jobbet med prosjekter hvor man får utdelt en målgruppe kom til orde).
Personlig syns jeg det er klamt å være helt avvisende til at styring etter målgrupper noen ganger kan ha noe for seg – i stor grad fordi jeg har en sterk mistanke om at hvis man hadde fjernet alle sammen, ville påfallende mange programmer på NRK i realiteten endt opp med målgruppen Filip (39), kulturarbeider fra Oslo. Så for all del – ideen om å identifisere hvem det er man ikke lager ting for i dag, og som man skulle ønske man kunne nå, når man jobber på en arbeidsplass med “nasjonal-” eller “riks-” i navnet, virker grei.
Men jeg har fremdeles noen spørsmål. I saken kommer det for eksempel frem at Louise Bourgeois-utstillingen som sto på Nasjonalmuseet i sommer, hadde følgende målgruppeperson: en mann på 42 år som jobbet som ingeniør og var uinteressert i kunst. Her er det jeg lurer på:
– Jaha?
– Har man en oppsummering etter en slik utstilling hvor man forsøker å anslå hvor mange slike ingeniør-menn man traff?
– Hvor mange av alle målgruppepersoner som er utdelt ved statlige institusjoner har “uinteressert i XXX” som definerende egenskap – og omvendt: Finnes det overhode målgruppepersoner som er “kjempeinteresserte”?
– Lagres disse målgruppepersonene et eller annet sted, slik at man på sikt kan stille dem opp ved siden av hverandre, a la Sgt. Pepper-coveret, og se om man synes det ligner på Norge?
– Det er en fin tanke å lage en utstilling for mann (42) som heller vil bruke lørdagen sin på noe annet, men hvorfor ikke starte med den personen – og forsøke å finne ut hva slags utstilling han faktisk kunne tenke seg å se? Det samme skjer i NRK også – man har et prosjekt, med et tema, og så får man utdelt den jokeren på toppen. Men den avgjørende innsnevringen har jo allerede skjedd da. Og resten av prosjektet handler på en eller annen banal måte bare om å få det til å bli bra og interessant, samme om du har fått utdelg Kurt (17) eller Mercedes (47).
– Såvidt jeg skjønner kommer NABC-metoden fra produktdesign. Og såvidt jeg forstår mye produktdesign, brukertester man ting underveis. I hvor stor grad skjer det ved disse institusjonene? Hvor er pilotene, prototypene? Hva tenker folk som kjenner til denne typen arbeid fra bransjene metodene ble utviklet i om varianten som praktiseres av kulturarbeidere i medier og museer?
***
SKANDALEKONSERTEN: I går skulle Simula, en festival som presenterer solokonserter i spenningsfeltet mellom ambient, folkemusikk og samtidsmusikk, egentlig gå av stabelen.
Men etter at Oslo Content Crypt, også kjent som Emanuel Vigelands Mausoleum, tidligere i år forbedret akustikken sin slik at rommet nå har over 97.000 sekunders etterklang, var det umulig å få fjernet restene fra eventkonserten som hadde blitt arrangert der dagen før, som del av en delegatsamling i regi av Music Norway, Knug Eiendom og Restaurantgruppen GØTT.
– Det viser bare nok en gang hvordan alternativ kultur havner i en stadig mer prekær skvis i denne byen, hvisker festivalsjef Visp Gneise oppgitt i sokkelesten.
***
FILMANMELDELSE: Jeg så filmen Tár på kino i vår, naturligvis så jeg Tár på kino, og siden diskuterte jeg Tár time inn og time ut, og etter det igjen så jeg Tár én gang til på kino, denne gang alene på Saga 4 med 5 stilige damer, midt på lyse dagen, og før Tár kom på den andre gangen jeg så den viste de en reklamefilm som dro verdens eldste spøk om to folk som liksom skulle være litt fine da vet du, som dro på en kunstutstilling og forvekslet en forlatt vaskebøtte med en kunstinstallasjon. Fnåhåhå! FNÅHÅHÅHÅHÅÅÅ! Usle krek, som brukte menneskeføttene sine til å gå til et lokale og se på noe med øyeballene sine, og forsøke å bruke de lunke hjernebyltene sine på å få noe mening ut av det! Også misforsto de kunst! Vaskehjelpen kom og tok bøtta! FNÅ! HÅ! Hvor kommer den trangen fra? Og hvem er det som egentlig oppfører seg sånn som de to skuespillerne gjør i reklamen, der de tripper nervøst rundt bøtta og gransker den som en sjelden hudsykdom, gulper opp buzzordene de mener å ha lest et sted mens de krafser seg febrilsk på hakene sine? Det er jo ikke sånn. Tvert imot. Reklamen handler ikke om pompøse kulturmennesker. Den er et portrett av en paranoid bredde som ser spøkelser av snobberi, av det gode selskap, på høylys dag.
***
15. juni 2023 – Bislett Games i dag. Hannah Gadsby kuraterer en etter en muligens ganske mislykka utstilling i forbindelse med at det er 50 år siden Pablo Picasso døde, og ble for noen uker siden plukket fra hverandre av New York Times-kunstkritiker Jason Farago i en tekst som av noen blir sett på som en definitiv sluttstrek for et-eller-annet i amerikansk ånds- og kulturliv som har vedvart cirka siden Trump. Noe med å sette diskursen foran sanseinntrykkene, kanskje, utvilsomt noe med kjendiskultur, kulturkjendiser og identitet, og så er det et eller annet ord som er sentralt her, men som jeg ikke klarer å komme på akkurat nå.
Jeg vet uansett ikke, her og nå tipper jeg at kulturkrigen fortsetter en stund til. Så hvorfor denne typen opprømte og overilte reaksjoner? Faragos tekst inneholder nedlatende etterslenger, men den virker presis, til syvende og sist fair. Viktigere enn dét: den værer noe, har en anelse i seg som ligger bortenfor de presise formuleringene. At den kanskje ikke er helt rettferdig blir på en måte noe av appellen, det gjør teksten saftigere. Det hele minner meg om følelsen da essayet Winning the Game You Didn’t Even Want to Play: On Sally Rooney and the Literature of the Pose av Steven Marche vekte diskusjon for et par år siden. Setning for setning kunne Marches tekst kritiseres plukkes fra hverandre av folk som hadde lest Sally Rooney – jeg stolte på hver eneste innvending de hadde. Men følelsen av at noe er galt og utilstrekkelig og fucked up, dere!
Slike tekster er en hundefløyte – ikke til de som bruker hver eneste dag på å diskutere wokeisme – DER var ordet – på internett. Nei, signalet jeg snakker om går ut til en litt engere krets, til de forsmådde esteter, noen vil rett og slett si åndssnobber, som til vanlig nok murrer litt mer bistert for seg selv i kroker her og der, og for hvem det er en begivenhet når noen fanger tidens kulturpessimisme i en frekk og god tekst. Å ja, da ringer vi i kirkeklokkene, da må hele byen stå opp, da må langbordet settes frem og flaskene med brus hentes opp fra kjelleren, skoene må pusses, far skal ta på seg sin fineste frakk, for noen har sagt noe som klør akkurat den kulen på akkurat det stedet, og noen ser hverandre i øynene, sier så du er også her, og det føles godt, man får en flyktig fert av… er det en slags kampvilje?, og det skjer alt for sjelden, og det er kanskje en mer enestående begivenhet enn, for eksempel, en skarve Picasso-utstilling.
***
Forfatter Nils Henrik Smith leste om Dagbladets kutting av filmanmeldelser i går og undret seg over hva Elias Rukla, hovedpersonen i Genanse og Verdighet, ville tenkt om det kulturelle forfallet i vår samtid hvis han fremdeles levde. Han er nok dessverre død nå (han døde faktisk bare noen minutter etter at boka slutter (men det er en annen historie)), det er vanskelig å ikke tenke på Ruklas rørende lengsel etter en samtale, etter ånd, i Norge på tampen av 1900-tallet:
“Folk av Elias Ruklas samfunnssjikt snakket ikke sammen lenger. Bare kort og overfladisk. Man trakk nærmest på skuldrene av hverandre. Ja, kanskje også til hverandre i en slags ironisk samforståelse. Fordi det offentlige rom som en samtale krever, er opptatt. Der foregår det andre aktiviteter, som man sier. Man blir “kunstig” av å stå utafor og måtte fastslå at det offentlige rom er opptatt. Med “unaturlig” forbauselse må man fastslå at det ikke finnes lenger. Ikke finnes lenger, ikke finnes lenger. Ikke finnes lenger, slik at en dannet lektor, som Elias Rukla, plutselig kunne høre seg selv utbryte: Nei, nå har sannelig Kaci Kullman Five fått sukkersyke. Jeg undres på om det kan kombineres med å være topp-politiker? Hvorfor sa han det? Høyt, på lærereværelset, slik at alle kollegene hørte det. Måpte de av forbauselse? Nei, de måpte ikke av forbauselse. De nikket derimot megetsigende på sine hoder. Det lurte de på også. Om Kaci Kullman Five ville greie. Å kombinere. Det å være topp-politiker og ha sukkersyke. Det var sannelig ikke lett. Å, som Elias Rukla kunne lengte seg syk etter å ha noen å snakke med. Å, som han lengtet etter at noen skulle bryte ut av dette og si noe, om ikke annet, så bare med en referanse til at livet hadde annet å by på enn dette.”
Sabla bra greier. Når man leser det i dag er det vanskelig å ikke tenke: det var tretti år siden. Og nå er alt mye bedre! Eventuelt: den lengselen der stikker ikke av, den har kanskje alltid vært der. I virket til Solstad dukker lengselen og fortvilelsen naturligvis opp flere steder. “Ofte føler jeg at jeg ikke har lesere mer, bare ulykkelige konsumenter,” skriver han i Om Romanen, som opprinnelig var et foredrag holdt på Oktobers sommerfest i 1997. Der lar han seg forbløffe over hvordan en kulturseksjon i VG fra 1963 hadde passet bedre for den velutdannede befolkningen i 1997, mens “dannelseskravet” i kulturseksjonene har gått motsatt vei. Han snakker om hvordan han vendte seg vekk fra arbeiderlitteraturen, og vendte tilbake til den litterære institusjonen, “på grunn av dens styrke til å fastholde det litterære verk, i et offentlig lys”.
Jeg syns måten han baler med dette dannelsesidealet og hva slags plass det kan ha på slutten av nittitallet, ressonnerer ganske godt med trøbbelet jeg tror mange har i møtet med de ideologiske strømningene som gjerne oppsummeres i det mangetydige begrepet poptimisme, om kulturens skvis mellom beinhard kommersialisme, motstand mot “gatekeeping” og snobberi, og sikkert også tre-fire dilemmaer jeg ikke kommer på i farta:
“Etter at vi har fått en høyt utdannet befolkning finnes det ikke noe kulturbærende sjikt, det finnes ingen som gjør krav på å være det lenger, især ikke blant kritiske intellektuelle. Ingen kritisk intellektuell kan rette kritikk mot kommersialiseringen av kulturen ved å gjøre det på vegne av det kulturbærende sjikt. Det er det som er sannheten. Og på hvilke vegne kan man da rette kritikk mot kommersialiseringen av kulturen? På vegne av seg selv?
Det kan man jo gjøre, og det har man vel også gjort, men det har ingen effekt. For på vegne av seg selv er man bare en konsument, på lik linje med andre konsumenter.”
Eller hva med dette, fra Om meddelelsens problem 1 (Foredrag holdt på Eiker videregående skole for Norskseksjon av Lærerforbundet, 11. Oktober, 1996):
“Den opplyste allmennhet opplever seg selv som elitær. Det er eliten som ikke lenger vil være elite. Eliten abdiserer, og få savner den. Den lever videre som segmenter og rudimentære marginaler i rom hvor TV-prosjektørenes lys sjelden når inn. Den opplyste allmenhet forsvinner, og et samfunn hvor vi alle er like mye verdt i fritida, oppstår. Nå heter det ikke bare én mann én stemme, men også hver mann sin smak, som en del av den ukrenkelige personligheten.
Det kan utvilsomt hevdes at vi aldri har hatt en lykkeligere befolkning i Norge etter at vi alle ble konsumenter i kulturell forstand. Aldri har folk flest kjent seg mer selvbevisste, mer selvstendige, mer meningsberettiget enn det de er i dag.”
Det har ikke eksistert en bedre maskoten for denne sørgmodigheten enn Solstad. Jeg tenker ikke bare på hvordan han fanger det i tekstene sine, men også om måten han noen ganger gjør en patetisk figur, når han ikke klarer å si nei til alt tøvet han forakter, men blir sugd inn i det som resten av oss. Da tidsskriftet Agora ga ut en bælfeit utgave som i sin helhet var viet ham i fjor, var jeg litt skuffet over at ingen hadde tatt seg bryet med å skrive en liten artikkel om Dag Solstad i TV-ruta opp igjennom tiårene. Det er en del flotte intervjuer å ta av så klart, det stukete sammenstøtet med Eva Bratholm i Bokbadet er for eksempel et svært viktig, pinlig øyeblikk fra nittitallet.
Det finnes også en flott episode av Bokprogrammet med Hans Olav Brenner i forbindelse med 17. Roman, hvor de tar en togreise til Bø i Telemark. Men husker dere under VM i fotball 2006, hvor han sakte morfet fra celeber gjest til å rett og slett bli utegående reporter for Tv2 fra Tyskland? Den jobben tror jeg han likte svært godt, jeg holder det ikke mot ham. Men klippet en slik tekst måtte gravitert mot er reklamen han var med på for Bokklubbene, 24 år etter at han hadde sagt at den burde nedlegges, fordi den var “en trussel mot den livskraftige radikale litteraturen så vel som mot venstresidas fornuft.” Det blir meningsløst å si at han møter seg selv i døra, både fordi kulturpressen naturligvis lot ham høre det den gang da, men også fordi han faktisk møter seg selv, i en krympet “pocket-utgave” i reklamen. Den er fjetrende, av mange grunner:
1) Så god Dag Solstad er til å spille Dag Solstad på TV
2) Det er rett og slett en kulturopplevelse i seg selv å merke hvordan selv en slik litt spretten og for mange sikkert nedverdigende reklame noen tiår senere kan gi seeren et stikk av nostalgi og tanken om at “på den tiden var litteratur synlig på en måte den ikke er i dag”
3) Den så tydelig viser den viktige delen av puslespillet som er at han ikke klarer å stå imot, protestene mot det platte og fornedrende er forgjeves nevehytt som kommer fra en mann som når alt er sagt og gjort er villig til å la seg krympe for å få plass i den norske bokhylla. Og det føles åpenbart at mange av oss leser ham beskrive de lengslene med nettopp det in mente, og jeg tror dessuten at Elias Rukla, hvis han hadde levd i dag, nok hadde tenkt sitt om utviklingen, men han hadde naturligvis vært pinlig klar over at han hadde vært med på denne sakte utglidningen selv. Naturligvis.
***
Av Filip Roshauw og Audun Vinger
The post NTT: Sco og Ebers appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Ny kunsterisk leder i Moldejazz appeared first on Jazz i Norge.
]]>– Med stort nettverk, en spennende bakgrunn, bred erfaring og spisskompetanse på feltet jazz, er vi helt overbevist om at Magnus vil kunne bidra til å utvikle og posisjonere Moldejazz videre, sier daglig leder Endre Volden i en pressemelding.
Lunay tiltrer stillingen 16. oktober og tar umiddelbart del i planleggingen av neste års festival. Åremålet for ansettelsen er fire år. Han skal jobbe med å booke artister, initiere og kuratere spennende musikalske prosjekter, og lede tilknyttede arbeidsgrupper i organisasjonen.
– Jeg gleder meg veldig til å jobbe med en festival som Moldejazz, som har vært et forbilde og en inspirasjonskilde for meg helt siden jeg begynte å jobbe med jazzkonserter for 20 år siden. Moldejazz har sterk forankring i sted, publikum og på den pulserende, norske jazzscenen. Det er en internasjonalt anerkjent festival som jeg er overbevist om at kan nå nye høyder. Jeg ser virkelig frem til å bli en del av festivalens utvikling, sier Magnus Lunay.
The post Ny kunsterisk leder i Moldejazz appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post UKAS JAZZPROFIL: Oscar Andreas Haug appeared first on Jazz i Norge.
]]>I spalten Ukas Jazzprofil presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller annen jazzaktør. Har du tips, send oss gjerne en epost.
Hei Oscar, hvordan går det med deg?
– Det går fint med meg, takk som spør. Jeg har nylig flyttet til Oslo etter å ha blitt ferdig med master i København, så det er spennende med ny by og nye omgivelser.
Gratulerer med det nye albumet til Bliss Quintet, Glasshouse. Kan du fortelle oss om plata og prosjektet?
– Tusen takk for det. Ja, dette er jo bandets andre utgivelse, noe som er utrolig stas. Vi var heldige å få spilt plata inn i to fantastiske studioer. Vi var først på Musikkloftet i Asker i januar og deretter i et lite studio i landsbyen Cormons i Italia og spilte inn låtene vi har jobbet med i løpet av de siste to årene. Dette var i en periode som vi var basert i både forskjellige byer og land, så det var spesielt kult å kunne reise og jobbe sammen i Italia. Også veldig kult å gi ut med Jazzland igjen.
Bliss Quintet: Oscar Andreas Haug (trompet), Zakarias Meyer Øverli (saksofon), Benjamín Gísli Einarsson (piano), Gard Kronborg (bass) og Rino Sivathas (trommer). Albumet Glasshouse ble gitt ut på Jazzland 29. september. Foto: Sigrid Erdal.
Dere skal ut til Europa ser jeg. Hvor skal dere spille? Og hva kan publikum vente seg?
– Det kommer til å bli energisk og fullt trøkk. Vi har gledet oss lenge til turné og release, og kommer til å spille musikk fra plata, i tillegg til masse helt nytt som vi gleder oss til å vise fram.
Vi setter i gang med releaseturnéen denne uka, og skal spille i Rotterdam, Antwerpen og Berlin. I starten av November skal vi spille på Jazzfestival i Eindhoven, også avslutter vi turnéen med konserter i Halden, Arendal, Oslo og Stockholm i slutten av November og starten av Desember.
Du utforsker mikrotonalitet. Hvordan inkorporerer du dette inn i musikk med andre?
– Ja, mikrotonalitet er noe jeg finner veldig spennende. Trompeten jeg spiller på er opprinnelig designet til arabisk musikk, så den har en tone-inndeling på 24 toner i oktaven i stedet for 12. Det åpner opp for mye kule muligheter, og jeg prøver å bruke det så intuitivt jeg kan. Når jeg spiller i andres prosjekter, prøver jeg å tenke på det på samme måte som med alle de «vanlige tonene», at hvis det er kult så prøver jeg, og hvis ikke, så lar jeg være. Jeg liker best at det ikke skal bli noe som alltid tar fokus, men som kan berike musikken på sin egen måte både i forgrunnen og bakgrunnen.
Oscar Andreas Haug og hans mikrotonale trompet. Foto: Thor Egil Leirtrø.
Du er med i mange andre prosjekter også, deriblant Dafnie, Tuva Halse Quintet, Udi Shlomo, og Eskild Okkenhaug Sekstett. Har dere noen planer fremover?
– Ja, det neste etter Bliss-turneen, blir Tuva Halse Quintet som slipper album 20. Oktober. Vi skal på releaseturné i Oslo, Nesodden, Molde, Hamar og Trondheim, i tillegg til en konsert i Romania på Ora Jazz Festival så det gleder jeg meg masse til. Det er et veldig inspirerende band å spille med, fordi det kan være så mykt og likevel super intenst.
Har du noen andre prosjekter på gang du vil fortelle oss om?
– Jeg gjester som feature-artist på en utgivelse med den danske pianotrioen Little North til våren 2024, som jeg kan anbefale å sjekke ut når den tid kommer. Vi skal på en releaseturné rundt i hele Danmark som jeg ser veldig fram til, særlig fordi jeg ikke har opplevd så mye av Danmark utenfor København enda. Det er veldig kult å kunne fortsette å lage musikk med mine danske kollegaer og venner.
Hvem inspirerer deg i dag?
– Åh, det er mange. Jeg føler meg så heldig som er omringet av så mye kreative mennesker, og jeg tror at jeg blir aller mest inspirert av de jeg har rundt meg, og de jeg spiller i band med. Jeg vil også nevne mine foreldre Lars Andreas Haug og Camilla Susann Haug som spesielt store musikalske forbilder.
Hva hører du på for tiden?
– For tiden går det mye i tidligere norske jazzplater fra Jan Garbarek, Maqualero, Veslefrekk og Jøkleba. Ellers hører jeg mye på nyutgitt musikk av venner og kollegaer som Benjamin Gisli Trio, Amund Stenøien, Vetle Skåli, Miriam Kibakaya, Veslemøy Narvesen, Amalie Dahl, Camilla Susann Haug, Galumphing duo, Sara Fjeldvær og mange flere…
Er det en konsert du gjerne vil dra på som du kan anbefale?
– Jeg håper å kunne dra på konsert med The Source når de skal spille konsert på Nesodden 15 november.
The post UKAS JAZZPROFIL: Oscar Andreas Haug appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Rom rundt lyden – Torun Eriksen med sangsyklus for Oslo jazzensemble appeared first on Jazz i Norge.
]]>Ja, jeg kalte det faktisk ekstraordinært, for det er ikke ofte låtskrivertradisjonen smelter sammen med moderne scandijazz på denne måten. Matchmakinga her er dog ikke noen nyhet.
Til åpningen av en pandemitilpasset Oslo jazzfestival i 2020 skrev nemlig Torun Eriksen fire låter med norske tekster for Oslo jazzensemble. (Se opptak i NRK tv her.) Det var en forsmak på det som seinere skulle bli til sangsyklusen Lydogram.
– Samarbeidet kommer jo ikke helt ut av det blå, forteller komponist og musikkskaper Torun Eriksen.
– Anders Eriksson, som er produsent for Oslo jazzensemble, tok initiativ til vårt samarbeid tilbake i 2017. Erlend Skomsvoll arrangerte mine gamle låter, og vi spilte vår første konsert på Kongsberg jazzfestival det året. Siden har vi gjort 25 konserter over hele landet, laget liveplate i Tyskland, og nå er vi i gang med en ny turné med mine originalskrevne sanger.
Fantastisk og krevende
Hun betegner det som et fantastisk og krevende format å jobbe i – å prøve å få sanger med tekst til å møte et stort ensemble. Låtene kunne selvfølgelig blitt arret i en utgave som ikke utfordret noe. Lydogram blei etter hvert til sju låter, med musikk og norske tekster av Eriksen, arrangert av bandets saksofonist Martin Myhre Olsen – en heftig og spenningsfylt prosess.
– Hvis man prøver å strekke ut sangformatet og prøver å møte moderne instrumentaljazz … det blir noen morsomme og rare og kjempefine utfordringer av det. Endelig har vi klart å gjøre det til en helaftens konsert, som vi ønska oss veldig.
Sist uke besto av lange og krevende prøver for å sette ting sammen, og få ting til å sitte. Eriksen forklarer hvorfor hun kaller det fantastisk og krevende.
– Jeg har skrevet sanger i over tjue år. Det er et veldig fint format, men som har sterke tradisjoner til en form hvor folk forventer noe. Og forventningene er også i meg – kanskje det egentlig handler om hvorvidt sangen oppleves å være tilgjengelig?
Låtskriving som fag
I tillegg til å skrive og spille egen musikk, er Eriksen til daglig førsteamanuensis i sang og låtskriving ved Universitetet i Agder.
Hva slags analytisk tilnærming har du til låtskriving?
– I musikkvitenskap og artistic research er låtskriving fortsatt et ganske ungt tema. Jeg brenner for at sangskriving som kunstform skal løftes både innen høyere utdanning, vitenskapelig- og kunstnerisk forskning, og utøving, og at vi kan se og snakke om disse feltene i sammenheng. Jeg og Kari Iveland startet i 2020 forskningsgruppa «Låtskriving og Produksjon». Jeg er leder for den, og hun ferdigstiller for tiden sin PhD, og blir en av de første som behandler låtskriving fra et innsideperspektiv. 9. og 10. november skal vi ha vårt første symposium om låtskriving på Universitetet i Agder: Dialogues on Songwriting: Creativity, Methods and Contexts. Vi har fått inn masse abstracts inn og fantastiske keynotes. Det blir spennende!
Dette prosjektet blir derimot et arbeid med en storform og et materiale som vanligvis opptrer på en annen måte.
– Og teksten er nok det vanskeligste. Den skal liksom finne sin plass i et lydlandskap hvor det er ganske mye å snuble i. Mange muligheter for at det ikke er plass til den. Både for sangeren som skriver den og er opptatt av det tekstlige i musikken, og for de som lytter.
For Eriksen er det en dragkamp mellom vers- og refreng-tradisjonen og den mer frie storformen som hun vil prøve å være i, uten å forlate sangkonseptet.
– Å skrive for Oslo jazzensemble er en utrolig flott måte å få lov til å utforske det her. Tørre å gjøre noe hvor man ikke kan være helt sikker på hva utfallet blir. Det er viktig å våge å være i et risikorom.
Er arbeid med tekst underkjent i norsk jazz?
– Nei, det tror jeg ikke. Det er vel mer hva slags og hvilke konstellasjoner … hva tekst inviterer av lyd til seg. Hvor mye informasjon tåler vi før fokuset blir dratt … Men jeg opplever at tekst legger noen føringer som er veldig lett å bøye seg for. Jeg er opptatt av å lage plass rundt det. Det er liksom slik at tekst vil ha særbehandling.
Du skiller mellom tekst og stemme?
– Det er jo veldig interessant, og det kan hende at jeg lager et skille nå som handler om disse tekstene. Kan hende jeg er mer var på det nå. Kanskje det er det at når man prøver å krysse noe, så får man en potensiell uforløsthet som egentlig kan bli fantastisk, men som jeg ikke ville forholdt meg til hvis jeg sang en standardlåt.
Er det mindre merkelig med lyden av stemmen nå fordi den har fått en mer naturlig plass i moderne storbandmusikk, eksempelvis med Trondheim Jazzorkester hvor Sissel Vera Pettersen og Kirsti Huke glir sømløst inn med resten?
– For meg er ikke lyden av stemmen i store ensembler fremmed eller rart generelt. Utfordringen gjelder min stemme og meg som formidler og musiker i et stort jazzensemble. Jeg tror idéen om hva en sang er og skal være, raskt setter oss litt på prøve hvis sangen skal veldig mange steder og for eksempel går langt fra det lyriske.
Hun sier det er en kollisjon mellom tradisjoner.
– Dette utvidede sanger-prosjektet mitt er noe jeg bare må drive med. Hvor stor eller liten kan en sang være? Hvor mye eller lite bevegelse tåler den før vi ikke lenger tenker på den som en sang.
Eriksen har akkurat lagd ei ny plate som kommer ut til våren. Hun er ikke mindre opptatt av tekst og lyd der, men det er rett og slett færre lydkilder.
– Kan du si noe mer om materialet til Lydogram?
– Det er jo en syklus som driver og prøver å få tak i noe dypt menneskelig i det å være i hverandres nærhet og IKKE i hverandres nærhet. Og den strevsomme dynamikken der.
Lydogram til folket
Ad urpremieren sier Eriksen at det var deilig å få gjort materialet i sin helhet, selv om det er en konsentrasjonsøvelse. Ekstra spesielt var det også å ha premiere i nettopp Skien – byen hun har vokst opp i og rundt.
Utover i den neste måneden spilles Lydogram på ulike spillesteder på Sørøstlandet. 20. oktober er de å finne på Victoria Nasjonal jazzscene, 21. oktober hos Moss jazzklubb og 26. oktober på Arendal Jazzklubb.
Oslo jazzensemble & Torun Eriksen – Lydogram
Torun Eriksen – vokal, komposisjoner/tekster
Frank Brodahl, Marius Haltli, Anders Eriksson – trompet
Even Skatrud, Nilas Granseth – trombone, Ingrid Utne – basstrombone
Martin Myhre Olsen (musikalske arrangementer), Atle Nymo, Kasper Skullerud Værnes, Tina Lægreid Olsen – saksofon, fløyte, klarinetter
Jens Thoresen – gitar
Kalle Moberg – akkordeon
Anders Aarum – tangenter
Geir Kristian Breivik – bass
Børre Flyen – trommer
Thor Ivar Lund – lyddesign
Skiensjazzdraget, Ibsenhuset, 5 okt
Nasjonal jazzscene, 20. okt
Moss jazzklubb, Samfunnshuset, 21. okt
Arendal jazzklubb, 26. okt
Oslo jazzensemble drives av Østnorsk jazzsenter med tilskudd fra Norsk kulturfond. Det norske komponistfond har gitt komposisjonstilskudd til Lydogram.
The post Rom rundt lyden – Torun Eriksen med sangsyklus for Oslo jazzensemble appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Samspill i 25 år appeared first on Jazz i Norge.
]]>Samspill har jobbet målrettet mot inkludering og mangfold i musikken over 25 år. De har tilrettelagt for musikalske møter på tvers av landegrenser og bakgrunn, jobbet interessepolitisk for like muligheter og veiledet internasjonale aktører som har bosatt seg i Norge, og mer. Jazzinorge.no har tatt en prat med daglig leder Siri Kvambe.
Gratulerer med jubileum! Hvordan har året vært så langt?
– Tusen takk! Ja, 25 år – da begynner det virkelig å svinge! Året har vært fint og spennende, alltid gøy med litt ekstra blæst og stas rundt arbeidet vi gjør. Helt uavhengig av jubileumsåret, har vi alltid mye program og høyt tempo. Det er så mye som bør gjøres på dette feltet. Det beste så langt i år, er nok at vi har fått på plass et nytt studium på Norges Musikkhøgskole. Det heter Kulturelt mangfold i musikkundervisningen, og er et svar på et økende ønske om større bredde og mangfold i musikk og kulturlivet. Av andre ting, så har vi fått 1 mill fra Sparebankstiftelsen til ulike prosjekter for barn og unge; vi har fått på plass samarbeid om solokonserter i musikkavdelingen hos Deichman Bjørvika, vi jobber strategisk med prosjektet Søkerreisen sammen med Kulturdirektoratet, der vi ser på forbedringspotensialet i søknadsprosessene. Vi har satt i gang nytt samarbeid med organisasjonen Klassisk, med innpass for utøvere av ikke-vestlig klassisk musikk, samt fått på plass vår ganske nye nettside med artistkatalog.
Hvordan har utviklingen vært på den norske musikkscenen fra dere startet for 25 år siden? Har musikken blitt mer inkluderende og mangfoldig?
– Det har vært en stor utvikling de siste 25 årene, ingen tvil om det. Musikerne er de som virkelig pusher inkluderingen og kulturinnovasjonen framover, og organisasjonene og institusjonene må jobbe for å holde tritt. Det er mange flere utøvere som spiller og jobber innenfor ulike sjangre enn før, og det vokser opp en rekke musikkmiljøer rundt omkring. Mange arrangører har blitt bedre på å jobbe med publikumsutvikling, og når ut til grupper som ellers ikke oppsøkte scener og steder som kanskje har blitt oppfattet som mer lukket. Vi jobber aktivt i tett samarbeid med musikere og arrangører for en mer inkluderende jazz- og klassisk-scene. (Forresten oppfordrer vi gjerne jazzklubber om å ta kontakt med oss!)
20 år ble feiret på Cosmopolite, og nå feirer vi på Nasjonal jazzscene; et fint bilde på framgangen og endring. To flotte scener! Blir 50-årsfeiringa i Operaen tro?
Hva slags utfordringer står dere fremfor nå og fremover?
– Alle snakker om mangfold, men hverdagsarbeidet må løftes fram. Vi jobber daglig tett på og snakker med musikerne som vet hvor skoen trykker. Trange økonomiske rammer er vårt største hinder. Vi har et landsdekkende mandat, og er kun en og en halv ansatte. Det holder ikke! Feltet trenger kunnskap og handling. Det er nok av overfladisk strategiprat.
Hvilke planer har dere videre?
– Masse. Klassisk-samarbeid, styrking av arbeidet i jazzfeltet, fortsette arbeidet opp mot kulturskoler og utdanningsinstitusjoner, nordisk nettverk, og turnésamarbeid, mer variasjon i kultur til barn og unge – for å nevne noe. Vi hviler ikke på noen laurbær. Nettsiden vår med flere ressurser skal bli tilgjengelig på enda flere språk; spansk og arabisk.
Les mer om Samspill på hjemmesiden deres.
The post Samspill i 25 år appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post NTT: Galumph!!! appeared first on Jazz i Norge.
]]>La oss ta en titt på uka som kommer.
1. Vi har sagt det før og sier det gjerne igjen – musikerne Susanna og Harald Lassen er blitt noe av et umake radarpar de siste årene, med særegen, sabla bra kjemi på scenen. Nå på lørdag kan man høre dem tolke Gunvor Hofmo sammen på Nasjonal jazzscene. Her kan vi by på to små bonusspor fra arkivet: Vi snakket med Susanna om Gunvor Hofmo for en tid tilbake, og NTT-venn Ørjan Nilson har også budt på et utdrag fra sin Paul Waaktaar-bok hvor inspirasjonen Hofmo hadde på låtskriveren blir gransket. Begge deler fra Hofmo-jubileumsåret 2021.
2. Carsten Dahl er en besnærende dansk pianist det er altfor lenge siden jeg har sett nå. Om jeg hadde vært i Bergen i kveld, hadde jeg gjort noe med det, ved å dra på Verftet og hørt Carsten Dahl Golden Ratio Trio. En munnfull det navnet, men ok! Her er et fint opptak av en annen Carsten Dahl-ledet trio fra Bergen for noen år siden:
3. Oooooh, Espen Ruds Small Fish Quintet på Herr Nilsen klokka fire i morgen! Dét blir fint. Og sjekk for eksempel ut Rud-plata Carla. The Fish, med litt annen besetning, men nydelig musikk:
4. Søndagen byr blant annet på trompetist Peter Wallem Anundsens kvintett på Ila Brainnstasjon i Trondheim. Nystartet band, med den fabelaktige pianisten Oliver Skou-Due på krakken og et knippe musikere vi ser frem til å oppleve hvert øyeblikk!
5. Oslo Jazz Circle-formann Sverre Lunde tar saken i egne hender når livsverket til gitarist Barney Kessel skal presenteres i Sørkern på tirsdag. Denne passer vel fint i dag:
6. Når Lunde er ferdig kan du skynde deg bort på Blow Out hvor det denne kvelden er to trioer – saksofonist Mia Dybergs trio med Asger Thomsen på bass og Simon Forchammer på trommer, og StingRay: Raymond Strid på trummor, Ingebrigt Håker Flaten på bas och Sture Ericson på sax og klarinett. Yeah!
7. Trioen Østerlide spiller to konserter denne uka – på Oslo ladegård i Gamle Oslo på tirsdag og Munken i Arendal på onsdag. Det låter fint:
8. Vi gratulerer organisasjonen Samspill, en viktig katalysator for nye musikkmøter og musikere med forskjellig landbakgrunn med 25-årsjubileumet! Det feires i stor stil på onsdag på Nasjonal jazzscene.
9. Det fine bandet Skaali Quintet spiller releasekonsert for plata Headed for Something onsdag på Skatten, et av disse mange små, fine stedene som bidrar til å gjøre Oslo til en besnærende aktiv konsertby. Følg med der, svært oppvakt booking – her er et fremdeles ferskt opptak av Vetle Skålis band i Øra Studio – da riktignok som kvartett:
10. Gabriel Fliflet og Jon Hamre – bramfrie, frodige impromusikere eller hardtslående Dag & Tid-gravejournalistduo som er fryktet av makthaverne og elsket av folket? Kanskje aller mest det første. Duoen har holdt på i 30 år og utforsket alle slags kriker og kroker. De kommer til Jazz Evidence i Kongsberg på onsdag og Arendal Jazzklubb på torsdag med den på alle måter simpelthen ubegripelige saksofonisten Rolf Erik Nystrøm. Her fant vi et fint opptak av duoen med en annen kreativ og allsidig lekekamerat i bildet, nemlig Knut Reiersrud:
11. Cosmopolite disker opp med en godbit på torsdag når pianist Amaro Freitas dukker opp med trioen sin. Samme kveld kan du også oppleve bassist Per Mathisen i samspill med Audun Kleive på trommer og Nguyên Lê på gitar på Nasjonal jazzscene – og i Trondheim spiller byens Jazzorkester med Hedvig Mollestad når Maternity Beat nok en gang skal fremføres på scenen, nærmere bestemt Dokkhuset!
Vi går videre! Som alltid informerer vi om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.
Her er en veldig fin “Round Midnight”-solotolkning av Herbie Hancock fra Other Side of Round Midnight, en plate i Dexter Gordons navn som kom i etterkant av filmen med samme navn som låta. Herbie Hancock oppdaget forøvrig at det gikk an å farge håret sitt under innspillingen, og har aldri sett seg tilbake siden.
Rettighetsorganisasjonen TONO’s kjente Edvard-priser ble utdelt forleden uke, og en av mottakerne ble Anja Lauvdal for albumet From A Story Now Lost (Smalltown Supersound). Det var i den for remsas lesere klassiske kategorien «åpen klasse», og det fikk juryen til å ty til tastaturet på forbilledlig vis i sin begrunnelse. Prisen ble delt ut av tidligere mottaker Susanna Wallumrød på Mir.
Susanna, Edvard og Anja. Foto: Nina Holtan/TONO
«Anja Lauvdal sitt album består av en leken komposisjon som bringer frem magien i den tilsynelatende enkle grå hverdagen. Vi kan se dampen stige frem fra kjelen og nærmest høre vannet koke og boble opp utover der lokket har flyttet seg i verket «Tehanu». Slik flytter hun oss med sitt spill av dampende lyder. Det er kanskje symfonien i et imaginært hverdagskjøkken som fører oss rett ut inn i den dype skogen i «The Dreamer». Her er det fugler og solstråler gjennom tykke bladrike grener, men også skygger som følger oss og vil fortelle den som virkelig lytter om hva som kommer. Lauvdal danser med sansene våre og puster oss ut og inn som en varm damp i den kalde luften. From a Story Now Lost er en påminnelse om vår sømløshet i møte med naturen, og kanskje også en erkjennelse av vår arts hukommelsestap.»
Det kan veldig godt hende, det?! Riktig så saktesurklende og fortryllende musikk er det uansett. Og litt i tiden er det også med denne myke men interessante ambient-aktige musikken. Når man spiller den på Youtube Music (selv om man så klart også har den vellydende LP-en med det vakre omslaget) havner man automatisk rett over på «Space 1» fra den nydelige Nala Sinephro-platen på Warp uten at man nødvendigvis merker det.
Jeg kan huske da Lauvdal og hennes samarbeidspartner på prosjektet, amerikanske Laurel Halo, hadde en opptreden i Jakobs Kirke ganske sent under en sedvanlig utmattende Bylarm-dag og -kveld. Jeg regnet med at mange utålmodig ville forlate lokalet til fordel for noe med litt mer futt i, men her ble det snarere tatt i mot som den reneste OxyContin – det hovedsaklig unge publikumet la seg villig ned på kirkegulvet og lå der i rolig ekstase helt frem til den store jubelen utbrøt ved ferdens slutt. Det virker også som Lauvdal har fått større internasjonalt gjennomslag etter utgivelsen, med intervjuer her og der. Men vi gir oss ikke. NTT satt på en benk på Vår Frelsers Gravlund (igjen!) og sugde til seg noen sårt tiltrengte oktobersolstråler da Lauvdal ringte tilbake, akkurat ankommet båten mellom Nesoddtangen og Aker Brygge som hun var. Akkurat passe tid til en passe lang samtale, her kokt ned til en koherent kubbe tekst.
Nesoddbåten forlater Aker Brygge, en tjueminutters telefonsamtale unna Nesoddtangen. Foto: Anja Lauvdal
Mange kjenner deg som såkalt «jazzpianist», men du mottok prisen i kategorien «åpen klasse». Hvordan stiller du deg til det, egentlig?
— Lurer på om jeg ikke nødvendigvis ser på meg selv som jazzpianist, først og fremst. Da jeg først begynte å interessere meg for jazz var det norsk jazz som var greia. Hadde faktisk ikke noe særlig forhold til amerikansk jazz i det hele tatt før jeg begynte på Sund og ble utsatt for det der, Keith Jarrett og sånt. Og den norske jazzen jeg hørte på tidlig, var nettopp slik, åpen, om du vil. Dette var slutten av 90-tallet og fremover med BLÅ, Jaga Jazzist, Stavanger-miljøet med frijazz, Paal Nilssen-Love og så videre. Som ung følte jeg meg veldig hjemme i det. Like mye punk og elektronisk musikk. Og i det store og hele synes jeg at norsk jazz, i alle fall den jeg ser mest av, fortsatt er litt sånn.
Ikke for det, jeg føler meg veldig hjemme i det norske jazzmiljøet også, musikere og organisasjonene, og det har hjulpet og gledet meg mye. Men jeg trives også andre steder. Det er da heller ikke ikke adskilte miljøer.
Apropos adskilt – mange er sikkert usikre på grensen mellom komposisjon og improvisasjon. Jeg antar TONO har lagt vekt på at «From A Story Now Lost» er komposisjoner, det er vel mest sånt de holder på med. Hvor streng er din egen grensesetting i dette landskapet?
— Jeg setter ikke den grensen, egentlig, jeg er veldig glad i begge deler. Men jeg er blitt mer bevisst på det i det siste hvor mye improvisasjon faktisk betyr for meg, hvor viktig det er. En annen ting er noe jeg legger merke til er når man skal lage beregning for satsføring og sånt noe når man melder inn ny musikk innenfor musikkrettighetssystemet. Da må man gjerne trekke fra noe på beløpet om det er for mye improvisasjon. Jeg merker at jeg tar det som en fornærmelse, egentlig. Man burde heller legge til enn trekke fra!
I det siste har jeg også blitt opptatt av Éliane Radigue, som har interessante tanker om komposisjon som blir nedtegnet muntlig, som legger vekt på samarbeid, pedagogikk og liknende, relatert til improvisasjon.
– Jeg ønsker på ingen måte å snakke ned komposisjoner, og evnen komponister har til å nedtegne store planmessige visjoner – eller bare låter. Men noen ganger kan jeg føle at hele improvisasjonstankegangen kan bli noe sett ned på. Det er synd. Improvisasjon oppleves også noe politisk for meg. Det tror jeg egentlig gjelder for veldig mange som holder på med det.
Hva mener du med det?
— Jeg snakket litt med John Pål Inderberg og Bjørn Alterhaug om det forleden. Det er jo veldig viktig for dem også, på et mer overordnet plan – store tanker som inkluderer naturfilosofi og mere til. Det man lærer på Jazzlinja er viktig for kommende musikere, men man kan også ta det med seg videre i andre sammenhenger i livet, forskjellige deler av arbeidslivet og i møtet med andre mennesker. Jeg skjønte bare litt av det da jeg gikk på Jazzlinja under deres pedagogikk, de uttalte det ikke så direkte da, men det blir bare klarere og klarere for meg.
Under improvisasjon benytter man den kunnskapen man har, men det er vel så mye intuisjon. Å finne og bruke den intuisjons-muskelen er blitt viktigere for meg med tida.
Det er mange som snakker forbi hverandre i samfunnet for tiden, og det er klare generasjonskløfter mht. språk, verdier og referanser. Kan dette også gjelde musikalske ideer og intuisjon under improvisasjon? Unge og eldre musikere spiller jo ganske ofte sammen.
— Det er interessant det der. Jeg tenkte på det da jeg spilte med William Parker og Hamid Drake på Kongsberg i fjor. Følte at jeg vokste underveis. Deres samspill er så gammelt, utviklet gjennom mange år, det var så spennende å prøve å bli en del av det, samtidig er det ikke slik at jeg skal spille med dem heller. Man må se oppover og nedover samtidig – jeg synes også eldre musikere er blitt veldig flinke til å tenke på den måten.
Men du har også en ny nydelig plate ute, selv om den er noe vanskeligere å finne. Farewell To Faraway Friends, med undertittelen ‘Wurlitzer Improvisations 2021 – 2023’. Jeg fant den på Vipps-bordet på Mir etter ditt nye møte med Drake og Parker på Blow Out i høst. Dette er noe mildere og renere i formen, men fortsatt relatert til det foregående soloalbumet?
— Improvisasjonene er fra en periode i fjor høst og noen litt eldre ting. De har klare fellestrekk. Jeg fikk et oppheng i ordet utfoldelse eller unfolding på godt engelsk. Hvordan intuisjon kan påvirke form, fra forskjellige innfallsvinkler. Jeg ble veldig inspirert av å lese en bok av den amerikanske forfatteren Gertrude Stein om det engelske språket. Men jeg leste det på nynorsk da, hehe. Det er fascinerende hvordan hun går rundt grøten, sirkler seg inn, i en blanding av ord og det ordløse. Jeg la boken ligge oppslått foran meg mens jeg spilte. Jeg skjønte hvor opptatt jeg er av ord og syntaks.
Hva var meningen med å utelukkende bruke elpianoet Wurlitzer?
— Siden det var mitt første egne instrument! Jeg kjøpte det mens jeg gikk på Jazzlinja. Å låne andres instrumenter kan virke litt fremmedgjørende. Å ha sitt eget gir en form for trygghet, og det er noe med den søttitallsviben i Wurlitzeren som virker tiltrekkende på meg. Samtidig har instrumentet noe mekanisk over seg, det er pianohammere som slår på metall. Man kan kjenne på det fysiske arbeidet ved det, og den blanding av mykt og hardt appellerer.
Det virker som det er mange solokonserter av forskjellig slag på deg for tiden, litt mer enn bandturnering. Hva skyldes det?
— Har egentlig aldri hatt lyst til det før. Men da det løsna ble jeg bare så glad! Det er en annen måte å skape på. Jeg har ikke forlatt gleden over samarbeid med andre og bandtanken, på ingen måte, men det er som jeg har oppdaget et nytt rom som er annerledes og spennende.
Apropos samarbeid, From A Story Now Lost ble laget sammen med den amerikanske artisten, komponisten og DJ-en Laurel Halo, kjent for sin kunstferdige ambient-pop. Hvordan foregikk innspillingen rent konkret?
— Vi snakket sammen på telefon for å bli kjent, langvarige samtaler om musikk og livet. Jeg spilte inn ganske mye musikk og sendte det til henne, så snakket vi mer sammen, hun fortalte om sin hverdag og musikksyn. Hun kommer fra elektronisk musikk og har en litt annerledes bakgrunn enn meg. Fort tiden underviser hun i komposisjon ved CalArts. Hun satte meg på ideen om å sample meg selv. Da kunne jeg lage nye, egne byggesteiner og skape videre med og fra. Og etter det igjen jobbet hun videre med materialet og prosesserte det jeg hadde kommet opp med. Det var en ny måte å jobbe på for meg, for eksempel det å ikke sitte i samme rom. Det krever at man er tydelig når man ikke er godt kjent fra før. Det blir litt annerledes enn de gode samarbeidene med musikere og venner jeg har kjent godt i flere år, der det etterhvert blir mer blurry. Ojsann, nå er båten straks fremme.
Vi ses på konsert, Anja!
Det er snart tid for filmkunstfestivalen Mirage i Oslo, som etter sigende fremelsker «the art of the real». Særlig filmer der dokumentar og fiksjon smelter sammen. I tillegg altså konserter, mesterklasser, kunstnersamtaler, paneldebatter, foredrag, utstillinger, live performance, stumfilmkonsert, badstuevisning og utekino.
Sjekk programmet her, mye interessant som foregår.
Jazzinteresserte bes selvfølgelig også legge spesielt merke til to visninger neste helg av Alain Gomis’ film Rewind & Play (2022). Dette er en film om og med Thelonious Monk – men det er ingen standard dokumentar, dette. På nennsomt vis har regissøren omformet gamle opptak fra en tur til Paris i 1969 for konsert og møter med media, til en ny og intrikat fortelling om kreativ angst, strukturell rasisme og kunstens tunge kraft. Som vår utsøkte jazzfilmskribent Jon Hagene skrev i sin tekst om filmen i Jazznytts desembernummer i fjor:
Monk svetter. Voldsomt. Store, blanke dråper renner nedover ansiktet. Noen forsvinner inn i skjegget, andre drypper ned på tangentene, buksebenene, pianokrakken. Han sitter duknakket, anspent, uten å finne roen. Blikket er flakkende, søkende, usikkert. TV-studioets lyskastere skinner ubarmhjertig, Monks dress og hatt gjør varmen nær uutholdelig, og kombinasjonen stress, forvirring og et ugunstig inntak av brunt brennevin og nikotin er ikke til hjelp. Den franske intervjueren (jazzpianisten Henri Renaud) stiller Monk det samme spørsmålet én gang til. Monk svarer med den samme, korte setningen som sist; et svar som fortsatt ikke holder mål. Renaud konfererer med sine kolleger – på fransk – mens Monk synker enda dypere ned i fortvilelsen. Slik åpner en av de merkeligste, såreste og mest ukomfortable jazzdokumentarer jeg har sett.
Med andre ord en film som utfordrer og fascinerer. Festivalen tok kontakt med Jazznytt med spørsmål om vi ville være med, og det ønsker vi så klart.
To heldige lesere vil motta film-billett om de svarer korrekt på følgende spørsmål:
Det ble nylig også gjenoppdaget og utgitt opptak fra en annen temmelig underlig konsert med Monk, fra året før Paris-opptredenen. Denne konserten foregikk i hvilken vestkystby?
Send riktig svar i løpet av denne fredagen til audun@jazznytt.no, og merk det med «Monk». Før visningen er det en introduksjon, og en minikonsert fra André Roligheten.
Mens man sitter en litt sliten fredag og medtatt ser ut av vinduet og forsøksvis beundrer tåkelandskapet utenfor vindusruten er det lett å miste motet. Men så kommer man på, litt grunnet skodda, at gårsdagen brakte noe så sjelden som en god nyhet. At Jon Fosse fikk Nobelprisen i litteratur er usedvanlig herlig og fortjent – ikke bare for hans egen del (blir sikkert også mye ståk for ham en stund) men for alle hans lesere over store deler av verden, og ikke minst for alle som nå vil gi seg i kast med forfatterskapet eller bare sjekke ut en bok. Det burde mange kunne gjøre, det er ikke for tungt og avansert, men desto mer givende når man blir sugd inn i hans aktivt musikalske setningsrytme og teologiske alvorsfølelse. Men det er et alvor som også varmer den lesendes kropp.
Og det er så mye å ta av, fra den tidlige romanen Stengd gitar (for en fantastisk tittel!) til hans sene og enorme arbeid med syklusen Septologien, pluss poesi, skuespill, essays og barnebøker. Og gjendiktninger av andre, stadig flere! Han var allerede enorm i utlandet på grunn av sin dramatikk, men på grunn av aktiv oversetting og profilering på engelsk de siste par årene, har han virkelig blitt en verdensforfatter for sine særegne romaner. Hell yeah! Det er forøvrig spennende å lese ham på engelsk, prøv for eksempel korte Aliss at the fire for å oppleve den hypnotiserende tonen men få en international feel.
Det kan virke håpløst, men på dager som denne minnes man på at litteratur og kultur faktisk fortsatt kan bety noe – det er jævlig viktig for menneskeheten og ikke bare en av mange mulige tidsfordriv.
Fosse har vært på giversiden i årevis, og gjort mange samarbeid, sagt ja til teateroppsetninger, konserter og hva det skulle være. Også latt seg intervjue og alt sånt. Han er slettes ingen olm vestlandsgnom – det er lys i lykta! Musikere har latt seg inspirere av hans tekster og det vil sikkert komme mange flere musikalske innfallsvinkler til forfatterskapet, det trenger på ingen måte være det samme stemmeleiet.
Nå nettopp kom Sinikka Langeland med et band bestående av Thomas Strønen, Mathias Eick, Trygve Seim og Mats Eilertsen ut med albumet Wind & Sun (ECM), med dikt av Fosse som grunnlag. Hør på suggererende «It Walks and Walks» eller vakre «When the Heart is A Moon» og føl på vibrasjonseffektene fra ordene også. Men selv i den syndige instrumentalen «Wind Song» kommer Fosses klo til syne.
Les dette utdraget fra vår anmeldelse i nåværende utgave av Jazznytt:
Langeland har arbeidet en stund med å sette musikk til Jon Fosses poesitekster, og hun tar dette videre på årets album. Utvalgte dikt fra forskjellige diktsamlinger, messende fremført, men også med rikelige anledninger for musikerne i bandet til å skinne sammen på egen hånd.
Man kan lett få en søndag morgen-aktig stemning i kroppen av å lytte til den, med alle de skjønne, svevende tonene supplert med Langelands insisterende litterære fraseringer. Albumet oppleves som å overvære en andakt eller en musikalsk radiogudstjeneste mens det fortsatt ryker av kaffekoppen. Samtidig er det så mye å merke av hennes sensibilitet og av hennes medmusikanters sterke signaturer, og en felles ulmende energi, at dette langt overskrider det behagelig sakrale. Hør for eksempel på ett av flere høydepunkt på albumet, låten «The Love» som er basert på diktet «Den kjærleik» fra samlingen Auge i vind (2003). Den kommer i et slepent bossa-aktig groove som tilsetter en aura av sensualitet til ordene og innspillingen. Og det minner meg også litt om Fosses enorme litterære status i utlandet, der de som leser ham for eksempel i engelsk språkdrakt ikke nødvendigvis har noen klisjébilder av vestlandet eller høytidelig nynorsk i bakhodet under lesning. Å lese Fosse på engelsk, og det anbefales, føles som å være i kontakt med noe utpreget moderne og avansert. Og slik blir det også med Langelands musikalske tilnærming til det.
Vi overdriver ikke når vi omtaler Magnolia jazzband som en av de viktigste gruppene over tid i norsk jazz. I alle fall om man respekterer den tradisjonelle typen, og det burde man jo absolutt gjøre! Men disse veteranene bedriver også nyskapning – forleden kom vi over en annonse for en kommende konsert på Nelenas Spiseri på Strømsø Senter i Drammen 21 oktober, der de mellom klokken 14 og 16 skal underholde på ekspertvis. Inkludert i billettprisen får man dagens smørbrød og kaffe/te inkl. påfyll. Det høres jo helt perfekt ut! Men det er en catch. Det kreves påmelding på forhånd, nærmere bestemt innen 17/10. Om ikke nok interesserte melder seg, blir det ingen konsert. Dette er nybrottsarbeid innen konsertbooking og markedsføring, og det later til å finne inspirasjon i de mange crowdfunding-prosjektene man ser i musikk- og kulturlivet for tiden. Et eksempel til etterfølgelse? Om du vil støtte dette initiativet, vipps gjerne til 93 88 18 39!
Tosomhet er fascinerende, både i livet, men også i kunsten, der det knytter seg en særegen romantikk til duoer som etter hvert kommuniserer telepatisk og utvikler en intimitet som kanskje ikke er mulig å oppnå for større konstellasjoner. I improvisert musikk kan duoen føles litt sjelden – et mystisk og litt hemmelig bindeledd mellom soloformatet og den kjente og kjære trioen. Men det finnes de som utvikler en særegen tone i tospann, og for litt siden fikk NTT gleden av å høre plata Contrast of Opposites av Galumphing Duo, som består av treblåser Shannon Mowday og trombonist Jørgen Bjelkerud. I skrivende stund kan jeg sant å si ikke komme på noen andre eksempler på akkurat denne konstellasjonen – jeg er mer enn mottagelig for tips! – men samspillet mellom Mowday og Bjelkerud er fullt av assosiasjoner til alt mulig annet: Samspillet mellom Gerry Mulligan og Bob Brookmeyer (og andre cool-storheter), fete storband-riff fra Duke Ellington til Shannon Mowdays egne komposisjoner, Johann Sebastian Bach, vuggesanger, sørgemarsjer, mikroskopisk instrumentlydutforskning og festmusikk. Skal man koke ned inntrykket av albumet, handler det om noe så basalt som musikalsk fortellerglede – og en følelse av at det har ligger mye tankearbeid og interessant musikkfilosofering bak det tilsynelatende spartanske oppsettet.
Galumphing Duo: Shannon Mowday og Jørgen Bjelkerud. Foto: Hanne Nygaard
Galumphing Duo har tidligere vært på turné i Sør-Afrika, og spiller sin første konsert i Norge på Kampenjazz på søndag. Senere i sesongen spiller de i Trondheim 31. Oktober (det er litt uklart for meg hvilket sted, men dette kommer vi tilbake til), på Bergen Improklubb 28. november og i – eller på – Håpets Katedral i Fredrikstad på et tidspunkt som ennå ikke er avklart. NTT skal naturligvis holde dere oppdaterte på videre planer, men her og nå måtte vi ta en prat med Mowday og Bjelkerud.
Det er alltid noe å gjøre når man spiller i duo, virker det som – man hører det på måten dere bytter mellom komp-rollen og solo ustanselig gjennom plata. Er det en annen måte å tenke på som musiker enn når man spiller alene eller i større formater?
Shannon Mowday: På mange måter ja, det er en bevissthet rundt “rollespill”, men hovedfokuset vårt er alltid på SPILL-delen. Det betyr at vi når som helst kan bytte roller når øyeblikket eller musikken tillater det. Vi er naturligvis nødt til å være helt tilstede i musikken, vi må kunne den baklengs og være bevisste på hva som trengs hele tiden. Det er ikke anledning til å “logge av”, noe du kanskje kan gjøre i større konstellasjoner, når du bare har hverandre. Det vidunderlige er at Jørgen har spilt mye av min musikk i større ensembler. Det at han er klar over det “større” formatet musikken også har hatt, i tillegg til min stil, ga oss friheten til å dykke inn i de detaljene og arrangementene også. På noen låter ble det nesten et konsentrat av de store ensembleversjonene ned i to stemmer. Men dette skjedde ganske spontant mens vi spilte. Hovedfølelsen er at vi har “each others’ backs” til enhver tid.
Jørgen Bjelkerud: Jeg tror virkelig på det at man, for å være koblet på riktig «kilde» til å kunne skape og være kreativ, er avhengig av å spille hverandre trygge i en samspillsituasjon uavhengig av besetning. Som Shannon nevner er det her med å «have each others backs» og følelsen av at Shannon har min gjør at man tør å gøtse og ta en råsjans. Det å få til å skape det rommet og den tryggheten synes jeg har vært ekstra utfordrende i et duoformat. En duo som denne med to blåsere er kanskje et enda mer sårbart eller gjennomsiktig format enn typiske band med trommer, bass og et akkordinstrument. Man står nærmest mer ansvarlig for formidlingen hele tiden. Men med det sagt finnes det utallige måter å spille sammen i en duo, det du hører på denne plata er vår måte å dykke ned i vår kreativitet.
Er nettopp det at man ikke får hvile noe av tiltrekningen ved å oppsøke et såpass uvant format for en blåser?
Jørgen: Ja, det tror jeg nok kan gjelde for oss begge. Jeg tror både Shannon og jeg får kick av å utforske instrumentenes ytterpunkter og forsøke å gå forbi det som tilsynelatende ikke lar seg gjøre av rent tekniske begrensninger. Hehe, etter noen av konsertene vi gjorde i Sør-Afrika satt jeg igjen med følelsen av at vi hadde løpt et maraton! Samtidig er det noe med intimiteten i samspillet når det bare er oss to som blir veldig sterkt.
Shannon: Jeg er ikke sikker på hva som er vant eller ikke i en duosetning, men vi er begge glade i å hente inspirasjon fra hverandre og energien vår er en god match på den måten. Ideene stoppet aldri å komme og det er virkelig en utrolig følelse av flyt når vi spiller sammen. Jeg føler at øyeblikkene der vi “hviler” er en vidunderlig kontrast til det igjen.
Hva var årsaken til at dere begynte å spille sammen som duo?
Jørgen: En av de viktigste årsakene til at jeg fikk kick, begynte å øve mye og at jeg ble nysgjerrig på det å være musiker var at jeg veldig tidlig fikk lov til å være med i Østnorsk Jazzsenter sitt Akershus og Oslo Ungdomsjazzorkester. Etter hvert ble Shannon musikalsk leder der. Jeg elsket å spille musikken hennes og vi ble veldig gode venner i løpet av de årene. Da jeg flyttet til Trondheim for å studere ble vennskapet egentlig enda sterkere og jeg visste at Shannon ønsket å bevege seg mer mot å spille igjen heller enn å undervise så mye som hun gjorde. Jeg hadde en idé om å utforske improvisasjon og interaksjon i et tonalt landskap og det ble dermed litt selvfølgelig for meg at dette var noe Shannon og jeg skulle gjøre sammen. Vi kjente hverandre og vår musikalitet godt fra før av så da vi begynte å spille sammen og teste ut ideer var det nærmest flow og kreativitet fra første stund!
Shannon: Det kan jeg takke Jørgen for. Siden jeg både er alenemor og har alvorlige, vedvarende helseproblemer etter en bilulykke, hadde jeg fokusert på undervisning de siste årene av nødvendighet. Det har vært en fantastisk opplevelse og jeg har vært vitne til at både unge og gamle musikere finner veien videre. Men etter nok en ubehagelig helseutfordring, var det på tide å styre mer av energien jeg hadde til spillingen min, kreativiteten – å praktisere det jeg lærte bort i undervisningen. Min egen livskraft trengte å lades, jeg trengte mer fokus. Jørgen visste hva jeg hadde vært igjennom, han visste at jeg trengte å spille mer og konsentrere meg om meg selv. Så han foreslo at vi startet duoen. Vi hadde jobbet sammen i mange år i prosjektene jeg hadde vært leder for, og vi visste at både energien og den musikalske estetikken vår passet sammen. Det er en vidunderlig mulighet å bli utfordret til å spille sammen med en så inspirerende og målrettet ung musiker som virkelig blåser ild i de kreative glørne mine og minner meg om hvorfor jeg elsker å spille!
Dere hadde en turné i Sør-Afrika – fortell om hvordan det formet prosjektet!
Shannon: Jeg skrev mesteparten av musikken som endte opp på albumet, og turen dit var en fantastisk måte å komme tilbake til essensen, til mine musikalske røtter. Det var viktig for meg å introdusere Jørgen for menneskene og miljøet som formet musikken – historiene bak komposisjonene. Opplevelsen var vidunderlig intens – vi spilte ni konserter og gjorde to workshops over to uker. Det var en perfekt måte å virkelig få prosjektet oppe å gå på. I tillegg fikk vi spilt med lokale musikere og kommet nærmere den autentiske musikalske opplevelsen som ligger bak mange av tradisjonene fra Sør-Afrika.
Jørgen: For å legge til noe til det Shannon sa tror jeg at det for min del også ble veldig tydelig at mange av de tingene som vi blir eksponert for og som vi tar for gitt i et samspill i Norge ikke er noen selvfølgelighet i andre deler av verden. Dette som jeg nevnte med å spille hverandre trygge, lytte, interagere og følelsen av at vi er sammen om å lage musikk og kun sammen kan den bli best mulig. Denne måten å spille sammen på som i og for deg er raltivt unik var det fantastisk å få muligheten til å vise frem og presentere på både konserter og workshoper i Cape Town. Den opplevelsen tror jeg at har formet prosjektet og vil være viktig når vi nå skal jobbe videre med Galumphing Duo.
Du spiller mange forskjellige treblås-instrumenter underveis, Shannon – mens trombonen er og blir trombonen! Så det er ett “uforanderlig” element, og ett element som kan endre seg ganske radikalt. Har dere eksperimentert mye med ulike sammensetninger her? Og hva er forskjellen på å være treblåser – hvor man har tilgang på alle disse ulike verktøyene – og messingblåser, hvor man som oftest spiller på et eller to instrumenter?
Shannon: Haha, budsjettbehovene er virkelig større for en treblåser – særlig en som er glad i dype instrumenter! Men det ligger mer bak det. I 2021 gikk den fantastiske multiinstrumentalisten Nils Jansen bort. Jeg kjøpte noen av hans større horn – en kontraaltklarinet og en bass-saksofon. Jeg har også tilgang på tubaxen hans (gjennom Østnorsk jazzsenter). Jeg hadde skrevet noen komposisjoner som helt spesifikt hadde disse instrumentene i tankene, og denne duoen var en perfekt anledning til å få brukt dem. Noen av komposisjonene er skrevet for spesifikke instrumenter, mens på andre forsøkte vi ulike kombinasjoner. Jørgens komposisjon “Sørgemarsj” var perfekt for tubaxen. Men Jørgen bruker jo mange forskjellige muter gjennom albumet, og er virkelig i stand til å skape mange forskjellige nyanser på sitt instrument. Det er bare det at bagene hans er lettere enn mine!
Jørgen: Det er en fin måte å se det på med det konstante og det variable og kanskje er det noe av den røde tråden i løpet av plata, da selve låtmaterialet varierer i ganske stor grad. Vi hadde perioder på flere dager i strekk der jeg bodde hjemme hos Shannon i Asker og bare spilte sammen og testet ut idéer, da også kombinasjonen av forskjellige instrumenter og hvordan ulike instrumenter påvirket karakteren av de forskjellige låtene. Med Shannons store utvalg av treblåseinstrumenter var mulighetene utallige til å skape forskjellige rom og gjøre ganske drastisk ulike versjoner av låtene. Med en liten endring ble vi igjen inspirert til å formidle noe helt nytt på det samme låtmateriale.
Jeg tror at noe av forskjellen kan være at jeg fort ble inspirert til å ta med mange forskjellige muter inn i duoen for å ha samme muligheten til å variere lyden av trombonen. I tillegg kunne jeg utforske teknikker som multiphonics der man synger inn i hornet og spiller samtidig som en måte å kompe Shannon på. Dette har fått en større plass i repertoaret nå, men på plata hører man det for eksempel på “Bånsull”.
Contrast of Opposites er mikset og spilt inn av Olav Abildgaard. Det er blitt et album hvor man virkelig får lov til å granske lyden av instrumentene – man får et nærbilde av ulike måter å blåse på, av klaffelydene til et saksofoninstrument og så videre. Hva slags tanker hadde dere rundt måten det skulle låte på plate? Og hva har Olav tilført prosjektet?
Jørgen: Ja det stemmer, ønsket var hele tiden at det skulle låte organisk og ekte. Platen er tatt opp i stua til Shannon. Vi rigga oss opp med litt lyddemping og mikrofoner, men utover det var intensjonen at det enkelt og greit skulle låte noe upolert og uperfeksjonert. Poenget var å fange øyeblikkets samspill og interaksjon heller enn å lage en gjennomprodusert plate. Olav gjorde en helt fantastisk jobb med å for eksempel få alle de dype registrene i Shannons instrumenter til å låte tydelig og definert, noe jeg vet at er veldig utfordrende. Han har en evne til å høre frekvenser som krangler med hverandre og rydde opp der det trengs, men hele tiden med innstillingen om å få det som allerede er innspilt til å låte best mulig.
Shannon: Olav gjorde en fantastisk jobb med å skape et eksakt lydbilde av det som ble spilt der og da. Vi ønsket virkelig å ha en så naturalistisk stemning som mulig, med alle smålydene, pustingen, klaffer og så videre. Vi “fikset” veldig lite utenom noen få utilgivelige noter, og det du hører er stort sett det vi spilte inn. Olav er nydelig å jobbe med – han holdt fokus, men holdt også humøret oppe og minnet oss på å bevare en letthet i det. Jeg syns også det skinner igjennom i spillet.
Dere har hentet navnet på duoen fra boka Free Play av Stephen Nachmanovitch, som handler om lek og improvisasjon. Kan dere fortelle litt om hva det var med Nachmanovitchs syn på improvisasjon som resonnerte med dere?
Shannon: Free Play er en bok som jeg leste da jeg begynte å skrive min egen musikk og som virkelig resonnerte. Gjennom årene har jeg oppmuntret mange unge musikere om å lese den, blant annet Jørgen, som også ble inspirert av den. Boken fokuserer i stor grad på å komme tilbake til barnets lek. Den bekymringsløse, nysgjerrige og spontane energien, ustanselig utforskertrang uten synlig bekymring for utfallet eller hvordan det skal beddømmes. Jeg tror det er veldig lett å miste de tingene av synet. Tingene som fascinerer oss med musikk eller andre ting vi elsker. Kunnskap kan lett bli noe som tynger oss, noe som skaper frykt for å feile. Men det er i den utforskende og ikke-dømmende tilstanden vi finner nye veier fremover. Vi lærer mer om oss selv på den måten og oppdager nye eventyr. Denne upolerte eller “uferdige” måten å være i prosessen på, heller enn å jobbe med et “sluttprodukt”, var noe jeg kjente meg igjen i.
Jørgen nevnte at dette prosjektet for ham er en måte å finne en litt annen innfallsvinkel “fri improvisasjon” enn de vanlige assosiasjonene det begrepet kanskje vekker. Jeg lurte på om dere kunne utdype det litt?
Jørgen: Det stemmer, som jeg nevnte innledningsvis ønsket jeg å lage en arena for å improvisere sammen, men i et tonalt landskap. Min referanse til dette er faktisk Lennie Tristano og hans pedagogikk. Så vidt jeg har forstått via samtaler med for eksempel Torgrim Sollid og gjennom å lese bøker om Tristanos måte å undervise på var hans motivator å kunne improvisere fritt sammen i en for eksempel kvartett og at dette skulle være like formidlende som når de på den tiden spilte standardlåter. På samme måte som når man for eksempel improviserer fritt, men med utgangspunkt i for eksempel en lyd eller et forutbestemt premiss eller retning for improvisasjonen, improviserer vi fritt, men med utgangspunkt i en melodi eller kanskje noen akkordprogresjoner. Det er like fritt improvisert spør du meg, det er bare et ulikt utgangspunkt eller premiss for improvisasjonen. Ta for eksempel låta “Noodling in 3” på plata. Komposisjonen består av en melodi og noen akkorder, men utover det er hver versjon et blankt ark og det er frihet til å bevege seg inn og ut og kaste seg på hverandres impulser. Ergo fri improvisasjon, men med et forutbestemt konsept å forholde seg til. Estetisk ligner det jo kanskje ikke på det man vanligvis assosierer med ordet fri improvisasjon, men jeg kjenner meg i alle fall fri til å improvisere. Og jeg tror det er noe i det å «finne sin egen frihet». Jeg var heldig å få ta en del spilletimer med en fantastisk saxofonist som heter Michael Attias som selv var elev av Lee Konitz og han hadde en interessant kommentar om akkurat det. Jeg spurte han hvordan han, som i utgangspunktet er en fri-improvisatør i den konvensjonelle forståelsen av begrepet, kunne lære noe av Lee Konitz og da svarte han «Lee lærte meg å jage etter å finne min egen frihet i musikken. For Lee sin del lå hans frihet i akkordene». Det synes jeg er en fin tanke, å lete etter sin egen frihet. Og jeg tror det er nettopp det Shannon og jeg gjør i Galumphing Duo. Vi lager de rommene for oss selv der vi kjenner oss frie til å improvisere sammen.
Shannon: I utgangspunktet er jo ordet improvisasjon ganske gåtefullt. At noe som er ment å være helt fritt også kommer med et sett regler for hvordan du burde gjøre det, og en lang historie med hvordan praksisen har vært, alle betydningene begrepet har hatt for de som har gjort det før. Alle som leser dette har sin tolkning av ordet. Det har med deres estetiske og personlige preferanser. Improvisasjon er et ord hvor vi er nødt til å være enige om å være uenige. Jeg tror vi finner friheten vår i ulike former for improvisasjon. For noen kan det komme fra å følge et akkordskjema ganske nøye. Noen finner den i å teste grensene for hvordan hornet kan låte, uten å forholde seg til akkorder. Det er fantastisk at vi føler på denne åpenheten på så forskjellige måter, og det er noe mye av undervisningen min de siste årene har dreid seg om. Å forsøke å få elevene til å finne hva som er “dem”, deres sannhet. Jørgen og jeg er nok ganske like. For meg er komposisjonen det viktigste elementet. Det musikalske spørsmålet jeg forsøker å besvare er “hvordan komplementerer improvisasjonen komposisjonen?” “Hva er historien jeg forsøker å fortelle og hvordan kan improvisasjonen, enten den er fri eller ikke, fremheve den?”. I en av låtene, “My Woorde” (“my words”), er det en dialog mellom partnere. I starten er hvert ord der det skal være, begge lytter og respekterer hverandre. Så har ikke ordene lenger den samme meningen, en av samtalepartnerne er nødt til å overdøve den andre for å bli hørt og samtalen blir mer kaotisk og meningsløs. Når samtalen vender tilbake, er ting annerledes – det som er blitt sagt, kan ikke tas tilbake. Så selv om den beveger seg langt vekk, leter vi fremdeles etter hvordan vi skal fortelle historien. Det er ingen regler i måten vi spiller på. Vi kjenner låtene, har lignende referanser og ser hva som skjer. Om vi er i synk med hverandre, kan vi bare følge det som skjer i øyeblikket, hvor det kreative rumpetrollet tar oss. Det viktigste er å være til stede og å være ærlig i det musikalske øyeblikket. Det går ikke alltid som planlagt, men da blir det jo bare en annen historie. Det er mye skrevet materialet, mye er improvisert, og håpet er at lytteren ikke alltid kan være sikker på hva som er hva. Og det handler om at improvisasjonsstilen kler historien vi prøver å fortelle.
Galumphing er et herlig ord – og jeg føler det passer veldig godt på lyden av instrumenter som trombone og (kanskje særlig) de mørke saksofonene når de snor seg om hverandre! Hvordan valgte dere akkurat det navnet?
Shannon: Det er også noe som kommer fra boka Free Play. Ordet dukket opp i Lewis Carroll-diktet “Jabberwocky”, og var en måte å beskrive vesenets tungvinte måte å bevege seg på. Definisjonen Nachmanovitch bruker er ‘Galumphing is the immaculately rambunctious and inexhaustible play -energy apparent in puppies, kittens,children, baby baboons…‘. Jeg forsøkte å finne opphavet til denne definisjonen uten resultat, så jeg kontaktet Nachmanovitch. Han sa at han definerte det selv i essayet Ends, Means and Galumphing: Some leitmotifs of Play som han skrev under navnet Stephen Miller i 1970. Dette var før han begynte å bruke sitt gamle familienavn, Nachmanovitch. Galumphing var også navnet på det første bandit jeg hadde i Sør-Afrika, men jeg syntes det passet så godt på energien og samspillet mellom Jørgen og meg at vi bestemte oss for å bruke det.
Dere sier også at musikken er inspirert av den japanske maleteknikken ensō. Jeg ble nysgjerrig på hvordan dere har snakket rundt de tingene – og er dere i det hele tatt en duo som liker å sette ord på ideer og spørsmål i tilknytning til improvisasjon?
Jørgen: Jeg tror mye av våre felles fascinasjoner ligger i filosofi og tanker rundt det å være kreativ og skapende. Så det å snakke om disse tingene og sette ord på idéer og tanker er noe vi gjør mye sammen. I vårt tilfelle tror jeg også at gode samtaler om det her resulterer i godt samspill. Når er man i riktig fokus til å skape, hvordan kan man lage det fokuset for seg selv, når skal man holde fast på det en selv mener og når skal man hengi seg til situasjonen? Og jeg tror en kjerneverdi i vår duo er å alltid ta det valget som tjener musikken heller enn ens ego eller ønske om å låte best mulig. Som Shannon er litt inne på er idéen om det perfekte i det uperfekte noe jeg liker. Det er kanskje litt klisjéfylt, men jeg synes likevel at det fokuset av å slippe tanken om å perfeksjonere noe er verdifull.
Shannon: Jeg tror jeg kan forklare litt mer av estetikken rundt musikken og produksjon her. En ensō-sirkel er et buddhistisk symbol som handler om å slippe tak i bevisstheten og bare la kroppen skape. Man tegner som regel i ett strøk, én flytende bevegelse. Det er det vi forsøkte å skape her også. Vi lever i en tid hvor det er vanskelig å skille det “ekte” og det som er fabrikkert og vi forsøker å leve opp til bilder og estetikker som ofte er uoppnåelige – det er rett og slett ikke mulig for mennesker. AI/KI tar over jobbene våre og skaper “perfekte” produkter, mens airbrushing og spesialeffekter skaper perfekte kropper og bilder. Det er helt åpenbart at samfunnet lider av det. Det skjer også i musikken, det er mulig å manipulere innspillinger på en måte som skaper urealistiske forventninger. Litt i tråd med det japanske konseptet wabi-sabi, som handler om å akseptere det uperfekte, siktet vi på å skape noe som viser menneskelighet og musikalsk ærlighet samtidig som vi gjør vårt beste. Plata er ikke overprodusert, det er ikke noe stort som er fiksa på, så det du får er flyten vi klarte å skape.
Låtmaterialet på plata spenner over sørgemarsjer, groovy ting, ballader, bånnsuller og ting hvor man kanskje graver mer i alle de rare lydene instrumentene lager! Hvordan tenkte dere rundt repertoaret, og er ting skrevet spesifikt til Galumphing duo?
Shannon: Mange av komposisjonene var allerede skrevet, men vi arrangerte dem spesifikt for duoen. Store temaer som kjærlighet, fødsel og død ble tematiske røde tråder. Og i tillegg kom naturligvis elementer fra sørafrikanske og norske kulturer. Det handlet om historier vi følte vi kunne relatere til, og mennesker og situasjoner som har betydd mye for oss. “Thula Baba” er vuggesangen jeg synger for sønnen min hver kveld og “Qongqothwane” var den første sørafrikanske låta Jørgen lærte seg. “Bånsull (etter PG Lien)” er en hyllest til Torgrim Sollid som har vært en stor innflytelse på begge to. Vi ønsket et variert repertoar. Ting som kunne holde den tekniske inspirasjonen oppe, og som viste forskjellige sider av personligheten vår. Jørgen og jeg har et lignende siktemål i måten vi har lyst til å vise instrumentene vi spiller på i ulike lys og bryte ned stereotype oppfatninger av dem. Jeg liker punchen i de dypeste hornene, men ønsker også å vise hvor lett og yndefullt de kan låte. Jeg er også inspirert av tradisjonelle sørafrikanske instrumenter og overfører patterns fra spillemåter derfra til hornet. På samme vis prøver Jørgen å finne inspirasjonskilder fra instrumenter og tradisjoner som ikke nødvendigvis har noe med trombone å gjøre.
Dere har også jobbet i storband, og jeg får følelsen av at det er mye inspirasjon fra det underveis også – både i riffene dere spiller, men også i noen lydene – ta Jørgens plunger-melodi på “Sørgemarsj” som et eksempel! Der, og andre steder på plata, føles jo Ellingtons trombonister som en nærliggende knagg. Hva slags innflytelse har denne typen musikk vært?
Shannon: Musikk for store ensembler og historien til den musikken har vært en stor inspirasjon for begge to, som nevnt. Mye av min inspirasjon kommer også fra gruppene til Gerry Mulligan uten piano hvor linjene han spiller inkorporerer alle elementene lytteren trenger for å tette hullene.
Jørgen: Begge to er nok glade i å hente både inspirasjon og lærdom fra musikk som eksistert lenge. For min del synes jeg at nettopp bruken av muter i Ellingtons band er fantastisk. Min onkel Erik Johannessen kjøpte en bok til meg som heter Duke’s Bones og der lærte jeg noe veldig fint. Hele utgangspunktet for bruken av muter for deres del var å komme nærmere stemmen til et menneske. Å gjøre noe sangbart og klare å fange små nyanser som vi gjør helt intuitivt når vi synger, men som kan være vanskelig å uttrykke gjennom et instrument. Det er jo en måte å alterere lyden av trombonen på som kan være et svært effektivt verktøy for å uttrykke seg selv. Litt på samme måte som at en trommeslager har med seg en svær bag med perkusjonsinstrumenter, er det å bruke muter blitt viktig for meg. Og jeg synes det å ta i bruk så i utgangspunktet gamle teknikker i moderne musikk og aktualisere det på nytt er veldig morsomt å gjøre!
Et annet tydelig vink kommer på “Improvisation on “What a Wonderful World””, hvor Bachs Preludium no. 1 fra Det veltempererte klaver møter en svært velkjent låt i lett forkledning. Bach er en inspirasjon som kanskje dukker opp litt her og der i improvisert musikk, for eksempel når to blåsere improviserer om hverandre slik dere gjør på mange av låtene her. Hva tenker dere om hans funksjon som jazz-inspirator?
Shannon: Det sies jo at Bach var en av de store improvisatørene vi kjenner til. Cello-suitene hans har vært en av de største inspirasjonskildene mine når jeg har formet spillet mitt på barytonsaksofon. Tanken om å kunne høre basstonen, harmonien og melodien i spillet på samme tid ligger i bunn av måten jeg tenker på og spiller. Det hører du i alle baryton-groovene på plata. Jeg hørte Bobby McFerrin gjøre Gounod-versjonen av “Ave Maria” sammen med Yo Yo Ma og det ble inspirasjonen for dette arrangementet. Vi ønsket å kun implisere melodien og at det skulle handler mer om improvisasjon over denne typen komp. Det handlet om samspill, kontrapunkt-linjer og ideen om “call and response”, som er sentral i afrikansk musikk. Arrangementet av “Summertime” som har blitt sluppet digitalt og ikke er med på albumet, er også veldig inspirert av Bach.
Til sist – hva slags planer har dere etter konsertene i høst?
Jørgen: Vi har planer om å spille inn en plate nummer to og jobber med å utvikle materiale til det. Vi har også ønsker om å dra tilbake til Cape Town for å fortsette litt av det vi påbegynte der. I tillegg skriver Shannon et bestillingsverk til Bergen Big Band som skal fremføres om ikke så lenge. Der er på en måte Galumphing Duo og den fantastiske perkusjonisten Sidiki Camara fra Mali featured som solister. Vi ønsker å spille flere konserter sammen som duo, men jeg har også en tanke og et ønske om å jobbe med den «brede kunstopplevelsen» som kan være multimedia i større grad. Jobbe med visuelle kunstere der man for eksempel improviserer sammen til et maleri eller man maler musikken. En mulighet jeg også har tenkt på, siden mye av musikken vår har en tydelig groove eller et beat er også å samarbeide med dansere. Dersom man kommer på konserten vår på Kampenjazz på søndag kan man kanskje få et slags bilde av hvordan det kan komme til å bli uten å røpe for mye av planene våre.
Det er mye Erlend Apneseth i monitor for tiden. Om en ganske liten stund kommer det aldeles glimrende albumet Collage der trioen som bærer hans navn går i møte med Maja S.K. Ratkje, og det formelig flommer voldsom vellyd ut av høyttalerne. Sjokkerende, men helsebringende lyddusj.
Lørdag har han en av flere konserter på Riksscenen denne sesongen, da han er Artist in Residence eller Husvarm som de liker å kalle det der nede. Han opptrer først solo, så skal han sceneintervjues om sitt liv og kunstnerskap, og senere sitter på kvelden sitter han på innbytterbenken da det såkalte Landslaget for spellemenn har konsert. Dette så vi på Vossa Jazz tidligere i år, det var både festlig, gripende og svingende, med musikere som Tuva Syvertsen, Veslemøy Narvesen og Sondre Meisfjord i bandet. Skikkelig åpen klasse til tider, men også inn til selve kjernen av folkemusikkens finurlige filosofi.
Men Apneseth er også aktuell denne helgen med noe litt uventet men like fullt naturlig: et samarbeid med Niilas! Singelen heter «Pyromid», og viser hardingfela i samspill med elektronisk dansemusikk med arktisk tilsnitt. Singelen er hentet fra et nytt album som kommer i begynnelsen av november, der han også gjør andre interessante samarbeid, for eksempel med Benedicte Maurseth.
Peder Niilas Tårnesvik uttaler til NTT: River Of Noise er en videreutvikling av eksperimentell elektronika basert på samisk og arktisk estetikk. Som en enkel måte å forklare utviklingen fra de forrige platene som jeg har kalt «samisk eksperimentell elektronika», kaller jeg denne platen for «samisk eksistensiell elektronika».
Vi samler på nye sjangerbetegnelser her i remsa, og tar selvfølgelig med oss denne.
Espen Eriksen og Trio skal feire utgivelsen av det dagsferske albumet As Good As It Gets (Rune Grammofon) med konsert på Nasjonal Jazzscene i kveld. De er ute på en lang turné som videre tar dem til steder som Horten, Stockholm, Brussel og Øystese.
Det gis ikke ut Nobelpris for den som spår at det kan bli en hjertevarmende affære. Noe som lenge har forundret meg på en veldig fin måte, er vissheten om at 168 00 har sett dette opptaket av trioen fra samme sted for endel år siden.
Det er mange seere! Hvor kommer de fra? Det er så fett å tenke på, dessuten påminnes man at jazz også har flere formater enn albumet – liveopptak på nettet er også viktig for folk. Det er ikke rart i det hele tatt at Eriksens trio treffer internasjonalt, og spesielt i England, hvor de er et navn å regne med. De vet å lage catchy låter, musiseringen er sofistikert men har masse futt i seg, og det rike og vellydende pianotriosoundet treffer ekstra godt i vår urolige tid. Dette er andre gang de platesamarbeider med den britiske saksofonisten Andy Sheppard, og det er virkelig et møte som gir mening. Det er fortsatt med trioens godt innkokte system intakt, han bare glir inn i helheten med sin suverent skjønne tone slik et menneske smelter sammen med interiøret i et godt maleri av Harriet Backer.
Eriksen er langt fra redd for å stikke fingrene borti virkelig smektende melodiøsitet, nesten på kanten, det er ikke mange albuer på klaviaturet her, men han gjør det med en følsomhet og med et lite hint av noe fandenivoldsk som fjerner uttrykket fra å bli for behagelig. Låtene har titler som «Endless» og «Drifting Clouds», men det er ikke så eterisk som det virker, i låter som i sistnevnte har musikken muskler. Lars Tormod Jensets bass er meget tydelig i lydbildet og gir ekstra punch til Andreas Byes oppvakte trommespill. Det er et spesielt luksuriøst innspilt album. Musikk for de gode anlegg.
Hør spesielt i det potente åpningssporet «The Other Side Of Melancholy» – dette er svært fengende triojazz + 1 som hadde tålt virkelig store scener, jeg kan se for meg Hollywood Bowl. Det er også en råkjekk men medrivende sitering av Oslo-Jarrett i den låten, det krever sine menn å komme unna med sånt noe. Men det er akkurat det Espen Eriksen Trio har vist at de takler.
Av Filip Roshauw og Audun Vinger
The post NTT: Galumph!!! appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Kulturbudsjett uten musikkløft appeared first on Jazz i Norge.
]]>– Økte kunstnerstipend, full momskompensasjon for frivilligheten og en generell indeksregulering er positivt, men utover dette er det lite til det frie musikkfeltet. Det som skulle bli starten på «det frie feltes tiår», lar vente på seg, sier daglig leder i Norsk jazzforum, Gry Bråtømyr, og legger til: – Under Arendalsuka i august, sammen med en rekke stortingspolitikere fra familie- og kulturkomiteen, klipte vi snora for det frie feltets tiår. Forslag til statsbudsjett 2024 er skuffende lesning i så måte. Hva med musikktiltakene under Norsk kulturfond, og regjeringens lovnader om regionale kulturfond? Ikke nevnt med ett ord, sier Bråtømyr.
Kulturbudsjettet forsterker forskjellene
Norsk jazzforum jobber for å utvikle og styrke rammebetingelsene for produksjon og formidling, blant annet gjennom styrking av musikernes arbeidsvilkår og sosiale rettigheter, et styrket Norsk kulturfond og etablering av regionale kulturfond.
Sammen med Arrangørforum har Norsk jazzforum løftet behovet for at ordningene Arrangørstøtte og Tilskudd til produksjon, komposisjon og konsertfremføring over Kulturfondet, må styrkes vesentlig, og organisasjonene har støtte opp om Norsk kulturfonds budsjettsøknad der det bes om en styrking på 50 millioner for disse musikktiltakene.
– Indeksreguleringen som ligger i forslaget til statsbudsjett for 2024, er ikke nok, mener Bråtømyr. Hun forteller at arrangører er underfinansierte, samtidig som rammen for tilskudd til turné og konsertproduksjoner er for liten. Tilskuddene til musikere og arrangører står på stedet hvil selv om vi opplever en sterk prisvekst og dyrtid.
– Kulturbudsjettet forsterker forskjellene mellom det frie og det institusjonelle musikkfeltet. Mangfoldet får dårligere kår når det kun satses på de som har mest fra før, sier Bråtømyr.
Savner satsning på jazzensembler
I tillegg til å arbeide for et styrket Norsk kulturfond, har Norsk jazzforums siden 2017 arbeidet for fast statlig finansiering av de regionale jazzorkestrene og vokalensemblene som driftes av de regionale jazzsentrene. Disse ensemblene bestiller, utvikler og framfører ny, norsk musikk, og samlet engasjerer fem jazzorkestre og to vokalensembler over 200 frilansmusikere og -komponister hvert år. Ensemblene er sentrale oppdragsgivere for frilansmusikere og komponister i hele Norge og bidrar til økt kunstnertetthet over større deler av landet.
– Vi registrerer at andre tiltak løftes ut av Kulturfondet over på statsbudsjettet, og vi ser at det foreslås økninger til regionale og nasjonale aktører innen opera og symfonisk musikk, mens vårt lange arbeid for å sikre statlig finansiering av de regionale jazzorkestrene og vokalensemblene nok en gang ikke imøtekommes, sier Bråtømyr. Etter mer enn 20 års drift er det behov for forutsigbar finansiering for å sikre profesjonelle produksjons- og arbeidsvilkår for frilansmusikere i de regionale jazzensemblene.
Økning av kunstnerstipend
Regjeringen ønsker å styrke kunstnerøkonomien og foreslår å øke Statens kunstnerstipend med 20 millioner kroner blant annet gjennom 44 nye stipendhjemler, 37 av disse nye arbeidsstipend og sju nye langvarige stipend. I tillegg foreslås stipendsatsene indeksregulert. – Vi er glade for at kunstnerstipendene økes og håper dette kommer flere musikere til gode, sier Bråtømyr.
Regionale kulturfond ikke nevnt
I Hurdalsplattformen lovet regjeringen å etablere regionale kulturfond, en styrking av samspillet mellom profesjonelt og frivillig kulturliv lokalt og regionalt. I forrige statsbudsjett kunne vi lese at departementet ville iverksatt utredning av regionale kulturfond, men i statsbudsjettet for 2024 nevnes ikke dette med et ord.
– Svært skuffende. Vi er nå redd regjeringen ikke evner til å levere på dette viktige tiltaket, sier Bråtømyr.
The post Kulturbudsjett uten musikkløft appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post UKAS JAZZPROFIL: Frode Haltli appeared first on Jazz i Norge.
]]>I spalten Ukas Jazzprofil presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller annen jazzaktør. Har du tips, send oss gjerne en epost.
Hei Frode, hvordan står det til med deg?
– Jo det går ikke så verst. Sitter på buss tilbake fra Gøteborg hvor jeg spilte med Sigurd Hole sitt prosjekt Roraima i går. Skal og høre på Oslokappleik på Riksscenen hvor vi spiller til dans med Svartskog Spelemannslag i kveld. Litt sliten, men det går bra.
Gratulerer med nytt album! Triptyk med Avant Folk. Kan du fortelle om prosjektet?
– Avant Folk var egentlig et engangs prosjekt, et slag 40-årskriseprosjekt jeg fikk gjøre på Riksscenen i 2017. Jeg ville sette sammen et slags ministorband med litt forskjellige typer musikere fra ulike generasjoner, og en del unge musikere som jeg ikke kjente så godt. Prøve ut litt ideer i ordentlig bandformat, med trommer, bass og greier. Så fikk vi så veldig god respons, det ble plate av den første konserten, også har det bare fortsatt etter det med konserter, festivaler og to skiver til.
Denne mangfoldige gjengen musikere dere utgjør skaper et unikt uttrykk som kanskje mest bygger på folk, men krysser jazz så vel som samtidsmusikk og andre sjangre. Hvordan er det dere har funnet frem til uttrykket? Og hvordan har du jobbet med komposisjonene?
– Uttrykket er i stor grad skapt av besetningen, blandingen av akustiske og elektriske instrumenter, stryk og blås, orgel og trekkspill, de musikerne som er med. Det er veldig viktig for meg at alle som er med får bidra inn i helheten, og det gjør de. Heldigvis er de lyttende musikere, samtidig som det skal være lov å skjære ut litt og være litt «wild card» også.
Med komposisjonene så tenker jeg kanskje mer på hvordan prosessen skal være når jeg kommer med nytt materiale enn selve det musikalske materialet, som ofte er ganske enkelt. Jeg har testet ut litt ulike kompositorisk innfallsvinkler, men felles for alt er at vi lærer ting på øret. Det setter jo noen begrensninger for hva jeg kan presentere for de andre, men ting sitter jo bedre når man lærer ting på øret. Så mulighetene for å utvikle materialet sammen føles større. Det er på en måte sånn jeg alltid har jobbet med folkemusikk, men det er jo ikke folkemusikk vi spiller i Avant Folk.
Avant Folk. Fra venstre: Erlend Apneseth, Fredrik Luhr Dietrichson, Rolf-Erik Nystrøm, Oddrun Lilja Jonsdottir, Per Oddvar Johansen, Frode Haltli, Ståle Storløkken, Hildegunn Øiseth, Juhani Silvola og Hans P. Kjorstad. Foto: Knut Utler.
Og skal dere på turne med Avant Folk?
– Vi har dessverre bare en jobb til i høst, på November Music i Nederland. Over nyttår skal vi på en liten turne i Nord-Norge, også blir det litt mer utover i 2024. Det er bare å booke oss!
Instrumentet ditt, akkordeon, er gjerne knyttet opp mot folkemusikk, hvor startet interessen for instrumentet? Og hvordan har du utforsket deg frem til det musikalske landskapet du nå befinner deg i?
– Jeg vokste opp i Våler i Solør, et lite sted langs Glomma mellom Elverum og Kongsvinger. Som syvåring ønsket jeg meg et trekkspill til jul – jeg tror jeg hadde sett en gutt spille på TV – og etter en start på musikkskole hos en lærer som egentlig underviste el-orgel, så gikk jeg videre til en privat lærer på Løten som nettopp hadde kommet hjem fra studier i Moskva. Men det varte ikke så lenge med han. Etter det, fortsatte jeg med Erik Bergene som lærer i flere år. Han studerte akkordeon på NMH, men kom hjem til foreldrene i Solør hver helg for å dirigere voksenkorpset. Jeg spilte også basstrombone i det korpset, og etter hvert litt i storband og sånn.
Musikalsk var jeg nok litt i min egen boble. Men jeg har to brødre som var veldig interesserte i musikk også. Vi lånte plater på musikkbiblioteket på Hamar, så vi hørte mye norsk jazz og klassisk musikk. Husker blant annet at jeg satt med storebroren min og hørte på Bach på rommet hans i kjelleren drithøyt. Og de Evind One platene husker jeg godt, og Lille Frøen Saxofonkvartett.
Jeg spilte mye med lillebroren min Marius, som er trompetist. Også ble jeg med i trekkspillklubben med en gjeng gubber, som et slags sideprosjekt til at jeg øvde masse klassisk.
På musikkhøgskolen studerte jeg klassisk, men jeg startet også RUSK med to av de første folkemusikkstudentene på NMH, Vegar Vårdal og Unni Løvlid. Vi spilte sammen i mange år og ga ut to plater etter hvert. Jeg var på kontoret til Torgrim Sollid på en slags audition, også fikk jeg være med på litt samspill med jazzped, og der gikk det jo hyggelige folk som Hild Sofie Tafjord og Lars Andreas Haug. Hild tipset i 1999 Trygve Seim om at han måtte spørre meg om å være vikar i det store bandet sitt – han hadde akkurat gitt ut «Different Rivers» på ECM – Trygve inviterte meg med på innspillingen av «The Source And Different Cikadas» med Manfred og Jan Erik i Rainbow, også fikk jeg gi ut første soloplate på ECM New Series i 2002.
Jeg traff Rolf-Erik Nystrøm og Håkon Thelin i POING også mens jeg studerte, kona mi Maja også. Jeg arbeidet mye med samtidsmusikk i studietida, dro til København og studerte der etter hvert, men spilte hele tida andre ting også.
Jeg hadde spilt veldig mye ute i hele oppveksten, på sånn som basarer og gamlehjem. Jeg tror oppveksten min la veldig mye av grunnlaget for hva slags musikk jeg ville drive med, en merkelig blanding. Også traff jeg viktige samarbeidspartnere i studietida, som førte meg i litt andre retninger.
Har du noen andre prosjekter på gang?
– Jeg har jo en del faste prosjekter: Er med i Håkon Kornstad sin trio med Mats Eilertsen, litt forskjellig med Sigurd Hole. Mye forskjellig med Trygve Seim – vi har spilt inn ny duoskive som kommer også. Jeg skal spille litt mer med Inger Hannisdal framover. Jeg er med på litt ulike innspiller som kommer. Så det er litt av hvert, men bare ting jeg liker. Jeg spiller også med klassiske musikere innimellom, folk som Atle Sponberg og Catharina Chen, på klassiske kammermusikkfestivaler og rett før jul skal jeg være solist i Helsinki filharmonien med musikk av danske Bent Sørensen.
Hva hører du på for tiden?
– Jeg må sjekke ut «Stained Glass» med Johan Dalene og Christian Ihle Hadland. Jeg hørte de spille Poulenc-sonaten for fiolin og piano på en festival i fjor, og fikk helt bakoversveis. Også vil jeg anbefale skivene til tre fantastiske musikere som var med på siste konsert med Avant Folk: Joakim Rainer trio «Light Sentence», og to skiver jeg ikke har hørt ennå: Bliss Quintet si nye skive, der Oscar Andreas Haug spiller, og den kommende skiva til Veslemøy Narvesen.
Er det noen konserter du tenker å dra på som du kan anbefale?
– Jeg tenker jo at det viktigste nå er å få med seg siste rest av sopphøsten, gå ut i skogen. Vi skal ut og gå noen dager på Finnskogen med familien nå i høstferien. Men jeg skal høre Filharmonien med Janine Janson som spiller Sibelius fiolinkonsert om et par uker. Kanskje mest fordi ungene mine digger det, men jeg gleder meg også til det. Ellers er det jo gode konserter i Oslo nesten hver dag.
Du kan følge med på Frode Haltlis prosjekter på hans hjemmeside
The post UKAS JAZZPROFIL: Frode Haltli appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post NTT: Hva har du i rasleposen NÅ da, Hans Hulbækmo? appeared first on Jazz i Norge.
]]>1. Drammen Jazzfestival er i gang! Jazzinorge skriver om festivalen, hvor du kan få sett på Makan, Skikkelig Jazztrio, Buskerud Ungdomsorkester, Iris Viljanen og mye annet fint. Program finner du her, og la oss også berømme denne festivalen for å gi et skikkelig bidrag til jazzfestivalplakattradisjonen, signert Christer Karlstad. Han har også lagd plakater for dem tidligere, i tillegg til å ha gjort omslagskunst på en rekke flotte plater (denne fredagen anbefaler vi The Castle Massacre av nasjonalskattene Ping).
Kunstner Christer Karlstad med festivalplakaten for Drammen Jazzfestival 2023.
2. Stian Westerhus og Erland Dahlen spilte en etter alle solemerker sabla flott konsert i Oslo denne uka, og i kveld spiller de på Inderøy Jazzforum.
3. Alles Hus på Hønefoss har en etter alle solemerker svært hyggelig jazzstund foran seg i kveld. Arild Andersen, Jacob Young, Lars Jansson og Morten Lund spiller en kvartettkonsert, og etter pausen lekes det med originalt materiale og låter fra Kate Bush, Joni, Tom Waits og Björk når Ingvill & Kara tar scenen.
4. Tre på en lørdag ettermiddag: Baker Hansen spiller på Holmlia, Gjertruds Sigøynerorkester og Helge Jordal får det til å skumme på Høvleriet i Haugesund og kvartetten Pompeii, bestående av flere favoritter, besøker Sarpsborg Jazzklubb. Jo, og ikke glem den hardtswingende firekonserten på Herr Nilsen med Hallgeir Pedersen Trio, da!
5. Fine tider på Kampenjazz denne høsten. Denne søndagen er det plateslipp for pianist Andreas Ulvo, som har med seg Giovanna Pessi på barokkharpe, Arve Henriksen på trompet og luringen Håkon Aase på fiolin.
6. Jeg skal ikke si hva jeg mener om byens fotball-lag og enkelte av dets supportere, men Bodø har en jævlig fin jazzklubb som heter AdLib og der spiller kvartetten til Elisabeth Lid Trøen og Dag Arnesen – det skjer på onsdag, og det blir nok sabla bra!
7. Torsdag inntar José Saluzzi, Juan Fracchi, Ulrik Bisgaard og Jacob Young scenen på Melahuset. José Saluzzi (sønn av Dino Saluzzi) og Juan Fracchi spiller musikk inspirert av argentinsk folkemusikktradisjonen og tradisjonene som oppstod i kjølvannet av den europeiske tilflytningen til Argentina, mens danske Bisgaard og Young bringer en nordisk jazztouch til foreteelsene.
8. TROMBOOOOONEN! Jørgen Bjelkerud, Johannes Elnan og Amund Kleppan spiller på lille Juret rett ved Oslo Konserthus i Vika på torsdag.
Vi går videre! Som alltid informerer vi om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.
Her er Jelly Roll Morton med Teddy Bunn på fingernem gitar og Henry Crawley på no feiende flott elastisk klarinettblåsing med helt sprø wah wah-effekter en gang på tredvetallet:
Det er endelig musikalske livstegn fra Henriette Hvidsten Eilertsen igjen, hun forgyller norsk musikkliv med sine fløyter i flere sammenhenger, men er nå aktuell med en ny trio. Grunnen til at vi vet dette, er at det nettopp er lansert intet mindre enn en musikkvideo med det som like gjerne heter Henriette Eilertsen trio, sammen med to virkelig strøkne musikere. Den fin-fine låta heter «Kulturistisk inngang», og musikkvideoen er filmet av landets ypperste på fange musikere i konsertsammenheng og senere presentere dem via levende bilder, nemlig regissør Sigurd Ytre-Arne. Snurr film!
Musikkvideo er et format mange forbinder med popmusikk, hair metal og liknende. Hvorfor ønsker akkurat dere å presentere musikken deres også på denne måten?
— Det er litt for at jeg ville sparke prosjektet i gang, og det føltes ut som et fint format å bare gjøre det i. Å lage et album er jo en mye større prosess, og hele apparatet rundt å utgi musikk tar lengre tid. Mens dette er et kortere prosjekt i tid, sånn sett. Det er kortere vei fra jeg skrev låta til den nå ligger klappet og klar på internettet. Det blir jo da litt mindre tid på å gruble og tvile på det hele, som jeg opplever som kreativt forfriskende.
Jeg har også i samarbeida med et bookingselskap i Frankrike som har booket flere konserter der med denne nye trioen i november. Og de konsertscenene som har booket det har jo ennå ikke hørt en ekte tone fra oss. Så jeg krysser fingrene for at det ikke sitter masse arrangører og river seg angrende i håret når de får se videoen.
Er det noen annen type visuell kultur som inspirerer deg eller som du føler er kompatibel med musikk du orienterer deg mot?
— Tja, jeg er nok generelt sett ikke en «komplett samling» type person. Jeg heller nok mer mot «lappeteppe»-typen. Så jeg henter inspirasjon fra mye rart, men det som kanskje går igjen er at jeg liker at ting er vakkert – men det kan ikke være for fullkomment. Det må ha noe usagt i seg. Jeg liker mystikken, og når jeg ikke forstår ting. Kanskje bare fordi det trigger nysgjerrigheten, jeg vet ikke.
Kan holde lenge det. Hva i alle dager mener du med «kulturistisk inngang»?
— Jeg kom over uttrykket kulturistisk en gang, og stussa over det. Det er satt sammen av kultur og turist. Det skildrer den følelsen det er å forme en låt til et helt nytt band, med alle de millioner idéene og drømmene om hvordan trioen skal låte. Om å være en slags turist på en kulturell ferd for å finne de gode lydene; kjernen i trioen; en kulturist. På jakt etter inngangslåta, åpningslåta, trioens lille Polonese.
Fortell litt om denne trioen – den er ny, eller? Beskriv samspillet med de to andre.
— Ja, helt ny trio. Men den har vært i tankene en stund. Jeg har med meg Joel Ring på cello og Øystein Aarnes Vik på trommer. Et drømmelag i mine øyne! Så mye omtanke for små detaljer og teksturer, samtidig som begge er formidlere av et meget godt beat – og det er alltids kjærkomment.
Blir det noen konserter eller album fremover?
— Ja, vi skal spille fem konserter i Frankrike i november. Det føles som om det blir en veldig fin start, og så håper jeg på at det blir flere konserter i mer hjemlige trakter mot våren. Også må vi absolutt få spilt inn en plate etterhvert. Jeg hører den allerede for meg! Har et straks ferdig album som jeg har spilt inn med OJKOS, også med Joel Ring som gjest, som skal gå se dagens lys først. Men trioformatet altså, det blir veldig fint!
Hilde Louise Asbjørnsen. Foto: Lillian Julsvik
Hilde Louise Asbjørnsen og Kaba Orchestra er ute med albumet A Swing of its Own denne fredagen og feirer anledningen med å spille på Victoria, der albumet også er spilt inn. Skiva er basert på Asbjørnsens egne låter, svært oppvakt arrangert og fremført av et glimrende band, hvor mange av de fremste utøverne av swingjazz av edelt merke er samlet.
I kompet finner vi Asbjørnsens faste trio, som også naturligvis spiller konserter under navnet Anders Aarum Trio – de er forresten også aktuelle med en fin plate i dag, Oslo Puzzle, som vi også kommer tilbake til i denne blogg (vi snakka med dem før sommeren også – da i egenskap av å være jamband på Herr Nilsen). Vi smetter inn en låt om en gammal Oslo-original:
Ellers høres friske toner fra favoritter som trombonist Kristoffer Kompen og treblåserne Atle Nymo og Lars Frank, i tillegg til mange andre. Forseggjorte saker, rett og slett, og et liveopptak preget av den gode stemning – trass i at denne konserten skjedde bare noen dager like før noe annet skjedde som vi brukte mye tid på for noen år siden (og som vel ikke er helt borte ennå).
Som nevnt i forrige ukes artikkel om Laufey og ved en del andre anledninger: Fascinasjonen for førkrigs-jazz og -popkultur popper opp en rekke steder for tiden. Hilde Louise Asbjørnsen har på sin side holdt denne fanen høyt gjennom hele sin karriere, på kabaret- og konsertscener i tillegg til boken der hun skriver om et knippe av sine største forbilder, Stardust. På sett og vis har tidsånden tatt henne igjen – eller kanskje det er omvendt, denne tiden blir man jo aldri riktig klok på. Det var uansett på høy tid å endelig få snakket med Hilde Louise i remsa, og vi startet like godt ved begynnelsen av 20-tallet.
Du og Kaba Orchestra spilte inn A Swing of its Own 7. mars 2020 på Victoria, én uke før den første nedstengningen. Det høres jo vitterlig ut som publikum har det gøy på opptaket, kan du huske om situasjonen satte et preg på ting?
– Jeg tror det var ganske mange i salen som hadde på ganske kraftige skylapper den kvelden! Jeg spøkte fra scenen om at en av låtene skulle spille covid tilbake der det kom fra – vi tviholdt på at det går seg til, joda, vi får kanskje en liten runde… men dette går bra! Det var ganske lada, men jeg husker jeg tenkte “neida, det skjer ikke”. Åpenbart en fortrengning fra min side – det var nok en ganske spesiell stemning.
Hvordan satt en sånn opplevelse i kroppen når du plutselig ikke kunne spille for folk en uke senere?
– Det ble jo som… det var fra ilden til asken, helt ekstremt. Det var smekkfullt den kvelden, jeg husker folk hang over rekkverkene på galleriet inne på Victoria. Jeg har tatt vare på den ene drikkebongen jeg fikk, den sto i sminkespeilet mitt i et år etterpå. Et minne om en veldig intens kveld før livet ble snudd på hodet. Det deilige på Victoria er at det er så lunt og trangt, man får folk inn på seg. Vi var sikkert alt for mange på scenen – selv om det er mini-storband, blir det ganske trangt. Så ble det fullstendig tørke, den neste konserten var en måned etterpå fra Sentralen, i serien til Christer Falck. Og den var helt absurd i andre enden, i det gigantiske lokalet i Marmorsalen, høyt under taket og et filmteam ti meter unna. Det er en av de store kontrastene jeg har opplevd – fra å ha hele bandet kriblende i ryggraden til en sånn lang, kald vandring.
Hva handler drømmen om å jobbe med storband om for din del?
– Jeg har spilt med storband, Stabsmusikken og Marinemusikken tidligere. Både korps og ulike storbandvarianter. Men det spesielle med Kaba er at de virkelig dyrker og elsker den swingjazztradisjonen som jeg er mest inspirert av. De swinger, hva heter det på norsk, effortlessly… bekymringsløst. Det har vært den store kjærligheten for meg. Og ikke minst samarbeidet med arrangørene, først og fremst Erik Eilertsen som har arrangert de fleste låtene. Hans touch og kunnskap og kjærlighet til den tradisjonen gjennomsyrer alt han gjør. Det merket jeg første gang han arrangerte mine låter for Stabsmusikken – herlighet, hvor har du vært hele mitt liv? Men når man skal komme ut med nye låter er det ikke naturlig å booke en turné med et storband, det er vanskelig både logistisk og økonomisk. Så det var først da Oslo Jazzfestival foreslo en konsert at samarbeidet ble virkelighet. Alle låtene jeg skriver kommer først på papiret i swing-time, men Anders Aarum har dratt meg over i andre retninger som produsent – vi må prøve litt forskjellige ting. Men hjertet mitt vil helst ha synkoperte åttendedeler.
Hvordan er arrangeringsprosessen?
– Den har vært intuitiv, diskusjonen underveis handler om form, små detaljer i akkorder og så videre versus melodiføringen. Ellers har det vært instinktivt for arrangørene. Det er noe jeg ville. Det er jo mye basert på enklere blåserarr som Anders Aarum og bandet har gjort på tidligere innspillinger av låtene, der vi har jobbet med tre blåsere, Kåre Nymark jr, Jørgen Gjerde og Atle Nymo.. Så hovedretningen og linjene har ligget der fra før. Instrumentaldelene er der arrangørene virkelig har utfolda seg, og da har de stått helt fritt. De er igjen preget av at de kjenner besetninga og folka som spiller veldig godt. Kaba består av musikere som har spilt mye sammen. De har gjort mye forskjellig med ulike artister i det storbandet, og de spiller jo også på kryss og tvers sammen i andre konstellasjoner.
Finnes det noen plater eller låter som tente din glød for denne musikken?
– Hmmm, jeg må tenke. Det er platesamlingen til mamma i Sykkylven. Og ikke minst Swing & Sweet-programmene med Knut Borge og Leif “Smoke Rings” Andersen som gjorde at jeg switcha over fra popsamleplater og Ti i skuddet til å like jazz. Der kom Duke Ellington seilende opp. Mamma hadde Verve-plater med Sarah Vaughan og Clifford Brown, der er det ting som festa seg. I studietiden handla jeg inn de gamle Duke Ellington-platene, og venninnene mine spurte “skal du sette på det her??” Så kom Billie Holiday som den neste store inspirasjonskilden.
Husker du hva det var med Swing & Sweet som gjorde at du likte det?
– Jeg var liten, ni år, satt og bygde Lego mens mamma hørte på. Det var spesielt den utrolige fortellerkunsten fra Knut som jeg tror sugde meg inn. Alle historiene om bakgrunnen for låtskriverne, hva som skjedde med den eller den blåseren der… det var H. C. Andersen fra jazzhistorien, på en måte. Og alle de kjempegamle innspillingene – det er jo en tilvenning for øregangen å bli glad i det. Jeg tror det kom derfra. Det er et mystisk men veldig lunt og trygt slørete sted.
Det er en fin måte å si det på. Du har jo i likhet med mange holdt på kjærligheten til denne musikken gjennom livet. Men for tiden ser man også at fascinasjonen for disse tiårene dukker opp her og der i kulturen. Har det noen betydning for deg som artist?
– Min hverdag er vel den samme, men jeg er helt enig med deg – vi er inni en tidsånd nå der folk ser bakover, både på film, serier, motebilde, teatere setter opp forestillinger som handler om 20-30-tallet. Det Norske Teatret hadde et stykke om Edith Piaf og Marlene Dietrich. Folk fråtser i den vintage-æraen, det er biografiske filmer og bøker. Det er fascinerende – jeg tror vi lever i en tid der alt er usikkert, alt vi vokste opp med som var opplest og vedtatt, trygt og godt – storpolitikken, internasjonale samarbeid, troen på demokrati og verdensfred står på spill. Det er vel en lengsel tilbake, en tanke om denne “organiske håndlagde tiden”. Det er gøy at det etter covid er mange steder i en by som Oslo som vil ha live jazz av denne typen – Brødrene Bergh, Gustav på Amerikalinjen, David Skinners Café Society, Sommero, ikke sant – det er plutselig flere gigs enn det har vært på mange år! Det er helt vidunderlig, så jeg trives veldig godt med det. Og jeg kjente vel også på den interessen med Stardust-forestillingen.
I Stardust løftet du frem store kvinnelige artister i den første halvdel av forrige århundre, fra Bessie Smith til Marilyn Monroe. Hvordan har arbeidet med boka og forestillingen vært?
– Jeg føler jeg vokste veldig på det. Det har vært et trygt og lunt sted å være. Jeg satt og skrev boka og manuset under covid. Det var fint å kunne dykke ned i de heltehistoriene, som jeg jo mener at de er. Det er perspektivet mitt på de livsløpene, og det føltes som en styrkedrikk i en vanskelig tid. For du blir ganske raskt minnet på at på deres tid var det jo virkelig ingenting som var sikkert i denne bransjen. Men mennesker var visjonære, hadde hårete mål og ga seg ikke. Jeg har alltid elska den musikken, så bare det å få lov til å bade i det, og å fortelle publikum om den, friske opp i gamle minner… vi skal gjøre to siste ekstraforestillinger på Christiana i slutten av oktober.
Ga prosjektet mersmak?
– Absolutt, jeg driver med research til en ny runde. Men den handler mer generelt om strømninger i tiden og mennesket enn akkurat musikk-historien. For nå har jeg portrettert mine store helter, og de kan få lov til å stå der. Men den æraen vi snakker om, har vært en inspirasjon for tidligere ting jeg har gjort. Jeg lagde blant annet The Lulu Show – Livet er en dans på renter i 2015, som var en finanscabaret inspirert av Berlin i mellomkrigstiden. Det er gøy å lage litt bredere humor, med jazz som musikalsk uttrykk på teaterscena.
Er det annerledes å fremføre låtene på en teaterscene sammenlignet med en klubb? Akkurat Victoria har jo forsåvidt vært en teaterscene tidligere, så den er kanskje litt av begge deler…
– Å ja, det er absolutt annerledes. Det er utrolig stas å gjøre jazzlåtene på showscena, men der blir de mer et tablå. Det beste stedet å gjøre jazz for meg, er på jam på Herr Nilsen, der man kan stå inne i bandet og ikke lage show av det. Et sted som Victoria er en mellomting, der må man formidle ut. Det har jeg alltid vært veldig opptatt av, å virkelig formidle låten og temaet til publikum. Victoria er lunt og nært, og der lytter publikum på en annen måte. De trenger ikke innsalget som publikum som har kommet for å se et show.
Hvordan er det når du synger med storband – må du kjempe litt med de musikalske omgivelsene også, eller opplever du at det er plass til deg uansett?
– Det er overhodet ikke plass uansett, hahaha! Det er veldig mange plasser du ikke skal være i et sånt lydbilde. Så det er en overgang og en egen innstilling. I og med at jeg stort sett gjør egen musikk og spiller med større besetninger, må jeg ha fokus på å ikke gå i veien for arrangementene. Og de er igjen skrevet ut ifra sånn jeg skrev melodiføringa da låta var ny. Så ofte må jeg flytte meg fra det jeg er blitt vant til å gjøre etter hvert for å ikke krasje. Men det er gøy å jobbe med, det går an å jobbe seg rytmisk rundt det, og kanskje man kommer på nye impulser på grunn av linjene som ligger i arrangementet. Det er en pågående prosess.
Men ok, hvis vi er på jam på Herr Nilsen – hvilken låt er du aller mest glad i å synge der?
– Den låta jeg nesten alltid gjør, fordi vi har gjort den så mye med trioen, er “My heart belongs to daddy” av Cole Porter. Det er rart, det er like gøy hver gang! Ellers kan jeg kose meg med Billie Holiday-låter, eller “Caravan”… men “My heart belongs to Daddy” finner vi alltid et eller annet nytt i.
Ja da, det er et nytt nummer av Jazznytt ute, vi er ganske fornøyde med hvordan dette, som er et av få gjenlevende norske musikktidsskriftene som finnes igjen på papir, har utviklet seg. Bli gjerne abonnent, det er rimeligere for deg og skaper større forutsigbarhet for oss. Dessuten kan det i tillegg være som en støtte for denne remsa som du leser gratis hver helg.
Men helt alene er vi altså ikke. Et blad som faktisk konkurrerer på visuell og innholdsmessig kvalitet, om det enn kommer ut langt sjeldnere, er Lasse Marhaugs publikasjon Personal Best (med undertittelen Fanzine for noise, music and failure), som nå er ute med sitt niende nummer. Lasse er viden kjent som studiotrollmann og støykunstner (eller hvilken betegnelse man foretrekker: -musiker, -bølle, -flørter) men er også noe av en bladfyk og også en visual artist, som det heter.
Poenget med blekka hans er enkelt og greit: Intervjuer med musikere og andre bøller han er interessert i. Ganske lange sådan, i dialogform. Her blandes blodseriøse og faglige samtaler med interessante utøvere og samtidskunstnere mange (inkludert meg selv) sikkert aldri har hørt om, men det gjøres samtidig på en lett og underholdende måte som gir en lyst til å lese samtlige intervjuer. Dette er noe man kan si om de færreste blader (bortsett fra Jazznytt og Bookforum). I tillegg er det satt opp på lekkert fanzinevis, men ganske forseggjort likevel, med mange uttrykksfulle bilder på digg papir. I tillegg er det mange annonser fra mindre labeler innen støy, jazz, impro og samtidsmusikk som det er nyttig å få med seg. Annonser er en viktig del av bladkulturen!
Marhaug fikk fot med det forrige nummeret som ble laget og utgitt under pandemien, men det skulle altså ta tre år før dette her viste seg. Av det fascinerende og artige, og faktisk også dypt lærerike innholdet kan nevnes lange intervjuer med Christian Blandhoel, Mariam Rezai, Greg Pope og Tine Surel Lange, sistnevnte intervju utført av hans gode medhjelper Vivian Wang.
Få for all del tak i denne blekka på et eller annet vis, for eksempel her.
Erik Honoré under årets Punkt. Bak: Jan Bang og Arve Henriksen. Foto: Petter Sandell/Punkt
Punktfestivalen, som startet tilbake i 2005, brer om seg på en måte som ikke helt ligner på andre festivalen. Siden starten har grunnleggerne Jan Bang og Erik Honoré strekt seg utover – mot andre kunstformer og andre byer, hvor de har arrangert det Honoré kaller avleggere. Underveis har familien vokst – en typisk Punkt-utgave består gjerne av en blanding av gamle venner fra feltet og nye bekjentskaper. Den særegne elektroniske improen og remiksestetikken, som kanskje for utenforstående sikkert kan ha noe kjølig over seg, har en jovial kjerne, der musikkvennskap dyrkes. Slik gode, små festivaler gjerne har, med andre ord. Moder-Punkt gikk av stabelen i Kristiansand for noen uker siden, og på lørdag kan Oslo-publikummet få en smakebit. Kvelden består av to deler – slippet av Eivind Aarset og Jan Bangs album Last two inches of sky, som kom ut i dag, og Wunderkammer – til minne om poet og Punkt-venn Nils Christian Moe-Repstad, som døde i fjor. Vi fikk ned noen punkter på det digitale papiret med Honoré.
• Vi har moderfestivalen i Kristiansand, men har også gjort avleggere rundt omkring. Dette er tredje gang i Oslo. Det er en miniutgave – kort sagt to konserter og to remikser som vi har strukturert kvelden rundt. Det eneste som er komponert er releasekonserten, den er basert på låtene fra albumet. Så har vi fått med oss en fin gjeng med folk. Noen kjenner vi godt fra før, og noen er nye bekjentskaper. Susanna Santos Silva kjente vi til fra før gjennom å ha hørt henne, men vi har ikke samarbeidet før. Det blir spennende – og den andre er Camille Norment, som er mer en installasjon- og konseptkunstner som spiller glassharmonika. Fram til lydprøven kan det forandre seg hvem som gjør nøyaktig hva. Vi syns det er gøy å strekke konseptet.
• Punktfestivalen er jo preget av en slags utvida “musiker-familie”, mange gamle kjenninger og folk som har et nært forhold til hva dere driver med. Hvordan er det å introdusere nye folk til det – snakker dere om hva dere tenker og hvordan dere gjør ting på forhånd, eller er det mer snakk om å bare gjøre det og se om det funker?
• Egentlig prøver vi å kommunisere så tydelig som mulig på forhånd. Noen ganger er det snakk om musikere som har vært på Punkt i Kristiansand eller ulike avleggere og som har sett ting fra salen. Da er det jo greit. Hvis ikke, prater vi på forhånd og kommuniserer om strukturen med liveremiksene. Punkt er på en måte basert på to formler – det ene handler om remiksene, det andre er at det er basert på en bitteliten familie fra starten av, som gradvis har vokst. Av og til glemmer vi nok litt at vi må introdusere de nye for hva som er formålet med det. Det handler jo egentlig om å skape ny musikk. Live-remiks er bare en plattform for det vi egentlig ønsker å gjøre. I en sammenheng som kvelden på lørdag er det ikke noen prøver, men vi har et par timer hvor vi tester ut ting. De i familien kjenner til konseptet, men for de nye handler det kanskje om å finne ut hvordan de passer inn.
• Du ser jo mye improvisert musikk ellers. Noe av det fascinerende med sånne konserter er jo at musikken på en måte “forsvinner” når den er over – samme om det har vært bra eller dårlig, den skal liksom ikke gjentas på samme måte. Men på Punkt leker man litt med den opplevelsen gjennom remiksene. Opplever du at det endrer ditt perspektiv på hva en sånn opplevelse er?
• Det mest fascinerende er at det er en hybrid. I remiks-settene ligger man i en verden mellom det som er gjenkjennelig og basert på noe som nettopp har vært gjort, og som kanskje har vært komponert og brukt masse tid på, og det flyktige – det man aldri vil høre igjen. For min del, fungerer det som best når jeg etter en remiks merker at jeg ikke har stått og lett etter sømmene, om du skjønner. Jeg har ikke lytta etter hva som er brukt av samples, de tydelige linjene fra den forrige konserten. Noen ganger skjer det noe som er improvisasjonens magi – linjene forsvinner, på en måte. Men folk er kanskje litt forskjellige i hva de leter etter. For noen er det viktig å høre opprinnelsen. “Jeg hørte ikke så mye av konserten i det de gjorde”, ikke sant, det kan være litt skuffende. For meg er det nesten motsatt.
• Men jeg kan skjønne den reaksjonen også – det er jo fascinerende å få en sånn bearbeidet instant replay også.
• Absolutt, og det har vært eksempler på det også som jeg har likt godt. En remiks som består av hovedbestanddelene av originalkonserten, men med et nytt komp, for å si det enkelt. Det har vært ekstremt mange forskjellige tilnærminger til gjenfortolknings-formelen, og det har vært det mest fascinerende. Det første året på Punkt var det Jan og jeg som gjorde de fleste remiksene. Da blir det én metodikk. Men det ble først ordentlig spennende var da vi inviterte inn andre folk til å gjøre det. Da får man oppleve så mange forskjellige løsninger på den oppgaven.
• Hamid Drake er med på lørdag – og han spilte også for litt siden på Blow Out, blant annet med William Parker og Anja Lauvdal. Du var der, hvis jeg husker rett?
• Ja, jeg var der den kvelden.
• Etter konserten tok han ordet og snakket litt om festivalkvelder som det – om Mir som sted, om Velvet Lounge i Chicago, og om hvordan alle som er der – publikum, musikere, bartendere, teknikere, frivillige og så videre, skaper den typen musikk sammen. Det var et særegent øyeblikk, og jeg var nysgjerrig på hva du tenker om det.
• Egentlig er det vanskelig å si noe annet enn at han selvfølgelig har helt rett. På Punkt i Kristiansand gjorde han både en konsert, men han var også med på en remiks med en ung elektronisk musiker som heter Even Røstad. De hadde aldri møttes før, men det ble veldig fint – Hamid på trommer, Even på elektronikk. Etter remiksen snakket Hamid om noen av de samme tingene. I tillegg poengterte han at for å gjøre sånne ting som de gjorde da, slakk line-jobbing med mennesker man aldri har møtt før og som man skal ut på tynn is med, så er det totalt avhengig av kommunikasjonen med publikum. Ting muliggjøres av det tillitsforholdet. Det er jo dét vi også har opplevd i de 20 årene vi har holdt på. Det blir en symbiose, og det er til og med sånn at deler av publikum består av folk som har vært eller skal være på scenen, enten tidligere år eller samme år. Da blir det enda mer en slags familie. Jeg kjente meg veldig igjen både da han tok ordet på Blow Out og på Punkt. Han peker på fundamentet.
• Når man deltar på mange sånne kvelder opplever man naturligvis også mange konserter hvor det ikke skjer. Men det godtas jo tydeligvis, og jeg lurer på om de settene også bidrar til helheten på et eller annet mystisk vis. Hva tenker du er verdien av et mislykket improsett?
• Det er en kombinasjon av at det er helt grusomt der og da – man ønsker jo at konserter skal fungere. Samtidig er man fullstendig klar over at det ikke gjør det noen ganger. Og så er det perspektivet – for hvem fungerer det, for hvem gjør det det ikke? Vi gjør opptak av nesten alt på Punkt, og det er interessant å lytte i etterkant. Det er ikke alltid opplevelsen min fra rommet stemmer, og det er jo enda merkeligere! Kanskje handler det om at du fokuserer på andre ting, det kan ha med dagsformen å gjøre, det grå septemberværet – og når du lytter igjennom det som har vært en… vanskelig halvtime, haha, kan det være at det har oppstått ting som faktisk var interessant. Du og de andre har gjort noen valg som dere ikke har gjort før, og på grunn av det har du også opplevd at det ikke har lykkes helt. Men så finnes det også opptak hvor inntrykket blir bekreftet. Og man må jo bare akseptere at improvisasjon innebærer muligheten for at det ikke fungerer. Som arrangør ønsker du naturligvis at publikum skal bli servert kvalitet så mye som mulig av tiden. Du prøver å sette sammen et program og konstellasjoner hvor muligheten for at bra ting skjer er stor. Men så må du ta sjanser, sette sammen nye konstellasjoner. På lørdag har noen av oss aldri spilt sammen. Vi kan ikke vite 100% om det vil fungere. Der ligger det muligheter for suksess og fiasko, for å si det enkelt. Men når du og jeg er på konsert, eller når folk er på Punkt i Kristiansand, er det også en del av kontrakten. Folk skjønner at sånn må det være. Og noe av det mest interessante med å gå på sånne kvelder er diskusjonene mellom settene. For det vil virkelig også være ganske forskjellige oppfatninger av hva som fungerte og hvorfor det gjorde det.
• Den ene delen av kvelden handler om albumet Last two inches of sky, som Eivind Aarset og Jan Bang gir ut på Punkt Editions. Den andre delen heter Wunderkammer: Til minne om Nils Christian Moe-Repstad, poeten som døde i fjor. Hvem var Nils Christian Moe-Repstad i Punkt-familien?
• Etter at vi startet Punkt-festivalen, utvidet vi konseptet til å inkludere andre kunstformer enn musikk. Og han var egentlig den første. Jan og jeg kjente Nils Christian fra før, han var fra Kristiansand og han skrev åpningsmanifestet til den aller første festivalen. Han var med helt fra åpningskonserten, og opplesningen av den teksten var rett og slett det første som skjedde i Punkt-historien. Vi samarbeidet også i flere forskjellige sammenhenger, blant annet albumet Teori om det eneste, som var basert på hans bok. Det var et liveopptak fra Parkteatret. Han var også involvert i flere av de audiovisuelle utstillingsprosjektene, med David Sylvian et år og i andre sammenhenger. Så Nils Christian var på en måte en del av familien helt fra før vi startet festivalen. Vi hadde et kontinuerlig samarbeid, og da han døde altfor tidlig – han var såvidt fylt femti – var det naturlig å gjøre en konsert på Punkt basert på tekster han har skrevet. De danner utgangspunktet, men det er hundre prosent improvisert rundt dem. De tekstene betyr rett og slett mye både for Jan og meg, sikkert fordi vi har levd med det han skrev halve livet. Det ligger veldig tett på oss, det han gjorde.
• Når dere har jobbet såpass mye over så lang tid – har du lurt noe på hva slags inspirasjon fra poesien sin som har sneket seg inn i det du og Jan gjør generelt sett?
• Ja, jeg har tenkt på det. Jeg tipper det ligger noe der, om noen som så det utenfra skulle analysere det. Han var der jo hele tiden, og han var også en venn, en jeg traff på bibliotekskafeen hver gang jeg var i byen. Jeg tipper det ligger en del i den felles erfaringsbakgrunnen. Oppveksten i en by som Kristiansand med sine særegenheter… vi hadde den samme måten å finne oss til rette på i det miljøet. Selv om han drev med ord og vi musikk, var det mye likt i hvorfor vi endte opp med det vi drev med, hvis det gir noen mening. Og det var nok dét som gjorde at vi følte et umiddelbart slektskap. Så er det også måten han jobbet med tekst på. Den er abstrakt, men han drev også ekstremt mye med nesten leksikalske ting hvor han systematiserte en enorm mengde med informasjon og destillerte det i korte setninger. Det er vel en enkel måte å beskrive arbeidsmetode på, og der er det noe gjenkjennelig i måten man jobber… med samples på, enkelt og greit. Det er en kombinasjon av de tingene, hvorfor man endte opp med kunsten og det håndverksmessige.
• Det er folk som ikke kjente ham godt som også er med på den konserten. Føler du at dere må snakke litt om hvem han var, og forholde seg til det – eller handler selve konserten mer om teksten i seg selv og samspillet med musikken?
• Det avhenger sikkert litt av hvem det er snakk om. Noen av musikerne er jo i Punkt-familien – Eivind kjente Nils Christian godt fra før og har jobbet sammen med ham. Andre vil nok bare forholde seg til det som ren tekst, og det må være greit. I Kristiansand leste David Toop en av tekstene, mens resten var på skjerm, og så forholdt man seg til tekstene som tekst. Da blir det sånn. Det er veldig forskjellig fra å gjøre konsertene der Nils Christian var til stede.
«Wunderkammer: In Memory of Nils Christian Moe-Repstad». Foto: Alf Solbakken/Punkt
• Klassekampens kulturredaksjon har for tiden dekning av eierskap av de største festivalene. Det er mange konserter og arrangementer på få hender i “toppen av næringskjeden”. Har du fulgt med på den greia? Nå står det vel ikke masse investorer i kø for å kjøpe opp Punkt…
• Haha, nei, hovedsakelig er det ekstremt forskjellige segmenter. Punkt har neppe en verdi som investeringsobjekt for amerikanske hedgefunds eller noe sånt, haha! Dessverre. Det hadde vært veldig fint om noen tok over alt som hadde med økonomi å gjøre og man bare kunne fokusere på de andre tingene. Sånn blir det aldri. Men jeg syns de spørsmålene er interessante å følge med på. Noen av problemstillingene er jo felles for store og små festivaler. Å lage festival i post-covid-verden er i hvert fall ikke er blitt enklere når det kommer til publikum og kostnader. Men vi er en innendørs nisjefestival uansett hvordan du ser det. Covid innebar at vi var 200 i stedet for 300 på konsert. Så vi har ikke så mye til felles, men det er interessant å se hvordan de store festivalene balanserer børs og katedral, og hvordan de forholder seg til verden rundt. Jeg bor på Kampen og Øyafestivalen er rett rundt hjørnet her, på godt og vondt, med alle diskusjonene om beliggenhet, VIP-områder og den typen satsninger som jeg kanskje føles litt problematisk. Et fokus som er vrient å kombinere med en bookingprofil som tross alt skal handle om noe kunstnerisk også. Eierstrukturer, beliggenhet, gentrifisering – det er mange ting som er vanskelig med de største festivalene. Men det føles som en diskusjon som vi ikke er en del av.
• Det har slått meg at mange i kulturfeltet snakker om ganske få festivaler når de snakker om “norske festivaler”. At Punkt ikke er en del av diskusjonen er forståelig, men… hva med Mela, liksom? Det er jo en svær festival, masse besøkende. Men det virker som at den liksom ikke tells i oversiktsbildet, kanskje fordi den er gratis og alkoholfri, jeg vet ikke.
• Jeg må si at da vi starta var jeg skeptisk til å i det hele tatt bruke festivalbegrepet. Joda, vi er en festival, men det er så utrolig mange forskjellige varianter og det begrepet har nesten endt opp med å bety noe som baserer seg på samlingen rundt ølteltet. Det høres arrogant eller elitistisk ut, men jeg mener ikke det, for det er egentlig ikke noe galt med den typen festivaler. Jeg er jo der også, de må absolutt eksistere. Men klarer vi å inkludere noe som er helt annerledes? Du nevner Mela – det er jo en svær festival, men den omtales nesten ikke i det hele tatt. Og da er det kanskje fordi at det ikke er “den typen festival”, den havner utenfor begrepene fordi den er gratis, alkofri og ment for et annet publikum. Men burde ikke det bety at de burde få mer oppmerksomhet? Det er noe rart der.
Vi er unaturlig opptatt av jazzmusikere her i remsa, noen ganger kan det virke som vi forguder dem (det stemmer vel i noen tilfeller), og vi viser også begeistring for det enorme aktivitetsnivået flere av dem står for. Samtidig er det verd å huske på den umulige situasjonen mange av dem er i, siden de fleste ikke bare er musikere/kunstnere/arbeidere men også konstant må «selge seg selv» og oppdatere omverden om alt de holder på med, mengden konserter og inspillings-sessions, hvor de er på vei og så videre. Blide bilder fra forskjellige tog, bandbusser og flyplasser er standard i feeden vår. Dette er av nødvendighet, siden de ikke har andre til å gjøre det for seg. Og uten står de, i det ubarmhjertige bransje- og medieklimaet for disse musikkuttrykkene, i fare for å gå i glemmeboken.
Det er ikke teit å gjøre det, men det er lett å få medfølelse med dem, det er slitsomt å måtte fremheve seg selv hele tiden, spesielt absolutt alle i hele verden har sine tunge dager, eller bare dager da man føler for å være litt for seg selv, ikke minst reisende musikere.
En musiker vi har stor respekt for, og som i tillegg er en interessant tenker, er bassist Christian Meaas Svendsen, som langt flottere enn i de foregående linjer evner å sette ord på disse følelsene. Vi fikk lov til å publisere dagens dikt fra ham, takk for det. Når det er sagt gleder vi oss stort til neste mulighet til å se ham, som er med Aksiom i Tøyen Kirke fredag 6 oktober. Dette er en del av konsertserien Periferien, og de skal fremføre oppvakte Jo David Meyer Lysnes nye verk «Larm». (Vi legger også til at Meaas Svendsen og Fri Kultur Kvinnherad arrangerer rollespilltreffet Dungeons, Fjords & Dragons 24-26 november i Rosendal. Fredags-THAC0!)
Ikke for å bli helt jazzstradamus her, men da vi i forrige uke skrev at i amerikansk jazz-nettdiskurs (i hvert fall den irriterende delen jeg klarer å følge med på), brygger det tydeligvis opp til mer diskusjon om hva som er, og ikke er, jazz, tok det ikke mer enn to-tre dager før vi fikk opptil flere eksempler på det. Den fantastiske amerikanske saksofonisten Patrick Bartleys twitter-feed er blitt en løpende debatt om hvorfor alle som a) spiller jazz og b) mener at det faktisk går an å definere hva jazz er blir beskyldt for gatekeeping. Tjohei!
Adam Neely har gitt sitt bidrag med et 35 minutters video-essay som dreier seg rundt spørsmålet om Laufey – som etter nylig strømmesuksess får frelserstempel i oppsiktsvekkende mange kanaler – i det hele tatt ER jazz. Han lander på den samme konklusjonen som vi gjorde i forrige uke – at Laufey kanskje først og fremst er fascinert av popmusikk fra midten av forrige århundre, fra musikkteater til bossa nova. OK, greit nok, det, men det mest interessante med essayet er kanskje hvordan han støtter seg på Wynton Marsalis / Stanley Crouch / Ken Burns-triangelet, som i mange jazzdiskusjoner har blitt sett på som selve definisjonen på potensielt giftig museumsvakt-atferd. Her er det noe som skjer, men hva? Det kanskje mest åpenbare er at Marsalis/Crouch/Burns-synet ikke lenger føles særlig hegemonisk i det hele tatt – basketaket på 80/90-tallet er på mange måter over (og det kler ingen kunstsyn å “vinne”). Nå er ting annerledes – det er en fascinerende kollisjon her, mellom respekten for det spesifikke opphavet til uttrykk og motstanden mot såkalt gatekeeping – begge sentrale og omdiskuterte verdier nå for tiden. De møtes på ganske potent vis i diskusjonen om amerikansk jazz, i det noen kanskje først og fremst ser på musikkformen som utpreget kunstmusikk, med institusjons-backing og portvoktere, mens andres perspektiv tar utgangpunktet i at det fremdeles er en folkemusikktradisjon. Om noen skulle få kulturkrighodepine bare av å lese det avsnittet, er det til å forstå, men… det er en interessant brytning, og den sier kanskje noe viktig om musikken. Det er også fint at videoen avslutter med noe som ikke er så langt unna vårt slagord, ses på konsert. Det er tross alt der denne musikken stort sett praktiseres og lever, litt bortenfor det du kan plukke opp ved å se på the metrics.
Apropos migrener og metrics – se på denne videoen her. Én ting er at tiktok-aktiviteten fremstår som selve produktet her mens musikken er en slags merch, artister får jo holde på som de vil. Men den hovne, snusfornuftige, kommersmoralistiske tonen er virkelig til å spy av.
***
For lenge siden i en galakse langt, langt borte tyder ting på at Star Wars er i ferd med å omdøpe den merksnodige bandmusikken som dukker opp her og der i filmene og seriene fra jizz til jatz. Det blir spennende å se hva Asle Toje skriver om det – i mellomtiden er den eneste SW-serien jeg venter på Blues Brothers-remaken om den blå keyboardisten Max Rebo, som leder galaksens mest hardtarbeidende band gjennom en hard arbeidshverdag på noen av galaksens mest tvilsomme sjapper.
***
Klokka ti – både på den ene og den andre siden av døgnet – er den mest intetsigende timen. Når du spør hva klokka er og noen svarer «ti», hva er det meningen at du skal føle da? Absolutt ingenting.
***
To små tanker fra Blow Out: Nina de Heney er en helt oppsiktsvekkende bassist som jeg gleder meg til å komme tilbake til, forhåpentligvis i et essay skrevet utelukkende i tommelposisjon. Vi kan også gratulere Kafé Hærverk med å ha kjøpt seg et nytt piano, som Lisa Ullén tryllet frem flotte preparerte klanger på. Trioen med Paal Nilssen-Love / Ole Morten Vågan / Karl Bjorå var akkurat så loud som man kunne se for seg – OMV hadde en vintage brilledytt (brillejournalistikken er tilbake!) og møtet mellom trommeslager og gitarist føltes nifst godt samkjørt i enkelte øyeblikk, tatt i betraktning at de knapt har spilt sammen før. De delte en kjedeeksplosiv rytmikk i starten som gjorde at konserten nesten lente seg inn i math rock-territorie der i noen øyeblikk. Bjorå mente at forklaringen kan ligge i at han har hørt en god del på trommeslageren opp igjennom. Jeg gleder meg til de møtes på scenen igjen.
***
En vakker liten greie dukket opp denne uka. Kvintetten Firvel slapp sitt debutalbum First Flight for litt siden. Tøffende, bittersøt og melodisk musikk med piano, trommer, bass, trompet og den velkjente x-faktoren pedal steel. Litt nordisk og lyrisk, litt americana-jazz – folk som for eksempel liker høstluften fra Trond Kallevåg Hansen eller Johan Lindström kan for eksempel ha glede av denne skiva. En god vei inn kan være å sjekke ut liveopptaket fra releasekonserten som spratt inn i postkassen min her om dagen. Et godt eksempel på den høyst aktuelle stuekonsertvideosjangeren – det må ha vært en god kveld:
Etter en og en halv ukes konsertpause, der jeg gikk glipp av purt gull som Schemes, Flukten, Maria Kannegaard Trio, Amerikabåten, Blow Out og et par til, var det godt å endelig utsette seg selv for live music igjen. Ikke at det var vondt med en pause heller, det er viktig å sette av plass til høstlige aktiviteter som lesing av god skjønnlitteratur, fotball på TV, litt skriving og matlaging og tidlig sengetid – alt dette er essensielt også for konsert-junkies.
Man klarer kanskje å sette enda mer pris på musikken da? Valget falt på Jonas Cambiens nye band Maca Cuno, som ellers består av Signe Emmeluth på alt og tenorsax, Ingo Håker Flaten på bass og Andreas Wildhagen på trommer. Noe tilnærmet toppet lag det. Rakk en deilig solomiddag på Nam Fah mens jeg leste siste utgave av Times Literary Supplement før gigen også! Musikken var som ventet både mekanisk kantete og deilig groovende jazz, med innslag av Midtøsten, Etiopia og bittelitt vestkyst-psykedelia som krydder i miksen. Det må ha vært ganske bra, for jeg glemte i farta å ta kveldsmedisinene. Flott oppmøte blant publikum var det også. Bandet virket allerede som et band, selv om dette var deres første konsert i Norge, og kun et par i Tsjekkia før den. Album er allerede innspilt. Men poenget var at i allerede andre låten, som forøvrig var den beste og mest umiddelbare, brøt en meget høylytt og truende brannalarm ut på Kafé Hærverk. Ekstra ille siden konserten ble filmet på profesjonelt vis, men hverken bandet eller publikum så ut til å reagere i det hele tatt. De spilte på som om ingenting utenom det vanlig skjedde, og det var få om noen som snudde på hodet for å se om man måtte storme ut av lokalet. Ja, ingenting kunne tydeligvis få oss til å ville gi slipp på musikkopplevelsen, selv ved fare for å brenne inne! Så viktig er disse tonene. Det sier kanskje noe om hvor trygt vi har det her i Norge, vi regner alltid med at det bare er en feil, eller en øvelse.
En musiker i publikum etterpå kom med en illustrerende jazz-anekdote fra Håkon Kornstad, som var ute og spilte med ingen ringere enn Ditlef «Diffen» Eckhoff. På hotellet om natten ble nemlig brannalarmen utløst, og alle måtte ut. Kornstad prøvde vekke Diffen og sa, «Hei, må komme oss ut fort, jeg tror det brenner!». Hvorpå den voksne elegantieren på jazzikalsk vis repliserte: «Brenner det mye, ell?»
Sommarljom 2023. Foto: Jacob Stærk
Hei, og velkommen tilbake til Hva har du i rasleposen, NTT-spalten der vi heller ulike trommeslageres rikholdige perkusjonslager ut på gulvet og diskuterer alt skrotet de har med seg på konsert og i studio. Les deg opp på tidligere utgaver her:
Hva har du i rasleposen, Kyrre Laastad?
Hva har du i rasleposen, Veslemøy Narvesen?
Hva har du i rasleposen, Erland Dahlen?
Flotte trommeslagere det der! Her kommer en til. Ukas gjest har gjennom det siste tiåret vært et navn som er ganske tett forbundet med perkusjons-iveren blant norske slagverksansatte, det må det være lov til å si. Med inspirasjon fra surrealister på den norske musikkscenen som Paolo Vinaccia og Terje Isungset samt europeiske friimprostorheter som Han Bennink, Tony Oxley og Paal Nilssen-Love, har Hans Hulbækmo fra Tolga ristet, slått, sveivet, blåst i, gnisset og gnuret på svært mange forskjellige gjenstander de siste ørten årene.
Det har han gjort i band som Atomic, Moskus, Skadedyr, Flukten, Broen, Hulbækmo & Jacobsen Familieorkester, Marthe Lea Band, Your Headlights Are On, Hanna Paulsberg Concept, Steamdome, Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra, Snegle, Kim Myhr, Christian Winther, Reolô, ulike utgaver av Trondheim Jazzorkester og Loose Items, tidligere kjent som Bjørn Marius Hegge Trio, for å nevne et utvalg.
For tiden er han rykende aktuell med sin første plate under eget navn, Tilfeldig Næpe, utgitt på Hubro aka Ugle Grammofon. Der hører vi opptak gjort både hjemme og borte, innspilt av Hans selv og hans gode medmusikere Magnus Skavhaug Nergaard og tidligere rasleposegjest Kyrre Laastad. Det hele er mikset og tilrettelagt av Laastad og Hulbækmo. Små miniatyrer møter oss, bruddstykker fra et større musiker/menneskeliv, hvor fascinasjonen for dadaisme lusker i krokene.
For mange som er kjent med universet hans vil denne plata, helt fra navnet, låttitlene, omslaget og labelet til alle lydene det inneholder, føles som et slags peak Hulbækmo. Samtidig har folk som har opplevd ham på konsert kanskje også opplevd en aldri så liten dreining de siste årene. Litt mindre stæsj, rett og slett? I Flukten, som hadde konsert på Victoria samme dag som vi gjorde intervjuet, har han jo bare med seg cymbaler og stikkebag – der er godt gammeldags jazztrommespill i fokus. Det samme kan man kanskje si om trioen Loose Items, som tolket standardlåter på Kampenjazz for noen uker siden. Eller, vent nå litt – der drev han og styrte med noen bordduker og kjetting, mener jeg å huske. OK, noe paradigmeskifte er det kanskje ikke snakk om. Men en dreining merkbar nok til at vi startet denne utgaven av hva har du i rasleposen der.
Har ditt forhold til å bruke alt mulig rart kjølnet litt sammenligna med før?
– Ja, litt… jeg har blitt mer opptatt av å begrense ting. Eller bare å bruke et vanlig trommesett, reise med færre ting. Jeg har alltid likt å bruke trommene som står på steder, og jeg stemmer dem nesten aldri heller. Noen ganger må man jo, men jeg liker at det er noe nytt, på en måte. Det gjelder også cymbaler – jeg har ikke begynt med det ordentlig ennå, men jeg har en liten drøm om å slutte å ta med cymbaler når jeg reiser. Kanskje ikke med alle band. Noen ganger har jeg ikke hatt med meg noe perkusjon i det hele tatt, jeg prøver å finne ting der jeg skal spille i stedet. Det kan være et glass eller noen skruer eller et eller annet.
Jeg husker du gikk opp på scenen under en av de siste Atomic-konsertene på Hærverk med en planke.
– Det var etter en tur til Finland med Marthe Lea band hvor bagasjen min ble borte og jeg mangla alt. Da fant jeg mange forskjellige ting. Det var dritgøy! Jeg har jo ekstremt mye perk og småting som jeg bruker, og det er ikke tilfeldig hvilke ting jeg tar med i de ulike bandene. Jeg prøver å dele det inn litt – at de og de lydene kanskje “tilhører” det bandet… om jeg tar med meg noe i det hele tatt.
Så du har for eksempel egne Moskus-dingser?
– Ja, for eksempel. Men etter en periode er jeg blitt litt lei de lydene i det bandet, også tar jeg inn noen ting jeg har brukt med Familieorkesteret, for eksempel. Jeg har hatt en bjølleperiode med Moskus nå for tiden. Ikke at vi spiller så mye akkurat nå.
Små eller store bjeller?
– Begge deler. Jeg har en diger jævel, det er vel en kubjelle fra Ljubljana. Men… hva skal jeg si? Man har jo mange ting liggende på trommer. Og det er mange kule lyder, men når alle skinnene er dekket, tar det ofte bort mye av det mørke i trommene, dybden.
Drømmen om å reise uten cymbaler høres ganske radikalt ut. Men jeg husker en gang du sa at det oppsettet du tror du vil ha, det ideelle hvor alt stemmer – det er ofte ikke det du trives på når det kommer til stykket. Hva tror du er årsaken til det?
– Jeg vet ikke. Jeg tror det handler om forventning, på en eller annen måte. At det ideelle lagrer seg så fort, og da er det noe som er borte? Noe viktig har forsvunnet. Det trenger ikke være så mye som er annerledes for at det skal føles nytt. Jeg tror det er noe sånt det handler om.
Du har sagt at når du tar med deg ting på konsert, liker du å ikke se over hva du har før du spiller. At du liker å oppdage dem igjen, på en måte.
– Ja, å bare raske det med kjapt og at de ligger i posen så lenge som mulig, bortgjemt. Det er ofte at jeg har glemt å ta dem ut, også starter jeg konserten med å gå ut og tømme alt på gulvet. Det er først og fremst en praktisk årsak til det. Men folk flirer jo ofte av det.
Jeg husker en Moskus-konsert på Victoria hvor det sto en to meter lang neverlur bakpå scenen. Dere spilte hele konserten uten at du brukte den. Da lurte jeg på om det var med vilje, helt til nedriggen hvor du oppdaget den og sa herregud, jeg hadde med den også.
– Hahaha, ja – men det gir jo noe til konserten at du har det med og ikke bruker det også.
At det ikke blir en sånn messestand-aktig obligatorisk gjennomgang av perkusjonsparken?
– Ja, at man har muligheten og velger å ikke gjøre det. Kanskje man bare kaster et blikk ned på gulvet, og så ser man, ah, den der… også hører man kanskje for seg lyden, men det er ikke det man vil ha.
Perkusjon er fascinerende fordi du kan se noen få en tanke, men så skyte den fra seg. Det kan være vanskeligere på andre instrumenter, som en saksofon – men en trommeslager kan veldig bokstavelig løfte en stikke og så legge den fra seg.
– Nei, den der passer ikke akkurat nå.
Hva slags forhold har du til det teatralske elementet?
– Hva skal jeg si? Det er jo bra, det. Nå har jeg sett mye i løpet av livet, men da jeg var ung og besøkte Konsen i Trondheim mens jeg gikk på ungdomsskolen og videregående gikk jeg rundt, og på rommene lå det masse sånne ting. Bare å se det var jævlig spennende. Det visuelle er ikke like viktig, men det har noe å si. Det er jo fint, og en slags kunst det óg. Apropos bildet på coveret mitt – det finnes noen FMP-plater fra Europa som har sånne covere. En Schlippenbach Quartett-skive som heter Three Nails Left har et svarthvitt-bilde av et rom på coveret. Kanskje det er rommet til Paul Lovens. Det er i hvert fall masse gonger og cymbaler der inne, litt rotete. I billedkunst, for eksempel, kan det være et et skille mellom håndverksbiten og den ferdige kunsten… men det er tydelig på et sånn cover at de driver og lager ting der også. Egne perkusjonsinstrumenter og så videre.
Jeg tror mye har et tenkt skille mellom håndverket og resten av opplevelse. Nylig leste jeg en Zadie Smith-tekst hvor hun skrev om at det blir sett på som litt “barnslig” å være opptatt av hvordan noe er laget – å “bare ta det inn” er den voksne måten å nærme seg kunstverket på, om det gir noen mening. Er du fascinert av det håndverksmessige aspektet?
– Hmmmm, ikke så veldig nå for tiden. Men jeg har hatt perioder hvor jeg har vært veldig interessert i det. Jeg er helt sikker på at det kan komme tilbake igjen.
Hva var det du lette etter i låtene som er med på plata?
– Det som er med på plata er noen små strekk som jeg likte godt, for å si det enkelt. Det blir fort flåsete når jeg snakker om det, men de vekker en eller annen spesiell følelse for meg. De føles viktige – eller, jeg husker følelsen jeg hadde underveis, etterpå, i tiden rundt opptakene. De er jo spilt inn litt her og der. En del har jeg bare spilt inn selv på ipad. Noe er på Tolga og noe er hjemme hos Erlend Apneseth på Ål. Det er ting jeg bare er blitt glad i.
Er det en portrettering av hverdagslivet ditt også? Jeg tenker på noen av titlene, “Venter på Sturle” er kanskje det mest åpenbare eksemplet.
– Den ble spilt inn på Flerbruket med Magnus høsten Sturle skulle bli født. Det er ikke en lys låt, eller en lys stemning. Å vente på Sturle er så klart hyggelig, men jeg var ganske mørk da jeg var på Flerbruket den høsten, og det var veldig mørkt der også. Ultra-lavtrykk, tåke, grått… alt hadde visna. Inne i skauen på Hemnes er det veldig tett. En trykkende stemning, og det å spille solo er trykkende i seg selv. Det var bra jeg hadde med Magnus, for han er så lys til sinns.
OK, da setter vi i gang med Hva Har Du I Rasleposen – vi tar utgangspunkt i coverbildet på “Tilfeldig Næpe”, og vi kan jo starte på klokka fem på seks eller noe sånt, med drillen.
– Ja, bildet er jo fra Flerbruket, det er Magnus som har tatt det. Og den drillen tilhører vel ham og Natali Abrahamsen Garner, som bor der ute.
Har du brukt drill noen ganger?
– I musikksammenheng? Nei, jeg tror faktisk ikke det. Fredrik Luhr brukte det da Moskus tolka Plastic Sun på Henie Onstad, men det var kanskje fordi noen i Svein Finnerud Trio hadde gjort det. Ellers… nei.
Jeg tok meg i å lure…
– Men jeg bruker den jo på plata.
Ja, men da har du jo brukt drill!
– Ja, sant. Men ikke før den innspillingen.
Hvilken låt er det på?
– Den heter “Drill”.
Naturligvis. Bruker du mye verktøy ellers?
– Jeg reparerer en del, men jeg har ingen elektriske verktøy. Jeg har en verktøysboks med forskjellige ting, og jeg har symaskin, nål og tråd. Og limpistol. Jeg liker godt å reparere, men jeg er ikke noen utprega snekkertype. Hva med deg?
På ingen måte, jeg var dårlig i sløyd. Vi går videre! Ved siden av drillen er det et lokk.
– Det lokket hører egentlig til en boks. Jeg lurer på om det er den boksen som står der, nederst til høyre på bildet. Begge de tingene er fine å spille på.
Det er en kakeboks, kanskje?
– Ja, jeg tror det er en gammel kakeboks. Jeg bruker dem ikke så ofte. Jeg har jo et lager her i Oslo som er helt stappa…
Av bokser?
– Av alt mulig. Men jeg bor jo i Trondheim.
Hvor mange kubikk med perkusjon?
– Jeg vet ikke helt. Det er ikke så stort, jeg deler det med trommeslager Alexander Lindbäck. Men jo, det lokket kan brukes på trommeskinnet, og man kan for eksempel ha en klinkekule liggende oppi. Det er tynt metall, også i boksen, og man kan få forskjellige toner ut av dem.
Bokser finnes det jo mye av her i verden. Må du sjekke ut lyden i de du støter på?
– Jeg har gjort det mye, ja. Men ikke så mye nå lenger – enn så lenge er jeg litt over det. Det jeg har gjort mye av, er å lage forskjellige shakere av boksene. Du vet den karakteristiske Norsk Honning-boksen, den oransje. Den har metall i bunn, men plast oppå, og da får du en lys og en dypere lyd fra de ulike sidene. Det er veldig kult. Og jeg har en valnøtt-boks som egentlig er papp, men som har et sølvbelegg inni. Det en slags aluminium eller noe i bunnen av den, og den er også ganske kul.
Jeg har inntrykk av at det er ganske vanskelig for perkusjonister å finne shakere og tamburiner som låter helt riktig for dem.
– Ja, helt klart. Apropos det – den første konserten Broen gjorde, på Blæst i Trondheim, hadde vi greid å lage tre låter. Vi var så jævlig gira på det bandet, vi spilte og det var suksess. Konserten gikk bra, vi var sykt høye på oss selv, tror jeg. Jeg var i hvert fall det! Kyrre Laastad var på konserten, og Marianna hadde lånt en tamburin av meg som er en sånn juggel-tamburin, veldig liten diameter. En bitteliten barnetamburin med bilde på det uekte skinnet. Jeg hadde et par rytmeegg som var teipa på tamburinen, og det var veldig fin lyd, egentlig. Med én gang vi var ferdige kom Kyrre bort til Marianna og sa, utruleg fin den tamburinen. Det var dét vi fikk av tilbakemelding fra ham! Jeg husker det godt, for Kyrre har alltid hatt god smak – jeg er ikke ironisk når jeg sier det. Det betydde litt hva han mente, det gjør det fortsatt, men avstanden mellom oss var større da.
Var det en opptur, ble du glad på tamburinens vegne?
– Nei, jeg husker at jeg tenkte, hæ? Var det alt han sa? Hva med bandet? Hva med låtene? Hahahaha! Men det sier noe om ham også, at han er en kar med øre for detaljer.
OK, vi går videre. Det ligger en krøll med noe grått papir ved siden av her.
– Det er nok bare noe jeg har pakket noe annet inn med. Men papir er det masse fine lyder i.
Bruker du det mye? Det virker jo som et eget forskningsfelt.
– Njaa… men jeg snakket faktisk med Konrad Agnas om det her om dagen. Når man øver inn ting med Trondheim Jazzorkester eller andre større ensembler hvor man får masse noter, legger jeg alltid alle notene bare på trommene. Kanskje vi øver i tre dager, og så kommer konserten, og da kan jeg ikke ha arkene liggende utover settet, men det har jeg ikke tenkt på før. Så jeg henter et notestativ og flytter dem over dit, men på det tidspunktet har jeg blitt vant til å hele tiden flytte på noteark og spille på dem underveis. Det er ikke så farlig, men det gjør at man blir litt ekstra bevisst på at det er annerledes når konserten kommer, på en litt teit måte.
Blir det lille smellet i papiret et soundmessig savn også?
– Ja, det kan være! Sven-Åke Johansson, kjenner du ham? Han har jo brukt papp mye. Sikkert papir også, men særlig papp. Jeg så en dokumentar om ham på Jazzfest Berlin i fjor. Det var da jeg lagde plata. Jeg ble så jævlig inspirert av å være der. Vi hadde spilt i Tampere med Moskus, og jeg dro dit og ble der i tre dager. Gikk masse rundt for meg selv og så konserter, satt i senga på hotellrommet i noen timer og valgte ut det jeg likte av opptak. Så ringte jeg Kyrre og sa, nå må vi gjøre det. Da jeg kom tilbake til Trondheim, mista jeg den mentale takhøyden jeg hadde hatt i Berlin. Men da hadde jeg heldigvis allerede gjort det, på en måte.
Jeg opplever at du blir veldig preget av stedene du er på.
– Absolutt.
Både det å gå i naturen, men også å forsøke å omfavne rommene musikken skal spilles i.
– Ja, hvorfor er det sånn? Det er jo improvisasjon, man må uansett gjøre endringer. Jeg tror nesten aldri at jeg kommer til en plass og synes det er kjipt. Det finnes jo plasser som er kjipe, men det er jo kanskje de sjelløse. I går spilte Flukten på et ølbryggeri i Svolvær, og det var megafett. Det var ganske livlig lyd, det var jo betongvegger, gulv og tak. Men det ble bedre når det kom folk, hahaha!
OKEI. Vi går videre til noe som ser ut som en liten eske med kritt eller noe annen kontorrekvisita.
– Det er en liten boks med sånne papirnagler, eller hva det heter. Som du putter gjennom hullet i en papirbunke og bretter utover. Det er til cymbalene. Det er kanskje kobber eller messing de er laget av.
Ikke sant. Her ligger det en sort ting… en kjepp eller noe.
– Jeg tror kanskje det er en plastvisp. Lommeboka mi ligger der også, ser jeg!
Ja, det er jo en viktig trommeslagergjenstand. Ikke bare fordi man kan bruke den til å betale for nye gjenstander, og oppbevare ting i, men ikke minst på grunn av at den for eksempel kan brukes til å dempe et skarptrommeskinn.
– Nå er det jo snart slutt for lommeboka, og det mobilen som tar over som skarptrommedemper. Men før det har det nok alltid vært sånn.
Har du valgt lommebøker ut ifra deres dempeegenskaper?
– Nei. Men jeg bruker fortsatt lommebok, det skal jeg ha.
OK, her er det et eller annet. Noe kjetting?
– Ja, kjetting. Det bruker jeg mye. Kjetting har en tilfeldighetsgreie ved seg, og det er veldig fysisk å bruke det. Litt som dans, noe bølgeaktig. Kjettingen treffer litt forskjellige ting, litt skinn, litt kant, litt tre… også hører man det. Tilfeldighetene ved trommene er viktig for meg. Egentlig generelt med musikk, også når jeg spiller piano eller vibrafon. Når man er trommeslager finnes det en måte å spille på de instrumentene også. Alle kan jo forsåvidt gjøre det, men som trommeslager er man kanskje vant til å holde på med dem på en viss måte. Det er fett å spille pianoet og forholde seg til det som et perkusjonsinstrument, som det forsåvidt også er. Det å ha et øre for tilfeldighetene, og at jeg gjør det bevisst – jeg gjør ting som jeg ikke vet hva er. For eksempel med kjettingen.
Med Loose Items på Kampenjazz for et par uker siden. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Med Loose Items var det mye duker som legges oppå cymbalene. Men du legger dem på en måte som gjør at jeg som publikummer tenker… ja, men det der kan da umulig vare.
– Hahaha!
Det forsvinner ned etter noen takter.
– Ja, det er like mye bare en handling eller en intensjon. Det er kanskje like viktig som at duken skal få bli der.
Det er en del av trommestilen din hvor man begynner å tenke på et begrep som entropi. Du kaster ting opp, også skal det brytes ned.
– Ja. En handling, det at man gjør noe i musikken, kan åpne et nytt rom. Det er det jeg mener. Kanskje den duken bare ligger der bittelitt. Men det er jo gehørsbasert – man hører noe, og kanskje jeg får noen nye ideer eller referanser etter det.
Her ligger det en bue også. Er det trommebuen din eller felebuen din?
– Det er felebuen min. Jeg har en annen veldig fin bue som Nils Røine, broren til Anders, har laget. Det er en stutt barokk-bue, veldig bøyd. Men den der fulgte med den første fela jeg kjøpte meg, en flatfele. Jeg spilte en del fele da jeg lagde plata, den siste låta har det med.
Du startet å spille en del hardingfele under covid.
– Ja, jeg lånte en av Anders Røine. Jeg spiller mye fremdeles.
Vi hopper over en liten boks med harpiks til fela og beveger oss nedover til… noe rødt nederst i bildekanten. Er det noe?
– Ja, det er en kinesisk tempelblokk som mamma og pappa kjøpte. De tok med femten sånne til meg da de var i Kina.
Har du vært i Kina selv?
– Jeg har ikke spilt der, men jeg har vært der med mamma og pappa. Hvem flere var det som var med? Broren min, Alf. Knut Buen, tror jeg. Mari Boine og Bård Breivik. Nok om det!
OK – men trommesettet er jo et fascinerende sammenstøt. Du kan ha cymbaler fra Tyrkia, gonger og tempelblokker fra Kina, også har du selve settet som tar utgangspunkten den afrikanske trommegruppen der, kanskje man også har noe perkusjonssnask hentet fra den vestlige klassiske verden… men allikevel har vi endt opp med å se på denne kreasjonen som én ting. Tenker du noe særlig på det?
– Ja, jeg tror jeg tenker ganske mye på det. I Broen følte jeg at vi prøvde å lage noe nytt med de elementene. Vi tenkte at vi lagde pop, men vi forsøkte å ta inn forskjellige ting for å lage det. De tingene man tar inn er ikke nødvendigvis tilfeldige. På bildet er det en barne-torader… eller, en énrader, egentlig. Den betyr noe for meg, og bak den er det en cymbal som får meg til å tenke på Tony Oxley, en britisk trommeslager.
Så disse tingene er assosiasjoner du omgir deg med?
– Ja, og jeg føler at mye av denne plata er basert på det. Jeg ville lage noe hvor jeg spilte på noe annet enn bare trommesett. Andre instrumenter, gjerne samtidig. Jeg ville vite hva som kom ut av det. Det handler mye om bevegelse – jeg spiller torader att og fram med den ene hånden mens jeg har festet det i toppen på hihat-stativet, så har jeg en shaker på foten, og så spiller jeg en synth med den andre hånda.
Har du spilt mye trekkspill?
– Nei, men jeg har spilt mye med pappa som spiller torader, så jeg har vokst opp med det. Alf har også begynt å spille trekkspill, og mamma drømmer om å spille det. Jeg har spilt en del impro på torader og barne-énraderen, og jeg har kjøpt meg concertina. Jeg vet ikke når jeg begynte å bringe den inn i trommespillet. Sven-Åke Johansson og Rüdiger Carl spiller masse trekkspill. Jeg hørte veldig mye på det, og fikk lyst til å spille trekkspill også. Torader er preget av at det er forskjellige toner når du presser belgen inn og ut, og du fraserer litt som buestrøk. Så kom jeg på at jeg kan feste den på hihat-stativet. Jeg har også spilt andre instrumenter i Moskus lenge, for å kunne påvirke det tonale og harmoniske.
Ja, du har brukt munnspill en god del, og ikke minst blokkfløyte. Men er det noe mer?
– Jeg hadde en periode der jeg brukte en nesefløyte som jeg hadde strikk og gaffatape på, slik at jeg hadde begge hendene fri. Jeg så ut som han Batman-skurken Bane. Det er noen år siden nå.
Er det noe å si om cymbalene nede ved kakeboksen?
– Den som ligger øverst der er en sånn du får kjøpt på stedet der du bestiller klassiske noter i Oslo… Musikkforlaget. Det er et sånn kulturskole-instrument.
Vi går videre. Bobleplast!
– Bobleplast. Det kan jeg jo spille på, selv om det bare var for å pakke inn synthen. Men jeg likte at den lå der! Jeg er veldig glad i rot. Jeg liker at det er rotete rundt meg. Jeg syns ikke at det er rotete, for jeg vet jo hvor alt er. Rotet blir veldig logisk for meg. Noen ganger må man rydde hjemme, for eksempel… men det er egentlig bare for å kunne rote igjen. Hva er det for noe? Sikkert egentlig bare en flukt fra meg selv. Jeg greier ikke å ha det ryddig, for da har jeg ikke noe som tar oppmerksomheten min.
Trommesonen din oppå scenen kan jo se ut som en liten leirplass. Om sommeren ligger det noen ganger en fotball der – og gjerne en bok eller to.
– Ja.
Får du lest mye ved trommesettet?
– Nei, ikke mye på lydsjekk og sånn.
Hva leser du nå for tiden?
– Jeg leser Neslene Blomstrer av Harry Martinson. En oppvekstroman. Også holder jeg på med Min Kamp-serien til Knausgård. Jeg har en svensk fascinasjon for tiden med Kerstin Ekman og Harry Martinson.
Er det en sammenheng mellom å lese for eksempel Knausgård og det å forsøke å lage en “virkelighetsnær” plate med små øyeblikk fra livet?
– Du har kanskje rett i det. Jeg er ikke så glad i at ting blir for høytidelig eller løsrevet fra hverdagen. Men jeg liker jo gråsonen. De tingene jeg har tenkt og referansene jeg tar med meg er jo bevisste. Jeg har tenkt mye, hahaha! Og den tenkningen er utafor stuas fire vegger, på en måte. Det er mange musikalske referanser her. Hva skal jeg si? Jeg føler at ting som ikke regnes som “avant garde” også kan være det. Alt kan være alt, på en måte.
Blir du inspirert av ulike typer romaner? Eller har du en preferanse når det kommer til form?
– Jeg leser alt mulig, men jeg er nok veldig glad i realisme. Jeg har ikke vært noe spesielt glad i framtidsromaner. Da trekkes jeg mer mot historiske romaner. Men… Ringenes Herre er også en del av det, tenker jeg. Og jeg er veldig glad i magisk realisme, jeg leser mange søramerikanske forfattere. Jeg vet ikke, det blir som med bøker som med det bildet på coveret. Jeg har veldig mange av dem, der jeg bor i Trondheim er det bokhyller overalt, og jeg har ikke lest halvparten av det som står i dem. Men jeg liker at de er der, og jeg prøver å komme meg ajour. De sprer en eller annen aura, tror jeg. I rommet, og i bevisstheten din.
Jeg ser en skralle på bildet!
– Ja, den har jeg brukt en del. Bjønnskræme. Eller, den der kalles kanskje en hurre, men det er også noe annet. Jeg er litt på tynn is nå. Det jeg har lært i barndommen er i hvert fall dette: Vi har en hurre på hytta som pappa har laget, og det er en treplate han har spikket slik at den går litt ned på sidene, også er det en egg på midten. Når du snurrer den rundt i lufta blir det en sånn… wwwwwwurrrrrrrrrrr, whoooooooooh…
En slags uling.
– Ja, litt vind-aktig. Og veldig skremmende, man kjenner lufta vibrerer. Den som er på coveret er jo sinnssvakt høyfrekvent.
Politiet brukte det vel i gamle dager, og jeg assosierer det også med bilder av gamle fotballsupportere. Men du har brukt det mye?
– Ja. Og Han Bennink har brukt det mye. Det er de europeiske etterkrigs-impromusikerne jeg stadig vender tilbake. De har dratt inn alt som går an å dra inn for å lage ny musikk.
Når var det du oppdaget de tingene for første gang?
– Det var mye gjennom Blow Out, både konsertserien og festivalen. Kanskje særlig festivalen. Jeg har aldri sett Paal Nilssen-Love bruke akkurat den tingen der, men han var den første som åpna opp den verdenen for meg. Preparering, å bruke andre ting. Eller, det stemmer jo ikke helt, for det er andre trommeslagere, men han var den første jeg så som gjorde det på den måten. Og før det igjen kommer folk som Paolo Vinaccia og Terje Isungset.
Jeg har inntrykk av at de er viktige for deg.
– Veldig viktige! De var jo først, lenge før jeg lånte CD’er på biblioteket på Tolga med Atomic og sånn. Men jeg fikk også sett Paal med Atomic og The Thing veldig tidlig. Ikke på Tolga og Tynset, men i Trondheim og på Moldejazz. Jeg gikk på noe som heter Unge Musikere i Trondheim. Adrian Løseth Waade, Erlend Albertsen, Kjetil Jerve og jeg hadde en kvartett vi spilte på Molde med hvert år fra jeg var femten. Da jeg gikk på Sund var Kyrre Laastad innom. Han gikk på Konsen og ga meg veldig mye musikk og impro-tips. På den tiden var det en periode hvor veldig mange trommeslagere brukte sånne melkeskummere man kjøpte på IKEA for ti kroner og som man brukte på trommene. Du bøyer den stålstangen litt, og så fester du noe annet, kanskje en spisepinne, som slår på noe. Da jeg gikk rundt på Konsen lå det sånne over alt. Og gaffa-teip. Det var spennende.
Jeg ser det er en blokkfløyte oppi stikkeveska.
– Ja. Den er alltid med.
Nok om det. Er det en tablaboks du har oppe på gulvtammen?
– Nei, det er en shruti-boks. Den lager en drone med en… nei, to toner.
Du bruker tablamaskin også?
– Ja, masse. Den boksen på bildet kjøpte jeg i India et sted da Heida og jeg var på bryllupsreise. Tablaboksen jeg har, kjøpte jeg på videregående, tror jeg. På ebay. Det var på grunn av Ingar Zach, for han brukte det masse i Huntsville. Den gikk gjennom en gitaramp, og foran den hadde han en skarptromme hvor han vekslet mellom å ha seidelen av og på, for å få en slags vreng. Det er derfor jeg kjøpte meg tablaboks.
Det er en liten synth der også.
– En Casio. MT-65, tror jeg det heter. Den har jeg kjøpt på ebay, men det var fordi Anders Røine også har en lik, som moren hans kjøpte i Sverige på åttitallet.
Brukes den i Sudan Dudan også?
– De to gjør vel ikke det, men jeg har brukt den litt når vi har spilt som kvartett. Den er jævlig kul. Den er med på platen ganske mye, både rytmene og tangentene. “Klatrebaronen” har den for eksempel.
Apropos titler – “Autotelisk” betyr mål i seg selv. Er det et slags kunstsyn?
– Ja, men det er vel et kjennetegn på kunst generelt. Det meste av musikken jeg driver med er jo… man holder jo bare på fordi man… det er ikke for å tjene masse penger. Det høres litt banalt ut.
Det er festet en kubjelle på basstromma. Bruker du det mye?
– Nei, men jeg liker det veldig godt.
Det forsvant ut av rocken på et tidspunkt, sikkert på grunn av den sketsjen.
– Ja, more cowbell. Nå hadde jeg en veldig kjent låt på tunga her som bruker det. Det er også den Deep Purple-låta (nynner på “You Fool No One” fra Burn, journ.anm).
Kubjelle er på en måte en gjenstand fra da rocken swingte og hadde et smil. Også ble den litt mer furten, og da forsvant kubjella.
– Paal har jo alltid brukt det veldig mye. Og Tony Oxley har en jævlig diger kubjelle som Paul Lytton visstnok lagde og ga til ham. Så ble den et varemerke for Oxley, og det ble det litt dårlig stemning av.
Det ligger noen plastvisper her, det bruker du mye?
– Ja, jeg har i hvert fall gjort det.
Noen trommeslagere bytter hva de slår med ganske mye i løpet av en konsert. Det er opp og ned med visper, køller, stikker og spisepinner – for å nevne noen muligheter. Hva ligger i det?
– Mange ting. Forskjellig lyd, forskjellig følelse. Det gir noen nye ideer, føles annerledes å spille med, det kommer noen nye muligheter, men også begrensninger. Man kan jo spille med hendene også. Trommestikkene eller vispene er noe som kommer i mellom, og de fleste trommeslagere har jobbet mye med teknikken. Ulike øvelser – språket til en trommeslager består veldig mye av stikkekombinasjoner. Dobbeltslag, forskjellige virveltyper, paradidler, alt det der. Men man blir jo lei sitt eget språk. Og en enkel måte å endre det på, er å bruke noe annet, for eksempel en plastvisp i stedet for en trommestikke. Kanskje en plastvisp i den ene og stikke i den andre. Da blir det noe nytt for gehøret.
Har du jobbet mye med trommeslåtter?
– Ja, jeg hadde Carl Haakon Waadeland som lærer i noen år og da begynte vi på det med én gang. Det har betydd veldig mye.
Har du en favoritt-trommeslått?
– Det er en som heter “Mehuskvervelen”. Den mest kjente er den som heter “Bryllupsslått fra Hålandsdalen”, men “Mehuskvervelen” er kul. En typisk ting med Paal er at det veldig ofte er virvler i spillet hans. VrrrrrrrrrrrrrrrGkangg! Virvler, og så kommer det store aksenter som ofte er metall. Han lager liksom strukturer inni det der som koker hele tiden. Det har jeg øvd masse på. Og da må man ha alle de forskjellige stikkekombinasjonene og så prøve å lage noe nytt ut ifra det. Å manipulere pressvirvler, alle sånne ting. Mikrodynamikk. Det er mange grunnleggende ting man kan være innom.
Vi kan gå videre til den gule shakeren nede ved hihatstativets fot.
– Det er en sånn 4Sound-plastshaker. LP, Latin Percussion. Litt kjedelig, på en måte. Men der, den blå tingen som ligger ved foten til skarptrommestativet, det er nesefløyta!
Forrige gang jeg så deg spille, med Loose Items på Kampenjazz, veltet hihat-stativet ditt. Det gikk liksom i sakte film, det tok nesten et minutt… og jeg tror flere som satt nære scenen vurderte å gripe inn, men så tenkte de kanskje, nei, la oss se hva som skjer i stedet.
– Hahaha, det har aldri skjedd før, etter det jeg kan huske!
Det er jo i seg selv ganske utrolig – for ting har ofte vært ganske vaklevorent.
– Mmmhm.
Hvis vi ser ved siden av den gule shaker, er det en liten tromme på en brun pinne.
– Ja, det er en sånn som man ruller mellom hendene og som har to kuler i hver sin tråd som treffer skinnene.
Sånne er viktige i Karate Kid 2. Har du sett den?
– Nei.
Den er et sjeldent eksempel på en film hvor et perkusjonsinstrument er en sentral del av plottet.
– Jeg fikk lyst til å se den.
Så har vi noe hermetikk.
– Det er en valnøttboks, også er det kanskje en med tyrkisk pepper, også er det en sten fra Tolga som ligger der med veldig fin lyd. En klar tone, på en måte.
Fant du ut det da du var på tur?
– Ja, jeg lette litt. Det var en Terje Isungset-periode.
Han har jo brukt snø og is også, på Iceman Is, har du vært borti det?
– Nei, haha!
Det er kanskje ikke så lett å få til.
– Nei, man må i hvert fall høyere og høyere til fjells.
Første gang jeg så Isungset, var det som om noen hadde tatt med seg skogen oppå scenen.
– Ja, jeg elsker ham. Han har jo også de tilfeldighets-greiene, med uroene han bruker. Bølgene, liksom.
Leter du mye etter ting å bruke i naturen?
– Nei, jeg tenker egentlig ikke så mye på de tingene da. Da er jeg mer kobla av fra det.
Rett ved valnøttboksen er det en liten dings.
– Det er en spilledåse som du sveiver på og som har tre noter den slår innom. Det er den eneste spilledåsa jeg har.
Også har man et xylofon-stål. Har den kanskje et veldig lyst pling, eller?
– Nei, den har et ganske mørkt et.
… for mange improtrommeslagere bruker en gjenstand som lager et ekstremt lyst pling…
– Som lydteknikere hater.
Jeg tror en del publikummere har et delt forhold til akkurat den lyden også.
– Ja, men denne er mørkere. Jeg bruker den i “Autotelisk”-låta.
Er et velplassert pling viktig?
– Timing er jo viktig. Velplasserte lyder. Det er viktig i all musikk, så klart, men i improvisasjonsmusikk som er “klangorientert”, er det veldig viktig med god timing. Jeg har hatt så jævlig mange opplevelser på konsert hvor jeg tenker å, fy faen, er det mulig, hvor det er så bra. Og da er det gjerne en sånn lyd som kommer i riktig øyeblikk. Det er vanskelig å si akkurat hva det er som skjer i de øyeblikkene.
Hva tenker du på når du er på improkonsert?
– Det er jo alt mulig. Det kommer an på hvor bra det er… dagsformen også. Det kan være artig å se, for eksempel hvis Raymond Strid spiller på Blow Out. Da liker jeg å se hva han gjør, slik at jeg kan rappe det.
Ved trommekrakkens ene fot ligger det noe…
– Den røde?
Nei, det vet jeg hva er, tror jeg. Dette er en sort gjenstand som ligger rett ved.
– Det er en shaker som jeg har teipa til en trommestikke og som jeg lagde i 2010. Den bruker jeg fortsatt mye. Jeg bruker den ofte på kanten av tromma, og det har spist seg inn i stikka, så nå er det bare en halv centimeter igjen av den.
For det er den samme du har brukt i 13 år?
– Ja.
Det patentet føler jeg har spredt seg litt. Har du tatt det fra noen?
– Jeg har det nok fra Jim Keltner. Det er en plate med Bill Frisell, Gone, just like a Train. Men han holder kanskje bare en shaker, litt som den 4Sound-shakeren, sammen med trommestikka. Jeg tapa den fast.
Da kommer vi til det røde blåseinstrumentet.
– Det er en slags melodika som egentlig er mammas, og som jeg tror hun fikk av en grandtante eller tante fra USA da hun var liten. Den har ligget lagra ute i et kaldt hus siden da, omtrent, så den har mange defekte og rare toner. Tilfeldigheter.
Diskuterer du mye eierskap over instrumenter med foreldrene dine?
– Haha, ja. Jeg har lånt mye. Mamma og jeg er ganske like, vi er hoarders begge to. Mamma og pappa har vanvittig mange instrumenter på kontoret sitt på Tolga. Og særlig pappa spiller jo mange forskjellige ting.
Var du fascinert av det da du var liten?
– Absolutt. Mamma har mange drømmer om å bli god på ting en gang. Det er kanskje litt som med bøkene vi snakker om. At man har en drøm om å lese den boka. Og kanskje drømmen går over, men boka ligger jo der fortsatt.
Så er det en gitar.
– Ja, den er Magnus sin. Den lå der bare. Den er med på én låt, der jeg spiller preparert gitar. Jeg har ikke spilt så mye gitar ellers, minimalt. Jeg har spilt “Blackbird”, “Oh Well” med Peter Green, et jævlig fett riff. Og den der “You’ve got to hide your love away.”
Den er fin.
– Ja, den er fin.
Også er det en øl. Aass…
– Det er ikke tilfeldig. Selv om det er en pilsner og jeg kanskje foretrekker fatølen.
Liker du å ta en øl i studio?
– Ja, det gjør jeg egentlig. I fjor spilte vi på Motvindfestivalen med Familieorkesteret, og da øvde vi der kvelden før også. Da begynte vi å pilse litt mens vi øvde, og da ble det jævlig god stemning! Da tenkte jeg, vi burde jo alltid drikke når vi øver med familieorkesteret. Ikke mye, men litt, for å få den 0,5-greia. Men det ble ikke noe pilsing i studio med Familieorkesteret når vi lagde den gammaldansplata som kommer. Det er fordelen med å gjøre ting i Flerbruket. For der er du jo bare, og du kan spille inn ting klokka ti om kvelden, om det er kick da. Mens i andre studioer er det jo gjerne mer fra 10-17, litt mer ærbødig også.
Jeg husker at en lydtekniker sa til meg at det å ta én øl til gjorde at han kunne jobbe en time til når han var sliten.
– Hahaha, en time til! Tomas Espedal snakker om arbeidsuka si i Bokpodden. På fredager kjøper han vin og ting på polet, også drikker han og skriver i helga. Noen ganger er det dritt, og noen ganger er det bra. Resten av uka skriver han edru.
Det er jo en klisjé om at man kan skrive full og redigere edru.
– Ja, det har jeg hørt.
Jeg har en teori om at det er omvendt.
Av Filip Roshauw og Audun Vinger
The post NTT: Hva har du i rasleposen NÅ da, Hans Hulbækmo? appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Klart for Drammen Jazzfestival appeared first on Jazz i Norge.
]]>– Det lukter krutt av artistnavn som Wallumrød og Bjella. Det er morsomt å se en ny generasjon nå ta opp arven etter sine foreldre, sier bookingansvarlig Frode Bjørnstad i en pressemelding. Festivalens første konsert er med Pilfink, med de tre 17-åringene Julian Lenth-Johannesen, Christina Lilja Wallumrød og Bergljot Bjella.
Syttenåringene får fredag selskap av seksti- og syttiåringene i Winnæs/Antonsen/Kamfjord/Rud. Saksofonist Jørn Winnæss, pianist Ivar Antonsen, bassist Olaf Kamfjord og trommeslager Espen Rud spiller originale komposisjoner av drammenserne Winnæss og Antonsen, samt standardlåter i egne arrangementer. De tilstreber en markant, moderne swing i de raske låtene, og langsomme låter med rike stemninger.
Lørdag blir først jazzmatiné med Drammen Storband, i en konsert som spenner fra «The American Songbook» med storbandklassikere fra Count Basie og Duke Ellington til brasiliansk bossanova.
– Lørdagskvelden gleder jeg meg stort til finske Iiris Viljanen, en personlig favoritt med en unik signatur. Hun spiller en slags «jazz på finlandssvenska», og har blitt sammenliknet med navn som Keith Jarrett og Jan Johansson, sier Bjørnstad.
Viljanen har en variert ballast og sang på det første albumet med Vasas flora och fauna, vant Grammis for albumet «Den lilla havsfrun», har suksess med juleturneen «En finsk jul» og spilte i teaterstykket «Det vilda» på Orionteatern i Stockholm.
Lørdag spiller også Skikkelig Jazz Trio, hvor «Oslos mest abstrakte komp» Per Zanussi og Ståle Liavik Solberg inviterer med seg forskjellige tredjepersoner til en unik – men alltid swingende – trio.
Søndag byr Makan, med Emil Brattested, Mats Mæland Jensen, Bjørnar Kaldefoss Tveite og Magnus Aannestad Oseth, på utelukkende originale komposisjoner. De beveger seg fra det mørke og komplekse til det lette og drivende, med låter som drar i retning av moderne jazz og alternativ rock. I tillegg blir det konsert med Buskerud ungdomsjazzorkester, et band med unge, talentfulle musikere i alderen 15–20 år.
– Festivalen starter torsdag 28. september med gratisvisning av filmen «Whiplash», en fantastisk og Oscar-belønnet film om en ung og ambisiøs jazztrommis sin reise mot sitt mål om å bli en av de aller beste i verden, sier Bjørnstad. I tillegg til konsertene blir det fredag og lørdag også jazzplatesjappe i Kulturhuset med salg av vinyl og cd-er, og dj-er som spiller musikk mellom livekonsertene. Festivalens plakat er malt av kunstneren Christer Karlstad fra Drammen.
Drammen Jazzfestival arrangeres i Drammen kulturhus på Union Brygge. Mer om programmet her.
The post Klart for Drammen Jazzfestival appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post VNJE til Portugal appeared first on Jazz i Norge.
]]>Hva er vel da mer naturlig enn å legge releaseturneen til nettopp Portugal, der platedirektør Pedro Costa bidrar som sentral mellommann og holder i de lokale trådene. Dette er altså nok en milepæl, både for ensemblet og Vestnorsk Jazzsenter: Å kunne bringe Per Zanussis nydelige verk ut i verden, til sentrale scener i Portugal og til et nytt publikum. Vi gleder oss! Her finner du mer info både om musikk og musikere.
The post VNJE til Portugal appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Starter opp Østfold ungdomsjazzorkester appeared first on Jazz i Norge.
]]>– Alle som har lyst til å prøve seg på jazz-samspill og improvisasjon i stort bandformat er velkomne til å være med på jazzverksted på Sarpsborg kulturskole 14. og 15. oktober, forteller saksofonist og påtroppende musikalsk leder for Østfold ungdomsjazzorkester, Hanna Paulsberg.
Nytt jazz-samspill i Østfold
Paulsberg har takket ja til å etablere og lede et helt nytt samspilltilbud for ungjazzere i Østfold. Ungjazzorkesteret skal driftes av Ung Musikk og Østnorsk jazzsenter, som har mottatt tilskudd fra Østfold musikkråd og Sparebankstiftelsen DNB til oppstarten.
I tillegg til Paulsberg, vil bassist og lærer ved Greåker vgs og Sarpsborg kulturskole, Putte Johander, bidra som medinstruktør på jazzverkstedet. Fra og med neste samling overtar tubaist Steffen Granly som medinstruktør og produsent.
Jazzverkstedet på Sarpsborg kulturskole 14. og 15. oktober blir startskuddet for nyvinningen Østfold ungdomsjazzorkester som fra og med nyttår vil ha jevnlige samspillsamlinger rundt om i Østfold fylke.
Åpent for påmelding
Forhåndspåmelding til jazzverksted i Sarpsborg lørdag 14. og søndag 15. oktober 2023 gjøres via www.ostfoldungjazz.no . Alle deltakere får mulighet til å bli med videre i Østfold ungdomsjazzorkester.
Om arrangørene:
Ung Musikk er et samarbeid mellom Norges musikkhøgskole og kommunale musikkutdanninger i Viken, med formål om å styrke båndene mellom lokal musikkopplæring og nasjonal musikkutdaninng.
Østnorsk jazzsenter er et regionalt produksjons- og kompetansesenter for jazz og improvisert musikk, med talentutvikling og rekruttering som ett av flere formål.
The post Starter opp Østfold ungdomsjazzorkester appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Mo i Ranas smeltedigel appeared first on Jazz i Norge.
]]>På torsdag kan du starte dagen med gratis frokost fra kl 07:00-10:00 i gågata etterfulgt av festivallunsj kl 11:00, et samarbeid mellom Festivalnettverk Helgeland, Ranaregionen Næringsforening og Sparebank 1 Helgeland. I tillegg til gratis og hyggelig lunsj får du blant annet høre om hva festivalene betyr for samfunn og næringsliv og ringvirkninger festivaler har for samfunnet.
Litt senere holder Audun Myskja, overlege og doktorgrad i musikk, foredrag om musikkens terapi hos eldre med demens og med andre sykdommer på Rana bibliotek kl 15:30.
På kvelden kan du høre albumene Blue og Shadows and Light på Teaterkafeen kl 21:30. En hyllest av Joni Mitchell med Elisabeth Nygård, Kåre Kolve, Vigleik Storaas, Rus Pearson, Bjørnar Søreng og Ernst Wiggo Sandbakk.
«Blue» En Joni Mitchell tribute 28. september kl 21:30. Foto: Thor Egil Leirtrø.
På fredagen blir det string swing fra Italia med Accordi Disaccordi kl 20:00, og Susanne Lundeng fremfører fortellerkunst forent med jazz og folkemusikk med Nils-Olav Johansen på gitar og David Solheim på lyd kl 21:30. Lundeng holder også et foredrag om kystkultur og folkemusikk tidligere på dagen kl 15:30.
Susanne Lundeng spiller konsert 29. september kl 21:30. Foto: Martin Losvik.
Lørdagen byr på aktiviteter for barn mellom kl 10:00-14:00, og fortsetter med et seminar om en undervannskonsert som skal fremføres av dykkere i Nord-Europas største vannfylte grottesystem i 2024. Deriblant med eneste saksofonist som har spilt på toppen av Mount Everest, Håkon William Skog Erlandsen. Seminaret om konserten er på lørdag kl 11:30.
Det blir åpen scene for unge musikere kl 15:30, DIOC Big Band med Ole Børud og Julie Dahle Aagård avslutter kvelden kl 22:30 og hyller soul med låter fra Stevie Wonder og Aretha Franklin.
The post Mo i Ranas smeltedigel appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post EDVARD-pris til Ingar Zach appeared first on Jazz i Norge.
]]>– Det er en stor og gledelig overraskelse å bli tildelt EDVARD-prisen. Det er spesielt gledelig å få denne anerkjennelsen for mitt soloarbeid, sier Ingar Zach til tono.no.
Juryen sier følgende i begrunnelsen for prisen:
Musica liquida er den første klanglige dokumentasjonen av Ingar Zachs kunstneriske forskningsprosjekt «The Vibrating Drum». Gjennom sin innovative tilnærming til trommene søker Zach å utforske potensialet i instrumentene og utvikle en ny musikalsk praksis for slagverkere. Vibrerende mikrofoner i kontakt med trommeskinnet fanger opp lyden på nært hold når skinnene settes i svingning. Opptaksstedet – Edvard Vigeland Mausoleet med sin nesten apokalyptiske etterklang – sammen med Zachs kompositoriske dyktighet, har resultert i en innspilling som byr på en betagende, fascinerende klangverden. Zach bygger opp komposisjonene i lange bølger som legges lagvis, gjentas, avløser hverandre. Bare unntaksvis hører vi en klang som minner oss om at dette er instrumenter vi har hørt før, men spilt på en mer konvensjonell måte. Zach lykkes i å skape en helhetlig og original musikalsk verden der de enkelte satsene har en tydelig kompositorisk form og ingen elementer er overflødige. Musica liquida er derfor en verdig vinner av Edvard-prisen 2023 i kategorien Samtid.
Utdelt siden 1998
EDVARD-prisen har vært delt ut årlig av TONO siden 1998, og deles ut i fem kategorier til komponister og sangtekstforfattere som har skapt musikkverk av særlig høy kvalitet det foregående år.
– TONO ønsker med EDVARD-prisen å hedre fremragende komponister, skape oppmerksomhet om nyskrevet norsk musikk, og å bidra til å øke forståelsen for hvor viktig arbeidet som gjøres av komponister, sangtekstforfattere og låtskrivere er, sier kommunikasjonsdirektør i TONO, Willy Martinsen.
Det er en fagjury som utpeker vinnerne. Juryen har i 2023 bestått av Sten Ove Toft (uavhengig, juryleder), Agnes Hvizdalek (Norsk komponistforening), Alexander Austheim (NOPA), Andrew Smith (Musikkforleggerne), Martin Rane Bauck (Norsk komponistforening), Oda Svendsby (Musikkforleggerne), Ole Børud (uavhengig) og Samsaya Sharma (NOPA).
The post EDVARD-pris til Ingar Zach appeared first on Jazz i Norge.
]]>The post Anja Lauvdal tildelt EDVARD-prisen appeared first on Jazz i Norge.
]]>
Susanna Wallumrød og Anja Lauvdal. Foto: Nina Holtan
Juryen sier følgende i begrunnelsen for prisen:
Anja Lauvdal sitt album består av en leken komposisjon som bringer frem magien i den tilsynelatende enkle grå hverdagen. Vi kan se dampen stige frem fra kjelen og nærmest høre vannet koke og boble opp utover der lokket har flyttet seg i verket «Tehanu». Slik flytter hun oss med sitt spill av dampende lyder. Det er kanskje symfonien i et imaginært hverdagskjøkken som fører oss rett ut inn i den dype skogen i «The Dreamer». Her er det fugler og solstråler gjennom tykke bladrike grener, men også skygger som følger oss og vil fortelle den som virkelig lytter om hva som kommer. Lauvdal danser med sansene våre og puster oss ut og inn som en varm damp i den kalde luften. From a Story Now Lost er en påminnelse om vår sømløshet i møte med naturen, og kanskje også en erkjennelse av vår arts hukommelsestap.
Utdelt siden 1998
EDVARD-prisen har vært delt ut årlig av TONO siden 1998, og deles ut i fem kategorier til komponister og sangtekstforfattere som har skapt musikkverk av særlig høy kvalitet det foregående år.
– TONO ønsker med EDVARD-prisen å hedre fremragende komponister, skape oppmerksomhet om nyskrevet norsk musikk, og å bidra til å øke forståelsen for hvor viktig arbeidet som gjøres av komponister, sangtekstforfattere og låtskrivere er, sier kommunikasjonsdirektør i TONO, Willy Martinsen.
Det er en fagjury som utpeker vinnerne. Juryen har i 2023 bestått av Sten Ove Toft (uavhengig, juryleder), Agnes Hvizdalek (Norsk komponistforening), Alexander Austheim (NOPA), Andrew Smith (Musikkforleggerne), Martin Rane Bauck (Norsk komponistforening), Oda Svendsby (Musikkforleggerne), Ole Børud (uavhengig) og Samsaya Sharma (NOPA).
The post Anja Lauvdal tildelt EDVARD-prisen appeared first on Jazz i Norge.
]]>