Du kniper igjen øynelokkene. Med ett befinner du deg på en grønngul knoll midt i intet. Skyene beveger seg bleke og sørgelige i deres lange marsj fra vest mot øst. Under dem finnes det ikke et eneste tre i sikte. Men der, når vinden ikke pisker mot kjakene, kan du høre fjern men akk så velkjent murring; under det spake sollyset i horisonten befinner fire kappekledde menn seg og synger, bokstavelig talt, for full hals.
Dette er i hvert fall den utenomkroppslige fornemmelsen vi får når vi lytter til Huun-Huur-Tu, den sørsibirske kvartetten som har satt tuvansk strupesang og folkemusikk på verdenskartet. Ledet av originalmedlemmene Kaigal-ool Khovalyg og Sayan Bapa, har kvartetten siden gjennombruddsalbumet The Orphan’s Lament (1994) sørget for å sette klodens verdensmusikknerder ut av spill. Særpreget ligger i hvordan de bruker det mest grunnleggende instrumentet av dem alle: stemmen.
Fordi den russiske provinsen Tuva befinner seg på Asias geografiske midtpunkt, et landskap preget av endeløse stepper, har befolkningen over flere hundre år benyttet seg av såkalt tuvansk strupesang – der man synger flere toner på samme tid – for å kunne bli hørt blant de veldige vindkastene. Så vakkert og unikt låter det, at vi har valgt å invitere sjangermesterne tilbake til festivalen for andre gang; sist var i 2009, etter at Huun-Huur-Tu hadde ferdigstilt ut et av sine mange transkontinentale samarbeidsprosjekter, da med elektronikamusikeren Carmen Rizzo.
