«Silfr» cover
Vilde&Inga
«Silfr»
Sofa/Musikkoperatørene

Unge, frie og utprøvende

PLATE: Det har gått tre år siden Vilde&Ingas førstealbum, men vi kjenner dem igjen.

Musikken til Vilde&Inga har en gjennomborende uro i seg, men den er både skiftende og uforutsigbar av vesen. Inga Margrete Aas, kontrabass og Vilde Sandve Alnæs, fiolin benytter alternative teknikker for å pløye nytt land. Den utforskende holdningen deres gir retning til musikken. Albumet «Makrofauna» ble utgitt på ECM i 2014, og høsten 2016 mottok duoen De Unges Lindemanpris for sitt arbeid. Vilde & Inga står i en tradisjon de deler med mange utøvere. At de har holdt sammen i syv år, skiller dem imidlertid ut fra improvisasjonsmusikkens ad hoc-konstellasjoner og gir dem et fortrinn når de skal bygge musikken. Her hjemme er Streifenjunko, duoen som består av Eivind Lønning på trompet og Espen Reinertsen på saksofon, deres brødre i ånden. «Silfr» er et rent akustisk album. Det gir en slags gratis varme i det trange, litt kjølige rommet de to opererer. Det kan de også trenge, for denne kammermusikken deres er forsvarsløst naken. En annen måte å se det på, er at den framstår som innbydende åpen. Forrige gang jeg så dem på en scene, må ha vært i St Edmund´s Church i Oslo. Der tok de bokstavelig talt hele kirkerommet i besittelse og lot akustikken spille med i musikken. «Silfr» er innspilt i Iladalen kirke og produserte av Espen Reinertsen. Lyden kler uttrykket. Åpningssporet «Silfr» er albumets mest intense, sammen med «Sprø glimmer». Det har en flakkende kvalitet, nærmest febrilsk – eller iallfall rastløs. Villskapen roer seg i «Usynlig flimmer». Ja, den kontrasteres med en seigtflytende sårhet. «Urtjern» framstår nærmest som en poplåt til sammenlikning. Inga lar bassen rulle under Vildes skjøre og styggvakre drag. Tittelen på dette stykket – «Urtjern» – trekker også opplevelsen mot mørke dyp, i retning av folketro og krefter man ikke rår over. Dette er albumets tydeligste spor. Det låter nokså finslepent til improvisasjon å være, og de to instrumentene får tatt ut det beste i seg. Musikken til Vilde & Inga byr på motstand. De holder seg ikke med en lett tone. Unngår det overflatisk imøtekommende. Jeg blir verken munter eller lett til sinns i samvær med «Silfr». Det jeg får, er et alvor det er godt å kjenne på. Avslutningsnummeret «Skinnende stein» blinker og blafrer. Bassen melder seg med tyngde. Vilde & Inga velger å avrunde albumet med et frenetisk budskap. Etter å ha gått flere runder med dem, vil jeg si de har skapt  en hel fortelling, inndelt i passende lange avsnitt. Fortellingen er vakker, og skjønnheten kommer selvsagt innenfra.

Arild R. Andersen

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Country & Vosstern

Vi ser frem mot Vossa Jazz med Hanna Paulsberg og Ingrid Steinkopf, graver i en viss type roots-groove og lytter til Per Texas.

Meld deg på vårt nyhetsbrev