Torun Eriksen

Plateanmeldelse

Torun Eriksen i fullt flor

«Grand White Silk»
Torun Eriksen
Jazzland/Musikkoperatørene

PLATE: Utsøkte tekster og ditto lydbilder på rekke og rad på Torun Eriksens femte album.

Av: Terje Mosnes

26.08.2016 1 kommentar

På sitt forrige (og fjerde) album, 2013s «Visits», tok sanger Torun Eriksen tak i et knippe favorittlåter fra nær og fjern og gjorde dem suverent til sine. På det ferske «Grand White Silk» er hun tilbake som tekstforfatter og komponist, og har nok en gang gitt seg selv og sine musikere et utsøkt materiale som de har bearbeidet fram til en lysende formidling.

Substans
Sangene på «Grand White Silk» bærer nesten uten unntak i seg en poetisk og musikalsk substans langt i overkant av det aller meste som for tida utgis på plate. Torun Eriksens vokaluttrykk utstråler en sterk opphavsautoritet, og det faktum at hun deler ikke bare arrangør-kredit, men for første gang også producer-kredit med sin samarbeidspartner gjennom mange år, bassist m.m. Kjetil Dalland, vitner om en singer/songwriter som – åpenbart med god grunn – er trygg nok på sin egen kapasitet til at hun våger å følge sin egen overbevisning i utformingen av sangene.
13 år etter platedebuten med «Glittercard» er ikke Torun Eriksens kvaliteter som sanger og tekstforfatter noen stor hemmelighet, verken i Norge eller internasjonalt. Og mindre skal den bli, for med «Grand White Silk» kommer hun til å vinne nye beundrere en masse. I tekstene konfronterer hun hverdagsvanlige, men akk så kompliserte eksistensielle spørsmål i enkle, logiske setninger, og uten banalisering og klisjéfråtsing reflekterer hun over så ulike temaer som kjærlighetens nødvendige kompromisser, trangen til å beherske sitt eget liv, ubehaget over å bli konfrontert med nød og urett – og seg selv – i form av tiggere på fortauet, og til sist den stille livsundringen det å miste en av sine nærmeste kan utløse. Den språklig upretensiøse tilnærmingen åpner for en robust poesi som formidler så vel humor som hudløshet, og når et høydepunkt i gospelpop’ete «I’ve Been Thinking (About Getting Older)». Både i tekst og tone låter den som resultatet av et Joni Mitchell/Paul Simon-møte på en dag da begge var i ekstremt godt lune. I den andre enden av skalaen beveger den meditativt reflekterende tittelsangen seg, et lite mesterverk om livet og døden der David Wallumrøds flygel og etter hvert Prophet 5 gir Eriksens inderlige foredrag et forbilledlig usentimentalt og vakkert tonefølge.

Vitale lydbilder
Kjetil Dalland (bass, akustisk gitar, div. elektronikk), David Wallumrød (el.og ak. piano, div. synther), Andreas Bye (trommer på fem av de ti sangene) og André Berg (el.gitar på én sang) er Torun Eriksens instrumentale samarbeidspartnere på «Grand White Silk». Lojalt og oppfinnsomt skaper de mange, mangfoldige og hele veien vitale lydbilder rundt vokalen, de være seg nakne og bass/trommer-perkussive eller større og tangent-dominerte, og musikken bevarer grepet om iallfall denne lytteren både når tempo og intensitet drar seg til («Downhill Climber», «Right Here») og i stillferdige duetter.
Det er flere slike å velge blant, stemme/arco-bass, stemme/trommer, stemme/flygel eller andre varianter, men uansett instrumentalledsagelse er Torun Eriksens ledige, men plasseringssikre vokalomgang med rytmikk og harmonikk en sann lise for øret, og mye rart skal skje om ikke «Grand White Silk» blir å finne nær toppen av listene over Årets plater når den tid kommer.

Terje Mosnes

Torun Eriksen har releasekonsert for «Grand White Silk» lørdag 3. september under Jazzland Sessions på Nasjonal jazzscene Victoria.

1 kommentar

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode