Christian Wallumrød

Festivalrapport

Planeten Wallumrød, avd. Kongsberg

Kongsberg jazzfestival, 2. juli

Kongsberg Jazzfestival startet 50-årsjubileet med utflukt til planeten Christian Wallumrød. Det ble en lystreise med motstand.

Av: Terje Mosnes

03.07.2014 Skriv kommentar

Tekst og foto: Terje Mosnes
(På bildet over: Christian Wallumrød)

Det er sagt før og det tåler å gjentas: Få, om noen andre i Norge tenker og lager musikk som Christian Wallumrød gjør det. De stillferdig insisterende repetisjonene av melodibrokker og akkorder; den rike, men minimalistiske klang- og overtonedynamikken og ikke minst erupsjonene som like mye forlenger som kontrasterer «nede»-forløpene, danner ett av samtidsmusikken mest personlige uttrykk. Som sådan er det godt dokumentert på særlig Wallumrøds to siste ECM-album, så da Kongsberg Jazzfestival valgte sitt bysbarn som bestillingskomponist til jubileumsverket, visste festivalen langt på vei hva den ville få: Et verk ulikt omtrent alt annet innen rekkevidde.
Men ut over dét, var det meste for store spørsmålstegn å regne.

Christian WallumrødTentett
Svaret kom onsdag kveld, på den 50. Kongsberg Jazzfestivals åpningskonsert. Til uroppføringen på en meget dunkelt belyst scene i Kongsberg Kino hadde Wallumrød valgt en håndplukket utgave av Trondheim Jazzorkester som han ledet fra flygelet og etterhvert fra et elektronisk rigg:  Ivar Grydeland og Lars Ove Fossheim, diverse gitarer; Anja Lauvdal, diverse el. og akk. tangenter; Espen Reinertsen, saksofoner; Eivind Lønning, trompet; Heida K. J. Mobeck, tuba, elektronikk; Michael Duch, bass; Siv Øyunn Kjenstad og Fredrik Wallumrød, trommer og diverse pekusjon.
Tenk på dem som en nyanserik, dynamisk klangpalett og en penselsamling med alle slags bredder representert. Det var slik Wallumrød benyttet orkesteret gjennom store deler av den timelange konserten.

Tredelt
Jeg oppfattet verket som tre-delt, spilt uten pause mellom satsene. Innledningsvis handlet det aller meste om Wallumrød, flygelet og en kort melodistrofe gjentatt om og om igjen i forsiktig endrede harmoniseringer, inntil det hele virket som en dialog mellom pianisten og kosmiske krefter fra en annen sfære eller virkelighet. «Andresatsen» ble båret oppe av dempede triangelslag og andre perkusive bidrag fra musikerne i et slags bølgende teppe av korte, lave lyder, og disse to satsene utfordret nok i sin nesten tidsopphevende langsomhet tålmodigheten hos mange. De ble imidlertid behørig vekket til live av avslutningens langt mer muskuløse forløp med elektronikk, blåsere og trommeslagere i en form for «halvmelodisk» aksjon.
Hva som var improvisert – om noe – og hva som var omhyggelig notert, lot seg vanskelig avgjøre fra tilhørerplass.
Men tvers gjennom hele timen låt hver eneste tone, hvert eneste tonebytte i akkordene og hvert eneste lille støyelement utplassert med maksimal bevissthet om sin funksjon i helheten. Så jo, hvis ikke denne musikken var gjennomarrangert, var den i så fall desto mer utrolig inspirert og disiplinert spilt.

Underveis
Bare gjentatt dyplytting – forhåpentligvis blir det anledning til det, enten via nye konserter eller pr opptak – kan gi svar på hvor dette verket plasserer seg i Christian Wallumrøds etter hvert store produksjon. Likeledes vil det gi en pekepinn om hvor komponisten Wallumrød er på vei, for at han stadig er underveis, kan det ikke herske tvil om. Blant annet vil de ulike elementene i musikken hans fortsatt kunne balanseres annerledes, og fortsatt er det klangfarger han ennå ikke har prøvd, men selve rammeverket virker fjellstøtt – i den grad noe som har med skapende kunst å gjøre noensinne er mer fjellstøtt enn hva neste idé tillater.

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode