Kongsberg_Naka

Festival

Når naboene setter standard

Prisvinnere og jubilanter er ikke alene om å levere bra på Kongsbergfestivalens siste dag

Av: Arild R. Andersen

09.07.2017 Skriv kommentar

De rekker så vidt å starte før jeg lurer på om dette skal bli dagens høydepunkt. Det står tre svensker og en danske på scenen. Den sylskarpe tonen til Jonas Kullhammar deler rommet i to, før Nacka Forum drar ut i et swingparti som danser av seg selv. Så er det trompetist Goran Kajfes som gjør en Dizzy, før vi er inne i mainstream med frie rammer. Bak trommene sitter Kresten Osgood og brumler mer enn jazzens gjennomsnittstrommiser har for vane å gjøre. Bassist Johan Berthling bærer smakfullhet til torgs i alt han gjør. Nacka Forum viker ikke unna for en god melodi. Det høres ut som en salme det som kommer, og det låter direkte vakkert. Temaene kan være søte, men de rommer både motstand og overraskelse. Jonas Kullhammar henvender seg direkte til publikum, med ironi og ikke minst selvironi, og er framfor alt morsom. Det skaper god stemning og forstyrrer på ingen måte opplevelsen av musikken. En stillferdig  bassolo akkompagneres av bjeller og maracas. Nacka Forum setter skyhøy standard for dagen og får velfortjent trampeklapp. Som ekstranummer gjør de valsen «Halte-Fanden», skrevet av Kresten Osgood. En liten sørgmodig affære og et vakkert punktum. Snakk om kvartett!

Kongsberg_Lemur

I Smeltehytta er det duket for det som går under betegnelsen Avanthagen. Det er sted for ytterligheter og improvisasjonskunst. I år starter seansen med Lemur som gjerne puttes i bagen for samtidsmusikk. Hild Sofie Tafjord, valthorn, Bjørnar Habbestad, fløyte, Lene Grenager, cello og Michael Duch , bass trenger imidlertid ingen merkelapp. Musikken knirker og sleper seg av gårde. De skaper en langsom og levende akustisk drone, et sig fylt med underlig lyd. Det kan være vakkert utenfor allfarvei! Musikken undergår en langsom forandring eller den kommer med overraskende brudd og ter seg pågående. Lemur er gode å lytte til. Celloen vibrerer og summer, hornet er brå i kastene, fløyta flagrer til værs og bassen ligger i bunnen og godgjør musikken. Fengslende stoff! Etter Lemur følger saksofonist Mette Rasmussen. Hun gjør en kort og poengtert forestilling. Tar rommet i bruk og ligger på ryggen og spiller. Rasmussen piper og slipper fram et par melodisnutter. Deretter hyler hun i retning av Peter Brötzmann. Saksofonen høres en stund ut som fløyte. Ja, hun tar instrumentet til sjelden besøkte plasser. Fascinerende og troverdig! Siste runde i Avanthagen skal gjøres av duoen Sissel Vera Pettersen på stemme, saksofoner, fløyte og elektronikk og Terje Isungset på trommer og perkusjon. Isungsets store tromme og dype lyd kombinert med klagende klang i Pettersens stemme får meg til å tenke på ordet ur, forestille meg gammel tid med rituell musikk. Det låter dramatisk og noe teatralsk. Det er det åpne og lavmælte jeg finner mest attraktivt. Bruk av klang gjør lyden stor, og når stemmebruken får overdådig preg, fortapes interessen.

Så er det tid for Susannas tredje konsert på årets festival, selve prisvinnerkonserten. Hun har med seg en kvartett bestående av Helge Sten, gitar, Andreas Løwe, tangenter, Jo Berger Myhre, bass og Fredrik Wallumrød, trommer. De starter med et knippe låter fra Susannas sterke fjorårsalbum «Triangle», en plate der hun tok opp store eksistensielle temaer. Hun er jo en dame som bærer tungt alvor med tilsynelatende letthet. Det eksperimentelle feltets overraskelser deler liv med fengende tilbøyeligheter fra popmusikken i Susannas verden. Kvintetten behandler stoffet med overbevisning. I det vokalisten omtaler som premiereavdelingen, får vi nye låter med tekster hentet fra «Les Fleurs du Mal» av Charles Baudelaire, i engelsk tapning. Det er spennende å lytte til, men som ofte med Susannas musikk, kan den trenge tid for å åpne seg.  I siste avdeling har hun med seg koret Acta-Musicae, og det slår meg hvordan Susanna i løpet av sine tre konserter har fått vist bredden i sitt kunstnerskap. Det har vært en sann glede å ta det inn.

Årets prisvinner

Så er det årets vinner av Kongsberg Jazzfestivals store musikkpris som står for tur. Saksofonisten Marius Neset stiller med kvintett og har med seg Stian Carstensen som gjest. Neset har allerede rukket å bli geniforklart. Det snakkes knapt om han uten at ord som autoritet, energi og teknikk blir brukt. Det er absolutt relevant å ta dem fram, og de lar seg anvende allerede i første nummer her på Energimølla. Det er lett å la seg imponere, men jeg har også kommet for å bli berørt. Stian Carstensen blir introdusert og viser raskt hva han er gjort av. Han har også denne briljansen som gjør at han kan spille hva som helst. Han er dessuten god på publikumskontakt og tørrvittighet. Jeg liker mange av Nesets låter, ikke minst de som hekter seg på en viss «Belonging»-tradisjon. Bandet er ytterst profesjonelt, og Jim Hart som spiller vibrafon og marimba, får rom til mye godt spill.  Jeg skulle gjerne ha hørt mer av pianist Ivo Neame. Carstensen veksler mellom trekkspill, steelgitar og plystring og viser sterk musikalitet. Han gir også uttrykk for beundring for Marius Nesets tekniske ferdigheter og introduserer et solonummer der vi skal få dette demonstrert. Den type demonstrasjoner har jeg lite behov for. Selvsagt er Marius Neset en suveren musiker, men forholdet mellom innhold og form lar seg gå nærmere etter i sømmene.

Trommer og Skrap

Det låter dypt, rått og postmoderne på Smeltehytta. Den engelske trommeslageren Steve Noble deler scene med den norske duoen Skrap. Sistnevnte består av Anja Lauvdal, elektronikk og tangenter og Heida Karine Johannisdottir Mobeck, tuba og elektronikk. De tilhører siste tilskudd av nytenkende improvisatører og har for vane å fremme det oppsiktsvekkende. Steve Noble har jeg etter hvert sett i mange sammenhenger. Han har en sjelden evne til å sette retning for og tilpasse seg andre artister. Det er måten trioen styrer unna det konvensjonelle som er det  slående ved uttrykkene deres. Vi får marsj-musikk på avveie og rytmisk skrot i passe store porsjoner. Svevende lydlandskaper det kanskje er meningen å betrakte på avstand. Rare lyriske seanser avbrytes med plutselige utbrudd. Det er godt å bli overrasket. En intens tone står i rommet. Får besøk av støybiter og ørsmå pip. En melodi sjangler gjennom ruinene fra tubaspill. Dette er nybrottsarbeid av godt merke, og publikum vil helst ikke gi slipp på trioen. Berørende!

Så har jeg tre midnattskonserter å velge mellom. Art Ensemble Of Chicago, Karin Krog eller Jaga Jazzist? Mitt eget behov for noe stillferdig tar avgjørelsen. I Kongsberg kirke ønsker 80-årsjubilanten Karin Krog velkommen, sammen med saksofonist John Surman og kirkeorganist Howard Moody. De velger seg selvsagt «Come Sunday» som åpningsnummer, og det er deilig å høre Krog i det knippet av standardlåter og egne favoritter hun velger å presentere. Den velkjente klangen i stemmen legger seg som balsam i øregangene. Surman gjør et par numre sammen med organisten og tar fram noe av det som har gitt ham plass som en av kontinentets høyest verdsatte saksofonister. «God Bless The Child» fungerer bedre enn «A Love Supreme». Sødmen er gjennomgående god, og den gjør seg på denne tiden av døgnet. Det gir også en egen følelse å dele rom med så mye jazzhistorie. Publikum virker oppriktig takknemlig. Jeg går ut med følelsen av å ha valgt rett.

Foto: Kongsberg Jazzfestival

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode