"Aerials" cover
Lina Nyberg
"Aerials"
Hoob records

Moden og utforskende vokaljazz

PLATE: Svenskene har mye godt å fare med, og de favner vidt.

Jeg vet ikke om det er den ujålete tilnærmingen og de lave skuldrene eller formidlingens stringens gjennom hele det blå feltet Lina Nyberg dekker, som gjør at jeg liker det jeg hører. Sannsynligvis er det alt sammen og mer til. Bandet hennes skal ha mye ære for at Aerials har fått den størrelsen albumet har. Vokalist Lina Nyberg er en institusjon i moderne svensk jazz. Hun debuterte i duo med Esbjörn Svensson i 1990 og har samarbeidet med kremen av svenske jazzmusikere. Hun orienterer seg gjennom mange sjangre, og den bredspektrede nysgjerrigheten slår direkte inn i det hun tar i. At hun kan minne om Cassandra Wilson, kan Cassandra bare være stolt av! Gitarist David Stackenäs er sentral i Nyberg-sammenheng. Han har spilt i duo med henne i mer enn ti år og utforsket fri form og standardmateriale sammen med vokalisten. Nyberg sier selv at dette samarbeidet er en forutsetning for det man hører på Aerials. Pianist Cecilia Persson, bassist Josef Kallerdahl og trommeslager Peter Danemo utgjør resten av kvintetten som spiller på cd1, Space. På cd2, Birds, akkompagneres Lina Nyberg av Vindla String Quartet, og her åpner hun opp mot en ny dimensjon i sitt eget. Jeg har hørt Nyberg i flere settinger, men aldri opplevd en så utbrettbar variant som på denne doble utgivelsen. Reisen mellom åpningssporet «Fly Me to the Moon» via spretne «Tico Tico no Fubá» til «Everyone Sang» er formidabel. I «Where Flamingos Fly» løftes bluesarven fram på sverdfisktrombonevis. Nyberg og bandet tar eierskap i alle lån de gjør og investerer i egenart. Jo mer jeg lytter, desto tydeligere blir de. Bandets backing gjennom «A Nightingale Sang in Berkeley Square» har sin styrke i skjør og spartansk framdrift. Den er vakker i seg selv, samtidig som den løfter vokalisten opp og inn i stoffet. Strykerne på Birds tilfører et mykt vemod, og arrangementene gir Nyberg andre arbeidsforhold enn på Space. Den krevende selvstendigheten hun fremviser her, overbeviser. Nybergs fascinasjon for strykere går tilbake til tiden da hun lærte å spille cello som 12-åring. Kanskje det kan forklare dybden i tilnærmingen hennes, evnen til å kombinere de kontemporære strykekvartettarrangementene med et varmt anslag av jazz. Vinden tar tak i «The Kite» og gir musikken dragens bevegelser. Luftig hvilende, rastløst uforutsigbar og stupende leken. Aerials er en perlepåminnelse om hvor bra Lina Nyberg er.

Arild R. Andersen

Fra forsiden

Vossa Jazz 2024 - dag 3

Mowday! Mowday!

FESTIVAL: Ekstatisk, politisk og rørende verk fra underkjente Shannon Mowday toppet årets Vossa Jazz. Les Audun Vingers siste rapport fra festivalen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev