Kvernberg_Redman_2_Moldejazz 2016_foto Terje Mosnes_nett

Festival

Mestermøter som ga stor musikk

Moldejazz, 20.07.16 – dag 3

FESTIVAL: Kvernberg og Redman i mestermøte for historiebøkene.

Av: Terje Mosnes

21.07.2016 Skriv kommentar

På bildet over: Got’cha: Blåser Redman må trekke pusten i kommunikasjonen med stryker Ola. (foto: Terje Mosnes)

På et overflødighetshorn av et onsdagsprogram der bl a tre av USAs fineste saksofonister ­–  Branford Marsalis, Joshua Redman, Donny McCaslin ­– og flere norske toppnavn var i aksjon, valgte jazzinorge.nos utsendte å konsentrere oppmerksomheten om tre konserter: Mestermøtet mellom de to residerende artistene Ola Kvernberg (i år) og Joshua Redman (2006), videre Branford Marsalis Quartet med sangeren Kurt Elling og til sist vinnerkonserten til årets Jazzintro-vinner, Megalodon Collective.

Det skulle vise seg å være et utvalg som i løpet av en usedvanlig værblid moldedag klarte å fylle hodets musikklagringsplasser til randen. Den største og heftigste leveringen sto fiolinist Kvernberg og tenorist Redman for, der de på instrumentalt virtuost vis lekte seg fram til musikalsk øyeblikkskunst av ypperste klasse, men det var ikke akkurat sekunda vare som ble brakt til torgs på de to andre konsertene heller. Elling, som alltid nevnes når «verdens beste mannlige jazzsanger» skal kåres, er med sin Sinatra-influerte, men hakket mer bebopete stil muligens «an acquired taste», men framsto som fornuftig integrert i Marsalis-bandets for anledningen litt mer konservative, men like fullt særs vitale uttrykk; og Megalodon Collective ­– spellemannprisnominert tidligere i år for debutplata «Megalodon» – kvitterte for Årets unge jazzmusikere-utmerkelsen med en sterk konsert basert på  mye nytt materiale i tillegg til noe fra albumet.

Fant tonen - Ola Kvernberg og Joshua Redman. (foto: Terje Mosnes)

Fant tonen – Ola Kvernberg og Joshua Redman. (foto: Terje Mosnes)

Moldejazzhistorie
Ved alle vellykkede jazzfestivaler oppstår det øyeblikk eller passasjer som freser seg fast i hukommelsen og blir sittende. Kvernberg og Redmans intense dialogbygging av sistnevntes «Zarafah» ble en slik passasje, og det samme kan sies om den hudløse versjonen av Rakhmaninovs «Vokalise». Men hele konserten, som også tok for seg bl a John Coltranes «Giant Steps», Oscar Pettifords «Blues in the Closet» og  Kvernbergs «Boog» og «Arvo», skrev seg øyeblikkelig inn i moldejazzhistorien som en av de mest minneverdige. Ikke bare på grunn av den fabelaktige musiseringen som sådan, men også på grunn av den atmosfæren den foregikk i, skapt av to alen av samme spellemannstykke som så åpenbart fant hverandre i en kommunikasjon som oste av spilleglede og trivsel.

Stilsikker, swingende fusjon: Branford Marsalis Quartet og Kurt Elling. (foto: Terje Mosnes)

Stilsikker, swingende fusjon: Branford Marsalis Quartet og Kurt Elling. (foto: Terje Mosnes)

Kommunikasjon på høyt nivå oppviste også den noe overraskende kombinasjonen av Kurt Elling og Branford Marsalis Quartet. Marsalis-bandets lange musikalske historie som et hardtspillende modernistband, om enn melodibasert, tilsier egentlig ikke at det skulle finnes plass for en sanger i konseptet, men eldstebror Marsalis er en mangfoldig musikant, og det ferske albumet «Upward Spiral» viste at han så en mulighet.
Og etter at kvartetten hadde instrumentalåpnet konserten med amerikansk fynd og klem i muskelfleksende uptempo, kom Elling på scenen og krevde sin plass i en swingende «There’s A Boat Dat’s Leavin’ Soon For New York». Denne «Porgy and Bess»-standarden åpner også albumet, og derfra kom også konsertens desiderte høydepunkt, versjonen av Sting/Robert Mathes nydelige ballade «Practical Arrangements», der Elling håndterte tekstinnholdet med en diksjon og følelsesformidling som burde vært obligatorisk masterclass-undervisning for alle som har planer om noen gang å åpne munnen foran en sangmik. Legg til at bandet – pianist Joey Calderazzo, bassist Eric Revis og trommeslager Justin Faulkner i tillegg til sopran- og tenorsaksofonist Marsalis – investerte mer enn nok av ferdigheter og innlevelse til å holde nivået høyt hele veien, og så får det bli et spørsmål om smak og behag om man lot seg rive med. Jeg gjorde.
Saken fortsetter under bildet.

Allsang: Megalodon Collective. (foto: Terje Mosnes)

Allsang: Megalodon Collective. (foto: Terje Mosnes)

På sin første konsert som Årets unge jazzmusikere 2016 levde det Jazzlinja-utsprungne Megalodon Collective i høyeste grad opp til kollektiv-betegnelsen, og sto fram med sin svært tiltalende miks av eksperimentlyst, ungdommelig entusiasme og høyt ferdighetsnivå. I en vital ensemblemusikk der det noterte og improviserte åpenbart levde i full symbiose, fikk vi høre hvorfor Jazzintro-juryen hadde valgt som den gjorde, og i den grad en konsert kan oppleves som en begrunnelse for noe som helst: Godt jobba, både jury og band.

Terje Mosnes (tekst og foto)

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode