PLATE: Det sprudler og renner over mens de holder på lokket.

Plateanmeldelse

Med mye godt på gitarhjertet

«Reds Lounge»
Bogue Chitto
Just For The Records/Musikkoperatørene

PLATE: Det sprudler og renner over mens Bogue Chitto holder på lokket.

Av: Arild R. Andersen

04.04.2017 2 kommentarer

Marius Klovning er i ferd med å etablere seg i området for unge gitarister med stor tradisjonstro og sunn fornyelsestrang. Bandet hans, Bogue Chitto, lanserer albumet «Red Lounge» under årets Vossajazz, og trioen skal spille både i Molde og på Telemarksfestivalen. Man kan si at Bushmans´s Revenge og Hedvig Mollestad Trio har fått drahjelp til å fremme upretensiøse kvalitetsuttrykk, men at Bogue Chitto ikke stiller seg i veien for noen andre band. Marius Klovning, Mattis Kleppen og Are Rosseland henter inspirasjon fra andre steder enn Mollestad og Bushman, og de har sine egne måter å sveise kildene på. De vest- og nordafrikanske strengetradisjonene er sterkt til stede som livgivende elementer i musikken, og de er behandlet på et vis som treffer vår tid. Det er lov å tenke på Tinariwen, Ry Cooder og T Bone Burnett når man hører Bogue Chitto. Ja, det går til og med an å hekte på Albert Lee og James Burton, uten å ha noe ønske om gjøre Klovning altfor innbilsk. Åpningssporet er lagt mellom Tennessee og Texas, og det dures avgårde på lette bein. Det er ikke meningen å sitte stille. Gitarteknikk og ferdigheter er slående, men det avgjørende er evnen til å fylle attacket med feeling, noe alle tre lykkes med. Jeg skal ikke påstå at det er variasjon som avgir preget, men et nummer på 3:13 klarer seg utmerket uten. «Voss, Hordaland» vugger fram i skjæringen elektrisk/akustisk. Klovning mestrer kunsten å holde tilbake, og han plukker fram gitarlyd det er tradisjon for å være glad i. Bassist Kleppen og trommeslager Rosseland får musikken til å vippe og gynge. Det låter både mykt og tøft. I «Oppskåk» er de tre trolig ute etter å formidle ølets gleder. Den har uansett en lystig kvalitet. Er dette chicken skin-musikk fra Vestlandet? En åpenbar styrke ved albumet er det helhetlige preget Bogue Chitto klarer å gi det, til tross for at låtene har nokså ulik karakter. «Mellomspel» er kanskje samlingens mest afrikanske, en kort hilsen til gamle og dype røtter. Bluestradisjonen er innbakt i spillet. En annen av Bogue Chittos mest åpenbare musikalske kvaliteter er umiddelbarheten. Musikken er enkel å komme i møte og lett å la seg begeistre av. Det er selvsagt et fortrinn å ha når bandet står på en scene. Samtidig tenker jeg på de mange gitaralbumene som kan tas fram gang etter gang, som man ikke blir ferdig med og der kvaliteten bare vokser med årene. Om «Reds Lounge» vil bli blant disse, vil tiden vise. Akkurat nå har jeg nok med å nyte et norsk trekløver i begeistret blå blomstring.

Arild R. Andersen

2 kommentarer

  • Olav

    Arild Andersen har nok greie på dette. Ser fram til å lytte til Marius og co!

  • Reidar

    En lovende anmeldelse. Gratulerer og lykke til videre med gitaren og bandet. Hilsen tante og onkel i Spania

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode