Musikeren og fredsaktivisten Dror Feiler har tatt turen fra Sverige for å sette merker i All Ears festivalen.

Festival

Levende og vektig festivalstart

Dror Feiler, Jealousy Party, Black Spirituals – All Ears på Blå, 12. januar 2017

KONSERT: To sterke innslag hever kvelden

Av: Arild R. Andersen

13.01.2017 Skriv kommentar

På bildet over: Dror Feiler (foto: Tuulia Kallio)

Musikeren og fredsaktivisten Dror Feiler har tatt turen fra Sverige for å sette merker i All Ears festivalen. Han har ledet workshops gjennom tre dager, før han inntar Blå-scenen denne kvelden. Feiler omtaler sin egen opptreden som et «Brutal Sentimental Concept», og beskrivelsen gir mening. Han starter seansen med søtladne saksofonlinjer før han leder oss inn i støyen. Det låter høyst konvensjonelt. Dror Feilers arbeid med elektronikken produserer lyd som er kraftfull og overdådig, men heller fattig på nyanser og originalitet. De saksofonuttrykkene han topper støyen med, gjør lite for å endre dette inntrykket. Kanskje er det ment som akkompagnement eller kommentar til verdens elendighet! Vi lukkes uansett inn i et massivt lydhvelv jeg drar kjensel på fra mange andre støymøter. Det mest virkningsfulle han gjør, er å kontrastere det sentimentale opp mot det brutale. Jeg opplever en mangel på nødvendighet i det aggressive pådraget, og selv om en grovkornet groove eller to vekker foten, blir Feilers sekvens stående som kveldens desidert mest statiske.

Den italienske duoen Jealousy Party overtar pinnen og setter standard for resten av kvelden. Lyden av messing er det første vi hører. Deretter tas vi inn i noe helt annet. De kaller musikken sin for Punka og setter seg selv i scene med dans, instant poesi og vitale beats. Det er både smittende og interessant og har røtter i en rekke tradisjoner, fra beatlitteratur via out-rock til hip hop. Roberta Andreucci og Mat Pogo har sin egen inngang til musikken. DJ-utstyr, stemme og elektronikk er det de bruker for å uttrykke seg. Pogo spytter ut meddelelser og korte appeller og danser rundt utstyret som er plassert midt i Blå-lokalet. Dette er twist and shout for vår tid. Musikken er preget av uforutsigbarhet, og det gjør den spennende å lytte til. En hysterisk stemme fyller rommet, etterfulgt av dype rystelser og bølger. Deretter introduseres et Steve Lacy stykke, der den store saksofonisten så vidt slippes til. Vokalisten minner oss stadig på at vi er inside the jealousy party, og han kan ha rett. Duoen avrunder med et lavmælt og skakt sangnummer og setter punktum for en opptreden som legger seg stolt til rette i All Ears katalogen.

Black Spirituals_foto Tuulia Kallio

Black Spirituals (foto: Tuulia Kallio)

Black Spirituals er også en duo. Zachary Watkins og Marshall Trammell stiller med gitar, trommer og elektronikk, og musikken deres blir programbeskrevet som sjangerfri dronemusikk. De låter som en blanding av Blue Cheer og My Cat Is An Alien, kunne jeg ha sagt hvis jeg ønsket å være en smule upresis. Gitarspillet lener seg mot noe pre-psykedelisk, og trommespillet har noen av de frie uttrykkenes rytmiske kjennetegn. Den tunge og seige elektronikken drar bandet mot et tredje sted. Samlet oppleves Black Spirituals som egenartede, i slekt med Earth og på kollisjonskurs med den teknisk fokuserte gitarmusikken. De dekker tidsspennet fra 1962 til vår tid. Gitaren bæres rundt som et hageredskap og legges helt vekk i perioder. Musikken byr på tung og sunn motstand. I siste avdeling inviteres Dror Feiler tilbake på scenen, og han kler disse levende omgivelsene. Typisk nok klarer All Ears å gi den gode metthetsfølelsen på åpningskvelden, ved å vri seg unna det opplagte og standardiserte.

Arild R. Andersen

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode