Albumet plasserer seg i en lang og rik tradisjon, men Dag Arnesen Trio setter egne avtrykk i arvestoffet og overbeviser med ytre prakt og indre liv.

Plateanmeldelse

Lekent og lett i øret

«Pentagon Tapes»
Dag Arnesen Trio
Losen Records/Musikklosen

PLATE: Den lange erfaringen har satt seg i anslaget og tangentenes dans.

Av: Arild R. Andersen

13.01.2017 Skriv kommentar

Det er melodien og det melodiøse som sitter øverst ved bordet i denne trioens uttrykksrom. Dag Arnesen, piano, Ole Marius Sandberg, bass og Ivar Thormodsæter, trommer setter tydelig retning og gjør seg selv lett tilgjengelige. De elleve låtene på albumet er innspilt i Pentagon-rommet i Rekstensamlingenes kunstgalleri i Bergen. En helt åpenbar styrke er Arnesens lange erfaring med moderne amerikansk jazzpianotradisjon. Den er direkte nedfelt i det modne spillet som gjennomsyrer «Pentagon Tapes». Jeg liker måten han anvender teknikken sin på. Den gjøres aldri til nakent poeng, men er levende til stede som forutsetning i den uttrykkskraften som formidles. Arnesen får linjene til å bølge. De hever og senker seg i tett dialog med kompet. Bass og trommer er smidig og organisk til stede i musikken og trer fram med selvstendighet. Et av stedene dette skjer, er på Cole Porters «What Is This Thing Called Love». Balansen mellom balladestoff og svingende partier er god. Albumet puster og beveger seg uanstrengt gjennom sitt eget terreng. De to første låtene, «Morris» og «Grynte», begge skrevet av Arnesen, etablerte seg raskt som favoritter hos meg. Den første, som visstnok er oppkalt etter pianistens katt, introduseres med et vindskeivt og vakkert grep, passe gjerrig og holdt i et åpent arrangement. Det låter direkte innbydende og har nok av motstand i seg til ikke å virke sleipt. Dette er triospill av høy klasse. «Grynte» er robust, men spretten og formidler en lystighet som snart kontrasteres med islett av vemod. Arnesen, Sandberg og Thormodsæter gir nummeret en forførende rytmisk snert. «Bonden i bryllupsgarden» minner oss på suksessen Dag Arnesen hadde med sitt «Norwegian Song»-konsept der han fortolket norsk folkemusikk. Bonden er ikke min favoritt på «Pentagon Tapes». Nummeret presenteres med en tydelighet som vipper over mot det søtladne, og tyngden glipper. Det er imidlertid nok av ostebiter å framheve. En av dem er Dave Brubecks «In Your Own Sweet Way», denne jazzstandarden som er gjort i svært mange utgaver. Den ivaretas med stor ømhet, en kvalitet Brubeck selv kan ha hatt i tankene da han skrev den til sin kone en gang på 1950-tallet. De to Arnesen-balladene «Yellow Feather» og «Summer Morning Mist» søker seg mot det vakre og lykkes begge med å fange det inn. «Pentagon Tapes» rommer ingen direkte oppsiktsvekkende musikk. Albumet plasserer seg i en lang og rik tradisjon, men Dag Arnesen Trio setter egne avtrykk i arvestoffet og overbeviser med ytre prakt og indre liv.

Arild R. Andersen

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode