Distansen mellom Oslo og Tokyo oppleves som svært kort i dette vellykkede samarbeidet.

Plateanmeldelse

Kvaliteten lever i utkantstrøka

«Listening To The Footsteps Of Living Ones Who Are Still On The Ground»
Toshimaru Nakamura & Martin Taxt
Ftarri/Diger Distro

PLATE: Distansen mellom Oslo og Tokyo oppleves som svært kort i dette vellykkede samarbeidet.

Av: Arild R. Andersen

26.07.2017 Skriv kommentar

Jeg liker meg i ytterkantene. Iallfall i musikken. Det er ikke sånn at jeg vil være der hele tida, eller at det jeg hører der, alltid er interessant. Musikk med høy motstandskraft og betydelig innslag av særegenhet er mangelvare i vår tid. , og nettopp derfor er det ekstra hyggelig når den dukker opp. Martin Taxt og Toshimaru Nakamura tilhører en kjerne av kresne utøvere som vet å ta improvisasjonsmusikken til nye og friske steder. Der gir de den en eget midtpunkt som de bygger uttrykkene rundt. Taxt spiller en skreddersydd tuba som gjør det mulig å produsere mikrotoner. Det er lenge siden han valgte å frigjøre instrumentet sitt fra konvensjoner. Det er også en god stund siden han traff japanske Toshimaru Nakamura for første gang, visstnok i 2006. Siden har de to holdt kontakten og blant annet spilt sammen i Koboku Senjû. Nakamuras instrument er en miksepult. På «Listening To The Footsteps Of Living Ones Who Are Still On The Ground» innlemmer han Taxts tubalyder i mikseren, gjennom en mikrofon. Han pleier ellers å spille «the no-input mixing board» som ikke tar inn ekstern lyd. Albumet er tatt opp på forskjellige steder i Japan i april 2016 og rommer tre spor. «Osaka» er det første, og det er tubaen som ønsker velkommen, med den velkjente klangen vi først og fremst forbinder den med . Et smatrende tema eller en vibrerende linje får sin fortsettelse i et trollspeil som reflekterer samhandlingene mellom Taxt og Nakamura. Det låter både finurlig og overraskende og har en sterkt billedvekkende kvalitet. Kontrasten mellom den akustiske tubalyden og dens forvrengte fettere, fungerer utmerket. Når duoen beveger seg mot støy og massivitet, mister musikken noe av originaliteten. Det er imidlertid den smittende leken som først og fremst definerer «Osaka». Mot slutten er det nettopp denne som settes i sentrum. «Kagoshima» får meg til å tenke på Pink Floyd, 1969. Det er ment som et kompliment, selv om assosiasjonen forsvinner raskt. Nakamura og Taxt sleper på historien, men måten de anvender den på, forteller om kresenhet. Det styggvakre midtpartiet kommer i mange nyanser, og noe av det jeg hører, får meg til å tenke: -Her har jeg aldri vært! Det durer, akselerer, hviner og rasler. Musikken kan nærme seg det vakre, men den stiller seg aldri nær det søtladne. Det siste nummeret, «Okinawa», åpner slusene og revitaliserer Hendrix-estetikken. Dette er albumets mest insisterende stykke. De tre sporene er både dynamiske, travle og atmosfæriske. Slik kan det være å virke levende.

Arild R. Andersen

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode