jazzcode

Plateanmeldelse

Kodeknekking med stil og eleganse

«Always Different»
Jazzcode
Jazzcode/Musikkoperatørene

PLATE: Bendik Hofseth og Mike Mainieri sammen igjen i godt selskap.

Av: Terje Mosnes

22.12.2016 Skriv kommentar

Jazzcode er trommeslager Carl Størmers band og figurerer live og på plater med ulike (oftest) kvartett- og kvintettbesetninger. Videre er Jazzcode også navnet på Størmers firma innen bedriftsrådgiving, basert på grunnprinsipper for improvisert, inspirerende og strukturert samhandling, og under Jazzcode-paraplyen finnes også plateselskapet Jazzcode.
(Alt dette nevnt siden betegnelsen «kulturentreprenør» i disse tider løftes fram som et blå-blått mantra. Størmer (59) hadde vært kulturentreprenør i årevis før vår nåværende kulturminister ble gammel nok til å slippe lovlig inn på arrangementer med alkoholservering, og innen det skjedde, hadde den New England Conservatory/Manhattan School of Music-utdannede trommisen også rukket å starte suksessbandet The Real Thing som han drev gjennom første halvdel av 90-tallet.)

Hofseth-låter
Saksofonisten Bendik Hofseth er en av «kjernemusikerne» i Jazzcode-poolen, og med åtte av hans komposisjoner som repertorar er «Always Different» langt på vei et nytt album fra saksofonisten som har kommet så sterkt tilbake i år. Størmer og Hofseth har et langt samarbeid bak seg – det var Størmer som introduserte Hofseths musikk for Steps Ahead-sjefen Mike Mainieri i New York på 80-tallet, med albumet «IX» og jobb i Steps som resultat for Hofseth – og på «Always Different» gjenforenes Hofseth med sin vibrafonspillende «amerikanske far» i et samspill som på ingen måte virker rustent. Pianisten Jørn Øien, den svenske Berklee-bassprofessoren Bruno Råberg og den Oslo-bosatte perkusjonsmesteren fra Mali, Sidiki Camara, kompletterer besetningen, og det en eventuelt måtte savne av ungdommelig risikovillighet og overrumplende grep og vendinger i musiseringen, oppveies av håndverkets uangripelige standard. Denne besetningen tolker og formidler substansfylte melodier i luksusversjoner med tidløshet og øyeblikk i uopphørlig dialog, og det er bare å lukke øynene, ta i mot og nyte så vel detaljer som linjer i både for- og bakgrunn.

Bluessjel
Som melodibærer er Hofseth rimeligvis den som umiddelbart trer fram i disse låtene, som alle har afrikanske stedsnavn som titler, og i tre tilfeller bygger på hans tidligere komposisjoner. Det gjelder ikke minst i det smittende åpningssporet «Ngiri Ngiri» med referanse til «Swing City» fra 1993s «Amuse Yourself», men Hofseth får raskt selskap i forgrunnen. Ringreven Mainieri leverer farger til samspillet og tar sine kor med bluessjel og patinert eleganse, og Råbergs bassdriv på «Kokomlemle» topper en gjennomført suveren session for hans del. Øien er som alltid en harmonifryd for øret i både kor og komp, og bak i lydbildet opererer Størmer og Camara, uten store lydlige fakter, men uopphørlig swingende, drivende og nennsomt fargeleggende. Samlet leverer denne besetningen et album som er lett tilgjengelig uten å lefle med lettvintheter, og uten at dette på noen måte er den eneste måten å knekke jazzkoden på, er den avgjort en av de mest utsøkte.

Terje Mosnes

 

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode