Imponerende ferdigheter
PLATE: Internasjonalt trekløver med finurlig gitaruttrykk.
Steinar Aadnekvam er noe så ytterst sjelden som en norsk gitarist med god innsikt i brasiliansk musikk. Han spiller akustisk nylonstrenget gitar med høy teknisk begavelse. Det er to år siden han startet samarbeidet med den mosambikiske trommeslageren og vokalisten Deodato Siquir og bassist og brasilianer Rubem Farias. Trioen later til å dyrke et uttrykk der nettopp den tekniske dyktigheten tillegges en egenverdi, uten at dette dermed styrer alt av innhold i musikken. Vi som har gjennomlevd fusionmusikkens 70-tallsutskeielser og utviklet sunn skepsis overfor Al Di Meola-syndrom og altfor tettsittende plekteranslag, kan slite når vi møter slike tendenser igjen. Derfor liker jeg Freedoms Trio best der musikken får puste uanstrengt. Det er når ferdighetene tjener innholdet og ikke blir et formgrep, at jeg opplever den som mest vellykket. Albumet åpner med lyd av fuglekvitter og rislende vann, før Aadnekvam trer inn med den varme og spenstige tonen sin. Den korte, melodiøse snutten «A State Of My Own» er svært tydelig av vesen. Det skorter ikke på romantisk atmosfære og solskimmer. «Phlyde», som også er en Adnekvam-komposisjon, leder rett inn i trioens kjernevirksomhet. Arrangementet er intrikat, men faller lett i øret. Rubem Farias´ myke basstone underbygger og danser, mens Siquirs rytmikk ivaretar mykhet og elastisitet. Samspillet formidler en lekenhet som tilfører overskudd og nerve. Det er lett å bli imponert. «Vhuya ka mina (29th of April)» som er skrevet av Farias og Siquir, har en fengende fløyelskvalitet i vokalen, og Aadnekvam akkompagnerer vakkert. Den inneholder også en bassolo av ytterst smidig merke. Dette er verdensmusikk som peker mot flere kontinenter samtidig. Det er førøvrig slik at alle bidrar nokså jevnt fordelt som komponister. Fraværet av råskap i musikken er slående. Det går følsomt for seg, selv i bastante partier som i «Modern Information». På «Very Troubled Dogs» duellerer Aadnekvam og Farias på svært vennskapelig vis, og jeg blir nok en gang sittende å tenke formspråk. Jeg skulle ønske jeg likte musikken bedre. Det er nemlig sånn, at til tross for overraskende bevegelser og velsmakende søtt, så roper den strømlinjeform. Den udefinerbare kvaliteten som gjerne omtales som sjel og substans fyller ikke nok opp i trioens gjøren. For meg er det langt lettere å la seg imponere enn å bevege.
Arild R. Andersen
