Fantastisk ny musikk fra Kirsti Huke (bildet), ny vri på Tre små kinesere og jazzstudenter i nye format har satt sitt preg på helga under Trondheim jazzfestival. (foto: Arne Hauge/Jazzfest)

Festivalrapport

Humoristisk og nyskapende

Trondheim Jazzfestival, 13. og 14. mai 2017

FESTIVAL: Fantastisk ny musikk fra Kirsti Huke (bildet), ny vri på Tre små kinesere og jazzstudenter i nye format har satt sitt preg på helga under Trondheim jazzfestival.

Av: Veronika Søum

15.05.2017 Skriv kommentar

På bildet over: Kirsti Huke (foto: Arne Hauge/Jazzfest)

Det har vært en innholdsrik og ikke minst varm jazzhelg i trønderhovedstaden. Musikken har selvfølgelig stått i fokus med feiring av bursdagsbarna Lill Lindfors og Karin Krog, og utsolgte konserter for Jacob Collier og Shobaleader One i Verkstedhallen. Og mellom konsertene har publikum kunnet nyte sola i Trondheim. En strålende festival på alle måter, med andre ord.

På årets varmeste dag, blant bunadskledde konfirmanter og turister med kameraer rundt halsen, spilte Horse Orchestra på Broen bar lørdag ettermiddag. Kakofonisk, fascinerende og heseblesende. De sju musikerne fra Norge, Sverige, Danmark og Island har base i København, og hver av dem har satt sitt tydelige preg på låtene. Istedenfor å smelte sammen og bli noe helhetlig som band, har musikernes enkeltstemmer fått beholde sin egenart. Miksen er leken og uforutsigbar, men også svært intens.

Studentene møttes
Derfor var det behagelig å kunne rusle videre til en mer kontrollert form på Teaterhuset Avant Garden, der jazzstudenter holdt konsert samtidig. Seks musikere fra Birmingham Conservatoire og seks studenter fra Jazzlinja ved NTNU har møttes og dannet tre nye kvartetter. Første møte var under Cheltenham Jazz Festival, og nå møttes de igjen på Trondheim jazzfestival.

Den siste av tre konserter var allerede i gang da vi kom innom. Studentsamarbeid er alltid spennende, og forhåpentligvis også givende for de involverte. Björn Petersson på bass, Vegard Bjerkan på piano, Noah Stone på trommer og Alex Stride på trompet viste at de tok samarbeidet på alvor ved å være veldig fokuserte. Teknisk var det imponerende, og det var nydelig å høre på, men litt av nerven som kommer av mye samspill, manglet. Kanskje kan det bli enda flere konserter framover?

Heidi Skjerve med NTNU Jazzensemble (foto: Arne Hauge/Jazzfest)

Heidi Skjerve med NTNU Jazzensemble (foto: Arne Hauge/Jazzfest)

Alvorlig og moro
Bassist Björn Petersson sto også på scenen en drøy time seinere sammen med resten av NTNU jazzensemble på Dokkhuset. Tradisjonen tro, det vil si for sjuende år på rad, samarbeider NTNU og Jazzfest med en konsert der jazzensemblet presenterer pop- og rockklassikere fra Trøndelag på en ny måte. Ekteparet Heidi Skjerve og Daniel Buner Formo hadde fått oppdraget med å tolke en artist eller et band, og hadde valgt Tre små kinesere.

Som tidligere ble det en forfriskende og inspirerende konsert. Dokkhuset var helt fullt da besetningen på 14 entret scenen, alle treffende nok med ulike former for hodeplagg. Skjerve og Formo hadde tatt tak i låtene med ære og ærefrykt, og resultatet ble både alvorlig og dramatisk, men også morsomt og frydefullt.
«Hjertemedisin» og «Kjærlighet» hadde fått en latinamerikansk touch, mens «Agnar Mykle» inkluderte opplesning fra «Sangen om den røde rubin». «365 fri» og «Eplekake m/krem» var adskillig mer alvorstunge, med blant annet sampling av nyhetsinnslag om blodbad og krig. Konsertens siste låt var «Ingen blir igjen», som en slags oppfordring til jazzstudentene om å bli værende i Trondheim.
Saken fortsetter under bildet.

Forfriskende og inspirerende konsert: NTNU Jazzensemble med Heidi Skjerve og Daniel Buner Formo tolker Tre små kineseres musikk (foto: Arne Hauge/Jazzfest)

Forfriskende og inspirerende konsert: NTNU Jazzensemble med Heidi Skjerve og Daniel Buner Formo tolker Tre små kineseres musikk (foto: Arne Hauge/Jazzfest)

Rett i hjertet
En av dem som har blitt igjen er vokalist Kirsti Huke. Bestillingsverket «Weaving» på Dokkhuset søndag kveld, var en opplevelse som kommer til å sitte lenge i kroppen. Som vokalist er Huke en av de sjeldne, med sin fyldige og sensuelle stemme. Med «Weaving» markerer hun seg også som en utrolig spennende komponist, som henter ut det beste fra en rekke sjangre.

Salen var musestille da Kirsti Huke, Erik Nylander, Wetle Holte og Gunnar Halle startet konserten, med Hukes ord «Something’s changed». Kombinasjonen av Hukes sang og diverse instrumentering, to perkusjonister og Gunnar Halle på trompet og blant annet synth, ble til musikk som en kan forsvinne i. Stort, betagende og nærmest uvirkelig. «Weaving» bevegde seg fra det skjøre mot det mektige, med stopp innom urkreftene og like fra og inn i sjelen. Når Huke synger «Dear sisters», går stemmen rett i hjertet og forplanter seg i kroppen. Avslutningen «Golden Child» var pop som bare det. Et fantastisk verk, som jeg håper vi får høre igjen!

Veronika Søum

 

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode