Phonophani Animal Imagination

Plateanmeldelse

Gåtefull og rik på detaljer

«Animal Imagination»
Phonophani
Hubro/Musikkoperatørene

PLATE: Phonophani tar deg til nye steder med lyd du ikke har hørt før.

Av: Arild R. Andersen

18.05.2017 Skriv kommentar

Jeg vet ikke om jeg ønsker å se den filmen Phonophanis musikk kunne vært skrevet til. Den kan vekke ubehag, overvelde og ta deg til steder du ikke nødvendigvis ønsker å være. Jeg sier det fordi jeg ikke kan lytte til «Animal Imagination» uten å produsere scener for mitt indre øye. Slik har jeg alltid hatt det med Espen Sommer Eide, det vil si gjennom de siste to tiårene. Han debuterte under navnet Phonophani i 1998, og han har jobbet sammen med Dag-Are Haugen i duoen Alog. Eide har også eksperimentert mye med lydprosjekter og installasjoner for kunstgallerier og museer. På «Animal Imagination» tar han med seg erfaringene fra alle disse feltene og rammer dem inn på nytt, men gjenkjennelig vis. Mye av stoffet låter insisterende dunkelt, men det kan også åpne seg mot lyset og nærme seg det ukomplisert vakre. Det fortelles at Eide finner opp egne instrumenter og utvikler sin egen software. Det kan være noe av grunnen til at musikken hans kommer med egenart og ikke bare forsvinner inn bak forrige profilløse elektronikaartist. For å lykkes med det Phonophani gjør, må det finnes en kritisk holdning, en visjon og ikke minst en kunnskap om og oversikt over historien. Førstesporet heter «Life´s White Machine». Det rommet Espen Sommer Eide tilbyr der, er kjemisk fritt for vårstemning og fuglesang. Musikken låter betent, er som besatt, lukket og forunderlig. Det er fint å stå på utsiden og la seg fascinere. Noe det fins mye av i Phonophanis verden, er flimmer og flyktighet. Det fins også et driv som gir karakter. Musikken har gjerne mange lag og kan oppleves som kjølig ugjennomtrengelig. Jeg tror ikke Eide er ute etter å meddele seg følelsesmessig. Han tilbyr oss snarere steder vi kan gå i land for å utforske på egenhånd. «Sunrise At Bear Island» er en opplevelse. Utviklingen i låten og det gåtefulle lydlandskapet fester seg. Det lange sporet «Animal Imagination» er også rikt på nyanser. Man kan drive med i det rytmiske, men også dykke ned i det som skjuler seg i dypet og den langsomme foranderligheten. På «Untime Me» har Mari Kvien Brunvoll bidratt med stemme. Den er bearbeidet og inngår i tunge lag av elektronisk masse. Dette albumet har noe du kan gå i møte. Musikken ber om å bli kommunisert med. De elleve låtene krever noe av deg.  Jeg liker meg best i dem som høres direkte friske og overraskende ut. Heldigvis er de i flertall. Hvis jeg skal plukke meg en favoritt, kan det bli «Mud Boat», der jeg ser for meg propellens møte med søla.

Arild R. Andersen

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode