3-pianos

Plateanmeldelse

Frittflyglende trio

«3 pianos»
Tanaka/Lindvall/Wallumrød
Nakama Rec.

PLATE: Bak hvert sitt flygel gir Ayumi Tanaka, Johan Lindvall og Christian Wallumrød betegnelsen «pianotrio» ny mening.

Av: Terje Mosnes

25.11.2016 Skriv kommentar

Det musikerdrevne plateselskapet Nakama fortsetter å utfordre bekvemmelighetslyttingens behagelige trygghet med utgivelser som tross en viss meditativ lavmælthet ikke gir ved dørene. På «3 pianos» er det de unge pianistene Ayumi Tanaka og Johan Lindvall som bokstavelig talt danner pianotrio i lag med sin litt eldre kollega Christian Wallumrød, og de gjør det på ubeskjemmet «pling-plong»-vis. Krystallinske enkelttoner, skarpe arpeggioer og «ulogiske» tonerekkefølger glir kaleidoskopisk forbi, stort sett hinsides gjengs tonalitet, melodikk og rytmikk, og innimellom sniker en av pianistene inn en «slightly & nicely out of tune»-tone. Kanskje for å røske litt i vår intervallstyrte oppfatning av «pen» harmoni, kanskje av helt andre grunner, men uansett med et resultat som virker både veloverveid og relevant i sammenhengen.

Trioen etablerer fort et uttrykk der den legger for dagen null ambisjon om å servere ferdigtygd, lettplystrbar musikk. Likevel ­– har du ett gram peiling på det som kom ut fra den såkalte «ny musikk»-sfæren gjennom siste halvdel av forrige århundre, vil ikke «3 pianos» virke fremmedartet eller revolusjonerende. Jovisst, det bankes i flygeltreverket, bedrives granittmeisling i fjerde oktav og krafses litt på strengene, men både med og utenfor tangentene skjer lyddannelsen i siviliserte former. Det er ingen som sager opp, knuser eller sprenger instrumentene (Musikkhøgskolens?) på dette albumet.
«Låtene» på «3 pianos» faller i to grupper. Johan Lindvall (Torg, Mette Henriette) er kreditert fire forløp, «Till Patrick Modiano» nummer 1 – 3, samt «Romaine Brooks», sistnevnte det nærmeste vi kommer en streit melodi uten at nærheten blir veldig påtrengende. De tre øvrige forløpene er kalt «34», «31» og «33», er kreditert samtlige tre musikere og virker i høyere grad enn Lindvalls låter å være improvisasjoner basert på noen få avtalte kriterier om hvordan energien skal slippes løs. Felles for «34», «31» og «33» og Lindvalls nikk til nobelprisvinnerforfatter Modiano og (portrett)maler Brooks er et subtilt sonisk mangfold i en like subtil internkommunikasjon (interplay), og mer enn noe annet er det vel akkurat dette «3 pianos» først og fremst handler om: Tre tett kommuniserende klangmalere i dialoger og trialoger, søkende et uttrykk, et språk som kan formidle både øyeblikkets improvisasjon og den planlagte abstraksjonen til en lyttende omverden. Tanaka, Lindvall og Wallumrød skaper og formidler sitt univers med konsentrert ro der de bygger og løser opp spenninger eller holder dynamikken bevisst i ro, og lykkes fint med et prosjekt som så vidt jeg vet ikke likner noe annet på iallfall den norske scenen.

Terje Mosnes

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode